Denne er for deg, Billy Sharp

Det er ikke rent sjelden drømmer blir virkelighet i fotballen. Men noen må gjennom mye, og vente lenge, og da føles det helt spesielt.

Så selv om det ikke var skjebnebestemt, eller at «det måtte skje» som kommentatorer (inkludert meg selv) har en tendens til å ty til – så var det noe de aller fleste som kjenner til Billy Sharp håpet på, da han kom inn snaut ti minutter før slutt i Premier League-åpningen til Sheffield United.

Billy Sharp jubler for sitt første Premier League-mål. FOTO: Reuters/Paul Childs/NTB Scanpix

Billy Sharp er født og oppvokst i Sheffield som United-supporter. Han har vært en notorisk målscorer gjennom hele karrieren. Siden ligadebuten i 2005, hadde han før denne sesongen scoret 217 ligamål.

Flest av samtlige aktive spillere i den engelske ligasystemet (de fire øverste nivåene).

Men ingen av dem i Premier League.

Da Sheffield United var i Premier League, var en ung Billy Sharp stort sett lånt ut. Da de rykket ned fikk han spille, men det endte til slutt med et ganske omflakkende fotballiv, først som leiesoldat, deretter permanent tilbake i Sheffield United og så rundt om i ulike klubber.

Han scoret ni ganger på elleve starter i Championship da Southampton rykket opp. Men etter innhopp i de to første kampene i Premier League-comebacket, ble det ikke flere muligheter der (til tross for at han scoret i sin eneste start for sørkyst-klubben den sesongen, i Ligacupen).

De totalt 20 minuttene den sesongen var hans eneste smak av Premier League-fotball. For målscoreren har, som så mange andre målscorere nedover i divisjonene, levd med stempelet som en målscorer som ikke kan score på det øverste nivået – uten at noen har gitt ham muligheten til å motbevise det.

Men det blir uvesentlig med tanke på det Billy Sharp opplevde for ganske nøyaktig åtte år siden.

Da mistet han sin nyfødte sønn Luey Jacob til en medfødt sykdom etter kun to dager.

Og kun tre dager etter dødsfallet til sin førstefødte spilte Billy Sharp igjen. Og selvsagt scoret han.

«That’s for you, son» sto det på trøya han hadde under drakten. Og det er kanskje eneste gang jeg kan huske at en spiller ikke har fått gult kort for å dra opp drakten med et budskap under.

Men alle kunne føle Sharps smerte. Hele Fotball-England samlet seg i sorgen. Det ble spilt med sørgebånd i kamper Sharp ikke var involvert, han ble sunget for av motstanderes supportere – og hans gamle fans i Sheffield United applauderte i det 24. minutt i sin kamp mot Stevenage. 24 var Billy Sharps draktnummer da han spilte i klubben.

Senere opprettet han et fond i sønnens navn «LJS Foundation» for å samle penger til å forske på gastroschise.

Her er “LJS Foundation” sin pin som jeg har brukt ved enkelte anledninger når jeg har kommentert i Premier League

Sommeren 2015 kom Billy Sharp tilbake til barndomsklubben Sheffield United, nok en gang. Men denne gangen føltes det annerledes. Etter et par målløse kamper i starten, scoret han i seks strake ligakamper.

21 ligamål var hans beste på ni år. Sesongen etter ble han utnevnt til kaptein av en annen Sheffield-gutt – den nye manageren Chris Wilder. Og Sharp responderte med 30 ligamål da The Blades rykket opp fra League One.

Forrige sesong var hans kanskje aller beste i karrieren. For et Sheffield inne i sin kun andre sesong i Championship, var Billy Sharp kaptein, scoret 23 ligamål og styrte dem til opprykk.

Nå er Billy Sharp 33 år. Før denne sesongen hadde han scoret 217 ligamål i karrieren.

Nå var tidspunktet. Ganske nøyaktig 15 år etter ligadebuten for barndomsklubben Sheffield United.

Bournemouth – Sheffield Utd 1-0.
81.29: Chris Basham off, Billy Sharp on.
87.30: Ball inn i boks. Rot. Ollie McBurnie er etter ballen. Billy Sharp setter den inn.

Hans 218. ligamål i karrieren. Hans første i Premier League.

Han kunne det. Kapteinen for barndomsklubben. Målscoreren fra «lower leagues». Han kunne også score i Premier League.

For min egen del, kan jeg ikke si annet enn at det er fantastisk. Jeg har fulgt Billy Sharp i mange år. En fantastisk målscorer. En person som har jobbet et helt fotballiv for å komme til scoringen på lørdag. Et menneske som har opplevd motgang og stor sorg på veien.

This is for you, Billy Sharp

Drøm eller mareritt?

Steve Bruce omtaler managerjobben i Newcastle som drømmejobben – men mer tyder på at det skal bli et mareritt.

Newcastle-eier Mike Ashley har vært uhyre upopulær blant Newcastles supportere i lang tid. Men aldri så upopulær som han er nå.

For klubben hadde manageren alle følte kunne ta dem det neste steget, og i alle fall etablert dem i Premier League som et lag som ikke trengte å bekymre seg for nedrykk. Kanskje også yppe seg innimellom, og kanskje vinne en cuptittel.

FOTO: NTB SCANPIX /AP Photo/Frank Augstein)

Alt Ashley trengte å gjøre var å holde spanjolen happy nok. Men Benitez, som ga uttrykk for at han var happy med alt i Newcastle – bortsett fra eieren og midlene derfra – forsvant. Til Kina.

Og han ble erstattet av Steve Bruce. Antagelig ikke klubbens førstevalg. Ikke andre- eller tredjevalg heller.

Men nå sitter han der. I drømmejobben.

