Mourinhos mange ansikt

Alle som er interessert i fotball har en mening om Mourinho. Helt siden han første gang ankom London har han vært elsket og hatet. De aller færreste har vært nøytrale til portugiseren, han er en mann som tvinger deg til å ta stilling. Han er toppfotballens frekkas, politiker og ringrev. 

Allerede på sin første pressekonferanse i Chelsea, tilbake i 2004, annonserte han seg som “The Special One”. Eller, det er ikke helt riktig. Han sa aldri “THE special one”, det han sa var at han var “A special one”. Ved første øyekast kan forskjellen kanskje virke liten, men det er noe helt annet å være “spesiell” enn “DEN spesielle”. Uansett hva Mourinho sa og mente, var det uttrykket “The Special One” som satte seg, og som har blitt helt definerende for bildet av Mourinho både i media og i fotballverdens kollektive bevissthet. I etterkant tipper jeg Mourinho er godt fornøyd med kallenavnet han fikk, uavhengig av om det var noe han hadde planlagt eller ikke.

Femten år senere er Mourinho tilbake i England. Den nybakte Tottenham-treneren har naturlig nok fått enormt mye oppmerksomhet etter at han kom tilbake til Premier League. Helt siden den sagnomsuste pressekonferansen i 2004 har Mourinho vært en av medienes absolutte favoritter. Er du på jakt etter en overskrift som vekker oppsikt, kan du alltid stole på José. 

I den første perioden i Chelsea var Mourinho et friskt pust i England. Triumfen med underdogen Porto i Champions League hadde allerede gitt ham en litt mystisk aura. Han var en mann som kunne få til det umulige, og han oste av en nesten overmenneskelig selvtillit. Han var en vinner, og han var ikke redd for å vise det.

Mourinho i 2004. (Foto: Scanpix)

Med Mourinho fikk pressekonferanser og managerintervjuer en helt ny dimensjon. Han var en pioner når det gjaldt å utnytte pressekonferansene strategisk til sin egen fordel. I sine glansdager visste Mourinho akkurat hvilke knapper han skulle trykke på for å lede oppmerksomheten dit han selv ønsket. Han kunne være morsom når det var strategisk smart, han klarte å være sjarmerende arrogant og han bygde ofte et verdensbilde der det var “oss mot verden”. Og han var vanvittig flink til å flytte fokus vekk fra ting han ikke ønsket å ha oppmerksomhet rundt. Ofte fungerte han som en lynavleder for spillerne sine, slik at de slapp uheldig oppmerksomhet. 

Ingenting av dette var tilfeldig. I politikken snakker man gjerne om “budskapsdisiplin”. Det handler om å vite ekstremt godt hva som er hovedbudskapet ditt, og klare å holde deg til det uansett hva som skjer og hva du blir spurt om. Her har Mourinho ofte vært ekstremt god. Han vet hvilken historie han skal selge, hvilket inntrykk journalister, spillere, motstandere og supportere bør sitte igjen med etter at de har hørt ham snakke. Slik klarte han å gjøre sitt verdensbilde til fasit. 

Mourinhos mantra har ofte vært at han er en vinner, og en mann som kan lære spillere å vinne. Det var den beskjeden han ga til Frank Lampard og lagkameratene hans i 2004. Og han klarte å overbevise dem om at han faktisk var mannen som skulle gjøre dem til vinnere. Allerede i Mourinhos første sesong ledet han Chelsea til klubbens første seriegull på femti år.  

Mourinho og Lampard opplevde stor suksess sammen i Chelsea. (Foto: Scanpix)

Bildet av seg selv som en vinner er noe Mourinho har vært ekstremt opptatt av å bygge opp under. Det er slik han vil at verden skal oppfatte ham. Det er viktig når han skal inspirere spillere til full lojalitet, og det er sannsynligvis også viktig for hans eget selvbilde. 

Men akkurat som mange politikere, har også han fått erfare at hva du kan si og hvordan du oppfattes påvirkes kraftig av resultatene du leverer. Den arrogansen som var herlig frekk da ting gikk bra, ble fort barnslig, surmulende og hoven når ting ikke gikk veien. Etterhvert mistet Mourinho sin magiske touch. De retoriske krumspringene ble ikke lenger møtt med kneggende latter, skeive flir eller hyllest. I stedet begynte folk å riste oppgitt på hodet. Mourinho var ikke lenger The Special One, men snarere The Grumpy One. I omverdenens øyne hadde José nå blitt en kranglevoren grinebiter som la skylden på alle andre når verden buttet i mot. Han eide ikke lenger sin egen fortelling, og kunne ikke lenger styre hvordan folk oppfattet ham. 

I Manchester United ble situasjonen til slutt helt umulig. Mourinho skapte enormt mye støy rundt klubben, og supporterne var møkk lei. Da han fikk sparken i fjor ble han oppfattet som en skygge av seg selv. En falmende stjerne, en utdatert dinosaur fotballen hadde løpt fra. 

Mourinho har vært på sjarmoffensiven så langt i Tottenham. (Foto: Scanpix)

Da Mourinho dukket opp igjen som Tottenham-trener var han en helt annen mann. Den mugne stemningen fra Old Trafford var som blåst bort, og igjen fikk vi besøk av den sjarmerende Mourinho. Smilende, morsom og, ifølge seg selv, ydmyk. Så langt har han gjort alt riktig utad. Han har hyllet ballgutter, sørget for at en ung debutant fikk matchballen med seg hjem og skrytt av jobben Pochettino gjorde før ham. Det kan godt være det er helt genuint og ekte, men det er også strategisk riktig. Han vet at han har erstattet en manager som for alltid vil ha en helt spesiell plass i Tottenham-familiens hjerter. Han vet han må gjøre en innsats for å endre det bildet som sitter igjen av ham etter den dystre sortien i Manchester. Raushet, ydmykhet og store smil er veien å gå nå, hvis han skal vinne supporterne, spillerne og media over på sin side.

I kveld møter han en av sine tidligere elever til dyst. Mange av Mourinhos tidligere spillere har skrytt ham opp i skyene for det han har betydd for dem og karrieren deres. Frank Lampard er intet unntak. Under Mourinho ble Lampard en av Europas beste midtbanespillere, og Chelseas trener var tidligere i høst helt åpen om hvor mye Mourinho har betydd for ham. Hvis læregutten faktisk slår den gamle mesteren i kveld, er jeg veldig spent på hvilken Mourinho som møter opp etter kamp.