Tag Archives: koronavirus

Sesongavslutning i isolasjon?

Ifølge Independent jobber Premier League nå med et opplegg for å spille ferdig sesongen i løpet av sommermånedene. Opplegget innebærer blant annet å isolere spillerne på samme måte som ved mesterskap. Etter sigende er planen at lagene skal ha hver sin leir, og at både spillere og støtteapparat jevnlig skal testes for å hindre smittespredning. Tanken er at det skal spilles flere kamper hver dag, og at alle skal sendes på TV. Dette opplegget vil selvsagt innebære at kampene spilles for tomme tribuner. 

I likhet med alle andre fotballidioter savner jeg fotballen voldsomt. Jeg gleder meg enormt til den dagen fotballen igjen kan rulle, og jeg håper intenst at sesongen kan fullføres. Likevel er jeg skeptisk til dette forslaget. 

For det første har vi ingen garanti for at dette er forsvarlig. Det er umulig å spå hvordan pandemien kommer til å utvikle seg i de kommende månedene. Dette forslaget forutsetter at situasjonen i England er under kontroll i juni og juli, men at situasjonen fortsatt er så alvorlig at isolasjon er nødvendig. I tillegg forutsetter man en testkapasitet som er langt høyere enn den vi ser i dag. Det er ingen garanti for at testkapasiteten til sommeren er så stor at det er forsvarlig ressursbruk å teste tjue lags spillere og støtteapparat hyppig. Det er ikke usannsynlig at man heller bør prioritere å teste helsepersonell, folk i risikogruppen og folk med klare symptomer. 

Hvis klubbene må gå lenge uten å kunne gjennomføre normale fellestreninger vil det kunne gjøre spillerne mer utsatt for skader når de plutselig skal i gang med kamper igjen. Egentrening kan aldri erstatte fellesøkter og kamptrening, og vi vet ikke hvordan spillernes fysiske forutsetninger påvirkes av karantene og isolasjon. Og hva gjør man hvis spillere pådrar seg alvorlige skader som krever kirurgiske inngrep? Hvis man følger med på de debattene som nå går rundt kapasiteten i helsevesenet, tyder mye på at man kan bli nødt til å gjøre ganske knallharde prioriteringer. Fotballspillere er vant til å være først i køen når det gjelder medisinsk behandling, men gjelder det også i en pandemi?

Storbritannia er for tiden i lockdown, og ingen vet hvor lenge det vil vare. (Foto: Scanpix)

Et annet element er at denne løsningen også må innebære at både spillere, trenere og støtteapparat lever i full isolasjon i to måneder. Selv om man sammenligner det med de leirene landslag gjerne har i mesterskap, er den mentale belastningen selvsagt en helt annen nå. Det å være isolert fra familien i krisetid er noe helt annet enn å være i en VM-leir. Fotballspillere er ikke immune mot de mentale utfordringene mange sliter med i en unntakstilstand. I en krise er det helt naturlig å støtte seg på familien, men et slikt opplegg vil avskjære spillerne fra sine kjære i en uvanlig tøff periode. 

Jeg frykter at Premier League nå er så redd for å tape penger at de er villige til å overse en del av de utfordringene de står overfor. Jeg skulle ønske jeg stolte på at de som sitter med makten i diverse fotballorganer klarte å sette hensyn til folkehelse og samfunnet høyere enn tapte inntekter. Dessverre strøk mange på den testen i starten av pandemien. Kamper gikk for fulle tribuner lenge etter at man burde ha innsett alvoret, og jeg tror runde 30 i Premier League hadde blitt spilt helt som normalt om ikke Mikel Arteta hadde testet positivt. 

Jeg frykter at de nå er så desperate etter å finne en løsning at de er i ferd med å binde seg for sterkt til masten. Det kan gjøre at de senere føler seg presset til å gjennomføre noe de innser at kanskje ikke er forsvarlig. Det står enormt mye penger på spill, og dessverre har vi gang på gang sett at penger trumfer sunn fornuft og etiske hensyn i fotballen. 