For Steve Bruce er vokst opp i Newcastle. Han sneik seg inn og så kampene på St. James’ Park i oppveksten. Han spilte på Wallsend Boys – det samme laget Alan Shearer spilte for som unggutt. Bruce har vært gjennom en særdeles tøff tid privat, der han mistet begge foreldrene sine. Newcastle var klubben både hans far og mor drømte om at han en dag skulle få.

Men kanskje ikke under disse omstendighetene.

En svak og tynn spillertropp, som kanskje har prestert over evne de siste to sesongene under Benitez’ ledelse har mistet både toppscorer Salomon Rondon og Ayoze Perez, andremann på toppscorerlista.

FOTO: Lindsey (PARNABY / AFP / NTB SCANPIX)

De er eneste Premier League-klubb som enda ikke har signert en spiller i sommer, selv om spissen Joelinton virker å være på vei.

Steve Bruce omtales som et sikkert valg. En manager som kan holde Newcastle oppe, selv om flere og flere blir dommedagsprofeter i sin omtale av dem nå. Supporterne derimot vil ikke være med på det. De er heller ikke veldig fornøyde med å få en tidligere Sunderland-manager på plass.

Og på en arena som alltid blir fylt opp av 50 000 fanatiske Geordies, er det mange som ikke har fornyet sesongkortene sine, og det snakkes sågar om boikott av åpningskampen mot Arsenal.

Supporterne har rett og slett fått nok. Nok av brutte løfter, og nok av at Mike Ashley bruke dem og klubben.

Det er realitetene Steve Bruce møter.

Blekket på kontrakten han skrev var ikke tørt da han så sine nye spillere tape 0-4 mot Wolves. Spørsmålet er om det blir bedring mot West Ham. Og enda viktigere; om det blir bedring når det er poeng å spille om. Steve Bruce har 22 dager på seg. Eventuelle nye spillere som skal inn har enda kortere tid på å bli kjent med nye lagkompiser, nytt system og å komme i form med resten av laget.

Newcastle-legende Alan Shearer var klokkeklar. Han rådet Bruce til å takke nei.

Men ikke bare er Newcastle klubben han vokste opp med. Kanskje er det siste mulighet til å lede en stor klubb i Premier League.

Bruce har ledet flere hundre kamper i Premier League – med en seiersprosent på under 30.

Mike Ashley har hatt Newcastle under sine vinger 12 år. De har hatt én femteplass, og én tur til Europa League. Og de har rykket ned to ganger. Det har blitt normalen. Men det skal ikke være det for den klubben.

I løpet av de 14 årene før Mike Ashley var de topp 7 åtte ganger. De var med i racet om Premier League-tittelen under Kevin Keegan. De kom til to FA cup-finaler – og de spilte i Europa ni ganger. Forskjellen er enorm.

Som person er det ingen som har et stygt ord å si om Steve Bruce. Han har gjort bra fra seg i flere av de klubbene han har vært.

Men her starter han på minus. Veien til pluss kommer med resultater. Og de er de ingen som vil vente på nå. De må komme umiddelbart.

#BruceOut er allerede en hashtag på Twitter. Kanskje er det heldig for Bruce at han kun fikk turistvisum til Kina, og ikke kan lede laget offisielt allerede nå.

«Hva har du begitt deg ut på, sønn». Det er ordene han tror hadde kommet fra sin fars munn om faren hadde levd.

Svaret får han de nærmeste ukene og månedene. Og det er ikke sikkert det blir vakkert.

Kritikerne fikk rett

Etter en selsom Europa League-finale kan man håpe UEFA har lært. Men det kan bli med håpet.

Diskusjonene rundt plasseringen av finalen mellom Chelsea og Arsenal gikk varmt allerede fra de to lagene vant sine semifinaler. Antallet billetter, reisevei og pris for supporterne var det første temaet. Utfallet ble at svært få kunne reise. Så tok Arsenals Henrikh Mkhitaryan avgjørelsen om å bli hjemme av sikkerhetshensyn. Mkhitaryan er armener, og Armenia og Aserbajdsjan er i konflikt. Dette førte også til at engelske supportere med armensk etternavn visstnok ikke skal ha fått visum til å reise for å støtte sitt lag.

Det var en merkelig opplevelse å formidle finalen mellom Chelsea og Arsenal fra Olympic Stadium i Baku, Aserbajdsjan. Allerede på vei til stadion føltes det som en treningskamp om sommeren.

Og det ble ikke bedre da man kom på innsiden av stadion-murene.

Det var ikke fullt. Og det var, nesten uansett hva som skjedde på banen, nesten ikke atmosfære. Publikum hørtes ikke veldig mye mer enn de femten tusen tomme setene.

Finalen ble på mange måter et bevis på at kritikerne hadde rett.

Jeg kan forstå UEFAs fristelse. De må ha to tanker i hodet på en gang. En herlig ramme rundt det som forhåpentligvis blir en flott finale, og spre fotballen ut. Det som er synd er at det virker som de mangler «fingerspitzgefühl» når de skal ta avgjørelsene.

Å legge det til Baku endte i mageplask.

Men jeg forstod tanken da jeg gikk rundt i Baku på dagtid og pratet med fans fra hele verden. Mange fra Asia. De syntes det var en fantastisk anledning å kunne oppleve en slik kamp. Aserbajdsjanerne jeg møtte var stolte. Og det er jo litt av tanken. Men «timing is everything», og her bommet man.

Neste år skal EM-kamper arrangeres samme sted. Først gruppespill, og så en kvartfinale. Jeg er usikker på om det blir noe bedre.

Arenaen er laget for friidrett. Man sitter langt fra gressmatta. Det er dyrt, langt og vanskelig å komme seg til landet. Det kom etter hvert frem i forkant av denne kampen at flyplassen har begrenset kapasitet.

