Tøff for klubbens fremtid

Etter hvert tap kommer spekulasjonene om manager Ole Gunnar Solskjærs framtid. I en klubb som Manchester United, er det hverdagen. Sånn er det, og det må man leve med så lenge en av verdens største klubber ikke kjemper om ligamesterskap.

Der ligger lista, og de samme ambisjonene betød i realiteten farvel til hans tre forgjengere David Moyes, Louis van Gaal og Jose Mourinho.

Om Ole Gunnar Solskjær skulle ende opp med å måtte forlate managerposten på Old Trafford, er det likevel én veldig stor forskjell fra forgjengerne; Solskjær vil forlate et Manchester United langt bedre rustet for fremtidig suksess.

Mason Greenwood er blant spillerne som kan være med på å skyte Manchester United til suksess i årene som kommer. FOTO: NTB SCANPIX / AP Photo/Dave Thompson

Nordmannen tok ansvar allerede i sin første sommer som Red Devils-manager. Han tok tak i et generasjonsskifte som forgjengerne var redde for å røre, og han uttalte også at dette var noe som måtte gjøres før eller siden, og at man like gjerne kunne gjøre det med én gang.

Slike avgjørelser kan fort koste deg jobben fordi de umiddelbare resultatene uteblir, samtidig som det er det som kan bringe suksess tilbake på lengre sikt.

I en kortsiktig jobb som manageryrket har blitt, skal man være tøff for å faktisk gjøre det, og man viser i praksis at man bryr seg mer om klubben enn sin egen kortsiktige suksess.

For der en perpleks Moyes hentet en av de mest utypiske Manchester United-spillerne i nyere tid, Marouane Fellaini, i sitt første vindu, kun fordi de kjente hverandre godt og at han hadde gjort en viktig jobb i Everton, og der van Gaal hentet Schweinsteiger, Di Maria, Falcao og Schneiderlin, vendte Mourinho seg til Zlatan Ibrahimovic, Alexis Sanchez og Nemanja Matic for suksess.

Få av kjøpene til Louis van Gaal ble store suksesser på Old Trafford. FOTO: NTB SCANPIX / AFP PHOTO / STEVE PARKIN

Nå er dette kun et utvalg av de spillerne de tre managerne hentet, men det gir likevel et bilde. Dyre kjøp av spillere med høye lønninger, flere aldrende og på hell – i et håp om at de skal bringe suksess umiddelbart.

Det er gambling. Det er dyr gambling. Og det var selvsagt en mulighet for at man skulle lykkes.

Europa League-triumf og FA cup-troféer vitner om relativ suksess. Innsatsen i Premier League vitner om det motsatte. En klubb som sesong for sesong har mistet terreng til sine to bitreste rivaler i Manchester City og Liverpool.

Ingen av de tre første managerne etter Sir Alex Ferguson har hatt klubbens fremtid etter deres egen regjeringstid langt fremme i pannelappen. Faktisk kan man til dels rette noe av den samme kritikken mot Sir Alex selv, også. Laget han etterlot seg, var heller ikke rigget for suksess for etterfølgerne.

Det tror jeg Manchester United er i ferd med å bli nå.

Solskjær har vært knallhard når han har kvittet seg med spillere. Alexis Sanchez, Romelu Lukaku, Chris Smalling, Ashley Young, Matteo Darmian og Marouane Fellaini er blant spillerne som har måttet innse at framtida ikke har ligget på Old Trafford.

Samtidig har han tenkt ungt og langsiktig i sammensetningen av et nytt lag (glem da Odion Ighalo og Edinson Cavani i den regningen, da de er spillere som er hentet for å supplere kortsiktig på en annen måte).

Mye av et helt nødvendig generasjonsskifte er tatt. Fra keeperplass og helt frem til angrepet er det spillere som kan ta det neste steget, og med de rette forsterkningene, kan de igjen blir en faktor å regne med i kampen om ligamesterskapet i England.

Ny runde venter nå. Kanskje får Ole Gunnar Solskjær sparken før jul, slik det spekuleres i, og kanskje er det en helt annen manager som får nyte godt av de tøffe valgene Solskjær har tatt i sin regjeringstid.

Men nordmannen skal ha for at han har turt, og at han har hatt klubbens beste i sine tanker, fremfor mulig egen kortsiktig suksess.

Og så er fotballen så brutal at det muligens er etterfølgeren som høster både troféer, heder og ære – for en del av jobben Ole Gunnar Solskjær har lagt ned.

Farvel, «El Mago»

En gang, for det som føles som en mannsalder siden, kommenterte jeg spansk fotball og La Liga for Canal +. Og i en liga som i enda større grad på den tiden for over ti år siden ble dominert av Barcelona og Real Madrid, så var det et annet lag jeg var glad i.

