Gratulerer, City! Hvilken toppklubb i England har egentlig ikke brukt store summer på å forsterke laget?

Det er fem år siden Pep Guardiola tok over Manchester City. Tirsdag kveld kunne han skryte av å putte sin tredje Premier League-tittel i lomma.

Da han ble ansatt som City-trener, var instruksjonene veldig klare: Dominer i hjemlig serie og etabler klubben som en av de beste i Europa – en klubb som nesten alltid bør komme seg til en Champions League-semifinale.

Den jobben er utført! Manchester City forbereder i disse dager seg til klubbens første Champions League-finale i historien.

Men selv de som lykkes, har sine motstandere.

Hans kritikere hevder at han har hatt stor suksess fordi klubben har øst ut enorme summer på å hente stjernespillere. Det er sant, men det blir også en for enkel måte å se det på. Hvilken toppklubb i England er det som egentlig ikke har brukt store summer på å forsterke laget?

Manchester City er åpenbart blant Premier Leagues mest kjente “pengebrukere”, men kostnaden for deres mest brukte ellever (499,8 millioner pund) er faktisk lavere enn Manchester United (504 millioner).

Hvis du har mye penger, kommer du alltid til å kunne kjøpe de beste spillerne. Men det kommer ikke til å garantere deg stabiliteten som kreves for å vinne titler. Det gir det heller ikke evnen til å revitalisere John Stones sin karriere, maksimere potensialet til Phil Foden eller å få Ruben Dias til å bli en stor leder i det som er det beste forsvaret i Premier League.

Guardiola har utrettet en forskjell fordi han har maksimert, og radikalt forbedret, de spillerne han har til sin disposisjon.

Det har ikke vært en enkel sesong. Laget slet mye med skader og koronasykdom tidlig i sesongen, noe som førte til at det ble uavgjort mot Leeds, West Ham, Liverpool og Manchester United.

Noe manglet. Det var ingen gnist i måten Manchester City angrep på, til tross for at de som alltid hadde mye ball inne på motstanders banehalvdel. Det ble ikke skapt nok sjanser, og det som ble skapt, ble ofte sløst.

På et tidspunkt var City så lavt nede som en 10. plass, etter å ha tapt 2-5 mot Leicester City. Hva i all verden var det som skjedde?

Hvis det var folk som tvilte på Guardiolas evne til å snu situasjonen, så var de i hvert fall ikke fra styrerommene på Etihad Stadium. Det lå lenge i lufta at han ville få en ny kontrakt og alt ble ordnet på under 24 timer.

Guardiola signerte en ny kontrakt, noe som viste tegn på gjensidig tro. Det har bidratt til å legge grunnlaget for suksessen laget nå har. Han fikk bare en betingelse da han ble tilbudt en ny kontrakt: Hvis han en dag bestemmer seg for å forlate klubben, så må han gi beskjed i god tid, fordi det kommer til å bli svært vanskelig for klubben å finne en god erstatter for ham.

Hvis han ønsker det selv, strekker avtalen seg hele syv sesonger fram i tid. Det er et sikkert tegn på at klubben har hatt stor tro på ham hele veien.

Det gikk lenge rykter om at Paris Saint-Germain ville bli neste destinasjon for Guardiola, men det stemmer ikke i det hele tatt – selv om franskmennene virkelig kunne ha tenkt seg å ha ham som trener.

Abu Dhabi-eierne hadde sett på det som en svik om spanjolen hadde byttet bort dem med Qatar-eide Paris Saint-Germain.

Da han forpliktet seg til en ny avtale, visste han at han måtte gjøre endringer på laget. Den opprinnelige ideen var at fire eller fem av den “gamle garden” var uerstattelige. Men det ble raskt revurdert på grunn av pandemien og en bedring i form hos spillere som Stones og Cancelo.

15. desember spilte City uavgjort mot West Bromwich. Guardiolas menn lå da på 6. plass. Det var tid for en dyp refleksjon over situasjonen.

Mangelen på hvile førte til at laget virket ut av form og uinteressert. Det var mangel på den entusiasmen som krevdes for å vinne fotballkamper.

Med utgangspunkt i sine tidligere erfaringer fra Barcelona og Bayern München, begynte Guardiola å tenke på at hans elever kanskje var lei av å høre ordene hans. Han åpnet i stedet døren for at spillerne kunne ha mer kontakt med hans assistenttrener – og ikke bare ham.

Etter lange analyser med trenerteamet og hans mentor, Juan Manuel Lillo, bestemte han seg for å endre litt på måten laget spilte.

Han plasserte angrepsspillere som Phil Foden og Raheem Sterling bredere i banen. Det ble skapt mer rom på innsiden, noe Ilkay Gundogan, Kevin De Bruyne, Bernardo Silva og Joao Cancelo kunne utnytte i mye større grad.

Gundogan begynte å score flere mål, og Foden blomstret virkelig. Engelskmann har notert seg for bedre statistikk enn David Silva hadde i sin første sesong i Manchester City. Det er imponerende.

Laget begynte å angripe med mye større ro, med større tålmodighet og flere pasninger. Spillerne sluttet å bevege seg over hele banen. Det ble mye bedre struktur i det de foretok seg offensivt.

Han ønsket at spillerne skulle forbli i deres posisjoner, at vingene skulle holde seg bredt i banen og at midtbanespillerne skulle komme i bedre scoringsposisjoner. Litt etter litt ble tempo i spillet høyere, ballen ble vunnet tilbake raskere og kontringene ble mer effektive.

City var endelig tilbake til det nivået de hadde vært på de to siste sesongene, men med det kom også et sett av nye problemer.

Laget angrep med mange mann, noe som gjorde dem sårbare for kontringer imot. Manchester City slapp inn fem mål på kontringer imot i Guardiolas første sesong i klubben. Det føltes mye verre ut, fordi de virket alltid usikre da de skulle stoppe lag som kom på farlige kontringer.

Det likte ikke Guardiola. Han måtte gjøre endringer, og denne sesongen har City ofte to midtstoppere og to midtbanespillere bak ball. Det har gjort at baklengsmål på kontringer har gått fra fem til et.

City har blitt mer solide og pragmatiske. En større soliditet i laget har brakt med seg 1-0-seiere over Southampton, Brighton og Sheffield United.

Guardiola elsker å se estetisk, offensiv fotball. Men han har skjønt at det er viktig å være mer pragmatisk og at man noen ganger må kjempe for seierne. Manchester City er kanskje ikke like underholdende som før, men de er åpenbart mer stabile i sine prestasjoner.

Nøkkelen til det kom for alvor mot Chelsea 3. januar. City lå på 8. plass, syv poeng bak daværende serieleder Liverpool. Guardiola valgte å bruke en 4-3-3-formasjon med De Bruyne som falsk nier og Sterling og Foden på topp.

Det ble en vild åpning på kampen. Det tok bare 18 minutter før Gundogan sendte dem i ledelsen, fire minutter senere doblet Foden og etter 34 minutter ledet City med tre mål. En “masterclass” av Guardiola.

Alle brikkene falt på plass – laget var tilbake. Smilet var også tilbake på spillernes lepper. Det var den halvtimen på Stamford Bridge som la grunnlaget for resten av sesongen. Noen uker senere knuste de Liverpool 4-1 på Anfield, med samme formasjon og spillestil.

Hva skjer i framtiden?

Guardiola vet bedre enn alle andre at man ikke kan stå stille. Han vet at det alltid er rom for forbedring og at klubben må benytte seg av markedet.

Det er mye positivt som foregår i klubben nå, men Sergio Aguero gir seg etter sesongen. Raheem Sterling bommer på altfor mange sjanser. En ung toppspiss står nok på toppen av deres ønskeliste på overgangsvinduet.

Drømmen ville nok vært å få Lionel Messi til Etihad, men ingen – inkludert ham selv – vet hvor han spiller neste sesong.

Det ideelle vil være å få en ung spiss som kan bøtte inn scoringer de neste fem-seks årene. Det er derfor de, sammen med 13 andre toppklubber, følger situasjonen til Erling Braut Haaland tett. Han er ung, sulten, ambisiøs og tikker alle boksene klubben ser etter.

City vil selvsagt gjøre alt de kan for å overbevise ham om å velge dem.

Tiden vil vise hva som kommer til å skje, men Guardiola kommer uansett til å ha et stort fokus på å bygge et nytt City-lag den neste tiden. Det blir hans største oppgave – å bygge et lag som kan oppfylle hans drømmer.

Hvem vinner LaLiga?

Sevilla tapte mandag kveld for Athletic Club. Med fire kamper igjen å spille av årets LaLiga-sesong, ser det ut som at kampen om ligagull ikke vil bli avgjort før siste serierunde. Det blir en kamp helt til siste slutt.

Vi må tilbake til 2004 for å finne sist gang Real Madrid, Barcelona eller Atlético Madrid ikke vant ligaen. Den gang var det Valencia som trakk det lengste strået. Og siden 2012 er det de tre store i Spania som har erobret de tre øverste plassene i LaLiga.

Det store spørsmålet nå er: Hvem vinner denne sesongen?

Nok en gang fortsetter Real Madrid å vise at deres vinnerkultur trosser all logikk og spådommer fra eksperter.