Etter opplevelsen i går kveld, kan jeg vanskelig se for meg at det skal bli noen suksess.

For Chelsea og Maurizio Sarri ble det en triumf på gressmatta. 15 kamper ubeseiret gjennom hele Europa League denne sesongen er en stor prestasjon.

Finalearenaen sto ikke i stil med den prestasjonen.

Kanskje kan de ta igjen noe av det når de kommer hjem til London for å feire med sine egne. La oss håpe det.

For kampen i går hadde ikke preg av en finale i Europa League. Den virket mer som en kamp i International Champions Cup i juli.

Her er de neste Premier League-stjernene

Hvert år overraskes Premier League av det fantastiske talentet som finnes nedover i divisjonene. Denne sesongen har mange fått øynene opp for spillere som David Brooks i Bournemouth, James Maddison i Leicester, Josh Murphy i Cardiff og Angus Gunn i Southampton.

I tillegg har det kommet opp spillere som har vist at de kan gjøre en solid og god jobb, og har potensialet til å ta ytterligere steg, om utviklingen er rett i den klubben de er, som Chris Mepham som ble hentet til Bournemouth fra Brentford i januarvinduet.

Også har du Harvey Barnes, som var glimrende for WBA, og viste fra første spark på ballen da han ble hentet tilbake fra lånet til Leicester at han tok nivået.

Ett av de mest lysende eksemplene fra nyere tid er Dele Alli. Rett fra Milton Keynes i League One (tredje nivå) til å tidvis herje for toppklubben Tottenham. Ikke noe mellomsteg, bare rett inn. Og der har han stabilisert seg, og ble fort regnet som en av Englands beste spillere, for ikke å si en av Premier Leagues beste spillere.

Så hvilke unge talenter finnes det i Championship i dag, som kan gjøre det samme – som enten Alli, Maddison eller Mepham?

Sammen med Eirik Aase i ChampionshipNorge.com har jeg prøvd å se litt på hvem man burde være oppmerksom på før neste sesong starter – og ikke minst hvilke spillere Premier League-klubbene burde tenke på å legge inn bud på allerede nå, før konkurransen, og prisen, blir for stor.

Noen av spillerne kan rykke opp til Premier League denne sesongen. Skulle de imidlertid ikke gjøre det, kommer det forslag på hvilke(n) klubb(er) som burde slå til.

Spillere som er på lån, som for eksempel Harry Wilson, Reece James og andre, er ikke med i vurderingen.

Kunne gått rett til en topp 6-klubb:

Emi Buendia og Max Aarons er to svært viktige årsaker til at Norwich kjemper om opprykk til Premier League. FOTO: Paul Burrows/Reuters/NTB SCANPIX

Max Aarons (høyreback – Norwich). Født 2000

Kunne passet i: Tottenham eller Arsenal

Ser ut som en ung utgave av Kyle Walker på høyrebacken. Rask, offensiv, gode innlegg. Hadde ikke spilt ett minutt ligafotball før denne sesongen, men ser ut som han ikke har gjort annet fra første spark på ballen. Championships beste høyreback.

Jack Grealish (offensiv midtbane – Aston Villa). Født 1995

Kunne passet i: Tottenham

Har allerede bevist hva han duger til på det øverste nivået. Men har tatt enda et steg denne sesongen. Gjør sine medspillere mye bedre når han er på banen også. I perioden hvor Grealish var skadet, vant Aston Villa to av 14 ligakamper. Har vunnet samtlige fire siden han kom tilbake – og 23-åringen har vært banens beste i samtlige.

God nok for Premier League, siden til topp 6

Jarrod Bowen (angrepsspiller – Hull). Født 1996

Kunne passet i: Everton eller West Ham

Ble hentet fra Hereford i sin tid, men slo gjennom først forrige sesong. Har imponert voldsomt for et Hull-lag som istedenfor å kjempe mot nedrykk, kjemper om play-off. Magisk venstrefot, rask, gjennombruddshissig. 21 ligamål denne sesongen, taler sitt tydelige språk.

Jarrod Bowen har vært fantastisk denne sesongen, og er klar for å ta steget opp til Premier League. FOTO: Ed Sykes/Reuters/NTB SCANPIX










Daniel James (angrepsspiller – Swansea). Født 1997

Kunne passet i: Leicester eller Everton

Forrige sesong ble han lånt ut til Shrewsbury i League One, men fikk ikke spille en eneste ligakamp der, og ble sendt tilbake til Swansea. Var et ubeskrevet blad før denne sesongen, men har tatt Championship med storm. Lynhurtig, kanskje den raskeste i divisjonen. Voldsomt rykk.
Debuterte på det walisiske landslaget i høst, og scoret sitt aller første landslagsmål da han ble matchvinner i EM-kvalifiseringskampen mot Slovakia på søndag.
Banens beste i cupkampen mot Manchester City, og viste at han duger mot topp motstand.
Var så å si klar for Leeds i januar, men Swansea trakk seg i siste liten. Kan få mye mer penger for han til sommeren.

Daniel James snurret til tider rundt med Nicolas Otamendi og andre Manchester City-stjerner i FA-cupen. FOTO: John Sibley/Reuters/NTB SCANPIX

God nok for Premier League (øvre sjikt)

Che Adams (spiss – Birmingham). Født 1996

Kunne passet i: Watford eller Bournemouth

Har slitt med skader som har satt han noe tilbake, men denne sesongen har han igjen sett ut som spissen som herjet med Sheffield Utd i League One for noen sesonger siden. Meget skarp avslutter, som nok passer best med en spissmakker. 21 ligamål i Championship, er spent på å se om han kan score mye i Premier League også.
Både Burnley og Southampton skal ha fått bud avslått, men her er muligheten for et scoop, for til sommeren må nok Birmingham selge.