Valencia med Carlos Marchena og Ever Banega på den sentrale midtbanen. Med Pablo, Jauan Mata og Joaquin som konkurrerte som plassene på kantene. Med David Villa som hamret inn mål på topp.

Manchester City hadde ikke vunnet et ligatrofé siden 1968 da David Silva ankom. Her løfter han sitt Premier League-trofé nummer fire. FOTO: Glyn KIRK / AFP / NTB SCANPIX

Og med den lille magikeren som bandt det hele sammen, der Valencia kunne kontre ethvert lag i senk.

«El Mago». David Silva.

David Silva og jeg meldte overgang fra Spania til England den samme sommeren. Sommeren 2010.

Åh, så glad jeg er for at vi gjorde det. For noen spillere blir man litt ekstra glad i. De har liksom hele pakka. Fantastiske ferdigheter, personlighet på og utenfor banen, evnen til å gjøre andre gode uten å selv stjele overskriftene. David Silva kan være banens gigant både i egenskap av å være spille «usynlig fotball» der de andre får oppmerksomheten etter en seier, og ved å dominere så synlig som det går an.

Det ble et tiår i denne ligaen for den spanske magikeren. Hjemmekampen mot Norwich blir hans avskjed med Premier League som Manchester City-spiller.

Foran tomme tribuner. Er det én spiller som hadde fortjent et fullsatt stadion hylle han med Blue Moon, og der han og fansen kunne fått øyeblikket der de kunne gråte en skvett sammen og si farvel, så er det David Silva.

Vinneren David Silva.

David Silva hadde fortjent et fullsatt stadion til å ta farvel sammen. FOTO: Paul ELLIS / AFP / NTB SCANPIX

308 kamper. 60 mål. 93 målgivende. 4 ligamesterskap, 2 FA cup-troféer, 5 Ligacup-troféer. Og ti år med glede for det som var sulteforede Manchester City-supportere da han kom.

For Manchester City hadde ikke vunnet et eneste trofé siden 1976 da han kom fra Valencia. Ti år senere har de vunnet alt. Flere ganger – bare ikke Champions League.

Men uansett om de vinner den europeiske turneringen denne sesongen eller ikke, vil David Silvas ti år i klubben bli stående som de ti mest suksessfulle i deres historie.

David Silva var kanskje kroneksempelet på en spiller den gamle skolen mente kom til å falle gjennom i Premier League. For liten og spe. Ikke rask nok. Kunne han klare å utføre sine kunster en mandagskveld i Stoke?

Han er også kroneksempelet på en spiller med mentalitet og ferdigheter til å dominere hvor som helst. Få har dominert en liga over et helt tiår som David Silva har gjort.

Det finnes dem som har prøvd å sparke han ut av banen, men David Silva har alltid kommet tilbake. Han har opplevd tøffe utfordringer også hjemme, i forbindelse med den altfor tidlige fødselen av sønnen Mateo – og jeg vet akkurat hvor enorm den påkjenningen er, da jeg har vært gjennom nøyaktig det samme selv.

Men også da viste han sin enorme storhet. Både ved å gi seg selv den tiden han trengte hjemme sammen med familien, og levere for sin arbeidsgiver, samtidig som hodet og hjertet må ha vært et helt annet sted.

Det er en helt spesiell spiller som takker for seg i dag. I en verden der spillere gjør seg selv til varemerker, har David Silva bare levert i kraft av å være seg selv i et helt tiår.

Uansett hvordan han erstattes vil David Silva etterlate et stort tomrom, som ikke kan fylles helt.

Han har etterlatt seg dype spor hos klubb og supportere.

En magiker. En majestet på banen. Ydmyk og ekte utenfor.

Farvel «El Mago». FOTO: GLYN KIRK / AFP/ NTB SCANPIX

På tide å gå fra ord til handling

Det er flott å se klubber i hele verden ta standpunkt i etterkant av drapet på George Floyd, og diskusjonene og protestene som har oppstått i kjølvannet av dette.

Men nå er det på tide å gå fra ord til handling.

Det er ni år siden jeg skrev at det er på tide å ta konkrete grep. «The Rooney Rule» ble innført som et prøveprosjekt i EFL for et par år siden, og innført permanent før denne sesongen.

Dette er «The Rooney Rule» .

Men den virker dessverre dårlig, når man kun er bundet av dem ved en rekrutteringsprosess der man går via kanalene ved utlysning og søkere. I de fleste tilfellene headhuntes managere uten en søknadsprosess, og da er man heller ikke bundet av dette.

Så tallene tallene blant managerne i England er fremdeles like slående.

