Her er de neste Premier League-stjernene

Hvert år overraskes Premier League av det fantastiske talentet som finnes nedover i divisjonene. Denne sesongen har mange fått øynene opp for spillere som David Brooks i Bournemouth, James Maddison i Leicester, Josh Murphy i Cardiff og Angus Gunn i Southampton.

I tillegg har det kommet opp spillere som har vist at de kan gjøre en solid og god jobb, og har potensialet til å ta ytterligere steg, om utviklingen er rett i den klubben de er, som Chris Mepham som ble hentet til Bournemouth fra Brentford i januarvinduet.

Også har du Harvey Barnes, som var glimrende for WBA, og viste fra første spark på ballen da han ble hentet tilbake fra lånet til Leicester at han tok nivået.

Ett av de mest lysende eksemplene fra nyere tid er Dele Alli. Rett fra Milton Keynes i League One (tredje nivå) til å tidvis herje for toppklubben Tottenham. Ikke noe mellomsteg, bare rett inn. Og der har han stabilisert seg, og ble fort regnet som en av Englands beste spillere, for ikke å si en av Premier Leagues beste spillere.

Så hvilke unge talenter finnes det i Championship i dag, som kan gjøre det samme – som enten Alli, Maddison eller Mepham?

Sammen med Eirik Aase i ChampionshipNorge.com har jeg prøvd å se litt på hvem man burde være oppmerksom på før neste sesong starter – og ikke minst hvilke spillere Premier League-klubbene burde tenke på å legge inn bud på allerede nå, før konkurransen, og prisen, blir for stor.

Noen av spillerne kan rykke opp til Premier League denne sesongen. Skulle de imidlertid ikke gjøre det, kommer det forslag på hvilke(n) klubb(er) som burde slå til.

Spillere som er på lån, som for eksempel Harry Wilson, Reece James og andre, er ikke med i vurderingen.

Kunne gått rett til en topp 6-klubb:

Emi Buendia og Max Aarons er to svært viktige årsaker til at Norwich kjemper om opprykk til Premier League. FOTO: Paul Burrows/Reuters/NTB SCANPIX

Max Aarons (høyreback – Norwich). Født 2000

Kunne passet i: Tottenham eller Arsenal

Ser ut som en ung utgave av Kyle Walker på høyrebacken. Rask, offensiv, gode innlegg. Hadde ikke spilt ett minutt ligafotball før denne sesongen, men ser ut som han ikke har gjort annet fra første spark på ballen. Championships beste høyreback.

Jack Grealish (offensiv midtbane – Aston Villa). Født 1995

Kunne passet i: Tottenham

Har allerede bevist hva han duger til på det øverste nivået. Men har tatt enda et steg denne sesongen. Gjør sine medspillere mye bedre når han er på banen også. I perioden hvor Grealish var skadet, vant Aston Villa to av 14 ligakamper. Har vunnet samtlige fire siden han kom tilbake – og 23-åringen har vært banens beste i samtlige.

God nok for Premier League, siden til topp 6

Jarrod Bowen (angrepsspiller – Hull). Født 1996

Kunne passet i: Everton eller West Ham

Ble hentet fra Hereford i sin tid, men slo gjennom først forrige sesong. Har imponert voldsomt for et Hull-lag som istedenfor å kjempe mot nedrykk, kjemper om play-off. Magisk venstrefot, rask, gjennombruddshissig. 21 ligamål denne sesongen, taler sitt tydelige språk.

Jarrod Bowen har vært fantastisk denne sesongen, og er klar for å ta steget opp til Premier League. FOTO: Ed Sykes/Reuters/NTB SCANPIX










Daniel James (angrepsspiller – Swansea). Født 1997

Kunne passet i: Leicester eller Everton

Forrige sesong ble han lånt ut til Shrewsbury i League One, men fikk ikke spille en eneste ligakamp der, og ble sendt tilbake til Swansea. Var et ubeskrevet blad før denne sesongen, men har tatt Championship med storm. Lynhurtig, kanskje den raskeste i divisjonen. Voldsomt rykk.
Debuterte på det walisiske landslaget i høst, og scoret sitt aller første landslagsmål da han ble matchvinner i EM-kvalifiseringskampen mot Slovakia på søndag.
Banens beste i cupkampen mot Manchester City, og viste at han duger mot topp motstand.
Var så å si klar for Leeds i januar, men Swansea trakk seg i siste liten. Kan få mye mer penger for han til sommeren.

Daniel James snurret til tider rundt med Nicolas Otamendi og andre Manchester City-stjerner i FA-cupen. FOTO: John Sibley/Reuters/NTB SCANPIX

God nok for Premier League (øvre sjikt)

Che Adams (spiss – Birmingham). Født 1996

Kunne passet i: Watford eller Bournemouth

Har slitt med skader som har satt han noe tilbake, men denne sesongen har han igjen sett ut som spissen som herjet med Sheffield Utd i League One for noen sesonger siden. Meget skarp avslutter, som nok passer best med en spissmakker. 21 ligamål i Championship, er spent på å se om han kan score mye i Premier League også.
Både Burnley og Southampton skal ha fått bud avslått, men her er muligheten for et scoop, for til sommeren må nok Birmingham selge.

Bersant Celina (offensiv midtbane – Swansea). Født 1996

Kunne passet i: Newcastle

Kom ikke helt overens med Mick McCarthy i Ipswich forrige sesong, men ble svært populær blant supporterne, og av god grunn. Denne sesongen har han fått massevis av tillit i 10’er-rollen hos et spillende lag, og Celina har blomstret.
Playmaker, blikk for spillet, herlig teknikk og god avslutter. Kun Ollie McBurnie har scoret flere enn Celina hos Swansea denne sesongen.