Min siste innvending handler om supporternes rolle i fotballen. Jeg innser at det er ekstremt usannsynlig å kunne fullføre denne sesongen med supportere på tribunene. Likevel syns jeg det er problematisk at supporterne nå knapt eksisterer i diskusjonen. De har blitt en parentes, og det kjenner jeg at er provoserende. I den løsningen som nå diskuteres fjernes supporterne fra fotballen.

Teemu Pukki feirer foran supporterne på Carrow Road (Foto: Scanpix)

Hva er egentlig fotball uten supportere på tribunene? For meg er fotball uten supportere sjelløst. Fotballklubbene tilhører først og fremst supporterne og lokalsamfunnene. Spillere, trenere og eiere får bare låne klubbens farger i en periode. Det er supporterne som representerer klubbens identitet og historie, uten dem er klubbene ingenting. Flere spillere har protestert mot det å skulle spille for tomme tribuner fordi det er supporterne de spiller for. Mye av fotballens magi og appell ligger i supporterkulturen. Det å late som om det er uproblematisk å spille fotball for tomme tribuner er å håne de supporterne som har brukt hele livet på å følge klubben sin gjennom tykt og tynt. 

Fotball er og vil alltid være en sosial aktivitet, både for spillere og supportere. Nettopp derfor er det så vanskelig å spille fotball når sosial distansering er helt nødvendig. Supportermiljøer er sterke fellesskap, der både triumfer og nederlag deles med andre. Kan vi forvente at Liverpool-supportere skal holde seg hjemme alene når klubben deres vinner sitt første seriegull på tretti år? Eller hva med supportere som ser laget sitt redde plassen i siste liten? Er det i det hele tatt realistisk å se for seg at Premier League spilles ferdig uten at folk samler seg i større folkemengder for å følge dramatikken eller feire resultatene?

Det virker som alle er enige om at det viktigste er å fullføre sesongen så fort det lar seg gjøre. Jeg er for så vidt enig, men jeg skulle ønske debatten også tok høyde for supporternes rolle i fotballen. Det kan hende den eneste løsningen er å spille ferdig for tomme tribuner, men det er feil å late som om det blir en fullverdig sesongavslutning. Fotball uten supportere på tribunen vil aldri bli noe mer enn en blek etterligning.

Når fotballen settes på vent

De siste ukene har vært noe av det mest kaotiske europeisk fotball har opplevd. I land etter land har ligaer blitt satt på vent, og det er i skrivende stund høyst uklart når fotballen kan begynne å rulle igjen. Mange lurer på hva som skjer med Europa League, Champions League og de nasjonale ligaene. Nå som EM er utsatt, kan ligaene og turneringene i teorien fullføres i løpet av sommeren. Men hva skjer om det heller ikke er mulig? Det mangler ikke på spekulasjoner og gode forslag, men enn så lenge må vi bare vente og se. 

Hva som eventuelt skjer hvis sesonger ikke kan fullføres, er et enda vanskeligere spørsmål. Kan man dele ut seriegull og Champions League-plasser når ligaen ikke er ferdigspilt? Og hva i all verden skal man gjøre med opprykk og nedrykk? De fleste løsningene vil være urettferdig for minst ett lag, ofte flere. Derfor krysser vi fingrene for at det finnes en metode som gjør at vi får avsluttet sesongen 2019/2020.

Det kan likevel være interessant å se på hva andre ligaer har gjort når uforutsette omstendigheter har satt fotballen på vent. De siste årene har vi nemlig hatt flere tilfeller der nasjonale ligaer rundt omkring i verden av ulike grunner ikke har kunnet fullføres. Her er tre eksempler fra det siste tiåret:

Egypt

Mohamed Salah var blant spillerne som forlot Egypt da den nasjonale fotballen ble stoppet. Her avbildet under OL i London 2012. (Foto: Scanpix)

Egypt er kanskje det landet som har mest erfaring med kansellerte fotballsesonger. Hele åtte ganger etter andre verdenskrig har den egyptiske ligaen blitt avbrutt av ulike komplikasjoner, krig og kriser. Det mest absurde var kanskje i 1990, da sesongen ikke ble ferdigspilt fordi det Egyptiske landslaget skulle forberede seg til VM. Det siste tiåret har den egyptiske ligaen blitt kansellert to ganger. Verken 2011/12-sesongen eller 2012/13-sesongen ble ferdigspilt. Årsakene denne gangen var langt mer alvorlige enn forberedelser til mesterskap.