Darren Moore måtte ned en divisjon for å finne en klubb som ville satse på han etter jobben i WBA. FOTO: AFP PHOTO / Geoff CADDICK / NTB SCANPIX

Kun fem av 91 managere i Englands ligasystem har BAME (black, asian, ethnic minority)-bakgrunn. Det rimer dårlig med tanke på at nesten en tredjedel av spillerne har den bakgrunnen.

Så hva er grunnen til at enkelte spillere kan gå rett inn i gode og ettertraktede managerjobber, samtidig som andre og langt mer meritterte spillere ikke får de samme jobbene?

Bevisst eller ikke, det finnes en skjult, strukturell rasisme i dette systemet.

Eksemplene på spillere med enorme karrierer bak seg, og med ambisjoner som managere, men som ikke har kommet noen vei, er mange. Ashley Cole er U15-trener i Chelsea. Emile Heskey ble nærmest ledd av da han påpekte hvordan Steven Gerrard nesten (etter et år som u-trener i Liverpool) kunne gå rett inn i en jobb for Rangers. Sol Campbell blir omtalt i merkelige ordelag når han snakkes om i podkaster og andre steder, men faktum er at han gjorde en oppsiktsvekkende bra jobb i Macclesfield da han reddet dem forrige sesong – likevel var de eneste som ga han en ny mulighet Southend – håpløst fortapt nederst i League One.

Det Darren Moore gjorde i WBA etter å ha tatt over etter Alan Pardew i Premier League, var særs bra. Han ble sparket da klubben lå som nummer fire i Championship. Men hvor måtte han gå for sin neste jobb? Doncaster og League One.

Sol Campbell gjorde en kanonjobb i Macclesfield da han reddet dem under svært krevende omstendigheter forrige sesong. Nå er han manager i Southend, på bunnen av League One. FOTO: AP Photo / Jon Super / NTB SCANPIX

Flere andre spillere, med ambisjoner og de rette kvalifikasjonene, har snakket om «glasstaket». Den usynlige veggen som gjør at de ikke får managerjobber.

Ser man på styresammensetningene i klubbene i England, fra Premier League og nedover – er det nesten helhvitt. I styrene til Premier League League og EFL – det samme. Det finnes sikkert mange grunner til det, men ingen gode nok til å akseptere at det er naturlig, eller at det er slik det skal være.

Vennskap, kontakter og det som på engelsk kalles «uncoscius bias» er nok dessverre en altfor stor del av forklaringen. For svært få vil nok åpent hevde at det ikke finnes personer med andre bakgrunner som er kvalifisert.

Det rokker uansett ikke ved faktumet at det er et stort problem.

Les Ferdinand er sportsdirektør i QPR. Gjennom et langt liv i fotballen, vet han godt hva han snakker om.

«The worst thing in the world – and I had this conversation with an ex-chairman of mine – is what I call covert racism, being racist without realising. That’s sometimes why black managers don’t get the opportunity», sa han i et intervju med Sky Sports for en stund siden.

Det er derfor det er så viktig med forandring i alle ledd. Fra styrerommene og nedover. Mangfold er en god ting, både i samfunnet, i en klubb og i et lag.

Akkurat nå er det flere steder det stikk motsatte, og det stagnerer fremgangen.

For hvor mange gode managere går fotballen glipp av?

Fine ord og flotte slagord på sosiale medier og andre steder er bra.

Det er likevel et stykke derfra til handling og reell forandring.

Og det er det som trengs. Det er på tide nå.

Hva vil man betale for suksess?

Newcastle som fotballby, Newcastle som klubb og Newcastles supportere fortjener å ha et fotballag de kan være stolte av, og som er med og kjemper i toppen.

Det ser ut til å kunne skje nå.

Spørsmålet er til hvilken pris.

Newcastles supportere har lenge protestert mot Mike Ashleys eierskap i klubben. FOTO: NTB SCANPIX / AFP PHOTO / IAN MACNICOL

Det var optimisme i klubben da Mike Ashley i sin tid kjøpte ut Freddy Shepherd og Sir John Hall i 2007. Men mange brutte løfter, to nedrykk og åpen krig med eier Ashley enere, er det kun misnøye og pessimisme igjen.

Derfor har byen og supporternes krav vært at Ashley skal selge klubben, og at nye eiere skal komme inn. Og med korona-krisen, skal Ashley nå være villig til å slå av på prisen. Det ser ut til å bety nye eiere inn, ledet av Amanda Staveley.

Amanda Staveley var også sentral da Sheik Mansour kjøpte Manchester City. Newcastle kan med denne overtagelsen gå fra å være en klubb i Premier Leagues nedre sjikt hva angår overgangssummer og lønninger, til å bli en av verdens rikeste klubber.

