Sommeren 1988. Det var Samir, Thomas og meg. Og det var Koeman, Gullit og van Basten.
Det var noen andre også, men det er kun statister. For det var oss tre. Bestekompisene. Og det var de tre nederlenderne – bestekompiser det også, virket det som – det handlet om den sommeren.
Sommeren der vi skulle holde med samme lag og de samme spillerne. Sommeren der vi måtte krangle om hvem som skulle være hvem på løkka.
Sånn var det nemlig ikke to år før. Samir sin far var fra Marokko, og han var Frankrike hele veien I vm I 1986. Jeg var Brasil. Ikke det at jeg husker VM i 1982 nå, men jeg får anta at jeg gjorde det da – og at Eder, Zico, Socrates og de andre gjorde at jeg alltid var Brasil.
Det ble kræsj i tidenes VM-kamp, kvartfinalen mellom Frankrike og Brasil, i Mexico 1986.
Men i 1988 var det ikke noe Brasil. Heller ikke noe Frankrike, som ble senket av Norge i Tor Røste Fossens siste kamp som landslagssjef (det var for øvrig Norges eneste seier i kvaliken, der vi havnet på sisteplass bak Island, etter å tapt både hjemme og borte mot dem).
Det var selvsagt andre lag å holde med. Danmark, Spania, Sovjet, England – faktisk Irland som så ut som det mest sjarmerende i starten.
Men så var det Nederland. Jeg husker ikke åpningstapet mot Sovjet. Men jeg husker Marco van Bastens hat-trick mot England i neste runde.
Det var da det startet.
Jeg hadde ikke noe forhold til Nederland. Jeg var 12 år, og jeg hadde aldri sett Nederland spille fotball. De hadde ikke vært med i noen mesterskap jeg kunne huske. Det var selvsagt noen myter om spillere, som Ruud Gullit. Men dette var på mange måter første gangen jeg så noen av dem.
Og for noen spillere. Og for et lag.
Fotballen var langt mer destruktiv på den tiden. Man forsvarte seg, og man hadde lov til å sparke ned kunstnerne. Forsvarerne skulle forsvare, og angriperne kunne angripe.
Sånn var ikke Nederland. «Totalfotball» het det visst, det den aldrende, men geniale, Rinus Michels innførte.
Backene kunne fly oppover. Midtstopperne kunne være med i angrep. Rijkaard, Koeman, Gullitt, Muhren og alle de andre fløy fremover når Nederland spilte.
Vi var fascinerte. Og etter England-kampen var vi solgt. Nederland all the way.
Men noen dans på nederlandske tulipaner skulle det ikke bli. Med ti minutter igjen av den siste gruppespillskampen mot Irland, var de ute av mesterskapet.
Men så – for én gangs skyld bommet Ronald Koeman på et skudd utenfor feltet. I en rar bue datt den den på hodet til innbytter Wim Kieft. Nederland var videre. De tapre irene måtte dra hjem.
Kun åtte lag var med i EM på den tiden, så det bar rett til semifinaler. Nederland mot hjemmenasjon Vest-Tyskland i Hamburg.
Og for å være ærlig. Det er begrenset hva man husker. Mest av alt sitter følelsen igjen. Man husker følelsen, og magien – og fascinasjonen over et fantastisk nederlandsk lag, med noen utrolige spillere.
Men igjen var Nederland på vei ut. Lothar Matthaus hadde gitt tyskerne ledelsen på straffespark i 2. omgang.
Men så var det Marco van Basten. Først ble han felt, og Ronald Koemans straffespark. Koeman løp en halv bane til straffene sine, og klinte dem i mål, stort sett. Og så van Basten igjen, et par minutter før slutt.
«Poachers goal», kaller man det nå. Men Marco van Basten kunne score på absolutt alle mulige måter.
Og det viste han til gagns i finalen.
Det fineste målet i EMs historie. Hel volley fra nesten død vinkel. Og glem heller ikke; han scoret det mot det som var verdens beste keeper på den tiden, Rhinat Dasaev.
I en finale. 2-0. Som en drøm.
Sovjet hadde slått Nederland i åpningskampen. De hadde feid England av banen, og knust Italia i semifinalen.
De hadde et fantastisk lag med Belanov, Protasov, Rats, Zavarov og Michalichenko.
Men da man var kommet til finalen, var Nederland klare til å sette kronen på verket. De to aller største stjernene. Ruud Gullit før pause.
Og Marco van Basten etter. Med et mål man fremdeles snakker om. Med et mål som allerede var legendarisk i det ballen suste over Rhinat Dasaev.
Sommeren 1988 var oransje. Den var Koeman, Gullitt og van Basten. Og den var Thomas, Samir og meg.
Vi hadde ikke mange mesterskap å måle EM 1988 opp mot.
Men at det var helt spesielt, det visste vi.