Real Madrid-spillerne har alltid vært store stjerner hvor enn de har spilt. For mange av dem ser det ut som seier er noe de eier og har retten til. De er vant til å vinne, og hvis det er noe LaLiga har vist oss når det står mye på spill, så er det at Real Madrid ALLTID dukker opp når ting skal avgjøres.

I helgen gjorde de akkurat nok til å vinne over Osasuna. Det er det Real Madrid alltid gjør. Både Los Blancos og Chelsea virket slitne da de spilte første oppgjør av Champions League-semifinalen forrige uke, og returkampen på Stamford Bridge blir nok avgjort av små detaljer.

Real Madrid har vært på dette stadiet av turneringen mange ganger, men det har ikke Chelsea. Da Thomas Tuchel tok ut elleveren til kampen mot Porto, hadde ikke en eneste av dem spilt en kvartfinale før.

Mange ser likevel på Chelsea som favoritter i returkampen. London-klubben fikk med seg et verdifullt bortemål og har hjemmebanefordel. Men jeg er ikke så sikker; Real Madrid pleier alltid å finne en måte å vinne på.

Kommende helg vil vi få mange svar i LaLiga. Real Madrid-leiren håper nok at Barcelona enten vinner eller spiller uavgjort mot Atlético Madrid. For hvis det skjer, vil Real Madrid for første gang ha alt i sine egne hender.

Real Madrid har et overtak innbyrdes på sine rivaler, noe som da vil bety at de vinner ligaen om de vinner sine fire resterende kamper i LaLiga.

Zinedine Zidane “eksploderte av glede” da Real Madrid tok ledelsen mot Osasuna. Et lite hopp i været og et bredt glis var i skarp kontrast til en lettet Diego Simeone da hans lag sikret seieren i siste liten mot Elche.

Det forteller oss mye om hvordan de to trenerne har det akkurat nå.

Zidane hadde en “business as usual”-reaksjon. Det var som en selvfølge å slå Osasuna. Simeone virket som en lettet mann. Han virket som en fyr som henger seg på fronten i et maraton, mens han blir jaget ned av løperne bak. Problemet for Simeone er at det går et nytt løp igjen denne helgen.

Simeone vet at hans lag ikke har de samme lederne som Real Madrid. De har ikke den samme troen, personligheten og mentale styrken. Atléticos hovedleder er Simeone selv, og noen ganger frykter man at hans overordnede tilstedeværelse ikke lar andre stige til toppen.

Det skjedde ikke med tidligere spillere som Juanfran, Gabi, Godin og Costa. Men i disse dager er det vanskelig å finne sånne skikkelser i garderoben.

Og så må vi videre til Barcelona. Hvordan ser det ut for dem?

Barcelona gikk på et sjokktap hjemme mot Granada. De kan vinne hver kamp som er igjen, og fremdeles ikke være i stand til å forhindre Real Madrid fra å vinne seriegull dersom de også vinner de resterende kampene.

I den katalanske hovedstaden spiller de fotball på en bestemt måte, men de klarer ikke å opprettholde stabilitet hva angår å følge løp inn bak forsvaret. De klarer helle ikke å holde oppe trøkket i 90 minutter. Det er som regel Lionel Messi som dukker opp for å avgjøre kamper.

Men alt er ikke bekmørkt. Frenkie de Jong, som omsider forstår rollen sin i laget, leverer veldig bra. Antoine Griezmann skinner også, med sine 18 mål og tolv målgivende pasninger for Barcelona denne sesongen.

Det er fortsatt tvil om framtiden til Ronald Koeman. Joan Laporta ser ikke på Barcelona-legenden som mannen som skal ta dette laget videre.

Problemet er bare hvem det er som skal erstatte han.

Han ønsket seg Julian Nagelsmann, men det toget har nå gått. Det vil være vanskelig å lokke til seg den rette mannen, spesielt når den økonomiske situasjonen er så prekær og det skal gjøres store budsjettendringer.

Men mye av dette mister betydning hvis vi ser på det som skjer i enkelte klubber i kjølvannet av Super League-fiaskoen.

Mens jeg denne helgen isolerte meg i en leilighet i Manchester foran returoppgjøret mellom City og PSG, ble min fred knust av helikoptere som fløy over taket mitt. Det viste seg å være demonstrasjoner mot Glazers-familien som eier Manchester United.

Supporterne har sin fulle rett til å uttrykke følelser, men jeg synes noen av protestene er lysår unna den reelle situasjonen. For dem er dette et forsøk på å gjenvinne det de føler de har mistet. De føler at mye har blitt tatt fra dem, og gitt vekk til grådige klubbeiere.

Det er bemerkelsesverdig at det ikke har vært intense protester blant Manchester City-supporterne. I deres tilfelle eies klubben av staten Abu Dhabi. Men Manchester City har vunnet fire Premier League-titler (snart fem), to FA-Cuper og seks Ligacuper de siste ti årene. Manchester United har på sin side ikke vunnet en ligatittel på åtte år og ikke vært i en Champions League-semifinale de siste ti årene.

Manchester City-supporterne har ikke noe mer innflytelse i beslutningene enn noen av de andre klubbene i eliten, men de har et troféskap som stadig blir større, og det har en tendens til å kutte ned på demonstrasjoner.

Supporterne demonstrerer mot involveringen av visse milliardærer, men så blir de begeistret igjen av andre milliardærer. Et godt eksempel på det er den pågående striden i Arsenal. Supporterne ønsker å erstatte Stan Kroenke (formue på ti milliarder dollar) med Daniel Ek (formue på 4,14 milliarder).

Men det er et paradoks her. På den ene siden ønsker supporterne å ha innflytelse over klubben, men samtidig ønsker de at deres lag skal hente de beste og største navnene i fotballen.

Disse to tingene går ikke hånd i hånd. Når milliardærer kjøper fotballklubber, så kjøper de enorme virksomheter. Hvorfor skal disse klubbeierne gi fra seg innflytelsen de har betalt for?

Virkeligheten er at en følelsesmessig tilknytning til en hvilken som helst vare, ikke er ledsaget av retten til å ta beslutninger. Jeg vet ikke om noen som “følelsesmessig” investerer i Microsoft, fordi at de ønsker å ha med et ord i laget om hvordan selskapet skal styres.

Supporterne bør godta at dette er en virksomhet, og hvis de har problemer med det, bør de sannsynligvis begynne å interessere seg for grasroten. Det er det mange tidligere Manchester United-supportere gjorde da de ikke godtok at Glazers skulle ta over klubben. De byttet vekk Manchester United med FC United.

Jeg husker at jeg en gang snakket med Roman Abramovitsj, som bortsett fra å være multimilliardær også er glad i fotball. Han fortalte meg at han en gang ble stoppet av en supporter etter at Chelsea hadde tapt.

Hva gjør du med klubben min“, spurte supporteren.

Din klubb? Jeg trodde det var mine millioner som var investert i klubben – og ikke dine“, svarte russeren.

Oversatt av Shayan Jalilian.

Små detaljer vil avgjøre alt

Første halvdel av Champions League-semifinalene ble spilt denne uken, og selv om begge resultatene var logiske, er det interessant å se hvordan kampene utspilte seg i turneringen som alltid skaper store øyeblikk.

I Madrid fikk vi se et ungt og relativt uerfarent Chelsea-lag spille med masse energi, noe som tvang Real Madrid til å få det beste ut av sine to toppspillere for å endre dynamikken i kampen.

Chelsea åpnet kampen bra, og de visste nok at Real Madrid ville være sårbare defensivt med en trebackslinje. Det er en formasjon de har brukt før, men de har ikke nok trening og erfaring med å spille på den måten.

Det skulle bare ta 14 minutter før Chelsea utnyttet dette. Antonio Rudiger fant Christian Pulisic med en lang pasning i bakrom, og amerikaneren skaffet seg god vinkel før han plasserte ballen i mål mellom to stoppere.

London-klubben fikk en tidlig opptur i kampen, men da jeg snakket med Pulisic etterpå, ville han ikke feire noe som helst. Han insisterte på at de ikke har oppnådd noe ennå, og at det fremdeles er en kamp igjen.

Det kunne nemlig sett bedre ut for Chelsea. Fem minutter etter 1-0-målet fikk Timo Werner en stor mulighet alene med Thibaut Courtois, men belgieren reddet – en bedre avslutning av Werner kunne hindret det.

Hvis Courtois oppfylte sin stillingsbeskrivelse i mål, så er det ingen overraskelse at Karim Benzema også gjorde det i den andre enden av banen. Spissen sendte først en advarsel etter 22 minutter med et skudd fra distanse som traff stolpen, før han deretter utliknet med et fantastisk mål på volley.

Franskmannens scoring gjør at han har utliknet Rauls 71 mål i turneringen. Han har bare Robert Lewandowski, Lionel Messi og Cristiano Ronaldo foran seg på listen over de med flest mål i Champions League-historien. Det serverer oss en ny påminnelse om at han i skrivende stund er en av verdens beste spillere, noe som gjør at Chelsea vet at ingenting er over.

Flere i Chelsea-troppen har aldri kommet så langt i Champions League før, men Thomas Tuchel følte nok at hans unge og relativt uerfarne lag hadde fortjent mye mer, spesielt med tanke på hvor modige de var uten ball.

