Påskelektyre

En uvanlig fotballbiografi om en ekstraordinær mann, kan gjør påsken din både verdifull og innholdsrik.

Bert Trautmann kom til England som krigsfange i 1945, og endte opp som Manchester Citys aller største helt.

Han er nok mest kjent for å brekke nakken under Manchester City FA-cupfinale i 1956, for så å spille videre og vinne cupen.

Sjekk denne YouYube-videoen fra cupfinalen her. Det er nesten ikke til å tro.

Nå er ikke jeg en bokanmelder, men jeg leser ofte bøker. Og gjerne fotballrelaterte bøker, og jeg liker biografier. Men denne skilte seg ut fra alle fotballbiografier jeg tidligere har lest. Det er kanskje ikke så rart, for Trautmanns vei til heltestatus i engelsk fotball, skiller seg også ut fra det meste annet.

Boka tar for seg den store tyskerens liv. Fra han ble med i Hitler Jugend som tiåring, gjennom førkrigstiden, krigen, og tiden etter som krigsfange i England etter krigens slutt.

Trautmann var en stor mann med et enormt idrettslatent. Det var også en av grunnene til at han ble rekruttert med i Hitler Jugend såpass tidlig. Og det var også en av grunnene til at han må ha være en meget god soldat.

Han var med på alt. Han var ved den russiske fronten. Han ble fallskjermjeger. Han forsvarte flere av de tyske stillingene under den allierte offensiven, før han ble tatt like før krigens slutt. Han forteller om opplevelsene sine, om frykten, om alt han måtte gjennom.

Han forteller om tiden etterpå, om hvordan man ble «avhjernevasket» i England etter krigen, og om hvordan han gradvis ble en del av de britiske lokalsamfunnet – og etter hvert keeper for Manchester City.

Fotballbiografier er ofte morsomme, de forteller om masse interessant som har foregått i relasjoner mellom mennesker, og i forbindelse med kamper og treninger, om andre spillere og folk tilknyttet fotballklubber, og artige anekdoter.

Trautmanns biografi handler om veldig mye mer og annet. Personlig har jeg lært veldig mye om masse annet en fotball ved å lese denne boka.

Og den har lært meg å kjenne en av de historiske personene i fotballen som man alltid har hørt om og vært fascinert av.

Så for innepåsken uten hytta, eller for tiden etter påsken om man ikke får tak i boka til det (mens det fremdeles er tid å slå i hjel); få tak i denne og les den.

Boka kan kjøpes som Kindle, og den er også tilgjengelig flere andre steder, som på Amazon

Nå må spillerne også delta

På tide at Premier Leagues spillere også deltar på dugnaden og utviser solidaritet.

Den engelske fotballpyramiden er i ferd med å slå kraftige sprekker. Dette er tiden for solidaritet, om man skal forvente at fotballen skal returnere til tilnærmet normalitet når dette er over.

Flere klubber har, eller forbereder, permitteringer blant sine ansatte, i tillegg til lønnskutt. Hos Premier League-klubbene ser det ut til at det eneste som er fredet, er spillernes lønninger.

Det er forståelig.

Men det er ikke bærekraftig.

Klubbene frykter selvsagt kontraktsbrudd, og at de dermed kan miste det mest dyrebare de har, både sportslig og økonomisk – nemlig spillerne. Derfor tør for eksempel ikke Tottenham å røre spillerlønningene samtidig som de annonserer 20 % lønnskutt for 550 ansatte.

Norwich og Newcastle har også startet permitteringsprosesser, og flere er på vei.

Gjennomsnittslønnen til en Premier League-spiller nærmer seg £70 000 i uka – altså rundt det man kan anta er den gjennomsnittlige årslønnen til Tottenhams ansatte som har fått lønnskutt.

Daniel Levy og Tottenham har kuttet lønnen til 20 % av sine ansatte – men ikke ti spillerne. FOTO: NTB SCANPIX/AFP

Det er i beste fall umusikalsk. Med tanke på situasjonen til resten av landet med permitteringer, oppsigelser og lønnskutt, kan langt kraftigere ord settes på det.

Derfor må spillerne, gjennom sin organisasjon PFA, selv ta ansvar.

Minstekravet bør være at samtlige spillere som tjener fra £20 000 i uka (egentlig burde dette tallet vært lavere, men la oss ha det som utgangspunkt) bør ta et lønnskutt på 20 %. Det bør være levelig.

De pengene bør deles i én pott for å holde klubbens ansatte i arbeid, og i én pott for å holde resten av den engelske fotballen i live.

For om man begynner å merke konsekvensene i Premier League, rammes klubbene nedover i divisjonspyramiden, langt hardere.

Der Premier League er langt mindre avhengige av kampdagsinntekter, rammes de mindre klubbene knallhardt når en av hovedinntektskildene faller bort.

Premier Leagues enorme inntekter baserer seg i langt større grad på for eksempel TV-inntekter, og enrom eksponering i verdens mest populære liga.

Klubbene nedover i systemet sliter. Gillinghams styreformann har allerede advart om at et tosifret antall klubber kan være strøket fra kartet når vi en gang er i gang igjen. Hjørnesteiner i lokalsamfunn, arbeidsløse spillere, trenere og andre med funksjoner i klubbene – og mange lokalsamfunn vil kjenne på konsekvensene.

