For tre år siden så det ut som Ansu Fati skulle bli det nye ansiktet til spansk fotball.

Nå som Barcelona akkurat har møtt Inter Milan i Champions League, er det verdt å merke seg at forrige gang de møttes (foruten dette oppgjøret) på San Siro den 10. desember 2019, gjorde Fatis mål ham til den yngste målscoreren i Champions League-historien, en rekord han fortsatt har i dag.

Han var bare 17 år og 40 dager gammel da han banket ballen i mål bak Handanovic, og sitt første landslagsmål i september 2020 mot Ukraina i sin første lanslagsstart i en alder av 17 år og 311 dager.

Beskjeden var klar. Ansu Fati representerte fremtiden, ikke bare for Barcelona, men også det spanske landslaget. Det virket uunngåelig, spesielt da det nærmest var bestemt at han var den rettmessige arvtakeren til trøye nummer 10 som var bæret med en enorm stolthet av forrige eier, Leo Messi.

Ingenting kunne stoppe fremgangen til Ansu Fati, som begynte å ta den spanske fotballverden med storm. Så begynte hjulene å falle av.

Da jeg gjorde research til boka mi om Leo Messi snakket jeg med en av hans tidligere trenere i Newell Old Boys, Quique Dominquez, som sa: «Da de spurte meg om hva en spiller trenger for å bli suksessfull, så kan man se for seg et bord på tre bein: Evne, dedikasjon og lykke.»

Uten én av de tre beina klarer ikke bordet å stå, og den utrolige talentfulle og dedikerte Ansu, fortsatt bare 19 år gammel, har hatt mye tid til å tenke på hvor sant dette utsagnet er.

Siden det historiske målet mot Inter har Ansu mistet mer enn 80 kamper for Barca.

Det store håpet for 2020/21-sesongen fikk en skade i menisken på venstre kne i en kamp i november mot Betis, som holt ham ute i 305 dager. Skaden var ille nok, men det ble mye verre etter den feilslåtte rehabiliteringsplanen og en rekke mislykkede kneoperasjoner etterpå.

Det var ikke ett tørt øye i huset da han scoret mot Levante på hans retur i september 2021, men det viste seg å være en falsk forhåpning. I løpet av tre måneder mellom november og januar forrige sesong, måtte han ut ytterligere to ganger. Først mot Celta Vigo og deretter mot Athletic Bilbao. Da kunne unggutten kanskje bli unnskyldt for å tenke på Ray Charles sin sang «Hvis det ikke var for uflaks, ville jeg trodd at jeg ikke hadde noe lykke i det hele tatt».

Med Xavi ved roret i klubben var klubbens råd etter han rev senen i sin venstre biceps at han måtte under kniven igjen.

Med støtte fra hans far Bori og agenten sin Jorge Mendes var planen å gå for en mer konstruktiv holdning til rehabiliteringen fordi smerten han har gått gjennom flere ganger gjorde at han overhodet ikke ønsket å bli operert igjen i nær fremtid.

Så langt… ikke så dårlig, men ikke så bra heller.

Han startet forrige helg mot Mallorca, og både klubben og laget har vært ganske optimistiske med tanke på hans fremtidsutsikter.

Men ikke uten forbehold.

Xavi sa om ham: «Ansu har det bra. Vi legger en plan. Det mangler litt på rytme og intensivitet, men du må gå litt etter litt. Uten så lang tid å spille tar dette tid. Jeg har bestemt meg for å være forsiktig med ham.»

Men kanskje mer interessant sa han: Han vil komme inn og hjelpe oss, men det er andre spillere og det er konkurranse.

Tilbake i juni kom Luis Enrique nærmest med lovnader da han sa: «Ansu er friskmeldt. Han er skadefri. Når en spiller ikke har spilt på lenge, er det han nettopp trenger er å spille.

Bare to og en halv måned senere fikk pipen en annen lyd. «Han kom inn i gruppen i juni for å komme inn i gruppa og dynamikken der, og sannheten er at han var mye bedre. Han har bare startet en kamp for klubben, og det forteller meg noe. Forhåpentligvis vil vi se den beste Ansu igjen, men nå er han ikke en del av troppen».

Han er altså nå i en situasjon der han er ikke kan spille nok kamper eller minutter som han trenger for å få tilbake skarpheten som vil føre han tilbake der han var.

Skader har utvilsomt bremset ham ned og nå ser han ut som en midtspiss for klubben, hvor han spilte mest i Barcelonas ungdomsavdeling, mer enn som en lynhurtig ving.

Problemet med det er selvfølgelig at det er en mann som heter Robert Lewandowski som har gjort krav på plassen. Foreløpig ser Ansu Fati sine sjanser som hovedspiss stadig mer begrenset ut.

Hans skadeproblemer ble forverret av en rekke ulike omstendigheter.

Spoler vi tilbake til tiden før Xavi ble ansatt så vi et desperat Barcelona prøve alt de kunne for å pushe ham tilbake i spill så fort som mulig samtidig som Fati selv ville kjapt tilbake.

Alt annet rundt spilleren bør tillate den sterkeste granskning. Han har verdiene som kreves for å gjøre ham til leder i Barcelona. Å respektere autoritet, motstander og fansen. Svært høflig, godsinnet, profesjonell og en perfekt rollemodell.

Hans historie kan brukes til å inspirere unggutter fra alle bakgrunner at ingenting er umulig.

Hans far, Bori Fati, er en ex-fotballspiller, som ble født i Guinea-Bissau. Etter han emigrerte til Portugal dro han til Marinaleda, en liten by i nærheten av Sevilla, da han skjønte at papirene hans var ulovlige.

Etter at han slet med å overleve ble han tatt under vingene til ordfører Juan Manuel Sánchez Gordillo, som ansatte ham som sjåfør. Selv om han er født i Guinea-Bissau, så er Bori fortsatt i dag stolt over å kalle seg en borger av Sevilla.

Da han først hadde etablert seg ordnet han at kona og ungene også fikk komme til landsbyen i nærheten, Herrera, hvor han hadde slått seg ned og hvor Ansu vokste opp med fotballskole. Det tok ikke langt tid før klubbspeidere fant en vei rett til Fatis husdør.

Da han var åtte var både han og broren Braima en del av Sevilla-systemet. Som tiåring flyttet han til det berømte La Masia-akademiet.

Det er så mye som har skjedd i hans korte liv at det er vanskelig å forstå at han virkelig er en tenåring helt til han blir 20 år i løpet av noen få uker, den 31. oktober.

Til tross for all motgang med skader og humper på veien vil Ansu Fati forstå bedre enn noen andre at han er en veldig heldig mann i starten av livet.

Andre klubber har forhørt seg om han, men Fati har alltid ønsket å bli i Barcelona.

Forhåpentligvis vil han få flere sjanser til å vise seg frem for klubben, og Luis Enrique ønsker, i en ideell verden, at han skal spille flere kamper for klubben selv om han likevel kommer til å ta ham med til Qatar, på grunn av det han kan gjøre fra benken.

Men det var ikke dette vi regnet med på dette stadiet av karrieren.

Se Atlético Madrid – Real Madrid søndag kl. 20.30 på TV 2 Sport 1 og TV 2 Play!

Åtte kamper, åtte seire og allerede én tittel, denne gangen er det i form av årets Super Cup som er på plass i Real Madrids etter hvert enorme trofekabinett.

Bekymringsverdig for motstanderne er det at Real Madrid har hatt den beste starten på 54 år, noe de vil prøve å ytterligere forbedre i byderbyet mot Atlético på Wanda Metropolitano.

Likevel er det folk, ofte fra Barcelona-miljøet, som vil si at Real Madrid er heldige, og peke på Champions League-seieren over RB Leipzig hvor de mener at Vinicius og Courtois er mye av grunnen til at de har oppnådd så mye.

Jeg husker for flere år siden da jeg spurte Sir Alex Ferguson hva hemmeligheten er for å gjøre suksess med et lag nedover i divisjonene er.

«Enkelt», sa han. «Skaff deg en god målvakt i den ene enden for å stoppe skudd og en toppspiss i den andre enden som kan banke inn mål. Alt annet fikser seg selv».

«Crazy», tenkte jeg. Men gjett hva. Ofte var det slik det fungerte. Sir Alex traff spikeren.

Real Madrid har vist oss ofte, og mest sensasjonelt under forrige sesongs Champions League, at du ikke nødvendigvis må spille bra alltid for å vinne, så lenge du på en eller annet måtte klarer å holde deg inne i kampen.

Og når det skjer vil Courtois og Vinicius i hver sin ende bety at du alltid har en god sjanse.

