Pochettino og PSG på riktig spor

Det er avgjørende å avgi et godt førsteinntrykk.

Historien skal ha det til at Claudio Ranieri i sin første dag som Chelsea-trener ba Marcel Desailly om å oversette ordene hans til spillerne, fordi han ikke kunne prate engelsk.

Dårlig trekk!

Han ba Desailly fortelle dem at han var kommet for å endre dynamikken i laget, gi spillerne en hjelpende hånd og at hans dør alltid var åpen. Han hadde til og med tatt med seg et glass champagne for en god framtid.

Desailly smilte til de andre spillerne og ba dem om å virke interessert, smile og late som at det den nye treneren sa var betydningsfullt. Ranieri smilte fra øre til øre da treningen fortsatte, og trodde at han hadde nådd målet sitt.

Men sannheten var en annen. Han hadde klart å miste garderoben, før han knapt hadde rukket å sette sine føtter i den.

Mauricio Pochettino og hans betrodde team ser derimot ut til å ha landet med begge bein i Paris Saint-Germain. Alle som så matchvinner-feiringa til Neymar da han avgjorde Champions Trophy-finalen, kunne se at den var improvisert og uventet. Det var en sann glede som kom ut.

Pochettino har nok en gang klart å gjøre det han kan best. Han har gjort ting på en måte som han alltid gjør ved å utføre tre viktige handlinger:

1) Få kontroll og etablere en stamme i laget.

2) La alle vite at han er der for å hjelpe.

3) Ikke døm noe eller noen på forhånd, og ta avgjørelser basert på det han ser, og ikke basert på det han har hørt tidligere.

Det er selvsagt langt vanskeligere å gjøre enn det høres ut som. Spesielt når det kommer til å håndtere en så kompleks karakter som Neymar. Tidligere PSG-trener Unai Emery fortalte Neymar i en omfattende samtale at ingen kunne fortelle ham hva han kunne gjøre eller ikke. Thomas Tuchel valgte en annen tilnærming og fortalte Neymar at han måtte lytte.

Tuchel valgte å fokusere på kollektivet, og ikke nødvendigvis det individuelle. Pochettino har valgt en mer tilbaketrukken tilnærming, noe som ser ut til å ha blitt tatt imot med åpne armer av spillerne.

Det hjelper selvsagt å vinne. Når du lærer deg å sykle for første gang, så klarer du ikke å fatte at det var så vanskelig. Det samme gjelder den tittelen Pochettino omsider vant i sin karriere med PSG. Helt sikkert den første av mange, og en tittel som har fjernet en stor vekt fra hans skuldre.

Den neste tiden vil store tester komme for den franske giganten. Laget er for øyeblikket ett poeng bak serieleder i Ligue 1 Lille. 10. mars er det også duket for returoppgjøret mot Barcelona i Champions League.

Mange ting ligger til rette for at Pochettino skal kunne skape en riktig atmosfære i garderoben. Selv om det er bra nivå på det franske språket, er det spansk som blir mest brukt i garderoben. Innflytelsesrike spillere som Ángel di Maria, Ander Herrera, Sergio Rico, Juan Bernat og Pablo Sarabia snakker alle spansk og bidrar til et positivt miljø i garderoben.

Pochettino har også hatt den luksusen av å komme til et samlet lag. Forrige sesong tapte de første oppgjør i åttedelsfinalen mot Borussia Dortmund. Da valgte spillerne å samle seg for å ta en middag på Marco Verattis restaurant – ikke så langt unna Champs-Elysees. Det skapte en plattform som gjorde at de tok seg hele veien til en finale i turneringen.

Noen mørke skyer er det likevel. 17 spillere i troppen har testet positivt for korona, og det er ikke alle som er friske enda. Legg til ti skader, hvorav fem er på spillere som normalt ville startet, så vil du se noen problemer. Pochettinos hovedmål vil den neste tiden være å gi spillerne et godt fysisk grunnlag.

Det er mange som har forsøkt å analysere argentinerens metoder, men de fleste har kommet til kort. De må søke andre steder og grave dypere for å forstå hvordan hans lag presser mer, løper mer og er mer motiverte enn tidligere. Rom for forbedring er det også fortsatt.

Tidligere har Pochettino hatt mange samtaler – blant andre med den legendariske treneren Marcelo Bielsa – for å forstå spillernes utvikling. Han merket seg at i disse dager har samtlige spillere et større fokus på sine mobiltelefoner før en trening, enn på jobben de har foran seg. Når treningsøkten er ferdig, er ikke fokuset på prestasjonene på trening, men på å komme seg raskest mulig tilbake til mobiltelefonene.

