Det blir aldri kjedelig når José Mourinho og Pep Guardiola barker sammen. I ti år har de to vært fotballens motpoler, evige rivaler og såkalte erkefiender. Historien om de to gamle vennene som ble bitre konkurrenter er perfekt for alle som ønsker å krydre en kamp med det lille ekstra.
Fotballfilosofen mot The Special One. Romantikeren mot kynikeren. Ballbesittende fotball med kompliserte angrepsmønstre mot rendyrket kontringsfotball og defensiv soliditet. Søndag kveld møttes de to for 23 gang, og denne gangen virket det som om Mourinho hadde fått lov til å skrive hele kampmanuset på forhånd: strafferedning, rødt kort og et Pep-lag som sløste med sjansene mot et Mourinho-lag som var dødelig effektive. Både i oppladningen til kampen og underveis var det Mourinho som styrte showet.
Den siste tiden har vi sett en Mourinho som har satt inn en helt enorm sjarmoffensiv. Han kan være en veldig likandes kar når han først går inn for det, og det gjorde han til gangs før helgas kamper. Med humor som sitt fremste våpen startet han fredagens pressekonferanse med å intervjue seg selv. Klippet der Mourinho spør seg selv om han er fornøyd med markedet, om han tror det kommer flere spillere før overgangsvinduet stenger og om han ikke skulle ønske han fikk inn en spiss er både morsomt og genialt.
Det er morsomt fordi det er så uventet. Vi blir tatt på senga av Mourinhos lekne, uformelle stil. Vi ler med Mourinho, ikke av ham, og han framstår som en mann med selvironi og glimt i øyet. Samtidig sender han et vennskapelig spark i retning av alle journalistene som garantert har stilt ham de samme spørsmålene gang etter gang.
Det er genialt fordi det fungerer avvæpnende. Mourinho vet veldig godt at mange lurer på hvordan i all verden Tottenham skal klare seg resten av sesongen uten en erstatter for Harry Kane. Ved å komme dem i forkjøpet før en eneste journalist har rukket å utfordre ham på det er det han som setter dagsorden. Pep Guardiola har aldri klart å eie en hel pressekonferanse på samme måte som Mourinho. Når portugiseren virkelig setter i gang, er han en av de største attraksjonene vi har i toppfotballen.
Mens Manchester City dominerte banespillet, var det Mourinho som leverte varene på sidelinjen søndag kveld. Klippet etter Lloris sin strafferedning der Mourinho går fra latter og smil til eitrende forbanna fordi han blir gjort oppmerksom på at Sterling alt har gult kort går allerede sin seiersgang på nett. Som et troll i eske spretter han opp og løper umiddelbart bort til assistentdommeren for å iherdig forklare hvor skandaløst det er at Sterling ikke får sitt andre gule kort for filming. Sammen med sekvensen der han intervjuer seg selv er dette nye klipp i den stadig voksende katalogen av øyeblikk og sitater som har vært med på å skape kultfiguren José Mourinho.
I intervjuene etter kampen gikk Mourinho inn i en av sine absolutte favorittroller, nemlig rollen som underdog. Han elsker å sparke oppover, og lot aldri en sjanse gå fra seg til å påpeke at Tottenham nettopp hadde slått et langt bedre lag. Han visste på forhånd at Guardiolas menn kom til å ha ballen mye, og kom til å styre spillet. For hans del handlet det om at Tottenham måtte være konsentrerte, dedikerte og godt organisert. Dette var en arbeidsseier, mot en i utgangspunktet overlegen motstander. José var nøye med å påpeke at det tross alt var de regjerende mestrene de spilte mot. Han bruker mye tid på å rose spillerne sine, men mellom linjene får vi alle med oss at dette er en viktig seier også for Mourinho. Det er han som har lagt kampplanen, og han visste veldig godt hvordan de måtte belage seg på å spille mot et slikt lag som Guardiolas Manchester City.
Mourinho vet selvsagt at mange ville kalle seieren ufortjent. Manchester City hadde flere helt enormt store sjanser allerede i første omgang, i tillegg til straffesparket Hugo Lloris redda. Tottenham hadde ikke en eneste avslutning før Steven Bergwijn banket ballet i mål i det 63. minutt. I perioder ble Mourinhos lag rundspilt, men hva gjør vel det når man uansett får med seg alle tre poengene? Og som Mourinho selvfølgelig påpekte: Ja de var heldige et par situasjoner, men det var City også. Sterling kunne ha blitt utvist allerede etter 11 minutter.
For Mourinho var det en perfekt kamp. Debutanten Bergwijn fikk en drømmestart, og dermed “beviste” han at Mourinho hadde rett da han ga den unge nederlenderen sjansen fra start i en så stort kamp. Scoringen var fantastisk lekker, en kombinasjon av teknikk, kraft og eleganse man sjeldent ser. Strafferedningen til Lloris var ifølge portugiserens guds vilje, i og med at Mourinho vel er den eneste i verden som ikke var enig i at Auriers takling på Agüero var en klar straffe.
Det er også verdt å merke seg at Mourinho bruker mye tid på å påpeke hvor vanskelig det blir å klare topp fire. De skal spille i tre turneringer “uten en spiss”, og har kamp igjen allerede om to dager. Dele Alli fikk seg en trøkk, og uten ham blir det selvsagt vanskelig for José. Han jobber hele tiden med å holde ryggen sin fri. Han lar seg ikke rive med av øyeblikkets triumf, han forbereder seg allerede på motgang som kan komme. Den jobben er det lettere å gjøre nå, enn etter et tap. Når du påpeker skadesituasjon og kampprogram som sliter på spillerne etter et tap, blir det fort avfeid som bortforklaringer og unnskyldninger.
Mourinho vet selvfølgelig at han bør smi mens jernet er varmt. Han har jobbet hardt de siste dagene, ikke bare på treningsfeltet. Han har lagt ned en solid innsats for å vinne den kampen som foregår utenfor banen. Når han er i støtet, er det ingen som kan dette spillet bedre enn ham.