1. februar 2012 spilte Al Masry mot Al Ahly på Port Said Stadium, og kampen har blitt stående igjen som et av de mørkeste kapitlene i egyptisk fotballs historie. Etter kampen oppsto det voldsomme sammenstøt ute på banen. Al Ahlys supportere og spillere ble angrepet, og 74 mennesker ble drept. I tillegg ble hundrevis skadet, og både spillere og supportere flyktet for livet. Det er mange teorier om hva som var bakgrunnen for volden og hvem som hadde ansvaret for at det gikk så forferdelig galt. Som en konsekvens av tragedien ble den egyptiske ligaen først satt på vent, og senere kansellert av sikkerhetshensyn. 

Da ligaen ble stoppet var det Harras El Hodoud som ledet ligaen. De fikk aldri noe seriemesterskap, og de fikk heller ikke delta i neste års CAF Champions League. Egypts representanter i CAF Champions League neste sesong ble de to lagene som hadde kvalifisert seg i 2010/11-sesongen; Al Ahly og Zamalek. 

I ett år var det full stopp for den egyptiske fotballen, men i februar 2013 skulle endelig 2012/13-sesongen sparkes i gang. Det ble dog nok en sesong som aldri ble fullført. Etter 17 runder ble sesongen igjen avbrutt, etter statskuppet i juli. Også denne gangen var det de to beste lagene fra 2010/11-sesongen som fikk Egypts plasser i CAF Champions League året etter. 

Thailand

Da den thailandske kongen døde påvirket det hele landet, også fotballen. (Foto: Scanpix)

13. oktober 2016 døde kong Bhumibol Adulyadej av Thailand. Det fikk store konsekvenser for den thailandske ligaen. Det ble erklært landesorg i 30 dager, og i denne perioden ba myndighetene hele landet om å unngå “underholdningsaktiviteter”. Hvorvidt fotball først og fremt er underholdning eller idrett er en evig debatt, men i Thailand falt fotballkamper inn under det man regnet som underholdningsaktiviteter. 

På det tidspunktet var det tre runder igjen av den thailandske ligaen, og det ble kunngjort at man kom til å bruke tabellen slik den sto 13. oktober. Det betød at SCG Muang Thong ville bli seriemestere. De hadde da fem poengs forsprang ned til Bangkok United på andreplass. Selv om Bangkok United i teorien kunne ha gått forbi, var det lagene på nedrykksplass som hadde størst grunn til å klage. BBCU var allerede nedrykksklare, men Chainat Hornbill og Army United hadde begge bare ett poeng opp til trygg plass. 

Enkelte klubber protesterte, og det var noe usikkerhet rundt hvorvidt kampene likevel kunne gjennomføres eller ikke. Det var tross alt bare snakk om tre runder, men tre runder som kunne bli helt avgjørende for flere lag. Etter et nytt møte i det thailandske fotballforbundet ble det klart at beslutningen sto. Ligaen ble kansellert, SCG Muang Thong ble seriemestere og Chainat og Army måtte tåle et av tidenes bitreste nedrykk. 

Chile

Markering i Santiago, november 2019. (Foto: Scanpix)

Hvis vi ser til Sør-Amerika trenger vi bare å gå et halvt år tilbake i tid. I oktober i fjor oppsto det store opprør i Chile, som også påvirket fotballen. Det hele begynte med protester mot økte kollektivpriser, men endte opp med masseprotester, store demonstrasjoner og sammenstøt med stadig mer brutale sikkerhetsstyrker.

Med seks runder igjen ble den chilenske ligaen midlertidig stoppet fordi man mente man ikke kunne garantere sikkerheten rundt kampene. I slutten av november kom beslutningen om at det ikke var mulig å spille de utsatte kampene, og sesongen ble avsluttet. 