Men Real Madrids erfaring gjorde at de tok grep i andre omgang. Zinedine Zidane justerte forsvarslinjen litt høyere opp i banen, noe som gjorde at midtbanen kunne presse mye mer uten å løpe så mye. Det hindret Chelsea fra å utnytte bakrommet i like stor grad som det de gjorde de første 45.

Som et resultat av alt dette, endte begge lag opp med å være relativt fornøyde med uavgjort. Men for Real Madrid var egentlig resultatet ufortjent. Etter at de utliknet, fokuserte de mye mer på å ikke tape. De virket slitne, tok ikke risiko og angrep ikke noe særlig.

Det har vært for mange kamper på kort tid, og med det nye Champions League-formatet ser det ut som at det skal bli enda flere kamper. Da vil vi nok få mindre spektakulære resultater. Er det egentlig det vi vil?

Fra Madrid til Paris. Den påfølgende kvelden var det duket for den andre semifinalen. Paris Saint-Germain tok imot Manchester City – til en kamp som levde opp til den oppbrukte klisjeen: “A game of two halves”.

Manchester City manglet aggressivitet i spillet sitt i første omgangen, mens Paris Saint-Germain – anført av Marquinhos og flere andre – ofte så etter Neymar, som var villig til å ta mye risiko i spillet sitt på midtbanen.

Vertene tok en fortjent ledelse da Marquinhos nikket inn en nydelig heading på et godt slått hjørnespark av Angel Di Maria. I begynnelsen av andre omgang kunne de ha doblet ledelsen, men Marco Verratti klarte ikke å få kontroll på ballen etter et strålende forarbeid av Kylian Mbappé.

Etter det fikk vi se et helt annet City-lag på banen.

Mange – inkludert Arsene Wenger – brukte pausepraten på å kritisere falsk nier-systemet til Manchester City. Sannheten er at det ikke var systemet som var feil, men det var noe galt med måten de lyseblå spilte på.

Pep Guardiola gjorde et par endringer. Zinchenko kom inn som venstreback i stedet for Joao Cancelo. Det ga Phil Foden mer frihet til å gå innover i banen og samarbeide med Kevin De Bruyne. Bernardo Silva og Riyad Mahrez ble også mer delaktig i spillet, og Paris Saint-Germain ble tvunget til å ligge dypt med mange mann bak ball.

Det viktigste var å ta Neymar ut av kampen. City-treneren ga instrukser til Rodri, Kyle Walker og alle andre om å dekke rommene brasilianeren opererte i. En risikabel avgjørelse, siden stopperne ofte måtte spille i områder som er utenfor deres komfortsoner, men det fungerte. Og heldigvis for bortelaget hadde ikke Mbappé sin beste dag på jobben.

Nok en gang fikk vi se to slitne lag, men det er en stor forskjell på disse lagene: Pep Guardiola har jobbet med dette prosjektet i fire og et halvt år, mens Mauricio Pochettino knapt har vært i Paris i fire måneder.

Paris Saint-Germain har individer som Neymar og Mbappé. Det er spillere som alltid kan skape ting, og de er mye av grunnen til at de har slått ut Barcelona og Bayern München (ufortjent) på veien til semifinalen.

Hvis du ser bort fra De Bruyne, så har Paris Saint-Germain de to beste individene, men Manchester City har jevnt over et bedre lag. Den generelle følelsen blant flere av spillerne i Paris-leiren er at de ikke har den soliditeten som kreves for å opprettholde stabilitet over 90 minutter mot de aller beste lagene.

Manchester City fortjente seieren etter å ha spilt en god andre omgang, men la oss heller ikke glemme at begge deres mål kom etter to store forsvarstabber som kunne ha blitt avverget.

Så hvem er det som går videre?

Chelsea går sannsynligvis inn i returkampen som små favoritter, selv om jeg for lenge siden har sluttet å vedde imot Real Madrid. London-klubben har fremdeles poeng å kjempe for i Premier League dersom de skal klare en Champions League-plass, og så har de en FA Cup-finale 15. mai.

Real Madrid har fremdeles muligheten til å vinne LaLiga, men jeg føler at de ikke har et like stort fokus på det som de hadde forrige sesong. Returkampen på Stamford Bridge er sesongdefinerende for Real Madrid, og hvis historien har fortalt oss noe, så er det at Zidanes menn alltid møter opp til de viktigste kampene.

Paris Saint-Germain er på sin side involvert i et bikkjeslagsmål med Lille og Monaco om å vinne den franske ligaen. Manchester City er derimot ti poeng over lag nummer to på tabellen i Premier League, og med fem kamper igjen å spille går de mot deres tredje ligagull på fire sesonger.

Begge kamper vil bli avgjort på små detaljer og tilfeldigheter.

Oversatt av Shayan Jalilian.

Den uunngåelige endringen

Det mest overraskende ved beslutningen fra toppklubbene i Europa om å danne en utbryterliga, er ikke at det har skjedd, men at det har tatt så lang tid.

Dette har vært visjonen til Real Madrid-president Florentino Pérez over en lengre periode. Vi alle er kjent med Galactico-strategien. Man må innrømme at han er en person som liker å tenke stort.

I en god stund har dette initiativet vært fotballens verst bevarte hemmelighet. Media har stilt mange spørsmål om muligheten for at en slik liga skulle bli dannet, men ofte har det vært nektende eller tomme svar som “vi trenger å vite mye mer om saken før vi kommenterer”.

Nå er deres planer i det minste avslørt, selv om man trygt kan fastslå at det vi er vitne til bare er begynnelsen. Det føles som starten på en saga.

Da Florentino Pérez ble Real Madrid-president i 2000, lovet han å hente inn verdens beste spillere for å gjøre klubben til den største i verden. Det faktum at det ikke lyktes på banen var nesten irrelevant. Ideen dreide seg først og fremst om å skape en merkevare og knytte den til Real Madrid.

En av grunnene til at det ikke lyktes, var at laget måtte bruke så mye tid på å promotere seg selv, samarbeide med sponsorer og dra på pre-season-turer. En spiller sa engang at “det å spille kamp på en pre-season-tur føltes ut som å få en dag fri fra jobb”.

Det hele toppet seg i Champions League-kvartfinalen i 2003/04-sesongen. Real Madrid vant første kamp 4-2 mot Monaco, men i returoppgjøret ble de slått ut etter å ha tapt 1-3 i Frankrike. Da spillerne var på vei inn til garderoben på resultatet 1-1, sa en fortvilet Zidane til Fernando Morientes, som hadde blitt leid ut til Monaco: “Fernando, vi er alle ødelagte”.

Jeg får virkelig en deja-vu-følelse.

Santiago Bernabéu, som var Real Madrid-president tidligere, var en av pådriverne for den gamle Europacupen på midten av 1950-tallet. Nå brer det seg en følelse om at Pérez og Real Madrid mener at tiden er inne for å endre på strukturen i verdensfotballen.

Det vil imidlertid være feil å kun klandre Pérez, selv om han utvilsomt er den første som er forberedt til å stikke hodet fram. Jeg husker at jeg snakket med ham for en stund siden, da pressen i England meldte at deres klubber ikke under noen omstendigheter ville være med på en ny Superliga.

Han nektet for dette, og la til at klubbene bevisst villedet media og at de hadde vært involvert i samtaler hele veien. Manchester United skal spesielt ha vært veldig proaktiv i alle forhandlinger, og det var ikke slik at de andre lagene hadde blitt tvunget til å delta mot deres vilje.

Jeg vet at ingen hører på dem, men klubber som Atlético Madrid har fått sine egne grunner til å være med. Ikke bare penger som gir dem en mulighet til å konkurrere, men den tredje plassen i Spania ville ha blitt gitt til noen andre om de ikke hadde tatt den. I tillegg til at disse klubbene får mer penger og kontroll, kan de også ta opp kampen mot de klubbene som eies av stater. Klubber som har endret reglene i markedet fullstendig.

Klubbene i den nye Superligaen hevder at de kan distribuere en milliard euro på tvers av fotballen, noe som er mye mer enn det UEFA tilbyr. Samtidig vil vinneren av denne turneringen få rundt 350 eller 400 millioner euro, noe som er mye mer enn det vinneren av Champions League får.

Det er bare dersom de faktisk får de pengene de forventer fra turneringen, men vi vet ikke alle detaljene ennå.

De har allerede fått på plass deres juridiske team, som skal forsvare dem og sørge for at alt går som det skal. UEFA måtte på sin side vente til søndag, den dagen kunngjøringen om de nye planene kom, før de kunne agere.

Det er interessant å se at formuleringene fra FIFA ikke var så sterke som noen hadde forventet, men det skal sies at vi er i en tidlig fase fortsatt. Vi har trolig heller ikke sett alle kortene Superliga-grunnleggerne har på hånda. De ønsker ikke å vise det i starten av det som blir lange forhandlinger.

Jeg kan uansett ikke se for meg at noe skjer før 2024. Det er først da kalenderen blir nullstilt og endringer i TV-rettighetene trer i kraft.

Regjeringene og de nasjonale ligaene vil nok også på et tidspunkt bli engasjert i dette. Det er også store muligheter for at supportere går sammen for å kjempe mot det de føler er et steg i feil retning for fotballen.

Ja, supporterne! Husker du dem?

