Nok en nydelig fotballhelg er over. Liverpool troner alene på tabelltoppen, og er det eneste laget med full pott. Pep Guardiola var ikke fornøyd med det Manchester City viste i Champions League denne uka, og stakkars Cardiff fikk unngjelde. Arsenal har vunnet fire Premier League-kamper på rad, men Everton skulle nok gjerne hatt VAR på søndag. Tottenham har funnet ut at totalt tre mål per kamp er deres greie, men denne gangen ble det 2-1 riktig vei for Pochettino. Watford holder fortsatt storklubbene bak seg i kampen om topp fire, mens Burnley plutselig ser ut som et lag som kan spille ute i Europa. På Old Trafford finnes det lyspunkt på tribuna selv om det ble poengtap.

Her er mine fem høydepunkter fra runden:

1. En ekte helt

Anthony Knockaert var helt avgjørende for Brighton da de rykka opp til Premier League. I fjor slet han, men denne sesongen ser alt mye bedre ut. Tre målgivende pasninger har det blitt, og mot Tottenham kom sesongens første scoring. Franskmannen leverer imidlertid ikke bare på fotballbanen.

Enormt mange mennesker sliter med depresjon og andre psykiske lidelser. Altfor lenge har det vært tabu å snakke om. De siste årene ser vi mer åpenhet rundt tematikken, og det er enormt viktig. Derfor er Anthony Knockaert ukas helt for meg. Han har fortalt hvordan depresjon gjorde at han slet både på og utenfor banen i fjor, og hvordan han har fått hjelp med å håndtere problemene sine. Han oppfordrer alle andre som går gjennom noe lignende til å oppsøke hjelp. Fotballspillere er stjerner, og blir ofte sett på nærmest som overmennesker. Derfor er det så bra når Knockaert og andre idrettshelter forteller om de utfordringene de har eller har hatt. De kan inspirere andre, og de kan bidra til at det blir enklere for andre å be om hjelp når de trenger det. Vi vet at spesielt unge menn og gutter ofte lider i stillhet i stedet for å søke hjelp. Forhåpentligvis kan folk som Knockaert gjøre det litt enklere for andre som sliter.

2. Sir Alex er hjemme igjen

Sir Alex er tilbake, og får sin velfortjente hyllest på Old Trafford. (Foto: Scanpix)

Wolverhampton er i ferd med å bli Manchesters kryptonitt, og har fått med seg poeng både mot Pep og Mourinho. Selv om mange supportere nok er veldig skuffa over at det bare ble ett poeng mot de nyopprykka ulvene, fikk de likevel med seg et utenomsportslig lyspunkt på lørdag. Sir Alex var nemlig tilbake på Old Trafford for første gang siden han fikk hjerneblødning i vår. Uansett hvilket forhold man har til Manchester United, har de aller fleste enorm respekt for Sir Alex. Han var et unikum som trener, en ekte legende. Å se en smilende Sir Alex tilbake på sin egen hjemmebane gjør fotballhelga perfekt. Selv om det er fem år siden han ga seg som trener, er Old Trafford fortsatt hans kongerike. Det er der han hører hjemme. Det er umulig å sette ord på hva Sir Alex har betydd for Manchester United. Å se ham i fin form tilbake på Old Trafford er en gave til alle som elsker fotball. 

3. Fort Anfield

Liverpool vant nok en gang, og har fått en liten luke på tabelltoppen. De har vunnet samtlige kamper, og har bare sluppet inn to mål så langt. På hjemmebane har det vært potte tett. Vi må helt tilbake til februar for å finne forrige gang Liverpool slapp inn mål på hjemmebane i Premier League. Selvfølgelig var det enormt viktig å få inn Virgil van Dijk. Men det er ikke bare verdens dyreste forsvarsspiller som briljerer defensivt. 19 år gamle Trent Alexander-Arnold spiller som om han har all verdens rutine. Og da van Dijk måtte ut med skade, var det ingen panikk å spore. 21 år gamle Joe Gomez har vist at han er mer enn moden nok til å ta ansvar når det trengs. Mange sa det før sesongstart, og jeg gjentar det gjerne: At Liverpool nå ser ut som et lag som kan kjempe om ligagull handler om defensiv trygghet. Angrepsrekka er selvsagt fantastisk, men det er forsvar og keeper som utgjør den store forskjellen. Klopp har bygd et lag med defensiv trygghet og balanse, og det kan ta dem veldig langt denne sesongen.

4. Ketchupeffekten

Endelig hadde Burnley grunn til å feire igjen. (Foto: Scanpix)

Før helga sto Burnley med fattige ett poeng på fem kamper. Kvalifiseringskamper til Europa League så ut til å ha kosta enormt mye krefter, og Burnley klarte ikke lenger å levere den fotballen som sendte dem til Europa. Etter fire strake tap trengte Sean Dyche desperat en seier da Bournemouth kom på besøk. The Cherries har vært målfarlige så langt i sesongen, men mot Burnley klarte de aldri å bryte seg gjennom muren. I stedet var det plutselig Burnley som inviterte til målfest. Da nysigneringen Matej Vydra satte inn 1-0 på tampen av første omgang, slo ketchupeffekten til for alvor. Minutter etterpå scora Aaron Lennon sitt aller første mål for Burnley. I andre omgang kom Ashley Barnes inn, og scora to mål på under fem minutter. Joshua King og co måtte reise hjem med halen mellom beina, mens Burnley kunne feire sin aller største seier noensinne i Premier League.

