EM-minner: Verdens fineste trio

Sommeren 1988. Det var Samir, Thomas og meg. Og det var Koeman, Gullit og van Basten.

Det var noen andre også, men det er kun statister. For det var oss tre. Bestekompisene. Og det var de tre nederlenderne – bestekompiser det også, virket det som – det handlet om den sommeren.

Sommeren der vi skulle holde med samme lag og de samme spillerne. Sommeren der vi måtte krangle om hvem som skulle være hvem på løkka.

Sånn var det nemlig ikke to år før. Samir sin far var fra Marokko, og han var Frankrike hele veien I vm I 1986. Jeg var Brasil. Ikke det at jeg husker VM i 1982 nå, men jeg får anta at jeg gjorde det da – og at Eder, Zico, Socrates og de andre gjorde at jeg alltid var Brasil.

Det ble kræsj i tidenes VM-kamp, kvartfinalen mellom Frankrike og Brasil, i Mexico 1986.

Men i 1988 var det ikke noe Brasil. Heller ikke noe Frankrike, som ble senket av Norge i Tor Røste Fossens siste kamp som landslagssjef (det var for øvrig Norges eneste seier i kvaliken, der vi havnet på sisteplass bak Island, etter å tapt både hjemme og borte mot dem).

Marco van Basten og Ruud Gullit. Bak gjemmer Ronald Koeman seg, og helt til venstre er bror Erwin Koeman. FOTO: NTB / AP Photo

Det var selvsagt andre lag å holde med. Danmark, Spania, Sovjet, England – faktisk Irland som så ut som det mest sjarmerende i starten.

Men så var det Nederland. Jeg husker ikke åpningstapet mot Sovjet. Men jeg husker Marco van Bastens hat-trick mot England i neste runde.

Det var da det startet.

Jeg hadde ikke noe forhold til Nederland. Jeg var 12 år, og jeg hadde aldri sett Nederland spille fotball. De hadde ikke vært med i noen mesterskap jeg kunne huske. Det var selvsagt noen myter om spillere, som Ruud Gullit. Men dette var på mange måter første gangen jeg så noen av dem.

Og for noen spillere. Og for et lag.

Fotballen var langt mer destruktiv på den tiden. Man forsvarte seg, og man hadde lov til å sparke ned kunstnerne. Forsvarerne skulle forsvare, og angriperne kunne angripe.

Sånn var ikke Nederland. «Totalfotball» het det visst, det den aldrende, men geniale, Rinus Michels innførte.

Backene kunne fly oppover. Midtstopperne kunne være med i angrep. Rijkaard, Koeman, Gullitt, Muhren og alle de andre fløy fremover når Nederland spilte.

Vi var fascinerte. Og etter England-kampen var vi solgt. Nederland all the way.

Men noen dans på nederlandske tulipaner skulle det ikke bli. Med ti minutter igjen av den siste gruppespillskampen mot Irland, var de ute av mesterskapet.

Men så – for én gangs skyld bommet Ronald Koeman på et skudd utenfor feltet. I en rar bue datt den den på hodet til innbytter Wim Kieft. Nederland var videre. De tapre irene måtte dra hjem.

Kun åtte lag var med i EM på den tiden, så det bar rett til semifinaler. Nederland mot hjemmenasjon Vest-Tyskland i Hamburg.

Og for å være ærlig. Det er begrenset hva man husker. Mest av alt sitter følelsen igjen. Man husker følelsen, og magien – og fascinasjonen over et fantastisk nederlandsk lag, med noen utrolige spillere.

Men igjen var Nederland på vei ut. Lothar Matthaus hadde gitt tyskerne ledelsen på straffespark i 2. omgang.

Men så var det Marco van Basten. Først ble han felt, og Ronald Koemans straffespark. Koeman løp en halv bane til straffene sine, og klinte dem i mål, stort sett. Og så van Basten igjen, et par minutter før slutt.

«Poachers goal», kaller man det nå. Men Marco van Basten kunne score på absolutt alle mulige måter.

Og det viste han til gagns i finalen.

Marco van Basten feirer sitt legendariske mål i EM-finalen mot Russland. FOTO: NTB / Ap Photo/Carlo Fumagalli

Det fineste målet i EMs historie. Hel volley fra nesten død vinkel. Og glem heller ikke; han scoret det mot det som var verdens beste keeper på den tiden, Rhinat Dasaev.

I en finale. 2-0. Som en drøm.

Sovjet hadde slått Nederland i åpningskampen. De hadde feid England av banen, og knust Italia i semifinalen.

De hadde et fantastisk lag med Belanov, Protasov, Rats, Zavarov og Michalichenko.

Men da man var kommet til finalen, var Nederland klare til å sette kronen på verket. De to aller største stjernene. Ruud Gullit før pause.

Og Marco van Basten etter. Med et mål man fremdeles snakker om. Med et mål som allerede var legendarisk i det ballen suste over Rhinat Dasaev.

Sommeren 1988 var oransje. Den var Koeman, Gullitt og van Basten. Og den var Thomas, Samir og meg.

Vi hadde ikke mange mesterskap å måle EM 1988 opp mot.

Men at det var helt spesielt, det visste vi.

EM-minner: Mitt første mesterskap

Det var sommeren 1992. Jeg var 16 år.

Det var fire år siden alle i skolegården kranglet om å være Koeman, Gullitt eller van Basten. Totalfotballen til Nederland i det foregående europamesterskapet sjarmerte hele Fotball-Europa.

Men så, denne sommeren, kom jeg på at EM ikke var noe som skjedde i et fjernt land, langt borte. Det foregikk i nabolandet. En bitteliten togtur unna.

Skulle jeg gå glipp av en slik sjanse? Aldri i verden!

Så med en sovepose i sekken, og en Norwich-drakt på kroppen – og uten noen billett i lomma – satte jeg meg på toget til Malmø i Sverige.

England – Frankrike.

Man skal huske på at fotballen var noe ganske annet den gangen. Det ligger mye nostalgi i den tiden, noe var sikkert bedre også, men fotballkulturen bestod av mye, og til dels rå, vold.

I Sverige var de ikke forberedt på det som skulle treffe dem fra deres egne svenske supportere, Tyskland, Nederland, Frankrike og ikke minst England.

Mildt sagt ikke jeg heller.