De samme supporterne som hittil har blitt behandlet dårlig av klubber og styrende organer. Det er den gruppen mennesker som mest sannsynlig har minst makt akkurat nå, selv om de hele tiden får høre hvor vitale de er.

UEFA ber nå om at de skal blande seg inn og la deres stemmer bli hørt, fordi de trenger dem mer enn noensinne før.

De trengte dem selvfølgelig ikke da de skulle utforme det nye Champions League-formatet, eller da de bare delte ut 17.000 billetter til hver av lagene i Champions League-finalen mellom Liverpool og Tottenham. 30.000 billetter ble delt ut til sponsorer, bedrifter og et uspesifisert antall UEFA- / FIFA-tjenestemenn og deres kamerater.

Arsenal og Chelsea ble heller ikke konsultert før det ble delt ut 6 000 billetter til en Europa League-finale som ble spilt i Aserbjajdsjan – et av de mest utilgjengelige stedene i europeisk fotball for fans.

Realiteten er at de nye planene kun handler om to ting: Penger og kontroll.

Det handler om kapitalismen og at de rike vil bli enda rikere. Det handler om å skape en egen trygg boble for deres egne investeringer. Det handler om å sikre tilgangen til enorme summer.

Det blir interessant å se hvordan de med makt kommer til å reagere nå. Fra i dag har de muligheten til å utestenge klubber gjennom deres prosedyrer.

Det sies at de kan forby lag fra å delta i Champions League og at de kan forby spillerne å delta i EM. Kommer de til å gå den veien?

Jeg tviler veldig. Skøyteunionen (ISU) hadde i 2017 en sak i høyesterett, der de ønsket å stoppe individuelle utøvere fra å delta i konkurranser de ikke arrangerte. Den saken fikk de ikke igjennom – det var ikke lov.

For meg ser dette ut som noe mer enn bare å tjene mer penger – det ser ut som en måte å markere ønsket om større kontroll. Og hvis det er noe vi har lært, så er det at de store klubbene som regel får det som de vil.

Juventus’ styreleder Andrea Agnelli har spilt en interessant rolle i dette. Som leder av den Europeiske klubbforeningen (ECA) var han instrumental i planleggingen av et nytt Champions League-format, før han plutselig stakk og skiftet side da planene om Superligaen ble offentliggjort.

Hvorfor i all verden valgte han å gjøre det?

Florentino er på sin side fast bestemt på at dette kommer til å skje, selv om de første reaksjonene utad viser at dette er en plan som trenger PR-ledelse. Det har vært store protester mot Superligaen, og mye av det er som følge av at det strider mot mye av det fotballen i utgangspunktet står for.

Dette har hele veien vært uungåelig. Den brutale virkeligheten er at selv om disse klubbene har slått seg på brystet og tilsynelatende vært stolte over å representere lokalsamfunnet, har de ennå ikke fullført sine planer.

Noen av dem har et nærere relasjon til lokalsamfunnet, men for de fleste – spesielt når nye mennesker kommer inn – handler det om å tjene mer penger.

Men den ekte fotballen er fremdeles der ute, og det vil den alltid være.

Hvis du vil ha ekte fotball, så gå til din lokale klubb, gå tilbake til grasrota eller Biggleswade United, klubben der jeg er beæret over å være styreleder. Ta en øl, kjøp sesongkort og bli involvert. Det er der du finner essensen i spillet. Ikke i de glitrende troféskapene på Old Trafford eller Bernabéu.

Oversatt av Shayan Jalilian.

Vi skylder Zidane en unnskyldning

Real Madrid, og spesielt Zinedine Zidane, tjente mye mer enn bare tre poeng etter å ha slått sine evige rivaler Barcelona 2-1 i en underholdende El Clasico-kamp på Estadio Alfredo Di Stefano.

Når støvet til slutt legger seg, vil dette være en kamp som vil bli husket for det faktum at en myte ble avlivet. En myte som i lang tid har blitt spredt av mange – meg inkludert – om at Zinedine Zidane ikke er så mye mer enn bare en som er god på man-management.

Lørdag kveld viste han oss hvor feil vi har tatt. Vi skylder ham en unnskyldning.

Vær likevel oppmerksom på at han fikk en hjelpende hånd av Ronald Koeman, som valgte å gå for tre stoppere bak og Frenkie de Jong på midtbanen. Real Madrid utnyttet det på ubarmhjertig vis, og de kunne ikke tro hvor sårbare Barcelona var på kontringer imot – spesielt på flankene.

Da Koeman omsider skjønte at han hadde bommet taktisk, lå Barcelona under 0-2. To raske baklengsmål og det kunne vært mye verre. Men det var ikke bare Koemans feilbedømmelse som gjorde at Real Madrid vant, Zidanes skarphet og smarthet avgjorde det også for Los Blancos.

Franskmannen valgte å starte Fede Valverde på midtbanen, noe som minimaliserte trusselen fra Jordi Alba, samtidig som uruguyaneren gikk på dype løp inn bak Barcelona-forsvaret. Det var også på den måten Real Madrid skapte sjansen som Benzema på lekkert vis omsatte til scoring.

STORE KONTRASTER: En skuffet Ronald Koeman må se Real Madrids stjernespiss Karim Benzema sende vertene i ledelsen på Alfredo Di Stefano

Ousmane Dembélé har hatt en utmerket sesong så langt, men Koemans avgjørelse om å bruke ham på topp mellom to stoppere, der han er minst effektiv og utenfor komfortsonen, viste seg også å koste dyrt. 23-åringen ble for statisk og tok ikke de riktige løpene, og han falt heller ikke dypt for å binde opp spill. Han ble aldri en trussel for motstanderens forsvar. Dette gjorde også at Real Madrid fikk redusert farlighetene fra Lionel Messi.

Pedri og de Jong fikk heller ikke utrettet noe særlig, fordi Madrid-forsvaret lå dypt og kompakt og med små avstander mellom lagdelene. Koeman bommet fra start, men han gjorde i det minste endringer ved pause som forbedret spillet til katalanerne. Han satte innpå Antoine Griezmann for vingbacken Serginho Dest, og la om til fire bak, med de Jong tilbake i forsvaret – en posisjon han har spilt ofte denne sesongen.

Fra det øyeblikket ble det lettere for Barcelona å angripe Real Madrid. Messi fant Jordi Alba oftere, og da Valverde hadde løpt seg tom og ble byttet ut etter en time, hadde Barcelona tro på at de faktisk kunne få med seg noe fra kampen. Den troen ble forsterket etter Oscar Minguezas redusering.

Men nok en gang reagerte Zidane. Han satte innpå tre spillere med friske bein og masse energi, noe som ga dem drivkraften til å stoppe Barcelona.

Begge lag hadde sine store sjanser, og begge lag traff treverket. Selv om mange mener at uavgjort ville vært et rettferdig resultat, så var det nok Real Madrids gode kampplan som gjorde at de til slutt tok de tre poengene.

Det at Koeman etter kamp insisterte på det han mente var feildømming, gjør ham ingen tjenester. Nederlenderen mente at Ferland Mendy hadde nok kontakt med Martin Braithwaite til at det burde ha blitt dømt et straffespark. Jeg er uenig. Han mente også at det burde ha blitt lagt til mer tilleggstid som følge av at dommer Gil Manzano trengte teknisk hjelp med utstyret sitt. Nok en gang, så er jeg uenig. Det ble lagt til to minutter for det og to minutter for byttene, så de fire minuttene som ble lagt til var riktig.

Han burde kanskje heller ha fokusert på hvor nære de var en utlikning da inbytter Ilaix Moriba traff tverrliggeren på overtid. Men han valgte i stedet å fokusere på dommeravgjørelser – trolig for å legge press på dommerne før de åtte serierundene som er igjen av årets LaLiga-sesong.

NESTEN 2-2: Så nær var Ilaix Moriba en utlikning på overtid

Koeman ville sannsynligvis også vært bedre tjent med å prøve å unngå den same taktikken som kostet laget dyrt i første omgang. For å være ærlig har Koeman gjort en god jobb med å styre dette skipet gjennom det tøffeste vannet, men han har helt klart sine begrensninger. Det som etter hvert har skilt seg ut, er at Barcelona sliter når “de store guttene” kommer på besøk. Mot lag som Real Madrid, Atlético Madrid og Paris Saint-Germain mangler det tydeligvis noe, og det er ikke bare spillerne det er noe galt med.

Barcelona-treneren må gratuleres for at han har gitt de yngre spillerne sjansen denne sesongen. Den kvaliteten de har lover godt for framtiden, men det hjelper dessverre ikke for nåtiden. Ordet “overgangsperiode” gjelder ikke for Real Madrid og Barcelona som hele tiden MÅ vinne.

Så er det hele tiden snakk om framtiden til Messi, og hva Barcelona må gjøre for å finne økonomiske midler til å hente Erling Braut Haaland.

Det snakkes om å finne nye investeringspartnere for å kunne finansiere midler til et sånt kjøp, men det innebærer også at man får mindre makt og autoritet innad i klubben. Det vil være som et migreneanfall å regne for mange i klubben, om de selger deler av arvesølvet sitt til fremtidige investorer.

Barcelona er fremdeles ikke ute av tittelkampen, men jeg tror de trenger en ung og energisk trener ved roret for å ta dem videre. De har enda ikke bestemt seg for framtiden, for hvis de hadde vært overbeviste om at Koeman er rett mann for neste sesong, ville de allerede ha offentliggjort det.