Det er ikke så enkelt selvfølgelig, og dette laget ledet av Carlo Ancelotti og ikke minst hans sønn Davide ser noe mer komplekst, bedre strukturert med bedring på dødball.

Og viktigst er det at det er kamp om plassene, bedre organisering og positiv innsikt i spillernes hjerne.

Til nå har alt Ancelotti har gjort fungert.

Resultatet av å implementere selvtillit i arrogante Vinicius ser alle samtidig som forbedring av Rodrygo som nå blir brukt som en falsk nier og alltid gjør det bra når han må ta ansvar er et bevis på dette.

Til og med Marco Asensio som ikke har fått mange minutter gjorde sitt denne uken da han roet Real Madrid-nervene da han scoret det sene målet mot Leipzig.

Ancelotti har ikke fått til alt han han prøvd på.

Han ønsket ikke å miste Casemiro til Manchester United selv om klubben følte han hadde de beste årene i klubben bak seg og i Tchouaméni hadde de en mer enn god nok erstatter på defensiv midtbane.

Til nå har de tatt riktig avgjørelsen og overgangen har gått sømløst.

Ombyggingen av stadion gjennom pandemien har også blitt perfekt timet – og samtidig har de vunnet ligaen og Champions League.

Alt fungerer meget godt i klubben, selv om det er noen svakheter.

De har fortsatt ikke funnet den perfekte balansen i den bakre fireren. Alaba er bedre som stopper enn venstreback, men han kan spille der for å få plass til Rudiger.

Hvis de spiller med Ferland Mendy på venstreback så vet de at de mister et alternativ fremover i banen fordi han er mye bedre til å forsvare seg enn å angripe. Uansett hvem som spiller der blir det et kompromiss.

Hazard er til syvende og sist en skuffelse som er langt unna den fysiske og mentale styrken som han hadde i sine beste dager, og etter å ha sett ham starte mot Real Mallorca var det veldig skuffende å ikke se han fortsette i Champions League.

Hazard var alltid en kvalitetsspiller og koste seg utpå banen, men i Real Madrid er det tydelig at han ikke føler på kjærligheten for spillet som gjør ham så mye bedre. Forhåpentligvis vil VM som kommer gi ham et «nytt» liv, og han vil i det minste nyte godt av tilliten til Roberto Martinez hos det belgiske landslaget.

Det Ancelotti nyter aller mest er at troppen er gjennomsyret av vinnere.

Hos Atletico går ikke ting like bra på grunn av forskjellen av det Simeone ønsker og hva spillerne vil gjøre.

Atlético har signert ordentlig gode spillere og som en konsekvens av det vil de spille bedre fotball, og ikke alle aksepterer hva Simeone gjør.

Men for øyeblikket har Simeone full autoritet.

Med det sagt, med 14 kamper igjen forrige sesong etter sjokktapet hjemme for Levante var det konkrete samtaler i klubbens styre og stell og blant spillerne som endte opp med å gi tillit og et beklagende forslag om at det kanskje, muligens, ikke hadde vært så dumt om dette Atlético-laget kunne spilt noe bedre fotball.

Fra det øyeblikket de flyttet til deres fantastiske stadion Wanda Metropolitano ble de mer velstående gjennom Champions League-suksess, og med det kom jaget etter bedre spillere.

Problemet med det er at bedre spillere vil spille bedre fotball og ikke alle passer ikke til stilen du vil spille.

Resultatet av det betyr at spillere som Joao Felix nyter tilværelsen fordi han har fått en så høy status, mens bakover i banen gjør de for mange feil. Til og med Jan Oblak, som inntil nylig ble sett på av mange som den beste keeperen i verden, ser for øyeblikket ut som en skygge av den spilleren han nylig var.

Alt dette kommer av et miljø hvor ikke alle ser ut til å være fornøyd med hva som blir krevd fra dem.

Griezmann-situasjonen er latterlig, nesten en hinsides parodi.

Atlético hentet ham fra Barcelona på en toårsavtale med en enighet som ville kostet dem 40 millioner euro hvis han spilte 50 prosent av kampene – en kamp teller hvis han spiller minst 45 minutter.

Han spilte 82 prosent av kampene forrige sesong, noe som betyr at han må spille 14 fulle kamper eller i overkant av 45 minutter per kamp for Atlético for å utløse 40 millioners-klausulen.

Det kommer ikke til å skje selv om Simeone tidligere denne uka innrømmet at Atlético er et bedre lag med Griezmann på laget.

På tross av den begrensede spilletiden har han vært viktig for klubben denne sesongen med tre mål – to i ligaen inkludert vinnermålet mot Valencia og scoringen langt på overtid mot Porto i Champions League.

Ikke overraskende vil han ha en avklaring før eller siden.

Atlético la frem et tilbud på 20 millioner euro som Barcelona raskt avslo. Men klubben vil definitivt ikke ha ham tilbake sammen med lønnen som skal ligge på rundt 38 millioner euro i året.

En kjapp titt på den nye Barcelona-troppen er alt man trenger for å skjønne at dette er et lag som nesten garantert kommer til å være mye nærmere å kjempe for LaLiga-tittelen denne sesongen. Hvordan de kom der med en blanding av nye lån og ved å selge store deler av sine verdier, er en diskusjon for senere. Barcelona-supportere kan glede seg over at i dette overgangsvinduet har klubben prestert like godt utenfor banen som de tidligere har gjort.

Med spillere som Robert Lewandowski, Raphinha og Jules Koundé hentet inn for å styrke laget over hele banen – sammen med gratisovergangene Franck Kessié på sentral midtbane og Andreas Christensen i midtforsvaret for å styrke bredden – har Xavi Hernandez fått det han har ønsket. Vel, nesten … men ikke helt.

Det han gjerne ønsket seg som den siste brikken i puslespillet, var Manchester Citys Bernardo Silva. Og Leo Messi.

Og grunnen til at Xavi ønsket Silva så voldsomt, var å utnytte rommet bak når lag presser høyt og det som trengs er muligheten til å kjapt kjøre overganger. Det er kontroll med Gavi, Pedri og de Jong, men Silva ville ha gitt ham bedre valg i den siste tredjedelen mot de bedre lagene når rommene er små.

Silvas agent Jorge Mendes møtte Laporta ved starten av sommeren, og presidenten sa at han var definitivt interessert selv om ingen bud kom.

Barcelona ønsket å tvinge Frenkie de Jong ut av klubben for å få inn Silva, men tallene gikk ikke opp. Eller så fant de ikke ut hvordan de skulle gjøre det.

Silva ville ikke vært fremmed for en overgang til Barcelona, men det eneste tilbudet som kom inn var fra PSG – som han selv hadde bestemt seg for å avslå.

Men ikke misforstå, dette er fortsatt høyt oppe på Xavis «to do»-liste. Om det ikke blir Bernardo Silva, hvorfor ikke Leo Messi? Den fantastiske argentineren forlot klubben på grunn av at klubbens situasjonen tvang ham ut.

Det var den gang, og nå vil Barcelona utvilsomt se på muligheten for å hente ham tilbake i fremtiden fordi Messi vil være perfekt for hva Xavi prøver å få til med dette Barca-laget. Det vil fullt og helt være opp til Messi selv, og ingenting vil skje før VM.

Det har åpenbart ikke manglet skjær i sjøen i dette overgangsvinduet for Barcelona.

Xavi har alltid ønsket to spillere i hver posisjon, og har nå blant annet tre venstrebacker etter ankomsten av Marcos Alonso på «Deadline Day» som en del av avtalen som sendte Pierre-Emerick Aubameyang til Chelsea.

Det oppsto utålmodighet da Koundé ventet på å bli registrert, og presidenten og klubbkassereren måtte personlig garantere at pengene (rundt 110 millioner kroner) skulle bli betalt på en eller annen måte før vinduet stengte. Hvis Barcelona ikke hadde funnet pengene, ville regningen landet på dørmatta deres.

Noen måtte ut; Aubameyang passet inn i regnestykket. Barcelona krevde rundt 200 millioner kroner, men Chelsea tilbød 120 millioner kroner pluss Marcos Alonso. Barcelona ville ha en litt annen avtale der Alonso ikke ble en del av ligningen, med et håp om at Chelsea lot ham gå gratis.

Da det ble klarere at Jordi Alba ikke skulle noe sted, fant Xavi plutselig ut at venstrebackplassen var overbemannet. Samtidig var det en lettelse for Joan Laporta og klubbkassereren fordi avtalen med Chelsea betød at de ikke måtte legge inn deres egne penger.

Xavi har dog ikke fått det han ønsket på høyrebackplassen heller.

Han ønsket seg Thomas Meunier fra Borussia Dortmund, men det han fikk var Hector Bellerin fra Arsenal på en gratisovergang.