Så dette er altså de som, om alt går etter planen, blir Newcastles nye eiere:

  • Kronprins i Saudi-Arabia, Mohammed Bin Salman
    Personlig skal han være god for nesten 100 milliarder kroner. Familien skal visstnok være gode for godt over 10 000 milliarder (eller 10 trilliarder, om du vil), og kronprinsen styrer landets oljefond (Public Investment Fund, PIF). Det er PIF som vil overta 80 % av klubben.
    CIA mener kronprinsen står bak det planlagte drapet på den amerikanske journalisten Jamal Khashoggi, mens en FN-rapport også anbefaler at han etterforskes for sin eventuelle deltagelse i drapet.
  • Amanda Staveley
    47-åringen er en forretningskvinne med sterke forbindelser til Midtøsten, og hun har lenge jobbet med et oppkjøp av Newcastle. Hun skal selv sitte igjen med 10 % eierskap, og er midt i et søksmål mot Barclay’s Bank. Det betyr at hun visstnok ikke betaler hele kjøpesummen til Ashley nå.
  • Simon og David Reuben
    To forretningsmenn i 70-årene som har lokale eierskap. Begge er styrtrike, og det sies at sønnen Jamie skal sitte i klubbstyret. Han har allerede en direktørpost i QPR.
Saudi-Arabias kronrins Mhammad Bin Salman. FOTO: NTB SCANPIX / AP PHOTO / PAVEL GOLOVKIN

For supportere som har lengtet etter at Newcastle virkelig skal bruke penger for å bli en stormakt i engelsk fotball igjen, er dette gode nyheter. For en klubb av Newcastles størrelse er det smått utrolig at man ikke har vunnet et stort trofé siden slutten av 60-tallet. FA-cupen ble sist vunnet i 1955, og man må tilbake til mellomkrigstiden for å finne det siste liga-troféet.

Selvsagt er man sultefôret på suksess.

Men skal man likevel være villig til å godta alt for å oppnå det?

«Sportwashing» har etter hvert blitt et velkjent begrep. Man vasker altså sitt eget rykte rent gjennom sport. Eksempler er Abu Dhabi med Manchester City, Aserbajdsjan, som er kjent for å bryte menneskerettigheter, med både med Formel 1, EM i fotball og ved å avholde Europa League-finalen forrige sesong, Qatar med VM og Grand Prix i en liten haug ulike idretter og VM i Russland. Eksemplene er mange. Altfor mange.

Listen over Saudi-Arabias brudd på menneskerettighetene er også lang som et vondt år, dessverre.

Landet der Mohammed Bin Salman er kronprins.

Oppkjøpet av Newcastle er et typisk eksempel på sportwashing. En leder i et diktatur, som har ekstremt mye penger, men som naturlig nok har et meget dårlig rykte.

Ved å kjøpe seg inn i verdens mest populære liga, og ved å sette navnet sitt i forbindelse med sportslig suksess i den samme ligaen, kan han plutselig bli husvarm i vesten.

Newcastle kan definitivt bli en faktor i toppen av både engelsk og europeisk fotball om dette oppkjøpet går gjennom. Kanskje kommer smilene tilbake i fjesene til supporterne, og kanskje troféene også.

Prisen er at kronprinsen i Saudi-Arabia, Mohammed Bin Salman, får vasket sitt rykte litt renere, og muligens kan fortsette med sine brudd på menneskerettighetene litt mer uforstyrret.

Ingenting er gratis her i livet. Heller ikke suksess i verdens mest populære liga. Så da faller alt ned på én ting, egentlig. Hvilken pris er man villig til å betale?

Påskelektyre

En uvanlig fotballbiografi om en ekstraordinær mann, kan gjør påsken din både verdifull og innholdsrik.

Bert Trautmann kom til England som krigsfange i 1945, og endte opp som Manchester Citys aller største helt.

Han er nok mest kjent for å brekke nakken under Manchester City FA-cupfinale i 1956, for så å spille videre og vinne cupen.

Sjekk denne YouYube-videoen fra cupfinalen her. Det er nesten ikke til å tro.

Nå er ikke jeg en bokanmelder, men jeg leser ofte bøker. Og gjerne fotballrelaterte bøker, og jeg liker biografier. Men denne skilte seg ut fra alle fotballbiografier jeg tidligere har lest. Det er kanskje ikke så rart, for Trautmanns vei til heltestatus i engelsk fotball, skiller seg også ut fra det meste annet.

Boka tar for seg den store tyskerens liv. Fra han ble med i Hitler Jugend som tiåring, gjennom førkrigstiden, krigen, og tiden etter som krigsfange i England etter krigens slutt.

Trautmann var en stor mann med et enormt idrettslatent. Det var også en av grunnene til at han ble rekruttert med i Hitler Jugend såpass tidlig. Og det var også en av grunnene til at han må ha være en meget god soldat.

