Koemans viktige grep i Barcelona

Etter tre strake seire og en ubeseiret rekke der de har tatt 20 av 24 mulige poeng, ser det ut til at hverdagen er tilbake for Barcelona.

Det var et tøft åpningskvartal på sesongen for klubben da de tapte fire av de ti første kampene, men nå ser det ut som at de – og viktigst av alt Messi – er tilbake i flytsonen. Laget skaper mange sjanser og spiller for tiden på sitt beste.  

Så hvordan har egentlig Ronald Koeman klart å endre situasjonen i Barcelona?

Koeman ankom Camp Nou overbevist om at en 4-2-3-1-formasjon ville være det beste. Det ville tillate ham å bruke Messi, Griezmann og Dembélé sammen, samtidig som at han skulle bygge et solid lag.

Han insisterte på at det var det riktige å gjøre, helt til spillerne begynte å uttrykke deres misnøye enten direkte til treneren, eller bak hans rygg. Uansett, så mottok han til slutt beskjeden klart og tydelig. Etter å ha levert gode prestasjoner for det franske landslaget tidligere i sesongen, uttalte Griezmann at Deschamps visste hvordan han skulle få det beste ut av angrepsspilleren. Lionel Messis kroppsspråk under kampene fortalte også en hel del om hvordan situasjonen var i den katalanske storklubben. 

Så viste det seg at Koeman skulle være heldig – veldig heldig. Han har på mange måter klart å skape sitt eget hell ved å benytte seg av talentfulle Pedri som en av lagets nøkkelspillere. 

Pedris tilstedeværelse har vært avgjørende. 18-åringen er en spiller som må spille i en 4-3-3-formasjon for å få brukt sine styrker best mulig. Formasjonen fjerner en defensiv midtbanespiller til fordel for en mer offensivt anlagt midtbanespiller. Det nye systemet har gitt Pedri bedre arbeidsforhold, og nå har han mer rom å jobbe i og kan slå de avgjørende pasningene – slik som den målgivende pasningen han hadde med hælen til Messi mot Athletic Club. Det må også legges til at man fra begynnelsen av kunne se at det var god kjemi mellom Pedri og Messi. De forstår hverandre, og snakker det samme fotballspråket på banen. Det å beholde 4-3-3-formasjonen er en «no brainer» for Koeman. Det har vært helt avgjørende.

Det er mindre avstand mellom lagdelene. Busquets’ manglende tempo har blitt kamuflert, og nå klarer han å utføre jobben sin langt bedre. En jobb som går ut på å presse, og distribuere ballen videre når han mottar den. De Jong ligner også omsider på den spilleren han var for Ajax og Nederland. Hans driv med ball og dype løp inn i boksen er til stor hjelp for lagets angrepsspillere. 

Tidligere Barcelona-trener Pep Guardiola klarte i mange år det som er nøkkelen i klubben, nemlig å holde Messi glad. Koeman har også forstått at argentineren kommer til å spille bedre dersom han er omringet av spillere som forstår måten han ønsker å spille fotball på.

Hele laget jobber nå slik at Messi skal få skinne. Det inkluderer en spiller som Dembélé, som endelig har skjønt at han må gjøre jobben en høyreving skal gjøre, og ikke streve for å bli lagets hovedperson og en som overkompliserer ting. Som en konsekvens av det, er Lionel Messi nok en gang toppscorer i LaLiga, spilleren med flest målgivende pasninger og den som fyrer av flest skudd på mål. «Plus ca change» som de sier på fransk, eller oversatt til norsk: «Jo mer ting endrer seg, desto mer blir de værende». 

Alle lag har tapt mange poeng, og det har vært en surrealistisk sesong. Selv om Atlético Madrid er fire poeng over Barcelona med tre kamper til gode, så føler dette laget nok engang at de er tilbake i racet og at de har muligheten. Dersom de klarer å vinne LaLiga slik situasjonen er i dag, vil det trolig gå inn i historiebøkene som deres mest imponerende ligagull noensinne. 

Avtroppende president Josep Maria Bartomeu gjorde mange hårreisende beslutninger i løpet av sin periode i klubben, men det ser ut som at han i det minste gjorde noe riktig ved å ansette Koeman. 

Koeman er ærlig på pressekonferansene, sier ting som det er og hans legendestatus i klubben har gjort at han har fått mer tillit, selv om det i perioder har buttet imot. Det ville nok vært annerledes for mange andre.

Selv om han gjorde en del feil i starten, har han justert sine ideer etter å ha lyttet til sine spillere. Det har vist seg å gi gode resultater. 

Messi og Koeman har en forbindelse i form av at de begge er vinnere. Begge forstår hvordan ting fungerer i klubben, og Koeman forstår at han ikke behøver å bruke så mye tid på å fortelle Messi hvordan han skal gjøre ting på banen. Det vet argentineren alt om selv, og derfor har han fått stor frihet på banen.

Messi spiller nå som en falsk nier, noe som gjør at han er nærmere boksen og det er der man vil få den beste utgaven av spilleren.

Koeman hadde ventet ti år på å få sjansen til å bli Barcelona-trener. Det faktum at han ville forlate sitt høyt elskede Nederland for å ta denne jobben, er et bevis på hvor mye denne muligheten betød for ham.

Men ansettelsen var en risiko.

Hans tidligere erfaring i LaLiga som Valencia-trener var ikke den beste, og det var mange spillere som ikke hadde sansen for ham. Canizares og Albelda er to tidligere Valencia-spillere som nå jobber i media, og som aldri er sjenerte for å uttrykke deres brutalt ærlige meninger om nederlenderens evner som trener. 

Det var heller ingenting han gjorde i Premier League med Southampton og Everton som viste tegn på at han ville være riktig materiale for denne Barcelona-jobben. Men enn så lenge ser det ut som at han har kommet godt i gang. Han har gitt de yngre spillerne som Pedri, Araujo, Mingueza og Fati muligheter. Sistnevnte var riktignok godt i gang i klubben før Koeman kom, og vil bli en svært viktig brikke når han er tilbake fra skade.

For første gang ser det også ut som at Messi endelig har godtatt at han tidvis må sitte på benken for å få litt etterlengtet hvile. Det at Koeman har selvtillit nok til å gjøre noe sånt, viser at han nå er i ferd med å bli komfortabel i den katalanske hovedstaden.

Alt er dog ikke fryd og gammen. Koeman har innsett at Barcelona fremdeles trenger en ny midtstopper. Umtiti spilte samfulle nitti minutter mot Granada, men mange føler at han ikke er i bra nok stand fysisk til å spille regelmessig tre kamper i uken.

Koeman har blikket sitt på Eric Garcia, som har seks måneder igjen av kontrakten sin med Manchester City. Barcelona har allerede kommet til enighet om en avtale med den spanske midtstopperen, men de må betale rundt åtte til ti millioner euro for å få ham til Barcelona i dette overgangsvinduet.

Barcelona har en fryktelig økonomi, og det betyr nok at de må finne seg i å vente til sommeren før de får Garcia. Det er nok ikke aktuelt å skrape sammen penger for å hente ham denne måneden.

Dette er trolig en av flere avgjørelser den nye presidenten må ta når han blir valgt i slutten av januar. Depay er angivelig også på deres ønskeliste, men nå som Lyon kjemper om seriegullet i Frankrike, er det nok størst sannsynlighet for at han blir værende.

Og nok en gang er elefanten i rommet fremtiden til Lionel Messi. Han hadde mye på hjertet i et nylig intervju med den katalanske journalisten Jordi Évole. Han fortalte blant annet at han har lyst til å komme tilbake til klubben når han legger skoene på hyllen. Argentineren kan tenke seg å returnere i en rolle som sportsdirektør.

– Jeg ønsker å fortelle Barcelona-supporterne at jeg enda ikke vet om jeg blir eller drar etter sesongen, men at jeg hypotetisk sett ønsker å forlate klubben på best mulig vis.

– Jeg ser ikke på meg selv som en trener, men kanskje kan jeg returnere som sportsdirektør i fremtiden for å hente spillerne jeg eller klubben ønsker. Jeg ønsker uansett å komme tilbake. Jeg vil returnere til denne byen for å jobbe for klubben, sa argentineren i intervjuet.

PSG og Manchester City følger nok situasjonen med argusøyne.

Oversatt av Shayan Jalilian

– Arsenal-supporterne må godta at Arteta trenger tid

Med kun én seier på de ti siste kampene og bare to seire hjemme på Emirates hele sesongen, er det dårlige tider for Mikel Arteta og et Arsenal-lag som underpresterer.

Et uinspirert nederlag borte mot Everton i helgen hjelper heller ikke hans sak. Det er som alltid store protester fra flere av Arsenals konsekvent hyperaktive, men ikke spesielt representative supportere, på sosiale medier. Til tross for det, kommer det ikke til å skje noe hvis man skal tro rapportene som kommer ut av klubben.

Det ser ut som at det ikke har noe å si hvem som sitter ved roret i Arsenal. I det minste har Mikel Arteta foreløpig sluppet unna de uverdige handlingene Arsene Wenger ble utsatt for. Mot slutten av franskmannens tid var det supportere på stadion som holdt opp bannere med budskapet om at han måtte sette seg på sykkelen og komme seg vekk, og fly med bannere over stadion krevde hans avskjedigelse. 

Fotballdirektøren i Arsenal, Edu, har kommet med en tillitserklæring til Arteta – en tillitserklæring som for en gangs skyld høres ut som mer enn kun retorikk. Fraværet av supportere på Emirates har begrenset protestene, men på sosiale medier er det mange som er høylytte, ofte uinformerte og som stiller seg kritiske til det.

Realiteten i situasjonen er at Arteta trenger tid – mye tid – dersom han skal få Arsenal tilbake på riktig spor igjen.