Nok en gang var det spor av galskap fra alle sider. Ved å la Bellerin gå gratis selv om han hadde ti måneder igjen av kontrakten, sparte Arsenal lønnen på en spiller de sannsynligvis ikke kom til å bruke. De mottok også 25% av signeringsbonusen.

Til syvende og sist er det fortsatt en eim av kompromiss og pragmatisme over begge avtalene fordi det betyr at effektive Barcelona har byttet ut en bra målscorer til to backer som på dette tidspunkt ser ut som mer enn bare to spillere i troppen.

Noen ganger er det enkleste ved å drive en fotballklubb er å la det avhenge av hva som skjer på banen.

Supersøndag i La Liga på TV 2 Play og TV 2 Sport 1:
19.00 Barcelona – Real Valladolid
21.30: Espanyol – Real Madrid

Identical results from Real Madrid and Barcelona in their second league matches of the season (1-4 away wins) although that is probably where the similarity ends. A new-ish look for Real Madrid but the same old approach that frequently has teams scratching their heads and asking «how did that happen» just after they have been beaten by a team that hadn’t needed to play very well to win.

It helps of course when you have the mercurial genius of Luka Modric to score and make goals with moments of inspiration not to mention the raw brilliance of Vinicius Jnr who, frighteningly perhaps, probably still hasn’t reached his full potential.

But at Celta on Saturday night many eyes here were on Tchouameni the man brought in to fill the defensive midfield position recently vacated by Casemiro who has decided to move to Manchester United. Casemiro apparently let it be known after the Champions League that he thought he was at the end of a cycle and needed a change.

It was not, he insisted, about money although of course it always is demonstrated by the fact that his move to England will see him double his salary from €10 million a year gross to €20 million gross. Not that Real Madrid were ever going to stand in his way with United willing to fork out €70 million for a player that despite a promising start to the season was beginning to show signs of slowing down and who is already six months the wrong side of 30.

A player’s timing off the pitch can often be as important as it is on it and he is probably leaving at just the right time before any of his weaknesses are exposed. Just how he settles in at Old Trafford remains to be seen although my fear is if Erik ten Hag is to remain faithful to his high-pressure philosophy, with a high defensive line, then Casemiro’s lack of pace will be exposed. He lacks the ability to control the spaces behind him, primarily because he is quite slow on the turn.

This could prove expensive against teams such as Arsenal and Manchester City, who play a lot of inside passes and find pockets of space. Madrid’s compact set-up disguised that weakness in Casemiro’s game especially with Kroos and Modric close at hand as a passport out of trouble. With less quality around him in the Brazilian national side, he was less influential. That could be a problem with United when faced with teams that pressure high if he is expected to drive with the ball.

Back to Tchouameni who was making his second league appearance in the holding midfield role and doing considerably better than he did in his debut there the previous weekend at Almeria.

At €80 million potentially rising to €100 million it’s safe to assume he hasn’t been bought in from Monaco to make up the numbers. There are also many similarities between the two players. Tchouamerni is 22, Casemiro was 23 when he was brought back from loan at Porto by Rafa Benitez.

Both looked frail and nervous at the beginning although both were clearly ideally suited to that most rigorous and wearing defensive midfield position. Tchouameni showed enough at Celta to suggest that he has more than enough about him to be able to fill the ample shoes left by Casemiro. What he probably will do is hit the floor running a lot quicker than Casemiro did when he returned. Back then Benitez wanted to play him a lot more but president Florentino Perez wanted a midfield comprising Kroos and James Rodriguez or Isco, which lacked equilibrium and defensive awareness. Rafa was right although that was never going to prevent him from losing his job.

After two months in the wilderness under Zidane, defeat against Atletico Madrid persuaded the French coach of what Benitez could have told him all along – that Casemiro was needed to cover the club’s defensive limitations.

Eleven appearances in that season’s Champions League culminated in the final against Atletico Madrid where he played the full 120 minutes, as Real Madrid won their 11th title in a penalty shootout after a 1-1 draw.

But the changes occurring at Real Madrid look like mere ‘tinkering’, a minor shuffling of the pack, compared to what’s been going at Barcelona under Joan Laporta’s new regime.

In this post-Messi era the club is now hurling itself towards, success – should it come – is going to be built on the basis of an all-round performance from the whole orchestra rather than on the brilliant displays of an immensely talented soloist.

It’s difficult to put across the off the scale pressure and expectations that were put on the Barcelona ‘new-boys’ as they lined up to start their campaign against Rayo last weekend.

With everyone imagining that every game was going to be something like a 4-0 walk in the park, a 0-0 draw was probably a reality check and a wake up call for all the players including old experienced heads like Robert Lewandowski and Andreas Christensen.

Real Sociedad’s plan involved building from the back but then attacking the spaces through the centre when they were created with small intricate passes in the last third, and players running from behind into the box.

Effectively what it did, certainly for the first half, was turn the match into a box to box slogging match, which is something that Xavi hates but unfortunately what he is going to have to get used to for a while.

Barcelona won well in the end but not before a first half display that suggests while the coach might want them to play one way the instincts of players like Dembele , Ferran Torres, Araujo who sometimes played it long, or even Lewandowski, is not about control but rather more about going for the spaces.

The second half saw the game change after Xavi told them to keep the ball longer, build together as a team and defend as a unit.

Of course it always helps when you have someone like Ansu Fati that you can call on to help your side play the way you want them to.

After 10 months out over the past two seasons Barcelona are not surprisingly using his talents sparingly as he battles his way back into the limelight. Lest we forget Ansu Fati is still only 19-years-old

Less is more would certainly seems to be the way this prodigiously talented youngster sees his role currently. 15 minutes, two assists, one goal, game over.

He thrives in that 3:4:3 formation that Barcelona used for an hour far more than Ferran Torres did because he can play between the lines. Having proved his value it is probably unthinkable now that, injuries permitting, he will not be an automatic starter for both Barcelona and Spain, his adopted country.

Meanwhile Xavi is going to have to get used to the fact that, for the time being, he may not have the all the midfielders that he needs for the football he wants to put into practise, something that will become increasingly obvious in bigger games.

He will get closer to achieving what he wants if he can bring in Bernardo Silva between now and the transfer deadline. Failing that he will need to change some of the instincts of some of the players that he has and that could prove to be an enormous task.

Another competition, another trophy for Real Madrid, this time their fifth European Super Cup against Eintract Frankfurt just before the start of the new La Liga season.

Working on the basis that if it isn’t broken why bother to try to fix it, Ancelotti lined up with the same 11 that saw off the challenge of Liverpool in last season’s Champions League and cruised to a efficient and painless 2-0 win in Helsinki. 

They finished with new signings Aurelien Tchouameni and Antonio Rudiger coming on for the last five minutes which probably tells us much about their plans for the upcoming season. The two players are the necessary addition of muscle and strength to his line up.

Basically the game plan will be similar to that of last season with the combination of Casemiro, Kroos and Modric (named by Ancelotti as Real Madrid’s Bermuda triangle because when the ball goes there it seems to disappear), helped in a fluid 4-4-2 by the box to box Valverde, alongside the more rock and roll style second half performers like Modric understudy, Ceballos, and young and dynamic players like Camavinga, Tchouameni and of course Rodrygo available from the bench.

Ancelotti reckons they have a stronger squad than last season, one that cannot count on Mbappé, but that will not get a striker to replace the hole that his decision to remain in PSG has left. Real knows that any other striker they might purchase is never going to be as good as the one they currently have – Karim Benzema who on Tuesday leapfrogged Raul to become the club’s second highest ever goalscorer behind Ronaldo with 324 goals. In Karim (surely the new Ballon d’Or) and Courtois, the Italian manager has got two of the three best players in the world (the other one? The one they missed out on). And in Vinicius they have potentially the best young player on the planet (he received in Helsinki the trophy to the young player of last season’s Champions League)

While rebuilding their stadium they did not want to get into debt with players (except Mbappé) so any purchases now will have to be funded by sales of players like Marco Asensio should that ever happen (looks unlikely this summer). Youth is the name of the game for them and they keep looking for players with huge potential, as they are not about to start competing with the likes of PSG and Manchester City on the open market.

Benzema and Modric are by all accounts handling the dilemma that everyone will encounter of having to play a World Cup halfway through a league campaign by making it clear that they want to play in every game. Ancelotti though trusts the squad so much that rotations will be used more often than he did at the start of last campaign. By the way, Hazard seems to have been lost in the Bermudas too, as he did not even warm up in the Supercup.

Last season they won the title with with four games to spare eventually winning by a 13 point margin and were clearly the best team in the league, one blip in the Clasico apart.