Real Madrid har på sin side en viktig returkamp mot Liverpool denne uken. Historien har vist oss at uansett hvilke problemer de skulle ha, det være skader, suspensjoner eller korona, så finner de alltid en måte å vinne på.

Det gjør de ved å spille på sine styrker, og nekte for at de har noen begrensninger. Det betyr at de nå plutselig er i en situasjon hvor de kjemper om å vinne både LaLiga og Champions League.

Atlético Madrid har klart å tape tolv av 24 mulige poeng på de åtte siste kampene. De har invitert inn de to andre lagene, og nå er det tre lag som kjemper med alt de har for å vinne ligaen. Kampen mot Barcelona, 9. mai, blir sannsynligvis sesongens viktigste kamp for de tre involverte lagene.

“Los Colchoneros” har nok den tøffeste sesonginnspurten. Hvis du ser bort fra kampen mot Barcelona, er fire av deres syv resterende motstandere lag som kjemper med nebb og klør om å ikke rykke ned. Men samtidig har Barcelona en Copa del Rey-finale å konsentrere seg om, og Real Madrid har potensielt mange flere kamper igjen i Champions League.

Og så bør vi huske på at dersom det blir en situasjon der disse tre lagene skulle ende på likt antall poengsum ved sesongslutt, så er det Real Madrid som kommer til å bli mestere, da de har bedre statistikk innbyrdes.

Fest setebeltene; Real Madrid vant El Clasico, og Atlético Madrid spilte uavgjort borte mot Real Betis. Det er åtte kamper igjen av årets sesong og absolutt alt tyder på at dette kommer til å leve helt inn til siste slutt.

Oversatt av Shayan Jalilian.

En avgjørende El Clasico

Det har vært mange flotte El Clasico-kamper opp igjennom tidene. Disse to gigantene har møtt hverandre 245 ganger opp gjennom historien, men lørdagens kamp mellom Real Madrid og Barcelona kan fort vise seg å bli den viktigste noen gang.

Bare to ganger i løpet av de syv siste årene har lagene møtt hverandre i en så viktig periode av sesongen. Det handler om mye mer enn bare heder og ære – det er to lag som kommer til å kjempe med alt de har for å vinne.

Den som vinner denne kampen, kommer til å ta over tabelltoppen i LaLiga – i hvert fall midlertidig – for første gang siden 12. desember. Atlético Madrid har bare klart å plukke tolv av 24 mulige poeng på de åtte siste kampene. Barcelona og Real Madrid har tatt henholdsvis 22 og 20 poeng i samme periode. I løpet av de åtte siste årene har det bare vært to sesonger hvor de tre største lagene har kjempet seg imellom helt til siste slutt.

I 2013/14-sesongen vant Atlético Madrid tittelen i siste serierunde da de spilte 1-1 borte mot Barcelona. Den gang ble Real Madrid hektet av i nest siste serierunde da de tapte 0-2 mot Celta Vigo. Scenarioet ble derfor slik at oppgjøret på Camp Nou mellom Barcelona og Atlético Madrid ville bli avgjørende. Hvis Barcelona hadde vunnet den kampen, ville begge lag ha endt med 89 poeng, men katalanerne ville da vunnet på innbyrdes oppgjør. Men Diego Godins utlikning var nok til at Atlético Madrid ble mestere.

14. mai 2016 vant Barcelona LaLiga for andre gang på rad, og for 24. gang i deres klubbhistorie. Barcelona vant da siste serierunde 3-0 borte mot Granada, men det var bare på hengende håret at de vant tittelen. Real Madrid avsluttet bare poenget bak, etter å ha hatt en seiersrekke på tolv strake kamper. Atlético Madrid endte på tredjeplass, tre poeng bak Barcelona. “Los Colchoneros” tapte i nest siste serierunde mot Levante.

Denne sesongen har mye av de samme ingrediensene, og det er derfor lørdagens El Clasico kan vise seg å bli helt avgjørende for begge lag.

Det som gjør det hele ekstra spennende, er at begge lag går inn i kampen i fantastisk form. Barcelona er ubeseiret på de siste 19 kampene og har tatt 51 av 57 mulige poeng i samme periode, mens Real Madrid bare står med et tap på de siste 19 kampene. De har tatt 46 av 57 mulige poeng.

Men realiteten er at lagene har hatt ulike veier fram til dette punktet.

Real Madrid er i ferd med å gjenta det de gjorde de to siste månedene av forrige sesong. Los Blancos har bare sluppet inn fem mål på de siste ni kampene, og selv om de ikke akkurat bøtter inn scoringer, så kontrollerer og dominerer de kamper med den kvaliteten og erfaringen de har i laget.

Sannheten er at dette laget sliter med å bryte ned lag som ligger dypt, men erfaringen de har i laget gjør at de kan tilpasse seg mange ulike kampbilder. Så har Real Madrid også et trumfkort i form av Karim Benzema, som rett og slett aldri har vært så god som han er nå. Han har gjentatte ganger utrettet den store forskjellen for dette laget, og spissen står med ni mål på de siste syv kampene.

Zinedine Zidanes taktiske evner har ofte blitt kritisert av mange eksperter, selv om realiteten er at han, spesielt på dette stadiet av sesongen, er den perfekte treneren for Real Madrid. Etter et nederlag mot Levante i januar, tordnet Zidane overfor pressen: “Vis oss litt respekt, la oss forsvare tittelen vår”. Han fikk den responsen han ønsket seg av sine spillere, og etter den hendelsen vant Real Madrid syv kamper og spilte uavgjort i to.

Det har heller ikke vært en enkel reise for spilleren, som av Madrid-pressen regnes som lagets neste store superstjerne: Vinicius Jr.

Tilbake i august ble Vinicius Jr. utelatt fra en startellever, og i stedet for å varme opp sammen med sine lagkamerater, ble han tatt på fersken av Zidane for mobilbruk i garderoben. Han var åpenbart opprørt, og dette var hans måte å vise sinne og frustrasjon på. Han beklaget dette senere.

Hans selvtillit fikk seg også en knekk under en Champions League-kamp mot Gladbach. Mikrofonene i spillertunellen fanget opp en samtale på fransk mellom Karim Benzema og Ferland Mendy, hvor det ble sagt at Vinicius Jr. så ut til å spille på et annet lag og at de ikke bør gi ham ballen.

Ikke bra for en spiller som kom til Real Madrid da han var 18 år. Kantspilleren ble opprinnelig kjøpt for 60 millioner euro som 16-åring, men ble lånt tilbake til Flamengo for å utvikle seg videre. Noe av det første han gjorde da han flyttet til Madrid, var å kjøpe seg et hus i byen. Det var en indikasjon på at dette var et prosjekt for framtiden.

Men den siste tiden har han gradvis gjenoppbygd selvtilliten sin. Brassen ble banens beste i Champions League-kampen mot Liverpool med sine to scoringer. Han viste at han har gått fra å være en gutt til å bli en mann. Riktig timing er alt i fotball, og Vinicius Jr. kunne ikke ha timet dette bedre. For øvrig har han vært nest sist på fem av de ti siste Benzema-scoringene.

Barcelona har på sin side funnet løsninger gjennom det som har vært en traumatisk tid, både på og utenfor banen. Det er fortsatt et pågående arbeid i den katalanske hovedstaden, og akkurat nå er også Ronald Koeman den perfekte Barcelona-treneren. Men det betyr ikke at han er det i framtiden.

Rent institusjonelt er det vanskelig å skulle forestille seg at ting kunne ha vært vanskeligere for nederlenderen. Da ting ble vanskelig for ham, kjøpte han seg tid gjennom det han hadde gjort som spiller for klubben. Han fikk den tiden og tålmodigheten en som Quique Setien aldri fikk, selv om Koeman absolutt gjorde noen store feil helt i starten av sesongen.

Han begynte med en 4-2-3-1-formasjon og ønsket å ha to dype midtbanespillere. Ganske raskt ble det tydelig at et slikt ufleksibelt system ikke passet spillerne. De var ikke vant til å spille på den måten.

Så gikk han over til å spille 4-3-3, men det var ikke på eget initiativ. Det var spillerne som fortalte ham at de skulle spille med den formasjonen.

Og nå spiller Barcelona med tre bak. Mye på grunn av skader på flere nøkkelspillere og formen til vingbackene Serginho Dest og Jordi Alba. Men nok en gang var det først og fremst spillerne som tok denne avgjørelsen.

Det har gått bra så langt, men til tross for den imponerende formen til Barcelona, har ikke Koeman jobbet hardt nok med å utvikle stilen videre. Delvis fordi at kampprogrammet ikke tillater mye taktisk arbeid på feltet, men også fordi at det sannsynligvis ikke er hans måte å gjøre ting på.

Barcelona får resultater og spiller bra, men de ser ofte helt gjenommsnittlig ut mot de største lagene. Denne sesongen har de allerede tapt hjemme mot Real Madrid og borte mot Atlético Madrid, for ikke å glemme deres ydmykende nederlag på Camp Nou mot Paris Saint-Germain.

Barcelonas skjebne kan bli avgjort i kampene mot Real Madrid (lørdag kveld) og Atlético Madrid i serierunde 35, om en liten måned.