Dessuten; profesjonelle fotballspillere blir ofte kritisert for å være kravstore egoister. Nå har de muligheten til å bevise det motsatte. Og den signaleffekten er viktig. Det er nemlig vanlige mennesker, med vanlige inntekter, som i stor grad finansierer gildet.

Hvor stor vil den betalingsvilligheten være når dette er over, om spillerne i sin boble, forblir der? Hvordan kan man da forsvare at mennesker med redusert, eller knapt noen inntekt, skal bruke penger for å se spillere som ikke bryr seg om sine egne?

Selvsagt er ikke dette enkelt, og i forhandlinger må spillere også vise solidaritet med hverandre – derfor må det gå gjennom PFA. Men jeg håper de kommer frem til en løsning alle kan leve med raskt.

Klubbenes ansatte trenger det. Klubbene under Premier League trenger det. Samfunnet som helhet trenger det.

De aller fleste spillerne kommer fra et sted eller et lokalsamfunn med en lokal klubb de har vokst opp med. Der står mange i fare for å forsvinne. Premier League-spillerne har arbeidet seg frem til gullkrukka. Nå trenger man at de deler litt fra den.

Hvis ikke blir det enda mye mer usikkert hva slags fotball vi alle skal returnere til når den dagen kommer.

Friendly Final

I dag er det 35 årsdagen til en Ligacupfinale som ble grunnlaget for det som senere har blitt kåret til «fotballens mest meningsløse trofé».

Men grunnlaget for dette troféet, nemlig det som skjedde denne marsdagen i 1985, er langt fra verdiløst.

Dette var i den engelske fotballen «dark ages». Like før finalen var det opptøyer mellom Luton- og Millwall-supportere som sjokkerte selv engelskmennene. Bare uker etter denne finalen, skulle fotballen få to av sine aller største tragedier. Først brannen på Valley Parade i Bradford som tok 56 menneskeliv, deretter opptøyene på Heysel stadion der 39 mennesker ble drept.

Fotballens styresmakter sviktet i å at vare på sitt publikum, og deler av publikummet var opptatt av å få ut sin aggresjon på, og i forbindelse med, fotballkamper.

Så da Norwich og Sunderland møttes på Wembley i London for å spille Ligacupfinalen, var de ikke alene. Hooligans fra noen av London-klubbene tok også turen til Wembley, for å blande seg med de to lags supportere for å lage bråk. Det ble rapportert om Chelsea-fans med kniver, men de fant ingen som ville være med.

Det eneste de fant, var 100 000 Sunderland- og Norwich-supportere som ønsket å ha en finale med gemyttlig atmosfære, og samvær med hverandre. Det var fotballkamper mellom fansen på parkeringsplassen, og det ble drukket og sunget med hverandre.

Finalen ble vunnet av Norwich. Asa Hartford står kreditert med scoringen, men alle som har sett målet, regner det som et selvmål av Gordon Chisholm.

«The match was played in the finest possible spirit, with both sets of supporters conscious of their responsibility to restore an image which had been sadly tarnished in recent events.» sto det å lese i East Anglias lokalavis dagen etter, og manager Ken Brown, stemte i:

«There wasn’t a bit of disturbance in the crowd, Sunderland supporters were tremendous and everyone seemed to mix and it didn’t seem to matter where you went in the stadium it was very light-hearted, free and easy and very nice and a great atmosphere».

«We won the cup», sang Norwich-fansen på t-banen på vei fra Wembley. «We scored the goal», repliserte Sunderlands supportere.

Og siden da har Norwich og Sunderland spilt om et trofé hver eneste gang de har møttes, om det har vært i ligaen eller cupen. «The Friendship Trophy». En pokal som holdes av den som til enhver tid har vunnet den siste kampen.

Sunderland slo Norwich på Carrow Road i august 2017, og har troféet på Stadium of Light.

24. mars alltid stå som en litt spesiell dato for de to klubbene, og finalen fyller 35 år i dag.

Så selv om troféet i seg selv kanskje er meningsløst, er det en fin påminner om en god dag i sola i en tid som er blant engelsk fotballs mørkeste.

PS! Og om du vil ha litt krydder til et mulig quiz-spørsmål fra denne finalen også? Clive Walkers straffemiss er den aller første straffemissen i en Wembley-finale.

Karantene-tips

Noen har ingen problemer med å fylle døgnet med karantene, hjemmeskole, barn som skal aktiviseres, middagslaging og alt annet. Men det kan være greit med litt alenetid, og for noen kan det bli kjedelig, med lange dager.

Da kan det være greit med tips til hva man kan ta seg til.

1. Ny episode av Premier League-podkasten er ute! Den finner du i iTunes, Spotify og andre steder man laster ned podkast. Jeg har med meg Simen Stamsø Møller på Skype, og ett av temaene er tips for den som måtte kjede seg hjemme nå.

2. Sporcle.com – om man først begynner å løse quizzer der, kan man bli sittende i timesvis. Man har alle mulige kategorier, men du kan finne de jeg har laget om du søker «kasperw», ellers anbefales søk på «Premier League, «World cup football» og liknende.
Her finner du de quizzene jeg har laget til nå: Kaspers Premier League-quizzer

3. Finne frem gamle fotballkort. Simen har begynt å titte på de han hadde i oppveksten, og inspirerte meg til å finne frem en del av min. Vi spilte alltid opp/ned med fotballkortene i oppveksten, kanskje det er en lek å børste støv av?