The Champions League was another matter altogether and they weren’t superior overall against any of their opponents in the knockout phase – including Liverpool in the final – yet still managed to end up lifting the trophy. Why are we still surprised? Real Madrid (almost) always find a way, but they need to play better to have the chance to win it again. They showed us last campaign how not to win the competition (conceding goals and chances, losing the first game without attacking, losing at home in the second leg before turning it around with football miracles)! Even if they did.

As for Barcelona there were two ways of sorting out the financial catastrophe left by the previous regime.

The first is the softly-softly cautious economists’ approach making sure that little by little that the club is being run on a firm financial footing, until such point as the club is once again solvent and viable. Meanwhile they could have used young players and hope to become competitive in the mid term.

Then there’s the Laporta way. During elections he persuaded everyone that he was willing to be cautious and had in his team some excellent economists and people willing to rebuild the fortress, but they are now gone as he decided to go for broke instead. 

Effectively what he has done is sold parts of the club laying to rest the myth that this is a club owned solely by its members. It clearly isn’t anymore, although you will not hear anyone at the club saying as much.

The club is now owned by the various funding outsiders that have put money into the club (either by buying parts of it or by loaning the club huge amount of money) as much as it is by the members.

It has sold 25 per cent of its TV rights for the next 25 years, and other percentages of the TV hug (Barça studios) and plan to get rid of a part of Barcelona Licensing and Merchandising department, all to very surprisingly overpriced. But LaLiga considers that is not enough to register players. 

The Goldman Sachs loan along with the parts of the ‘family silver’ they have sold provides funds to service the debt as well as buy players, but they still need to reduce wages in order to be able to register everyone. Hence the departure of some footballers and the immense pressure to invite Frankie de Jong to leave. Nothing of what Barcelona is doing with Frankie is new (using local media to turn fans against him, threaten to take to court his last contract), but Laporta is not scared of taking strong decisions to help the club to refloat. Not renewing Messi, for instance. The fear is that if success does not come on the pitch, the bankruptcy of Barcelona is guaranteed, and with less options to be rescued as they will have less portions to sell. Once again Barcelona are taking things to the wire and they might not even have everything in place by the time proceedings start at the weekend. At the time of writing they were still about €30 to €40m short in terms wages reduced further for La Liga to allow them to register the likes of Robert Lewandowski, Raphinha, Jules Kounde, Frank Kessie, and Andreas Christensen.

They are looking to convince Piqué to reduce his wages which he will do and are also trying to see if they can pay some of Busquet’s wages next season although at the moment his plan would seem to be to leave at the end of the season and join Inter Miami in the MLS.

If they can manage to join all the pieces there is no doubt that they will have a very strong side. Is it strong enough in terms of the traditional Barcelona DNA? Xavi forms a fundamental part of that DNA as does the Barcelona Academy although at this stage the Barcelona coach is looking at strengthening with some of the best players in the world rather than closer to home. The style will be determined by centre backs that will want to play the ball and a midfield led by young Pedri. But I imagine that, while the style gets defined, many games will be won by the quality of Lewandowski, Dembele and Raphina.

Lewandowski will score goals, Pedri is growing in stature, and the bench will be stronger with a lot of alternatives particularly up front and quality at the back so they should once again be candidates for everything.

At Atletico, efforts to get rid of Alvaro Morata look premature especially as he has shown as the club’s best goalscorer in pre-season and it looks like the number nine that they were looking for was there all time. Financially, however, they still need him to be gone but Simeone is asking the club to make an effort and keep him.

Their problems last season were probably linked in part to a hangover from having won the title the year before. Rumblings of discontent emanated from inside the camp about Simeone despite the fact the club has not hesitated in immediately reinforcing his authority. In pre-season they have improved from both attacking and defensively, even on set pieces, and they keep playing the Simeone way. The use of new arrival Axel Witsel as a centre back plus that of full back, Nahuel Molina from Udinese in defence should also strengthen them. Victories and challenging for the title will keep the discontent quiet, but if defeats arrive, expect Simeone to be under pressure again.

Not everything can be learned from pre-season games although I went to see Sevilla against Arsenal in the Emirates Cup a couple of weeks ago and they were frankly inept and nothing like as intense as a Sevilla side has to be if they want to mix it with the top boys.

The arrival of central defender Marcao from Galatassary and full back Alex Telles on loan from Manchester United should help to compensate for the loss of Jules Kounde to Barcelona while isco returns to Andalusia on a two year deal with much to prove after nine years at Real Madrid.

Whatever happens they ill need to raise that lethargy that was with them as they succombed to a bruising 6-0 defeat against Mikel Arteta’s side if they are to have any hope of repeating that fourth place finish they achieved last year. Fans are not in love with Lopetegui, and his relationship with director of football Monchi is not the most fluid, so they also need a good start of the season. 

Should they fall short then Villarreal look to be in a good place to achieve it and Unai Emery will be hoping his talismanic striker Gerard Moreno has a more fortunate season that the injury blighted one who endured last campaign.

Giovanni lo Celso has returned to Tottenham but Villarreal would love to bring him back to the club, although that might depend on Arnaut Danjuma finding a new home. Young star, Yermy Pino also could leave Spain with Arsenal having put in a bid of around £33m which Villarreal might accept despite being half the price of his release clause. Key players at the side have asked the club not to get rid of him, but Villarreal is and will always be a selling club.

Real Sociedad will hope to maintain their level and have shown their intent with a the £15m signing of Brais Mendez from Celta Vigo where he has spent his entire senior career. Many eyes will be on Takefusa Kubo who has since he joined Real Madrid as an 18-year-old been on a tour of Spain at clubs like Mallorca, Villarreal, Getafe and then back to Mallorca before Real Madrid have finally decided that the time is now right to sell him on a permanent deal to the San Sebastian club. Could this be the place where we finally see just what the prodigiously talented Kubo is capable of?

Real Betis are going to struggle to maintain their fifth place finish of last season not least because of financial fair play regulations that have prevented them from signing players because they are at their wage cap limit. Isco was a case in point, something made even more galling by the fact he has gone instead to City rivals Sevilla. Betis mightnot be able to register this weekend around seven players, four of which might have started on Monday against Elche. Joaquin, Bravo and William Jose are three of them.

Athletic Club also doesn’t have a huge amount of room for manouevre with their self imposed rule of only playing Basqeu players, and their real coup has come with the signing up of Ernesto Valverde for his third spell as coach at San Mames.

Ernesto was in fact was interviewed for the Manchester United post before it was given to Ralf Rangnick and Leeds United were also rumoured to be interested, and would have replaced Bielsa if he had resisted the whole of last season. He has signed on a one year deal which could be extended depending how things go for all parties at the club.

Valencia continue to struggle because of the lack of investment and will need to be clever in the market if they are to achieve anything. They had to sell Goncalo Guedes to Wolves for around £30m to avoid going into the red and much will depend on whether or not they can find a way of bringing back Bryan Gil to the club after he had to return to Tottenham at the end of his loan deal.

And it will be wonderful to see how Diego Martinez fares at Espanyol, a club in the top ten budget wise, yet who only managed to finish 14th in last years table. Still it isn’t all peace and quiet at the Cornella Stadium with main striker Raul de Tomas waiting for an offer to leave and an absence of the arrival of new players that maybe he was expecting.

LaLiga counts with the two giants being both strong at the same time again, with the two best goal scorers in Europe last season (Benzema and Lewandowski), with the best player in the world (Benzema), with two of the best youngstairs in the world (Pedri, Vinicious), the best goalkeeper in the world (Courtois), with the Champions of Europe… who said LaLiga was dead!

Komponisten Rossini sa en gang om Richard Wagners musikk at den hadde «vakre øyeblikk, men et forferdelig kvarter av en time». Det samme kan sies om prestasjonene til Real Madrid, som på en eller annen måte befinner seg i Champions League-finalen mot Liverpool lørdag kveld i Paris.

Hvordan kom vi til dette punktet? Jeg vet virkelig ikke, og jeg er ikke overbevist om at selv Real Madrid-spillerne gjør det, bortsett fra å si at dette er et lag som alltid ser ut til å finne en måte å vinne på. Det har de gjort ikke én eller to ganger, men forbløffende tre ganger mot tre av de beste lagene i verden.

Å hylle deres usannsynlige, hjertestoppende seire over Paris Saint Germain i 16-delsfinalen, Chelsea i kvartfinalen og deretter Manchester City i semifinalen, teiper over sprekkene og ignorerer en tøff virkelighet, nemlig at for det meste i alle disse kampene – bortsett fra førsteomgang mot Chelsea – har Real Madrid rett og slett vært forferdelig.

