Kvartfinale er ikke lenger nok

England har hevet listen for seg selv.

England kom til VM med den nest yngste troppen i mesterskapet, mindre press enn noen gang – og der kvartfinale, på forhånd, ville blitt regnet som en ubetinget suksess. Enkelte engelskmenn ville nok før VM til og med sagt seg fornøyde med kun avansement fra gruppespillet.

Men suksess avler press.

For engelskmennene jeg snakket med, journalister og fans, allerede etter Panama-kampen, var ikke lenger fornøyd med kun kvartfinale. De ville ha en stor nasjons skalp, og minst semifinale.

Slik går det fort for en nasjon som England. «Football’s coming home»-videoene går som en farsott rundt om på nettet. Et England, og engelsk presse, som har gjort et poeng av at ingen forventer noe, ser nå for seg sin første VM-finale siden 1966.

Gareth Southgate feirer med Harry Kane etter straffeseieren mot Colombia. FOTO: NTB SCANPIX/ REUTERS/Carl Recine

Det er kreditt til Gareth Southgate. Og en porsjon flaks. Men som Ingemar Stenmark en gang sa: «Jo mer jeg trener, jo mer flaks får jeg!».

For der tidligere engelske landslagstrenere har virket mer som lagledere, har man kunnet se med egne øyne under kamp, hva som har foregått på treningsfeltet. Ingen har hatt flere, eller bedre, varianter på dødballer så langt.

Og når det kom til tidenes første straffekonkurranse-seier i VM for England? De var forberedt. På alle mulige måter. De hadde ikke en landslagstrener som snakket om 50/50, flaks/uflaks, coin toss eller noe annet. Southgate har gått systematisk til verks. Både mentalt og med trening. Og på keeper Jordan Pickfords drikkeflaske sto notater om Colombias straffeskyttere, samtidig som tilløp og konsentrasjon hos straffeskytterne var innøvd etter nøye studier i forkant.

Joda, det er selvsagt alltid flaks involvert når man vinner en straffekonk. Men man kan ikke basere seg på det. Og joda, de kunne tapt denne straffekonken også. Da ville VM vært nær fiasko for England.

Men de gjorde ikke det. De vant den.

Og det betyr at de er nære suksess.

Jordan Pickford kom forberedt – og ble en av heltene FOTO. NTB SCANPIX/REUTERS/John Sibley

Siden de magiske sommerdagene i Italia i 1990 har England vunnet to – 2 – utslagskamper etter 90 minutter. Det er 12 år siden sist.

Og to kvartfinaler siden 1990.

Likevel er ikke engelskmennene lenger fornøyde med kvartfinale denne gangen. Sjelden har forventningene vært lavere i England før et mesterskap. Sjelden har forventningene akkurat nå vært høyere.

De har dessuten grunn til å være optimister. De har bygget stein for stein over tid. De har samlet kompetanse og fasiliteter på St. George’s Park.

Og de har allerede fått resultater.

U20-laget ble de første engelske verdensmesterne siden 1966 i fjor, U17-laget fulgte opp, mens U19-laget ble europamestere.

De sendte et av de yngste lagene de noensinne har sendt til mesterskap. Og la gå – de har kun slått to mediokre landslag, tapt mot Belgia og tatt seg videre på straffer mot Colombia.

Men de er der nå. I en kvartfinale. Med drømmer om å nå til en finale.

Og det er ikke tilfeldig. Det er ikke flaks. Det kommer etter systematisk og godt arbeid over lengre tid på mange plan. Med Gareth Southgate i den øverste posten. Fra U21 til A-landslag.

En av mange syndebukker for England opp gjennom årene der man har skrevet om Pearce, Waddle, Batty, Lampard, Gerrard, Carragher og Cole tidligere.

Der handlet historien om Dier og Pickford etter åttedelsfinalen.

Det er nytt. Det gir håp. Og det bør være nok til at Gareth Southgate hverken blir sendt til en planet i et annet solsystem av den engelske pressen, eller blir fremstilt som en nepe om de taper på lørdag.

Det blir en utrolig spennende kamp mot Sverige. 50/50? Kanskje. Avgjort på flaks? Kanskje. Men ingen burde undervurdere det forarbeidet som blir gjort – hverken hos England eller Sverige.

Det er bare å glede seg.

Her er stjernenes terningkast

Første runde unnagjort. Noen stjerner har levd opp til forventningene. Andre har skuffet. Her er terningkastene på noen av mesterskapets største stjerner.

Heldigvis for noen er det(kan det være) lenge igjen av mesterskapet.

Cristiano Ronaldo – 6

Mens et nesten samlet ekspertkorps tippet Portugal som mesterskapets skuffelse med Cristiano Ronaldo i spissen. I stedet hadde superstjernen andre planer. Etter å ha scoret på en straffe og på et heldig skudd, tok han ansvar da laget fikk frispark og trengte mål mot naborival Spania. Den beste av superstjernene i den første runden.

Cristiano Ronaldos hat-trick er den største individuelle prestasjonen så langt i VM. FOTO: NTB SCANPIX/AP Photo/Francisco Seco

Harry Kane – 5

Englands målkonge kom til mesterskapet uten scoringer i U21-EM, EM eller i Premier League i august. Forbannelsen ble brutt tidlig, men det så likevel ut til å bli en ny frustrerende kveld for England. Kapteinen tok imidlertid ansvar på overtid med en fremragende heading, og sendte hjemlandet til himmels.