4. På TV 2 Sumo ligger det overraskende mye gull.

Dette er bare noe av det man finner av gull på Sumo, og det lages stadig nye ting også. Klokka 19.00 i kveld skal for eksempel tidenes Premier Lague-scoring kåres.

5. YouTube – søke på «Premier League season review», og få sesongoppsummeringer fra tidligere sesonger. Både hele sesonger med alle lag, eller en spsifikk sesong med ditt favorittlag.

Håper noen av disse tipsene kan gjøre disse veldig rare dagene litt bedre.

Premier League bør utvides

Liverpool ligamester. Ingen nedrykk. To opprykk, og 22 lag i Premier League neste sesong.

Mens verden er inne i pandemi, nye blir smittet hver dag, og varslene om dødsfall kommer tettere, blir idrett og fotball uviktig.

Likevel kommer det en dag der man skal prøve å komme i gang igjen.

FOTO: NTB SCANPIX

Og hva skal man gjøre i Premier League, en liga der det er spilt 29 runder, bortsett fra noen som har spilt 28? At akkurat Aston Villa og Sheffield United er blant de to som mangler en kamp, gjør det ekstra komplisert.

Aston Villa er under nedrykksstreken (og kommer over den med seier i hengekampen), mens Sheffield United plasserer seg på en 5. plass som potensielt gir Champions League om de vinner sin kamp til gode.

Foreløpig er Premier League utsatt til 3. april, men om man skal høre på de som har greie på dette, virker det svært lite sannsynlig at man er i gang til det. Antagelig må det bli sommer, og kanskje høst, før det kan spilles fotball igjen.

Så hva skjer da?

Det vet ingen. Men UEFA skal ha et møte med sine medlemsland på tirsdag, og to dager senere avholder Premier League et møte med sine klubber.

Noen mener sesongen må spilles ferdig for å kåre en vinner, de riktige lagene til Europa, og opp- og nedrykk mellom divisjonene. Det finnes praktiske utfordringer med dette som kan gi ringvirkninger langt inn i den neste sesongen, for ikke å si lengre. Ingen spillere er kampklare på dagen når faren en dag er over. Man må ha en oppkjøringsperiode. Dessuten er det kontrakter som går ut 30. juni.

EM er et nøkkelord her. Det må utsettes til 2021 om det skal være et minste håp om å få gjennomført denne løsningen. Antagelig er det uansett ikke mulig å avholde et Europamesterskap i fotball i 12 ulike europeiske land i sommer, så det vil nok ganske sikkert utsettes.

Men uansett skal og bør det jobbes for å få sesongen ferdig. Det kommer nok også klubbene til gi uttrykk for på torsdag. Men det bør settes en deadline med en dato der man senest bør være i gang med å spille ferdig, før man går til andre skritt.

Enkelte tar til orde for å bare kansellere sesongen, og starte på nytt neste sesong med utgangspunktet vi hadde i august 2019. Da ender man uten ligamester, nedrykk og opprykk fra Championship.

Brightons Paul Barber: Foto: Glyn Kirk / AFP / NTB SCANPIX

Brighton-sjef Paul Barber lanserte en løsning som innebærer at Liverpool får ligamesterskapet, at ingen rykker ned, og at de to øverste lagene i Championship rykker opp. Samme prinsipp vil da følge nedover i divisjonspyramiden.

For meg høres dette ut som den mest logiske løsningen, og som gir færrest ringvirkninger for fremtiden. Sesongen 2020/21 vil det da rykke ned fire lag, mens kun to vil gå opp – og man er tilbake til normalt antall lag i ligaene allerede sesongen etter.

Husk at det også var 22 lag i Premier League frem til 1995/96-sesongen.

Når det kommer til ligamesterskapet; Liverpool har gjort nok. De kunne i teorien blitt kronet ligamestere i kveld. De har fortjent det denne sesongen, det blir vanskelig å argumentere for noe annet.

De tre lagene under streken, hvor altså Aston Villa har en kamp til gode, har 27 og 30 poeng igjen å spille for.

Samtlige løsninger som kommer til å bli presentert, vil ramme urettferdig eller medføre i overkant store praktiske problemer til å gjennomføres.

Dette er en ekstraordinær situasjon. Og hva enn man kommer til å ende opp med blir ekstraordinært.- og noen kommer til å føle at det bli veldig urettferdig.

Men dette er en situasjon man ikke har vært i siden september 1939. Da var det kun spilt tre ligarunder, og man endte med å kansellere sesongen – og da det startet opp igjen i 1946 var det med de samme lagene i de ulike divisjonene.

Nå har man kommet så mye lenger, og forhåpentligvis vil man komme i gang med fotballen langt raskere enn den gangen.

Da er Barbers forslag det som høres mest logisk ut for meg.

Denne er for deg, Billy Sharp

Det er ikke rent sjelden drømmer blir virkelighet i fotballen. Men noen må gjennom mye, og vente lenge, og da føles det helt spesielt.