Bersant Celina (offensiv midtbane – Swansea). Født 1996

Kunne passet i: Newcastle

Kom ikke helt overens med Mick McCarthy i Ipswich forrige sesong, men ble svært populær blant supporterne, og av god grunn. Denne sesongen har han fått massevis av tillit i 10’er-rollen hos et spillende lag, og Celina har blomstret.
Playmaker, blikk for spillet, herlig teknikk og god avslutter. Kun Ollie McBurnie har scoret flere enn Celina hos Swansea denne sesongen.

God nok for Premier League

Nick Powell (midtbane – Wigan). Født 1994

Har vært i gamet lenge, men har ikke sett ut til å modnes ordentlig før de siste par sesongene. Var hovedgrunnen til Wigans opprykk forrige sesong, og valgte å bli denne sesongen. Startet utrolig bra, men har vært litt ujevn utover. Kan godt hende han griper muligheten i Premier League neste gang han skulle få muligheten.

Jack Clarke (høyrekant – Leeds). Født 2000

Aldri spilt ligafotball før denne sesongen, men det som imponerer mest er likevel roen og tryggheten kombinert med spilleforståelse. Ser ikke veldig spektakulær ut, men skaper målsjanser for medspillere nesten hver gang. Lar seg aldri stresse, følsom høyrefot. Gjør nok lurt i å bli i Leeds uansett hvordan deres sesong ender.

Ollie Watkins (angrep – Brentford). Født 1995

Enda en spiller fra talentfabrikken Exeter. Kan spille overalt på topp, men har blitt mest brukt til venstre der han kan skjære inn og avslutte. Rask og teknisk veldig god. Fikk sitt gjennombrudd forrige sesong, og har vist denne sesongen at det ikke var tilfeldig. Står med ni ligamål så langt denne sesongen.

Emi Buendia (midtbane – Norwich). Født 1996

Spilte i Segunda i Spania forrige sesong, på utlån fra Leganes. Hentet til England for en slikk og ingenting. Kan spille 10’er og på kant. Ganske klassisk playmaker, samtidig som han er en meget god avslutter. Har gjort savnet av James Maddison minimalt for Norwich denne sesongen.
Spiller med en veldig energi, og ballvinner-egenskapene hans er nok det som overrasker mest. Svært effektiv i presset uten ball, og så god med ball at laget rundt han kan omstille raskt når han har vunnet ballen.

Kan bli god nok for Premier League

Tyler Roberts (offensiv midtbane – Leeds). Født 1999

Veldig rask kantspiller, omskolert til en rolle mer sentralt i banen under Bielsa, og har blomstret der. Tipper WBA ergrer seg over at de lot han gå. Har fortsatt en god del å forbedre før han blir klar, men ser ut til å kunne bli meget god med samme utvikling.

Lloyd Kelly (venstreback – Bristol City). Født 1998

Høy, relativt rask og komplett venstreback. God fot. Høyden gjør han god i duellspillet og han er bra fremover i banen. Kan til nød spille stopper.

Jamal Lewis (venstreback – Norwich). Født 1998

Slo gjennom midtveis forrige sesong, og har vært fast på venstrebacken til Norwich siden. Bedre offensivt enn defensivt. Rask, men ikke like ekstrem som Aarons på motsatt back. Veldig god venstrefot, men preges litt av at høyrefoten er svak. På Årets offisielle lag i Championship.

Rico Henry (venstreback – Brentford). Født 1997

Offensiv back, men ofte litt ujevn. Bedre fremover enn bakover. Venter på det ordentlige gjennombruddet, for han har levert et par helt strålende kamper, så potensialet er definitivt der.

Eberechi Eze (offensiv midtbane – QPR). Født 1998

Frigitt av Millwall for et par år siden, men hadde et flott utlån hos Wycombe forrige sesong. Der imponerte han såpass at QPR hentet han tilbake, og siden har han spilt. Fikk drakt nummer 10 forrige sesong, og har imponert for et QPR som har slitt. Playmaker som jobber hardt også uten ball – og som innimellom slår til med noen fantastiske scoringer.

Todd Cantwell (midtbane – Norwich). Født 1998

Ubeskrevet blad før skader gjorde at han måtte spille en del kamper. Gled rett inn og imponerte med å s ut som han hadde spilt ligafotball i mange år. Typisk boks-til-boks-spiller, med en god fot og veldig forståelse for spillet. Litt manglende fart kan være begrensingen som gjør at han muligens aldri kommer til å spille for en av de aller beste klubbene.

Ben Godfrey (forsvar/midtbane – Norwich). Født 1998

Imponerte på midtbanen til et Shrewsbury som var fryktelig nære et opprykk til Championship forrige sesong. Denne sesongen har han spilt både midtbane og venstreback – men har etablert seg som et førstevalg som midtstopper. Rask, god med ball – fremdeles litt å hente både på duellspillet og posisjonering. Men ser ut som en absolutt toppspiller i emning.

Neal Maupay (spiss – Brentford). Født 1996

Rask med et veldig rykk og målfarlig. Hard i kroppen til tross for at han er liten av vekst. 20 ligamål for Brentford denne sesongen (fem av dem straffer). Vært strålende, og meget viktig, for Brentford, spørsmålet er om farten kommer like mye til sin rett, og om han klarer å score ett nivå høyere også. Stadig i utvikling, og det tyder i alle fall på at han kan bli det etter hvert.

Connor Roberts (høyreback – Swansea). Født 1995

Fått sitt definitive gjennombrudd denne sesongen, og også blitt landslagsspiller for Wales. Meget offensiv, og kan også spille på kanten. Aggressiv i spillestilen, og massevis med både driblinger og innlegg.