Fremme i Malmø dagen før kampen dro jeg til stadion for å se om det var mulig å skaffe seg kampbillett. Det var det. Det var faktisk så enkelt som å kjøpe en billett i billettboden utenfor stadion. I svingen, sammen med Englands supportere.

Så neste utfordring. Når man har dratt alene på impuls, uten plan, hvor skal man da sove? Jeg fikk nyss om en stor campingplass rett utenfor byen der de engelske supporterne holdt til. Jeg dro dit.

Joda. Det skulle gå an å sove der. Ikke bare det; det skulle da gå an å bli kjent med folk også. Så jeg kunne legge soveposen der, og dra inn til sentrum for å suge inn mesterskapsfølelsen.

Stort for en 16 år gammel gutt som aldri hadde opplevd noe liknende. Hele sentrum fylt med sol, engelskmenn, allsang og stemning. Jeg nøt jo hvert sekund.

Men dag blir til kveld. Glede og forventning blir til aggresjon.

Og før jeg visste ordet av det, ble det skummelt. Og farlig. Malmø sentrum eksploderte i løpet av minutter til en orgie av vold og hærverk.

Malmø-politiet lukket bysentrum hermetisk med en menneskelig jernring. Ingen inn. Ingen ut.

4000 politifolk med hester, skjold og batonger. 3500 gale engelske hooligans ute etter å lage mest mulig mayhem.

Jeg var fanget. Og ikke lenge etter sto både en bil og motorsykkel i brann. Et bryllup på en restaurant i sentrum prøvde å komme seg i sikkerhet ved å ta ned persiennene på forsiden. Uten å lykkes.

Det var kaos. Et kaos jeg aldri har sett maken til hverken før eller siden.

Og det var umulig å rømme.

Jeg måtte prøve å holde meg trygg. Etter hvert fant jeg et hulrom å gjemme meg i. Jeg fant det igjen da jeg kommenterte Sarpsborg 08 mot Malmö for et par år siden, og fikk tatt bilde av det.

Så der sto jeg, inntil veggen. Inntil en hest kom durende inn og stirret meg i hvitøyet. Jeg måtte løpe igjen, og da fikk jeg endelig løpt ut av sentrum og i trygghet.

Et brutalt møte med mitt første mesterskap.

Så var det natt. På campingplassen til de engelske supporterne. Og der lå jeg i soveposen, mens det veltet folk inn, tilbake fra slaget om Malmö. Veldig mye søvn ble det ikke.

Og dagen etter var det kamp.

I svingen her sto jeg.

Følelsen var magisk. På Frankrike var spilte Jean-Pierre Papin, mannen som hadde ledet Leeds til ligamesterskap, Eric Cantona, mannen som senket Brasil i straffekonken seks år tidligere, Luis Fernández og mange andre man bare hadde sett på TV. England hadde spillerne fra Tippekampen. Og også de hadde spillerne fra verdens beste VM – 1986. Toppscoreren til og med.

Gary Lineker var kun én scoring fra Bobby Charltons landslagsrekord. Han hadde 48, rekorden var på 49. Men Lineker var i elendig form. Og uten de kreative spillerne som Paul Gascoigne, Peter Beardsley, John Barnes og de andre var han sjanseløs.

Sånn sett var kampen et antklimaks. 0-0, og jeg husker knapt en målsjanse.

Men jeg husker «God save the Queen». Jeg husker «You’ll never beat Des Walker». Jeg husker flaggene og sangen. Jeg husker følelsen.

Følelsen av å være til stede på en kamp under et mesterskap. Europamesterskapet.

På den tiden hadde man Tippekampen (én kamp i uka i deler av sesongen), og man hadde mesterskap Det var de eneste fotballkampene man hadde mulighet til å se direkte.

Da kunne man til og med kanskje se flere kamper enn én på samme dag. Utrolig.

Den spesielle følelsen rundt mesterskap, den sitter igjen den dag i dag. Det er noe helt eget.

Jeg overlevde Malmö som 16-åring. Men jeg fikk med meg så mye mer på toget hjem igjen.

VM 1986. EM 1988. VM 1990. De tre første mesterskapene jeg virkelig husker. De som på mange måter formet den fanatiske interessen for fotball.

Og EM 1992. Det første mesterskapet jeg fikk oppleve på nært hold.

Magisk.

Disse bør England vrake

På tirsdag skal Gareth Southgates 33-manns store bruttotropp bli til 26. Hvilke syv spillere blir vraket, og hvem bør han vrake? Dette blir min mening før den store avgjørelsen faller.

Den engelske landslagssjefen har luksusproblemer i nesten alle ledd.

Det er veldig positivt.

For man skal ikke så altfor langt tilbake til tiden der en engelsk landslagssjef omtrent hadde 33 spillere å plukke fra – totalt.

For bare sjekk kvaliteten til dem som ikke engang er med i bruttotroppen:

James Maddison, Patrick Bamford, Danny Ings, Eric Dier, Tammy Abraham, Dele Alli, Aaron Wan-Bissaka og Ross Barkley – og man kan kanskje også nevne Callum Wilson, Fikayo Tomori og James Tarkowski.

Utenkelig for bare noen år siden.

For å si det sånn. Da Roy Hodgson tok ut sin bruttotropp foran EM i Frankrike på 26 spillere, så var de tre han vraket Fabian Delph, Andros Townsend og Danny Drinkwater.

Nå kan Southgate ha med 26 spillere. Sju må ut. Og det blir ikke lett

Inn og ut. Hvem skal Gareth Southgate velge? FOTO: NTB SCANPIX / Andy Rain / Pool via AP

Keepere: Dean Henderson (Man Utd), Sam Johnstone (West Brom), Jordan Pickford (Everton), Aaron Ramsdale (Sheff Utd)

Kanskje den enkleste posisjonen for Southgate. Med Nick Pope ute, virker det naturlig å la Ramsdale bli hjemme. Og om han tar med Ramsdale, er det ikke mye som skiller han og Sam Johnstone.

Personlig mener jeg Dean Henderson burde stå for England, men det kommer ikke til å skje. Jordan Pickford er førstevalg, og det er kanskje også greit å huske på at Pickford leverte et godt VM i Russland, mens Henderson hadde et fryktelig U21-EM i 2019.