God nok for Premier League

Nick Powell (midtbane – Wigan). Født 1994

Har vært i gamet lenge, men har ikke sett ut til å modnes ordentlig før de siste par sesongene. Var hovedgrunnen til Wigans opprykk forrige sesong, og valgte å bli denne sesongen. Startet utrolig bra, men har vært litt ujevn utover. Kan godt hende han griper muligheten i Premier League neste gang han skulle få muligheten.

Jack Clarke (høyrekant – Leeds). Født 2000

Aldri spilt ligafotball før denne sesongen, men det som imponerer mest er likevel roen og tryggheten kombinert med spilleforståelse. Ser ikke veldig spektakulær ut, men skaper målsjanser for medspillere nesten hver gang. Lar seg aldri stresse, følsom høyrefot. Gjør nok lurt i å bli i Leeds uansett hvordan deres sesong ender.

Ollie Watkins (angrep – Brentford). Født 1995

Enda en spiller fra talentfabrikken Exeter. Kan spille overalt på topp, men har blitt mest brukt til venstre der han kan skjære inn og avslutte. Rask og teknisk veldig god. Fikk sitt gjennombrudd forrige sesong, og har vist denne sesongen at det ikke var tilfeldig. Står med ni ligamål så langt denne sesongen.

Emi Buendia (midtbane – Norwich). Født 1996

Spilte i Segunda i Spania forrige sesong, på utlån fra Leganes. Hentet til England for en slikk og ingenting. Kan spille 10’er og på kant. Ganske klassisk playmaker, samtidig som han er en meget god avslutter. Har gjort savnet av James Maddison minimalt for Norwich denne sesongen.
Spiller med en veldig energi, og ballvinner-egenskapene hans er nok det som overrasker mest. Svært effektiv i presset uten ball, og så god med ball at laget rundt han kan omstille raskt når han har vunnet ballen.

Kan bli god nok for Premier League

Tyler Roberts (offensiv midtbane – Leeds). Født 1999

Veldig rask kantspiller, omskolert til en rolle mer sentralt i banen under Bielsa, og har blomstret der. Tipper WBA ergrer seg over at de lot han gå. Har fortsatt en god del å forbedre før han blir klar, men ser ut til å kunne bli meget god med samme utvikling.

Lloyd Kelly (venstreback – Bristol City). Født 1998

Høy, relativt rask og komplett venstreback. God fot. Høyden gjør han god i duellspillet og han er bra fremover i banen. Kan til nød spille stopper.

Jamal Lewis (venstreback – Norwich). Født 1998

Slo gjennom midtveis forrige sesong, og har vært fast på venstrebacken til Norwich siden. Bedre offensivt enn defensivt. Rask, men ikke like ekstrem som Aarons på motsatt back. Veldig god venstrefot, men preges litt av at høyrefoten er svak. På Årets offisielle lag i Championship.

Rico Henry (venstreback – Brentford). Født 1997

Offensiv back, men ofte litt ujevn. Bedre fremover enn bakover. Venter på det ordentlige gjennombruddet, for han har levert et par helt strålende kamper, så potensialet er definitivt der.

Eberechi Eze (offensiv midtbane – QPR). Født 1998

Frigitt av Millwall for et par år siden, men hadde et flott utlån hos Wycombe forrige sesong. Der imponerte han såpass at QPR hentet han tilbake, og siden har han spilt. Fikk drakt nummer 10 forrige sesong, og har imponert for et QPR som har slitt. Playmaker som jobber hardt også uten ball – og som innimellom slår til med noen fantastiske scoringer.

Todd Cantwell (midtbane – Norwich). Født 1998

Ubeskrevet blad før skader gjorde at han måtte spille en del kamper. Gled rett inn og imponerte med å s ut som han hadde spilt ligafotball i mange år. Typisk boks-til-boks-spiller, med en god fot og veldig forståelse for spillet. Litt manglende fart kan være begrensingen som gjør at han muligens aldri kommer til å spille for en av de aller beste klubbene.

Ben Godfrey (forsvar/midtbane – Norwich). Født 1998

Imponerte på midtbanen til et Shrewsbury som var fryktelig nære et opprykk til Championship forrige sesong. Denne sesongen har han spilt både midtbane og venstreback – men har etablert seg som et førstevalg som midtstopper. Rask, god med ball – fremdeles litt å hente både på duellspillet og posisjonering. Men ser ut som en absolutt toppspiller i emning.

Neal Maupay (spiss – Brentford). Født 1996

Rask med et veldig rykk og målfarlig. Hard i kroppen til tross for at han er liten av vekst. 20 ligamål for Brentford denne sesongen (fem av dem straffer). Vært strålende, og meget viktig, for Brentford, spørsmålet er om farten kommer like mye til sin rett, og om han klarer å score ett nivå høyere også. Stadig i utvikling, og det tyder i alle fall på at han kan bli det etter hvert.

Connor Roberts (høyreback – Swansea). Født 1995

Fått sitt definitive gjennombrudd denne sesongen, og også blitt landslagsspiller for Wales. Meget offensiv, og kan også spille på kanten. Aggressiv i spillestilen, og massevis med både driblinger og innlegg.

Kyle Edwards (angrep – WBA). Født 1998

Tok med Kyle Edwards som fikk sin debut fra start sist runde, og svarte med å bli matchvinner borte mot Brentford med et «Maradona-mål» der han driblet seg gjennom halve Brentford før han satte inn kampens eneste mål. Har sett veldig lite av han, men han blir spennende å følge på tampen av sesongen, om dette er nivået han holder.

