Tag Archives: em

EM-minner: Verdens fineste trio

Sommeren 1988. Det var Samir, Thomas og meg. Og det var Koeman, Gullit og van Basten.

Det var noen andre også, men det er kun statister. For det var oss tre. Bestekompisene. Og det var de tre nederlenderne – bestekompiser det også, virket det som – det handlet om den sommeren.

Sommeren der vi skulle holde med samme lag og de samme spillerne. Sommeren der vi måtte krangle om hvem som skulle være hvem på løkka.

Sånn var det nemlig ikke to år før. Samir sin far var fra Marokko, og han var Frankrike hele veien I vm I 1986. Jeg var Brasil. Ikke det at jeg husker VM i 1982 nå, men jeg får anta at jeg gjorde det da – og at Eder, Zico, Socrates og de andre gjorde at jeg alltid var Brasil.

Det ble kræsj i tidenes VM-kamp, kvartfinalen mellom Frankrike og Brasil, i Mexico 1986.

Men i 1988 var det ikke noe Brasil. Heller ikke noe Frankrike, som ble senket av Norge i Tor Røste Fossens siste kamp som landslagssjef (det var for øvrig Norges eneste seier i kvaliken, der vi havnet på sisteplass bak Island, etter å tapt både hjemme og borte mot dem).

Marco van Basten og Ruud Gullit. Bak gjemmer Ronald Koeman seg, og helt til venstre er bror Erwin Koeman. FOTO: NTB / AP Photo

Det var selvsagt andre lag å holde med. Danmark, Spania, Sovjet, England – faktisk Irland som så ut som det mest sjarmerende i starten.

Men så var det Nederland. Jeg husker ikke åpningstapet mot Sovjet. Men jeg husker Marco van Bastens hat-trick mot England i neste runde.

Det var da det startet.

Jeg hadde ikke noe forhold til Nederland. Jeg var 12 år, og jeg hadde aldri sett Nederland spille fotball. De hadde ikke vært med i noen mesterskap jeg kunne huske. Det var selvsagt noen myter om spillere, som Ruud Gullit. Men dette var på mange måter første gangen jeg så noen av dem.

Og for noen spillere. Og for et lag.

Fotballen var langt mer destruktiv på den tiden. Man forsvarte seg, og man hadde lov til å sparke ned kunstnerne. Forsvarerne skulle forsvare, og angriperne kunne angripe.

Sånn var ikke Nederland. «Totalfotball» het det visst, det den aldrende, men geniale, Rinus Michels innførte.

Backene kunne fly oppover. Midtstopperne kunne være med i angrep. Rijkaard, Koeman, Gullitt, Muhren og alle de andre fløy fremover når Nederland spilte.

Vi var fascinerte. Og etter England-kampen var vi solgt. Nederland all the way.

Men noen dans på nederlandske tulipaner skulle det ikke bli. Med ti minutter igjen av den siste gruppespillskampen mot Irland, var de ute av mesterskapet.

Men så – for én gangs skyld bommet Ronald Koeman på et skudd utenfor feltet. I en rar bue datt den den på hodet til innbytter Wim Kieft. Nederland var videre. De tapre irene måtte dra hjem.

Kun åtte lag var med i EM på den tiden, så det bar rett til semifinaler. Nederland mot hjemmenasjon Vest-Tyskland i Hamburg.

Og for å være ærlig. Det er begrenset hva man husker. Mest av alt sitter følelsen igjen. Man husker følelsen, og magien – og fascinasjonen over et fantastisk nederlandsk lag, med noen utrolige spillere.

Men igjen var Nederland på vei ut. Lothar Matthaus hadde gitt tyskerne ledelsen på straffespark i 2. omgang.

Men så var det Marco van Basten. Først ble han felt, og Ronald Koemans straffespark. Koeman løp en halv bane til straffene sine, og klinte dem i mål, stort sett. Og så van Basten igjen, et par minutter før slutt.

«Poachers goal», kaller man det nå. Men Marco van Basten kunne score på absolutt alle mulige måter.

Og det viste han til gagns i finalen.