5. Bråstopp på London Stadium

Sarri hadde fått en drømmestart på livet som Chelsea-trener, men på London Stadium sa det bråstopp. Etter å ha scora 14 mål på fem kamper, klarte de ikke å overliste Fabianski. Den polske landslagskeeperen hadde en fantastisk kamp, og så ut som han var en eneste stor ballmagnet. West Ham framstår endelig som et lag igjen, og det er på sin plass med en liten hyllest til Pellegrini. Der de i starten av sesongen så uorganisert og uinspirerte ut, var de nå disiplinerte og kompakte. De klarte å stenge av de rommene Chelsea elsker å boltre seg i, og lot seg ikke stresse. West Ham spilte seg også fram til flere gode sjanser, og hvem vet hvordan kampen hadde endt om Arnautovic var på banen i stedet for på tribuna. Yarmolenko bomma på en gigantsjanse og Zabaleta bomma på ballen, men alt i alt kan Pellegrini være godt fornøyd med det laget har prestert de to siste kampene. Sarri på sin side veit at han fortsatt har mye å jobbe med. Han har spillere med fantastiske kvaliteter, men det er fremdeles et par puslespillbrikker som mangler. Sarri har hele tiden sagt at de ikke er gullfavoritter, og at de trenger tid. Men selv om laget trenger tid for å perfeksjonere den nye spillestilen, må de være klare til å møte Liverpool allerede denne uka. To ganger.

Helt til slutt er det verdt å merke seg at selv om Premier League er både hovedrett og dessert, kan forretten Championship også by på en del godbiter. Hvis du fortsatt ikke har sett John McGinns scoring for Aston Villa er det bare å gjøre det med en eneste gang. Tro meg!

Etter en haug med deilige landskamper i Nations League, er Premier League endelig tilbake. Og finnes det noen bedre måte å starte runden på enn med Tottenham mot Liverpool? Klopps gutter fikk sin femte strake seier, Gini Wijnaldum scora sitt aller første bortemål i Premier League, og Heung-Min Son kunne ha blitt den store helten hvis han hadde fått den straffen han skulle hatt fire minutter på overtid. Men alt dette har blitt diskutert i det vide og det brede allerede, så jeg vil heller rette fokus på sju andre ting jeg la merke til denne helga:

1. Mourinho slår tilbake

Det har storma rundt Mourinho og Manchester United i det siste. Denne helga var Manchester United tilbake slik vi kjenner dem. Watford har vært høstens store overraskelse med seier i de fire første kampene, men i møte med José Mourinho ble overmakten for stor. De første 45 minuttene er noe av det beste jeg har sett av Manchester United denne sesongen. Plutselig stemte alt. Pogba hadde tatt med seg landslagsformen tilbake fra Frankrike, de Gea var endelig seg selv igjen og Fellaini jobba som en helt. Og da Ruud van Nistelrooy plutselig var tilbake i Chris Smallings skikkelse, er det ikke rart at Mourinho smilte fra øre til øre. Romelu Lukaku viste at han kan være avgjørende i begge ender av banen. Ikke bare scora han sitt fjerde mål for sesongen, han bidro også sterkt defensivt da Watford jakta utligning.

Et skår i gleden var selvfølgelig at Nemanja Matic ble utvist. I forrige kamp var det Marcus Rashford som fikk rødt kort, men offensivt har José mye å velge i. Tapet av Matic er betydelig tyngre. Serberen gir de røde djevlene uvurderlig trygghet i spillet, som er vanskelig å erstatte.

2. Endelig Özil

Få menn skaper så blandede følelser hos fotballsupportere som Mesut Özil. Han har blitt kritisert både for det han gjør på banen og det han gjør utenfor banen, og etter VM tok han et knallhardt oppgjør med media, tyske politikere og fotballforbundet da han ga seg på landslaget. I Arsenal-leiren ser det ut til å være delt. Mange meiner han ikke gidder, ikke jobber hardt nok, forsvinner helt i mange kamper. Andre forsvarer ham fordi han er en briljant spiller når han er i form. Elegant, intelligent, assistmaskin. Mot Newcastle var han endelig tilbake på scoringslista, med sitt første seriemål siden desember 2017.

Endelig kan Mesut Özil smile igjen. (Foto: Scanpix)

3. En ekte Palace-gutt

Wilfried Zaha er Crystal Palace, og Palace er Wilfried Zaha. Ingen har scora flere Premier League-mål for Crystal Palace enn Zaha. Bare Joel Ward og Jason Puncheon har spilt flere kamper. Vi har snakka om det mange ganger: Ingen enkeltspillere i Premier League er viktigere for laget sitt enn Zaha. Han blir sparka ned gang på gang, dyttes og bølles med. Men han er så godt som umulig å stoppe. I helga så vi det nok en gang. Palace vant 1-0, og målet ble skapt ene og alene av Zaha. Han dansa seg mellom Huddersfield-spillerne og satte ballen kontant i lengste hjørnet. Et smykke av en scoring.