Andre spillere som også kunne vært lure kjøp av Premier League-klubber på jakt etter et scoop, men som ikke kan regnes som unggutter lengre er spillere som Blackburns Bradley Dack, som har en kanonsesong bak seg, keeper Sam Johnstone som har vært god bak et til tider vaklevorent WBA-forsvar, Championships toppscorer Teemu Pukki, Forests driblekonge Joe Lolley (fantastisk når han har dagen) og et av sesongens kjøp i Championship, midtbanespiller John McGinn.

Tottenhams skjebneuke

Det er muligens for tidlig i sesongen til å bruke ordet skjebneuke, men den uka Tottenham nå står overfor, likner likevel.

Chelsea, Inter, Arsenal. Det er det som venter Spurs på en uke. To bør vinnes, ingen tapes. Og den kampen som absolutt må vinnes, er den mot Inter. Om de ikke skulle klare det, er det fort exit Champions League.

Tottenham har måttet tåle kritikk for hvordan de har fremstått denne sesongen. Likevel er de kun poenget bak ubeseirede Chelsea, og bare fem poeng bak ligaleder Manchester City. Åtte av tolv ligakamper har dessuten vært på bortebane – og de har vunnet syv av dem.

Tottenham tilgis for å tenke hvor bra det kan bli om det plutselig skulle klikke skikkelig.

 Mauricio Pochettino står overfor en uke som kan være med å definere hele Tottenhams sesong. FOTO: NTB SCANPIX / Andreas SOLARO / AFP)

Problemet ligger i Wembley. Forrige sesong var både klubb, spillere og supportere man innstilt på at dette var hjemmebanen. Denne sesongen gledet man seg til å flytte inn på sin nye arena, og entusiasmen rundt Wembley har dalt tilsvarende. Der man forrige sesong klarte å gjøre Wembley til sitt eget for én sesong, virker det mer som man føler seg som en gjest som har blitt liggende på sofaen til en kompis litt for lenge.

Men kanskje kan de mobilisere de siste ukene (forhåpentligvis) som er igjen. Kampene mot Chelsea har etter hvert blitt skikkelig derby-rivalisering. For mange Chelsea-supportere er nå Tottenham hovedrivalen. For laget fra nord i hovedstaden er fremdeles Arsenal fiende nummer én, men Chelsea har inntatt andreplassen.

Det er bare å håpe at dette skal gjenspeile seg på tribunen lørdag kveld.

Så følger Inter. Kun seier er godt nok. Kan de skape en magisk Champions League-kveld på Wembley mot italienerne? Det må de. I verste fall kan utfallet bli Europa League. Det gjør våren tøffere når det kommer til å kjempe i Premier League.

Og fra Chelsea og Inter til nytt derby neste helg mot Arsenal.

Mulig det ikke er skjebneuke – men Tottenham kan bli parkert i både Premier League og Champions League i løpet av åtte dager. De kan også endelig få følelsen av at ting sitter.

Uansett kan de åtte dagene langt på vei være med å definere denne sesongen.  

Han skapte et eventyr

Nyheten om helikopterulykken utenfor Leicesters King Power Stadium ryster Fotball-England. Ut på morgenkvisten i dag har rapportene som bekrefter det mange har fryktet, kommet. Eieren Vichai Srivaddhanaprabha skal ha vært om bord.

Det har ennå ikke blitt bekreftet fra offisielt hold.

Vichai Srivaddhanaprabha var noe så uvanlig som en meget populær utenlandsk eier. En lokalsamfunnet trykket til sitt bryst.

Helikopteret var samtidig blitt en slags, om ikke attraksjon, så i alle fall en del av det å være på kamp i Leicester. Og der andre Premier League-klubber ofte stenger tilgang til det meste, og synes andre ting enn akkurat det oppsatte programmet blir vanskelig, er Leicester så stolte over bare å være en del av sirkuset, at de sier ja om de kan.

Derfor har det ikke vært noe problem for klubben hverken å filme at eierne har lettet fra gressmatta, eller å lage innslag hvor vi filmer oss selv i forgrunnen med helikopteret bak.

Som med nesten alle slike ulykker, har det vel ikke slått noen at dette kunne gå galt.

Men det gjorde det i går. Helikopteret styrtet på parkeringsplassen bak stadion.

Helikopteret Vichai Srivaddhanaprabha fløy med til og fra kamp. Dette bildet er tatt ved en tidligere anledning. Foto: Kasper Wikestad

Vichai Srivaddhanaprabha og hans tax free-selskap King Power kjøpte Leicester i 2010. Da hadde klubben akkurat vært i League One, altså på tredje nivå, for første gang i klubbhistorien. Leicester har nemlig alltid vært i toppen av engelsk fotball, til tross for at den ikke er blant landets største klubber.

Milliardæren lovet å satse. Og det hele kulminerte i tidenes mest overraskende ligamesterskap i 2016.

På veien dit var det ikke nødvendigvis masse penger brukt på spillerkjøp, selv om det ble investert godt. Det var mer en blanding av en haug med faktorer som plutselig ble det ultimate.

Som om man skulle kastet tusen puslespillbiter i været, og det bare skulle satt seg sammen til det vakreste bildet i det bitene traff gulvet.

Det er ganske fascinerende å rusle rundt på King Power Stadium. Bare se på disse bildene under. Rundt hele stadion henger små flagg med thailandsk skrift. Disse skal bety lykke.

Alle foto: Kasper Wikestad

I tillegg har buddhistiske munker blitt flydd inn for å velsigne banen, og spillerne har fått utdelt lykke-amuletter. Det trengte nok ikke fansen, men de satte nok også pris på gratis øl og mat som Vichai bød på da han feiret bursdag.