Blir hjemme: Aaron Ramsdale

Forsvarspillere: John Stones (Man City), Luke Shaw (Man Utd), Harry Maguire (Man Utd), Trent Alexander-Arnold (Liverpool), Kyle Walker (Man City), Tyrone Mings (Aston Villa), Reece James (Chelsea), Conor Coady (Wolves), Ben Chilwell (Chelsea), Ben Godfrey (Everton), Kieran Trippier (Atletico Madrid), Ben White (Brighton)

Høyrebacken er posisjonen som definitivt har blitt heftigst diskutert i England. Trent Alexander-Arnold ble vraket til de siste landskampene før dette uttaket, og mange tolket det som et signal om at han blir hjemme under EM. Alexander-Arnold har derimot tatt utfordringen, og løftet spillet sitt (i alle fall det offensive) til høydene han hadde forrige sesong. Han har vært en meget viktig i sluttspurten til Liverpool, som endte i en etter hvert noe uventet tredjeplass i Premier League.

Så hvem skal Southgate velge? Han kan ikke ha med fire høyrebacker. Kyle Walker kan spille høyre stopper i tillegg til høyreback og høyre vingback. Reece James det samme, i tillegg til at han spilte sentral midtbane (meget bra) på lån hos Wigan. Fleksibiliteten hos de to, gir dem en fordel. Personlig ville jeg tatt med Alexander-Arnold. Både han og Tripper har frisparkfot, så ingen får en fordel der.

Jeg innser også at dette valget kan komme av at jeg har sett Liverpool-backen langt mer siste sesongen enn Atleticos Tripper, så da får jeg eventuelt bare bli arrestert på det.

Stopperen er uhyre vanskelig, all den tid førstevalget Harry Maguire er usikker med skade.

Southgate bytter mellom trebacks- og firebackslinje, men velger ofte det første når motstanden er sterkere. Sånn sett tipper jeg det stort sett blir trebackslinje i EM, og da er det ikke mange han kan vrake.

Ben Godfrey har et stort potensial, og har bare blitt bedre, men har fremdeles et lite stykke igjen i avgjørende situasjoner (markering defensiv dødball, en mot en på overganger). Ben White var strålende i Leeds, og har fortsatt i Brighton. Jeg ville valgt han av de to.

Blir hjemme: Kieran Trippier og Ben Godfrey.   

Ben Godfrey er i bruttotroppen, men kan forsvinne på tirsdag. FOTO: NTB SCANPIX / AP Photo / Darko Bandic

Midtbanespillere: Mason Mount (Chelsea), Declan Rice (West Ham), Jordan Henderson (Liverpool), Jude Bellingham (Borussia Dortmund), Kalvin Phillips (Leeds), Jesse Lingard (Man Utd), Jack Grealish (Aston Villa), James Ward-Prowse (Southampton)

Også her har Gareth Southgate problemer. Hvordan står det til med skadene til Kalvin Phillips og Jordan Henderson? Antagelig vil man få svar på det før den endelige troppen skal tas ut, men om det er usikkerhet rundt noen av spillerne som blir tatt ut, vil man begrense handlingsrommet.

Alle vet hvor viktig Jordan Henderson er for både Liverpool og England. Nå har han ikke spilt en kamp siden 20. februar. Er det en risiko det er verdt å ta?

Jude Bellingham har imponert voldsomt denne sesongen, også da han kom inn til sin landslagsdebut. Men konkurransen er så knallhard nå, at man ikke har råd til læregutter (à la The Walcott i sin tid). Samtlige som blir tatt ut her, må kunne levere gitt at man blir sendt utpå.

James Ward-Prowse har spisskompetanse på dødballer. Og selv om han er best i troppen der, har man likevel andre meget gode alternativer, som ikke er så mye svakere.

Blir hjemme: Kalvin Phillips, James Ward-Prowse og Jesse Lingard.

Angripere: Harry Kane (Tottenham), Marcus Rashford (Man Utd), Raheem Sterling (Man City), Dominic Calvert-Lewin (Everton), Phil Foden (Man City), Mason Greenwood (Man Utd), Ollie Watkins (Aston Villa), Jadon Sancho (Borussia Dortmund), Bukayo Saka (Arsenal)

Også her gjelder det å ha en variasjon, som gjør at man kan forandre på ting når det behøves. Samtidig må man ha en erstatter som ikke er for ulik om det skulle komme skader eller suspensjoner. Som midtspiss er Harry Kane udiskutabel. Dominic Calvert-Lewin er en av Premier Leagues beste hodespillere. Det kan være fint å putte innpå. Ollie Watkins er ikke for ulik. Mason Greenwood har sin spisskompetanse i avslutningene, og han har scoret seg i form inn mot mesterskapet. Kan være en perfekt mann å putte innpå om man trenger mål.

Så hvem kan man vrake her? Dette blir hodebry for Southgate. Bukayo Saka kan spille på begge kanter, og han kan også opptre som vingback. Men trenger man den luksusen med de (ving)backene som er med?

Jadon Sancho er kanskje den eneste, i alle fall den mest naturlige, høyrekanten i 4-3-3. Sterlimg, Rashford og Foden (og Grealish) er mest naturlig til venstre.

I 3-4-3 er det ikke plass til mange av Foden, Grealish, Mount og Lingard. Men i en ideell verden vil man jo ha med alle.

«Kill your darlings» er et velkjent uttrykk i journalistikken. Men hvem av kjæledeggene skal bli hjemme?

Personlig vil jeg gå tilbake til midtbanespillerne, og vrake Jesse Lingard.

Blir hjemme: Bukayo Saka.

Blir Jordan Henderson skadefri og i hvilken form er han? FOTO: NTB SCANPIX / Action Images via Reuters / Andrew Boyers

Av de 33 spillerne i bruttotroppen, har 18 av dem færre enn ti landskamper. Det er en ung, dynamisk og sulten stall.

Og de har en landslagstrener som kan stille med tre ulike formasjoner til start.

Her er mine alternativer ved en skadefri tropp. Men det er ikke sikkert det blir så enkelt.

3-4-3: Pickford – Walker, Maguire, Stones – Alexander-Arnold, Henderson, Rice, Shaw – Sancho, Kane, Foden.