Det er ingenting Koeman vil mer enn å lede Barcelona også neste sesong, og han jobber med å få vennene sine i media til å tale hans sak. Der ser imidlertid ut som at president Joan Laporta foretrekker en yngre type med friske ideer, selv om ingenting vil bli bekreftet før sesongen er ferdig. Det blir umulig å kvitte seg med Koeman om han vinner cupen og ligaen.

Han har vært heldig med fremveksten av nye supertalenter fra akademiet, noe som har vært en enorm fordel for klubben, både sportslig og økonomisk. Pedri har vært helt enestående denne sesongen, og det samme var Ansu Fati før han ble skadet. Ronald Araujo og Ilaix Moriba har også vist at de er spillere som kan regnes med på Camp Nou.

Nok en gang, så er ikke dette bare Koemans fortjeneste. Klubbens tekniske direktør, Ramon Planes, fant disse unge talentene og overbeviste nederlenderen om å gi dem en plass på laget.

Med ni kamper igjen og 27 poeng på spill, gjenstår det å se hvem som til slutt stikker av med LaLiga-tittelen. Barcelona-leiren føler ikke at dette er en avgjørende kamp, da de tror at de to andre lagene kommer til å tape poeng i de neste kampene. Men foreløpig kan vi feire at det er kamp om tittelen i Spania, og at tre lag kommer til å kjempe helt til siste slutt.

Oversatt av Shayan Jalilian

Klubblegender slipper unna

De sier at kjennskap avler forakt, men på det høyeste nivået i fotball kan det også kjøpe deg de to mest dyrebare varene: Tid og tålmodighet.

Det hjelper selvsagt å ha spilt for en klubb når du tar over som trener, men det er en enda større fordel å ha legendestatus. Det er tilfellet med Ronald Koeman i Barcelona og Andrea Pirlo i Juventus.

Men det er ikke det eneste de to tidligere storspillerne har til felles. Jeg var til stede da begge to røk ut av åttedelsfinalen i Champions League med sine klubber. Det betyr at de er klar over at de foreløpig i det minste kan gjøre det superoptimistene omtaler som “konsentrere seg om ligaen”, i stedet for å ha fokus på ambisjonene de hadde om å gå langt i Europa.

Barcelona og Juventus er i en omstillingsfase. Noen av endringene som allerede har blitt gjort og som må gjøres den neste tiden, kan kun skje når klubblegender sitter ved roret og har styring.

Årsaken til det er enkel: Ingen andre enn disse vil ha sluppet unna, og ingen har den umiddelbare respekten fra en spillergruppe som det de har.

KLUBBLEGENDE: Ronald Koeman har en høy stjerne i Barcelona. Foto: Franck Fife/AFP

La oss starte med Koeman i Barcelona.

I skrivende stund ligger Barcelona på andreplass i LaLiga. Katalanerne er fire poeng bak serieleder Atlético Madrid. Laget har ikke tapt en eneste kamp i serien siden 5. desember, noe som tilsvarer en poengfangst på 45 av 51 mulige poeng. Nylig kvalifiserte de seg også til Copa del Rey-finalen, da de snudde 0-2-tap i første kamp til 3-2 i returen mot Sevilla.

Hadde lag som Sevilla, Real Sociedad, Athletic Club eller Villarreal klart noe lignende, ville vi alle rost dem opp i skyene.

Som alle vet, har et inkompetent styre plassert klubben i en ekstremt vanskelig økonomisk situasjon og de har vært på randen av konkurs. Barcelona skraper nå fatet etter å finne midler, noe de fleste klubbene i LaLiga faktisk gjør. Den eneste forskjellen er at Barcelonas fat er større enn alle andre lag, med unntak av Real Madrid.

Sitatet til John Paul Getty kommer strømmende til i mine tanker: “Hvis du skylder banken 100 dollar, er det ditt problem. Hvis du skylder banken 100 millioner dollar, da er det bankens problem”.

Men tilbake til det som skjer på banen, som for øvrig egentlig har en sammenheng med det som skjer utenfor. Økonomiske begrensninger gjør at klubben i stor grad må konsentrere seg om å få maksimalt ut av de unge talentene som produseres i deres velkjente akademi, La Masia.

I mer enn tre år krevde klubbens direktører ansettelsen av en “hellig ku”. En urørlig legende som Koeman passet planen perfekt. Ikke bare fordi han har stor støtte fra media som følge av at han var en del av Cruyff-laget, men også fordi han nyter stor respekt fra spillerne i garderoben.

4-3-3-systemet har blitt en stor del av Barcelona i moderne tid. Det er på mange måter selve oppskriften som definerer klubben.

Da Koeman først ankom klubben, valgte han å gå for en formasjon som ga mulighet til å bruke to dyptliggende midtbanespillere. Ingen hadde noen gang tenkt at det kunne være en reell mulighet.

Hollenderen er av natur en gammeldags trener. Han er en forsiktig type som ikke legger for mye vekt på detaljer og taktikk. Barcelona-treneren gir heller ikke ekstra energi til omgivelsene sine som Nagelsmann, Guardiola og Klopp gjør.

Det er vanskelig å forestille seg hvor lenge en type som Quique Setién ville vart i klubben om han hadde gått for en 4-2-3-1-formasjon. Men det skal sies at Koeman etter hvert gikk tilbake til den hellige 4-3-3-formasjonen. Han har aldri innrømmet offentlig at spillerne ba ham om å gjøre det, men det er det som er sannheten. Spillerne insisterte senere på å spille med tre bak, for å kunne ha en mer offensiv spillestil. Gjør det Koeman til en fleksibel trener, eller er han bare treg til å forstå hva som trengs?

Så høye som kravene i Barcelona faktisk er, har de blitt noe senket og det virker som at alle er fornøyde med det. Julian Nagelsmann har faktisk mange beundrere i det nye president-teamet til Joan Laporta, men da det begynte å florere rykter, var de raskt ute med å avkrefte det. Koeman har ett år igjen av kontrakten, og klubben ville ikke forstyrre det som per dags dato er en positiv dynamikk i laget.

TUNG SESONG: Andrea Pirlo har ikke fått Juventus til å skinne. Foto: Alberto Pizzoli/AFP

Så må vi over til Andrea Pirlo.

Italieneren er for tiden en del av klubbens nye merkevarebygging. Det nye stadionet åpnet i 2011, logoen ble endret i 2017 og Massimiliano Allegri fikk ikke fortsette da hans spillestil ikke samsvarte med klubbens ønsker.

Allegris hovedfokus handlet bare om å vinne, og man kan forestille seg at Juventus ble lei av bare å “vinne”. Til tross for at “den gamle dame” vant tittelen ni sesonger på rad, virker det som at det i disse dager ikke bare er nok å vinne, men at måten man vinner på er viktigere.

Pirlo har lovet å bringe stil til klubben. Jeg så kampen mot Porto, og da tenkte jeg umiddelbart at dette er et “pågående arbeid”. Spillerne tenkte på forskjellige måter, og det var en blanding av spillere av den gamle skolen og yngre spillere som er en del av Pirlos framtidsplaner.

Hans forgjenger Maurizio Sarri vant serien, men måtte gå etter bare en sesong. Jeg kan ikke tenke meg at en annen trener enn Pirlo ville kommet unna med det som i dag ser ut til å være mangel på kobling mellom trener og spillere.

Alle kunne se måten muren smuldret bort på, noe som tillot Porto å få det målet de trengte for å avansere til neste runde i Champions League. Det er oppsiktsvekkende å se hvordan den muren ble konstruert av spillerne.

For et lag og en fotballkultur som er kjent for defensiv soliditet, var det et trist tegn på mangel av oppmerksomhet på de små detaljene. Det er vanskelig å forestille seg at en annen trener – som ikke er en klubblegende -ville ha sluppet unna med noe lignende.

Men Juventus-styret har tro på Pirlo og kommer til å la ham fortsette. Det gjenstår å se hvordan ting vil se ut til slutt.

Så får vi også se om Laporta velger å gå for noe nytt, eller om de eventuelle titlene som vinnes denne sesongen er nok til å fortsette som før. En ting er i hvert fall klinkende klart i hans øyne (og mine): Koeman representerer ikke framtiden.

Oversatt av Shayan Jalilian

Thiago er ingen syndebukk

For noen år siden minnet Pep Guardiola meg om et råd Sir Alex Ferguson hadde gitt ham angående det å takle suksess: “Forny laget ditt, for hvis du ikke gjør det, vil det fornye deg”.

Han fortalte videre at “tiden for å styrke et lag er ikke når du er på vei ned, men når du er på topp”.

Det er selvsagt enklere sagt enn gjort, og det er ingen som vet det bedre enn Jürgen Klopp, som er i ferd med å se planene sine gå i vasken. Laget hadde stor suksess da de vant Premier League forrige sesong, men denne sesongen er ting i ferd med å bli verre.

Statistikken er krystallklar, men hvor skal man begynne? Liverpool har 26 poeng mindre nå enn de hadde på samme tidspunkt forrige sesong. Laget har tapt flere kamper (9) denne sesongen enn de to siste (4) til sammen. Og for å avslutte, så har de tapt seks hjemmekamper på rad, noe som aldri før har skjedd i klubbens historie.

I sånne situasjoner trenger fotballen alltid noen syndebukker i jakten etter enkle forklaringer på kompliserte problemer.