På det tidspunktet fotballsesongen ble avbrutt ledet Universidad Católica ligaen med 13 poeng, med seks runder og 18 poeng å spille om. Ifølge rapportene ble de andre lagene enige om å gi dem tittelen, selv om de matematisk sett ikke var seriemestere enda da ligaen ble stoppet. Det ble også bestemt at ingen lag skulle rykke ned, noe som i for seg virket rettferdig i og med at det var tett som hagl i nedrykksstriden. Kun fire poeng skilte de fem lagene nederst på tabellen. Verre var det for for lagene på nivå to, der ingen fikk rykke opp. De protesterte, og løsningen ble til slutt å utvide ligaen med to lag, slik at Santiago Wanderers ble kåret til vinnere av Primera B og rykket direkte opp. Play-offen om den siste opprykksplassen ble utvidet, og totalt ni lag deltok.

Kvalifisering til Copa Libertadores og Copa Sudamericana ble beregnet ut i fra tabellen slik den sto da ligaen ble avbrutt, selv om flere lag lett kunna ha blandet seg inn i kampen om plassene hvis de siste rundene hadde blitt spilt. Den siste plassen i Copa Libertadores var imidlertid forbeholdt vinneren av den chilenske cupen. Cupen hadde heller ikke blitt fullført, og to av semifinalistene var allerede kvalifisert gjennom tabellplassering. Det hele skulle avgjøres i januar. Kampen om den siste plassen sto da mellom de to andre cup-semifinalistene, Unión Española og Universidad de Chile. Unión Española nektet å delta siden de mente ordningen favoriserte storlaget Universidad de Chile, som lå nest sist på tabellen da ligaen ble stoppet. Universidad de Chile vant dermed på walkover. De tapte cupfinalen mot allerede kvalifiserte Colo-Colo, men fikk den siste plassen i Copa Libertadores som tapende cupfinalist.

Det er fortsatt umulig å si hva som kommer til å skje med de utsatte sesongene i Europa. Jeg håper det er mulig å fullføre sesongene, om det så betyr at man må skyve på sesongstarten til høsten. Uansett hvordan man vrir og vender på det, er det så godt som umulig å finne løsninger som er rettferdige for alle hvis en liga ikke kan spilles ferdig. 

En handlingslammet ledelse

Mens land etter land stenger ned mest mulig for å begrense spredningen av koronaviruset, har det virket som om Storbritannia lever i en egen liten boble. Jeg trodde knapt mine egne øyne da jeg i går leste at Premier League fortsatt lå an til å gå som planlagt. Det fremsto som ren skjær galskap. 

Statsminister Boris Johnson mente at det foreløpig ikke var noen medisinske grunner til å stoppe idrettsarrangementer. Jeg kan ikke fatte hvem som har fortalt ham det. Et virus som sprer seg som ild i tørt gress mellom mennesker har selvsagt glitrende forhold på idrettsarrangementer. Så langt er sosial distansering, det å minimere kontakten mellom mennesker, det beste verktøyet vi har for å hindre spredning.  

I den situasjonen vi nå står i vil de fleste prøve å gjøre alt de kan for å være føre var. Man vil ikke ta unødvendig risiko. I England har man så langt valgt en helt annen linje. Det ble sagt at Premier League vurderte å stenge tribunene, men det kom aldri noe offisielt. I utgangspunktet så det ut som om planen, frem til sent torsdag kveld, var å dure på som om alt var helt normalt. En full runde i Premier League med fulle tribuner kunne fort blitt tidenes smittefest. 

Arteta og resten av Arsenal er nå i isolasjon. (Foto: Scanpix)

Så kom nyheten om at både Mikel Arteta og Callum Hudson-Odoi har testet positivt. Vi visste allerede at Benjamin Mendy sitter i isolasjon, det samme gjelder tre Leicester-spillere. Koronaviruset diskriminerer ikke, det smitter både fotballstjerner, trenere og supportere. Å la fotballkamper gå som normalt i den situasjonen vi står i nå er totalt uansvarlig. Det er en oppskrift på smittespredning, det er å be om problemer. 

Premier League skal ha et krisemøte i dag. Jeg kan ikke skjønne hva som har tatt dem så lang tid. Flere klubber skal ha uttrykt stor frustrasjon fordi det har vært vanskelig å få tydelige svar om hva som skjer fremover. Det er i de store krisene ledere blir satt på de største prøvene. Det er da man ser hva de virkelig er laget av. Så langt har ledelsen i Premier League levert til stryk. De følger selvsagt myndighetens pålegg, men de kunne ha valgt å ta initiativ selv også. I flere andre land har fotballen blitt satt på vent, og det har bare vært et spørsmål om tid før det også skjer i England. Det virker det som om alle unntatt Premier League selv innså det allerede tidligere i uka. 