Optimistene vil fortelle deg at ting ikke er så ille som det virker, og at Artetas Arsenal allerede forrige sesong vant et trofé (FA-cupen). Pessimistene vil på sin side peke på det faktum at Arsenal allerede nå er ti poeng bak en Europa-plassering, bare fire poeng unna nedrykksplass og for tiden opplever sin verste start på en sesong siden 1970-tallet. 

Det som trengs her er et rolig sinn og litt kontekst. Arteta tok over Arsenal i disse dager for ett år siden. Desember er en notorisk dårlig måned å slutte seg til en klubb i. Ved denne anledningen ble det også verre da pandemien inntraff og sesongen gikk inn i en surrealistisk periode. 

Arsenal hadde ikke oddsen på sin side, men vant likevel FA-cupen forrige sesong. I den prosessen ble forventningene etter triumfen for store, og det ble vanskelig å se realiteten klubben egentlig befant seg i.

I dagens kalde lys er det tydelig at dette er et lag som trenger mer enn bare mindre justeringer. Du trenger ikke å være et fotballgeni for å identifisere hva Artetas hovedproblemer er. Han har rett og slett ikke nok kvalitetsspillere. Det som kanskje gir grunn til enda mer bekymring, er at klubben ikke har nok av grovarbeidere, de såkalte syv- av ti-spillerne som er så vitale og gir mange lag et bunnsolid fundament. 

Ledelse og hierarki i en garderobe er noe av det vanskeligste å få inn i en klubb. Det er ting som uunngåelig vokser organisk. Det skjer ikke over natten, og det er sjeldent at man kan kjøpe det inn på det åpne markedet.

Granit Xhaka har ofte fått mye hat av Arsenal-fansen, men det er ingen tilfeldighet at han har vært et av førstevalgene under både Unai Emery og Arteta. Han utstråler en personlighet i garderoben, som gjør at begge trenerne forstår at Arsenal ikke er det samme uten hans tilstedeværelse.

Arteta vet også at det nåværende Arsenal-laget ikke er like konkurransedyktige, og ikke har den samme vinnermentaliteten som London-klubben hadde under Arsene Wenger.

Det er ingen tvil om at de forsøker, men noen ganger blir det litt for mye. Det har ført til dårlig disiplin og unødvendige utvisninger. I løpet av de siste sju kampene har Arsenal klart å sanke inn flere røde kort (3) enn poeng (2). 

Det er noe de må gripe tak i, og Arteta må finne den riktige balansen mellom det å bygge en vinnerkultur, samtidig som at hans lag klarer å følge reglementet.

Arteta er en ung og svært lovende trener som har lært mye under det våkne blikket til en av de aller beste i bransjen – Pep Guardiola. Som en konsekvens av det er han lidenskapelig engasjert, nesten til et punkt der han er besatt. Problemet med det er at han ofte forsøker å være alt for de menneskene som skal gjøre en innsats. Dette kan ofte føre til at beskjedene han gir skaper forvirring. Arteta er klar over det, og prøver å gjøre sitt beste for å forenkle budskapet han kommer med, samt å delegere mer ansvar til de andre i trenerapparatet. 

Men han har en lang vei å gå før han mestrer den balansegangen, selv om han i det minste har den komforten av å vite – uavhengig av ryktene – at han sitter trygt og har garderoben med seg i det han prøver å oppnå.

Hans største styrke er det individuelle arbeidet med enkeltspillerne. Spesielt de yngre har latt seg inspirere av hans fokus på små detaljer, og ikke minst den tilliten han viser dem. Han stoler på dem og det er noe de setter pris på.

Det har vært glimt av briljans som har indikert at ting går i riktig retning, men det har også vært mange øyeblikk bestående av tvil, forvirring og middelmådighet. Det så man sist i den tannløse forestillingen de leverte mot Everton.

Likevel deler spillerne det samme synet på det han planlegger, selv om han noen ganger har blitt tvunget til å være mer forsiktig med tilnærmingen sin enn det han egentlig ønsker. Det er handlinger som er bestemt av spillerne han har til sin rådighet, eller for å være mer presis, de han ikke har tilgjengelige. 

Laget har gradvis forbedret sirkuleringen av ballen, og de er i stand til å gjenvinne ballen på motstanders banehalvdel like bra som et hvilket som helst annet lag i Europa. Problemet er at de faller gjennom på den siste tredelen etter at de har klart å vinne ballen tilbake.

Det Arteta trenger å gjøre er å sette seg ned med Edu, og finne ut måter han kan forbedre det han allerede har, eller eventuelt å kjøpe inn, den kvaliteten som mangler. Uansett vil det ikke bli en rask løsning. Men alt er ikke dystert og mørkt. Han har en rekke gode spillere som kan prestere på kort sikt. Det inkluderer spillere som Gabriel, Partey, Aubameyang, Martinelli og Xhaka, selv om det er en ubalansert tropp.

32 år gamle Willian kom «gratis» på en treårig avtale med en veldig høy lønn. Det kan ha vært en tvilsom signering. Hans prestasjoner før han kom til klubben var en rungende suksess, men det har det ikke vært etter overgangen. Arteta har heller ikke blitt hjulpet av den uheldige skaden Partey har pådratt seg. Det er en spiller som har potensial til å utrette en stor forskjell, og som Arteta foreløpig ikke har en erstatter for. 

Det er mye som må gjøres både på og utenfor banen, og Arteta har et utmerket forhold til Edu. De snakker sammen hver dag, og begge er ikke i tvil om at det er mye som må gjøres. Troppen er for stor og heller ikke av god nok kvalitet. 

Vi kan av den grunn fullt ut forvente at en rekke gode, talentfulle spillere kommer til å forlate klubben på lån i januar. Spillere som Reiss Nelson og Emile Smith-Rowe er spillere som på sikt nesten helt sikkert vil etablere seg i Arsenal, men ikke ennå.

Det som vil avgjøre mye er hvordan Arsenal takler det kommende sommervinduet. Kontrakten til en rekke spillere vil utløpe, og det er avgjørende hvordan de bygger videre derfra i deres forsøk på å bli et mer proaktivt, dominerende og dynamisk lag.

Og «elefanten i rommet» har vært, er og vil trolig fortsette å dreie seg om fremtiden til Mesut Özil. Min oppfatning av saken er veldig enkel. Arteta er ikke den første treneren som vraker tyskeren, som spilte få ganger også under Emery. Tanken om at dette er et problem som er skapt av en sta Arteta, er det samme som å ignorere et visst antall åpenbare sannheter.

Özil er en klassespiller. Tanken på at Arteta skal ha godtatt at en spiller av hans kaliber sitter og tvinner tommeltotter, uten en gang å få muligheten til å vise at han kan utgjøre en forskjell og få laget tilbake på rett spor, hvor enn minimalt bidraget hadde vært, er latterlig.

Hans ekskludering fra laget sier mye om hvordan tilstanden er. Selv om spillere har utvilsomme kvaliteter, blir de ekskludert dersom det er åpenbart at trenerne ikke klarer å se noen grunn til at de skal inkluderes i laget.

Så selv om ting kanskje ikke ser så bra ut, er det ingen tvil om at Arteta kan bli en toppmanager på lang sikt. Og «lang sikt» er nøkkelordet. Arsenal-supporterne må godta at han trenger tid for å lykkes på Emirates.

Oversatt av Shayan Jalilian

Krise i Madrid? Hvilken krise?

Real Madrid viser verden nok en gang at rapporter om deres død er en overdrivelse – akkurat som Mark Twain gjorde tilbake i 1897, da aviser feilaktig publiserte rapporter om hans sykdom og påfølgende bortgang.

Det er ikke første gang heller. Hvis en uke er lang tid i politikken, som noen en gang hevdet, så har dette Real Madrid-laget i løpet av årene vist oss at det i fotball kan være en livsendrende evighet.


Real Madrid ble allerede avskrevet av mange etter to nederlag mot nyopprykkede Cadiz (0-1) og svake Alavés (1-2). Det ble også tap i en bisarr bortekamp, hvor de pådro seg unødvendige straffespark som sørget for at de tapte mot Valencia (1-4). De tapte også både hjemme og borte mot Shakhtar Donetsk i Champions League.

Stor tabbe! (Alle vi gjorde den tabben, og jeg fortsetter å falle i den samme fellen).

Tre viktige seire på åtte dager. Først 1-0 mot høyt rangerte Sevilla, deretter 2-0 hjemme mot et sørgelig Borussia Mönchengladbach-lag som sikret Real Madrid en plass i åttedelsfinalen i Champions League. Til slutt vant de også overbevisende 2-0 mot et Atlético Madrid-lag som av mange regnes som favoritter til å vinne LaLiga-tittelen denne sesongen. Dette har fått Real Madrid i gang igjen. Fra å svikte totalt, til igjen å bli helter.

Vi som har avskrevet Real Madrid trengte dette. Krise? Hvilken krise?

Jeg blir minnet på en samtale jeg hadde i mai 2018 med tidligere Liverpool-kaptein Phil Thompson, få dager før Real Madrid skulle møte hans tidligere klubb i Champions League-finalen i Kiev.

«Tingen med Real Madrid er at du må huske – uavhengig av alt annet som skjer – når det kommer til de store kampene, så finner de ALLTID en vei», fortalte han meg.

Og det er det som er den viktige ledetråden til gåten som er Real Madrid. Alt handler om de store kampene, og spillerne forstår at de har en stor arv de må leve opp til. Det å kjempe for livet i Champions League er noe det virkelig er verdt å kjempe for. Det å skrape sammen tre poeng mot et nyopprykkede Cadiz er ikke det i samme grad.

Når spillerne rusler rundt de luksuriøse, prangende og marmorerte fasilitetene på Bernabéu og Alfredo Di Stefano (Valdebebas), blir de påminnet om hvor de er, og hvem som har vært der før dem. Det å være god før du kommer til klubben, vil aldri være nok til å bli akseptert av fansen. Spillerne må bevise hvem de er på daglig basis sammen med alle de jobber med.