Så selv om det ikke var skjebnebestemt, eller at «det måtte skje» som kommentatorer (inkludert meg selv) har en tendens til å ty til – så var det noe de aller fleste som kjenner til Billy Sharp håpet på, da han kom inn snaut ti minutter før slutt i Premier League-åpningen til Sheffield United.

Billy Sharp jubler for sitt første Premier League-mål. FOTO: Reuters/Paul Childs/NTB Scanpix

Billy Sharp er født og oppvokst i Sheffield som United-supporter. Han har vært en notorisk målscorer gjennom hele karrieren. Siden ligadebuten i 2005, hadde han før denne sesongen scoret 217 ligamål.

Flest av samtlige aktive spillere i den engelske ligasystemet (de fire øverste nivåene).

Men ingen av dem i Premier League.

Da Sheffield United var i Premier League, var en ung Billy Sharp stort sett lånt ut. Da de rykket ned fikk han spille, men det endte til slutt med et ganske omflakkende fotballiv, først som leiesoldat, deretter permanent tilbake i Sheffield United og så rundt om i ulike klubber.

Han scoret ni ganger på elleve starter i Championship da Southampton rykket opp. Men etter innhopp i de to første kampene i Premier League-comebacket, ble det ikke flere muligheter der (til tross for at han scoret i sin eneste start for sørkyst-klubben den sesongen, i Ligacupen).

De totalt 20 minuttene den sesongen var hans eneste smak av Premier League-fotball. For målscoreren har, som så mange andre målscorere nedover i divisjonene, levd med stempelet som en målscorer som ikke kan score på det øverste nivået – uten at noen har gitt ham muligheten til å motbevise det.

Men det blir uvesentlig med tanke på det Billy Sharp opplevde for ganske nøyaktig åtte år siden.

Da mistet han sin nyfødte sønn Luey Jacob til en medfødt sykdom etter kun to dager.

Og kun tre dager etter dødsfallet til sin førstefødte spilte Billy Sharp igjen. Og selvsagt scoret han.

«That’s for you, son» sto det på trøya han hadde under drakten. Og det er kanskje eneste gang jeg kan huske at en spiller ikke har fått gult kort for å dra opp drakten med et budskap under.

Men alle kunne føle Sharps smerte. Hele Fotball-England samlet seg i sorgen. Det ble spilt med sørgebånd i kamper Sharp ikke var involvert, han ble sunget for av motstanderes supportere – og hans gamle fans i Sheffield United applauderte i det 24. minutt i sin kamp mot Stevenage. 24 var Billy Sharps draktnummer da han spilte i klubben.

Senere opprettet han et fond i sønnens navn «LJS Foundation» for å samle penger til å forske på gastroschise.

Her er “LJS Foundation” sin pin som jeg har brukt ved enkelte anledninger når jeg har kommentert i Premier League

Sommeren 2015 kom Billy Sharp tilbake til barndomsklubben Sheffield United, nok en gang. Men denne gangen føltes det annerledes. Etter et par målløse kamper i starten, scoret han i seks strake ligakamper.

21 ligamål var hans beste på ni år. Sesongen etter ble han utnevnt til kaptein av en annen Sheffield-gutt – den nye manageren Chris Wilder. Og Sharp responderte med 30 ligamål da The Blades rykket opp fra League One.

Forrige sesong var hans kanskje aller beste i karrieren. For et Sheffield inne i sin kun andre sesong i Championship, var Billy Sharp kaptein, scoret 23 ligamål og styrte dem til opprykk.

Nå er Billy Sharp 33 år. Før denne sesongen hadde han scoret 217 ligamål i karrieren.

Nå var tidspunktet. Ganske nøyaktig 15 år etter ligadebuten for barndomsklubben Sheffield United.

Bournemouth – Sheffield Utd 1-0.
81.29: Chris Basham off, Billy Sharp on.
87.30: Ball inn i boks. Rot. Ollie McBurnie er etter ballen. Billy Sharp setter den inn.

Hans 218. ligamål i karrieren. Hans første i Premier League.

Han kunne det. Kapteinen for barndomsklubben. Målscoreren fra «lower leagues». Han kunne også score i Premier League.

For min egen del, kan jeg ikke si annet enn at det er fantastisk. Jeg har fulgt Billy Sharp i mange år. En fantastisk målscorer. En person som har jobbet et helt fotballiv for å komme til scoringen på lørdag. Et menneske som har opplevd motgang og stor sorg på veien.

This is for you, Billy Sharp

Drøm eller mareritt?

Steve Bruce omtaler managerjobben i Newcastle som drømmejobben – men mer tyder på at det skal bli et mareritt.

Newcastle-eier Mike Ashley har vært uhyre upopulær blant Newcastles supportere i lang tid. Men aldri så upopulær som han er nå.

For klubben hadde manageren alle følte kunne ta dem det neste steget, og i alle fall etablert dem i Premier League som et lag som ikke trengte å bekymre seg for nedrykk. Kanskje også yppe seg innimellom, og kanskje vinne en cuptittel.

FOTO: NTB SCANPIX /AP Photo/Frank Augstein)

Alt Ashley trengte å gjøre var å holde spanjolen happy nok. Men Benitez, som ga uttrykk for at han var happy med alt i Newcastle – bortsett fra eieren og midlene derfra – forsvant. Til Kina.