Kyle Edwards (angrep – WBA). Født 1998

Tok med Kyle Edwards som fikk sin debut fra start sist runde, og svarte med å bli matchvinner borte mot Brentford med et «Maradona-mål» der han driblet seg gjennom halve Brentford før han satte inn kampens eneste mål. Har sett veldig lite av han, men han blir spennende å følge på tampen av sesongen, om dette er nivået han holder.

Andre spillere som også kunne vært lure kjøp av Premier League-klubber på jakt etter et scoop, men som ikke kan regnes som unggutter lengre er spillere som Blackburns Bradley Dack, som har en kanonsesong bak seg, keeper Sam Johnstone som har vært god bak et til tider vaklevorent WBA-forsvar, Championships toppscorer Teemu Pukki, Forests driblekonge Joe Lolley (fantastisk når han har dagen) og et av sesongens kjøp i Championship, midtbanespiller John McGinn.

Tottenhams skjebneuke

Det er muligens for tidlig i sesongen til å bruke ordet skjebneuke, men den uka Tottenham nå står overfor, likner likevel.

Chelsea, Inter, Arsenal. Det er det som venter Spurs på en uke. To bør vinnes, ingen tapes. Og den kampen som absolutt må vinnes, er den mot Inter. Om de ikke skulle klare det, er det fort exit Champions League.

Tottenham har måttet tåle kritikk for hvordan de har fremstått denne sesongen. Likevel er de kun poenget bak ubeseirede Chelsea, og bare fem poeng bak ligaleder Manchester City. Åtte av tolv ligakamper har dessuten vært på bortebane – og de har vunnet syv av dem.

Tottenham tilgis for å tenke hvor bra det kan bli om det plutselig skulle klikke skikkelig.

 Mauricio Pochettino står overfor en uke som kan være med å definere hele Tottenhams sesong. FOTO: NTB SCANPIX / Andreas SOLARO / AFP)

Problemet ligger i Wembley. Forrige sesong var både klubb, spillere og supportere man innstilt på at dette var hjemmebanen. Denne sesongen gledet man seg til å flytte inn på sin nye arena, og entusiasmen rundt Wembley har dalt tilsvarende. Der man forrige sesong klarte å gjøre Wembley til sitt eget for én sesong, virker det mer som man føler seg som en gjest som har blitt liggende på sofaen til en kompis litt for lenge.

Men kanskje kan de mobilisere de siste ukene (forhåpentligvis) som er igjen. Kampene mot Chelsea har etter hvert blitt skikkelig derby-rivalisering. For mange Chelsea-supportere er nå Tottenham hovedrivalen. For laget fra nord i hovedstaden er fremdeles Arsenal fiende nummer én, men Chelsea har inntatt andreplassen.

Det er bare å håpe at dette skal gjenspeile seg på tribunen lørdag kveld.

Så følger Inter. Kun seier er godt nok. Kan de skape en magisk Champions League-kveld på Wembley mot italienerne? Det må de. I verste fall kan utfallet bli Europa League. Det gjør våren tøffere når det kommer til å kjempe i Premier League.

Og fra Chelsea og Inter til nytt derby neste helg mot Arsenal.

Mulig det ikke er skjebneuke – men Tottenham kan bli parkert i både Premier League og Champions League i løpet av åtte dager. De kan også endelig få følelsen av at ting sitter.

Uansett kan de åtte dagene langt på vei være med å definere denne sesongen.  

Han skapte et eventyr

Nyheten om helikopterulykken utenfor Leicesters King Power Stadium ryster Fotball-England. Ut på morgenkvisten i dag har rapportene som bekrefter det mange har fryktet, kommet. Eieren Vichai Srivaddhanaprabha skal ha vært om bord.

Det har ennå ikke blitt bekreftet fra offisielt hold.

Vichai Srivaddhanaprabha var noe så uvanlig som en meget populær utenlandsk eier. En lokalsamfunnet trykket til sitt bryst.

Helikopteret var samtidig blitt en slags, om ikke attraksjon, så i alle fall en del av det å være på kamp i Leicester. Og der andre Premier League-klubber ofte stenger tilgang til det meste, og synes andre ting enn akkurat det oppsatte programmet blir vanskelig, er Leicester så stolte over bare å være en del av sirkuset, at de sier ja om de kan.

Derfor har det ikke vært noe problem for klubben hverken å filme at eierne har lettet fra gressmatta, eller å lage innslag hvor vi filmer oss selv i forgrunnen med helikopteret bak.

Som med nesten alle slike ulykker, har det vel ikke slått noen at dette kunne gå galt.

Men det gjorde det i går. Helikopteret styrtet på parkeringsplassen bak stadion.

Helikopteret Vichai Srivaddhanaprabha fløy med til og fra kamp. Dette bildet er tatt ved en tidligere anledning. Foto: Kasper Wikestad

Vichai Srivaddhanaprabha og hans tax free-selskap King Power kjøpte Leicester i 2010. Da hadde klubben akkurat vært i League One, altså på tredje nivå, for første gang i klubbhistorien. Leicester har nemlig alltid vært i toppen av engelsk fotball, til tross for at den ikke er blant landets største klubber.

Milliardæren lovet å satse. Og det hele kulminerte i tidenes mest overraskende ligamesterskap i 2016.

På veien dit var det ikke nødvendigvis masse penger brukt på spillerkjøp, selv om det ble investert godt. Det var mer en blanding av en haug med faktorer som plutselig ble det ultimate.

Som om man skulle kastet tusen puslespillbiter i været, og det bare skulle satt seg sammen til det vakreste bildet i det bitene traff gulvet.