Eller sagt på en annen måte, så spennende å se på som disse comebackene har vært, kunne de ha vært unødvendige om Real Madrid hadde spilt bedre i utgangspunktet.

De tapte 1-0 for PSG i den første kampen av 16-delsfinalen i Paris, og det burde vært minst fire. I returoppgjøret scoret Mbappe et hattrick, men to av dem ble annullerte. PSG var overlegne i rundt 150 minutter over de to kampene.

Mot Manchester City i semifinalen burde hjemmelaget ha scoret minst seks, og fullført på Bernabéu i den andre kampen. Rodrygos sene mål sendte imidlertid kampen ut i ekstraomganger mot et sjokkert Manchester City, som hadde utseendet til et lag som ikke kunne tro hva som faktisk skjedde med dem.

Til tross for at de spilte for mye av disse kampene på en måte som lignet en lærepenge i hvordan man ikke skulle komme videre i en cupkonkurranse, klarte de å komme tilbake fra randen. De har forvandlet dette til en fortelling – en selvoppfyllende profeti – som antyder at disse comebackene er det de gjør hele tiden. Det gjør de selvfølgelig ikke, men på en eller annen måte har de overbevist seg selv og til og med motstanderne om at dette er tilfellet.

Kan de gjøre det igjen mot et lag som jeg er overbevist om for øyeblikket er et av de beste lagene i verden, sannsynligvis det beste Liverpool-laget noensinne?

Liverpool er helt klart et overlegent lag. Det er ingen diskusjon om det. Men det er langt ifra å si at det blir dem i stedet for Real Madrid som ender opp med å løfte trofeet lørdag kveld.

Hvis det ble avgjort på forberedelser før kamp så er det allerede fordel Real Madrid.

Det snakkes om et slitent Liverpool som har måttet spille massive kamper helt opp til finalen, mens Real Madrid er helt ferske etter å ha sikret tittelen for nesten en måned siden.

Liverpool har en rekke skader, mens Carlo Ancelotti har en ren helseerklæring fra leiren sin og en fast og engasjert tro på hva hans beste lag er. Det eneste han sannsynligvis vil diskutere er om han skal starte med Valverde eller Rodrygo på høyre side av midtbanen.

Han vil sannsynligvis velge Valverde fordi Rodrygo har vist seg å være mest effektiv når han kommer inn fra benken og vil også – avhengig av hvordan spillet går – se til at Camavinga spiller en rolle.

Bortsett fra disse dilemmaene er dette et Real Madrid-lag som velger seg selv.

Hvert lag i verden har et spillemønster – en «oppskrift» som kan identifisere dem. Alle lag unntatt Real Madrid.

Det er vanskelig å forberede seg på å forsvare seg mot dem fordi dette er et lag hvis strategi i utgangspunktet ikke har noen strategi, og en som avhenger av den individuelle kvaliteten til spillerne i stedet for en utarbeidet plan.

Real Madrid handler om ett øyeblikk, ett trekk, én spiller, og fundamentalt sett er det den kvaliteten som har tatt dem til Champions League-finalen så vel som til LaLiga-tittelen.

Hvis de skal vinne, må de senke tempoet i spillet til sitt nivå i stedet for å prøve å gå tå til tå mot Klopps pressemaskin. For å gjøre det må de få ballen oftere enn de gjør i de fleste LaLiga-kampene.

Hvis de kan beholde besittelsen, få kontroll, diktere tempoet og tillate folk som Kroos, Modrić og Casemiro å dominere, kan Liverpool havne i trøbbel fordi Real Madrid er like gode til å holde ballen i den siste tredjedelen som alle andre. Hvis de kan passere gjennom Liverpools presslinjer så har de en sjanse.

Hvis de kan gjøre det, vil de se etter det ene øyeblikket, én sjanse, kanskje med en som Vinícius bak deres forsvarslinjer for å skape en sjanse for en som Karim Benzema.

Mo Salahs snakk før kampen om hevn og «uavsluttede saker» etter skaden han pådro seg i hendene på Sergio Ramos forrige gang disse to lagene i finalen i 2018 gjør verken ham eller klubben hans noen tjenester, og Jürgen Klopp gjør rett i å avvise dem som irrelevante.

Den egyptiske angriperen er potensielt et større våpen for laget sitt når han fokuserer på å gjøre jobben sin og hjelpe Liverpool med å vinne kampen i stedet for å være besatt av å få hevnen sin.

Og vinne den burde de, fordi logikken sier at Liverpool er et bedre lag – med sine målscorere, kraftige knusende midtbane og frittflyende backer.

Selv om vi aldri kan være for sikre på hva Real Madrid kommer til å dukke opp med, er det ganske trygt å anta at Klopps Liverpool har som mål å sette et kvelertak på kampen fra starten av ved å bruke det høye tempoet og intensiteten som faller så naturlig for dem.

Liverpool er så vanskelig å slå, ikke bare på grunn av tingene de gjør, men først og fremst fordi de gjør dem så bra.

Ting som å stjele ballen, angripe med en tetthet av spillere gjennom midten, løpe inn bak med sine plyndrende backer – og gjøre alle disse tingene konstant.

Hvis Liverpool kommer mot Real Madrid fra begynnelsen og skaper sjanser, og motstanderen ikke klarer å få kontroll over kampen – som skjedde i for mye av deres tidligere kamper – så kan jeg kun se ett resultat.

Klopp kommer med krav, konsistens, prestasjoner, med laget hans som utstråler kvalitetsspill mellom linjene.

En av hans største prestasjoner har uten tvil vært å ta spillere som Mané, Salah og Diaz som iboende er individuelle spillere og forme dem til spillere som kan jobbe og skinne i dette flotte kollektivet.

Han og Ancelotti har kontrasterende stiler, selv om de har to ting til felles, nemlig kjærligheten og respekten til spillerne de velger og kunnskapen om at de passer perfekt for klubbene de representerer.

Det er vanskelig å se hvordan det kan være andre enn Liverpool som løfter trofeet, men det er Real Madrid de spiller mot her, og hvis Liverpool ikke klarer å senke dem, hvis de gir dem et hint om en livline, kan alt skje.

Det har vært mange intense kamper om LaLiga-tittelen gjennom årene. 2021/2022-kampanjen – Real Madrids 35. ligagull i historien – var på ingen måte en av dem.

Faktisk er dette uten tvil det enkleste ligagullet siden Tita Vilanovas Barcelona-lag i 2012/2013-sesongen. De holder rekorden etter at de vant tittelen med en 15 poengs luke til andreplassen.

Real Madrid er for øyeblikket også 15 poeng foran, og om de holder foten på gasspedalen skal man ikke se bort i fra at de slår den gamle rekorden.

En komfortabel 4-0-seier over et umotivert Espanyol, som allerede hadde gjennomført den harde jobben med å garantere plassen deres i toppdivisjonen neste sesong, betydde at Los Blancos kom seg over målstreken med fire kamper å gå på.

Det ble spesiell personlig triumf for Carlo Ancelotti, som i september i fjor nådde milepælen av 800 ligakamper som manager for klubber i Europas topp fem ligaer. Han ble historisk som den første manageren som har vunnet en ligatittel i alle fem: Spania, Tyskland, Frankrike, England og Italia.

Ikke dårlig for en mann som faktisk var fjerdevalget for jobben, bak Antonio Conte, Massimiliano Allegri og Mauricio Pochettino, da han ble ansatt i juni etter at Zinedine Zidane tok farvel med klubben.

De som kritiserer både ham og laget hans vil så klart si at Atlético Madrids manglende evne til å opprettholde noe som helst form nødvendig for å forsvare en tittel, samt de godt dokumenterte feilene i Barcelona i en rotete overgangsfase, gjorde det til lite mer enn en lett jobb for Real Madrid.

Ingen av disse faktorene vil plage Ancelotti. Han vil utvilsomt påpeke at laget hans kan kun slå motstanderne de møter, og at Real Madrid-laget hans lå på topp fra november og ut sesongen.

Siden har de spilt 22 ligakamper, med 54 av 66 poeng, bestående av 17 seiere, tre uavgjort og kun to tap. La oss heller ikke glemme at de har en plass i semifinalen i Champions League, som de på et eller annet vis klarte å oppnå med usannsynlige seiere over PSG og Chelsea i de foregående oppgjørene.

I starten av desember var de allerede åtte poeng foran Sevilla, ti foran Atlético og 16 foran Barcelona.

Det har imidlertid ikke vært helt plettfritt for den italienske treneren denne sesongen, og til tross for deres ligaplassering var posisjonen hans i klubben truet – ikke minst etter at de uten tvil var det dårligste laget i den første kampen mot PSG.