4-3-3: Pickford – Alexander-Arnold, Stones, Maguire, Chilwell – Henderson, Rice, Mount – Sancho, Kane, Foden

4-2-3-1: Pickford – Alexander-Arnold, Stones, Maguire, Chilwell – Henderson, Rice – Foden, Grealish, Sancho – Kane

To av dem som er med i alle tre oppstillingene, er Harry Maguire og Jordan Henderson. Maguire blir den vanskeligste å erstatte. Bortsett fra det, finnes det veldig gode alternativer på samtlige andre plasser. Kanskje er til og med Maguire enklest å erstatte i den første av de tre formasjonene, der Conor Coady kan komme inn i et velkjent system for han.

Henderson har ikke spilt på over tre måneder, skadefri eller ikke. Det gjør at han antagelig ikke vil være i topp kampform når mesterskapet starter. Mason Mount vil være den naturlige erstatteren i de to øverste formasjonene. I den nederste, vil man plutselig savne Kalvin Phillips eller James Ward-Prowse, som jeg har etterlatt hjemme. Samtidig er det en rolle der både Jude Bellingham og Reece James kan gjøre en jobb.

Det eneste som er sikkert, er at Gareth Southgate får en voldsom oppgave med å både ta ut den endelige troppen og finne en ellever i rett formasjon og system.

Det som derimot er sikkert, er at dette antagelig er den beste mesterskapsårgangen til England på en mannsalder.

Forventningene er deretter.

Og om man mislykkes i mesterskapet, kan man alltids peke på noen av dem som måtte bli hjemme – og si at med dem, hadde det gått så meget bedre …

Hva nå, Fulham?

Scott Parker har, som enhver manager før ham i samme situasjon, innprentet TV-publikummet og egne spillere at så lenge det er teoretisk mulighet, så er det også en reell mulighet til å holde seg i Premier League.

Men i kveld røk også teorien. Og med det krasjet Fulham nok en gang ut av det gjeveste selskap.

Scott Parker og Fulham rykket ned. FOTO: NTB SCANPIX / John Walton/Pool via AP

Sist gang de var oppe, var taktikken å kjøpe et helt nytt lag, og håpe at spillerne var gode nok. Denne gangen var taktikken i større grad å låne enn å kjøpe.

Men et nytt lag måtte de visst ha denne gangen også.

Av dem som startet play off-finalen på Wembley mot Brentford, som sikret klubben opprykket til Premier League, var kun én spiller igjen til kampen mot Burnley, som sendte dem definitivt ned igjen.

Bobby De Cordova-Reid.

Det startet ikke veldig bra for Scott Parkers Fulham, og det ga bedring med spillere inn. Men selv om det på et tidspunkt så ut som de kunne være med å kjempe om ny kontrakt, så gikk det som det nesten måtte gå.

Å rykke opp til en liga der 17 av de andre lagene allerede er blant de 35 rikeste klubbene i verden, er ikke lett – og det finnes ikke noe fasit. Norwich prøvde på det motsatte sesongen før. De satset på laget som rykket dem opp, og hvor kun Alexander Tettey hadde Premier League-erfaring å snakke om. Det bar lukt ned det også.

Det å finne spillere som holder et godt Premier League-nivå, er både vanskelig og dyrt. Og følelsen er at det blir vanskeligere.

Det finnes ingen fasit.

Joachim Andersen er en av lånespillerne som ikke klarte å holde Fulham oppe. FOTO: NTB SCANPIX / REUTERS / Catherine Ivill

Men kanskje er måten Leeds har gjort det på, en slags mellomting mellom Fulham og Norwich, en bedre måte?

De satset på spillerne som fikk dem opp, og har spedd på med å bruke ordentlige summer på noen få nøkkelforsterkninger.

For det er spesielt å rykke opp to ganger, og begge ganger nærmest bare nulle de spillerne som faktisk fikk klubben opp. Spesielt når den taktikken har feilet to ganger på rad.

Hva tenker de for eksempel om det strålende spillet Stefan Johansen har vist for QPR?

Laget som avsluttet kampen mot Burnley, bestod av seks lånespillere.

Antagelig er det en bedre situasjon enn sist. Det er i alle fall store lønninger man slipper å ta med seg ned til Championship.

Men hva med resten av laget? Hva med spillerne som skal prøve å ta dem opp igjen?

Skal Fulham nå ringe Kebano, Johansen, Bettinelli, Mawson, Sessegnon og de andre og spørre om de ikke er villige til å gi det et forsøk igjen? For så å bli sendt på dør om de skulle klare å rykke opp igjen?

Laget som sendte Fulham ned, Burnley, er et lag som har klart å etablere seg i Premier League på helt andre prinsipper enn Fulham. De er bygget på nøkternhet, hardt arbeid og langsiktighet. Det er ingen garanti for at de forblir i divisjonen til evig tid, men de har lykkes til nå med sin metode. Det har ikke Fulham.

Denne gangen heller.

Fulham er en fantastisk fin klubb, som er veldig enkel å like, og som jeg gjerne ser i den øverste divisjonen.

Men jobben for å komme tilbake dit, den blir knallhard nå. Det er vanskelig å se at de skal klare å returnere med det første.

Men om de skulle klare det, må de se om det ikke finnes en annen strategi enn den som har feilet to ganger på rad nå.

Eierne har kastet masken

Liverpool-eier John W. Henry så virkelig ut som en slagen mann der han fremførte sin unnskyldning etter tidenes mageplask i jakten på det forjettede Superliga-landet.

I ord og uttrykk virket det også som en ektefølt unnskyldning, der han også snakket om betydningen av fansen, og at man aldri hadde tenkt til å gjøre dette uten å ha dem på laget.

Men man skal ikke la seg lure. Et av de mest provoserende aspektene ved dette fremstøtet, var at de prøvde å gjøre det mens supporterne var stengt ute fra sine egne stadioner under en pandemi.

De prøvde å presse frem dette i en tid da de visste det ville være ekstra vanskelig for supportere å si fra vokalt fra tribunene.

Og ikke tro ett sekund at det ikke var gjennomtenkt.

FOTO: NTB SCANPIX / AFP / LINDSEY PARNABY

Når man ser tilbake på dette ynkelige forsøket på å lage en lukket superliga, er dette kanskje det eneste de hadde tenkt gjennom.