Og han ble erstattet av Steve Bruce. Antagelig ikke klubbens førstevalg. Ikke andre- eller tredjevalg heller.

Men nå sitter han der. I drømmejobben.

For Steve Bruce er vokst opp i Newcastle. Han sneik seg inn og så kampene på St. James’ Park i oppveksten. Han spilte på Wallsend Boys – det samme laget Alan Shearer spilte for som unggutt. Bruce har vært gjennom en særdeles tøff tid privat, der han mistet begge foreldrene sine. Newcastle var klubben både hans far og mor drømte om at han en dag skulle få.

Men kanskje ikke under disse omstendighetene.

En svak og tynn spillertropp, som kanskje har prestert over evne de siste to sesongene under Benitez’ ledelse har mistet både toppscorer Salomon Rondon og Ayoze Perez, andremann på toppscorerlista.

FOTO: Lindsey (PARNABY / AFP / NTB SCANPIX)

De er eneste Premier League-klubb som enda ikke har signert en spiller i sommer, selv om spissen Joelinton virker å være på vei.

Steve Bruce omtales som et sikkert valg. En manager som kan holde Newcastle oppe, selv om flere og flere blir dommedagsprofeter i sin omtale av dem nå. Supporterne derimot vil ikke være med på det. De er heller ikke veldig fornøyde med å få en tidligere Sunderland-manager på plass.

Og på en arena som alltid blir fylt opp av 50 000 fanatiske Geordies, er det mange som ikke har fornyet sesongkortene sine, og det snakkes sågar om boikott av åpningskampen mot Arsenal.

Supporterne har rett og slett fått nok. Nok av brutte løfter, og nok av at Mike Ashley bruke dem og klubben.

Det er realitetene Steve Bruce møter.

Blekket på kontrakten han skrev var ikke tørt da han så sine nye spillere tape 0-4 mot Wolves. Spørsmålet er om det blir bedring mot West Ham. Og enda viktigere; om det blir bedring når det er poeng å spille om. Steve Bruce har 22 dager på seg. Eventuelle nye spillere som skal inn har enda kortere tid på å bli kjent med nye lagkompiser, nytt system og å komme i form med resten av laget.

Newcastle-legende Alan Shearer var klokkeklar. Han rådet Bruce til å takke nei.

Men ikke bare er Newcastle klubben han vokste opp med. Kanskje er det siste mulighet til å lede en stor klubb i Premier League.

Bruce har ledet flere hundre kamper i Premier League – med en seiersprosent på under 30.

Mike Ashley har hatt Newcastle under sine vinger 12 år. De har hatt én femteplass, og én tur til Europa League. Og de har rykket ned to ganger. Det har blitt normalen. Men det skal ikke være det for den klubben.

I løpet av de 14 årene før Mike Ashley var de topp 7 åtte ganger. De var med i racet om Premier League-tittelen under Kevin Keegan. De kom til to FA cup-finaler – og de spilte i Europa ni ganger. Forskjellen er enorm.

Som person er det ingen som har et stygt ord å si om Steve Bruce. Han har gjort bra fra seg i flere av de klubbene han har vært.

Men her starter han på minus. Veien til pluss kommer med resultater. Og de er de ingen som vil vente på nå. De må komme umiddelbart.

#BruceOut er allerede en hashtag på Twitter. Kanskje er det heldig for Bruce at han kun fikk turistvisum til Kina, og ikke kan lede laget offisielt allerede nå.

«Hva har du begitt deg ut på, sønn». Det er ordene han tror hadde kommet fra sin fars munn om faren hadde levd.

Svaret får han de nærmeste ukene og månedene. Og det er ikke sikkert det blir vakkert.

Kritikerne fikk rett

Etter en selsom Europa League-finale kan man håpe UEFA har lært. Men det kan bli med håpet.

Diskusjonene rundt plasseringen av finalen mellom Chelsea og Arsenal gikk varmt allerede fra de to lagene vant sine semifinaler. Antallet billetter, reisevei og pris for supporterne var det første temaet. Utfallet ble at svært få kunne reise. Så tok Arsenals Henrikh Mkhitaryan avgjørelsen om å bli hjemme av sikkerhetshensyn. Mkhitaryan er armener, og Armenia og Aserbajdsjan er i konflikt. Dette førte også til at engelske supportere med armensk etternavn visstnok ikke skal ha fått visum til å reise for å støtte sitt lag.

Det var en merkelig opplevelse å formidle finalen mellom Chelsea og Arsenal fra Olympic Stadium i Baku, Aserbajdsjan. Allerede på vei til stadion føltes det som en treningskamp om sommeren.

Og det ble ikke bedre da man kom på innsiden av stadion-murene.

Det var ikke fullt. Og det var, nesten uansett hva som skjedde på banen, nesten ikke atmosfære. Publikum hørtes ikke veldig mye mer enn de femten tusen tomme setene.

Finalen ble på mange måter et bevis på at kritikerne hadde rett.

Jeg kan forstå UEFAs fristelse. De må ha to tanker i hodet på en gang. En herlig ramme rundt det som forhåpentligvis blir en flott finale, og spre fotballen ut. Det som er synd er at det virker som de mangler «fingerspitzgefühl» når de skal ta avgjørelsene.