Det var definitivt noen flauser på veien for Ancelotti, som tap mot Sheriff Tiraspol i Champions League, cuptap mot Athletic Bilbao, og i ligaen mot Espanyol, Getafe og Barcelona.

Men til syvende og sist leverte Ancelottis Real Madrid når det gjaldt som mest, fordi de har vist oss gang på gang at dette er rett og slett det Real Madrid gjør; over alt annet er dette et lag som aldri er forberedt på å akseptere tap.

Ancelottis suksess i klubben denne sesongen har oppstått av flere grunner.

Hans “hands-off, laissez faire”-tilnærming til taktikken og laget hans betyr at han – utenom å spille en grunnleggende 4-3-3 – ikke har mye i form av en spesifikk kampplan. Det han har i massevis er en overlegen tro på ferdighetene til individene han har til å gjøre en jobb på banen.

Så langt, så bra.

Denne sesongen har han vanligvis brukt en utvalgt gjeng på 16-17 spillere. Viktigst av alt, har han klart å skape en blanding av unge spillere – spillere som Rodrygo, Asensio, Valverde – for å mer eller mindre ha sømløse overganger når de erstatter veteraner som må hvile.

Det ene unntaket er definitivt Karim Benzema. Franskmannen er juvelen i Madrid, som med 42 mål og 12 målgivende på 42 kamper, udiskutabelt er verdens beste spiller for øyeblikket. Real Madrids opptredener uten ham i laget – ikke minst 0-4-tapet på hjemmebane mot Barcelona – viser hvor mye de savner ham når han ikke er tilgjengelig.

I Vinícius Júnior har de en framtidig verdensstjerne, som 21 år gammel allerede har etablert seg som en av de mest avgjørende spillerne i Europa. Han er i klubben han alltid har hatt lyst å spille for, en klubb som har innsett hvor uvurderlig og potensielt matchvinnende hans elektriske hastighet kan være.

Ingen har scoret mer enn Real Madrid denne sesongen, og kun Sevilla har sluppet inn færre mål.

Ser man bort i fra kamper og til treningsanlegget har det også vært forbedringer. «Sersjanten» Antonio Pintus ble signert på ny i juni i fjor som klubbens sjef for fysisk forberedelse.

Italienerens drakoniske og enormt krevende fysiske regime har utgjort en gigantisk forskjell for formnivåene i klubben, og har skapt de nødvendige forholdene for å unngå skadeplagene de led under forrige sesong.

Real Madrid har vunnet ligaen uten å bruke en formue på overgangsmarkedet denne sesongen. Kun Eduardo Camavinga har fått Florentino Pérez til å få fram sjekkheftet, og til og med da har salget blitt mer enn kompensert med salget av Raphaël Varane til Manchester United og Martin Ødegaard til Arsenal. Dette betyr at de har et overskudd av rundt 50 millioner euro fra å kjøpe og selge spillere denne sesongen.

Det ser virkelig ikke lyst ut for Real Madrids rivaler neste sesong. Skal ryktene tros, er blant annet Kylian Mbappé og Antonio Rüdiger stadig nærmere en overgang til de kongehvite.

Den høyst sannsynlige ankomsten til Mbappé fra PSG kommer uten tvil til å koste. Men den utgiften vil bli dekket av nyheten om at Rüdiger ser ut til å komme gratis, noe som ikke ser bra ut for noen av klubbens største rivaler.

Til og med på dette stadiet i sesongen, før støvet har lagt seg, er det allerede vanskelig å se for seg hvem som kan utgjøre en trussel for Real Madrid neste sesong.

Den ene personen som helt sikkert ikke kommer til å være der for å nyte det som kan være en ny suksessæra, er Gareth Bale. Kontrakten hans utgår i slutten av juni, og alt peker på at han forlater klubben.

Fotballens luner er dessverre slik at han ikke kommer til å bli husket som en spiller som vant 15 trofeer med Real Madrid, inkludert tre ligaer, fire Champions League og én Copa del Rey, eller som mannen som scoret et av de største målene noensinne i finalen mot Liverpool.

I stedet kommer han til å bli husket som en som valgte å ikke ta del i feiringen som fulgte etter lørdagens gullsikrende kamp.

For en forferdelig trist affære.

Real Madrid stiller mot Barcelona denne helgen hele 15 poeng foran sine eldste og argeste rivaler og med ligatittelen i kikkerten.

Men, la oss ikke glemme at det er El Clásico vi snakker om her. Til tross for poengforskjellen mellom de to lagene, kan denne spesielle utgaven av en av de mest sette kampene i verden bevise seg godt verdig til sin grandiose tittel.

Dette oppgjøret har alltid vært prydet av ekte superstjerner, og ingen større denne sesongen enn Karim Benzema, som for øyeblikket er milevis foran alle andre i spansk fotball. Denne sesongen har han vært involvert i 33 Real Madrid-mål: 22 mål og elleve assist.

Den nærmeste personen til ham er lagkameraten Vinícius Júnior med 22, mens Iago Aspas fra Celta er spilleren med flest bidrag fra en annen klubb med litt over halvparten så mange (17), etterfulgt av Raúl de Tomás (Espanyol) og Ángel Correa (Atlético), begge med 16.

Og det virkelig bekymringsverdige for motstanderne, ikke minst Barcelona, ​​er at Karim ser ut til å bli bedre for hver uke. Vi har alltid visst at han var en god spiller, men mot PSG viste han at han nå også har blitt en dødelig målscorer med nyanser av det Ronaldo og Messi gjorde i årevis mot motstanderne sine.

Så god er han faktisk at Real Madrid har prøvd å overbevise Erling Haaland, som de har kastet et grådig blikk på, om å bli ett år ekstra i Dortmund. Dette fordi de åpenbart tror at hvis han skulle komme til Madrid ville han ikke være nødvendig før franskmannen må erstattes.

La meg oppdatere deg med det siste om Haaland mens vi er i gang. Han har fortalt de interesserte klubbene at han vil bestemme seg i løpet av de neste par ukene. Han vil til Real Madrid, men signeringen av Mbappé og Benzemas form får ham til å tvile. Barcelona kan tilby en mer eller mindre lignende økonomisk pakke som resten, men det avhenger mye av salg av spillere, at de må kvitte seg med store lønninger og andre forhold.

I en normal verden ville Haaland tatt steget til LaLiga, det er det han vil. Men City forteller ham at han er ung, at han kan reise til Spania om tre eller fire år, og at selv Pep tenker på å bli lenger i City hvis han kommer. Å bli i Dortmund er fortsatt en mulighet, og det vil bety at han vil gå til Barcelona eller Real Madrid om ett år. Bayern er ute av ligningen.

Tilbake til Karim. Nok en gang befinner Benzema seg som en kandidat for neste utgave av Ballon d’Or. Denne gangen er det derimot mer sannsynlig for ham å vinne, fordi det ikke avgjøres på kalenderåret, men på fotballåret.

Og likevel… han kan mangle i El Clásico ettersom han plukket opp en skade mot Mallorca, og det er et slag som Real Madrid ikke har vært i stand til å takle. Tenk tilbake til den første PSG-kampen hvor Benzema nesten var fraværende etter ikke å ha kommet seg helt etter skade, og Real Madrid kunne ha tapt kampen i Paris.

Men han er absolutt ikke den eneste juvelen i Real Madrid-kronen for øyeblikket. Vinícius Júnior har forbedret seg utover et nivå som få forventet av ham, mens Modrić, som de beste årgangsviner, ser ut til å forbedre seg med alderen. Kroaten feiret seieren over PSG sammen med alle Real Madrid-spillerne, med entusiasmen til en tenåring.

Han har ennå ikke signert en forlengelse av Real Madrid-kontrakten, men samtalen som kommer ut av leiren hans er at å gjøre det bare vil ta noen få minutter.

Hans rolle på Real Madrids midtbane er avgjørende for klubben når de kontrollerer kampen, men han kan også tilpasse seg et kontringsspill og starte raske overganger slik de gjorde mot PSG. Forvent mer av det samme mot et Barcelona, som liker å stenge inne sine rivaler som i gamle tider og tvinge dem til å forsvare seg for dypt.

Toni Kroos er i mellomtiden ikke så produktiv som han har vært tidligere fordi han er i ferd med å komme seg etter skade, mens Casemiro har vært det svake leddet på det området. Han var heldig som ikke ble utvist i helgen, har mistet ballen oftere enn han burde og tvinger laget til å spille for dypt.

Så til tross for Real Madrids høye plassering på La Liga-tabellen, er det helt klart et element av ubalanse i laget.

Mange mener at høydepunktet i sesongen kom mot PSG, mens de ignorerte realiteten av at de rett og slett ikke var gode nok i 150 minutter av kampen.