Det er ganske fascinerende å rusle rundt på King Power Stadium. Bare se på disse bildene under. Rundt hele stadion henger små flagg med thailandsk skrift. Disse skal bety lykke.

Alle foto: Kasper Wikestad

I tillegg har buddhistiske munker blitt flydd inn for å velsigne banen, og spillerne har fått utdelt lykke-amuletter. Det trengte nok ikke fansen, men de satte nok også pris på gratis øl og mat som Vichai bød på da han feiret bursdag.

I tillegg har Vichai Srivaddhanaprabha investert og donert i lokalmiljøet. 60-åringen var rett og slett elsket av Leicesters fotballfans og innbyggere. Han ansatte Claudio Ranieri, vant ligamesterskapet, og sto likevel fjellstøtt da han sparket italieneren. Det forteller en del om hans posisjon.

Han og sønnen skriver i hvert eneste kampprogram. Det er noen klubbeiere som gjør det, men langt fra alle. Stort sett er det manager og kaptein som gjør det. Hos Leicester ønsker også klubbeierne å dele sine tanker med supporterne på kamp.

Leicester-spillernes reaksjoner på Twitter i går kveld. Rapportene om hvordan flere av spillerne reagerte da de hørte om ulykken en liten time etter gårsdagens kamp. Måten Vichai Srivaddhanaprabha omtales både fra innsiden og fra dem som rapporterer og ser ting fra utsiden. Alle disse tingene forteller om en mann som har satt sitt preg på en fotballklubb som oppnådde ting ingen trodde var mulig.

Gårsdagens nyheter og dagens rapporter om at eieren satt i helikopteret bringer en klubb og et lokalsamfunn i sorg.

Men i klubben vil arven etter Vichai Srivaddhanaprabha for alltid være. Thailandske symboler er en ting. Premier League-troféet noe helt annet.

Og det slutter aldri å skinne.

Magi for de små nasjonene

For de små nasjonene, fortrinnsvis de på nivå C og D, har Nations League vært en flott tilvekst. De minste nasjonene, som er vant til å være prygelknaber i kvalifiseringsspillet til mesterskap, får endelig spille kamper av betydning som de faktisk kan vinne. Det har skap noen magiske øyeblikk for små nasjoner som Luxembourg, Færøyene og andre – og ett av lagene fra nivå D skal faktisk til EM. Det er moro.

Jürgen Klopp er, forståelig nok, ikke Nations Leagues største fan. FOTO: NTB SCANPIX / AP Photo / Rui Vieira

Men bare et par runder inn i Nations League, kommer kritikken fra managerne til storklubbene. Jürgen Klopp mener det blir mindre muligheter for stjernespillerne i de store nasjonene til å hvile – og at de spiller med høyere intensitet når det står om poeng.

Vår egen landslagstrener Lars Lagerbäck kaller Klopp en «egoist», men man får tro at det er på en positiv måte. For Klopp har jo helt rett.

Nations League er tilnærmet meningsløs for de største nasjonene. De kvalifiserer seg jo nesten uansett til et EM gjennom den ordinære kvalifiseringen, og trenger ikke ekstramuligheten gjennom Nations League. Stort sett. For både Nederland og Italia kunne saktens ha trengt en ekstramulighet før VM i Russland.

For oss seere har også Nations League noe å si. Vi får servert store kamper fra nivå A som er med på å gjøre pausen i klubbfotballen litt enklere å komme gjennom.

Men jeg kan veldig godt forstå Klopps frustrasjon. Liverpool kommer til å spille nærmere 60 kamper denne sesongen, og Nations League gjør det ikke enklere. Noen av dem skal til alt overmål også spille sluttspill med finale for å kåre en vinner etter at sesongen er over – noen som gjør ferie og hvile enda kortere før en ny sesong.

Luxembourg har skapt magiske øyeblikk for sine fans i høst. Kanskje kan det holde helt til et mesterskap? FOTO: NTB SCANPIX / AFP PHOTO / FRANCK FIFE

Nations League er først og fremst for de små nasjonene. Der har det vært magisk til tider. Og enda bedre kommer det til å bli når det drar seg til.

Hele opplegget er fersk. At det er kritikere er helt naturlig. At de fleste er seg selv nærmest, likeså.

Men la det i alle fall få spille seg ferdig én gang før man gjør seg opp en endelig mening. Når man har sett hvordan det første Nations League har spilt seg ferdig, gjøres det forhåpentligvis nødvendige endringer – som gjør turneringen enda bedre.

For andre får det bli som det var. Trening enn så lenge.

Det er det liten tvil om at noen trenger før den ekte kvalifiseringen starter.

Bare spør Italia.

En kjempetabbe og et supertalent

En skøytelegende, en historisk arena, en kjempetabbe og et super-talent

Noen ganger kan man gå på en smell, uansett hvor hardt man prøver å gjøre en så god jobb som mulig.

Dette var en av de dagene.

Året var 2015. Vålerenga skulle møte Lokomotiv Oslo på Frogner stadion i 1. runde i cupen, og kampen skulle sendes. Jeg skulle kommentere.

Aller først tok jeg kontakt med Lokomotiv Oslo. Det var ikke mye jeg visste om det laget, så de måtte hjelpe meg. Det gjorde de til gagns. Jeg fikk hauger av info både om klubb og hver av spillerne.

Vålerenga kunne jeg mye om, men som alltid – før hver eneste kamp – må man sette seg ned og arbeide seg gjennom det man kan også.