I slike miljøer blir de beste spillerne i verden langt mer konkurransedyktige. Det så man de siste elleve kampene av LaLiga forrige sesong som sikret dem tittelen, eller den viktige skjebnekampen i forrige uke mot Mönchengladbach.

Dette er ikke et Real Madrid-lag som er opptatt av stil, og det har de aldri vært heller. Fokuset er på personlighet, og det å opprettholde vinnermentaliteten og fortsette slik klubben har gjort i alle år.

Mange av den gamle garde, primært spillere som Sergio Ramos, Toni Kroos, Luka Modric, Dani Carvajal og Karim Benzema er vinnere som har vunnet alt. De tenker ikke på det som har skjedd før når de går inn i avgjørende kamper. Når de går inn i slike kamper, håper de ikke på seier – de forventer det.

Mange nykommer ønsker å bryte seg inn i den indre sirkelen i Real Madrid. Noen klarer det, andre ikke. Mange som til slutt klarer det, gjør det mot alle odds. Det er verdt å huske på fortiden til Luka Modric. Den eneste spilleren som i 2018 klarte å bryte Ballon d’Or-dominansen til Cristiano Ronaldo og Lionel Messi som hadde vart i tolv år. I starten av Real Madrid-karrieren ble han av supporterne stemt frem som klubbhistoriens dårligste signering.

Toni Kroos hadde også en humpete start på Real Madrid-karrieren, men sammen med Luka Modric var de den viktigste grunnen til at Real Madrid klarte å slå Atlético Madrid lørdag kveld. Real Madrid puster nå Real Sociedad og Atlético Madrid i nakken.

Store spillere motiveres av enorme kamper. Spillerne tenker ikke så mye på stil, men de har heller en forståelse av klubbens filosofi og troen på at de kan opprettholde standarden, som har blitt bygd og forsterket over mange tiår i Real Madrid.

Vi har vært her mange ganger før. Sergio Ramos er kanskje ikke den koppen med te alle liker best, men han er det levende beviset på det gamle engelske ordtaket: «Cometh the hour, cometh the man». Det betyr at uansett hvilken situasjon man er i, så kommer det alltid til å dukke opp noen og sørge for at det som ser ut som et nederlag, ender med seier. 

Ingen eksemplifiserer lidenskapen og lysten til å vinne for enhver pris mer enn det Ramos gjorde da han headet inn scoringen som tok finalen i 2014 mot Atlético Madrid til ekstraomganger, som de selvsagt vant enkelt til slutt. Eller hendelsen mot Mo Salah i 2018-finalen hvor han måtte ut av banen med en skulder ute av ledd.

Zinedine Zidane er mannen som forstår disse tingene bedre enn de fleste. Han er ikke et taktisk geni, men han har vært der før både som spiller og trener, og vet at han har en gruppe med spillere som responderer i de største kampene. Uansett om det er over en avgjørende kamp eller en turnering, slik Real Madrid vant ligaen forrige sesong etter koronapausen. 

Det er derfor han har full støtte av sine spillere. Delvis på grunn av et avslappet og ikke veldig krevende treningsregime, men viktigst av alt på grunn av tilliten han skjenker sine eldste spillere når det gjelder som mest. 

Real Madrid er nå tre poeng bak Atlético Madrid, med en kamp mer spilt. De er også tre poeng bak Real Sociedad, men baskerne har på sin side spilt en kamp mer enn Real Madrid.

Ta ikke feil; Real Madrid er tilbake i kampen om å forsvare tittelen.

Oversatt av Shayan Jalilian

Har vi sett det beste av Leo Messi?

Det er en ny debatt som for øyeblikket pågår i Spania, nærmere bestemt i Barcelona.

Har vi sett det beste av Leo Messi?

La oss svare på det spørsmålet med et annet spørsmål. Kommer vi noensinne til å se en Messi som spiller 50 briljante kamper hver sesong og som scorer 40 mål?

Trolig ikke, men det er ikke det samme som å hevde at det ikke er mye mer i vente fra den lille magikeren fra Rosario.

Det som er problemet, er at jeg tviler på om det vil komme i Barcelona.

Mer om det senere, men over til noe annet: Hvis vi noen gang skulle få tydelige bevis på klubbens nåværende situasjon, så ga Cadiz de klareste denne helgen.

Cadiz-trener Alvaro Cerveras kampplan hadde et klart mål, og det var å ødelegge for Messi og Barcelona. Det meste av forberedelsene i kampen før Barcelona-triumfen fokuserte på nettopp dette.

Han satte opp laget sitt med tre sittende midtbanespillere. Normalt sett går hans lag ut med to sittende på midtbanen, og Alex Fernandez lengre fremme i banen som offensiv midtbanespiller. I kampen mot Barcelona ble han trukket dypere i banen, for at de til enhver tid skulle ha minst to spillere som kunne være på plass i den viktige rollen på midtbanen.

De visste at den største faren alltid ville komme gjennom midten, og mellom linjene hvor spesielt Messi pleier å angripe. Messi måtte konstant møte tre spillere som hadde som mål å holde ham ute av kampen, og da sier det seg selv at livet ville bli vanskelig.

Dette kompliserer selvsagt en enkel realitet, som er at dette laget kunne – og burde – ha løst utfordringen enkelt i form av at de har spillere som besitter bedre kvaliteter enn Cadiz. Dersom de hadde benyttet seg av sine styrker, kunne de ha fått det beste ut av Messi, uavhengig av formasjonen motstanderen stilte med.

Men det klarte de ikke, og Cadiz var nok overlykkelige over at Ousmane Dembélé ikke var på banen. Cadiz konsentrerte seg om å fylle opp med spillere på midtbanen, og hadde kun 13 prosent ballbesittelse. Den beste måten å angripe et slikt lag på ville ha vært å bruke kantene, og åpne opp rommene på den måten.

Det gjorde ikke Barcelona, og problemene ble forverret da Sergino Dest ble erstattet av Trincao. Trincao er en venstrebent spiller som spilte på høyresiden, og da har han en naturlig tendens til ofte å skjære innover i banen. Det er tydelig at dette er et Barcelona-lag som ikke spiller på Messis styrker.

Koeman skyldte på spillerne sine, og spesielt den katastrofale måten de forsvarte seg på.

«Vi tapte på grunn av uventede feil man ikke kan gjøre. Det skyldes at vi ikke hadde fokus. Innstillingen var ikke bra i kveld, og det gjelder ikke bare forsvarsspillerne. Det er veldig vanskelig å forklare noen av målene vi slapp inn. Jeg tror det skyldes manglende konsentrasjon. Vi manglet intensitet uten ball, og det kan være grunnen til at vi slapp inn. Det er ikke enkelt å forklare det andre baklengsmålet», sa han etter kampen.

Alt dette kan være sant, men noe annet som stemmer er at Koeman tar beslutninger som gjør at han ikke får det beste ut av Messi, og det er forståelig at argentineren er frustrert.

Laget har tre gode kamper mot middelmådige lag, men med en gang de møter lag som vet hvordan de skal spille mot dem og som lukker de sentrale områdene, blir de veldig enkelt håndtert og stoppet.

Denne sesongen har Messis statistikk vært mindre imponerende, men det er bare på grunn av den urealistiske standarden han har satt for seg selv i løpet av hans fantastiske karriere i Barcelona. Når man skal undersøke hans statistikk, så har man alltid skyhøye forventninger. Denne sesongen har han fire mål og to målgivende pasninger på ti kamper i LaLiga. I Champions League har han tre mål og to målgivende pasninger på tre kamper. Det er på ingen som helst måte dårlig, men det er ikke det samme som de 25 målene og 22 målgivende pasningene han noterte seg for på 33 seriekamper forrige sesong.

Forresten, så var heller ikke forrige sesong hans beste i klubben.

Men det som er den mest deprimerende statistikken for alle i Barcelona, er at ingen klubb i LaLigas historie har klart å ta igjen et gap på tolv poeng så tidlig i sesongen. Det er det som skiller dem fra serieleder Atlético Madrid foreløpig.

Hvis det er slik at Messis stjerne ikke lenger skal skinne over Camp Nou, hvor er det den mest sannsynlig vil skinne da? Vi tar turen til Old Trafford, hvor Neymar hjalp PSG til seier over Manchester United. Etter kampen snakket han med glede om sin gamle lagkamerat, og håpet om at de skal gjenforenes i Paris.

«Det jeg vil mest av alt er å spille med Messi igjen, og å nyte ham på banen. Han kan ta min posisjon, det er ikke noe problem for meg! Jeg vil bare spille med ham neste sesong, og det må vi få til».

I mellomtiden prater Carlos Tusquets som om han aldri har møtt den gamle presidenten i Barcelona. Tusquets var en del av styret under Josep Maria Bartomeu, og er nå midlertidig sjef i klubben i påvente av presidentvalget i slutten av januar. Han har sagt at det er et stort behov for å investere i den smuldrende infrastrukturen på Camp Nou. Han har til og med sagt at det ville vært en god idé om Messi hadde blitt solgt tidligere med tanke på klubbens økonomiske situasjon.

Dette er selvsagt en oppfatning nesten alle kandidater til presidentskapet har, men ingen av dem har hatt mot til å si det. Tallene er tydelige. Messi koster Barcelona 100 millioner euro i året, noe som er mer enn 2020/2021-budsjettet til tolv lag i LaLiga. Messi koster Barcelona omtrent like mye som det koster å drive Real Sociedad i ett år.