Romelu Lukaku – 4  

Var store forventninger til duellen mot spilleren FIFA anser å være verdens sterkeste, Roman Torres. Knapt borti ballen, men var der når kampen skulle avgjøres. Et Belgia som ikke klarte å bryte gjennom før pause, vant etter hvert komfortabelt 3-0 takket være to Lukaku-scoringer.

Sadio Mané – 4

Bevegelig og hissig på å true Polen. Involvert i Senegals ledermål. Kunne også scoret, og tok ansvar på topp da løvene måtte få tiden til å gå.

Paul Pogba – 3

Hele sesongen har det blitt diskutert hvordan man skal få det beste ut av Pogba både på klubb- og landslag. Det har man ikke funnet ut av ennå, og Pogba klarte ikke ta ordentlig tak da stjernegalleriet stanget mot Australia. Endte likevel opp med å stå bak vinnermålet.

Til tross for en anonym dag på jobben, sto Pogba likevel bak seiersmålet til Frankrike. FOTO: NTB SCANPIX// AFP PHOTO / FRANCK FIFE

Christian Eriksen – 3

Nesten ene og alene grunnen til at Danmark i det hele tatt er i VM. Men Eriksen slet med å dominere kampen mot et Peru som kampen sett under ett hadde fortjent å vinne.

Luis Suarez – 2

Uruguay slet mer enn forventet mot et Egypt som manglet sin superstjerne Mohamed Salah. Suarez ble bare mer og mer frustrert samtidig som sjansene ble brent, men heldigvis for superstjerna hadde de lyseblå en ung stopper ved navn Gimenez som reddet dagen.

Neymar jr. – 2

Et Brasil som så meget gode ut før pause, forsvant inn i et spor de ikke klarte å komme ut av, og Sveits fikk til slutt med seg poeng. Neymar prøvde, men endte mer opp som en hemsko enn drivkraft i brassenes angrepsspill.

Toni Kroos – 2

Tyskland var favoritter mot Mexiko, men ble rett og slett løpt i senk. Kroos fant ikke åpningene, og bakover var det en god gammel autostrada gjennom vanligvis solide Tyskland. Klarte ikke dekke de rommene han skulle.

Robert Lewandowski – 2

Bayern-spissen har vist en nedadgående kurve, og lite tydet på at han har funnet veien ut av den mot Senegal. Er villig, men lykkes ikke, og Polen har nå presset på seg for ikke å ryke ut i gruppespillet.

David de Gea – 2

Verdens beste keeper så ikke slik ut da han slapp inn en lompe fra Cristiano Ronaldo. Tre innslupne, og medansvarlig for at Spania ikke vant. Ikke måten de Gea hadde håpet å starte mesterskapet.

Der Cristiano Ronaldo herjet, skuffet Lionel Messi enormt. Brant straffen som kunne gitt seier. FOTO: NTB SCANPIX/REUTERS/Christian Hartmann

Lionel Messi – 1

Dagen etter at Cristiano Ronaldo hadde stjålet alle overskrifter, fikk Messi mulighet til å følge opp. Men straffesparket han sendte avgårde ble reddet, og da alt skulle gjennom midten når Argentina jaktet seiersmålet, maktet ikke Messi å finne noen åpninger gjennom den islandske muren.

Mohamed Salah kom aldri på banen i den første kampen, mens James Rodriguez kom innpå som innbytter for et Colombia som spilte med én spiller mindre.

Engelsk ungdom uten lenker

Englands ungdommelige pågangsmot er nøkkelen til suksess.

Da jeg kommenterte EM i Frankrike, ble jeg stående i heisen med Englands landslagstrener Gareth Southgate. Vi vekslet noen ord. Snakket om Englands sjanser, før vi fortsatte reisen hver til vårt. Southgates reise i løpet av de to årene siden den sommeren har tatt han til den mest utsatte jobben som finnes på den fotballgale øya.

– Hvem var det?, spurte en av kollegene mine da vi var ute av heisen.

– Gareth Southgate, svarte jeg.

– Mannen som brant straffen mot Tyskland på hjemmebane, svarte han.

Gareth Southgate jubler etter seieren mot Tunisia. FOTO: NTB SCANPIX/REUTERS/Sergio Perez

Gareth Southgate har aldri vært blant de mest profilerte. Han har ikke nødvendigvis vært mannen man har kjent igjen om man har møtt han på gata. En stille og rolig figur. Som landslagstrener også ganske ung.

Akkurat som laget han har tatt med seg til Russland.

22 landskamper i snitt. Bare gårsdagens motstander Tunisia har mindre rutine. En snittalder på like over 26 år – kun to nasjoner har en yngre tropp.

Mot Tunisia syntes det.

Dette var en gjeng som spilte mesterskap og hadde det gøy – de så ikke ut som de tidligere utgavene der de har sett ut som de spilte ut av en tyngende plikt.   

Men det holdt på å gå galt. Ungdommelig pågangsmot og feiende flott angrepsspill ga brente sjanser. Og på typisk England-manér ga de bort en håpløs straffe.