Da dukket Rino Falk Larsen opp i Vålerengas tropp. Jeg hadde hørt mye om talentet som da var 19 år, og jeg hadde også hørt at han var sønnen til skøytelegenden Rolf Falk-Larssen. Men det måtte bekreftes – og dessuten; når sønnen til Falk-Larssen kunne få debuten på Frogner stadion, et sted hans far åpenbart måtte ha satt rekorder, måtte det graves enda dypere.

Først ringte jeg en av trenerne i Vålerenga. Jo, han kunne bekrefte at Rino var sønnen til Rolf, eller «Falken» som han ble kalt da jeg vokste opp.

Så ringte jeg «Falken» selv. Jeg presenterte meg, men fikk kjapt svar at han var veldig opptatt og om vi kunne snakkes. Jeg fikk dog sneket inn et par spørsmål før han la på. Fikk sagt at jeg skulle kommentere sønnen hans, og om hva slags forhold han hadde til Frogner stadion.

Det var åpenbart at han var opptatt, og at hastverk er lastverk. Det skulle jeg få smertelig erfare noen timer senere.

Men «Falken» hadde selvsagt et forhold til arenaen. Det var på mange måter stadion han slo gjennom på, kunne han fortelle. Der han for første gang gikk på tider som gjorde at han tenkte at dette kunne nå langt. Så jo, «Falken» hadde et nært forhold til Frogner stadion.

Så kampen startet. Jeg kommenterte fra en hylle i masten til flomlyset, og hadde papirer og notater i hånda. Målene rant inn, og til pause kom byttet jeg hadde forberedt ekstra godt.

Debutant Rino Falk Larsen entret banen. Og jeg trakk de lange linjene til hans far, og det at junior nå skulle debutere i fotball på samme arena som faren fikk sitt gjennombrudd.

Jeg var selvsagt fornøyd. Jobben kunne da knapt ha blitt gjort bedre.

Eller – det kunne den faktisk.

For blid og fornøyd satt jeg i bilen på hjem etter kamp da det pep i telefonen. Det var en sms fra «Falken» selv.

Det sto én setning:

«Jeg har ingen sønn som heter Rino».

Dette er en av mine store tabber som kommentator. Samme hvor godt man føler man har forberedt seg, kan man likevel gå på miner.

Grunnen til at jeg kom på denne historien nå, er enkel. Det var nemlig en annen debutant som presenterte seg for Vålerenga denne ettermiddagen.

Navnet hans er Sander Berge. Og (om jeg skal stole på Wikipedia, og ikke ta noen telefonsamtaler selv) så har han en, ikke far, men bestefar som faktisk også spilte for VIF.

Genks Sander Berge FOTO: NTB SCANPIX / AFP PHOTO / BELGA / YORICK JANSENS /

Sander Berge var 17 år. Han scoret i debuten mot Lokomotiv Oslo, i en kamp som endte 8-0. Midtbane-eleganten har nå blitt 20, er bomfast på landslaget og en nøkkelspiller for RKC Genk i Belgia. Torsdag får jeg kommentere han igjen, når han og laget hans kommer på besøk til Sarpsborg som ganske så store favoritter mot Sarpsborg 08.

Jeg gleder meg til å se han spille live igjen. Han kan nå så langt han bare vil.

Så får vi håpe jeg har bedre kontroll på fakta til den kampen.

PS! Jeg har da også kommentert sønnen til «Falken». Svein Petter Falk-Larssen er både serie- og norgesmester med Stavanger Oilers i ishockey, og spiller i dag for Narvik.

Skapt for suksess

Sarpsborgs sjel er unik. Den har de beholdt, og den har tatt dem ut på deres vakreste eventyr.

Når Sarpsborg 08 står i spillertunnelen for å entre Besiktas-løvens hule i Europa Leagues første gruppespillskamp, gjør de det som et bevis på en klubb som har gjort alt rett, og samtidig bevart sin egen sjel på veien.

Stort øyeblikk. Sarpsborg 08s innmarsj mot Maccabi Tel Aviv foran egne fans
Foto: Audun Braastad / NTB scanpix

Jeg var på besøk hos klubben på Sarpsborg stadion forrige torsdag. Jeg tok turen ned for å lære litt mer om klubben jeg skal kommentere i deres største eventyr de seks Europacup-kampene som kommer denne høsten.

Og da slo det meg. Dette er den nøyaktig samme klubben som jeg besøkte som fotograf for ti år siden. Det er de samme menneskene som var der årene før også, da de enten het Sarpsborg eller Sparta.

Mange snakker om å bygge stein for stein. Sarpsborg 08 har gjort det – nærmest bokstavelig talt. Med stadion som et levende bevis.

Et stadion som begynte med én langside, løpebane (ikke tartan men den virkelige gamle, røde grusen) og ingenting rundt. Siden har de bygget. Stein for stein. Én langside til. Så en kortside. Og deretter resten, før de nå bygger ut tribunene som allerede eksisterer. Stein for stein.

Akkurat som de har bygget fotballaget sitt.

For der de større klubbene ikke har gått ut i hagen for å se hva som vokser og gror, har Sarpsborg 08 tatt turen for å titte i andres hager. Og der har de funnet både moden og umoden frukt av den fineste sorten.

Sigurd Rosted og Anders Trondsen fra nærområdet til Vålerenga har blitt landslagsspillere. Fra småklubbene i Hordaland har den ene etter den andre dukket opp. I motsetning til de andre klubbene, har de også tatt vare på sin egen hage, der blant annet Mohammed Elyounoussi spiller i Premier League nå.

For de har blitt utviklet i et miljø skapt for suksess.

Som fotograf for mange år siden, var Sarpsborg et av de koseligste stedene å være på jobb. Man ble alltid tatt vare på. Serveringen var god. Alle var blide, og særs imøtekommende. Tap eller seier. De hadde et brennende ønske om å være gode ambassadører for sin egen klubb.