Laporta har gått ut offentlig og fortalt alle at han vil gjøre alt han kan for å beholde Messi i klubben, og at argentineren vil være den umiddelbare fremtiden til klubben. Innerst inne vet nok alle kandidatene til presidentskapet i Barcelona at de ville vært i en mye bedre økonomisk situasjon dersom Messi ikke var i klubben.

I Paris har Thomas Tuchel fortalt PSG at han kommer til å forlate klubben etter sesongen. Han har ikke fått tilbud om en kontraktsforlengelse. Klubben jobber også med å overtale Kylian Mbappé til å bli, og både han og Neymar har kontrakter som går ut i slutten av 2022-sesongen.

Bak kulissene jobber Real Madrid med å spare hver eneste krone for å dra i land en avtale som kan få Mbappé til Santiago Bernabéu etter denne sesongen. Hvis de klarer det, vil det bli et stort tomrom som Lionel Messi kan fylle.

Og når Neymar så fritt og åpent prater om muligheten for å få Messi til Paris, forteller det meg flere ting. Først og fremst at Messi fremdeles har i tankene å forlate Barcelona, og at han ikke har planer om å fortelle presidentkandidatene hva han har tenkt å gjøre, men at de må fortelle ham hvorfor han skal endre sin mening og bli værende i klubben.

Dersom de faktisk ønsker å beholde ham, hvordan kan da presidentkandidatene på Camp Nou overtale ham til å bli?

Det er potensielt spennende prosjekter som venter i horisonten, og et av dem er den spådde ankomsten til den tidligere klubblegenden Xavi.

Men akkurat nå spekuleres det i at Messi vil forlate klubben. Til tross for at han hadde en samtale på fire timer med sin tidligere mentor Pep Guardiola i sommer, og det faktum at City trenger Messi, ser det ut som at PSG, Paris og Neymar er langt mer attraktivt.

Den franske ligaen vil bli langt mindre krevende på ukentlig basis enn Premier League og LaLiga. Han vil også få alt han trenger for å hente hjem det sårt etterlengtede Champions League-trofeet, og vil få sjansen til å gjenforenes med Neymar.

Når alle ryktene var om Manchester City, ble jeg fortalt at de ikke var den eneste klubben som var med i kampen om hans signatur. Juventus, Inter og Chelsea så også lenge på muligheten for å hente Messi.

Likevel vil kandidater som Laporta gjøre alt de kan for å gi et inntrykk av at de ønsker å gjøre alt de kan for å beholde han i Barcelona, selv om de vet at det gir mening rent økonomisk å kvitte seg med han.

Den siste analysen er at dersom Leo tror han er mer et problem i klubben enn en løsning, vil grunnen til å bli i klubben ikke lenger være til stede.

Oversatt av Shayan Jalilian

– Det gir ikke mening å foretrekke en 35-åring over Ødegaard

Hvis det er en ting du kan stole på når det gjelder dagens Real Madrid-lag, så er det at de ikke er til å stole på.

Noe du ofte ser i gode lag i dag er den manglende evnen til å prestere på det nivået man normalt sett forventer at de skal gjøre. I midtuken vant Real Madrid komfortabelt mot Inter i Champions League uten å svette engang. Nå venter Sevilla og Atlético Madrid i de to neste kampene i LaLiga, og spørsmålet er hvilken utgave av Real Madrid det er som møter opp.

Et annet spørsmål mange selvsagt stiller, er hvordan de kan vinne så enkelt mot Inter, men slite så tungt på hjemmebane mot lag som Cadiz og Alavés i LaLiga og Shakhtar Donetsk i Champions League.

Jeg var i Milano der Real Madrid fikk god hjelp takket være en tidlig scoring mot et Inter-lag som virket fullstendig uvitende. Inter burde ha hjulpet seg selv med å se video fra kampene der Shakhtar og Cadiz – og denne helgen Alavés – klarte å slå Real Madrid. Kanskje tenkte de at en klubb av deres størrelse ikke hadde noe å lære av disse lagene.

Stor tabbe. Det de ville ha sett var ganske enkelt. Steng av de sentrale kanalene og tving Real Madrid til å ha ballen mest mulig på kantene. Det ville ha sørget for mange innlegg imot, noe som enkelt kunne ha blitt håndtert med å ha mange og godt organiserte forsvarere bak ball. Inter klarte ikke å stenge av midtbanen og spesielt de sentrale områdene av banen. Fra det øyeblikket Real Madrid gikk opp i en tidlig ledelse, dominerte de spillet med å styre kampen i deres tempo. Det ble en komfortabel kveld på jobben i det som ble en rolig kamp der Toni Kroos og Luka Modric fikk diktere tempo i spillet.

Real Madrid har mange problemer, men folk forveksler mangelen på tilgjengelige løsninger med det de oppfatter som mangel på gode holdninger. Det stemmer ikke, fordi alle spillerne vet at dersom de ikke viser innsatsen som kreves, vil de ikke få spille. Dessverre har de en trener i Zinedine Zidane som ikke presser spillerne til et punkt der de føler seg så presset og stresset at de må levere på ukentlig basis. Et slikt press ville konstant minnet alle spillerne på hva deres grunnleggende plikter er. I enkelte kamper er det mangel på intensitet, og det er et for avslappet lag som havner i problemer. Det er ikke slik at spillerne ikke kjemper for treneren sin, men det er en gruppe bestående av fotballspillere som ikke ledes riktig.

Laget feiler når det gjelder å holde seg i nærheten av motstanderen, spesielt når de mister ballen. Den innstillingen som kreves defensivt for å kunne markere spillere er fraværende. Midtbanespillerne mangler også den evnen som kreves for å vri om fra en offensiv til en defensiv situasjon. Det er heller ingen hemmelighet at Real Madrid sliter med å skape sjanser i den siste tredelen av spillet mot etablert forsvar som ligger dypt. De mangler svar på hvordan man på synkronisert vis beveger seg som lag, og det er slike ting man normalt sett bør jobbe med under omfattende treningsøkter.

Det å få tid til å trene er selvsagt begrenset i disse trøblete tider, men det må likevel sies at Zidane aldri har vært den type trener som er villig til å dedikere mye tid og innsats til slike ting. Det skulle bare mangle at han en dag forsto at fotball går i en retning der organisert angrep og velstudert forsvar er moten.

Når han snakker om lagets prestasjoner har han oppsummert det hele veldig kortfattet: «Når de vil møte opp, så møter de opp. Når de virkelig vil spille en god kamp, så gjør de det». Og det er helt sant: det viste de mot Inter og mot Barcelona i forrige El Clasico. Det er vel og bra det, men det betyr samtidig at de er et lag som ikke klarer å prestere på lang sikt over en hel sesong. Forrige sesong vant de ligaen fordi de innså at det var elleve kamper igjen å spille for å vinne seriegullet etter at fotballen åpnet opp igjen. Det ble på en måte som en miniturnering. Det er akkurat det som er grunnen til at de normalt sett er så gode i turneringer som Champions League. Det er et lag som er skapt for store kamper, og det var til deres fordel at formatet i LaLiga ble som den ble etter koronapausen.

Dessverre viser de til stadighet tegn på at de ikke er godt nok forberedt eller nok fokusert til å gjøre den jobben som kreves. Laget har tapt tre av de fem siste hjemmekampene og tre av de seks siste kampene i LaLiga. Det er like mange kamper som de tapte hele forrige sesong. Det som er interessant, og som gir tyngde til mine argument, er at kampene de tapte forrige sesong var mot Mallorca som rykket ned, Levante som endte på 12. plass og Real Betis som kom på 15. De tapte ikke en eneste kamp mot lag som endte på øvre halvdel, og vant fire kamper og spilte uavgjort to ganger i kampene mot Barcelona, Atlético og Sevilla, som sammen med Real Madrid utgjorde de fire beste lagene i Spania forrige sesong.

Det er ingen kontinuitet i det de foretar seg. Denne sesongen har de sluppet inn tolv mål på ti kamper i LaLiga, noe som er det verste de har prestert på mer enn ett tiår. Dagens lag er en skygge av det laget som bare slapp inn seks mål på de siste elleve kampene som sikret dem LaLiga-tittelen forrige sesong. To av de seks målene ble til og med sluppet inn i kampen mot Leganés etter at gullet allerede var sikret.

Federico Valverdes skadefravær har vært et hardt slag å takle. Det samme kan man si om Ferland Mendy som kom inn de siste 20 minuttene mot Alavés, men som åpenbart ikke var i kampform. Dani Carvajals fart og intensitet er også sårt savnet.

I lørdagens kamp mot Alavés var det et fantasiløst Real Madrid-lag som prøvde å angripe et Alavés-lag som forsvarte seg dypt. I et nøtteskall er dagens Real Madrid det samme laget som det var da de satte sin lit til den store stjerna, Cristiano Ronaldo. Mange av de tegnene man ser i dag var også tilstede da portugiseren var i klubben. Den eneste forskjellen er at hans prestasjoner stadig vekk klarte å skjule problemene.

Denne gangen var det Eden Hazard som skulle bli den store stjerna. Ifølge de siste rapportene fra belgisk presse kostet han klubben rundt 160 millioner euro, og ikke 100 millioner euro som tidligere har blitt nevnt. Uansett prislapp, skulle han bli den nye stjerna på topp sammen med Marco Asensio og Karim Benzema. Det har ikke fungert.

For øyeblikket presterer ikke Asensio, og det er åpenbart at han enda ikke er der han skal være etter skaden han pådro seg. Det samme gjelder Hazard. Denne helgen pådro han seg enda en muskelskade. Legen som kjenner ham godt har pekt på at skadene kan være stressrelaterte, men sannheten er at han fikk en smell mot Alavés etter 17 minutter. Han bestemte seg for å spille videre, men etter en pasning til Marcelo innså han at noe var galt. Nå er han ute med skade i rundt tre uker.