Å legge det til Baku endte i mageplask.

Men jeg forstod tanken da jeg gikk rundt i Baku på dagtid og pratet med fans fra hele verden. Mange fra Asia. De syntes det var en fantastisk anledning å kunne oppleve en slik kamp. Aserbajdsjanerne jeg møtte var stolte. Og det er jo litt av tanken. Men «timing is everything», og her bommet man.

Neste år skal EM-kamper arrangeres samme sted. Først gruppespill, og så en kvartfinale. Jeg er usikker på om det blir noe bedre.

Arenaen er laget for friidrett. Man sitter langt fra gressmatta. Det er dyrt, langt og vanskelig å komme seg til landet. Det kom etter hvert frem i forkant av denne kampen at flyplassen har begrenset kapasitet.

Etter opplevelsen i går kveld, kan jeg vanskelig se for meg at det skal bli noen suksess.

For Chelsea og Maurizio Sarri ble det en triumf på gressmatta. 15 kamper ubeseiret gjennom hele Europa League denne sesongen er en stor prestasjon.

Finalearenaen sto ikke i stil med den prestasjonen.

Kanskje kan de ta igjen noe av det når de kommer hjem til London for å feire med sine egne. La oss håpe det.

For kampen i går hadde ikke preg av en finale i Europa League. Den virket mer som en kamp i International Champions Cup i juli.

Her er de neste Premier League-stjernene

Hvert år overraskes Premier League av det fantastiske talentet som finnes nedover i divisjonene. Denne sesongen har mange fått øynene opp for spillere som David Brooks i Bournemouth, James Maddison i Leicester, Josh Murphy i Cardiff og Angus Gunn i Southampton.

I tillegg har det kommet opp spillere som har vist at de kan gjøre en solid og god jobb, og har potensialet til å ta ytterligere steg, om utviklingen er rett i den klubben de er, som Chris Mepham som ble hentet til Bournemouth fra Brentford i januarvinduet.

Også har du Harvey Barnes, som var glimrende for WBA, og viste fra første spark på ballen da han ble hentet tilbake fra lånet til Leicester at han tok nivået.

Ett av de mest lysende eksemplene fra nyere tid er Dele Alli. Rett fra Milton Keynes i League One (tredje nivå) til å tidvis herje for toppklubben Tottenham. Ikke noe mellomsteg, bare rett inn. Og der har han stabilisert seg, og ble fort regnet som en av Englands beste spillere, for ikke å si en av Premier Leagues beste spillere.

Så hvilke unge talenter finnes det i Championship i dag, som kan gjøre det samme – som enten Alli, Maddison eller Mepham?

Sammen med Eirik Aase i ChampionshipNorge.com har jeg prøvd å se litt på hvem man burde være oppmerksom på før neste sesong starter – og ikke minst hvilke spillere Premier League-klubbene burde tenke på å legge inn bud på allerede nå, før konkurransen, og prisen, blir for stor.

Noen av spillerne kan rykke opp til Premier League denne sesongen. Skulle de imidlertid ikke gjøre det, kommer det forslag på hvilke(n) klubb(er) som burde slå til.

Spillere som er på lån, som for eksempel Harry Wilson, Reece James og andre, er ikke med i vurderingen.

Kunne gått rett til en topp 6-klubb:

Emi Buendia og Max Aarons er to svært viktige årsaker til at Norwich kjemper om opprykk til Premier League. FOTO: Paul Burrows/Reuters/NTB SCANPIX

Max Aarons (høyreback – Norwich). Født 2000

Kunne passet i: Tottenham eller Arsenal

Ser ut som en ung utgave av Kyle Walker på høyrebacken. Rask, offensiv, gode innlegg. Hadde ikke spilt ett minutt ligafotball før denne sesongen, men ser ut som han ikke har gjort annet fra første spark på ballen. Championships beste høyreback.

Jack Grealish (offensiv midtbane – Aston Villa). Født 1995

Kunne passet i: Tottenham

Har allerede bevist hva han duger til på det øverste nivået. Men har tatt enda et steg denne sesongen. Gjør sine medspillere mye bedre når han er på banen også. I perioden hvor Grealish var skadet, vant Aston Villa to av 14 ligakamper. Har vunnet samtlige fire siden han kom tilbake – og 23-åringen har vært banens beste i samtlige.

God nok for Premier League, siden til topp 6

Jarrod Bowen (angrepsspiller – Hull). Født 1996

Kunne passet i: Everton eller West Ham

Ble hentet fra Hereford i sin tid, men slo gjennom først forrige sesong. Har imponert voldsomt for et Hull-lag som istedenfor å kjempe mot nedrykk, kjemper om play-off. Magisk venstrefot, rask, gjennombruddshissig. 21 ligamål denne sesongen, taler sitt tydelige språk.

