Retorisk selvmål

“We’re gonna win the league” runget over Anfield. Liverpool spaserer videre mot ligatittelen, og nå tør til og med supporterne å synge det høyt. De kommer til å vinne ligaen, og det kommer til å være veldig fortjent. Manchester United må innse at de er hestehoder bak, både sportslig og når det gjelder klubbdrift. Etter søndagens tap prøvde Ole Gunnar Solskjær så godt han kunne å rose spillernes innsats og bygge håp for fremtiden. Solskjærs problem er at hans egne retoriske selvmål fort kan ødelegge troverdigheten hans.

Det å lede et topplag er ingen enkel oppgave, spesielt hvis du leder en storklubb i motbakke. En trener er klubbledelsens ansikt utad, og må finne seg i å bli holdt ansvarlig for alt som går galt, også de tingene de ikke selv kan kontrollere. Det kan av og til føles urettferdig, men det er en del av pakka man sier ja til når man går inn i en sånn jobb. Solskjær vet enormt godt at hans jobb i Manchester United ikke bare blir vurdert på bakgrunn av det han faktisk presterer på treningsfeltet, de kampplanene han legger og de avgjørelsene han tar fra trenerbenken. Enhver trener vil både oppleve å få ufortjent skryt for andres arbeid, og å få kjeft for ting det egentlig er andre som har ansvaret for. 

I tillegg vet Solskjær ekstremt godt at hans arbeidsgivere ikke kan vurdere prestasjonene hans uforstyrret i ro og fred. Det bildet av ham som skapes i mediene påvirker også hvor lenge han får beholde jobben. Det hjelper ikke å ha et nøye uttenkt langtidsprosjekt hvis du får fyken allerede i startfasen. Tid og tålmodighet er en luksus i fotballen, og mange trenere har nok følt at de fikk sparken på grunn av omstendigheter som var utenfor deres egen kontroll, eller før grepene de jobbet med hadde fått begynne å virke. 

Man kan like det eller ikke, slik har spillereglene blitt. Sportslige resultater er selvfølgelig viktigst, men image har blitt stadig viktigere. Sitater fra pressekonferanser tolkes i det uendelige, og såkalte “mindgames” har for lengst blitt en del av det taktiske spillet i forkant av kampene. Dette er selvfølgelig Solskjær klar over. Derfor satte jeg kaffen i halsen da jeg hørte sitatene hans etter seieren mot Norwich:

“You know, when you play Man City in the Carabao Cup and they put their strongest team out, you know you’ve gone places, it means they respect us, and teams start to respect Man United coming here.

So, I didn’t take that too badly, you know? I took it as a compliment that they came out with their best players.”

Det ble en tung kveld for hjemmepublikumet på Old Trafford da City kom på besøk. (Foto: Scanpix)

Å si noe sånt om en kamp der de tidvis ble grundig rundspilt av byrivalene er hårreisende. Det er å be om å bli latterliggjort, og det burde Solskjær ha skjønt. Kanskje var han så full av adrenalin etter brakseieren mot Norwich at han ikke tenkte seg godt nok om. Man kan snakke om kontekst eller at dette bare er et svar i et lengre intervju. Det hjelper ikke. Som manager i Manchester United kan du bare ikke si dette. 

Implisitt sier han her at Manchester City for tiden er et vanvittig mye bedre fotballag enn Manchester United. Det har han selvsagt rett i, på tross av Solskjærs seier på Etihad før jul. Måten han sier det på er ekstremt lite taktisk, og i beste fall vanvittig naivt.

Alle som følger Premier League vet at det har foregått et maktskifte i engelsk fotball. For ti år siden endte Manchester United på andreplass, ett lite poeng bak Chelsea. Avstanden ned til Manchester City på femteplass var 18 poeng. Liverpool ble til slutt nummer sju. Det har skjedd ekstremt mye siden den gang. De to foregående sesongene har Manchester City satt en helt ny standard. Nå har Liverpool tatt over stafettpinnen, og jeg kan ikke huske sist Liverpool var like store favoritter før en kamp mot Manchester United.