Det så ut som «a little bit of history repeating».

Så på overtid – i løpet av en corner og et lite sekund gikk England fra å være på kanten av stupet, og risikere å måtte reise hjem etter tre kamper, til å sette seg i førerstolen for avansement sammen med Belgia.

Det var utypisk England.

Det var nye England.

Gleden hos de engelske spillerne var umiskjennelig. FOTO: NTB SCANPIX/REUTERS/Ueslei Marcelino

Samtidig trenger engelskmennene litt kaldt blod i årene. Tunisia var ingen stor motstander. Det var en motstander enhver med ambisjoner om kvartfinale skal slå.

Da er kanskje det videre programmet helt perfekt for et ungt og urutinert mannskap. Panama er det rett og slett ikke mulig å ikke slå. Og da kan man senke skuldrene i den siste kampen – storkampen – mot Belgia.

Det hadde vært en annen historie om England hadde trengt poeng der.

Utgangspunktet nå er perfekt. Engelskmennene vil være storfornøyde om dette laget når en kvartfinale. Presset fra åpningskampen er borte. Forventningene fremdeles ikke urealistiske.

For deres del får man håpe det forblir slik.

Lenkene fra tidligere engelske utgaver bør holdes innelåst av moderlandets pressefolk.

Brasil må løse Neymar-gåten

Neymar jr. er en fantastisk fotballspiller. En av verdens beste. La det være hevet over all tvil. Han har også mer enn nok tid på seg til både å lede Brasil mot enda en VM-tittel og bli mesterskapets spiller.

Men da må han, lagkameratene og trener Tite finne ut av hva de egentlig vil.

For til tider blir Neymar så stor at han holder lagkameratene tilbake. Til tider tar han så stor plass at laget slutter å tikke. Til tider blir han så teatralsk, og gjør så mye ut av tilsynelatende uskyldige situasjoner at man mister rytme.

Slik vil vi se Neymar i VM. Jublende i triumf – med sine lagkompiser FOTO: NTB SCANPIX/ REUTERS/Marko Djurica

Alle faktene, måten han går ned på altfor lett. Måten han vrir seg i smerte etter situasjoner som åpenbart ikke kan gjøre spesielt vondt. Fotball er en kontaktsport og de aller fleste fotballspillere står imot når man kommer i dueller. Neymar gjør det motsatte. Han faller i stedet med. Så uten at man kan karakterisere det som filming, faller han dramatisk i situasjoner som er klare frispark-situasjoner.

Samtidig:

Sveits kom med en plan om å ta Neymar ut av kampen, og dommeren lot dem gjøre det. Av 19 frispark som Brasil fikk, var 10 av dem forseelser på Neymar. I tillegg var det forseelser mot han som ble vurdert til fordel.

Gjentatte forseelser mot samme spiller, selv om de ikke er utført av samme motspiller, skal gi gult kort. Dommer Palazuelos gjorde ikke jobben sin der.

De beste spillerne må beskyttes, det ble ikke Neymar.

Neymar i tilsynelatende store smerter mot Sveits FOTO: NTB SCANPIX / AFP PHOTO / Jewel SAMAD

Brasil spilte en god kamp. De skapte nok til å vinne, og slik de spilte, vil de også vinne de fleste av de kampene. Det er betryggende for en av mesterskapsfavorittene.

Men man satt likevel med en følelse av at Brasil ville vært enda bedre uten sin aller største stjerne. Det er ikke like betryggende. Fasiten får man selvsagt aldri. De to siste VM-kampene uten 25-åringen har gitt to tap med en målforskjell på 1-10 (mot Tyskland og Nederland i 2014).

Stjernespillere skal løfte laget. De skal gå foran. De skal lede sine lag ut av tunge perioder og til seire eller avgjørende mål. Slik Cristiano Ronaldo gjorde mot Spania. Ikke slik Messi stanget mot Island.

Og ikke slik Neymar tilsynelatende spilte mest for seg selv mot Sveits.

Neymar kan ikke bare være den beste – for det er han åpenbart. Han må gjøre de rundt seg bedre også, og det er faktisk enda viktigere.

Hvordan han og lagkameratene skal klare det, må de finne ut i løpet av de neste to gruppespillskampene. De tømte nesten øyekanalene etter Belo Horizonte for fire år siden, men det kan ende med exit og gråt igjen om man ikke selv løser gåten Neymar.

Når VAR funker – kan kameler svelges

Jeg er blant dem som har vært kritisk til videodømming (VAR – Video Assistant Referee). Og da gjelder det å understreke VAR, ikke mållinje-teknologi (som jeg hele veien har ment har vært et av fotballens beste fremskritt).

Argumentene mot VAR skal jeg ikke gjenta nå, i alle fall ikke på en dag som kan karakteriseres som en seier for videodømming.

Dommer Andres Cunha dømmer straffespark etter VAR. FOTO: NTB SCANIX/AP Photo/Hassan Ammar

Egentlig ikke bare dagen i dag. Men også da Portugal og Spania spilt uavgjort i en fantastisk kamp.

For å ta det siste først. Diego Costas utlikning mot Spania, der han brøyter seg forbi den portugisiske stopperen Pepe, hadde vært særdeles omdiskutert – om ikke situasjonen hadde blitt diskutert ferdig på noen sekunder på gressmatta. Den ble åpenbart sett gjennom like etter scoringen, men målet stod. Ferdig.