De burde vært døde og begravd i det første oppgjøret, slapp deretter inn tre mål på mindre enn en time i det andre, og var heldige at to av dem ble nektet for offside.

Det var Sir Alex Ferguson som sa at «angrep vinner dere kamper, men forsvar vinner dere titler», og i Thibaut Courtois har Real Madrid mannen som jeg mener er den beste målvakten i verden for øyeblikket.

Han er langt foran Neuer, Donnarumma, Ter Stegen og omtrent alle andre du kan tenke på. Jeg så nylig en artikkel som på uforklarlig vis ikke engang inneholdt ham på det som påstod å være en liste over de ti beste målvaktene. Bisart!

Ikke bare er han en god keeper, han er en stor leder i garderoben. Han snakker og andre lytter. Courtois er for øyeblikket den siste forsvarslinjen uten like i LaLiga.

Mot Barcelona vil Real Madrid forsøke å kontrollere ting på banen, og de vil nesten helt sikkert trenge det, fordi det vi nå ser er uten tvil sesongens beste Barcelona så langt.

Osasuna, før søndagens kamp på Camp Nou, var et av de seks beste lagene på bortebane, og Barcelona blåste dem av banen.

Det kom på grunn av en tilbakevending til de gamle styrkene til Barcelonas varemerkefotball, med en og to berøringer; flytende, rask, med en gjenopplivet Dembélé på høyresiden, en Gavi som kommer inn og så ut bredt på venstre side, og med en tidløs Jordi Alba som kom frem sammen med mange midtbanespillere og inn i boksen.

Det viktigste de også har nå er alternativer og løsninger tilgjengelig for dem, ikke bare i startelleveren, men også fra benken med slike som Depay, Traoré, Nico, Dest og til og med Frenkie de Jong, som de kunne hvile forrige helg.

De legger nå forholdene til rette for at vingene skal kunne utfordre én mot én mot forsvarerne, komme seg inn i boksen eller skyte fra utenfor den.

Dette Barcelona er ugjenkjennelig fra laget som slet i de tidlige delene av sesongen.

Intensitet er varemerket, og prestasjonen mot Osasuna i helgen kom på baksiden av Galatasaray-kampen, der de så ut til å slappe av og ikke produsere nok intensitet. Xavi krever det av laget sitt fordi han vet at når intensitetsnivået faller, mister de den kritiske faktoren de trenger som skiller dem fra motstanderne.

Og de kommer til å trenge det i overflod mot Real Madrid.

Det er først nå, når du ser hvor glade alle ser ut til å være i Barcelona, at du skjønner hvor langt de har falt den siste tiden.

Og det er fordi de kommer opp fra et så lavt punkt at den overdrevne optimismen til president Joan Laporta og den realistiske positiviteten til den nye treneren Xavi, sammen med de forbedrede prestasjonene til laget, tyder på at de er på rett vei og på bedringens vei.

De vet at ligaen, med unntak av en kollaps av astronomiske proporsjoner fra dette Real Madrid-laget, nå er ute av rekkevidde, og målet er nå det samme som på Koemans tid, nemlig en topp fire-plassering. Forskjellen nå er at det ser mer og mer sannsynlig ut for hver uke som går.

Og hvis Sevilla fortsetter å miste poeng slik de har gjort nylig (12 av de siste 24), kan Barcelona godt kapre andreplassen denne sesongen.

Uansett hva som skjer i El Clásico, er det en helt annen atmosfære for øyeblikket på Camp Nou, fordi alle forstår at alt nå er på plass for å starte en ekte gjenopplivning – spesielt hvis, som det har blitt foreslått, de denne sommeren vil være i posisjon til å signere en superstjerne som kan score målene for dem.

Og de håper fortsatt det kan bli Haaland.

Oversatt av Mathias Mæland.

Like før slaget ved Waterloo, sa hertugen av Wellington om sine tropper, «Jeg vet ikke om de skremmer fienden, men de skremmer livet av meg.» På Santiago Bernabéu, hjemmet til Real Madrid, har det vært mange spillere – både borte og hjemme – som vet akkurat hva hertugen mente.

Geremi, den tidligere Real Madrid-spilleren, fortalte meg en gang at han var redd for å tre ut på Bernabéu. Iván Campo ble så paranoid at han endte opp med å behøve terapi, fordi han ikke kunne håndtere presset når laget ikke spilte bra.

La oss huske på at vi nå snakker om spillere for hjemmelaget. Tenk deg for et øyeblikk hvordan det føles for bortelaget.

Det er faktisk få Real Madrid-legender, fortid eller nåværende, som ikke har blitt pepet ut på Bernabéu – inkludert spillere som Di Stefano, Guti, Hierro, Butragueño, Zidane, Ronaldo, Benzema, Modrić, Kaká, Hazard, Bale og mange flere.

Iker Casillas var en legende helt frem til han kom på supporternes gale side. Han hjalp så klart ikke seg selv når han ble sett gestikulerende om hvor på kroppen Real Madrid-fansen kunne plassere plystringen sin. Míchel, som var en Blanco inn til ryggmargen, brøt ned og gikk av banen da han ble buet på.

«Det er som om faren din skjenner på deg hver dag, til og med på bryllupsdagen din,» sa han senere i et radiointervju.

Det siste laget som fikk merke Bernabéu-behandlingen var Real Sociedad denne helgen. Etter kampen forklarte midtbanemann Mikel Merino på sin Twitter-bruker hvor vanskelig det er å spille mot et lag som dytter deg tilbake, ikke minst når de spiller inspirert av en selvtillit som utstråles fra tribunen.

«Det er så vanskelig… de begynner å tro på seg selv… du begynner å tvile på deg selv,» sa han.

Som forklarer hvorfor når de scorer det første målet, er på utkikk etter det andre, det tredje, og det fjerde.

Forrige helgs kamp kulminerte i at spillerne ble kalt tilbake på banen for å feire seieren på samme måte Borussia Dortmund gjør foran sine fans.

Det var første gang jeg noensinne har sett det, en ny oppfinnelse i Real Madrid som fungerte som et varselskudd mot baugen til de neste gjestene på Bernabéu – Paris Saint-Germain.

Å håndtere fiendtligheten som høljer ned på deg fra tribunen vil være kritisk. Supporterne vet at oppgjøret bare er halvspilt, med kun ett mål som skiller lagene, og ingen bortemålsregel som normalt ville ha hindret hjemmelaget fra å angripe for fullt.

Fansen er mer enn selvsikre på at de kan snu dette oppgjøret, og det var absolutt nok lyspunkter fra Real Sociedad-seieren til å antyde at de kan nettopp det.

Real Madrid har vært her før, og hvis vi har lært noe fra å se på fotball gjennom årene, er det at ved de største anledningene, i kampene som virkelig betyr noe, finner de alltid en måte å vinne på.

Jeg husker at Valencia-målvakten Santiago Cañizares fortalte meg om da de to lagene møttes på Stade de France for den fullspanske Champions League-finalen i 2000. Bare gjennom måten de stilte seg opp til hymnen kunne man se at de hadde overtaket.

Real Madrid er i hovedsak «storkamplaget». Mens det er sagt, må de derimot være mye, mye bedre enn de var i det første oppgjøret.

PSG vant kanskje med ett enkelt mål, men de var uansett milevis foran et giddeløst Real Madrid som egentlig ikke møtte opp.

De kom til Paris med mål om å spille en konservativ kamp, i håp om at en kontring ville lønne seg. Det funket dårlig, da Benzema åpenbart ikke var i form, og ingen fra den hyllede midtbanen kunne holde på ballen.

Lionel Messi ble slaktet av Paris-pressen, men det sier nok mer om dem enn det gjør spilleren.

L’Equipe ga ham en 3/10, mest fordi at hvis han ikke scorer mange mål og skaper flere sjanser hele tiden, er han en flopp i deres øyne.

Sannheten er at Messi hjalp med kampens flyt. Han skapte en utsøkt sjanse for Mbappé som franskmannen bommet på, og var en av nøklene til hvorfor Real Madrid forble festet på sin egen banehalvdel.

I returkampen må Pochettino hindre selvtilliten og vinnerviljen som Real Madrid så ofte klarer å ta med seg i kampene de spiller. Kan de gjøre det effektivt, vil det stilne publikummet.

I Paris spilte de på en måte som gjorde at de beholdt ballen, dominerte spillet, og tvang Real Madrid inn i deres egen halvdel. Til slutt kom overtidsscoringen fra Mbappé.

Sjansen for at de kan gjøre det samme på Santiago Bernabéu er mindre, men det betyr ikke at de ikke burde i det minste prøve.