Hvordan få gjennomført dette med minst mulig støy fra supporterne.

De hadde heldigvis forregnet seg. Fotballens kraft gjennom supportere, publikum og alt annet som ligger i det, ble for sterkt. Det ble umulig å stå i mot.

Men når John W. Henry snakker om fansen betydning? Det blir bare hult. Han, og de andre klubbeierne, viste med dette at supportere er to ting i deres øyne. Støy og inntektsbringende kunder.

Støyen prøvde de kynisk å styre unna under pandemien. Og derfor skal man heller ikke la seg sjarmere av krokodilletårene til mr. Henry.

FOTO: NTB Scanpix / Reuters / Phil Noble

Det ser ut som en ektefølt unnskyldning. Det er vanskelig å tenke at det er noe annet enn «damage limitation» på godt amerikansk.

Eierne i de største klubbene har med sine Superliga-planer kastet masken, og det som var bak, var ikke spesielt pent. Det var rett og slett en bekreftelse på det man egentlig har visst. Supportere, fans og publikum er støy og inntekter. Ingenting mer.

Og eierne vil helst kun ha inntektene.

Direktøren de alle drømmer om

Han er personen enhver klubb med uforløst potensial trenger mer enn noe annet. Han har vist seg å være jackpot-utbetalingen i Lotto. Det var Norwich som løste inn vinnerloddet.

Stuart Webber er sportsdirektøren som har gjort klubben til et mønsterbruk. Han forsvinner nok videre til andre utfordringer om ikke altfor lenge. Men klubben han etterlater seg kan nesten ikke sammenliknes med klubben han ankom for bare få år siden.

Og han kan klappe seg selv på skulderen vel vitende om at han kan ta mesteparten av fortjenesten selv.

Stuart Webber er mannen enhver klubb som drømmer om fordums storhet drømmer om. FOTO: NTB SCANPIX / REUTERS / PHIL NOBLE

Stuart Webber begynte «utdanningen» for å bli sportsdirektør tidlig. Mens han ennå var tenåring hadde han stort ansvar for utviklingen av spillere i Wrexham. Han dro til Liverpool for å jobbe med Kenny Dalglish og Damien Comolli under ti år senere. Han gikk videre til å ha ansvaret for speiding i QPR og Wolverhampton, før han ble sportsdirektør i Huddersfield.

Huddersfield var en klubb som ikke hadde vært på øverste nivå siden nedrykket i 1972. En klubb som aldri hadde hatt tilgang til fallskjerm-penger, slik som mange av konkurrentene i Championship hadde. En klubb som rett og slett måtte være smartere, bedre og flinkere enn de andre for å kunne være med å kjempe om et opprykk.

Under Stuart Webber var det akkurat det de var. Han ansatte David Wagner, han rekrutterte spillere – og han regisserte klubbens tilbakekomst til Premier League.

Samarbeidet med David Wagner hadde etter sigende sine utfordringer, Webber forlot klubben, og det tok ikke lang tid før man bommet på rekruttering, og måtte ta turen ned en divisjon igjen.

I den divisjonen fantes det en klubb som også hadde rykket ned fra Premier League. Norwich hadde hentet spillere som Steven Naismith, Matt Jarvis og flere på lønninger som absolutt ikke var levedyktige utenfor den øverste divisjonen.

En klubb i sportslig forfall og økonomisk på vei mot kanten av stupet.

Han tok grep umiddelbart. Ansettelsen av Dortmund II’s trener Daniel Farke så ut som en blåkopi av ansettelsen av Farkes forgjenger, David Wagner. Men Webber hadde en plan med å hente en manager som også visste å utvikle spillere på seniornivå.

Emi Buendia og Teemu Pukki – to av Norwich’ aller beste og viktigste spillere de siste årene. De ankom for en slikk og ingenting. FOTO: NTB SCANPIX / REUTERS / ADAM HOLT

Kompromissløst forsvant det spillere ut, ukjente gratisspillere fra lavere nivå i Tyskland kom inn – mens resultatene uteble. Webber sto, sammen med Farke, i stormen. Han visste at jobben måte gjøres for at klubben i det hele tatt skulle holde seg flytende.

Spillerne som holdt Norwich i Championship den første sesongen, måtte selges. Da James Maddison, som hadde vært divisjonens beste spiller, ble solgt, og også Josh Murphy og Angus Gunn dro, var forhåpningene for den kommende sesongen, svært lave.

Men Stuart Webber og hans speidersjef Kieran Scott har vist seg å ha en helt spesiell teft. For som Maddison-erstatter kom en liten argentiner ved navn Emi Buendia. Scott har fortalt at den første speider-rapporten fortalte om en litt overvektig spiller med et usunt temperament – som akkurat hadde rykket ned fra Segunda i Spania. Men Farke, Webber og Scott satte seg ned, og ble enige om at de skulle klare å få frem fotballspilleren som var der.

Buendia kostet under €2 millioner – nå ville han ikke blitt solgt for under £40 millioner. Samtidig kom Teemu Pukki gratis.

Og for å dekke opp andre spillere som var blitt solgt, eller som ikke var gode nok? Egne akademi-spillere.

Selv ikke jeg hadde hørt om Max Aarons og Todd Cantwell før de kom på a-laget. Ben Godfrey hadde hatt et flott utlån, og nesten rykket opp fra League One, hos Shrewsbury, mens Jamal Lewis hadde tatt venstrebacken allerede første sesongen.

To av de fire ble for øvrig solgt for £40 millioner i fjor sommer.

Det skulle egentlig vært umulig å rykke opp med det laget allerede i sesong nummer to. Laget som slo Manchester City i starten av sesongen etter, kostet til sammen £4 millioner (fire millioner pund).

Likevel, Stuart Webber har vært brutalt ærlig også i evalueringen av seg selv etter nedrykket fra Premier League. Han har innrømmet at jobben han gjorde ikke var god nok, og at han sendte manager Daniel Farke i krigen uten våpen.

Det ble et brutalt møte med Premier League for Norwich sist. Webbers lakmusstest vil bli å etablere klubben på det øverste nivået. FOTO: NTB SCANPIX / POOL via AP / LINDSEY PARNABY

Samtidig tok han et svært uegoistisk valg etter opprykket. Bruke penger på spillerstallen, som kunne satt han selv i et bedre lys – eller bruke Premier League-milliardene på infrastruktur. Han valgte det siste.