Etter at Bayern München slo Paris Saint-Germain i Champions League-finalen, ble Thiago Alcantara hentet til Liverpool i september. Og det viser seg at det er han som får mye av skylden for Liverpool-nedturen.

Thiago ble hentet for at laget kunne få en annen tilnærming til kampene. Han står for noe annet enn Liverpools “heavy metal”-fotball – en type fotball som ga dem stor suksess forrige sesong. Han er en mer spillende type.

Og ting åpnet bra for spanjolen.

Folk var i ekstase over debuten hans i september da han kom inn fra start i andre omgang mot Chelsea. Han gjennomførte flere pasninger på 45 minutter enn det alle andre Chelsea-spillerne hadde gjort hele kampen. Liverpool vant 2-0 og alt av spill gikk gjennom ham.

Så testet han etter hvert positivt for korona, og det var først 17. oktober i Merseyside-derbyet at han fikk sin debut fra start. I den kampen pådro han seg en kneskade som holdt ham ute av spill resten av året, etter en tøff takling av Evertons Richarlison.

I samme kamp sørget en Pickford-takling for å sette en stopper for resten av Van Dijks sesong, noe som også skulle vise seg å påvirke Thiagos rolle i Liverpool. Klopp mistet to verdensklassespillere den dagen, og selv om det var mest fokus på Van Dijk-skaden, hadde Thiago levert en fantastisk kamp.

Grunnen til at Liverpool hentet Thiago, var at Klopp og teamet hans mente at det måtte til noe nytt for ikke å bli forutsigbare. Det måtte til for å gi laget en helt ny dimensjon i spillet.

Da Thiago ble signert, fortalte Klopp at “for å skrive det neste kapitlet, må vi faktisk lage en ny historie. Og for å lage en ny historie, trenger vi nye skuespillere”. En spiller av Thiagos kaliber er vanligvis utenfor rekkevidde for de aller fleste. En fantastisk første-touch, godt overblikk og en ganske bra pasningsfot.

Klopp la også til at “tallene hans var helt spesielle i Tyskland i fjor. Flest brudd, gjenvinninger og hele pakka. Men vi spiller ikke som Bayern, så vi trenger litt tid før det setter seg, og folk bør ikke forvente at ting skal sitte fra dag én. Det er et langsiktig prosjekt”.

En dyp skadekrise i Liverpool har gjort ting verre for ham. De fleste av forsvarsspillerne i laget har slitt med langvarige skader denne sesongen, noe som har gjort at Klopp har blitt tvunget til å bruke midtbanespillere som Fabinho og Henderson i defensive roller.

Thiago har trengt tid for å tilpasse seg en ny stil, men har manglet kontinuitet, spilt for et lag som har vært svekket på stopperplassen og har til tider blitt nødt til å spille som et anker på midtbanen.

Det har ikke hjulpet hans sak.

Uansett hva Thiago måtte være, så er han i alle fall ikke en defensiv spiller. Han er en naturlig “8-er” som fungerer som et bindeledd mellom forsvaret, midtbanen og angrepet.

Fraværet av Fabinho og Henderson har gjort at de har manglet aggressivitet og fysikk på midtbanen, og det har gjort Thiago veldig utsatt. Mye mer enn han noen gang var i Bayern München.

Statistikken viser at han legger inn taklinger, men han vinner dessverre bare 41% av taklingene sine, noe som er blant det laveste i ligaen. For å plassere det i en kontekst, er det verdt å merke seg at Fabinho lå på 56,8% forrige sesong.

Klubben er også opptatt av å understreke at han ikke fikk en normal oppkjøring med laget, og at kneskaden har hatt en negativ effekt. I tillegg har han ikke hatt særlig god tid til å trene med laget etter at han kom tilbake fra skade, da kampene kommer på rekke og rad, noe som gjør at hvile og restitusjon er en prioritet. Som et resultat av dette, ser man et Liverpool-lag som fremdeles ikke har funnet rytmen.

I en perfekt verden ville nok Klopp brukt en midtbanetrio bestående av Fabinho, Henderson og Thiago. Vi må tilbake til Everton-kampen i oktober for å finne sist gang Klopp hadde den luksusen.

I Champions League-kampen mot Leipzig viste han forhåpentligvis tegn på at det er bedre ting i vente. Han gjennomførte 93% av sine pasninger – bedre enn samtlige på banen.

Det han trenger er tid og litt mer forståelse. Jürgen Klopp hadde åpenbart noe i bakhodet da han betalte 20 millioner pund for å hente ham til Liverpool. Det er for øvrig bare andre gang han har betalt en lignende sum for en spiller over 26 år.

Det er feil å gjøre Thiago til en syndebukk når det har vært ting utenfor hans kontroll som har gjort at Liverpool har slitt.

Og en mann som vil stå sammen med ham er Klopp. I et intervju med Sky Sports, etter å ha tapt mot Everton, avviste han raskt spekulasjoner om at Thiago-signeringen har gjort Liverpool svake:

– Han kom til klubben sent, noe som er tilfellet ved enkelte signeringer. Deretter fikk han korona, ble skadet og måtte tilpasse seg et nytt lag – et lag som ikke akkurat fløy høyt uten problemer.

– Vi har måttet endre på laget stort sett hver tredje dag, og vi har måttet gjøre endringer i forsvaret. Det er veldig uheldig for Thiago. Alle trenger tid til å tilpasse seg. Thiago kan selvsagt spille bedre, men det kan vi alle. Det er det ingen som helst tvil om.

Det er en bjørnetjeneste å dømme ham etter så få kamper. Han trenger tid til å tilpasse seg det nye systemet han spiller i, og han fortjener i det minste å spille på et lag som bruker hans styrker og har riktige spillere i posisjonene rundt ham.

Først da vil vi se hvilken spiller Thiago Alcantara faktisk er.

Oversatt av Shayan Jalilian

Laportas enorme oppgave

Jeg får en déjà vu-følelse. Vi har vært her før. Det var forventet at Joan Laporta ville vinne presidentvalget i Barcelona, og det tar oss tilbake til starten av 2000-årene. Det høres ut som et gammelt valg.

Den gang – akkurat som nå – handlet det meste om lederens personlighet og ikke nødvendigvis prosjektet. Det var en motsetning mellom medlemmenes sentimentalitet og klubbens brutale økonomiske realitet. Det var bare en og annen som turte å påpeke at deler av klubben risikerte å bli solgt dersom prosjektet mislyktes og ting ikke gikk som man ønsket.

Det er imidlertid en stor forskjell: Den gang var krisen i klubben tung, men denne gangen er ting verre. Mye, mye verre.

Laporta har returnert til Barcelona, og valget vant han med god margin. Realiteten er at klubben er på et konstant søk etter å bli best av de beste, men økonomisk inkompetanse og påstått svindel har fått klubben til å befinne seg i et eneste stort rot.

Det er ikke Laportas feil, og han har ikke sagt noe som de to andre mislykkede kandidatene (Victor Font og Toni Freixa) ikke har gjort. Som kapteiner av Titanic, har de alle bedt bandet om å spille høyere for å skjule skrikene mens skipet stadig synker nærmere avgrunnen. Den eneste forskjellen er bare melodien de har bedt bandet om å spille.

Barcelonas dilemma er skremmende enkelt. Det har etter hvert blitt en lang liste over kreditorer, som enten ønsker å få pengene sine tilbake eller i det minste å få noe igjen for pengene. Samtidig må klubben leve opp til “mes que un club”, som på norsk kan oversettes til “mer enn en klubb”. Klubben kan ikke være leketøyet til rike menn, men må heller bli den dyrebare besittelsen til medlemmene.

Det er uansett sånn det fungerer i teorien, men virkeligheten er selvsagt en helt annen. Ingen av de tre kandidatene hadde faktisk noen reelle forslag til hvordan klubben kunne bevare sin identitet, eller å be kreditorene om å strekke seg litt lenger. Barcelona har fram til nå holdt hodet over vannet, men situasjonen er i ferd med å nå bristepunktet.

Dette må Laporta ta tak i.

Med mindre klubben ønsker å selge “familiens sølv” til de som ønsker en del av Barcelona, vil klubbens framtid avhenge av avgjørelsene til bankene og fondene som eier gjelden.

Tallene er oppsiktsvekkende. Barcelona har en gjeld på en milliard euro, noe som tilsvarer rundt elleve milliarder kroner. 750 millioner euro er den kortsiktige gjelden klubben må betale. Det haster.

Hva vil kravene deres være når det skal forhandles om gjelden? Det vil vi sannsynligvis aldri vite.

Den store skurken i dette stykket har hele tiden vært tidligere president Josep Maria Bartomeu. Han er heldigvis dumpet i søppelkassen, og han tar med seg påstått korrupsjon av enkeltpersoner, kreativ regnskapsføring og misbruk av midler. Han ansatte et selskap, I3Ventures, til å forbedre hans rykte på sosiale medier, samtidig som at hans motstandere ble svekket.

Da snakker vi om folk som Laporta, Victor Font, Lionel Messi, Gerard Pique og til og med kona til Messi…

Han gjorde dette ved å sørge for at alle frigitte betalinger ville være under 200 000 euro trygg, da han visste at alt under dette ikke ville bli underlagt en umiddelbar revisjon. Og da revisorene løftet øyenbrynene over det, ble alt effektivt slått ned og stilnet.