I tillegg har Vichai Srivaddhanaprabha investert og donert i lokalmiljøet. 60-åringen var rett og slett elsket av Leicesters fotballfans og innbyggere. Han ansatte Claudio Ranieri, vant ligamesterskapet, og sto likevel fjellstøtt da han sparket italieneren. Det forteller en del om hans posisjon.

Han og sønnen skriver i hvert eneste kampprogram. Det er noen klubbeiere som gjør det, men langt fra alle. Stort sett er det manager og kaptein som gjør det. Hos Leicester ønsker også klubbeierne å dele sine tanker med supporterne på kamp.

Leicester-spillernes reaksjoner på Twitter i går kveld. Rapportene om hvordan flere av spillerne reagerte da de hørte om ulykken en liten time etter gårsdagens kamp. Måten Vichai Srivaddhanaprabha omtales både fra innsiden og fra dem som rapporterer og ser ting fra utsiden. Alle disse tingene forteller om en mann som har satt sitt preg på en fotballklubb som oppnådde ting ingen trodde var mulig.

Gårsdagens nyheter og dagens rapporter om at eieren satt i helikopteret bringer en klubb og et lokalsamfunn i sorg.

Men i klubben vil arven etter Vichai Srivaddhanaprabha for alltid være. Thailandske symboler er en ting. Premier League-troféet noe helt annet.

Og det slutter aldri å skinne.

Magi for de små nasjonene

For de små nasjonene, fortrinnsvis de på nivå C og D, har Nations League vært en flott tilvekst. De minste nasjonene, som er vant til å være prygelknaber i kvalifiseringsspillet til mesterskap, får endelig spille kamper av betydning som de faktisk kan vinne. Det har skap noen magiske øyeblikk for små nasjoner som Luxembourg, Færøyene og andre – og ett av lagene fra nivå D skal faktisk til EM. Det er moro.

Jürgen Klopp er, forståelig nok, ikke Nations Leagues største fan. FOTO: NTB SCANPIX / AP Photo / Rui Vieira

Men bare et par runder inn i Nations League, kommer kritikken fra managerne til storklubbene. Jürgen Klopp mener det blir mindre muligheter for stjernespillerne i de store nasjonene til å hvile – og at de spiller med høyere intensitet når det står om poeng.

Vår egen landslagstrener Lars Lagerbäck kaller Klopp en «egoist», men man får tro at det er på en positiv måte. For Klopp har jo helt rett.

Nations League er tilnærmet meningsløs for de største nasjonene. De kvalifiserer seg jo nesten uansett til et EM gjennom den ordinære kvalifiseringen, og trenger ikke ekstramuligheten gjennom Nations League. Stort sett. For både Nederland og Italia kunne saktens ha trengt en ekstramulighet før VM i Russland.

For oss seere har også Nations League noe å si. Vi får servert store kamper fra nivå A som er med på å gjøre pausen i klubbfotballen litt enklere å komme gjennom.

Men jeg kan veldig godt forstå Klopps frustrasjon. Liverpool kommer til å spille nærmere 60 kamper denne sesongen, og Nations League gjør det ikke enklere. Noen av dem skal til alt overmål også spille sluttspill med finale for å kåre en vinner etter at sesongen er over – noen som gjør ferie og hvile enda kortere før en ny sesong.

Luxembourg har skapt magiske øyeblikk for sine fans i høst. Kanskje kan det holde helt til et mesterskap? FOTO: NTB SCANPIX / AFP PHOTO / FRANCK FIFE

Nations League er først og fremst for de små nasjonene. Der har det vært magisk til tider. Og enda bedre kommer det til å bli når det drar seg til.

Hele opplegget er fersk. At det er kritikere er helt naturlig. At de fleste er seg selv nærmest, likeså.

Men la det i alle fall få spille seg ferdig én gang før man gjør seg opp en endelig mening. Når man har sett hvordan det første Nations League har spilt seg ferdig, gjøres det forhåpentligvis nødvendige endringer – som gjør turneringen enda bedre.

For andre får det bli som det var. Trening enn så lenge.

Det er det liten tvil om at noen trenger før den ekte kvalifiseringen starter.

Bare spør Italia.

En kjempetabbe og et supertalent

En skøytelegende, en historisk arena, en kjempetabbe og et super-talent

Noen ganger kan man gå på en smell, uansett hvor hardt man prøver å gjøre en så god jobb som mulig.

Dette var en av de dagene.

Året var 2015. Vålerenga skulle møte Lokomotiv Oslo på Frogner stadion i 1. runde i cupen, og kampen skulle sendes. Jeg skulle kommentere.

Aller først tok jeg kontakt med Lokomotiv Oslo. Det var ikke mye jeg visste om det laget, så de måtte hjelpe meg. Det gjorde de til gagns. Jeg fikk hauger av info både om klubb og hver av spillerne.

Vålerenga kunne jeg mye om, men som alltid – før hver eneste kamp – må man sette seg ned og arbeide seg gjennom det man kan også.

Da dukket Rino Falk Larsen opp i Vålerengas tropp. Jeg hadde hørt mye om talentet som da var 19 år, og jeg hadde også hørt at han var sønnen til skøytelegenden Rolf Falk-Larssen. Men det måtte bekreftes – og dessuten; når sønnen til Falk-Larssen kunne få debuten på Frogner stadion, et sted hans far åpenbart måtte ha satt rekorder, måtte det graves enda dypere.

Først ringte jeg en av trenerne i Vålerenga. Jo, han kunne bekrefte at Rino var sønnen til Rolf, eller «Falken» som han ble kalt da jeg vokste opp.