Det er ikke bare på banen Zaha er en ekte Palace-helt. Crystal Palace Ladies har slitt med økonomien, og i landslagspausa kom nyheten om at Zaha hadde kontakte dem for å gi damelaget et “betydelig økonomisk beløp”: “Alle vet hva Crystal Palace betyr for Wilf og han ønsker å gi den neste generasjonen håpefulle spillere i Palace Ladies de samme mulighetene han hadde da han kom opp gjennom juniorlagene.”

Slike gutter, det vil gamle Selhurst ha!

4. Eden Hazards verden

Akkurat nå lever vi i Eden Hazards verden, og vi er heldige som får være en del av den. I sommer var det mye snakk om at Hazard ville vekk fra Chelsea, og at han var misfornøyd. Nå ser det ut som han trives som plommen i egget. Mot Cardiff var han helt ustoppelig. Få spillere er så underholdende og inspirerende å se i aksjon som Eden Hazard når han er i form. Hattricket på lørdag betyr at han har fem mål på fem kamper så langt denne sesongen, i tillegg til to assists. Det er ikke noe sjokk at Sarriball passer Eden bedre enn Conte-fotball. Chelsea står med fem seiere av fem mulige, og har allerede scora 14 mål. Bare Manchester City kan matche de tallene, og om Hazard fortsetter i samme tempo kan det bli en av hans aller beste sesonger i den blå drakta.

5. Gratulerer med dagen

Manuel Pellegrini fylte 65 år på søndag, og har fått en vond start på tida i West Ham. Med tap i de fire første kampene og kamper mot Chelsea og Manchester United i de to neste kampene, var det helt avgjørende å få med seg poeng hjem fra Goodison Park. Spillerne var mer enn villige til å gi Pellegrini en passende bursdagsgave, og Yarmolenko storspilte i sin første kamp fra start. Endelig så man potensialet som bor i West Ham og flere av nysigneringene fra i sommer. Dermed kunne West Ham innkassere sårt trengte poeng, og Pellegrini kunne feire bursdag med verdens beste samvittighet.

«Yes, tre poeng og solid spill. Akkurat det jeg ønska meg!» (Foto: Scanpix)

6. Sjarmoffensiv på Etihad

Runden har bydd på mye fantastisk fotball, vakre scoringer og nydelige redninger. Men det aller vakreste øyeblikket kom før kampstart på Etihad. Vi er vant til søte små barn som leier fotballstjernene inn på banen. Men denne gangen var to av barna bytta ut med godt voksne damer. Vera Cohen på 102 år og lillesøster Olga Halon fikk æren av å ledsage de lyseblå ut på banen. Ifølge britiske medier har Vera hatt sesongkort i 85 år, og søstrene går fortsatt på kamp sammen. Det er vakkert å se at fotballgleden aldri dør. Vera Cohen har gitt uttrykket “Life goals” en helt ny betydning for meg. Målet med livet må åpenbart være å bli 102 år og fortsatt gå på kamp.

102 år gamle Vera Cohen sørger for at David Silva kommer seg trygt ut på banen. (Foto: Scanpix)

7. Propagandafotball

Noe av det beste man kan gjøre en søndag formiddag er å se Wolverhampton spille fotball. Vi hadde store forventninger til dem etter at de rundtspilte hele Championship i fjor, og nå leverer de så til de grader opp til forventningene. Det er offensivt, det er klikk-klakk, det er høyt tempo. Det er i grunn alt man kan ønske seg når man ser fotball. Ruben Neves dirigerer, vingbackene stormer fram, og Nuno Espírito Santo har Premier Leagues ryddigste skjegg. Og når driblekongen Adama Traoré kommer innpå, veit man aldri helt hva man har i vente. Det eneste man veit, er at det blir underholdende. De sløser noe voldsomt med sjanser, og mot et mer målfarlig lag enn Burnley kunne det blitt skjebnesvangert. Men ulvene har definitivt mye på gang. Neste helg reiser de til Old Trafford. For et oppgjør det blir!

I kveld runder Southampton og Brighton av runde 5, før vi retter blikket mot Europa. Livet er herlig for oss som elsker fotball!

28 mål, fire røde kort og en hellig inngripen som ga oss en aldri så liten bombe. Nydelige mål, sårt tiltrengte poeng og rykter om krangling internt. Runde tre er enda ikke over, men helga har gitt oss mer enn nok dramatikk. Mandag kveld rettes blikket mot Old Trafford der Mourinho skal vise at han fortsatt er The Special One, men før det kan vi koste på oss en liten oppsummering av de andre kampene.

Her er mine sju punkter fra den deilige fotballhelga vi har lagt bak oss:

1. Sarriball med fartsdumper og Benitez leker stolleken

Newcastle sto med ett poeng etter de to første kampene, suspensjoner og skader i backrekka og en evig konflikt med eieren. Jeg forventa at Benitez skulle ta grep etter kampen i Cardiff, men var likevel ikke forberedt på de massive endringene som skulle komme. Da lagoppstillinga kom, var det tydelig at Benitez hadde lekt stolleken. Seks spillere var skifta ut siden sist, og backfireren var bytta ut med en trebackslinje. Både Jonjo Shelvy og Jamaal Lascelles var henvist til tribuna, og dermed stilte Newcastle uten sine to fremste ledere på bana. Benitez sa det handla om skader, men ryktene svirra om at Lascelles var utelatt på grunn av interne uenigheter. Det ble sagt at Lascelles hadde vært misfornøyd med hvor han skulle spille i trebackslinja, og at Benitez svarte med å sette ham ut av troppen. Ikke akkurat en optimal oppladning til kampen.