Treningsanlegget og akademiet skal nå være helt oppe med det største klubbene.

Stuart Webber har stått last og brast med sine verdier. Han har også vært 100 % ærlig mot omgivelsene hele veien. Han valgte å beholde Farke etter nedrykket, og det har betalt seg, når Norwich nå kan sikre opprykket allerede til helgen.

Han har også sagt at kontrakten han signerte med varighet til sommeren 2022, er den siste han skriver med Norwich. Webber har, naturlig nok, ambisjoner – og han har også snakket om ønsket om å prøve seg ute i Europa.

Det eneste løftet Stuart Webber har gitt, er at han skal etterlate klubben i en bedre forfatning enn da han ankom.

Løftet er allerede innfridd!

Men likevel føles den kommende (og hans kanskje siste) sesongen som en lakmusstest. Skal klubben som har åtte opp- og nedrykk på de siste tolv sesong rykke ned nok en gang (forutsatt at de rykker opp nå), eller skal man klare å etablere seg i Premier League?

Oppdatering: Etter at denne bloggen ble skrevet, er det blitt klart at Norwich har rykket opp til Premier League.

Uansett. Tenk hva man håper på i Portsmouth, Sunderland, Blackburn, Derby, Stoke eller liknende klubber. Klubber som har minst størrelsen til Norwich, men som sliter. Tenk om de hadde trukket vinnerloddet ved navn Stuart Webber, og tenk på hva som kunne vært oppnådd.

Eller Ipswich. Lokalrivalen som havnet foran Norwich på tabellen den første sesongen til Webber og Daniel Farke. Og som rykket ned sesongen etter, da Norwich rykket opp.

Han er trollmannen enhver klubb av denne størrelsen bare hadde kunnet drømme om. Norwich fikk drømmene oppfylt.

Selv er jeg utrolig spent på å følge karrieren hans videre. Han har allerede blitt linket til klubber som Manchester United. Og suksess med klubber som Huddersfield og Norwich, gir ikke garantert suksess i større klubber, enten i Storbritannia eller ute i Europa.

Men i Norwich vil Delia Smith, Michael Wynn-Jones, supportere og lokalbefolkning være takknemlige for den jobben han har gjort.

For i et Sliding Doors-moment, der han ikke hadde tatt jobben i klubben, kunne man vært i en helt annen situasjon.

Southgates hodepine

Man skulle tro at en overflod av offensive, unge, talenter skulle være en velsignelse for en landslagstrener. Ikke for en engelsk en. Og spesielt ikke for en litt forsiktig og defensivt anlagt landslagssjef.

For Gareth Southgate har nesten ingen andre alternativer enn å spille EM-finale på Wembley om han skal komme helskinnet gjennom sommeren.

Grunnen er noen av de mest spennende offensive spillerne England har sett på lang tid.

De heter Phil Foden, Jack Grealish, Mason Mount og James Maddison.

Mange mener en skadefri Jack Grealish burde være selvskreven for England, og enda flere om han ikke spiller og England taper. FOTO: NTB SCANPIX / CARL RECINE / POOL / AFP

De kommer ikke til å spille samtidig. Antagelig vil kanskje bare én av dem være på banen om gangen.

Og sannsynligvis blir også en av dem vraket fra troppen til mesterskapet.

Gareth Southgates filosofi for å gjøre det bra i mesterskap, er defensiv trygghet og en tre-/fembackslinje.

3-4-3 har vært den foretrukne formasjonen. Med tre stoppere, to (ving)backer og to sentrale midtbanespillere som fort kan hete Jordan Henderson og Declan Rice.

Altså syv defensive spillere.

Og kun tre posisjoner å dele på for de offensive – der Harry Kane er selvskreven som spiss.

Enten må Gareth Southgate lykkes med dette. Eller så har enhver kritiker, spaltist, journalist og kommentator i enhver redaksjon, ammunisjonen de trenger.

De kan til enhver tid peke på flere faktorer for at man mislykkes. Den eller den spilte ikke. Formasjonen og spillestilen passer ikke spillerne som er tilgjengelige. For forsiktig. For defensivt. Spillerne brukes feil eller ute av posisjon.

Hvem skal man velge? Må man velge? James Maddison og Jack Grealish er blant spillerne som er så spennende at det gir Gareth Southgate hodebry. FOTO: NTB SCANPIX /AP PHOTO/RUI VIEIRA

Den eneste måten Southgate kan stå igjen og si «Jeg hadde rett», er om han lykkes.

Uansett hvor offensiv man måtte være, er det umulig å få brukt alle, og få det beste ut av alle. Man må ta valg. Man må prioritere.

Det er vanskelig å se for seg et lag der alle av Phil Foden, Jack Grealish, Mason Mount og James Maddison starter. Og det er før man har begynt å nevne Marcus Rashford, Raheem Sterling, Jadon Sancho – eller Harvey Barnes for den del.

Man kan kalle det et luksusproblem. Jeg kan ikke huske at man har hatt flere spennende spillere å velge mellom i min levetid.

Men jeg er samtidig veldig glad for at det ikke er jeg som skal velge.

Hadde det dog vært opp til meg, hadde jeg kvittet meg med 3-4-3-formasjonen for å få plass til flere offensive spillere.

Hva som er rett vil vise seg.

Det som er sikkert er at posisjonen som Englands landslagstrener er den mest utsatte i hele den fotballgale nasjonen.

Jeg tør nesten ikke tenke på hva Southgate har i vente om han ikke lykkes.

Et enestående stykke arbeid

Når Chris Wilder nå ikke er Sheffield United-manager, er det på tide å reflektere over hva han faktisk har gjort for favorittklubben sin. For det han har gjort er så enormt at man kan kalle det enestående.

Fra fotballens vugge er det lenge siden Sheffield-lagene har dominert engelsk fotball. Og på tiden Wilder har vært ved tømmene har man kommet dit at Sheffield United av mange bare blir omtalt som Sheffield, fordi Wednesday glemmes – noe vår egen reporter Per-Atle Karlsen fikk en streng påminnelse fra Wilder selv om.

This error message is only visible to WordPress admins

Error: No connected account.

Please go to the Instagram Feed settings page to connect an account.