Han var med på alt. Han var ved den russiske fronten. Han ble fallskjermjeger. Han forsvarte flere av de tyske stillingene under den allierte offensiven, før han ble tatt like før krigens slutt. Han forteller om opplevelsene sine, om frykten, om alt han måtte gjennom.

Han forteller om tiden etterpå, om hvordan man ble «avhjernevasket» i England etter krigen, og om hvordan han gradvis ble en del av de britiske lokalsamfunnet – og etter hvert keeper for Manchester City.

Fotballbiografier er ofte morsomme, de forteller om masse interessant som har foregått i relasjoner mellom mennesker, og i forbindelse med kamper og treninger, om andre spillere og folk tilknyttet fotballklubber, og artige anekdoter.

Trautmanns biografi handler om veldig mye mer og annet. Personlig har jeg lært veldig mye om masse annet en fotball ved å lese denne boka.

Og den har lært meg å kjenne en av de historiske personene i fotballen som man alltid har hørt om og vært fascinert av.

Så for innepåsken uten hytta, eller for tiden etter påsken om man ikke får tak i boka til det (mens det fremdeles er tid å slå i hjel); få tak i denne og les den.

Boka kan kjøpes som Kindle, og den er også tilgjengelig flere andre steder, som på Amazon

Nå må spillerne også delta

På tide at Premier Leagues spillere også deltar på dugnaden og utviser solidaritet.

Den engelske fotballpyramiden er i ferd med å slå kraftige sprekker. Dette er tiden for solidaritet, om man skal forvente at fotballen skal returnere til tilnærmet normalitet når dette er over.

Flere klubber har, eller forbereder, permitteringer blant sine ansatte, i tillegg til lønnskutt. Hos Premier League-klubbene ser det ut til at det eneste som er fredet, er spillernes lønninger.

Det er forståelig.

Men det er ikke bærekraftig.

Klubbene frykter selvsagt kontraktsbrudd, og at de dermed kan miste det mest dyrebare de har, både sportslig og økonomisk – nemlig spillerne. Derfor tør for eksempel ikke Tottenham å røre spillerlønningene samtidig som de annonserer 20 % lønnskutt for 550 ansatte.

Norwich og Newcastle har også startet permitteringsprosesser, og flere er på vei.

Gjennomsnittslønnen til en Premier League-spiller nærmer seg £70 000 i uka – altså rundt det man kan anta er den gjennomsnittlige årslønnen til Tottenhams ansatte som har fått lønnskutt.

Daniel Levy og Tottenham har kuttet lønnen til 20 % av sine ansatte – men ikke ti spillerne. FOTO: NTB SCANPIX/AFP

Det er i beste fall umusikalsk. Med tanke på situasjonen til resten av landet med permitteringer, oppsigelser og lønnskutt, kan langt kraftigere ord settes på det.

Derfor må spillerne, gjennom sin organisasjon PFA, selv ta ansvar.

Minstekravet bør være at samtlige spillere som tjener fra £20 000 i uka (egentlig burde dette tallet vært lavere, men la oss ha det som utgangspunkt) bør ta et lønnskutt på 20 %. Det bør være levelig.

De pengene bør deles i én pott for å holde klubbens ansatte i arbeid, og i én pott for å holde resten av den engelske fotballen i live.

For om man begynner å merke konsekvensene i Premier League, rammes klubbene nedover i divisjonspyramiden, langt hardere.

Der Premier League er langt mindre avhengige av kampdagsinntekter, rammes de mindre klubbene knallhardt når en av hovedinntektskildene faller bort.

Premier Leagues enorme inntekter baserer seg i langt større grad på for eksempel TV-inntekter, og enrom eksponering i verdens mest populære liga.

Klubbene nedover i systemet sliter. Gillinghams styreformann har allerede advart om at et tosifret antall klubber kan være strøket fra kartet når vi en gang er i gang igjen. Hjørnesteiner i lokalsamfunn, arbeidsløse spillere, trenere og andre med funksjoner i klubbene – og mange lokalsamfunn vil kjenne på konsekvensene.

Dessuten; profesjonelle fotballspillere blir ofte kritisert for å være kravstore egoister. Nå har de muligheten til å bevise det motsatte. Og den signaleffekten er viktig. Det er nemlig vanlige mennesker, med vanlige inntekter, som i stor grad finansierer gildet.

Hvor stor vil den betalingsvilligheten være når dette er over, om spillerne i sin boble, forblir der? Hvordan kan man da forsvare at mennesker med redusert, eller knapt noen inntekt, skal bruke penger for å se spillere som ikke bryr seg om sine egne?

Selvsagt er ikke dette enkelt, og i forhandlinger må spillere også vise solidaritet med hverandre – derfor må det gå gjennom PFA. Men jeg håper de kommer frem til en løsning alle kan leve med raskt.