Likevel slet Chelsea med å få Sarriballen til å flyte. Newcastle var ekstremt vanskelig å bryte ned, og Chelsea klarte ikke å slå hull i den stripete muren. Jorginho dirigerte laget som om han var en klubbveteran, men klarte likevel ikke å få tannhjulene til å gå som planlagt. Kanté prøver fortsatt å finne seg sjæl i en ny og uvant rolle, og Alonso ble nok en gang den store helten da han dro i land tre poeng via DeAndre Yedlin. Sarri og co står med full pott etter tre kamper, og det er denne typen slitekamper de er helt nødt til å vinne. Men Sarri har fortsatt en jobb å gjøre før det virkelig går på skinner. Mot et disiplinert og kompakt Newcastle ble det Sarriball med solide fartsdumper.

2. Mitrogol

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er svak for visse typer spillere. En av dem er den hardtarbeidende, selvoppofrende slitespissen som møter hver duell og hvert innlegg med dødsforakt. Spisser som Aleksandar Mitrovic. Det virker som det var kjærlighet ved første blikk da serberen kom på lån i vinter. I sommer ville han fryktelig gjerne få fortsette i Fulham, og det ser ut som om han koser seg noe voldsomt i den hvite trøya. Med tre mål på tre kamper fortsetter kjærligheten å blomstre på Craven Cottage.

Med tanke på fjorårets sesong, er det mildt sagt rart å se Burnley involvert i en kamp der det scores fem mål før pause. Men uten Nick Pope og med en real europeisk hangover var det ikke lenger den bunnsolide forsvarsmuren vi så i aksjon. Fulham grep sjansen med begge hendene, og resultatet ble en ekte målfest. Kampen bød på klassescoringer i begge ender. Jean Michäel Seri slo til med et enormt drømmetreff, og Tom Cairney leverte en assist like følsom som Aune Sand. Da er det lett å elske fotball!

3. Watford dundrer videre

Nå er det virkelig god stemning i Watford. 9 poeng av 9 mulige! (Foto: Scanpix)

Jeg var en av dem som tippa Watford i nedrykksstriden. Så langt har Gracias gutter pekt nese til meg og mange andre forståsegpåere. Med ni poeng på tre kamper har de fått en drømmestart på sesongen, og de har slått Crystal Palace for første gang på fem kamper. På søndag serverte de i tillegg scoringer fra øverste hylle. Roberto Pereyra viste hvorfor han tidligere har fått være med på å vinne seriegull, cupgull og spille Champions League-finale med Juventus, mens Holebas slo et innlegg som var så presist at det gikk rett i mål. Da hjalp det lite for Palace at Zaha fortsetter å score. Hodgsons menn ser generelt solide ut, men denne helga ble mangelen på en effektiv spiss skjebnesvanger. Benteke ser fortsatt ut som danskene som har brukt klister når de burde smurt med Blå Swix, og det lugger noe voldsomt for den tidligere storscoreren. Hodgson sa før kamp at Benteke trengte selvtillit, men da var denne kampen så feil medisin man kan få. Det ser ut som det bare er et spørsmål om tid før Roy gjør endringer på topp. Nå er det opp til Alexander Sørloth å bevise at det er han som fortjener sjansen fra start neste runde.

4. Blodrød lørdag

Det var virkelig de røde kortenes lørdag. Av de fire kampene som sparka i gang klokka fire, var det kun Arsenal – West Ham som endte med 22 mann på bana. Det er i seg selv oppsiktsvekkende at man får utvisninger på én dag. Det er enda mer oppsiktsvekkende at tre av dem var direkte røde kort. Richarlison starta ballet med en “nedskalling” Marco Materazzi og Zinedine Zidane ville avvist med et hånlig flir. Everton slapp dog å spille lenge med én mann mindre. Adam Smith prøvde å stoppe Theo Walcott i fullt firsprang, og som lønn for strevet fikk også han gå tidlig i dusjen. I oppgjøret mellom Huddersfield og Cardiff havna Jonathan Hogg i klammeri med Harry Arter, og ble tredjemann med direkte rødt denne runden. Kampen endte forøvrig 0-0, noe jeg vil påstå var helgas desidert minst  overraskende resultat. Southamptons Pierre-Emile Højbjerg runda det hele av med å filme seg til sitt andre gule kort. For å sette lørdagen i perspektiv gir jeg ordet til vår kommentator Peder Mørtvedt:

VM 2018: 4 røde kort. En lørdag i Premier League: 4 røde kort. #2pl

— Peder Mørtvedt (@pedermor) August 25, 2018

5. Norske briller: Kongen av Romsås

Dette ble også helga da Joshua King åpna målkontoen for sesongen. King får mye tillit i Bournemouth, og etter at spisskollega Callum Wilson brant straffe i åpningskampen mot Cardiff var King tilbake som straffeskytter. Han gjorde ingen feil, og satte ballen kontant bak Englands landslagskeeper. Romsås store sønn fortsetter å være en sentral spiller for The Cherries, og med norske briller passer det perfekt om han kan ta med seg den selvtilliten inn i landslagspausa. I Southampton fikk Moi sin første kamp fra start etter å ha stått over forrige kamp med skade. Han spilte 80 minutter og får nok en gang skryt av Mark Hughes:

“For meg som manager for denne gruppa ble jeg oppmuntra over hva vi produserte og det viser potensialet i spillergruppa. Vi gjorde et par endringer og fikk inn spillere for å bygge forståelse. Spillere som Moi Elyounoussi, som jeg syntes var fantastisk (…)”

6. Lettelsens sukk på Emirates

Emery fikk endelig sin etterlengtede seier. Det tar tid å bygge et nytt prosjekt i en klubb som har hatt en kontinuitet på trenersiden som er svært sjelden i den moderne fotballen. Å tape mot Manchester City og borte mot Chelsea kan unnskyldes. Et tap hjemme mot West Ham ville vært katastrofe. Og for Emery starta kampen på verst tenkelig måte. Før halvtimen var spilt sendte Marko Arnautovic gjestene i ledelsen, og du kunne formelig høre Arsenal Fan TV kvesse klørne. Men den gang ei. For selv om Arsenal fortsatt ser sløve ut defensivt, begynner det virkelig å svinge foran mål. Pellegrini har enda ikke fått skikk på laget sitt, og West Ham klarte kun å holde på ledelsen i fem minutter. I andre omgang var Issa Diops marerittdebut et faktum da han satte ballen i eget mål. På tampen utnytta Bellerin og Welbeck et passivt West Ham-forsvar som etterlot seg enorme rom, og fastsatte resultatet til 3-1. 

Mange bet seg merke i at Mesut Özil ikke var en del av Arsenal-troppen på lørdag. Ryktene begynte å gå om en krangel med Emery fordi tyskeren hadde fått beskjed om at han måtte jobbe hardere. Emery avviser hardnakket ryktene, og sier at han ikke spilte fordi han var sjuk. Likevel fortsetter det å svirre rykter om at Özil ikke er garantert en plass i startelleveren framover. 

Emery har tatt kontrollen på Emirates. (Foto: Scanpix)

7. Den hellige ånds hånd

Mange av oss hadde voldsomme forventninger til Wolverhampton før sesongen. I de to første kampene ble det mye stang ut for ulvene, men i helga hadde de for en gangs skyld marginene på sin side. Og når man har en trener som heter Nuno Espírito Santo er det bare naturlig at du får litt hjelp av guds hånd når de regjerende mesterne kommer på besøk. Målet til Boly skulle selvsagt aldri vært godkjent. Men når verken dommere eller motspillere får med seg at det er hånda, ikke hodet, som sender ballen i mål, kunne Wolverhampton endelig slippe jubelen løs. De har tatt sin første skalp i Premier League, og det vil gi en enorm boost etter en sesongåpning der de nok har følt seg litt snytt.

Resultatet er også godt nytt for de som frykta at Manchester City skulle fjerne all spenning også i år. Nå er det de som jager. Liverpool og Chelsea har fått et ørlite forsprang, og på mandag kan Tottenham også gripe muligheten. José Mourinho på sin side øyner sjansen for å knappe inn på erkerivalen Pep, og det bør kunne gi mer enn nok motivasjon til å slå knallhardt tilbake.

I kveld får vi svaret på om Mourinho feier alle kritikerne til side, eller om Pochettinos mannskap gjør krisa i Manchester enda større. Tottenham har vunnet én av de siste fem kampene de har spilt på Old Trafford, og Manchester United har kun tapt to av de siste 37 hjemmekampene de har spilt i Premier League. Men Harry Kane har allerede vist at han kan bryte gamle trender denne høsten. Klokka 21.00 braker det løs. Jeg gleder meg som en liten unge!

I Manchester ble vi servert ekte målfest, og Wales ga oss både tvillingderby og en tur tilbake til fortida. I London brytes forbannelser og spanjoler redder dagen, mens Brighton har blitt Mourinhos nemesis. Callum Wilson er et helt angrep alene, og brasilianske keepere er de nye playmakerne.

Her er 7 ting jeg kommer til å huske fra runde 2:

1. Basketak i Wales

Runden starta i Wales, der Cardiff tok i mot Newcastle til en god gammeldags knokkelkamp. Vi fikk kanskje ikke slepen teknikk og tiki-taka, men for de som liker susende taklinger, knallharde dueller og fotballtennis var dette den perfekte kampen. Samtlige spillere så ut som de hadde tatt for mye Møllers Tran, og gikk inn i hver eneste duell som om livet sto på spill. Selv om kampen endte målløst, var det mer enn nok action. Kenedy skulle vært utvist allerede i første omgang, men slapp utrolig nok unna med bare gult kort. Innbytter Isaac Hayden måtte derimot gå rett i garderoben etter en grisetakling Pondus ville vært stolt av. På overtid kunne Kenedy ha sikra tre poeng med hjem til Newcastle da de fikk straffe, men unggutten krona en elendig kamp med en elendig straffe. Neil Etheridge redda straffe i sin andre kamp på rad, og denne gangen ga strafferedninga også poeng. Tittelen som tidenes beste engelsk-filipinske keeperen kan sannsynligvis allerede innkasseres.