Så ringte jeg «Falken» selv. Jeg presenterte meg, men fikk kjapt svar at han var veldig opptatt og om vi kunne snakkes. Jeg fikk dog sneket inn et par spørsmål før han la på. Fikk sagt at jeg skulle kommentere sønnen hans, og om hva slags forhold han hadde til Frogner stadion.

Det var åpenbart at han var opptatt, og at hastverk er lastverk. Det skulle jeg få smertelig erfare noen timer senere.

Men «Falken» hadde selvsagt et forhold til arenaen. Det var på mange måter stadion han slo gjennom på, kunne han fortelle. Der han for første gang gikk på tider som gjorde at han tenkte at dette kunne nå langt. Så jo, «Falken» hadde et nært forhold til Frogner stadion.

Så kampen startet. Jeg kommenterte fra en hylle i masten til flomlyset, og hadde papirer og notater i hånda. Målene rant inn, og til pause kom byttet jeg hadde forberedt ekstra godt.

Debutant Rino Falk Larsen entret banen. Og jeg trakk de lange linjene til hans far, og det at junior nå skulle debutere i fotball på samme arena som faren fikk sitt gjennombrudd.

Jeg var selvsagt fornøyd. Jobben kunne da knapt ha blitt gjort bedre.

Eller – det kunne den faktisk.

For blid og fornøyd satt jeg i bilen på hjem etter kamp da det pep i telefonen. Det var en sms fra «Falken» selv.

Det sto én setning:

«Jeg har ingen sønn som heter Rino».

Dette er en av mine store tabber som kommentator. Samme hvor godt man føler man har forberedt seg, kan man likevel gå på miner.

Grunnen til at jeg kom på denne historien nå, er enkel. Det var nemlig en annen debutant som presenterte seg for Vålerenga denne ettermiddagen.

Navnet hans er Sander Berge. Og (om jeg skal stole på Wikipedia, og ikke ta noen telefonsamtaler selv) så har han en, ikke far, men bestefar som faktisk også spilte for VIF.

Genks Sander Berge FOTO: NTB SCANPIX / AFP PHOTO / BELGA / YORICK JANSENS /

Sander Berge var 17 år. Han scoret i debuten mot Lokomotiv Oslo, i en kamp som endte 8-0. Midtbane-eleganten har nå blitt 20, er bomfast på landslaget og en nøkkelspiller for RKC Genk i Belgia. Torsdag får jeg kommentere han igjen, når han og laget hans kommer på besøk til Sarpsborg som ganske så store favoritter mot Sarpsborg 08.

Jeg gleder meg til å se han spille live igjen. Han kan nå så langt han bare vil.

Så får vi håpe jeg har bedre kontroll på fakta til den kampen.

PS! Jeg har da også kommentert sønnen til «Falken». Svein Petter Falk-Larssen er både serie- og norgesmester med Stavanger Oilers i ishockey, og spiller i dag for Narvik.

Skapt for suksess

Sarpsborgs sjel er unik. Den har de beholdt, og den har tatt dem ut på deres vakreste eventyr.

Når Sarpsborg 08 står i spillertunnelen for å entre Besiktas-løvens hule i Europa Leagues første gruppespillskamp, gjør de det som et bevis på en klubb som har gjort alt rett, og samtidig bevart sin egen sjel på veien.

Stort øyeblikk. Sarpsborg 08s innmarsj mot Maccabi Tel Aviv foran egne fans
Foto: Audun Braastad / NTB scanpix

Jeg var på besøk hos klubben på Sarpsborg stadion forrige torsdag. Jeg tok turen ned for å lære litt mer om klubben jeg skal kommentere i deres største eventyr de seks Europacup-kampene som kommer denne høsten.

Og da slo det meg. Dette er den nøyaktig samme klubben som jeg besøkte som fotograf for ti år siden. Det er de samme menneskene som var der årene før også, da de enten het Sarpsborg eller Sparta.

Mange snakker om å bygge stein for stein. Sarpsborg 08 har gjort det – nærmest bokstavelig talt. Med stadion som et levende bevis.

Et stadion som begynte med én langside, løpebane (ikke tartan men den virkelige gamle, røde grusen) og ingenting rundt. Siden har de bygget. Stein for stein. Én langside til. Så en kortside. Og deretter resten, før de nå bygger ut tribunene som allerede eksisterer. Stein for stein.

Akkurat som de har bygget fotballaget sitt.

For der de større klubbene ikke har gått ut i hagen for å se hva som vokser og gror, har Sarpsborg 08 tatt turen for å titte i andres hager. Og der har de funnet både moden og umoden frukt av den fineste sorten.

Sigurd Rosted og Anders Trondsen fra nærområdet til Vålerenga har blitt landslagsspillere. Fra småklubbene i Hordaland har den ene etter den andre dukket opp. I motsetning til de andre klubbene, har de også tatt vare på sin egen hage, der blant annet Mohammed Elyounoussi spiller i Premier League nå.

For de har blitt utviklet i et miljø skapt for suksess.

Som fotograf for mange år siden, var Sarpsborg et av de koseligste stedene å være på jobb. Man ble alltid tatt vare på. Serveringen var god. Alle var blide, og særs imøtekommende. Tap eller seier. De hadde et brennende ønske om å være gode ambassadører for sin egen klubb.

Slik er det også i dag. Da jeg var der på torsdag, var det nesten som tiden var stått stille.

Der har du også forskjellen fra noen av de større klubbene. Der du som tilskuer eller supporter blir møtt av folk fra et vaktselskap som skal ransake deg, møtes du av mennesker som kun har ett ønske i Sarpsborg 08. Frivillige som bare vil at de som kommer skal få en best mulig opplevelse – uavhengig av om laget vinner eller taper; folk skal føle seg ivaretatt.