Slik er det også i dag. Da jeg var der på torsdag, var det nesten som tiden var stått stille.

Der har du også forskjellen fra noen av de større klubbene. Der du som tilskuer eller supporter blir møtt av folk fra et vaktselskap som skal ransake deg, møtes du av mennesker som kun har ett ønske i Sarpsborg 08. Frivillige som bare vil at de som kommer skal få en best mulig opplevelse – uavhengig av om laget vinner eller taper; folk skal føle seg ivaretatt.

Når Sarpsborg 08 nå håver inn nesten 60 millioner brutto de neste månedene, komme utfordringene om å bevare det slik. Det er lett å få store tanker om seg selv når man har suksess. Kravene fra omgivelsene rundt, vil også blir større.

Sarpsborg 08s Harmeet Singh feirer med trener Geir Bakke
Foto: Audun Braastad / NTB scanpix

 

Da gjelder det å holde hodet kaldt. Og jeg er ikke bekymret for at de klarer det.

Å kunne stå i det, forsvare at man fremdeles vil la spillere ta neste steget om de ønsker det, ikke kjøpe dyrt om det går dårlig – det krever sin kvinne eller mann.

Å godta og havne på rundt midten av tabellen, for å bevare det lengre perspektivet, og ikke miste seg selv på veien, det er ikke lett. Men om noen klarer det, så er det Berntsen, Bakke & kompani.

Akkurat nå er ståa at laget har tapt fire strake i Eliteserien, og sannsynligvis er ute av medaljekampen. Man merker at noen murrer litt over det. Kanskje var kampen mot Odd viktigere enn kampen mot Besiktas.

Men kampen mot Besiktas er større. Mye større. For en klubb som Sarpsborg 08 – helt enorm.

Det er nesten naturstridig at de har fått det til. Og det kommer med noen offer. Det må alle være klar over.

Derfor må man være tøff nok nå til å innse at man i serien kanskje må ta ett skritt tilbake, for så å ta to nye skritt frem de neste sesongene.

Slik mister man ikke seg selv. Og slik får man kanskje oppleve en høst som nå en gang til i nær fremtid.

Og for alle med hjertet i arbeiderbyen Sarpsborg. For alle frivillige. For spillerne som begynte å tenke at sjansen aldri ville komme. For dem som har bygget klubben stein for stein. Og for dem som vil norsk fotball vel i resten av landet – og som ser at det kan gå om man gjør ting rett.

Dette er dere vel unt. Nyt det!

PS Sarpsborg 08 klarte å skape småpanikk hos UEFAs delegater i Istanbul. Pressen ble nemlig sendt ut etter et kvarter under nordmennenes trening. Det forstod Geir Bakke og klubben lite av, og inviterte alle tilbake. Det var de ikke vant til, og etter en del forvirring, fikk pressen overvære hele treningen.

Irriterende feige

Lag som ikke prøver i Premier League, irriterer meg. Spesielt lag som ikke prøver på sin egen hjemmebane.

Misforstå meg rett. Jeg tror ikke at noen lag taper med vilje. Men taktikken med å mure igjen foran eget mål, håpe at man er i kampen når det gjenstår et kvarter, for så å prøve å få et resultat, hjelper få.

Og det gjør jobben for de beste lagene enda enklere enn de behøver å få det.

Tendensen er ganske klar. Man så det forrige sesong også. Og man har sett det for ofte de tre første rundene denne sesongen. Sist med Newcastle. 5-4-1. Ikke spesielt interessert i å prøve å holde på ballen, og håpefulle baller opp på en ensom Rondon.

Huddersfield depper etter enda et baklengsmål mot Manchester City. FOTO: NTB SCANPIX /REUTERS/Darren Staples

Argumentet for å gjøre det på den måten er åpenbar. Taper man, vil man begrense tapet. Er man med i kampen mot slutten, har man mulighet til å få et resultat.

Men om for eksempel Newcastle hadde prøvd mot Chelsea, kunne de i alle fall ikke endt opp med færre poeng enn de fikk. Jeg er vanligvis ikke opptatt av statistikker som ballinnehav og annet – men 18 % forteller en god del av historien.

Og det mot et lag de slo 3-0 på hjemmebane for kort tid siden.

Det gjelder ikke bare Newcastle. Huddersfield mot Manchester City. De regjerende ligamestrene er gode – ja. Men det er vel ikke noe argument for å gi dem kampen?

For det går an å ta opp kampen med de store. Noen ganger mislykkes man, og resultatet kan bli stygt. Andre ganger slår man Manchester United, slik Brighton gjorde, eller spiller uavgjort mot Manchester City, slik nyopprykkede Wolves gjorde. Det klarte de ved å være både tøffe i holdningen sin, og selvsagt smarte ved å forsvare seg når man måtte det.

Jeg skulle ønske flere lag turte det. Spesielt på hjemmebane.

Forskjellene i Premier League er store. Og de har blitt større.

Men det er fremdeles mulig å grave frem et resultat mot de beste. Spesielt på eget gress.

Men da må man tørre å vinne.

Man må tørre å angripe de gangene muligheten byr seg. Man må tørre å holde i ballen når man kan, og man må tørre å flytte opp folk i deler av kampen.

Kanskje blir man straffet. Kanskje taper man noen kamper med stygge sifre. Men hjemmepublikummet vil i alle fall se et lag som prøver – og strengt tatt tror jeg muligheten for å ta en storskalp innimellom øker.

Premier League har vært kjent for at alle kamper er tøffe. At alle lag kan slå de beste. Tendensen er at det blir mindre sannhet i de utsagnene. Det kommer ikke bare av forskjellen i kvalitet. Men også av forskjellen i inngangen til kampene fra underdogene.