Påstandene er at han gjorde dette av en enkel grunn: Han kunne, og det var ikke hans egne penger, men klubbens. Bartomeu og noen av hans tidligere kolleger “hjelper politiet” nå med deres henvendelser. Følg med.

Men foreløpig vet Laporta at han står overfor en enorm oppgave. For at Barcelona skal overleve, må de ha en forretningsplan med de dyktigste menneskene i ulike roller. I realiteten må det være sånn at hvis klubben taper penger, må det være av ansattes egne lommer.

For øyeblikket må de tilby garantier på rundt 120 millioner euro. Hvis regnskapet ikke er riktig ved slutten av mandatet, er det likevel ikke deres personlige penger, men klubbens penger man snakker om.

Mateu Alemany vil etter all sannsynlighet bli klubbens nye administrerende direktør. Han er en av de beste i Spania, og har tidligere vært president i Mallorca og generaldirektør i Valencia.

Mye har blitt sagt om framtiden til nåværende trener Ronald Koeman. Den gode nyheten for nederlenderen er at Laporta liker ham, og det kan godt være at han velger å la Koeman fortsette. Den dårlige nyheten er at Laporta også har sansen for Julian Nagelsmann, og den tyske måten å se fotball på.

Så har vi Lionel Messi da. Han stemte for første gang, noe som må være godt nytt for de trofaste Barcelona-supporterne. Det viser hans engasjement for klubben i det som er en tøff tid.

Laporta, her fra signeringen av Thierry Henry i 2007.

Men det er langt fra det samme som at han har bestemt seg for å bli. Nå må hans team sette seg ned med Laporta for å lytte til prosjektet hans. Så får vi se om hans løfter om å gjøre klubben konkurransedyktig innen sesongslutt blir oppfylt.

Først da vil Messi ta en avgjørelse.

For to måneder siden så det ut som at hans tid på Camp Nou nærmet seg slutten. Det vi er i ferd med å se nå, er at Manchester City har forstått at Messi virker mer fornøyd i Barcelona og at Paris Saint-Germain gjør alt de kan for å beholde Neymar og Mbappé. Det vil nærmest utelukke sjansen for å hente Messi.

Kombinert med Laportas utnevnelse, kan dette gi Barcelona-supporterne et håp for framtiden, grunner til å være munter og få fram minnene om en fantastisk fortid. Det er håp om at det nye presidentteamet kan få Barcelona til å bade i glitter igjen.

Realistisk sett kommer det nok til å ta lang tid før Barcelona-organisasjonen er tilbake på øverste hylle. Spesielt når det gjelder å konkurrere med andre lag på overgangsmarkedet.

Det er planer om å selge franskmennene Griezmann, Dembélé, Lenglet og Umtiti. Klubben håper å få inn 200 millioner euro, som deretter kan brukes til å hente inn en rekke spillere til å spille sammen med alle de unge talentene som er der.

Så er spørsmålet om planene lykkes. I disse usikre tider er det ingen garantier for at klubber blar opp så store summer for spillere. Men hvis det skjer, vil det lette litt på lønnsutgiftene i klubben.

Fest setebeltene; dette blir en humpete reise.

Oversatt av Shayan Jalilian.

Pochettino og PSG på riktig spor

Det er avgjørende å avgi et godt førsteinntrykk.

Historien skal ha det til at Claudio Ranieri i sin første dag som Chelsea-trener ba Marcel Desailly om å oversette ordene hans til spillerne, fordi han ikke kunne prate engelsk.

Dårlig trekk!

Han ba Desailly fortelle dem at han var kommet for å endre dynamikken i laget, gi spillerne en hjelpende hånd og at hans dør alltid var åpen. Han hadde til og med tatt med seg et glass champagne for en god framtid.

Desailly smilte til de andre spillerne og ba dem om å virke interessert, smile og late som at det den nye treneren sa var betydningsfullt. Ranieri smilte fra øre til øre da treningen fortsatte, og trodde at han hadde nådd målet sitt.

Men sannheten var en annen. Han hadde klart å miste garderoben, før han knapt hadde rukket å sette sine føtter i den.

Mauricio Pochettino og hans betrodde team ser derimot ut til å ha landet med begge bein i Paris Saint-Germain. Alle som så matchvinner-feiringa til Neymar da han avgjorde Champions Trophy-finalen, kunne se at den var improvisert og uventet. Det var en sann glede som kom ut.

Pochettino har nok en gang klart å gjøre det han kan best. Han har gjort ting på en måte som han alltid gjør ved å utføre tre viktige handlinger:

1) Få kontroll og etablere en stamme i laget.

2) La alle vite at han er der for å hjelpe.

3) Ikke døm noe eller noen på forhånd, og ta avgjørelser basert på det han ser, og ikke basert på det han har hørt tidligere.

Det er selvsagt langt vanskeligere å gjøre enn det høres ut som. Spesielt når det kommer til å håndtere en så kompleks karakter som Neymar. Tidligere PSG-trener Unai Emery fortalte Neymar i en omfattende samtale at ingen kunne fortelle ham hva han kunne gjøre eller ikke. Thomas Tuchel valgte en annen tilnærming og fortalte Neymar at han måtte lytte.

Tuchel valgte å fokusere på kollektivet, og ikke nødvendigvis det individuelle. Pochettino har valgt en mer tilbaketrukken tilnærming, noe som ser ut til å ha blitt tatt imot med åpne armer av spillerne.

Det hjelper selvsagt å vinne. Når du lærer deg å sykle for første gang, så klarer du ikke å fatte at det var så vanskelig. Det samme gjelder den tittelen Pochettino omsider vant i sin karriere med PSG. Helt sikkert den første av mange, og en tittel som har fjernet en stor vekt fra hans skuldre.

Den neste tiden vil store tester komme for den franske giganten. Laget er for øyeblikket ett poeng bak serieleder i Ligue 1 Lille. 10. mars er det også duket for returoppgjøret mot Barcelona i Champions League.

Mange ting ligger til rette for at Pochettino skal kunne skape en riktig atmosfære i garderoben. Selv om det er bra nivå på det franske språket, er det spansk som blir mest brukt i garderoben. Innflytelsesrike spillere som Ángel di Maria, Ander Herrera, Sergio Rico, Juan Bernat og Pablo Sarabia snakker alle spansk og bidrar til et positivt miljø i garderoben.

Pochettino har også hatt den luksusen av å komme til et samlet lag. Forrige sesong tapte de første oppgjør i åttedelsfinalen mot Borussia Dortmund. Da valgte spillerne å samle seg for å ta en middag på Marco Verattis restaurant – ikke så langt unna Champs-Elysees. Det skapte en plattform som gjorde at de tok seg hele veien til en finale i turneringen.

Noen mørke skyer er det likevel. 17 spillere i troppen har testet positivt for korona, og det er ikke alle som er friske enda. Legg til ti skader, hvorav fem er på spillere som normalt ville startet, så vil du se noen problemer. Pochettinos hovedmål vil den neste tiden være å gi spillerne et godt fysisk grunnlag.

Det er mange som har forsøkt å analysere argentinerens metoder, men de fleste har kommet til kort. De må søke andre steder og grave dypere for å forstå hvordan hans lag presser mer, løper mer og er mer motiverte enn tidligere. Rom for forbedring er det også fortsatt.

Tidligere har Pochettino hatt mange samtaler – blant andre med den legendariske treneren Marcelo Bielsa – for å forstå spillernes utvikling. Han merket seg at i disse dager har samtlige spillere et større fokus på sine mobiltelefoner før en trening, enn på jobben de har foran seg. Når treningsøkten er ferdig, er ikke fokuset på prestasjonene på trening, men på å komme seg raskest mulig tilbake til mobiltelefonene.

Den eneste løsningen er å lære dem å forstå deres jobb på en annen måte. De må gjenoppdage noen av ingrediensene mange av dem har mistet på veien til stjernestatus.

I Tottenham-perioden var det en selvfølge for Pochettino å se kampene de yngre spillerne på akademiet spilte. Han kunne se at de spilte med den samme gleden og entusiasmen som den gutten som spilte for 40 år siden.

I dag er det mange som ofrer den gleden for berømmelse og penger. Den argentinske forfatteren Jose Narosky snakket ikke nødvendigvis om fotball, men sa at “den som bytter glede for penger, kan ikke bytte penger mot glede”.

Pochettino kommer fra en tid der de eneste menneskene man lyttet til var foreldre og trenere. I dag er det mange som tilbyr råd, fristelser og andre ting til spillere som Mbappé og Neymar. De tilbys ting som er langt mer enn det majoriteten av andre mennesker kan drømme om.

Så i en verden hvor materialistiske verdier settes mest pris på, hvordan kan du innstille gode, gamle verdier i spillerne? Vel, kanskje ved å gi en klem – slik man kunne gjøre før Covid-tiden. Eller ved å lytte, stille spørsmål og sette seg inn i spillernes tanker og behov.

Hvis man den neste tiden får se et PSG-lag som konstant presser, spiller kamper med stor glede og gjør alt de kan for å hjelpe sine lagkamerater, vil vi se at Pochettino og PSG er på riktig spor.

Oversatt av Shayan Jalilian.

Antall visninger