Når Sarpsborg 08 nå håver inn nesten 60 millioner brutto de neste månedene, komme utfordringene om å bevare det slik. Det er lett å få store tanker om seg selv når man har suksess. Kravene fra omgivelsene rundt, vil også blir større.

Sarpsborg 08s Harmeet Singh feirer med trener Geir Bakke
Foto: Audun Braastad / NTB scanpix

 

Da gjelder det å holde hodet kaldt. Og jeg er ikke bekymret for at de klarer det.

Å kunne stå i det, forsvare at man fremdeles vil la spillere ta neste steget om de ønsker det, ikke kjøpe dyrt om det går dårlig – det krever sin kvinne eller mann.

Å godta og havne på rundt midten av tabellen, for å bevare det lengre perspektivet, og ikke miste seg selv på veien, det er ikke lett. Men om noen klarer det, så er det Berntsen, Bakke & kompani.

Akkurat nå er ståa at laget har tapt fire strake i Eliteserien, og sannsynligvis er ute av medaljekampen. Man merker at noen murrer litt over det. Kanskje var kampen mot Odd viktigere enn kampen mot Besiktas.

Men kampen mot Besiktas er større. Mye større. For en klubb som Sarpsborg 08 – helt enorm.

Det er nesten naturstridig at de har fått det til. Og det kommer med noen offer. Det må alle være klar over.

Derfor må man være tøff nok nå til å innse at man i serien kanskje må ta ett skritt tilbake, for så å ta to nye skritt frem de neste sesongene.

Slik mister man ikke seg selv. Og slik får man kanskje oppleve en høst som nå en gang til i nær fremtid.

Og for alle med hjertet i arbeiderbyen Sarpsborg. For alle frivillige. For spillerne som begynte å tenke at sjansen aldri ville komme. For dem som har bygget klubben stein for stein. Og for dem som vil norsk fotball vel i resten av landet – og som ser at det kan gå om man gjør ting rett.

Dette er dere vel unt. Nyt det!

PS Sarpsborg 08 klarte å skape småpanikk hos UEFAs delegater i Istanbul. Pressen ble nemlig sendt ut etter et kvarter under nordmennenes trening. Det forstod Geir Bakke og klubben lite av, og inviterte alle tilbake. Det var de ikke vant til, og etter en del forvirring, fikk pressen overvære hele treningen.

Irriterende feige

Lag som ikke prøver i Premier League, irriterer meg. Spesielt lag som ikke prøver på sin egen hjemmebane.

Misforstå meg rett. Jeg tror ikke at noen lag taper med vilje. Men taktikken med å mure igjen foran eget mål, håpe at man er i kampen når det gjenstår et kvarter, for så å prøve å få et resultat, hjelper få.

Og det gjør jobben for de beste lagene enda enklere enn de behøver å få det.

Tendensen er ganske klar. Man så det forrige sesong også. Og man har sett det for ofte de tre første rundene denne sesongen. Sist med Newcastle. 5-4-1. Ikke spesielt interessert i å prøve å holde på ballen, og håpefulle baller opp på en ensom Rondon.

Huddersfield depper etter enda et baklengsmål mot Manchester City. FOTO: NTB SCANPIX /REUTERS/Darren Staples

Argumentet for å gjøre det på den måten er åpenbar. Taper man, vil man begrense tapet. Er man med i kampen mot slutten, har man mulighet til å få et resultat.

Men om for eksempel Newcastle hadde prøvd mot Chelsea, kunne de i alle fall ikke endt opp med færre poeng enn de fikk. Jeg er vanligvis ikke opptatt av statistikker som ballinnehav og annet – men 18 % forteller en god del av historien.

Og det mot et lag de slo 3-0 på hjemmebane for kort tid siden.

Det gjelder ikke bare Newcastle. Huddersfield mot Manchester City. De regjerende ligamestrene er gode – ja. Men det er vel ikke noe argument for å gi dem kampen?

For det går an å ta opp kampen med de store. Noen ganger mislykkes man, og resultatet kan bli stygt. Andre ganger slår man Manchester United, slik Brighton gjorde, eller spiller uavgjort mot Manchester City, slik nyopprykkede Wolves gjorde. Det klarte de ved å være både tøffe i holdningen sin, og selvsagt smarte ved å forsvare seg når man måtte det.

Jeg skulle ønske flere lag turte det. Spesielt på hjemmebane.

Forskjellene i Premier League er store. Og de har blitt større.

Men det er fremdeles mulig å grave frem et resultat mot de beste. Spesielt på eget gress.

Men da må man tørre å vinne.

Man må tørre å angripe de gangene muligheten byr seg. Man må tørre å holde i ballen når man kan, og man må tørre å flytte opp folk i deler av kampen.

Kanskje blir man straffet. Kanskje taper man noen kamper med stygge sifre. Men hjemmepublikummet vil i alle fall se et lag som prøver – og strengt tatt tror jeg muligheten for å ta en storskalp innimellom øker.

Premier League har vært kjent for at alle kamper er tøffe. At alle lag kan slå de beste. Tendensen er at det blir mindre sannhet i de utsagnene. Det kommer ikke bare av forskjellen i kvalitet. Men også av forskjellen i inngangen til kampene fra underdogene.

Kvartfinale er ikke lenger nok

England har hevet listen for seg selv.

England kom til VM med den nest yngste troppen i mesterskapet, mindre press enn noen gang – og der kvartfinale, på forhånd, ville blitt regnet som en ubetinget suksess. Enkelte engelskmenn ville nok før VM til og med sagt seg fornøyde med kun avansement fra gruppespillet.

Men suksess avler press.