Marco van Basten feirer sitt legendariske mål i EM-finalen mot Russland. FOTO: NTB / Ap Photo/Carlo Fumagalli

Det fineste målet i EMs historie. Hel volley fra nesten død vinkel. Og glem heller ikke; han scoret det mot det som var verdens beste keeper på den tiden, Rhinat Dasaev.

I en finale. 2-0. Som en drøm.

Sovjet hadde slått Nederland i åpningskampen. De hadde feid England av banen, og knust Italia i semifinalen.

De hadde et fantastisk lag med Belanov, Protasov, Rats, Zavarov og Michalichenko.

Men da man var kommet til finalen, var Nederland klare til å sette kronen på verket. De to aller største stjernene. Ruud Gullit før pause.

Og Marco van Basten etter. Med et mål man fremdeles snakker om. Med et mål som allerede var legendarisk i det ballen suste over Rhinat Dasaev.

Sommeren 1988 var oransje. Den var Koeman, Gullitt og van Basten. Og den var Thomas, Samir og meg.

Vi hadde ikke mange mesterskap å måle EM 1988 opp mot.

Men at det var helt spesielt, det visste vi.

EM-minner: Mitt første mesterskap

Det var sommeren 1992. Jeg var 16 år.

Det var fire år siden alle i skolegården kranglet om å være Koeman, Gullitt eller van Basten. Totalfotballen til Nederland i det foregående europamesterskapet sjarmerte hele Fotball-Europa.

Men så, denne sommeren, kom jeg på at EM ikke var noe som skjedde i et fjernt land, langt borte. Det foregikk i nabolandet. En bitteliten togtur unna.

Skulle jeg gå glipp av en slik sjanse? Aldri i verden!

Så med en sovepose i sekken, og en Norwich-drakt på kroppen – og uten noen billett i lomma – satte jeg meg på toget til Malmø i Sverige.

England – Frankrike.

Man skal huske på at fotballen var noe ganske annet den gangen. Det ligger mye nostalgi i den tiden, noe var sikkert bedre også, men fotballkulturen bestod av mye, og til dels rå, vold.

I Sverige var de ikke forberedt på det som skulle treffe dem fra deres egne svenske supportere, Tyskland, Nederland, Frankrike og ikke minst England.

Mildt sagt ikke jeg heller.

Fremme i Malmø dagen før kampen dro jeg til stadion for å se om det var mulig å skaffe seg kampbillett. Det var det. Det var faktisk så enkelt som å kjøpe en billett i billettboden utenfor stadion. I svingen, sammen med Englands supportere.

Så neste utfordring. Når man har dratt alene på impuls, uten plan, hvor skal man da sove? Jeg fikk nyss om en stor campingplass rett utenfor byen der de engelske supporterne holdt til. Jeg dro dit.

Joda. Det skulle gå an å sove der. Ikke bare det; det skulle da gå an å bli kjent med folk også. Så jeg kunne legge soveposen der, og dra inn til sentrum for å suge inn mesterskapsfølelsen.

Stort for en 16 år gammel gutt som aldri hadde opplevd noe liknende. Hele sentrum fylt med sol, engelskmenn, allsang og stemning. Jeg nøt jo hvert sekund.

Men dag blir til kveld. Glede og forventning blir til aggresjon.

Og før jeg visste ordet av det, ble det skummelt. Og farlig. Malmø sentrum eksploderte i løpet av minutter til en orgie av vold og hærverk.

Malmø-politiet lukket bysentrum hermetisk med en menneskelig jernring. Ingen inn. Ingen ut.

4000 politifolk med hester, skjold og batonger. 3500 gale engelske hooligans ute etter å lage mest mulig mayhem.

Jeg var fanget. Og ikke lenge etter sto både en bil og motorsykkel i brann. Et bryllup på en restaurant i sentrum prøvde å komme seg i sikkerhet ved å ta ned persiennene på forsiden. Uten å lykkes.

Det var kaos. Et kaos jeg aldri har sett maken til hverken før eller siden.

Og det var umulig å rømme.