Slaget i Wales ga oss også et historisk øyeblikk. For andre gang i Premier Leagues historie spilte to tvillinger mot hverandre. Murphy-tvillingene er så like at de måtte bruke sko i ulike farger da de spilte sammen i Norwich for at treneren skulle klare å se forskjell på dem. Det bør være langt enklere nå som de spiller for hvert sitt lag. Josh Murphy starta for Cardiff, mens Jacob Murphy var henvist til Newcastle-benken. Men i det 70. minutt kom Jacob inn, og tvillingene rakk å få åtte minutter sammen på bana før Josh ble bytta ut. Kanskje er det best for husfreden at oppgjøret endte 0-0.

2. Ghost Busters!

Augustforbannelsen. 15 kamper og drøyt 1000 minutter tok det. Men alle forbannelser kan brytes, spesielt når man får hjelp av ei raus forsvarsrekke. Å spille seg ut bakfra er den nye vinen, og kan være et vanvittig effektivt grep når det brukes riktig av forsvarsspillere som mestrer det. Og det er beundringsverdig at Fulham kommer til Premier League for å spille på sin måte. Men mot Tottenham så Fulham mer og mer naive ut. Skal man virkelig prøve å spille seg ut bakfra på bortebane mot Tottenham? Svaret i helga var definitivt nei. Gang på gang førte det til farlige balltap langt inne på egen halvdel. Når klareringene i tillegg stort sett gikk rett til en Tottenham-spiller, var det bare et spørsmål om tid for Tottenham utnytta det.

Først sørga Lucas Moura for at hans første mål i Premier League ble en perle av de sjeldne. Så viste Trippier at han virkelig har skrudd til frisparkfoten. Og til slutt fikk endelig Harry Kane sin etterlengtede august-scoring. Det måtte jo komme. Harry Kane har vært en målmaskin i flere år nå, et mareritt for enhver forsvarsspiller og keeper. Mot et hanglende Fulham-forsvar kunne Harry Kane endelig legge all overtro død. Den nybakte pappaen kan definitivt score mål også i august.

Sånn ser det ut når man endelig bryter en forbannelse. (Foto: Scanpix)

3. AuBOMeyang mot den spanske armada

Både Sarri og Emery prøver seg fortsatt fram i London, og lørdag kveld skulle begge forsøke å erobre hovedstaden. Historien om den kampen er også historien om to spisser som så langt har hatt veldig ulik start på sine karrierer i England. Aubameyang tok Arsenal og Premier League med storm, og fikk med seg utrolige 10 mål og 4 målgivende på sine 13 kamper for Arsenal forrige sesong. Morata derimot, scora bare ett ligamål hele vårsesongen. Han har sett ut som en skygge av seg selv, en spiller blotta for selvtillit.

Men i helga var rollene bytta om. Aubameyang bomma på flere vanvittige sjanser, mens Morata både var smart og effektiv da han fikk muligheten. Sammen med sine landsmenn vippa han oppgjøret i de blås retning. Alle tre målscorerne var spanske, og to av tre målgivende pasninger ble sendt fra en spanjol. Pedro har vært fantastisk i de første kampene under Sarri, og hvis Morata endelig finner formen igjen kan det blir flere tapasfester på Stamford Bridge i tida framover.

4. Tale of two cities: Den blå byen

Huddersfield var ett av få lag som klarte å ta poeng på Etihad i fjor. Da hadde Manchester City allerede vunnet serien, og var slappere enn vanlig. I helga var det bånn gass. Og slike kamper minner oss på hvor enorme forskjellene er i Premier League. Selv uten Kevin De Bruyne varter City opp med et spill som er så godt som umulig å forsvare seg mot. Kampen viste også hvorfor Agüero er en av de aller beste spissene som noensinne har spilt i England. Når han er i form, er han umulig å stoppe. I helga satt alt. Bevegelsene, touchene, killerinnstinktet. Og dermed kunne Agüero innkassere sitt niende hattrick i Premier League. Bare Alan Shearer har flere, og ingen blir overraska om den rekorden faller i år. 

Men selv om hele City sprudla og Agüero fikk med seg nok en matchball, var det far og sønn Silva som stjal showet for meg. David Silva spilte sin kamp nummer 250 i Premier League, og hadde med seg en helt spesiell heiagjeng. Sønnen Mateo ble født altfor tidlig, og svevde mellom liv og død på sjukehuset i vinter. Silva tilbragte naturlig nok mye tid med familien mens lagkameratene spilte kamper. Nå er sønnen frisk, og kom ut som maskot i armene til pappa. Kronen på verket kom da David Silva satte inn et nydelig frisparkmål. Twitterkongen Benjamin Mendy utropte Mateo til Man of the Match, og det er vanskelig å være uenig i det.

yes 6-1.. yeah 1 or more assist for me (certainly more 😝😅) .. yeah Kun 3 goals and all that… but our MOTM today its him 😍 (and Im no talking about his dad) 💙 #mateo pic.twitter.com/cjisMtFCWa

— Benjamin Mendy (@benmendy23) August 19, 2018

5. Tale of two cities: Den røde byen

Mens alt er fryd og gammen i den blå delen av Manchester, er det elendig stemning hos de røde. Mourinho har tidligere vært både The Special One og The Happy One, men nå er han definitivt The Grumpy One. Etter kampen var han sarkastisk, frekk, vag og ordknapp.