Han har tidligere sagt at selvtillit og spilletid er det som kreves for at han skal være på sitt beste. Når du ser hans motvillighet til å utfordre motspillere, søke ball og det at han konstant spiller på det sikre, kan man føle at noe ikke stemmer. Dette er hans åttende skade etter at han kom til klubben. Siden han kom til Madrid i juni 2019 har han mistet 36 kamper. 35 av de har vært på grunn av skader, og en av de har vært på grunn av at han ble smittet av korona. I Chelsea-tiden mistet han totalt 20 kamper på syv sesonger.

Det siste å forvente i dagens klima er en spontan reaksjon av Real Madrid. Ikke forvent radikale endringer i nærmeste framtid, fordi hver eneste endring koster penger, noe Real Madrid og alle andre klubber i verden, ikke har nok av per dags dato.

Klubben er veldig bekymret over den finansielle situasjonen. Det tar på en måte litt av presset vekk fra Zidane. Målet de har for øyeblikket er å redusere kostnader. Det er derfor Real Madrid og Sergio Ramos konstant ennå er i samtaler om hans nye kontrakt. Det er to alternativer: en lengre kontrakt med redusert lønn, eller en kort avtale med den samme lønna han har i dag. Det som er uaktuelt er mere penger. Ryktene om at PSG er interesserte er falske, og brukes kun for å sette mer press på klubben. Det skal dog sies at det kom et bud tidligere fra Kina som til slutt ble avslått.

Tapet mot Alavés var Zidanes tiende tap etter at han kom tilbake til klubben. Den eneste spilleren som har vært på banen i samtlige tap er Marcelo. Backens defensive begrensninger har alltid blitt kamuflert av hans offensive styrker. Han er ikke den eneste som kan klandres.

Flere av Zidanes startellevere har vært merkelige. Luka Modric har spilt alle kampene i LaLiga og vært på banen fra start i åtte av ti kamper. To ganger har han kommet inn fra benken. Det gir ikke mening å foretrekke en 35-åring over en Martin Ødegaard som er 21 år. Modric er i en alder der han trenger hvile for å prestere optimalt, mens Ødegaard er den strake motsetning. Han trenger spilletid.

Det positive er at Real Madrids manglende kontinuitet, kombinert med usikkerheten i Barcelona, i det minste gir oss en mulighet til å nyte det som ser ut til å bli det mest åpne tittelracet på mange år. Det er bare så synd at fansen ikke får nyte det på stadion.

Oversatt av Shayan Jalilian

– Guardiola er klar over at han må ofre flere spillere

Pep Guardiolas forpliktelse overfor Manchester City de neste to årene har blitt signert, forseglet og levert. Han står nå overfor en stor gjenoppbyggingsoppgave, noe alle kunne se etter det tamme tapet for Tottenham Hotspur forrige helg.

Det var et City-lag fullpakket med talent og mye ballbesittelse, men fullstendig tannløse foran mål. De manglet energien til å løpe mot forsvarere, og klarte heller ikke å vinne ballen tilbake høyt nok og ofte nok. Nederlaget mot Spurs virket uunngåelig da Son sendte hjemmelaget i ledelsen tidlig i kampen, og med Lo Celsos andre mål for kvelden var tapet et faktum.

City hadde mange skudd på mål, men vi har sett denne filmen før: City dominerer, men vinner ikke når de bør. Noen store endringer kreves.

Guardiola går nå inn i sin neste fase som City-trener, og er fullstendig klar over at han nå blir nødt til å ofre flere av spillerne som har brakt klubben der den er i dag.

Med unntak av spillere som Ederson, Kevin de Bruyne, Raheem Sterling og noen flere som vil fortsette å være vitale for hans planer, må mange av den gamle garden nå finne seg i å bli tilgjengelige i overgangsmarkedet. Gjenoppbyggingen av laget blir ikke billig, og mange av spillerne som har brakt så mye suksess til klubben må nå finne seg i å bli solgt for å betale den prisen.

En av få fredede spillere i City skal være Raheem Sterling.

Det er likevel langt fra sannheten at disse spillerne vil bli gitt bort, eller solgt på tilbud til kuppriser. Det vil mest sannsynlig ikke skje, og de som tror noe annet må vente seg en brå oppvåkning.

Laget spiller fortsatt bra fotball, og det ligner veldig mye på den stilen Pep ønsker laget sitt skal fremstå. Spillere som kommer til klubben må bli formet til å bli den type spiller han krever at de skal være.

Dessverre er den energien de spilte med for to sesonger siden tilsynelatende fraværende. Årsakene til det er todelt: først og fremst har spillerne blitt eldre, men de spiller også under høye krav. Det virker som at de uten supporterne i ryggen noen ganger handler på sine naturlige instinkter, istedenfor å følge de kravene og instruksjonene treneren kommer med.

Og de kravene treneren stiller er enorme. Både i kampene og de ubarmhjertige treningsøktene, om ikke i lengde, men i intensitet.

Flere av tilbudene som kom inn forrige sommer på noen av de store navnene ble avslått. Det mest oppsiktsvekkende budet var på over 90 millioner pund på Bernardo Silva. Spillerne vil bare bli solgt hvis klubben er fornøyd med summen, og dersom det passer klubben å selge. Hvis det ikke er tilfelle, må de bli værende i klubben. Guardiola har allerede startet prosessen med å bygge et nytt lag, og den jobben ble satt i gang med ankomsten til Ruben Dias og Ferran Torres fra henholdsvis Benfica og Valencia. Mange flere vil følge den neste tiden.

Pep må tilbake til tegnebrettet, i en klubb hvor han sannsynligvis er like fornøyd som han har vært hvor som helst og når som helst i karrieren.

Siden han kom til Manchester City har han dannet et utmerket samarbeidsforhold – og nå et nært vennskap – med klubbens eier og styreleder, Khaldoon Khalifa Al Mubarak.

Ved tidligere kontraktsforlengelser har Pep alltid valgt å forlenge med ett år, med muligheter for ytterligere ett års forlengelse. Denne gangen har han skrevet under på to år. Mest sannsynlig er det på grunn av at han tenker at det vil ta den tiden å få klubben der han ønsker den skal være. Men det er nok også fordi han har et så godt forhold til eieren. Dersom han ønsker å gi seg etter ett år, kommer han ikke til å bli hindret.

Han er definitivt lykkeligere her enn han var i Bayern München, der han følte at enhver seier eller tap måtte bli grundig analysert, ettersom at sjefene i Bayern ikke delte samme filosofi som ham. Selv i de siste stadiene av Barcelona-tiden nærmet han seg en kollaps, da han måtte bære hele Catalonias håp og drømmer på sine skuldre.

Det er ingen hemmelighet at mange lag, spesielt Paris Saint-Germain, ville ha flyttet himmel og jord for å lokke Pep til den franske hovedstaden. Peps nære bånd med Citys eier fra Abu Dhabi sørget for at han aldri ville dratt til klubben som eies av Qatar. Selv ikke om de ville ha doblet en lønn som allerede er høy.

Forhandlingene om en ny kontrakt med de blåkledde fra Manchester ble klappet og klart innen 24 timer, noe som tyder på at det ikke er store forskjeller på den nye kontrakten kontra den gamle.

Det å få laget konkurransedyktig igjen er målet nå. Laget må spille bra, vinne titler i hjemlandet og etablere seg som en av de seks beste lagene i Europa. Dersom han også kan få en Champions League-trofé med klubben på CV-en igjen, ville det også ha vært perfekt.

Han har fått mye kritikk for aldri å ha vunnet Champions League med City. Sannheten er at feilene til Laporte og Ederson mot Spurs, eller Sterlings kjempebom mot Lyon, er det som skiller suksess og tap. Det er ikke relatert til treneren, og det viktigste er at Khaldoon Khalifa Al Mubarak deler den oppfatningen.

Det store spørsmålet nå er om Lionel Messi vil bli en del av Citys nye ellever.

Pep har allerede offentlig ytret seg om at Messi vil være best tjent med å legge opp i den katalanske klubben, men det er selvfølgelig en million mil unna å bety at han ikke ønsker seg argentineren til Manchester City.

Det er store mengder vann som må passere brua før sagaen om Messis fremtid blir avgjort. Veldig snart er det duket for presidentvalg i Barcelona. Hvis det – som mange mistenker – fører til at Xavi bli ny hovedtrener eller sportssjef i den katalanske storklubben, vil det endre på Messis situasjon i klubben.

Hvis det videre viser seg at Leo bestemmer seg for at hans fremtid ligger andre steder, er Manchester City på ingen som helst måte den eneste klubben som er interessert. Også her vil PSG være deres hovedrivaler i kampen om hans signatur. De kan tilby han og familien muligheten til å bo i en by som Paris, og i tillegg er det ingen tvil om at Messi ville likt en mulighet til å fornye vennskapet og samspillet sitt med sin tidligere lagkamerat Neymar.

Det PSG ikke har er Pep Guardiola. Det er ingen tvil om at de to mennene allerede har vært i lange samtaler om hva Messis neste steg bør være. Til tross for det, stemmer det ikke at man allerede nå kan fastslå at han ender opp i Manchester City.

Det som er sikkert er at den virkelige moroa vil starte neste sommer når City skal ta nye skritt for å bygge opp et nytt lag. De vet allerede hva de må gjøre, og Peps kontraktsforlengelse med to år er et tegn på dette.

Oversatt av Shayan Jalilian

Gategutten som ble en levende legende

Den uimotståelige, utemmelige og totalt uerstattelige fotball-mavericken, geniet og total-motsetningen som utgjorde mennesket Diego Maradona, døde i går av hjerteinfarkt i sitt hjem i Buenos Aires, mindre enn en måned etter å ha feiret sin 60-årsdag.