Så kom kampen mellom Frankrike og Australia.

I en kamp der Frankrike stanget, ble til slutt Griezmann spilt gjennom, og hektet av backen Risdon. Dommer lot spillet gå, blåste ved neste stopp i spillet, konfererte med videodommerne, så på situasjonen selv – og dømte straffe. Helt korrekt. Straffen var åpenbar. Griezmann ble hektet innenfor 16-meteren.

Dommer Andres Cunha ser på situasjonen med Antoine Griezmann. FOTO: NTB SCANPIX/ AFP PHOTO / Luis Acosta

Snaut fire minutter senere dømte dommeren ny straffe, denne gangen til Australia. Den var åpenbar. Dommer Cunha lot være å konferere med videodommerne, han stolte på seg selv. Han kunne blitt fristet til å forsikre seg med dem, men lot være.

Vinnermålet Frankrike siden fikk, var under en centimeter over linja. Men det er nok. Umiddelbart ble det blåst for scoring.

Et av slagordene til VAR er «minimal interference». Denne kampen må ha vært god for FIFA-toppene. Korrekte avgjørelser med «minimal interference». Dette var idéen man hadde da man begynte å ta teknologien i bruk.

Det funket perfekt.

VAR i den formen vi fikk se i går kveld og i formiddag, funker bra. Motargumenter finnes fremdeles.

For eksempel, det er lett å tenke at dommer Cunha hadde blåst straffe umiddelbart om han ikke visste at det satt dommere foran videoskjermer i et annet rom. Avgjørelsen hadde vært like rett, og man ville sluppet alt det andre rundt. En av farene ved VAR er jo akkurat det at dommere slutter å dømme.

Men jeg er ikke stoltere enn at jeg innrømmer det (som den VAR-skpetikeren jeg fortsatt er) – VAR har nå funket veldig bra i to store kamper. Og takk for det.

Så får vi se om vi slipper at det blir VARse senere i mesterskapet.

Det koker ned til dette

26 grader i lufta, og på BBC Wales kunne de melde om varmerekord for den første helga i mai. Strendene smekkfulle, og jeans og t-skjorte var altfor varmt både for togturen til Swansea, og turen til hotellet. Var det etterdønningene av et fullstendig overraskende opprykk for Cardiff, bare en liten times kjøring unna? Jeg lurer nesten litt på det.

For kveld kan Swanseas sjanser for å bytte plass med lokalrivalen øke kraftig. Og det er nesten så man kan kjenne det også på været.

Swansea – Southampton. Vinneren holder seg etter alle solemerker i divisjonen. Taperen kan fort måtte ta turen ned. Her er jeg, sjanseløs til å få sove mer. Spenningen for kampen i kveld er for stor. Jeg kan bare tenke meg for hvordan det er for innbyggerne her.

Så jeg stikker ut for å kjøpe aviser. Men det er kaldt. Nesten hustrig. Det kan da maks være ti grader i lufta nå. Det er nesten så man kjenner nedrykkskulda legge seg over byen.

«We’re Swansea ‘til we die!», lyser mot meg fra lokalavisa inne i aviskiosken.

This is it, tenker jeg. Med ligamesterskapet avgjort tidlig, topp 4 tilsynelatende tidlig avgjort også. Med Stoke nede. Med WBA avskrevet siden februar. Det koker ned til denne kampen. Denne kampen for Premier League-tilværelsen.

Swansea berget seg helt på slutten forrige sesong også. Da var frelseren Paul Clement. Jeg kommenterte hjemmekampen der de slo Everton i den 36. runden og karret seg over streken. Det var et voldsomt leven. Med fire seirer og én uavgjort (på Old Trafford) på de fem siste, holdt de for en sesong til. Det gjorde ikke Clement. Han ble erstattet av meget karismatiske Carlos Carvalhal, portugiseren som til nå har tatt Swansea fra desidert sisteplass, fem poeng fra trygg grunn, til kamp om å overleve.

Men der seirene rant inn mot lag som Arsenal, Liverpool og andre, har smilene stivnet. Carvalhal var det friske pustet som snakket om måker, sardiner og kjøtt på grillen. Han sjarmerte alle, og det så lenge ut til at han bare skulle surfe inn til fornyet kontrakt.

Null seirer på syv kamper, har ført dem tilbake under streken, for første gang siden 3. mars. Og de kan prise seg lykkelig over Tom Davies’ utlikning seks minutter på overtid mot Southampton.

Det kan Huddersfield og WBA også. Mye teori skal slå til om WBA skal klare seg, mens Huddersfield bør ta ett poeng til på sine to siste, om det ikke skal bli dem som går ned.

Soutampton-spillerne falt sammen i skuffelse etter Evertons sene utlikning på lørdag. FOTO: NTB SCANPIX/REUTERS/Andrew Yates

Southampton som kanskje trodde de hadde fått til den sluttspurten som trengtes da de så ut til å slå Everton på Goodison Park. Mot Bournemouth vant de sin første hjemmekamp siden 26. november, og med tre poeng på Merseyside, ville kanskje uavgjort vært et godt resultat i kveld.