For da Chris Wilder tok over Sheffield United, hadde klubben vært én sesong i Premier League siden 1994. De var på sin sjette sesong i League One, tredje nivå i engelsk fotball – der de hadde havnet på 11. plass sesongen før under Nigel Adkins.

Chris Wilder er ferdig i Sheffield United. FOTO: NTB SCANPIX / MIKE EGERTON / POOL / AFP

Før han tok over hjemklubben sin, hadde han utrettet tilnærmet mirakler med klubbene han hadde vært i, senest et fantastisk opprykk med Northampton. Han kunne likevel ikke takke nei da muligheten kom i United. Noe overgangsbudsjett var det ikke å snakke om i særlig grad.

Men han hentet spillere som skulle bli toneangivende som John Fleck og Jack O’Connell.

Starten i League One var elendig, og slik kom man frem til en trebackslinje med overlappende stoppere, som har blitt kjennetegnet til Sheffield United under Wilder. Siden har man knapt sett seg tilbake før denne sesongen.

For Wilder tok The Blades opp med høye kneløft. 100 poeng, opprykk, og etter seks sesonger i skyggenes dal på tredje nivå, så var det Championship. Også der var man på et vis med og yppet seg om en play off-plass. Det holdt ikke, men imponerende nok med en 10. plass som nyopprykket lag.

Enda mer imponerende var det at de rykket opp nok en gang sesongen etter.

Fra 11. plass i League One, til Premier League på kun tre sesonger. Og ikke nok med det. 9. plass i comeback-sesongen på det øverste nivå, etter å ha kjempet om plasser enda høyere nesten hele sesongen.

Den største skuffelsen for min del, var da man valgte å hente tilbake Ched Evans. Det hadde man ikke behøvd.

Jeg vil på stå at det finnes svært få trenere eller managere som kunne gjort det samme som Chris Wilder har gjort i Sheffield United. Da han plasserte United på øvre halvdel i Premier League, var det med et lag bygget på spillere fra League One og til dels Championship.

Det har vært et eventyr, men denne sesongen ble tung for Chris Wilder. FOTO: NTB SCANPIX / OLI SCARFF / POOL / AP

Som taktisk nytenkende da det behøvdes. Som en motivator. Som en manager med teft både for å utvikle egne spillere, og sette sammen et lag med komplementære ferdigheter. Men som kan sies å ikke ha truffet like bra på alle overganger da det først var Premier League-penger å brenne.

Det skal også ha vært utgangspunktet for noe av konflikten som skal ha oppstått mellom eier og Wilder, der man har hatt et ønske om å ansette en sportsdirektør over hodet til Wilder.

Enda Stevens, George Baldock og John Lundstram er perfekte eksempler på spillere som har gitt Wilder og klubben fantastiske ting for en meget rimelig penge. Det samme er John Egan, David McGoldrick og Oliver Norwood som kom sesongen etter. Og laget Wilder hadde satt sammen, skulle i utgangspunktet ikke ha en sjanse i Premier League. Nesten ikke i Championship heller. Men der var de.

Problemet har vært å finne en spiss som kunne garantert flere mål i Premier League. Etter opprykket til den øverste divisjonen har klubbens overgangsrekord røket flerfoldige ganger. Ollie McBurnie, Rhinas Brewster, Lys Mousset med flere har kostet mye, men smakt veldig lite med tanke på scoringer.

Det gikk fint forrige sesong da det meste fløt, og det dessuten var svært vanskelig å score på Wilders menn. Det gikk verre denne sesongen da keeper Dean Henderson skulle erstattes og da skader på meget viktige defensive spillere, midtbanespillere kom.

Uansett hvordan man snur og vender på det, har Chris Wilder gjort en helt fantastisk jobb. Og når han etter all sannsynlighet etterlater klubben i Championship, så er de uansett i en helt annen forfatning enn middelhavsfarerne de var i League One.

Det har igjen blitt en klubb å regne med. En klubb det snakkes om, og en klubb det ses til fra andre som ønsker å oppnå det samme.

Kanskje er han ikke helt der at han fortjener statue på Bramall Lane. Men han fortjener hyllest for det han har gjort. Og han fortjener en losje som alltid er åpen, og som serverer han på kampdag når han skal se favorittlaget.

Og han fortjener anerkjennelse for at han gjorde noe med Sheffield United som svært få, om noen, kunne gjort.

Her kan VAR komme til nytte

Dette er ikke en ny diskusjon om VAR, og om man er for eller mot. De diskusjonene lever sitt liv overalt ellers. Dette er et innspill på én av tingene man kan bruke verktøyet til for å gjøre fotballen litt morsommere.

Det finnes enkelte petimeter-varianter i videodømmingen der det er vanskelig å se for seg hvordan man har kommet frem til at stoppeklokke og målebånd skal bruke. Der utgangspunktet var å få bukt med de store, åpenbare og potensielt kampavgjørende situasjonene, har verktøyet blitt brukt til mye annet også. En av dem er å sørge for at keeper med millimeterpresisjon har minst en fot på streken når straffespark skal tas.

Sam Johnstone har holdt ballen under kontroll i over 20 sekunder en kamp denne sesongen uten å bli avblåst. FOTO: NTB SCANPIX

Men er det én regel hverken dommere eller VAR har valgt å fokusere på, så er det 6-sekundersregelen. Regelen som sier at keeper ikke kan holde ballen i mer enn seks sekunder etter at de har fått kontroll på den. Regelen erstattet fireskrittsregelen i sin tid.

Men regelen hverken følges eller håndheves.

Det kommer fra tid til annen til uttrykk ved nesten ekstreme tilfeller. WBAs keeper Sam Johnstone holdt ballen kontrollert i 22 sekunder mot slutten av kampen der hans lag hadde uavgjort mot Manchester United. Forseelsen skulle vært straffet med indirekte frispark til de røde djevlene. Og i hver eneste kamp ser man keepere holde ballen altfor lenge.

Spesielt frustrerende er det på slutten av kamper der tid skal drøyes, og man gjør det med dommers velsignelse.