Jarrod Bowen har vært fantastisk denne sesongen, og er klar for å ta steget opp til Premier League. FOTO: Ed Sykes/Reuters/NTB SCANPIX










Daniel James (angrepsspiller – Swansea). Født 1997

Kunne passet i: Leicester eller Everton

Forrige sesong ble han lånt ut til Shrewsbury i League One, men fikk ikke spille en eneste ligakamp der, og ble sendt tilbake til Swansea. Var et ubeskrevet blad før denne sesongen, men har tatt Championship med storm. Lynhurtig, kanskje den raskeste i divisjonen. Voldsomt rykk.
Debuterte på det walisiske landslaget i høst, og scoret sitt aller første landslagsmål da han ble matchvinner i EM-kvalifiseringskampen mot Slovakia på søndag.
Banens beste i cupkampen mot Manchester City, og viste at han duger mot topp motstand.
Var så å si klar for Leeds i januar, men Swansea trakk seg i siste liten. Kan få mye mer penger for han til sommeren.

Daniel James snurret til tider rundt med Nicolas Otamendi og andre Manchester City-stjerner i FA-cupen. FOTO: John Sibley/Reuters/NTB SCANPIX

God nok for Premier League (øvre sjikt)

Che Adams (spiss – Birmingham). Født 1996

Kunne passet i: Watford eller Bournemouth

Har slitt med skader som har satt han noe tilbake, men denne sesongen har han igjen sett ut som spissen som herjet med Sheffield Utd i League One for noen sesonger siden. Meget skarp avslutter, som nok passer best med en spissmakker. 21 ligamål i Championship, er spent på å se om han kan score mye i Premier League også.
Både Burnley og Southampton skal ha fått bud avslått, men her er muligheten for et scoop, for til sommeren må nok Birmingham selge.

Bersant Celina (offensiv midtbane – Swansea). Født 1996

Kunne passet i: Newcastle

Kom ikke helt overens med Mick McCarthy i Ipswich forrige sesong, men ble svært populær blant supporterne, og av god grunn. Denne sesongen har han fått massevis av tillit i 10’er-rollen hos et spillende lag, og Celina har blomstret.
Playmaker, blikk for spillet, herlig teknikk og god avslutter. Kun Ollie McBurnie har scoret flere enn Celina hos Swansea denne sesongen.

God nok for Premier League

Nick Powell (midtbane – Wigan). Født 1994

Har vært i gamet lenge, men har ikke sett ut til å modnes ordentlig før de siste par sesongene. Var hovedgrunnen til Wigans opprykk forrige sesong, og valgte å bli denne sesongen. Startet utrolig bra, men har vært litt ujevn utover. Kan godt hende han griper muligheten i Premier League neste gang han skulle få muligheten.

Jack Clarke (høyrekant – Leeds). Født 2000

Aldri spilt ligafotball før denne sesongen, men det som imponerer mest er likevel roen og tryggheten kombinert med spilleforståelse. Ser ikke veldig spektakulær ut, men skaper målsjanser for medspillere nesten hver gang. Lar seg aldri stresse, følsom høyrefot. Gjør nok lurt i å bli i Leeds uansett hvordan deres sesong ender.

Ollie Watkins (angrep – Brentford). Født 1995

Enda en spiller fra talentfabrikken Exeter. Kan spille overalt på topp, men har blitt mest brukt til venstre der han kan skjære inn og avslutte. Rask og teknisk veldig god. Fikk sitt gjennombrudd forrige sesong, og har vist denne sesongen at det ikke var tilfeldig. Står med ni ligamål så langt denne sesongen.

Emi Buendia (midtbane – Norwich). Født 1996

Spilte i Segunda i Spania forrige sesong, på utlån fra Leganes. Hentet til England for en slikk og ingenting. Kan spille 10’er og på kant. Ganske klassisk playmaker, samtidig som han er en meget god avslutter. Har gjort savnet av James Maddison minimalt for Norwich denne sesongen.
Spiller med en veldig energi, og ballvinner-egenskapene hans er nok det som overrasker mest. Svært effektiv i presset uten ball, og så god med ball at laget rundt han kan omstille raskt når han har vunnet ballen.

Kan bli god nok for Premier League

Tyler Roberts (offensiv midtbane – Leeds). Født 1999

Veldig rask kantspiller, omskolert til en rolle mer sentralt i banen under Bielsa, og har blomstret der. Tipper WBA ergrer seg over at de lot han gå. Har fortsatt en god del å forbedre før han blir klar, men ser ut til å kunne bli meget god med samme utvikling.

Lloyd Kelly (venstreback – Bristol City). Født 1998

Høy, relativt rask og komplett venstreback. God fot. Høyden gjør han god i duellspillet og han er bra fremover i banen. Kan til nød spille stopper.

Jamal Lewis (venstreback – Norwich). Født 1998

Slo gjennom midtveis forrige sesong, og har vært fast på venstrebacken til Norwich siden. Bedre offensivt enn defensivt. Rask, men ikke like ekstrem som Aarons på motsatt back. Veldig god venstrefot, men preges litt av at høyrefoten er svak. På Årets offisielle lag i Championship.

Rico Henry (venstreback – Brentford). Født 1997

Offensiv back, men ofte litt ujevn. Bedre fremover enn bakover. Venter på det ordentlige gjennombruddet, for han har levert et par helt strålende kamper, så potensialet er definitivt der.

Eberechi Eze (offensiv midtbane – QPR). Født 1998

Frigitt av Millwall for et par år siden, men hadde et flott utlån hos Wycombe forrige sesong. Der imponerte han såpass at QPR hentet han tilbake, og siden har han spilt. Fikk drakt nummer 10 forrige sesong, og har imponert for et QPR som har slitt. Playmaker som jobber hardt også uten ball – og som innimellom slår til med noen fantastiske scoringer.