Jeg måtte prøve å holde meg trygg. Etter hvert fant jeg et hulrom å gjemme meg i. Jeg fant det igjen da jeg kommenterte Sarpsborg 08 mot Malmö for et par år siden, og fikk tatt bilde av det.

Så der sto jeg, inntil veggen. Inntil en hest kom durende inn og stirret meg i hvitøyet. Jeg måtte løpe igjen, og da fikk jeg endelig løpt ut av sentrum og i trygghet.

Et brutalt møte med mitt første mesterskap.

Så var det natt. På campingplassen til de engelske supporterne. Og der lå jeg i soveposen, mens det veltet folk inn, tilbake fra slaget om Malmö. Veldig mye søvn ble det ikke.

Og dagen etter var det kamp.

I svingen her sto jeg.

Følelsen var magisk. På Frankrike var spilte Jean-Pierre Papin, mannen som hadde ledet Leeds til ligamesterskap, Eric Cantona, mannen som senket Brasil i straffekonken seks år tidligere, Luis Fernández og mange andre man bare hadde sett på TV. England hadde spillerne fra Tippekampen. Og også de hadde spillerne fra verdens beste VM – 1986. Toppscoreren til og med.

Gary Lineker var kun én scoring fra Bobby Charltons landslagsrekord. Han hadde 48, rekorden var på 49. Men Lineker var i elendig form. Og uten de kreative spillerne som Paul Gascoigne, Peter Beardsley, John Barnes og de andre var han sjanseløs.

Sånn sett var kampen et antklimaks. 0-0, og jeg husker knapt en målsjanse.

Men jeg husker «God save the Queen». Jeg husker «You’ll never beat Des Walker». Jeg husker flaggene og sangen. Jeg husker følelsen.

Følelsen av å være til stede på en kamp under et mesterskap. Europamesterskapet.

På den tiden hadde man Tippekampen (én kamp i uka i deler av sesongen), og man hadde mesterskap Det var de eneste fotballkampene man hadde mulighet til å se direkte.

Da kunne man til og med kanskje se flere kamper enn én på samme dag. Utrolig.

Den spesielle følelsen rundt mesterskap, den sitter igjen den dag i dag. Det er noe helt eget.

Jeg overlevde Malmö som 16-åring. Men jeg fikk med meg så mye mer på toget hjem igjen.

VM 1986. EM 1988. VM 1990. De tre første mesterskapene jeg virkelig husker. De som på mange måter formet den fanatiske interessen for fotball.

Og EM 1992. Det første mesterskapet jeg fikk oppleve på nært hold.

Magisk.

Disse bør England vrake

På tirsdag skal Gareth Southgates 33-manns store bruttotropp bli til 26. Hvilke syv spillere blir vraket, og hvem bør han vrake? Dette blir min mening før den store avgjørelsen faller.

Den engelske landslagssjefen har luksusproblemer i nesten alle ledd.

Det er veldig positivt.

For man skal ikke så altfor langt tilbake til tiden der en engelsk landslagssjef omtrent hadde 33 spillere å plukke fra – totalt.

For bare sjekk kvaliteten til dem som ikke engang er med i bruttotroppen:

James Maddison, Patrick Bamford, Danny Ings, Eric Dier, Tammy Abraham, Dele Alli, Aaron Wan-Bissaka og Ross Barkley – og man kan kanskje også nevne Callum Wilson, Fikayo Tomori og James Tarkowski.

Utenkelig for bare noen år siden.

For å si det sånn. Da Roy Hodgson tok ut sin bruttotropp foran EM i Frankrike på 26 spillere, så var de tre han vraket Fabian Delph, Andros Townsend og Danny Drinkwater.

Nå kan Southgate ha med 26 spillere. Sju må ut. Og det blir ikke lett

Inn og ut. Hvem skal Gareth Southgate velge? FOTO: NTB SCANPIX / Andy Rain / Pool via AP

Keepere: Dean Henderson (Man Utd), Sam Johnstone (West Brom), Jordan Pickford (Everton), Aaron Ramsdale (Sheff Utd)

Kanskje den enkleste posisjonen for Southgate. Med Nick Pope ute, virker det naturlig å la Ramsdale bli hjemme. Og om han tar med Ramsdale, er det ikke mye som skiller han og Sam Johnstone.