Sannheten er at Brighton rett og slett var et bedre fotballag på søndag. Brighton var disiplinerte, smarte, hardtarbeidende og modige. De utnytta rommene i Uniteds forsvar, og vant fortjent. Manchester United så ut som de ikke var spesielt interesserte i å spille kampen. Forsvarsspillet var et komplett kaos, og det offensive spillet var totalt planløst. Kroppsspråket til spillere som Martial tyda på at han helst ville være alle andre steder enn på bana. Etter kamp sa Pogba at de ikke hadde hatt riktig innstillingen. Han var heldigvis voksen nok til å også inkludere seg selv, for han så på ingen måte ut som en nybakt verdensmester i den kampen. Det er åpenbart noe som ikke stemmer hos Manchester United. Hvis spillerne sliter med innstillinga så tidlig i sesongen har man seriøse problemer. Det er ikke bra nok. Neste helg får de Tottenham på besøk, og hvis de ikke skjerper seg til den kampen lever Mourinho ekstremt farlig.

6. Callum Wilson One Man Show

Vi må snakke om målet til Callum Wilson. Jeg veit vi bare er i andre serierunde, men den scoringa seiler allerede opp som en av kandidatene til årets mål. I argentinsk stil dansa han seg gjennom Pellegrinis gutter, og satte ballen iskaldt i mål. Det skal egentlig ikke være mulig. Wilson mottok ballen ved midtsirkelen, og var alene mot fem motstandere på West Hams banehalvdel. Hvis to mot én er feigt, er fem mot én blodig urettferdig. Men Wilson så ikke ut som han plagdes nevneverdig med det, og brukte West Ham-spillerne som rundingsbøyer. Det er selvsagt mye å utsette på West Ham-forsvarerne i den situasjonen. De rygger og rygger, og blir altfor passive. Men i stedet for å slakte West Ham, velger jeg å nyte Wilsons prestasjon. Det er vakkert. Det er imponerende. Det er fotball på sitt aller morsomste. Måten han drar seg forbi Balbuena på er så lekkert at jeg allerede har sett det i reprise minst tjue ganger.

7. De nye playmakerne

Siste punkt fra runde to er de nye playmakerne. Det snakkes opp og i mente om keepere som er gode med ballen i beina og er gode til å sette i gang angrep. Denne runden så vi hvorfor. Manchester City scora sitt første mål takket være et perfekt utspill fra Ederson. Det er ikke ofte keepere får assist, men denne sesongen kan vi få flere eksempler på det. Mandag kveld traff Alisson på 21 av 23 pasninger. Han fant medspillerne sine over hele bana, både med korte og kjappe pasninger i forsvarsfireren, og lange oppspill helt opp mot motstanderens sekstenmeter. Alisson er ikke bare en vanvittig solid keeper, han gir også Liverpool en ny dimensjon offensivt. Med de kontringsspillerneLiverpool har, er det bare et spørsmål om tid før Alisson kopierer landsmann Ederson og får sin første assist.

Premier League er i gang, og på mange måter er alt som det pleier å være. Det er som om vi aldri har hatt noen pause. Som om sommeren og VM bare var en drøm. Det lyseblå Manchester-toget dundrer videre, det samme gjør Salah og resten av Liverpools angrepsrekke. Richarlison er tilbake hos Marco Silva, Manchester United vinner med ett mål og hos Tottenham finner vi den samme gamle gjengen. Men selv om Premier League starter hjemmekoselig og fint, er det mer enn nok å ta tak i fra den første runden.

Her kommer sju ting jeg bet meg merke i:

1. Luke Shawshank Redemption

Da Luke Shaw gikk fra Southampton til Manchester United for fire år siden var han et av Englands største talenter. Siden den gang har det bare gått nedover, med lange skadeavbrekk og lite spilletid. Han har blitt avskrevet, utskjelt og latterliggjort. Mourinho har ikke vært nådig med sin unge disippel, og unggutten har måttet tåle krass kritikk. Men på fredag skjedde det et lite mirakel på Old Trafford. I sin seniorkamp nummer 141 kom Luke Shaws aller første scoring. En scoring hele fotballverden unner ham. Det er lett å glemme at Shaw bare er 23 år gammel. Kanskje kan fredagens kamp gi ham en ny vår. Kanskje var dette akkurat det han trengte for å få ut det potensiale vi alle vet bor i ham.

2. Kaptein Paul 

Paul Pogba kom ikke bare tilbake fra Russland som verdensmester. Han kom også tilbake fra Russland som en leder. Både på bana, i garderoben og under feiringa hjemme i Frankrike har han stått fram som en av de virkelige lederne i det franske laget. Det var derfor mange av oss som lurte på om han kunne overføre dette til klubblaget. På fredag kom han ut på Old Trafford med kapteinsbindet. Og da Manchester United fikk straffe tre minutter inn i den nye sesongen, ga Pogba tydelig beskjed om at han er fus. Alexis Sánchez måtte pent rusle vekk fra straffemerket. Men selv om Pogba starta sesongen med både scoring og kapteinsbind, går det fortsatt rykter om at det er brann i rosenes leir. Forholdet mellom Pogba og Mourinho har blitt diskutert opp og ned og i mente, og Pogba gjorde lite for å dempe ryktene etter kamp.