Et fullsatt Anfield var en dårlig idé allerede sist onsdag. Nå er det utenkelig. (Foto: Scanpix)

Resultatet av krisemøtet nå etterpå må bli at Premier League stoppes. Selv om fotballen i likhet med resten av samfunnet står i en vanskelig situasjon, bør det akkurat nå være ekstremt enkelt å fatte en avgjørelse. Alt annet enn å midlertidig stoppe Premier League vil være en skandale. Arsenal og Chelsea sitter allerede i isolasjon, kampene deres kan ikke spilles. Vi har heller ingen garanti for at ikke flere lag har spillere eller ansatte som er smittet. Husk at man kan være smittebærer uten å ha symptomer. 

Som min kollega skrev i går kveld: Den positive prøvene fra Arteta (og senere Hudson-Odoi) kan fort ha reddet mange britiske liv. 

Likevel er det smått utrolig at man trengte en smittet trener for å innse alvoret. De siste dagene har ledelsen i Premier League framstått totalt handlingslammet. Om det er frykten for tapte inntekter, frykten for å bli upopulære eller bare enorme doser naivitet som er grunnen er vanskelig å si. Ingen av oss syns det er gøy at all fotball stoppes. Selvsagt er det utrolig kjipt. Men det er tvingende nødvendig. 

Å fortsette å spille kamper i Premier League ville bare være å utsette det uunngåelige, samtidig som man risikerer å bidra til gjøre situasjonen enda verre. Det må selv ledelsen i Premier League ha innsett nå. Det hadde vært langt bedre om de selv hadde vært i forkant, i stedet for at de kommer halsende og motvillig etter.

Unntakstilstand

I kveld skulle supportere fra hele Europa ha fulgt sine lag i jakten på europeisk suksess. Supportere fra Tyrkia, Danmark, Spania, Italia, Østerrike, England, Tyskland, Sveits, Hellas, Skottland og Ukraina skulle stått på stadion og heiet frem sine helter. I vill jubel skulle de ha kastet seg om halsen på fremmede medsupportere når laget i deres hjertet endelig fant veien til mål. Både før og etter kamp skulle de ha preget gatebildet, kafeer og puber.  

Sjarmen med Europa League er nettopp at turneringen samler lag fra hele Europa, ikke bare de største ligaene. Ulike supporterkulturer møtes i en herlig symfoni av drama, nederlag og triumf. Nå har Europa Leagues mest sjarmerende trekk blitt en alvorlig utfordring. Mange av lagene som er involvert har ikke annet valg enn å spille for tomme tribuner. I Italia er allerede fotballen satt på vent. De står midt i en akutt krise de færreste av oss klarer å ta inn over oss. 

Kapasiteten i det italienske helsevesenet er totalt sprengt, og helsepersonell står nå i vanskelige etiske valg der de må velge hvem de skal prioritere å gi behandling. De kan ikke redde alle. Samtidig sprer smitten seg i stadig nye land. I en slik situasjon ville det være totalt uansvarlig om fotballen fortsatte som om alt var ved det gamle.

Getafe har vært en av de største Askeladden-historiene i Europa de to siste sesongene, og har mot alle odds klart å ta seg til åttedelsfinalen i Europa League. De skulle ha møtt Inter, en av Italias virkelige fotballgiganter. Det skulle være klubbens sportslige høydepunkt så langt, en sjanse til å yppe seg med de virkelig store. Men er det forsvarlig å reise til Milano nå, når hele Italia er satt under karantenetiltak?

Getafe feirer avansement til åttedelsfinalen. (Foto: Scanpix)

Getafe selv landet på at svaret er nei. Klubbens president ga tydelig beskjed om at det var totalt uaktuelt for dem å reise til Italia, også om det ville føre til at de tapte på walkover. De ville ikke utsette spillerne og apparatet for den smitterisikoen. Liv og helse er tross alt viktigere enn fotball. Getafe tok en modig avgjørelse, og en avgjørelse jeg har stor forståelse for. Også spillere, trenere og støtteapparat har familier og venner. De fleste av oss har noen vi er glad i som er i risikogruppen. Selv kjenner jeg at det går det kaldt nedover ryggen på meg bare ved tanken på at jeg kan sette mine kjære i fare hvis jeg selv blir smittet.