Personlig mener jeg Dean Henderson burde stå for England, men det kommer ikke til å skje. Jordan Pickford er førstevalg, og det er kanskje også greit å huske på at Pickford leverte et godt VM i Russland, mens Henderson hadde et fryktelig U21-EM i 2019.

Blir hjemme: Aaron Ramsdale

Forsvarspillere: John Stones (Man City), Luke Shaw (Man Utd), Harry Maguire (Man Utd), Trent Alexander-Arnold (Liverpool), Kyle Walker (Man City), Tyrone Mings (Aston Villa), Reece James (Chelsea), Conor Coady (Wolves), Ben Chilwell (Chelsea), Ben Godfrey (Everton), Kieran Trippier (Atletico Madrid), Ben White (Brighton)

Høyrebacken er posisjonen som definitivt har blitt heftigst diskutert i England. Trent Alexander-Arnold ble vraket til de siste landskampene før dette uttaket, og mange tolket det som et signal om at han blir hjemme under EM. Alexander-Arnold har derimot tatt utfordringen, og løftet spillet sitt (i alle fall det offensive) til høydene han hadde forrige sesong. Han har vært en meget viktig i sluttspurten til Liverpool, som endte i en etter hvert noe uventet tredjeplass i Premier League.

Så hvem skal Southgate velge? Han kan ikke ha med fire høyrebacker. Kyle Walker kan spille høyre stopper i tillegg til høyreback og høyre vingback. Reece James det samme, i tillegg til at han spilte sentral midtbane (meget bra) på lån hos Wigan. Fleksibiliteten hos de to, gir dem en fordel. Personlig ville jeg tatt med Alexander-Arnold. Både han og Tripper har frisparkfot, så ingen får en fordel der.

Jeg innser også at dette valget kan komme av at jeg har sett Liverpool-backen langt mer siste sesongen enn Atleticos Tripper, så da får jeg eventuelt bare bli arrestert på det.

Stopperen er uhyre vanskelig, all den tid førstevalget Harry Maguire er usikker med skade.

Southgate bytter mellom trebacks- og firebackslinje, men velger ofte det første når motstanden er sterkere. Sånn sett tipper jeg det stort sett blir trebackslinje i EM, og da er det ikke mange han kan vrake.

Ben Godfrey har et stort potensial, og har bare blitt bedre, men har fremdeles et lite stykke igjen i avgjørende situasjoner (markering defensiv dødball, en mot en på overganger). Ben White var strålende i Leeds, og har fortsatt i Brighton. Jeg ville valgt han av de to.

Blir hjemme: Kieran Trippier og Ben Godfrey.   

Ben Godfrey er i bruttotroppen, men kan forsvinne på tirsdag. FOTO: NTB SCANPIX / AP Photo / Darko Bandic

Midtbanespillere: Mason Mount (Chelsea), Declan Rice (West Ham), Jordan Henderson (Liverpool), Jude Bellingham (Borussia Dortmund), Kalvin Phillips (Leeds), Jesse Lingard (Man Utd), Jack Grealish (Aston Villa), James Ward-Prowse (Southampton)

Også her har Gareth Southgate problemer. Hvordan står det til med skadene til Kalvin Phillips og Jordan Henderson? Antagelig vil man få svar på det før den endelige troppen skal tas ut, men om det er usikkerhet rundt noen av spillerne som blir tatt ut, vil man begrense handlingsrommet.

Alle vet hvor viktig Jordan Henderson er for både Liverpool og England. Nå har han ikke spilt en kamp siden 20. februar. Er det en risiko det er verdt å ta?

Jude Bellingham har imponert voldsomt denne sesongen, også da han kom inn til sin landslagsdebut. Men konkurransen er så knallhard nå, at man ikke har råd til læregutter (à la The Walcott i sin tid). Samtlige som blir tatt ut her, må kunne levere gitt at man blir sendt utpå.

James Ward-Prowse har spisskompetanse på dødballer. Og selv om han er best i troppen der, har man likevel andre meget gode alternativer, som ikke er så mye svakere.