Manchester Uniteds supportere må sitte og se på at Jürgen Klopp og Liverpool har blitt Premier Leagues Kong Midas. Alt de tar i blir til gull, og de har en flyt nå som er så godt som umulig å stoppe. Selv på overgangsmarkedet faller puslespillbrikkene elegant på plass. Før overgangsvinduet i det hele tatt var åpent kunne de annonsere at de hadde sikret seg en av de store åpenbaringene fra høstens Champions League. Mens Manchester United måtte se Erling Braut Haaland gå til Borussia Dortmund, kunne Liverpool presentere Salzburg-kollega Takumi Minamino allerede før vi hadde rukket å pynte juletreet. 

Det er ikke bare ute på banen Liverpool er overlegne. Klubbdriften er milevis foran Manchester United, og på sikt kan det være langt mer avgjørende enn de sportslige prestasjonene denne sesongen. Liverpool er i ferd med å legge grunnlaget for en ny periode med dominans, Manchester United prøver fortsatt å finne ut hvem og hva de skal være etter Sir Alex Ferguson. 

Liverpool er akkurat nå hestehoder foran sine gamle rivaler. (Foto: Scanpix)

Det er mye såret stolthet blant Manchester Uniteds supportere. Ikke bare må de avfinne seg med at de ikke lenger er tittelkandidater. De må også se på at lillebror har tatt over i Manchester, og at den gamle erkerivalen er konger både i Europa og hjemme i England. Du skal aldri undervurdere hvor viktig følelser er i fotballen. 

Det er i denne konteksten Solskjærs sitater blir så skandaløse. Solskjær strødde salt i et allerede gapende sår. Han stilte seg så lagelig til for hogg at det var umulig å ikke svinge øksa. Etter en kamp der Manchester United faktisk vant 4-0 klarte han det kunststykket å invitere hele verden til å latterliggjøre ham. Han sier indirekte at han ikke tar for gitt at de andre storklubbene skal ta dem på alvor lenger. Uansett om det ikke er det han egentlig mente, er det den oppfatningen som sitter igjen som etterlatt inntrykk. I starten fikk Solskjær mye skryt for å kjenne Manchester Uniteds verdier, sjel og historie. Han brukte enormt mye tid på å snakke om gamle bragder og hva som forventes når man er så heldig å få spille for selveste Manchester United. Nettopp derfor burde han forstå hvordan slike sitater blir oppfattet.

Forventningsavklaringer er selvfølgelig viktig. Solskjær kjenner laget sitt og han kjenner motstanderne, han vet veldig godt hvilket nivå de realistisk sett kan konkurrere på. En av hans store utfordringer blir balansegangen mellom å formidle at han har et ungt og uferdig lag som trenger tid, samtidig som han ikke snakker ned sitt eget lag og sin egen tradisjonsrike klubb. Han skal gi supporterne håp, men også realistiske forventninger. Han skal gi omverdenen troa på at han er mannen som kan gjenreise den gamle kjempen, samtidig som han må kjøpe seg tid fordi prosjektet hans fortsatt ikke har fått ferdig grunnmuren engang. Det er en krevende øvelse, men den er ikke umulig. 

Det Solskjær er nødt til å forstå, er at han ikke har råd til denne typen retoriske selvmål. Søndagens tap på Anfield var som forventet, og blir fort glemt. Sitatet om Manchester City derimot, kommer til å henge ved ham i lang tid. De kommer til å påvirke hvordan Solskjær tolkes. Vi så tegn til det allerede etter kampen søndag kveld. Solskjærs små stikk til Mourinho kunne i en annen kontekst fungert veldig godt. Isolert sett er det helt riktig å påpeke den utviklingen som har vært, men nå tolkes den typen uttalelser inn i et narrativ der Solskjær er fornøyd med det middelmådige.

Ifølge blant andre Jonathan Wilson er Ed Woodward en mann som lar seg påvirke av opinionen der ute. I sosiale medier ble Solskjær kjapt beskyldt for å ha taper-mentalitet på grunn av det famøse sitatet om City. Det imaget tåler han ikke, om han virkelig skal få muligheten til å fullføre prosjektet sitt i gamleklubben.