Men med Manchester City i siste hjemmekamp, mens Swansea møter Stoke, er Southampton laget som absolutt MÅ vinne.

Å beholde plassen i Premier League handler først og fremst om helt andre ting enn penger.

Men det handler om penger også. Og ikke bare om den drøye milliarden klubbene får i TV-penger. Men for lokalsamfunnet. En annen reportasje hos BBC Wales kunne fortelle at Premier League-statusen betød rundt 100 millioner for det lokale næringslivet i Swansea. E får anta at det handler om noe tilsvarende i Southampton. Det handler om arbeidsplasser både i klubbene, og i byen.  

Kanskje så mye at Marriott Hotel utenfor Swansea har spilt sin del av spillet, ved å kansellere Southamptons hotell-bestilling, slik at laget nå må reise gjennom rush-trafikken fra Cardiff til kamp.

De skjelver nå. Både i Swansea og Southampton. Det er nå det gjelder. Den varme vinden har blitt kald. Den blå himmelen har blitt dekket av skyer. Det er surt. Og timene til kampstart føles som dager.

Men sola vil komme frem igjen. Og det vil bli en sommer å nyte.

For vinneren.

Billige unnskyldninger

Når David Unsworth nå takker for seg, etterlater han seg Everton i en kanskje verre forfatning enn han overtok klubben. Men han deler gjerne sine tanker om hva som burde skje fremover. Jeg tror ikke Everton-ledelsen eller Sam Allardyce skal høre altfor mye på dem.

Men jeg frykter de gjør det.

Unsworth har fått mye ros for å stå oppreist til tross for at resultatene, med et par unntak, har vært til dels fryktelige. Engelsk presse har berømmet måten han har taklet situasjonen, og at han ikke har kommet med en haug av unnskyldninger og bortforklaringer.

Likevel klarer jeg ikke helt å se at det stemmer.

Når han sier det er spillere som ikke takler presset, som ikke gir alt under kamp, som ikke har nok sult – så er jo akkurat det bortforklaringer. Når også eksperter sier det er spillere som ikke har den rette innstillingen, ikke den rette mentaliteten eller offerviljen, og når de kritiserer spillernes innsats, mener jeg de lar Unsworth slippe billig unna.

Michael Keane, Ashley Williams og Morgan Schneiderlin klarer ikke skjule skuffelsen mot Southapton – men de fortjener ikke all skyld fra Unsworth. FOTO: NTB SCANPIX/REUTERS/David Klein EDITORIAL USE ONLY. 

For det er ikke først og fremst innsatsen det har stått på. Det har i stor grad handlet om nøling og vingling fra trenerbenken.

Skifte av spillere. Skifte av formasjon. Fra kamp til kamp, og underveis i kampene. Det beste eksempelet kom kanskje mot Southampton.

Mot Southampton startet man med en firebacks-linje. Så kom den første skaden, og man la om til tre bak da Baines måtte ut. Den høyrebeinte unggutten Jonjoe Kenny (en av dem som fikk kritikk etter kampen) ble plutselig venstre vingback. Så måtte Michael Keane ut, og man la om til fire bak igjen, og Kenny ble ordinære venstreback. Byttene fløy, og spillerne så etter hvert rådville ut.

Kanskje best eksemplifisert ved Gylfi Sigurdsson, midtbanespilleren, som gikk alene i press og de andre som prøvde å rope instruksjoner til hverandre. De elleve på banen måtte nesten prøve å finne sin egen plan utpå der.

Og slik har det vært siden Unsworth tok over. Det startet med dobbelbytte i pausen mot Leicester. Han har vinglet med formasjoner, kastet unggutter ut på dypt vann og skapt usikkerhet hele veien.

Når det mangler en klar plan blir spillerne blir usikre, avstandene blir store og når det ikke tas ansvar fra benken, blir resultatet slik det så ut på søndag. Spillerne gir alt de, men det ser ikke slik ut når det sprer seg en kollektiv usikkerhet.

Så når Unsworth nå skal gi seg, mener han det må handles «proven Premier League-players». Og det fordi han mener at noen av hans egne spillere har «taken the easy way out and shirken responsibility».

En billig unnskyldning spør du meg.

Og når det kommer til «proven Premier League-players»? Everton har en haug av dem. Så mange at optimismen sjelden har vært større rundt Goodison Park enn før denne sesongen. Såpass gode at det ikke er mer enn et par måneder siden José Mourinho mente de burde utfordre om en Champions League-plass.

Unsworth vil ha «…players to puff their chest out and say “I’m ready for the fight” ». Enkle ord. Og det er jeg sikker på at han har hatt hele veien. Men de trenger en klar og tydelig leder. Det har ikke Unsworth vært.

Stallen er satt sammen på en veldig lite kompatibel måte. Det er ikke Unsworth sin feil. Men jeg mener han bommer når han skylder på spillerne.

Sam Allardyce kommer til å ordne en del. Men trenger Everton nå en brannslukker eller lagbygger? Hva skjer med Englands kanskje mest spennende unggutter når han skal handle i januar?

Det er en vanskelig situasjon. En venstreback og en spiss har vært mangelvare. De eldre gutta i midtforsvaret har sett ut som de har gått ut på dato. Men igjen – det kan like gjerne være et strukturelt problem, som at spillerne ikke duger (husk Gary Cahill og hvordan han så ut før han var tilbake på årets lag sist sesong).