Blir hjemme: Kalvin Phillips, James Ward-Prowse og Jesse Lingard.

Angripere: Harry Kane (Tottenham), Marcus Rashford (Man Utd), Raheem Sterling (Man City), Dominic Calvert-Lewin (Everton), Phil Foden (Man City), Mason Greenwood (Man Utd), Ollie Watkins (Aston Villa), Jadon Sancho (Borussia Dortmund), Bukayo Saka (Arsenal)

Også her gjelder det å ha en variasjon, som gjør at man kan forandre på ting når det behøves. Samtidig må man ha en erstatter som ikke er for ulik om det skulle komme skader eller suspensjoner. Som midtspiss er Harry Kane udiskutabel. Dominic Calvert-Lewin er en av Premier Leagues beste hodespillere. Det kan være fint å putte innpå. Ollie Watkins er ikke for ulik. Mason Greenwood har sin spisskompetanse i avslutningene, og han har scoret seg i form inn mot mesterskapet. Kan være en perfekt mann å putte innpå om man trenger mål.

Så hvem kan man vrake her? Dette blir hodebry for Southgate. Bukayo Saka kan spille på begge kanter, og han kan også opptre som vingback. Men trenger man den luksusen med de (ving)backene som er med?

Jadon Sancho er kanskje den eneste, i alle fall den mest naturlige, høyrekanten i 4-3-3. Sterlimg, Rashford og Foden (og Grealish) er mest naturlig til venstre.

I 3-4-3 er det ikke plass til mange av Foden, Grealish, Mount og Lingard. Men i en ideell verden vil man jo ha med alle.

«Kill your darlings» er et velkjent uttrykk i journalistikken. Men hvem av kjæledeggene skal bli hjemme?

Personlig vil jeg gå tilbake til midtbanespillerne, og vrake Jesse Lingard.

Blir hjemme: Bukayo Saka.

Blir Jordan Henderson skadefri og i hvilken form er han? FOTO: NTB SCANPIX / Action Images via Reuters / Andrew Boyers

Av de 33 spillerne i bruttotroppen, har 18 av dem færre enn ti landskamper. Det er en ung, dynamisk og sulten stall.

Og de har en landslagstrener som kan stille med tre ulike formasjoner til start.

Her er mine alternativer ved en skadefri tropp. Men det er ikke sikkert det blir så enkelt.

3-4-3: Pickford – Walker, Maguire, Stones – Alexander-Arnold, Henderson, Rice, Shaw – Sancho, Kane, Foden.

4-3-3: Pickford – Alexander-Arnold, Stones, Maguire, Chilwell – Henderson, Rice, Mount – Sancho, Kane, Foden

4-2-3-1: Pickford – Alexander-Arnold, Stones, Maguire, Chilwell – Henderson, Rice – Foden, Grealish, Sancho – Kane

To av dem som er med i alle tre oppstillingene, er Harry Maguire og Jordan Henderson. Maguire blir den vanskeligste å erstatte. Bortsett fra det, finnes det veldig gode alternativer på samtlige andre plasser. Kanskje er til og med Maguire enklest å erstatte i den første av de tre formasjonene, der Conor Coady kan komme inn i et velkjent system for han.

Henderson har ikke spilt på over tre måneder, skadefri eller ikke. Det gjør at han antagelig ikke vil være i topp kampform når mesterskapet starter. Mason Mount vil være den naturlige erstatteren i de to øverste formasjonene. I den nederste, vil man plutselig savne Kalvin Phillips eller James Ward-Prowse, som jeg har etterlatt hjemme. Samtidig er det en rolle der både Jude Bellingham og Reece James kan gjøre en jobb.

Det eneste som er sikkert, er at Gareth Southgate får en voldsom oppgave med å både ta ut den endelige troppen og finne en ellever i rett formasjon og system.

Det som derimot er sikkert, er at dette antagelig er den beste mesterskapsårgangen til England på en mannsalder.

Forventningene er deretter.

Og om man mislykkes i mesterskapet, kan man alltids peke på noen av dem som måtte bli hjemme – og si at med dem, hadde det gått så meget bedre …

Antall visninger