TV 2 Play
Min konto

Tag Archives: euro1992

EM-minner: Mitt første mesterskap

Det var sommeren 1992. Jeg var 16 år.

Det var fire år siden alle i skolegården kranglet om å være Koeman, Gullitt eller van Basten. Totalfotballen til Nederland i det foregående europamesterskapet sjarmerte hele Fotball-Europa.

Men så, denne sommeren, kom jeg på at EM ikke var noe som skjedde i et fjernt land, langt borte. Det foregikk i nabolandet. En bitteliten togtur unna.

Skulle jeg gå glipp av en slik sjanse? Aldri i verden!

Så med en sovepose i sekken, og en Norwich-drakt på kroppen – og uten noen billett i lomma – satte jeg meg på toget til Malmø i Sverige.

England – Frankrike.

Man skal huske på at fotballen var noe ganske annet den gangen. Det ligger mye nostalgi i den tiden, noe var sikkert bedre også, men fotballkulturen bestod av mye, og til dels rå, vold.

I Sverige var de ikke forberedt på det som skulle treffe dem fra deres egne svenske supportere, Tyskland, Nederland, Frankrike og ikke minst England.

Mildt sagt ikke jeg heller.

Fremme i Malmø dagen før kampen dro jeg til stadion for å se om det var mulig å skaffe seg kampbillett. Det var det. Det var faktisk så enkelt som å kjøpe en billett i billettboden utenfor stadion. I svingen, sammen med Englands supportere.

Så neste utfordring. Når man har dratt alene på impuls, uten plan, hvor skal man da sove? Jeg fikk nyss om en stor campingplass rett utenfor byen der de engelske supporterne holdt til. Jeg dro dit.

Joda. Det skulle gå an å sove der. Ikke bare det; det skulle da gå an å bli kjent med folk også. Så jeg kunne legge soveposen der, og dra inn til sentrum for å suge inn mesterskapsfølelsen.

Stort for en 16 år gammel gutt som aldri hadde opplevd noe liknende. Hele sentrum fylt med sol, engelskmenn, allsang og stemning. Jeg nøt jo hvert sekund.

Men dag blir til kveld. Glede og forventning blir til aggresjon.

Og før jeg visste ordet av det, ble det skummelt. Og farlig. Malmø sentrum eksploderte i løpet av minutter til en orgie av vold og hærverk.

Malmø-politiet lukket bysentrum hermetisk med en menneskelig jernring. Ingen inn. Ingen ut.

4000 politifolk med hester, skjold og batonger. 3500 gale engelske hooligans ute etter å lage mest mulig mayhem.

Jeg var fanget. Og ikke lenge etter sto både en bil og motorsykkel i brann. Et bryllup på en restaurant i sentrum prøvde å komme seg i sikkerhet ved å ta ned persiennene på forsiden. Uten å lykkes.

Det var kaos. Et kaos jeg aldri har sett maken til hverken før eller siden.

Og det var umulig å rømme.

Jeg måtte prøve å holde meg trygg. Etter hvert fant jeg et hulrom å gjemme meg i. Jeg fant det igjen da jeg kommenterte Sarpsborg 08 mot Malmö for et par år siden, og fikk tatt bilde av det.

Så der sto jeg, inntil veggen. Inntil en hest kom durende inn og stirret meg i hvitøyet. Jeg måtte løpe igjen, og da fikk jeg endelig løpt ut av sentrum og i trygghet.

Et brutalt møte med mitt første mesterskap.

Så var det natt. På campingplassen til de engelske supporterne. Og der lå jeg i soveposen, mens det veltet folk inn, tilbake fra slaget om Malmö. Veldig mye søvn ble det ikke.

Og dagen etter var det kamp.

I svingen her sto jeg.

Følelsen var magisk. På Frankrike var spilte Jean-Pierre Papin, mannen som hadde ledet Leeds til ligamesterskap, Eric Cantona, mannen som senket Brasil i straffekonken seks år tidligere, Luis Fernández og mange andre man bare hadde sett på TV. England hadde spillerne fra Tippekampen. Og også de hadde spillerne fra verdens beste VM – 1986. Toppscoreren til og med.

Gary Lineker var kun én scoring fra Bobby Charltons landslagsrekord. Han hadde 48, rekorden var på 49. Men Lineker var i elendig form. Og uten de kreative spillerne som Paul Gascoigne, Peter Beardsley, John Barnes og de andre var han sjanseløs.

Sånn sett var kampen et antklimaks. 0-0, og jeg husker knapt en målsjanse.

Men jeg husker «God save the Queen». Jeg husker «You’ll never beat Des Walker». Jeg husker flaggene og sangen. Jeg husker følelsen.

Følelsen av å være til stede på en kamp under et mesterskap. Europamesterskapet.

På den tiden hadde man Tippekampen (én kamp i uka i deler av sesongen), og man hadde mesterskap Det var de eneste fotballkampene man hadde mulighet til å se direkte.

Da kunne man til og med kanskje se flere kamper enn én på samme dag. Utrolig.

Den spesielle følelsen rundt mesterskap, den sitter igjen den dag i dag. Det er noe helt eget.

Jeg overlevde Malmö som 16-åring. Men jeg fikk med meg så mye mer på toget hjem igjen.

VM 1986. EM 1988. VM 1990. De tre første mesterskapene jeg virkelig husker. De som på mange måter formet den fanatiske interessen for fotball.

Og EM 1992. Det første mesterskapet jeg fikk oppleve på nært hold.

Magisk.