Klubbenes ansatte trenger det. Klubbene under Premier League trenger det. Samfunnet som helhet trenger det.

De aller fleste spillerne kommer fra et sted eller et lokalsamfunn med en lokal klubb de har vokst opp med. Der står mange i fare for å forsvinne. Premier League-spillerne har arbeidet seg frem til gullkrukka. Nå trenger man at de deler litt fra den.

Hvis ikke blir det enda mye mer usikkert hva slags fotball vi alle skal returnere til når den dagen kommer.

Friendly Final

I dag er det 35 årsdagen til en Ligacupfinale som ble grunnlaget for det som senere har blitt kåret til «fotballens mest meningsløse trofé».

Men grunnlaget for dette troféet, nemlig det som skjedde denne marsdagen i 1985, er langt fra verdiløst.

Dette var i den engelske fotballen «dark ages». Like før finalen var det opptøyer mellom Luton- og Millwall-supportere som sjokkerte selv engelskmennene. Bare uker etter denne finalen, skulle fotballen få to av sine aller største tragedier. Først brannen på Valley Parade i Bradford som tok 56 menneskeliv, deretter opptøyene på Heysel stadion der 39 mennesker ble drept.

Fotballens styresmakter sviktet i å at vare på sitt publikum, og deler av publikummet var opptatt av å få ut sin aggresjon på, og i forbindelse med, fotballkamper.

Så da Norwich og Sunderland møttes på Wembley i London for å spille Ligacupfinalen, var de ikke alene. Hooligans fra noen av London-klubbene tok også turen til Wembley, for å blande seg med de to lags supportere for å lage bråk. Det ble rapportert om Chelsea-fans med kniver, men de fant ingen som ville være med.

Det eneste de fant, var 100 000 Sunderland- og Norwich-supportere som ønsket å ha en finale med gemyttlig atmosfære, og samvær med hverandre. Det var fotballkamper mellom fansen på parkeringsplassen, og det ble drukket og sunget med hverandre.

Finalen ble vunnet av Norwich. Asa Hartford står kreditert med scoringen, men alle som har sett målet, regner det som et selvmål av Gordon Chisholm.

«The match was played in the finest possible spirit, with both sets of supporters conscious of their responsibility to restore an image which had been sadly tarnished in recent events.» sto det å lese i East Anglias lokalavis dagen etter, og manager Ken Brown, stemte i:

«There wasn’t a bit of disturbance in the crowd, Sunderland supporters were tremendous and everyone seemed to mix and it didn’t seem to matter where you went in the stadium it was very light-hearted, free and easy and very nice and a great atmosphere».

«We won the cup», sang Norwich-fansen på t-banen på vei fra Wembley. «We scored the goal», repliserte Sunderlands supportere.

Og siden da har Norwich og Sunderland spilt om et trofé hver eneste gang de har møttes, om det har vært i ligaen eller cupen. «The Friendship Trophy». En pokal som holdes av den som til enhver tid har vunnet den siste kampen.

Sunderland slo Norwich på Carrow Road i august 2017, og har troféet på Stadium of Light.

24. mars alltid stå som en litt spesiell dato for de to klubbene, og finalen fyller 35 år i dag.

Så selv om troféet i seg selv kanskje er meningsløst, er det en fin påminner om en god dag i sola i en tid som er blant engelsk fotballs mørkeste.

PS! Og om du vil ha litt krydder til et mulig quiz-spørsmål fra denne finalen også? Clive Walkers straffemiss er den aller første straffemissen i en Wembley-finale.

Karantene-tips

Noen har ingen problemer med å fylle døgnet med karantene, hjemmeskole, barn som skal aktiviseres, middagslaging og alt annet. Men det kan være greit med litt alenetid, og for noen kan det bli kjedelig, med lange dager.

Da kan det være greit med tips til hva man kan ta seg til.

1. Ny episode av Premier League-podkasten er ute! Den finner du i iTunes, Spotify og andre steder man laster ned podkast. Jeg har med meg Simen Stamsø Møller på Skype, og ett av temaene er tips for den som måtte kjede seg hjemme nå.

2. Sporcle.com – om man først begynner å løse quizzer der, kan man bli sittende i timesvis. Man har alle mulige kategorier, men du kan finne de jeg har laget om du søker «kasperw», ellers anbefales søk på «Premier League, «World cup football» og liknende.
Her finner du de quizzene jeg har laget til nå: Kaspers Premier League-quizzer

3. Finne frem gamle fotballkort. Simen har begynt å titte på de han hadde i oppveksten, og inspirerte meg til å finne frem en del av min. Vi spilte alltid opp/ned med fotballkortene i oppveksten, kanskje det er en lek å børste støv av?