Det er lett å ønske at Everton reiser seg fra dette. Og det håper jeg de gjør. Hvordan David Unsworth skal gjøre det samme – vel, det blir også interessant å følge.

Bestod lakmustesten

Kampen borte mot Napoli var «lakmustesten» for Manchester City. Den bestod de, og for dem som har tvilt – dette kan bli Manchester Citys sesong i Champions League.

De har forsåvidt vært nære tidligere også, blant annet med en semifinale for et par sesonger siden. Men da vært det mer et tilfelle av «so near, but yet so far away», fordi det har vært åpenbart at de ikke har vært helt oppe på nivået mer den ypperste Europa-eliten.

Men etter mange steg frem, noen tilbake, og enda flere frem igjen, tror jeg man kan fastslå at de er der nå. Det kan godt hende det var Europas beste lag som på en imponerende måte vant borte mot et lag som har imponert voldsomt i Serie A.

Manchester Citys Nicolas Otamendi feirer sin scoring i Italia FOTO: NTB SCANPIX/Cesare Abbate/ANSA/AP

En ting er å slå Napoli på eget gress. Noe helt annet er det å reise til San Paolo, score fire, og vinne overbevisende.

I Premier League har de feid all motstand til side, men det har lag gjort tidligere uten å akkurat sette fyr på Europa. Men måten Manchester City fremstår nå, så ser de ut som de aller beste utgavene av lag Pep Guardiola har trent før, og andre i den europeiske eliten der City har prøvd å strekke seg til i mange år.

Noen av lagets stjerner, bærebjelker og kontiunuitetsbærere som David Silva, Sergio Agüero, Fernandinho og den fraværende kapteinen Vincent Kompany har vunnet alt i England. FA cup, Ligacup og ikke minst Premier League flere ganger.

Men de har manglet Champions League. Dette kan være sesongen.

Pep Guardiola gir Fernandinho en god klem etter seieren mot Napoli. Han er i ferd med skape enda en europeisk stormakt. FOTO: NTB SCANPIX / AFP PHOTO / Filippo MONTEFORTE

Og på samme dag som det var et annet lag fra samme land som herjet Real Madrid på Wembley, vil jeg likevel si at Manchester City under Pep Guardiola akkurat nå er Europas beste lag.

Så kan det selvsagt skje ting før utslagsrundene i februar, men på dette tidspunktet av sesongen, har det aldri sett bedre ut for de lyseblå.

Og det er lenge siden det har sett så bra ut for engelske lag. De siste sesongene (med Chelseas seier som et hederlig unntak – den er ikke glemt) har de vært revefôr etter gruppespillet. De har slitt mot de beste, og ofte også mot de presumptivt nest beste.

Tottenham er nevnt. De skulle være heldige om de klarte andreplassen i gruppa. Nå ser det ut som det er Dortmund allerede er ute. Liverpool har til tider slitt i Premier League, men de kvalifiserte seg til Champions League på en overbevisende måte, og de ligger godt an før de siste to kampene. Manchester United har vunnet alle sine, det samme som Manchester City. Englands eneste tap så langt kom i går for Chelsea, men også de har alle muligheter.

De fem engelske lagene har 15 seirer, fire uavgjorte og kun ett tap så langt denne sesongen.

Og bare for å sammenlikne, så man ikke kun tar tall ut av lufta. Slik har de engelske lagene gjort det etter fire runder de tre foregående sesongene:

  • 2016/17: 9-4-3 = 1,94 poeng i snitt pr kamp
  • 2015/16: 8-2-6 = 1,63 p
  • 2014/15: 5-5-6 = 1,25 p

Denne sesongen har de fem engelske lagene i Champions League tatt 2,45 poeng per kamp i snitt. Det er definitivt fremgang, og som det man ser av tallene overfor har de gradvis forbedret seg de fire siste sesongene.

Men det er lenge igjen, så glem tallene. Se heller på hvordan lagene fremstår på banen. Det ser veldig bra ut for flere.

Men Manchester City – de ser ut som de kan ha tidenes sjanse til å komplementere troféskapet til Agüero & co.

PS! Det ble en historisk kveld i Napoli for Sergio Agüero. Mannen bak klubbens mest ikoniske øyeblikk troner nå også alene på toppen over tidenes mestscorende i klubben. Målet hans i Italia var hans 178. for klubben, og han slettet dermed Eric Brooks rekord.

Fra VM-gull til stagnasjon?

England hadde ikke spilt i en VM-finale siden 1966 – nå har de plutselig vunnet to VM-troféer på bare noen måneder.

FA-sjef Greg Clarke fikk mye pepper da han uttalte at det måtte være et mål å vinne VM (for seniorer) i 2022. Etter sommeren og høstens hendelser virker målsettingen langt mer gjennomtenkt. Men med det sagt – det er veldig mange hvisomatte og dersomatte involvert her.

England høster nå de første fruktene av målrettet arbeid med talentutvikling og landslag. De bygget det fantastiske anlegget St. George Park til godt over en milliard kroner. Anlegget ble åpnet i 2012 og er hjemmet til alle Englands 28 landslag. De har lagt enormt mye ressurser og penger i arbeidet med å få frem egne fotballspillere.