Den største fotballspilleren i sin generasjon – mener mange – levde et liv som rakk de høyeste topper, før det falt ned i de dypeste, mørkeste daler av fortvilelse, ute av stand til å takle rosen som kom med stjernestatus og den guddommelige rollen han ble skjenket, samtidig som han heller ikke maktet å leve uten.

Diego, gutten fra fattige kår med magi i støvlene, eller Maradona, ikonet som i løpet av fire minutter – på egenhånd – løftet håpet og drømmene til hele sin sorgtunge nasjon i VM i Mexico i 1986 og tillot dem å drømme om at de, som ham, kunne bli best i verden.

Hvilken av disse to var den egentlige Maradona?

Diego, gutten fra utkantstrøket Villa Fiorito i Buenos Aires, hvor kun de tapreste eller de slemmeste tør å gå ned gaten, et vidunderbarn av en gategutt, en mann av folket, eller Guden Maradona, myten, han som hevnet seg?

Det siste året har jeg skrevet på en biografi om livet til denne store mannen. Jeg trodde jeg kjente Maradona, men jeg innså raskt, da jeg startet med research til boken, at jeg egentlig ikke visste noen ting.

Grunnen til det er at det finnes 100 forskjellige Maradonaer. Magikeren, juksepaven, Guden, geniet med alle feilene, faren som elsket sin familie, ektemannen som bedro sin kone igjen og igjen, den barmhjertige samaritan, idioten med den stygge kjeften, den hjemløse som som besteg et fjell, men som ramlet ned igjen etter år med en kropp knust av misbruk og stoffavhengighet.

For virkelig å forstå Diego, må du forstå gåten Argentina; et land som trenger at Diegoene i denne verden er messiaser som kan gjøre landet til den stormakten Argentina selv mener at det er. Og til å sette pris på at dette var en mann som levde et liv fullt av utrolige paradokser, en rekke tabber og påfølgende korrigeringer, episke bragder og anekdoter om forfall og gjenoppstandelser.

Maradona ble født i en skitten forstad der selv ikke taxiene vil stanse. Diego var det femte av til sammen åtte barn Dalma Salvadora Franco fødte.

I 1968 reiste Francis Cornejo, treneren til et guttelag som bar navnet Cebollitas (Småløkene), tilhørende klubben Argentinos Juniors, til Villa Fiorito for å sjekke en ung gutts alder mot hans ID-papirer. “Han er liten. Aldri i verden om han der er åtte år”, var hans forbausede reaksjon mens han så Diego spille ball under et prøveopphold.

Dalma Salvadora, hans mor, bekreftet Diegos alder med beviset fra sykehuset Evita. Francis hadde nettopp utført fotballens svar på å finne olje. Han hadde funnet et upolert smykke som kunne gå rett inn på laget hans. Fra mars 1969 og fremover gikk laget aldri lei av å vinne kamper og noterte seg for en 136 kamper lang ubeseiret rekke.

Helt fra starten var Diego en stjerne … og en rebell. “Vi pleide å spille vennskapskamper i midtukene i Argentina, og i utlandet benyttet klubben seg av Maradonas tiltrekningskraft til å skaffe seg penger. Det var farge-tv-ens æra og vi ønsket oss alle en egen. Men vi hadde ikke blitt betalt bonusen vår. Diego, som var 18, sto opp for alle og fortalte presidenten i Argentinos at hvis han ikke betalte oss, så ville han ikke spille for dem.”

“Vi fikk alle våre farger-tv-er”, sier Francis Cornejo.

Et ekstremt komplisert klubbytte til Boca Juniors, iscenesatt av Diego selv, utviklet seg raskt fra utenkelig til surrealistisk i takt med at overgangen endret form fra et enkelt kjøp, til en handel verdt ti millioner dollar, med tvilsomme sjekker og seks lånespillere involvert. Diego var kun 20 år, men allerede den gang da var ingenting rett frem når det gjaldt Maradona.

Europa i form av Barcelona banket på døren, selv om de aldri så det beste av ham i takt med skader og skandaler i halvparten av de to årene han var der.

En grusom takling fra Athletic Clubs Andoni Goicoechea skjenket ham en ødelagt ankel. Deretter ble han hovedperson i et stort slagsmål rett foran spanskekongen i Copa del Rey-finalen, noe som ledet til fem måneders karantene fra all spansk fotball. Hans videre skjebne var beseglet.

Reglene i fotballen ble endret som en direkte konsekvens av noen av skadene han ble påført som spiller. Da jeg intervjuet ham noen år tilbake, fortalte han meg at spillere som Messi skyldte ham en god del på grunn av taklingene han måtte tåle gjennom karrieren. Taklinger som aldri ville vært tillatt i dag.

To måneder senere signerte han for Napoli, hvor han skulle oppleve sin mest suksessrike, og – til slutt – verste tid. Overgangen til denne bråkete, folkerike, overopphetede gullfiskbollen av en tilværelse, hvor den napolitanske mafiaen i form av Camorra var involvert helt fra starten, var øyeblikket gutten Maradona fra Fiorito ble merkevaren Maradona, en karakter større enn livet.

En mann ligger på bakken i fortvilelse over at Maradona er død.

Hans tid i Napoli sammenfalt med hans største opptur i karrieren, men ble samtidig starten på en bratt, nedadgående kurve. Maradona skapte Napoli, og Napoli skapte Maradona. På veien dit knuste de begge Diego.

Historiene og anekdotene fra hans opphold i Napoli utgjør en hel hær.

Klubben solgte 70.000 billetter til presentasjonen av ham, før Diego krevde at barn måtte få gratis adgang. Lokaljournalisten Pepe Gutierrez forteller at han ankom sent til flyplassen og betalte taxisjåføren med et signert bilde av Maradona. Bildet ble sporenstreks hengt opp på speilet.

Aviser ble plutselig fylt med annonser av folk som ville kjøpe rullestoler. Det viste seg at fansen hadde funnet ut at den perfekte måten å komme så nært innpå sin nummer ti som mulig, var å se kampen fra den seksjonen av stadionet som var reservert for handicappede.

Da han forlot Napoli, hadde han forvandlet klubben fra et lag som ble latterliggjort av sine mer skinnende og elegante rivaler i nord, til mestere. I 1987 vant Maradonas Napoli Scudettoen for første gang i deres historie. Og som bevis på at det ikke bare var flaks, la de Coppa d’Italia til og vant den italienske dobbelen. Dette ble hans peak, fra 1985 til 1987, da Napoli brukte rundt et år på å bygge laget vellykket rundt ham.

En mann ligger på bakken i fortvilelse over at Maradona er død.

Napoli og Maradona sikret seg et nytt trofé i 1989-90. På det tidspunktet var han allerede håpløst avhengig av kokain og en skygge av spilleren han en gang var.

“Bare se for deg hva jeg kunne ha vært, hva jeg kunne ha oppnådd dersom jeg var ren”, sa han til meg.

Men det er hans bragder for hjemlandet i kvartfinalen i VM 1986 som vil bli husket.

Øyeblikket som befestet ham som noe mye større enn bare en stor fotballspiller. Hvordan ville ting ha sett ut om Argentina ikke hadde lyktes i å slå England i “Guds hånd”-kampen i 1986-VM i Mexico, “hevnen” fire år etter Falklandskrigen?

En kamp der en hel verden så én mann alene, i løpet av fire minutter, først som forbryter, deretter helt briljant, oppnå status som udødelig i sitt eget hjemland.

En åpenbar hands, og så antageligvis det beste målet scoret i et VM, alt i løpet av 300 sekunder. Motsetningen som er Maradona innkapslet i to uforglemmelige øyeblikk i fotballhistorien.

Ting skulle se bedre ut for ham da han returnerte til Napoli etter VM, før de ble langt værre.

Kokain ble raskt hans nye realitet, et sted han gikk til for spenning høyere enn han noensinne hadde opplevd før; hans foretrukne dop fjernet ham fra den krevende hverdagen der han konstant måtte demonstrerte at han var verdens beste spiller.

Fanget i en tilværelse, i en by hvor han ikke kunne forlate huset uten å bli forfulgt av en blanding av fans og paparazzier, hadde han endt opp med å sniffe kokain på toalettet i de mørke kulissene av sitt eget luksushjem.

Håpløst dopavhengig begynte han å komme for sent til treninger og var kun omgitt av likesinnede folk som gladelig underholdt ham på hans egen vei mot selvutslettelse, mens de fortalte ham hvor fantastisk han var og hvor gøy han hadde det.

Diego tok aldri vare på seg selv gjennom karrieren, men fotballen, dessverre, tok heller aldri vare på Diego. I flere år mens han spilte, puttet han i seg alle mulige typer preparater for å overdøve den konstante smerten han hele tiden befant seg i, uten at han ante hvilke midler han egentlig puttet i seg.

Hans liv som pensjonert fotballspiller var kompleks, for å si det mildt. Det er allment kjent at han er far til minst elleve barn, og hans forhold til sin tidligere kone Claudia Villafane endte i retten, samme sted som han møtte agenten og tidligere venn Guillermo Coppola.

Nå som vi sørger over hans bortgang, virker det nesten irrelevant å fastslå at vi alle kunne se dette komme, at vi alle visste at vi var vitner til en kropp som sakte ga opp, til et sinn som slet til det siste, fordi de normale reglene aldri virket å gjelde for Diego Armando Maradona.

Diego endret reglene. Og han levde livet til det fulle.

Han var en pioner for så mange mennesker i denne sporten, og for så mange sider av spillet som vi nå anser som helt normale.

Han var den første spilleren som hadde fulltidsansatt agent, den første som hadde psykisk trener, en av de første forberedt på å stå opp og kjempe for rettighetene til at også lagkameratene skulle får en god deal.

Han var en av de første til å kjempe for tryggere spilleforhold for spillere i farlige ekstremklima som for eksempel i Mexico-VM, og den første spilleren som ropte fra hustakene at FIFA var korrupt til kjernen. Og han gjorde det i en tid der ingen trodde på det, i en tid der ingen turte annet enn å sitte stille i båten.