Thomas Myhre er en av få keepere som har blitt avblåst for å holde ballen for lenge i en viktig kamp. FOTO: GORM KALLESTAD / NTB SCANPIX

Regelen er ikke bare sovende. Den er nærmest død. De eneste jeg kan komme på fra toppen av hodet som har blitt avblåst er Thomas Myhre mot Spania i EM 2000 og Simon Mignolet for Liverpool mot Bordeaux i europacup.
Regelen er så død at da en av Norges beste dommere dømte på den i en viktig cupkamp denne sesongen, innså hverken hun eller kommentatorene at det faktisk var denne regelen som var i bruk, og som skulle dømmes som en forseelse.

Så istedenfor å fokusere på millimetre og tideler for keepere på straffespark, som har gjort det nesten umulig å redde, og i alle tilfeller å juble for en strafferedning – så vend heller fokuset hit.

La VAR-rommet sitte med stoppeklokke fra keeper får kontroll på ballen, og gi beskjed i øret på dommeren når seks sekunder har gått, og blås for forseelsen.

Det kunne nesten gitt en liten minirevolusjon som tilbakespillsregelen i sin tid.

Borte blir sabotasjen og uthalingen av tid i de situasjonene.

Men enda bedre, keepere vil ofte komme i tidsnød for å sette i gang spillet. Det vil gi spillet økt tempo, og det kan gi mange morsomme situasjoner. Både i form av gode og hurtige kontringer, men ikke minst farlige ballmist nære eget mål som kan føre til scoringer.

Så om man velger å fokusere på dette ved å bruke verktøyet VAR gir, kan man altså få bukt med uthalingen av tid i de situasjonene, bedre tempo i kamper, også mot slutten selv der et lag har et resultat å forsvare, kanskje flere mål etter hurtig igangsatt spill, og flere scoringer ved tabber fra keeper i tidsnød.

Vinn-vinn-vinn-vinn, der altså.

Jeg er blant dem som ikke er mest begeistret for VAR. Men det er nå her, så bruk det til noe fornuftig. Få 6-sekundersregelen i bruk. På tidelet.

Tøff for klubbens fremtid

Etter hvert tap kommer spekulasjonene om manager Ole Gunnar Solskjærs framtid. I en klubb som Manchester United, er det hverdagen. Sånn er det, og det må man leve med så lenge en av verdens største klubber ikke kjemper om ligamesterskap.

Der ligger lista, og de samme ambisjonene betød i realiteten farvel til hans tre forgjengere David Moyes, Louis van Gaal og Jose Mourinho.

Om Ole Gunnar Solskjær skulle ende opp med å måtte forlate managerposten på Old Trafford, er det likevel én veldig stor forskjell fra forgjengerne; Solskjær vil forlate et Manchester United langt bedre rustet for fremtidig suksess.

Mason Greenwood er blant spillerne som kan være med på å skyte Manchester United til suksess i årene som kommer. FOTO: NTB SCANPIX / AP Photo/Dave Thompson

Nordmannen tok ansvar allerede i sin første sommer som Red Devils-manager. Han tok tak i et generasjonsskifte som forgjengerne var redde for å røre, og han uttalte også at dette var noe som måtte gjøres før eller siden, og at man like gjerne kunne gjøre det med én gang.

Slike avgjørelser kan fort koste deg jobben fordi de umiddelbare resultatene uteblir, samtidig som det er det som kan bringe suksess tilbake på lengre sikt.

I en kortsiktig jobb som manageryrket har blitt, skal man være tøff for å faktisk gjøre det, og man viser i praksis at man bryr seg mer om klubben enn sin egen kortsiktige suksess.

For der en perpleks Moyes hentet en av de mest utypiske Manchester United-spillerne i nyere tid, Marouane Fellaini, i sitt første vindu, kun fordi de kjente hverandre godt og at han hadde gjort en viktig jobb i Everton, og der van Gaal hentet Schweinsteiger, Di Maria, Falcao og Schneiderlin, vendte Mourinho seg til Zlatan Ibrahimovic, Alexis Sanchez og Nemanja Matic for suksess.

Få av kjøpene til Louis van Gaal ble store suksesser på Old Trafford. FOTO: NTB SCANPIX / AFP PHOTO / STEVE PARKIN

Nå er dette kun et utvalg av de spillerne de tre managerne hentet, men det gir likevel et bilde. Dyre kjøp av spillere med høye lønninger, flere aldrende og på hell – i et håp om at de skal bringe suksess umiddelbart.

Det er gambling. Det er dyr gambling. Og det var selvsagt en mulighet for at man skulle lykkes.

Europa League-triumf og FA cup-troféer vitner om relativ suksess. Innsatsen i Premier League vitner om det motsatte. En klubb som sesong for sesong har mistet terreng til sine to bitreste rivaler i Manchester City og Liverpool.

Ingen av de tre første managerne etter Sir Alex Ferguson har hatt klubbens fremtid etter deres egen regjeringstid langt fremme i pannelappen. Faktisk kan man til dels rette noe av den samme kritikken mot Sir Alex selv, også. Laget han etterlot seg, var heller ikke rigget for suksess for etterfølgerne.

Det tror jeg Manchester United er i ferd med å bli nå.

Solskjær har vært knallhard når han har kvittet seg med spillere. Alexis Sanchez, Romelu Lukaku, Chris Smalling, Ashley Young, Matteo Darmian og Marouane Fellaini er blant spillerne som har måttet innse at framtida ikke har ligget på Old Trafford.

Samtidig har han tenkt ungt og langsiktig i sammensetningen av et nytt lag (glem da Odion Ighalo og Edinson Cavani i den regningen, da de er spillere som er hentet for å supplere kortsiktig på en annen måte).

Mye av et helt nødvendig generasjonsskifte er tatt. Fra keeperplass og helt frem til angrepet er det spillere som kan ta det neste steget, og med de rette forsterkningene, kan de igjen blir en faktor å regne med i kampen om ligamesterskapet i England.

Ny runde venter nå. Kanskje får Ole Gunnar Solskjær sparken før jul, slik det spekuleres i, og kanskje er det en helt annen manager som får nyte godt av de tøffe valgene Solskjær har tatt i sin regjeringstid.

Men nordmannen skal ha for at han har turt, og at han har hatt klubbens beste i sine tanker, fremfor mulig egen kortsiktig suksess.

Og så er fotballen så brutal at det muligens er etterfølgeren som høster både troféer, heder og ære – for en del av jobben Ole Gunnar Solskjær har lagt ned.

Antall visninger