Englands U17-landslag før finalen mot Spania.
FOTO: NTB SCANPIX / AFP PHOTO / Dibyangshu SARKAR

Men det er kun første del av jobben. Og det er egentlig den eneste delen av jobben FA kan gjøre en del av selv, og ha påvirkning over.

Resten er opp til klubbene. Og der stopper det.

Og det er den aller største hvisomatte og dersomatte-faktoren.

Englands meritter det siste snaue halvåret taler for seg selv:

  • U17: EM-finale (tap mot Spania på straffer) og verdensmestere
  • U19: Europamestere
  • U20: Verdensmestere
  • U21: EM-semifinalister (tap mot Tyskland på straffer)

Dette er altså aldersbestemte landslag for en nasjon som stort sett har mislyktes i disse turneringene tidligere. Nå har de til tider spilt feiende flott fotball, og ikke minst presentert noen fantastiske talenter.

Men hva skjer nå? Hva skjer når utviklingen deres skal ta neste steg?

Av de store ligaene i Europa, er Premier League den ligaen som gir spillere av egen nasjonalitet klart minst spilletid. Og blant toppklubbene er det langt mellom både hver engelske spiller, og hvertfall blant unge engelske spillere.

På U21-landslaget skal det generelt være en god andel som spiller mye på et høyt nivå. Hos England er det ikke slik.

Ingen av dem spiller for noen av toppklubbene. Kun fire, fem stykker blant semifinalistene i sommer spiller (relativt) fast i Premier League. Det er for hhv. Everton, Swansea og Southampton.

Resten spiller enten i Championship (noen der på lån) eller sitter på benken i Premier League.

Når det gjelder U20-verdensmesterne (!) er det kun to stykker som har fått spilletid i Premier League å snakke om så langt denne sesongen. Det er Dominic Calvert-Lewin (Everton) og Lewis Cook (Bournemouth) – matchvinneren i finalen og kapteinen.

Og det som må være frustrerende for dem som gjerne skulle sett at disse utviklet seg til å bli toppspillere, må være at mange av dem som har fått vist seg, har benyttet muligheten. Kyle Walker-Peters ble kåret til banens beste i ligaåpningen for Spurs, Jonjoe Kenny har vært veldig bra til tider i Everton, Kieran Dowell har vært svært god i Nottingham Forets (på utlån fra Everton), Josh Onomah har sett veldig spennende ut i Aston Villa (på utlån fra Spurs), og sånn kunne man fortsatt.

Problemet til toppklubbene i Premier League er at de må velge. De har ikke råd til å være tålmodige med unggutter når det kreves seier i så og si samtlige kamper. De presumptive bunnlagene har samme utfordring. Det er så mye penger involvert, og risikoen blir så stor.

Fire lag har skilt seg ut når det gjelder å produsere, utvikle og gi sjansen til unge, engelske spillere. Everton, Southampton og til dels Tottenham og Liverpool.

Men det er bekymringsfullt når Englands beste spiller fra sommerens U17-EM, Jadon Sancho drar fra Manchester City til Dortmund (ja, jeg vet det ligger langt mer til den historien, men det får bli en annen gang).

Philip Foden er en av dem det er store forhåpninger til. FOTO: NTB SCANPIX /REUTERS/Danish Siddiqui

Og hva skjer med Phil Foden? VMs beste spiller, og en av Man Citys beste spillere da han fikk sjansen i treningskamper i sommer. Kommer han til å få noen andre muligheter enn å dra på lån?

Kieran Dowell er nevnt. Selvsagt er det naturlig at han drar på lån når man har Ross Barkley og henter Gylfi Sigurdsson, Wayne Rooney og Davy Klaasen. Mange konkurrenter da. Men hvem kan samtidig si at Everton hadde vært dårligere med han kontra Sigurdsson eller Rooney denne sesongen?

For det er slett ikke sikkert slik han har spilt i Championship denne sesongen. Og det verste er at han viste prov på det i Everton-drakt i sommer.

For mens de engelske U21-spillerne stort sett ikke får muligheten på det øverste nivået, går det unna med gutta fra Spania. Marco Asensio har til tider vært sensasjonell i Real Madrid, Borja Mayoral (6 ligakamper for Real Madrid), Bellerin, Gayá, Joreg Meré (over 50 La Liga-kamper), Jesus Vallejo, Dani Ceballos, Saul Ñiguez og Iñaki Williams – det er kun noen av de som både har lang erfaring og som spiller både på det øverste nivået, og flere i toppklubbene, i Spania.

Og Spania tapte finalen mot Tyskland. Der er tilfellet mye av det samme. Mange av U21-spillerne deres ikke bare spiller, men er etablerte, i den øverste divisjonen.

Det er der man er nå. Unge, engelske spillere har nesten aldri vært mer spennende. De herjer til tider på aldersbestemte nivå. De er verdensmestere for U17 og U20. De var kun uflaks og en overtidsscoring fra å bli europamestere for U19.

Men veien derfra virker til dels mye lengre for dem enn for konkurrentene deres fra andre nasjoner.