Og han gjorde opprør fordi han hadde en helt naturlig indre justis; at fotballspillerne selv skulle være stjernene i showet og ikke FIFA, UEFA eller andre organisasjoner. Gjennom karrieren kjempet han for rettferdige avtaler, for mer respekt for spillere som artister, inkludert ham selv.

Det vil aldri komme en ny Diego Maradona. En dikotomi; skurk eller geni? Du bestemmer.

Han ble misforstått, og som et resultat følte han seg aldri elsket. En mann som aldri ble forberedt av noen på hva han skulle ende opp som til slutt; en mann som representerte så mange ting for så mange mennesker – og som levde ut en drøm.

Men mitt sterkeste minne av Diego vil ikke være av den sløve, slitesterke, overbærende karakteren som han utvilsomt kunne være, men snarere mannen som var snill, omtenksom, forberedt på å signere drakten til mitt elskede Biggleswade United FC, klubben hvor jeg er formann, for så å spørre meg om jeg ønsket å bli fotografert med ham mens han holdt den opp.

“Vel, hva synes du, Diego?”

Treneren “ingen” kan sparke

Selv i magre tider har det å finne en vei gjennom det godt organiserte forsvaret til Diego Simeones Atlético Madrid vært et mareritt for alle motstandere. Nå ser det ut som at deres livsfarlige angrep, sammen med det bunnsolide forsvaret, nok en gang vil føre til at de vil være med i kampen om La Liga-tittelen.  

De ti målene Luis Suarez og Joao Felix har kombinert gjør dem til den beste angrepsduoen på topp i serien for øyeblikket. Når var sist noe sånt skjedde? Det var da David Villa og Diego Costa bidro til at de tok seriegull i 2014. 

Sommeren 2019 mistet de sin talisman Antoine Griezmann, midtbanespilleren Rodri og flere legender i forsvar som Juanfran, Filipe Luis, Diego Godin og Lucas Hernandez. Simeone har brukt mye av den påfølgende tiden til å fortelle de som ønsker å lytte at dette er et lag som er i en overgangsfase. 

I en virksomhet der trenere kommer og går, er det en prestasjon å ha vært i Atlético i så lang tid. Ikke bare er han etter rapportene å dømme den best betalte treneren i verden, men han er også en av ytterst få trenere som det nærmest er umulig å sparke. I offentligheten beskriver styret konstant Simeone som lyspunktet i klubben og den som skal vise den skinnende vei, samtidig som at de tillater media å føre en kampanje for et mer attraktivt Atlético Madrid.

Sannheten er at Simeones stil har brakt mye suksess til klubben, men kvaliteten på det de leverte forrige sesong, samsvarte ikke med folkets forventninger om det spillet de ønsker å se på teateret de nå har flyttet inn i, deres nye hjem Wanda Metropolitano. Så effektiv som spillestilen har vært tidligere, har ikke dette Atlético Madrid-laget vært blant de to beste i Spania siden de sist nådde en Champions League-finale. Ikke var deres kompromissløse spillestil særlig underholdende å se på, men den var heller ikke lenger en garanti for suksess. Det var ikke nok til å tiltrekke seg sponsorer, fremme identiteten, øke bevisstheten rundt merkevaren og fortsette å vokse. Av alle lag i Spania, er det Atlético Madrid som har blitt truffet hardest av koronakrisen. De økonomiske forpliktelsene de står overfor deres nye stadion, gjør at de må redusere lønnsnivået og begynne å få inn flere yngre spillere i troppen. Det var ikke mange kamper de tapte forrige sesong. Det ble tap i kun fire av 38 kamper, men samtidig spilte de uavgjort i 16 kamper og tapte 32 poeng på veien. Det ble også bare scoret 51 mål, som er mindre enn alle de andre lagene som endte blant de syv beste i Spania gjorde.

I runden før landslagspausen møtte de nye guttene fra Cadiz opp til kamp mot Atlético, med full pott på bortebane og tolv poeng på de fire første bortekampene. De fikk det tøft, og ble revet ned 4-0 av et nådeløst Atlético-lag.

Hva skjedde?

Vel, ganske mye faktisk. Først og fremst har tiden til det vidunderlige talentet Joao Felix kommet. En ekte vare. Det å se ham utmerke seg i en friere rolle, har fått selv en sta Simeone til å innse at fotballen har endret seg. Med spillere som Felix til sin rådighet, har han innsett at dette er den nye veien å gå. Forrige sesong noterte spissen seg for ni mål, mens han allerede nå i starten av november står med syv mål i serien og Champions League. I dette «nye» Atlético-laget, er han allerede nå i ferd med å se ut som et ferdig produkt. Du vet at han vil gjøre ting ingen forventer på de vanskeligste plassene på banen, selv der det er lite rom og plass. Det er ikke mange spillere i dag som kan gjøre det han gjør.

Han er den spilleren som alltid vil tilføre laget noe ekstra, og er ganske raskt i ferd med å bli den spilleren resten av laget har identifisert som et referansepunkt. En de alltid kan se etter på banen, og en som kan utrette magi. Han er det perfekte eksemplet på hvordan dette Atlético-laget har endret seg, og en spiller som nærmest med sikkerhet vil være med på å løfte dette laget opp i Europa-toppen igjen.

Men det er ikke bare ham som utretter forskjellen. 

Inkluderingen av Luis Suarez i elleveren gir dem noe Diego Costa og Alvaro Morata aldri hadde. Det er han som er grunnen til at man ser det kollektive angrepsspillet, og en Felix som virkelig trives. Med Costa og Morata kunne man angripe de store rommene bak motstanderens forsvar eller ligge dypt å kontre. Luis Suarez er ikke like rask og eksplosiv, og med ham må man angripe som et lag, med korte avstander og ofte gjennom midten. Det er akkurat sånn portugiseren Felix også liker å spille. Hans talent distraherer forsvarsspillerne, mens Suarez alltid står klar til å hogge til når muligheten byr seg. 

Denne tilnærmingen passer også de andre spillerne bra. Koke er blitt revitalisert i sin nye rolle, som gjør at han opererer nærmere angrepsspillerne, og har mindre defensive roller og rom å dekke. Det samme gjelder Marcos Llorente, som gir laget en fordel i angrepsspillet med sin eksplosive fart og tempo i sprintene de første 5-10-meterne. 

Mens supporterne, direktørene og fotballens verden feirer den nye friheten i angrepsspillet til Atlético, kan man føle at hvert mål de slipper inn skjærer i hjertet til Simeone. En trener som lever og ånder for et forsvar som ikke skal slippe inn mål, vet at den nye spillestilen vil gjøre dem mer sårbare defensivt.

Til tross for at laget har 17 mål på de syv første kampene, og et snitt på 2,5 mål hver kamp med spillere som Suarez og Felix som har ti mål, og Llorente som står med tre mål, vil Simeone være stolt over det faktum at laget hans kun har sluppet inn to mål i serien. Det demonstrerer nok en gang at Jan Oblak per dags dato er verdens beste keeper. Like imponerende er det å se formen til Jose Maria Gimenez, som har slått tilbake etter skader, og nå utgjør et formidabelt og bunnsolid stopperpar med lagkamerat Stefan Savic. 

Det er likevel offensivt de store endringene har blitt gjort, og det er der fokuset ligger. Alle ønsket seg et mer attraktivt, underholdende og proaktivt lag, og det har de nå fått uten at det har gått på bekostning av det defensive soliditeten i laget som de alltid har vært kjent for. 

Real Madrid gikk på et sjokktap og tapte 4-1 mot Valencia. Det gjør LaLiga-tabellen til et uvandt skue, og det eneste man kan forvente denne sesongen er det uforventede. Real Sociedad topper foreløpig tabellen, to poeng foran Villarreal og tre poeng foran Atlético Madrid, som på sin side har spilt to kamper mindre. Det er selvsagt tidlig enda, men alt tyder på at dette vil bli den mest åpne og jevne tittelkampen vi har sett på en stund. Skrur vi tiden tilbake til 2014, var det et veldig annerledes Atlético Madrid som fikk med seg ett poeng hjem fra Camp Nou. Den gang ble de det første laget til å vinne serien foran Barcelona og Real Madrid, etter at Valencia klarte det i 2004.
Selv om han aldri vil si det til media, så lukter Simeone blod og han vil ikke la denne muligheten gå fra seg. 

Oversatt av Shayan Jalilian

Messi-sagaen buldrer videre – og den er langt fra ferdig

Barcelona er i Champions League neste sesong. Men om Lionel Messi er der sammen med dem, gjenstår å se. «Blir han, eller stikker han?»-sagaen buldrer videre – og er langt fra ferdig.

Det til tross for at han tirsdag ga beskjed om at han ville bort fra klubben.

Forrige uke hadde Messi et møte med klubbens nye trener Ronald Koeman. Deler av praten mellom de to – den delen som så bra ut for Barcelona-styret – ble lekket til deler av media.

Kilden til lekkasjen er derfor, ikke overraskende, mistenkt å være klubben selv.

Overskriften om at Messi fortalte Koeman at han akkurat nå er nærmere å forlate klubben enn å bli værende, den er sann, men den er ikke på langt nær det eneste de to mennene diskuterte.

Messi, ifølge mine kilder, la også til at han skjønner fullt ut at tiden var moden for en overhaling, men at det minste spillertroppen fortjente i lys av den enorme suksessen de har brakt klubben, er å bli behandlet med respekt – ikke å bli kastet rett i søppelspannet.

Spørsmålet er selvsagt hvorfor Barcelona ville lekke noe som dette? 