4. På TV 2 Sumo ligger det overraskende mye gull.

Dette er bare noe av det man finner av gull på Sumo, og det lages stadig nye ting også. Klokka 19.00 i kveld skal for eksempel tidenes Premier Lague-scoring kåres.

5. YouTube – søke på «Premier League season review», og få sesongoppsummeringer fra tidligere sesonger. Både hele sesonger med alle lag, eller en spsifikk sesong med ditt favorittlag.

Håper noen av disse tipsene kan gjøre disse veldig rare dagene litt bedre.

Premier League bør utvides

Liverpool ligamester. Ingen nedrykk. To opprykk, og 22 lag i Premier League neste sesong.

Mens verden er inne i pandemi, nye blir smittet hver dag, og varslene om dødsfall kommer tettere, blir idrett og fotball uviktig.

Likevel kommer det en dag der man skal prøve å komme i gang igjen.

FOTO: NTB SCANPIX

Og hva skal man gjøre i Premier League, en liga der det er spilt 29 runder, bortsett fra noen som har spilt 28? At akkurat Aston Villa og Sheffield United er blant de to som mangler en kamp, gjør det ekstra komplisert.

Aston Villa er under nedrykksstreken (og kommer over den med seier i hengekampen), mens Sheffield United plasserer seg på en 5. plass som potensielt gir Champions League om de vinner sin kamp til gode.

Foreløpig er Premier League utsatt til 3. april, men om man skal høre på de som har greie på dette, virker det svært lite sannsynlig at man er i gang til det. Antagelig må det bli sommer, og kanskje høst, før det kan spilles fotball igjen.

Så hva skjer da?

Det vet ingen. Men UEFA skal ha et møte med sine medlemsland på tirsdag, og to dager senere avholder Premier League et møte med sine klubber.

Noen mener sesongen må spilles ferdig for å kåre en vinner, de riktige lagene til Europa, og opp- og nedrykk mellom divisjonene. Det finnes praktiske utfordringer med dette som kan gi ringvirkninger langt inn i den neste sesongen, for ikke å si lengre. Ingen spillere er kampklare på dagen når faren en dag er over. Man må ha en oppkjøringsperiode. Dessuten er det kontrakter som går ut 30. juni.

EM er et nøkkelord her. Det må utsettes til 2021 om det skal være et minste håp om å få gjennomført denne løsningen. Antagelig er det uansett ikke mulig å avholde et Europamesterskap i fotball i 12 ulike europeiske land i sommer, så det vil nok ganske sikkert utsettes.

Men uansett skal og bør det jobbes for å få sesongen ferdig. Det kommer nok også klubbene til gi uttrykk for på torsdag. Men det bør settes en deadline med en dato der man senest bør være i gang med å spille ferdig, før man går til andre skritt.

Enkelte tar til orde for å bare kansellere sesongen, og starte på nytt neste sesong med utgangspunktet vi hadde i august 2019. Da ender man uten ligamester, nedrykk og opprykk fra Championship.

Brightons Paul Barber: Foto: Glyn Kirk / AFP / NTB SCANPIX

Brighton-sjef Paul Barber lanserte en løsning som innebærer at Liverpool får ligamesterskapet, at ingen rykker ned, og at de to øverste lagene i Championship rykker opp. Samme prinsipp vil da følge nedover i divisjonspyramiden.

For meg høres dette ut som den mest logiske løsningen, og som gir færrest ringvirkninger for fremtiden. Sesongen 2020/21 vil det da rykke ned fire lag, mens kun to vil gå opp – og man er tilbake til normalt antall lag i ligaene allerede sesongen etter.

Husk at det også var 22 lag i Premier League frem til 1995/96-sesongen.

Når det kommer til ligamesterskapet; Liverpool har gjort nok. De kunne i teorien blitt kronet ligamestere i kveld. De har fortjent det denne sesongen, det blir vanskelig å argumentere for noe annet.

De tre lagene under streken, hvor altså Aston Villa har en kamp til gode, har 27 og 30 poeng igjen å spille for.

Samtlige løsninger som kommer til å bli presentert, vil ramme urettferdig eller medføre i overkant store praktiske problemer til å gjennomføres.

Dette er en ekstraordinær situasjon. Og hva enn man kommer til å ende opp med blir ekstraordinært.- og noen kommer til å føle at det bli veldig urettferdig.

Men dette er en situasjon man ikke har vært i siden september 1939. Da var det kun spilt tre ligarunder, og man endte med å kansellere sesongen – og da det startet opp igjen i 1946 var det med de samme lagene i de ulike divisjonene.

Nå har man kommet så mye lenger, og forhåpentligvis vil man komme i gang med fotballen langt raskere enn den gangen.