Hvis jeg kjenner Pochettino i det hele tatt, vet jeg at han lett kan bruke anledningen til å be spillerne om å være modige, aggressive og ikke holde tilbake. Verratti var utmerket i det første oppgjøret, og han vil måtte prestere på samme nivå når presset blir sterkest i kveldens kamp om PSG skal komme ut seirende.

Det vil bli en mentalitetskamp i like stor grad som en fotballkamp, og hvis Pochettino kan få laget sitt til å dominere som de gjorde i Paris, kan de vinne.

Lar de seg derimot tvinges inn i sitt eget felt på Bernabéu, vil de finne ut hva det koster å spille mot et Real Madrid motivert av deres tolvte mann.

Oversatt av Mathias Mæland.

Du visste alltid hva du fikk med Diego Simeones Atlético Madrid da de spilte på Vicente Calderón. I disse dager er ikke det like sant.

På den tiden var Atléticos fotballstil en perfekt match for omgivelsene. Et arbeiderklasse-, no-nonsense-miljø hvor alt skulle tjenes inn, og ingenting kom som en rettighet.

Solid, upretensiøst, et lag og et hjem bygget av svette fra håndverkere i stedet for inspirasjon fra kunstnere; ydmykt, men likevel frittalende, og alt bevart i en atmosfære duftende av en beleiringsmentalitet og en lidenskapelig ild.

Krigermentaliteten som gjenkjente deres begrensninger og spilte på deres styrker, alltid til døden og dyktig administrert av den kompromissløse argentineren, Diego Simeone, som regelmessig samlet troppene sine med en melding som skrek «ingen liker oss, men vi bryr oss ikke.»

I disse dager er det tresidige, smuldrende monumentet, det «samfunnssenteret» som var Vicente Calderón, det eneste stadionet som hadde en motorvei som skar et stykke gjennom en av hovedtribunene, borte. Det er blitt erstattet av et toppmoderne, splitter nytt, glitrende Wanda Metropolitano.

Hvis Calderón var hjemmet til byens brassband, håper Metropolitano å være det stadionet som huser et av verdens ledende symfoniorkestre.

Det gamle sitatet om de bråkete naboene, Atléticos «fattige gutter», som kjemper for livet mot de superkule, styrtrike, fancy-dansende i den elegante delen av byen stemmer ikke lenger, og med ankomsten av et nytt stadion har del av klubbens fundamentale identitet forsvunnet.

Med et nytt prangende stadion kom forestillingen om at det som var påkrevd var et nytt prangende lag som ville ha en stil mer i tråd med sine nye strålende omgivelser – og ignorerte de mest grunnleggende og velprøvde sosiale realiteter som sier at mens du kanskje kan få barnet ut av ghettoen, er det langt vanskeligere å få ghettoen ut av barnet.

Simeone har nå slått på Atlético-trommen i mer enn ti år. Et tiår som har medbrakt fantastisk suksess til klubben og som har gjort ham ikke bare til den best betalte manageren i verden, men også i praksis uoppsigelig.

Men nå, for første gang, begynner sprekkene å vise seg i Simeones rike.

Som et lag på jakt etter en ny identitet gjør, har Atlético de siste årene prøvd å kjøpe forskjellige typer spillere som kan tilby noe annet enn den gamle utprøvde ideologien.

Dette har vært merkbart fra det øyeblikket de kjøpte João Félix. Et stort talent, men likevel en som utvikler seg som en ung spiller, og ikke en som er kjent for sin defensive innsats.

Da klubben kjøpte ham var det med ideen om at de kunne få ham til å øke arbeidsfrekvensen, selv om de ikke klarte å innse at ved å gjøre det ville de ødelegge essensen av den typen spiller han er.

Nylig har det til og med vært snakk om at agenten hans har pratet med Barcelona om muligheten for at han flytter dit til sommeren – høyst usannsynlig selvfølgelig, ikke minst på grunn av Barcelonas nåværende økonomiske knipe og også fordi Atlético har gjort det klart at det ikke kommer til å skje.

Når det er sagt, er det hevet over tvil at han for øyeblikket ikke er en lykkelig mann i klubben.

I disse dager, selv om de nå bruker omtrent samme tid på å angripe som på å forsvare, er realiteten at styrken til Atlético er forankret i forsvar. Spillerne de har kjøpt inn er ikke nødvendigvis på sitt sterkeste når de skal kjempe defensivt. Balansen har forsvunnet.

Sannheten er imidlertid at de trenger å forbedre seg, ikke så mye på det defensive arbeidet, men på å angripe bedre.

Nettoresultatet av alt dette er at for første gang begynner kreftene som er i Atlético å tenke på livet uten Simeone ved roret, om enn med ham selv som bestemmer når det rette tidspunktet vil være for ham å forlate klubben.

Mediekilder nær klubben avslørte nylig at han under Barcelona-kampen fortalte noen av spillerne sine – med implikasjonen om at noen vil ha ham ut – at «det spiller ingen rolle hvordan du oppfører deg, det er jeg som bestemmer fremtiden min, ikke deg!»

De siste ukene har han hatt møter med spillerne individuelt og stilt dem bare ett spørsmål:

Er du med meg eller mot meg?

Nyheter om dette har kommet helt til administrerende direktør Miguel Ángel Gil. Implikasjonene er selvfølgelig at hvis han må stille spørsmålet, må han helt klart tro at noen av spillerne ikke er med ham, og for første gang ser noen en svakhet hos den argentinske treneren.

Og de vil sitere noen av de forvirrende taktikkene han har brukt nylig. Et Atlético som spiller i forskjellige stiler, forskjellige formasjoner, med spillere som brukes i forskjellige posisjoner.

For eksempel blir Llorente brukt som høyreback, Carrasco som høyre ving og deretter venstre ving, et system som veksler mellom 4-3-3, 4-4-2 eller 3-5-2, og en generell tilstand av forvirring og misforståelse blant spillere om hva Simeone vil og hva spillerne faktisk tror han vil.

Han møtte noen av kapteinene i julen, inkludert Griezmann og Koke, og spurte dem hva de mente han skulle gjøre – fordi han kunne se noe av essensen av laget forsvinne.

I bunn og grunn ba de ham om å gå tilbake til å spille etter sine styrker, som er 4-4-2-systemet. Men selv siden det har han fortsatt å tukle med formasjonen, til skade for klubben.

I fire år har han startet pre-season med å prøve å skape en fotball som er mer dominerende med to kreative sentrale midtbanespillere, men så snart de gjør en feil går de umiddelbart tilbake til standarden, om enn en mer forvirrende versjon av den.

Et mer defensivt lag, men et med mange endringer i formasjon, og alt i løpet av en enkelt kamp.

De defensive problemene han har nå er åpenbare. Dette Atlético-laget har sluppet inn flere mål enn noen gang før på dette stadiet av sesongen siden han kom til klubben. Klubben har også den dårligste poengavkastningen siden han har hatt ansvaret fra sesongstart, og de har for øyeblikket 17 poeng færre enn de hadde etter 25 kamper forrige sesong.

Defensivt har han ikke fortidens personligheter, og spillerne han har gjør mange feil. Jan Oblak, av mange ansett som verdens beste for ikke så lenge siden, har en statistikk som viser at han for første gang noensinne slipper inn flere mål enn han redder, og generelt har alle en dårlig sesong.

Moderne fotball handler om organiserte angrep – du trenger ikke se lenger enn til Liverpool og Manchester City – og det er en ting Atlético ikke har.

Det er problemer uansett hvor du ser.

Mye av spillet deres blir fortsatt improvisert, og de har blitt relativt enkle å stoppe.

Selv mot Osasuna denne helgen, hvor de vant, slet de fortsatt til tider. Luis Suárez har til tross for scoringen ansiktsuttrykket til en spiller som nærmer seg slutten, Griezmann har bare så vidt kommet seg etter skaden og João Félix ser ut som en med lite selvtillit.

Matheus Cunha, som raskt ble en viktig spiller for klubben, er ute i to måneder, mens Ángel Correa, som med 11 mål er toppscoreren, er inn og ut av laget. Midtbanen er ikke variert nok og argentineren Rodrigo de Paul har vært en dyr skuffelse.

I samme avdeling ser også Héctor Herrera ut til å mangle selvtillit, Koke er heller ikke på sitt beste, og skadeproblemer for Geoffrey Kondogbia gjør at han ikke har befestet sin plass i laget på måten han hadde håpet.

Dette er Atlético-laget som Manchester United møter i denne ukens 16-delsfinale i Champions League. Seieren er langt fra sikret, men de vil aldri ha en bedre mulighet.

Oversatt av Mathias Mæland.