For engelskmennene jeg snakket med, journalister og fans, allerede etter Panama-kampen, var ikke lenger fornøyd med kun kvartfinale. De ville ha en stor nasjons skalp, og minst semifinale.

Slik går det fort for en nasjon som England. «Football’s coming home»-videoene går som en farsott rundt om på nettet. Et England, og engelsk presse, som har gjort et poeng av at ingen forventer noe, ser nå for seg sin første VM-finale siden 1966.

Gareth Southgate feirer med Harry Kane etter straffeseieren mot Colombia. FOTO: NTB SCANPIX/ REUTERS/Carl Recine

Det er kreditt til Gareth Southgate. Og en porsjon flaks. Men som Ingemar Stenmark en gang sa: «Jo mer jeg trener, jo mer flaks får jeg!».

For der tidligere engelske landslagstrenere har virket mer som lagledere, har man kunnet se med egne øyne under kamp, hva som har foregått på treningsfeltet. Ingen har hatt flere, eller bedre, varianter på dødballer så langt.

Og når det kom til tidenes første straffekonkurranse-seier i VM for England? De var forberedt. På alle mulige måter. De hadde ikke en landslagstrener som snakket om 50/50, flaks/uflaks, coin toss eller noe annet. Southgate har gått systematisk til verks. Både mentalt og med trening. Og på keeper Jordan Pickfords drikkeflaske sto notater om Colombias straffeskyttere, samtidig som tilløp og konsentrasjon hos straffeskytterne var innøvd etter nøye studier i forkant.

Joda, det er selvsagt alltid flaks involvert når man vinner en straffekonk. Men man kan ikke basere seg på det. Og joda, de kunne tapt denne straffekonken også. Da ville VM vært nær fiasko for England.

Men de gjorde ikke det. De vant den.

Og det betyr at de er nære suksess.

Jordan Pickford kom forberedt – og ble en av heltene FOTO. NTB SCANPIX/REUTERS/John Sibley

Siden de magiske sommerdagene i Italia i 1990 har England vunnet to – 2 – utslagskamper etter 90 minutter. Det er 12 år siden sist.

Og to kvartfinaler siden 1990.

Likevel er ikke engelskmennene lenger fornøyde med kvartfinale denne gangen. Sjelden har forventningene vært lavere i England før et mesterskap. Sjelden har forventningene akkurat nå vært høyere.

De har dessuten grunn til å være optimister. De har bygget stein for stein over tid. De har samlet kompetanse og fasiliteter på St. George’s Park.

Og de har allerede fått resultater.

U20-laget ble de første engelske verdensmesterne siden 1966 i fjor, U17-laget fulgte opp, mens U19-laget ble europamestere.

De sendte et av de yngste lagene de noensinne har sendt til mesterskap. Og la gå – de har kun slått to mediokre landslag, tapt mot Belgia og tatt seg videre på straffer mot Colombia.

Men de er der nå. I en kvartfinale. Med drømmer om å nå til en finale.

Og det er ikke tilfeldig. Det er ikke flaks. Det kommer etter systematisk og godt arbeid over lengre tid på mange plan. Med Gareth Southgate i den øverste posten. Fra U21 til A-landslag.

En av mange syndebukker for England opp gjennom årene der man har skrevet om Pearce, Waddle, Batty, Lampard, Gerrard, Carragher og Cole tidligere.

Der handlet historien om Dier og Pickford etter åttedelsfinalen.

Det er nytt. Det gir håp. Og det bør være nok til at Gareth Southgate hverken blir sendt til en planet i et annet solsystem av den engelske pressen, eller blir fremstilt som en nepe om de taper på lørdag.

Det blir en utrolig spennende kamp mot Sverige. 50/50? Kanskje. Avgjort på flaks? Kanskje. Men ingen burde undervurdere det forarbeidet som blir gjort – hverken hos England eller Sverige.

Det er bare å glede seg.

Her er stjernenes terningkast

Første runde unnagjort. Noen stjerner har levd opp til forventningene. Andre har skuffet. Her er terningkastene på noen av mesterskapets største stjerner.

Heldigvis for noen er det(kan det være) lenge igjen av mesterskapet.

Cristiano Ronaldo – 6

Mens et nesten samlet ekspertkorps tippet Portugal som mesterskapets skuffelse med Cristiano Ronaldo i spissen. I stedet hadde superstjernen andre planer. Etter å ha scoret på en straffe og på et heldig skudd, tok han ansvar da laget fikk frispark og trengte mål mot naborival Spania. Den beste av superstjernene i den første runden.

Cristiano Ronaldos hat-trick er den største individuelle prestasjonen så langt i VM. FOTO: NTB SCANPIX/AP Photo/Francisco Seco

Harry Kane – 5

Englands målkonge kom til mesterskapet uten scoringer i U21-EM, EM eller i Premier League i august. Forbannelsen ble brutt tidlig, men det så likevel ut til å bli en ny frustrerende kveld for England. Kapteinen tok imidlertid ansvar på overtid med en fremragende heading, og sendte hjemlandet til himmels.

Romelu Lukaku – 4  

Var store forventninger til duellen mot spilleren FIFA anser å være verdens sterkeste, Roman Torres. Knapt borti ballen, men var der når kampen skulle avgjøres. Et Belgia som ikke klarte å bryte gjennom før pause, vant etter hvert komfortabelt 3-0 takket være to Lukaku-scoringer.

Sadio Mané – 4

Bevegelig og hissig på å true Polen. Involvert i Senegals ledermål. Kunne også scoret, og tok ansvar på topp da løvene måtte få tiden til å gå.