Da er Barbers forslag det som høres mest logisk ut for meg.

Denne er for deg, Billy Sharp

Det er ikke rent sjelden drømmer blir virkelighet i fotballen. Men noen må gjennom mye, og vente lenge, og da føles det helt spesielt.

Så selv om det ikke var skjebnebestemt, eller at «det måtte skje» som kommentatorer (inkludert meg selv) har en tendens til å ty til – så var det noe de aller fleste som kjenner til Billy Sharp håpet på, da han kom inn snaut ti minutter før slutt i Premier League-åpningen til Sheffield United.

Billy Sharp jubler for sitt første Premier League-mål. FOTO: Reuters/Paul Childs/NTB Scanpix

Billy Sharp er født og oppvokst i Sheffield som United-supporter. Han har vært en notorisk målscorer gjennom hele karrieren. Siden ligadebuten i 2005, hadde han før denne sesongen scoret 217 ligamål.

Flest av samtlige aktive spillere i den engelske ligasystemet (de fire øverste nivåene).

Men ingen av dem i Premier League.

Da Sheffield United var i Premier League, var en ung Billy Sharp stort sett lånt ut. Da de rykket ned fikk han spille, men det endte til slutt med et ganske omflakkende fotballiv, først som leiesoldat, deretter permanent tilbake i Sheffield United og så rundt om i ulike klubber.

Han scoret ni ganger på elleve starter i Championship da Southampton rykket opp. Men etter innhopp i de to første kampene i Premier League-comebacket, ble det ikke flere muligheter der (til tross for at han scoret i sin eneste start for sørkyst-klubben den sesongen, i Ligacupen).

De totalt 20 minuttene den sesongen var hans eneste smak av Premier League-fotball. For målscoreren har, som så mange andre målscorere nedover i divisjonene, levd med stempelet som en målscorer som ikke kan score på det øverste nivået – uten at noen har gitt ham muligheten til å motbevise det.

Men det blir uvesentlig med tanke på det Billy Sharp opplevde for ganske nøyaktig åtte år siden.

Da mistet han sin nyfødte sønn Luey Jacob til en medfødt sykdom etter kun to dager.

Og kun tre dager etter dødsfallet til sin førstefødte spilte Billy Sharp igjen. Og selvsagt scoret han.

«That’s for you, son» sto det på trøya han hadde under drakten. Og det er kanskje eneste gang jeg kan huske at en spiller ikke har fått gult kort for å dra opp drakten med et budskap under.

Men alle kunne føle Sharps smerte. Hele Fotball-England samlet seg i sorgen. Det ble spilt med sørgebånd i kamper Sharp ikke var involvert, han ble sunget for av motstanderes supportere – og hans gamle fans i Sheffield United applauderte i det 24. minutt i sin kamp mot Stevenage. 24 var Billy Sharps draktnummer da han spilte i klubben.

Senere opprettet han et fond i sønnens navn «LJS Foundation» for å samle penger til å forske på gastroschise.

Her er “LJS Foundation” sin pin som jeg har brukt ved enkelte anledninger når jeg har kommentert i Premier League

Sommeren 2015 kom Billy Sharp tilbake til barndomsklubben Sheffield United, nok en gang. Men denne gangen føltes det annerledes. Etter et par målløse kamper i starten, scoret han i seks strake ligakamper.

21 ligamål var hans beste på ni år. Sesongen etter ble han utnevnt til kaptein av en annen Sheffield-gutt – den nye manageren Chris Wilder. Og Sharp responderte med 30 ligamål da The Blades rykket opp fra League One.

Forrige sesong var hans kanskje aller beste i karrieren. For et Sheffield inne i sin kun andre sesong i Championship, var Billy Sharp kaptein, scoret 23 ligamål og styrte dem til opprykk.

Nå er Billy Sharp 33 år. Før denne sesongen hadde han scoret 217 ligamål i karrieren.

Nå var tidspunktet. Ganske nøyaktig 15 år etter ligadebuten for barndomsklubben Sheffield United.

Bournemouth – Sheffield Utd 1-0.
81.29: Chris Basham off, Billy Sharp on.
87.30: Ball inn i boks. Rot. Ollie McBurnie er etter ballen. Billy Sharp setter den inn.

Hans 218. ligamål i karrieren. Hans første i Premier League.

Han kunne det. Kapteinen for barndomsklubben. Målscoreren fra «lower leagues». Han kunne også score i Premier League.

For min egen del, kan jeg ikke si annet enn at det er fantastisk. Jeg har fulgt Billy Sharp i mange år. En fantastisk målscorer. En person som har jobbet et helt fotballiv for å komme til scoringen på lørdag. Et menneske som har opplevd motgang og stor sorg på veien.

This is for you, Billy Sharp