Faktum er at det pågår en kampanje i deler av klubben, i media og blant folk nær presidenten, som ønsker å fremstille det som at Messi ønsker å forlate dem, en Messi som aktivt søker å presse seg ut – og at det ikke er noe klubben kan gjøre med det.

Messi var sint nok selv uten at han trengte å bli enda mer provosert, og selv om han fortsatt ikke har uttalt seg, er det trygt å anta at dette siste sprellet fra klubben ikke har gjort ham videre lystigere i tonen.

Det er et gammelt Barcelona-triks – et de har benyttet seg av flere ganger før når store navn havner i klammeri med dem. Implikasjonen at Messi fremstilles som den pengegriske tyven er helt i tråd med da store spillere som Cruyff, Ronaldo, Schuster og Maradona forlot klubben i unåde.

Denne gangen, derimot, er de i en meget vanskelig posisjon.

Barcelona insisterer på at de/dem som vil kjøpe Messi, må møte utkjøpsklausulen på 7,5 milliarder kroner. Realiteten er at klubben har større sjanse til å fremforhandle en avtale som gir verdensfred, enn å overtale noen som helst til å betale en slik sum for en enkeltspiller – uansett hvor stor han er – med kun noen måneder igjen av kontrakten.

Og Messi hevder selv at han kan gå gratis, som følge av en klausul i kontrakten som sa at han kunne gå vederlagsfritt etter forrige sesong.

Slik ting står nå, er det ingen som vil kjøpe ham, definitivt ikke i nærheten av det som er utkjøpsprisen. Lønnsmessig er Messis nåværende avtale verdt 500 millioner kroner før skatt i året, noe som tilsvarer en kostnad på rundt det dobbelte for Barcelona årlig.

Hvis klubben skal fortsette på dette sporet og vinner frem i disputten, kan Messi velge ikke å si noe som helst, dedikere seg til en siste sesong og spille så godt han kan for dem, før han vandrer inn i solnedgangen som gratispassasjer. Det gjør ham til et langt mer interessant bytte for en rekke klubber.

En rekke omstendigheter de siste dagene gjør imidlertid at Messi nå, ifølge en rekke kilder, har bestemt seg for at han ønsker å forlate klubben. Hvis det skjer, er det intet mindre enn den avslutningen Barcelona fortjener.

Fordi klubben har fått det til å se ut som at han ønsker å forlate den selv. Fordi han fremstilles som skurken. Alt dette har ført til et dårligere forhold til styret. Mange har antatt at han har hatt stor makt internt i klubben, men når han har anbefalt ting som Neymars retur, at Ernesto Valverde skulle fortsette, og at det ikke var behov for Griezmann, skjedde det likevel ikke. Han har faktisk ikke så mye makt. Han er derfor ikke fornøyd lenger, slik klubben står akkurat nå.

Presset situasjonen med Messi skaper kan tvinge frem oppsigelsen til president Josep Maria Bartomeu, som er det eneste logiske utfallet. Da kan vi entre en ny fase i denne sagaen.

Ny trener på vei inn – samme gamle problemer

Med en hurtighet som ikke overrasket noen har Quique Setién blitt avskjediget av Barcelona FC, med en mangel på verdighet, klasse, naturlig respekt og normal anstendighet som overrasker oss enda mindre. 

Ut av en svingdør går Setién, og inn gjennom en annen kommer den tidligere Barcelona-spilleren Ronald Koeman. Ingen pressekonferanse, ingen intervjuer, ikke en gang et raskt og overfladisk takk til Setién for hans innsats i klubben. 

Det er et smart trekk og intet mindre enn hva vi har lært oss å forvente fra det velkledde kaoset som utgjør Barcelonas styre og hvis viktigste prioritering nå er å prøve å skjule sine år med inkompetanse og vanstyre av klubben ved å få klubbens katastrofale 8-2-tap mot Bayern München til å kun virke som et managerproblem. 

Det er selvsagt mye mer enn det, og alle vet det. Setién var bare en mann på for dypt vann, fjerdevalget i januar, kun et offer for ledelsesmessig udugelighet og det komfortable livet spillerne hadde levd i garderoben og rundt kontraktsforhandlingsbordet i Barcelona mye lenger enn det som har vært sunt. 

Nå hører vi fra “kilder i garderoben” at Messi vil forlate klubben etter sammenbruddet mot Bayern og årevis med forsømmelse som har gjort at klubben har blitt svakere for hver sesong som går. Det høres ut som Leo legger kortene på bordet og på den måten forteller klubben at det må dramatiske endringer til for at han skal bli værende. Utkjøpsklausulen hans på 700 millioner euro gir Barcelona litt handlingsrom, men neste sommer kommer Leo til å være gratis. 

Er Messi på vei bort? (Foto: Scanpix)

Det er nå annonsert valg neste mars fordi Bartomeu og styret har frem til da på seg til å prøve å rydde opp i det redselsfulle økonomiske rotet klubben står i. Hvis de ikke gjør det, vil de bli holdt personlig ansvarlig for eventuell gjeld de etterlater seg. 

Så i bunn og grunn en ny trener og valg i mars, akkurat som det var planlagt før 8-2 i kvartfinalen. Akkurat som om ingenting hadde skjedd. Pinlig. 

Atter en gang har Barcelona ikke fått sitt førstevalg som manager. Bartomeu ville ideelt sett ha Pochettino, men selv om argentineren lyttet var han ikke videre begeistret over utsiktene til å skulle bli mannen som fikk oppgaven med å rydde vekk det uoverkommelig dyre daukjøttet som for tiden står på Barcelonas lønningsliste. 

Spillere som Gerard Piqué (33), Sergi Busquets (32), Luis Suaréz (33), Jordi Alba (31), Ivan Rakitic (32), Arturo Vidal har alle fortsatt minst ett år igjen av sine kontrakter, og noen har mye lenger. Spillere Barcelona ikke har råd til og som ingen andre – bortsett fra Suárez som er ønsket av Ajax – har råd til å overta. 

Rundt 70 % av inntektene i Barcelona går med til lønninger til A-laget. Frem til den dagen de er fjernet fra lønningsposten kommer det til å bli stadig vanskeligere for Barcelona å være en viktig aktør på overgangsmarkedet fordi de ikke ikke kommer til å være i stand til å tilby den typen summer som trengs for å tiltrekke seg toppspillerne. 

På grunn av motstanden mot Pochettino med hans kobling til Espanyol og det berømte sitatet “Jeg vil heller reise tilbake til gården min og kyrne mine enn å trene Barcelona” gikk Bartomeu for Koeman, hvis stil ikke har noe å gjøre med Barcelona-DNAet, selv om ingen helt vet hva det betyr lenger. Men i stedet for å gi ham en ettårskontrakt kommer han til å bli tilbudt en toårskontrakt selv om han nesten helt sikkert kommer til å bli erstattet av Xavi etter presidentvalget i mars. Det store flertallet av kandidater har uttalt at Xavi kommer til å være deres førstevalg hvis de vinner valget, så dermed kommer en av deres første jobber sannsynligvis til å være å betale ut kompensasjon til den avtroppende nederlenderen. 

Ansettelsen av Koeman er kun et første skritt i det som ligger an til å bli en lang og pinefull prosess. 

Og hovedskurken i hele denne katastrofen er Bartomeu. Statistisk sett har kun 10 % av spillerne som har blitt kjøpt under hans regime blitt en del av førsteelleveren til Barcelona, den typiske blåkopien av et lag som famler seg frem i overgangsmarkedet og så endrer sportsdirektør på jevnlig basis når ting går drastisk galt. 

Filmmogulen Samuel Goldwyn pleide å si at han kunne ta en “nobody” og gjøre dem til en stjerne. Bartomeu har på en eller annen måte klart å snu denne prosessen ved å kjøpe stjerner og klare og gjøre dem om til “nobodies”. 

Griezmann er den siste i rekken av dyre kjøp som ikke har slått til (Foto: Scanpix)

Spillere som Griezmann (108 millioner pund), de Jong (67.5 millioner pund), Dembélé (142 millioner pund), som alle frem til nå har vært store skuffelser.  

En mann som siden han tok over styringen i januar 2014, og som til og med hadde rundt 200 millioner pund etter salget av Neymar,  har brukt netto rundt 400 millioner pund på spillere som har bidratt til å gjøre klubben svakere samtidig som det har blitt delt ut kontrakter til gamle legender som har vært lite annet enn ekstremt lukrative pensjonsfond. 

Med unntak av Sergi Roberto har ikke det oppskrytte La Masia-akademiet produsert en eneste spiller som starter regelmessig siden Joan Laportas dager. Vi har sett spillere som Ansu Fati og Riqui Puig se ut som de er klubbens fremtid, før de til slutt faller gjennom. Ikke fordi de er dårlige spillere, for det er de virkelig ikke, men snarere fordi de har måttet vike for dyre og ineffektive signeringer. 

Og nå er det Ronald Koeman som skal prøve å ordne opp i dette redselsfulle rotet. Han må ha lykke til. Han kommer til å trenge det. 

Og hva med Messi? Hva kommer til å skje med ham? Fordi uansett hvor strålende han har vært og fortsatt så ofte er, så kommer tidens tann etter hvert til å ta ham igjen. Når hans nåværende kontrakt med Barcelona går ut neste år har han nettopp fylt 34 år. 

Han kommer nå til å snakke med sine nærmeste – hovedsakelig faren – og bestemme seg for om han vil være lederen for den overhalingen som sannsynligvis kommer til å ta et par år, en periode der Barcelona ikke kommer til å kunne konkurrere på det aller øverste nivået, eller akseptere et av de mange tilbudene der ute, spesielt fra PSG og Manchester City. 

Alt kan skje neste juli. Jeg vil ikke bli det minste overrasket over å se et scenario der Mbappé endelig går til Real Madrid mens Messi drar til PSG for en siste dans. Et scenario Leo aldri seriøst har vurdert før nå.