Paul Pogba – 3

Hele sesongen har det blitt diskutert hvordan man skal få det beste ut av Pogba både på klubb- og landslag. Det har man ikke funnet ut av ennå, og Pogba klarte ikke ta ordentlig tak da stjernegalleriet stanget mot Australia. Endte likevel opp med å stå bak vinnermålet.

Til tross for en anonym dag på jobben, sto Pogba likevel bak seiersmålet til Frankrike. FOTO: NTB SCANPIX// AFP PHOTO / FRANCK FIFE

Christian Eriksen – 3

Nesten ene og alene grunnen til at Danmark i det hele tatt er i VM. Men Eriksen slet med å dominere kampen mot et Peru som kampen sett under ett hadde fortjent å vinne.

Luis Suarez – 2

Uruguay slet mer enn forventet mot et Egypt som manglet sin superstjerne Mohamed Salah. Suarez ble bare mer og mer frustrert samtidig som sjansene ble brent, men heldigvis for superstjerna hadde de lyseblå en ung stopper ved navn Gimenez som reddet dagen.

Neymar jr. – 2

Et Brasil som så meget gode ut før pause, forsvant inn i et spor de ikke klarte å komme ut av, og Sveits fikk til slutt med seg poeng. Neymar prøvde, men endte mer opp som en hemsko enn drivkraft i brassenes angrepsspill.

Toni Kroos – 2

Tyskland var favoritter mot Mexiko, men ble rett og slett løpt i senk. Kroos fant ikke åpningene, og bakover var det en god gammel autostrada gjennom vanligvis solide Tyskland. Klarte ikke dekke de rommene han skulle.

Robert Lewandowski – 2

Bayern-spissen har vist en nedadgående kurve, og lite tydet på at han har funnet veien ut av den mot Senegal. Er villig, men lykkes ikke, og Polen har nå presset på seg for ikke å ryke ut i gruppespillet.

David de Gea – 2

Verdens beste keeper så ikke slik ut da han slapp inn en lompe fra Cristiano Ronaldo. Tre innslupne, og medansvarlig for at Spania ikke vant. Ikke måten de Gea hadde håpet å starte mesterskapet.

Der Cristiano Ronaldo herjet, skuffet Lionel Messi enormt. Brant straffen som kunne gitt seier. FOTO: NTB SCANPIX/REUTERS/Christian Hartmann

Lionel Messi – 1

Dagen etter at Cristiano Ronaldo hadde stjålet alle overskrifter, fikk Messi mulighet til å følge opp. Men straffesparket han sendte avgårde ble reddet, og da alt skulle gjennom midten når Argentina jaktet seiersmålet, maktet ikke Messi å finne noen åpninger gjennom den islandske muren.

Mohamed Salah kom aldri på banen i den første kampen, mens James Rodriguez kom innpå som innbytter for et Colombia som spilte med én spiller mindre.

Engelsk ungdom uten lenker

Englands ungdommelige pågangsmot er nøkkelen til suksess.

Da jeg kommenterte EM i Frankrike, ble jeg stående i heisen med Englands landslagstrener Gareth Southgate. Vi vekslet noen ord. Snakket om Englands sjanser, før vi fortsatte reisen hver til vårt. Southgates reise i løpet av de to årene siden den sommeren har tatt han til den mest utsatte jobben som finnes på den fotballgale øya.

– Hvem var det?, spurte en av kollegene mine da vi var ute av heisen.

– Gareth Southgate, svarte jeg.

– Mannen som brant straffen mot Tyskland på hjemmebane, svarte han.

Gareth Southgate jubler etter seieren mot Tunisia. FOTO: NTB SCANPIX/REUTERS/Sergio Perez

Gareth Southgate har aldri vært blant de mest profilerte. Han har ikke nødvendigvis vært mannen man har kjent igjen om man har møtt han på gata. En stille og rolig figur. Som landslagstrener også ganske ung.

Akkurat som laget han har tatt med seg til Russland.

22 landskamper i snitt. Bare gårsdagens motstander Tunisia har mindre rutine. En snittalder på like over 26 år – kun to nasjoner har en yngre tropp.

Mot Tunisia syntes det.

Dette var en gjeng som spilte mesterskap og hadde det gøy – de så ikke ut som de tidligere utgavene der de har sett ut som de spilte ut av en tyngende plikt.   

Men det holdt på å gå galt. Ungdommelig pågangsmot og feiende flott angrepsspill ga brente sjanser. Og på typisk England-manér ga de bort en håpløs straffe.

Det så ut som «a little bit of history repeating».

Så på overtid – i løpet av en corner og et lite sekund gikk England fra å være på kanten av stupet, og risikere å måtte reise hjem etter tre kamper, til å sette seg i førerstolen for avansement sammen med Belgia.

Det var utypisk England.

Det var nye England.

Gleden hos de engelske spillerne var umiskjennelig. FOTO: NTB SCANPIX/REUTERS/Ueslei Marcelino

Samtidig trenger engelskmennene litt kaldt blod i årene. Tunisia var ingen stor motstander. Det var en motstander enhver med ambisjoner om kvartfinale skal slå.

Da er kanskje det videre programmet helt perfekt for et ungt og urutinert mannskap. Panama er det rett og slett ikke mulig å ikke slå. Og da kan man senke skuldrene i den siste kampen – storkampen – mot Belgia.

Det hadde vært en annen historie om England hadde trengt poeng der.

Utgangspunktet nå er perfekt. Engelskmennene vil være storfornøyde om dette laget når en kvartfinale. Presset fra åpningskampen er borte. Forventningene fremdeles ikke urealistiske.

For deres del får man håpe det forblir slik.

Lenkene fra tidligere engelske utgaver bør holdes innelåst av moderlandets pressefolk.