Todd Cantwell (midtbane – Norwich). Født 1998

Ubeskrevet blad før skader gjorde at han måtte spille en del kamper. Gled rett inn og imponerte med å s ut som han hadde spilt ligafotball i mange år. Typisk boks-til-boks-spiller, med en god fot og veldig forståelse for spillet. Litt manglende fart kan være begrensingen som gjør at han muligens aldri kommer til å spille for en av de aller beste klubbene.

Ben Godfrey (forsvar/midtbane – Norwich). Født 1998

Imponerte på midtbanen til et Shrewsbury som var fryktelig nære et opprykk til Championship forrige sesong. Denne sesongen har han spilt både midtbane og venstreback – men har etablert seg som et førstevalg som midtstopper. Rask, god med ball – fremdeles litt å hente både på duellspillet og posisjonering. Men ser ut som en absolutt toppspiller i emning.

Neal Maupay (spiss – Brentford). Født 1996

Rask med et veldig rykk og målfarlig. Hard i kroppen til tross for at han er liten av vekst. 20 ligamål for Brentford denne sesongen (fem av dem straffer). Vært strålende, og meget viktig, for Brentford, spørsmålet er om farten kommer like mye til sin rett, og om han klarer å score ett nivå høyere også. Stadig i utvikling, og det tyder i alle fall på at han kan bli det etter hvert.

Connor Roberts (høyreback – Swansea). Født 1995

Fått sitt definitive gjennombrudd denne sesongen, og også blitt landslagsspiller for Wales. Meget offensiv, og kan også spille på kanten. Aggressiv i spillestilen, og massevis med både driblinger og innlegg.

Kyle Edwards (angrep – WBA). Født 1998

Tok med Kyle Edwards som fikk sin debut fra start sist runde, og svarte med å bli matchvinner borte mot Brentford med et «Maradona-mål» der han driblet seg gjennom halve Brentford før han satte inn kampens eneste mål. Har sett veldig lite av han, men han blir spennende å følge på tampen av sesongen, om dette er nivået han holder.

Andre spillere som også kunne vært lure kjøp av Premier League-klubber på jakt etter et scoop, men som ikke kan regnes som unggutter lengre er spillere som Blackburns Bradley Dack, som har en kanonsesong bak seg, keeper Sam Johnstone som har vært god bak et til tider vaklevorent WBA-forsvar, Championships toppscorer Teemu Pukki, Forests driblekonge Joe Lolley (fantastisk når han har dagen) og et av sesongens kjøp i Championship, midtbanespiller John McGinn.

Tottenhams skjebneuke

Det er muligens for tidlig i sesongen til å bruke ordet skjebneuke, men den uka Tottenham nå står overfor, likner likevel.

Chelsea, Inter, Arsenal. Det er det som venter Spurs på en uke. To bør vinnes, ingen tapes. Og den kampen som absolutt må vinnes, er den mot Inter. Om de ikke skulle klare det, er det fort exit Champions League.

Tottenham har måttet tåle kritikk for hvordan de har fremstått denne sesongen. Likevel er de kun poenget bak ubeseirede Chelsea, og bare fem poeng bak ligaleder Manchester City. Åtte av tolv ligakamper har dessuten vært på bortebane – og de har vunnet syv av dem.

Tottenham tilgis for å tenke hvor bra det kan bli om det plutselig skulle klikke skikkelig.

 Mauricio Pochettino står overfor en uke som kan være med å definere hele Tottenhams sesong. FOTO: NTB SCANPIX / Andreas SOLARO / AFP)

Problemet ligger i Wembley. Forrige sesong var både klubb, spillere og supportere man innstilt på at dette var hjemmebanen. Denne sesongen gledet man seg til å flytte inn på sin nye arena, og entusiasmen rundt Wembley har dalt tilsvarende. Der man forrige sesong klarte å gjøre Wembley til sitt eget for én sesong, virker det mer som man føler seg som en gjest som har blitt liggende på sofaen til en kompis litt for lenge.

Men kanskje kan de mobilisere de siste ukene (forhåpentligvis) som er igjen. Kampene mot Chelsea har etter hvert blitt skikkelig derby-rivalisering. For mange Chelsea-supportere er nå Tottenham hovedrivalen. For laget fra nord i hovedstaden er fremdeles Arsenal fiende nummer én, men Chelsea har inntatt andreplassen.

Det er bare å håpe at dette skal gjenspeile seg på tribunen lørdag kveld.

Så følger Inter. Kun seier er godt nok. Kan de skape en magisk Champions League-kveld på Wembley mot italienerne? Det må de. I verste fall kan utfallet bli Europa League. Det gjør våren tøffere når det kommer til å kjempe i Premier League.

Og fra Chelsea og Inter til nytt derby neste helg mot Arsenal.

Mulig det ikke er skjebneuke – men Tottenham kan bli parkert i både Premier League og Champions League i løpet av åtte dager. De kan også endelig få følelsen av at ting sitter.

Uansett kan de åtte dagene langt på vei være med å definere denne sesongen.