Rhian Brewster vant Gullstøvelen i U17-VM FOTO: NTB SCANPIX /  AFP PHOTO / Dibyangshu SARKAR

Liverpools Rhian Brewster lekte med Brasil og scoret hat-trick. Da melder neste problem seg. For selv om disse spillerne ofte ikke får muligheten til å spille i klubbene sine, er de potensielt vanvittig verdifulle. Dermed er saken dagen etter Brewsters hat-trick hvor mye han skal få betalt i en kontrakt som helst skulle blitt underskrevet i går.

Hva skjer med unge mennesker som blir millionærer før de egentlig har gjort noe som helst som skulle tilsi at de skal tjene astronomiske summer? Hvor blir sulten av? Kan det komme en følelse av at man allerede har lyktes? Det skal et spesielt godt hode (og svært gode rådgivere og godt sosialt nettverk) til for å ikke la seg påvirke av det, og fremdeles jobbe like hardt og målrettet som tidligere.

Så selv om man nå ser noen av resultatene av en god og målrettet satsing, er det fremdeles veldig langt igjen før man kan snakke om å vinne noe VM for seniorer.

Når det er sagt – jeg gleder meg veldig til å følge utviklingene til mange av disse fantastiske talentene.

Sjelden har en hyllest vært mer fortjent

Det er ikke bare Manchester United som gjør at lørdagen på Anfield blir spesiell. Hyllesten av en av klubbens største legender gjennom alle tider kommer til å sette en fantastisk ramme for kampen.

Mot slutten av forrige sesong ble det nemlig bestemt at langsiden som nå heter Centenery Stand skal bli hetende Kenny Dalglish Stand. Avdukingen vil skje i forkant av klassikeren mot erkerivalen, og sjelden har en person fortjent den hyllesten legenden med nummer 7 på ryggen skal få.

Få hadde kanskje sett for at Kenny Dalglish skulle spille 515 kamper for Liverpool, score 172 mål og løfte åtte liga-troféer i tillegg til å vinne Europacupen tre ganger, FA-cupen to ganger, Ligacupen fem ganger og én Super Cup-finale da ha nkom til Anfield fra Celtic i 1977.


Kenny Dalglish med FA cup-troféet og Ian Rush. FOTO: NTB SCANPIX/AP Photo/Dave Caulkin

Han vant ligaen som spillende manager, og han var den siste manageren i Liverpool til å levere et ligamesterskap til Merseyside. Det er over 27 år siden. Aldri har Liverpool FC ventet lenger mellom to ligamesterskap enn den tørkeperioden de er inne i nå.

I løpet av de siste elleve sesongene, har Liverpool vunnet ett trofé. Ligacupen. Og selvsagt var det Dalglish som leverte det også, i sin andre periode som manager.

Skotten har satt et enormt avtrykk i klubben rent sportslig. Men det er likevel ikke like stort som det personlige avtrykket. Mennesket Kenny Dalglish har preget klubben. Han har på mange måter vært personifiseringen av «The Liverpool Way».


FOTO: NTB SCANPIX/AFP PHOTO/PAUL ELLIS

For mange på min alder og eldre var Hillsborough-tragedien skjellsettende. Gjennom den tragedien ledet Dalglish ikke bare klubben, men hele byen. Han var i samtlige 96 begravelser. Hver eneste begravelse satte dype spor i skotten, men han sto i det, tok vare på ofre og pårørende, og tok også kampen med dem som kjempet for rettferdighet i over 25 år. Han har gjort det med verdighet.

Navnet hans er synonymt med klubben. Og klubbens katedral er Anfield. Der er det naturlig at hans navn skal lyse fra langsiden.

Avdukingen av «Kenny Dalglish Stand» kommer i forbindelse med klubben 125 års-jubileum. Dalglish har vært forbundet med klubben som spiller, manager og ambassadør i 40 av dem.

Da jeg vokste opp på løkka, en asfaltbane med håndballmål på baksiden av skolegården, lekte vi at vi var stjernene. Ofte spillere på eget favorittlag. Men det var unntak. Dalglish var et av dem. Selv har jeg aldri holdt med Liverpool, men jeg har mer enn én gang vært Kenny Dalglish når jeg har scoret på Rhinat Dasaev eller Joel Bats.

Dalglish er en vinner. Men ikke en som har villet vinne kun for å vinne. Men en vinner som har villet gjøre det rette på veien. En med hjertet på rett plass. Kanskje fikk han ikke nok anerkjennelse for jobben han gjorde da han kom inn for Hodgson. Han vant et trofé. Han hentet Luis Suarez. Og han satte ikke sin egen prestisje foran klubben da de ville gå en annen vei.

Men hvem vet hva som ville skjedd i den dramatiske 2013/14-sesongen om det var Dalglish som satt ved roret?


FOTO: NTB SCANPIX/AP Photo/Tim Hales

Uansett ble Dalglish i klubben. Og han og hans kone Marinas veldedighetsfond «Marina Dalglish Appeal» har levd videre.

Liverpool mot Manchester United blir alltid dramatisk. Ofte følelsesladd og elektrisk. Det vil definitivt bli både følelsesladd og elektrisk allerede før kamp på lørdag – da vil denne fantastiske spilleren, manageren og mennesket få en hyllest som sjelden har vært mer fortjent.

Så fra da av heter langsiden som fyller TV-skjermen bak gressmatta «Kenny Dalglish Stand».