Det er ikke rart at spillere både i Italia og Spania har bedt om å at kamper utsettes snarere enn å spilles for tomme tribuner. Selv uten supportere vil reise til og fra kamp eksponere dem for mulig smitte. Det er heller ikke utenkelig at med- og motspillere kan være smittet. I går kveld kom beskjeden om at Juventus-spiller Daniele Rugani har testet positivt på koronaviruset. Det siste laget Juventus møtte var Inter. Nå sitter både Juventus og Inter i isolasjon, og Getafes president hadde helt åpenbart rett i den vurderingen han gjorde tidligere i uka. 

Wolverhampton har også gitt klar beskjed om at de ikke er videre fornøyde med at de må reise ned til Hellas og Olympiakos. Roma fikk ikke reise til Sevilla, fordi spanske myndigheter ikke tillater fly fra Italia. I skrivende stund vet vi at både Inter-Getafe og Sevilla-Roma er avlyst, men det ville ikke overraske meg om det kan komme flere avlysninger fremover. 

Vi står midt i en kaotisk situasjon der bildet endrer seg time for time. Akkurat nå er det vanskelig å se for seg hvordan man skal klare å fullføre serien i de landene som er hardest rammet. Hva som skjer med de europeiske turneringene er umulig å spå.

Kamper for tomme tribuner er ingen god løsning, men har vært et naturlig og nødvendig tiltak. Det er ingen av oss som liker å se fotball uten supportere. Supporterne er fotballens hjerte og sjel, uten dem forsvinner mye av magien med idretten. Likevel er det ikke forsvarlig å gjennomføre kamper med tilskuere når det innebærer en åpenbar risiko for økt smittespredning. Det kan koste liv, og det kan påføre allerede pressede helsevesen enda større utfordringer. Vi har alle et ansvar for å gjøre absolutt alt vi kan for å begrense videre spredning, det gjelder også fotballen. 

PSG-supportere feirer utenfor stadion, onsdag kveld. (Foto: Scanpix)

Det var smått absurd å se et fullsatt Anfield i går kveld, samtidig som stadig flere land innfører drastiske tiltak for å hindre større folkemengder. I Madrid stenges skoler for å hindre ytterligere spredning av viruset, samtidig som tusenvis av fans fra den spanske hovedstaden var i Liverpool. Beslutningen om å gjennomføre kampen på Anfield som normalt kan komme til å koste dyrt. Samtidig viste bilder fra Paris at stengte tribuner ikke nødvendigvis løser problemet. Supportere samlet seg i store mengder utenfor stadion, og jubelscenene etterpå brøt omtrent alle smittevernsprotokoller jeg kjenner til. 

Hva som skjer med de kampene som ikke kan gjennomføres i kveld er fortsatt uklart. For fotballens del er det nå så godt som umulig å finne gode løsninger. Nå handler det om å finne de minst dårlige løsningene. Og den aller viktigste oppgaven for UEFA akkurat nå er ikke å snekre sammen en kampkalender som er rettferdig og gjennomførbar. UEFAs aller viktigste oppgave nå er å ta absolutt alle forholdsregler for å sørge for at deres egne turneringer ikke bidrar til å sette liv og helse i fare. Så langt har ikke UEFA tatt den lederrollen vi burde kunne forvente. 

Når alt kommer til alt er fotballen bare en liten del av bildet i den unntakstilstanden vi står i. Det er ikke fotballklubbene og supporterne som er ofrene her. De som virkelig rammes av korona-utbruddet er de legene og sykepleierne som jobber dag og natt for å redde de som har blitt alvorlig syke. De virkelige ofrene er de som kjemper for livet, de som allerede har tapt kampen og de som nå sørger over sine kjære. 

“Av alle uviktige ting i verden er fotball den viktigste.”

Men akkurat nå krever de virkelig viktige tingene vår fulle oppmerksomhet.