Richarlison setter inn sitt andre mål for dagen. (Foto: Scanpix)

3. Love you can’t defend

Vi har snakket om det i ukesvis. Richarlison er tilbake hos Marco Silva. Av og til finner to mennesker sammen på en måte som skaper ren magi. Av og til virker det som om to mennesker bare er skapt for hverandre. At de hører sammen. Slik er det med Richarlison og Marco Silva. I fjor høst så Richarlison ut til å bli en av de nye stjernene i Premier League, men da Marco Silva forlot Watford i januar sa det bråstopp for den unge brasilianeren. Alle Richarlisons mål og målgivende forrige sesong kom i den perioden Marco Silva hadde ansvaret på sidelinja. Nå er de to turtelduene gjenforent i Everton, og da spretter ballen endelig riktig vei igjen. Richarlison sa etter kampen at Marco Silva er som en far for ham, og har tidligere sagt at han er en av verdens beste trenere. Everton-supportere bør håpe på at den faderlige kjærligheten kan løfte Richarlison og Everton til nye høyder denne sesongen.

4. New kids on the block

Chelsea er et av lagene jeg er mest spent på denne sesongen. De av oss som også følger italiensk fotball, har latt oss begeistre av Sarriball i Napoli og Empoli. Den tidligere bankmannen er eksentrisk, kontroversiell og har en fotballfilosofi det er utrolig lett å forelske seg i. Men vil det fungere utenfor Italia? Hvor fort kan man få et lag til å gå fra Conte-fotball til Sarriball? Det er selvsagt altfor tidlig å konkludere, men med seg fra Italia har Sarri en viktig ingrediens for å få overgangen til å flyte best mulig: Jorginho. Jorginho var helt sentral i Sarris system i Napoli. Da Sarri satte kursen for England ble den brasilansk-italienske midtbanegeneralen med på lasset. Det er ikke bare bare å være håndplukka av den nye treneren. Fallhøyden er stor. Men Jorginho viste denne helga at han ikke lar seg affisere av den slags. Han gikk fram da Chelsea fikk straffe, og satte straffen like iskaldt som en napolitansk mafioso.

5. Målfesten fortsetter

Det mestscorende lagene i fjor var selvfølgelig Manchester City med 106 mål, men Liverpool kom på en respektabel andreplass med sine 84 scoringer. Og er det et lag som virkelig har fått føle effekten av Liverpools angrepsarsenal er det West Ham. For fjerde gang på rad måtte de plukke fire baller ut av nettet i møte med Klopps gutter. Salah fortsatte der han slapp forrige sesong, og Mané satte to. Naby Keita viste at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves, og hadde en imponerende debut. Til slutt fikk Liverpool-supporterne også gjensyn med en gammel kjenning og en feiring som tidligere gikk som en farsott på Merseyside. I det 87. minutt kom Daniel Sturridge inn som innbytter. Med sin første touch på ballen satte han inn 4-0. Livet har ikke bare vært lett for Sturridge etter at han satte fyr på Liverpool sammen med Suarez og Sterling i 2013/2014-sesongen. En skadeliste lang som et vondt år har gjort at Sturridge har blitt forbigått både på klubblaget og landslaget. Det blir nok ikke mange kamper fra start i år heller, men med scoring i sesongpremieren er smilet og dansen tilbake.

Gutta er tilbake på jobb. (Foto: Scanpix)

6. Shark Team

I fjor måtte Mendy slå i hjel tiden som SoMe-ekspert, klassens klovn og influencer. I går var han på plass på bana igjen, og feira det med to målgivende pasninger. Sammen med resten av Peps disipler ga han Unai Emery et ublidt møte med Premier League. Arsenal viste at de fortsatt har en lang vei å gå før de kan spise kirsebær med de store gutta, mens Manchester City ikke ser ut til å ville hvile på laubærene. Bernardo Silva viste hvorfor Guardiola har rost ham opp i skyene før sesongstart, og Raheem Sterling var definitivt tilbake i kjent stil etter VM-pausa. Og Mendy må nok belage seg på å bruke mindre tid på sosiale medier i tida framover. Peps sitater etter kamp var temmelig tydelige:

«Mendy er Mendy. Noen ganger vil vi drepe ham, og andre ganger tenker du wow, for en spiller vi har. Han gir oss energi. Mendy har mange ting han må forbedre, og forhåpentligvis kan vi overbevise ham om å legge vekk sosiale medier litt og forbedre et par ting.»

7. Norske briller

Joshua King har allerede etablert seg som en nøkkelspiller for Bournemouth og Eddie Howe. Alexander Sørloth må finne seg i å være bak Christian Benteke i spisskøen hos Roy Hodgson, men fikk et innhopp mot slutten. I tillegg fikk vi to nye debutanter i helga. Stefan Johansen må belage seg på mindre spilletid etter Fulhams shoppingrunde i sommer, men fikk ti minutter på tampen i the Brede Hangeland Derby. I Southampton jobber Mohamed Elyounoussi med å finne seg til rette i et nytt land og en ny klubb, og kom inn rett før det var spilt en time. I likhet med større og mer etablerte stjerner klarte han ikke å bryte ned Burnley-forsvaret, men får skryt av trener Mark Hughes. Det blir spennende å se om Moi er med fra start når Southampton besøker Everton på lørdag.

Én runde er spilt, 37 runder gjenstår. Det er alltid en deilig følelse å være helt i starten av en ny sesong. Alt kan skje, ingenting er avgjort. Nye helter skal vinne supporternes hjerter, trenere vil komme og gå. Spillere skal avskrives og genierklæres, lag skal dømmes til nedrykk og gjenoppstå som fønikser. Galskapen er i gang. Velkommen tilbake!