Den eneste løsningen er å lære dem å forstå deres jobb på en annen måte. De må gjenoppdage noen av ingrediensene mange av dem har mistet på veien til stjernestatus.

I Tottenham-perioden var det en selvfølge for Pochettino å se kampene de yngre spillerne på akademiet spilte. Han kunne se at de spilte med den samme gleden og entusiasmen som den gutten som spilte for 40 år siden.

I dag er det mange som ofrer den gleden for berømmelse og penger. Den argentinske forfatteren Jose Narosky snakket ikke nødvendigvis om fotball, men sa at “den som bytter glede for penger, kan ikke bytte penger mot glede”.

Pochettino kommer fra en tid der de eneste menneskene man lyttet til var foreldre og trenere. I dag er det mange som tilbyr råd, fristelser og andre ting til spillere som Mbappé og Neymar. De tilbys ting som er langt mer enn det majoriteten av andre mennesker kan drømme om.

Så i en verden hvor materialistiske verdier settes mest pris på, hvordan kan du innstille gode, gamle verdier i spillerne? Vel, kanskje ved å gi en klem – slik man kunne gjøre før Covid-tiden. Eller ved å lytte, stille spørsmål og sette seg inn i spillernes tanker og behov.

Hvis man den neste tiden får se et PSG-lag som konstant presser, spiller kamper med stor glede og gjør alt de kan for å hjelpe sine lagkamerater, vil vi se at Pochettino og PSG er på riktig spor.

Oversatt av Shayan Jalilian.

Eden Hazards skademareritt

Den høyeste prisen som noensinne er betalt for et stykke glass er 2.646.650 millioner euro for en romersk glasslampe. Den hadde eksistert i 1.700 år før den ble kjøpt via telefon på auksjon i juli 2004.

15 år senere investere Real Madrid 120 millioner euro, pluss 20 millioner euro i variabler for noe langt større, eller i dette tilfellet langt skjørere: Den belgiske superstjernen Eden Hazard.

Nå som spilleren står overfor enda en god periode på sidelinjen har den ekstremt krevende Madrid-pressen vært raskt ute med å uttrykke deres følelser overfor belgieren. De sier at Hazard er “laget av glass”.

Før den hittil siste skaden, har Eden Hazard hatt flere skader (10) enn mål (4) i den spanske hovedstaden. I skrivende stund har han gått glipp av 45 kamper, og med den skaden han nå har pådratt seg vil det antallet nå opp mot 50. Han har bare spilt 35 kamper for Real Madrid etter overgangen fra Chelsea i 2019.

I Chelsea mistet han bare 20 kamper i løpet av syv sesonger.

Eden Hazards Real Madrid-karriere startet dårlig og har bare blitt verre. Han ankom klubben i 2019 med en hamstringskade som gjorde at han mistet sesongens tre første kamper. Han hadde ikke engang rukket å sette sine bein på banen før han ble skadet.

Siden har det utviklet seg til å bli en deprimerende katalog av den ene skaden etter den andre. I november testet han positivt for korona, men ellers er det stort sett muskelskader som har plaget ham.

Det kan nok ikke være noe trøst for ham, men han er i det minste i godt selskap sammen med mange andre superstjerner, som har kommet til klubben og fått den uønskede tittelen “futbolistas de cristal” – spillere laget av glass.

Han har allerede blitt sammenlignet med Gareth Bale, som hadde så mange som 23 skader i løpet av sine syv sesonger i klubben. Waliseren hadde i det minste mange viktige bidrag, spesielt i Champions League-finalene i Lisboa og Kiev.

Den brasilianske sensasjonen Kaka er et annet eksempel. Han kom til klubben to år etter at han vant Gullballen, og brukte mer tid i behandlingsrommet enn på banen.

Og hvis du tror Hazard har det tøft, så ha Jonathan Woodgate i dine tanker. Engelskmannen spilte så lite som 14 kamper i Real Madrid fra 2004 til 2007, og i hans første sesong i klubben spilte han ikke en eneste kamp. Da han omsider fikk sin debut 22. september 2005, klarte han å score et selvmål mot Athletic Club og ble senere utvist i samme kamp.

Men hvor mange av problemene til Hazard skyldes egentlig det mentale?

Tidligere i 2015/16-sesongen da Jose Mourinho var Chelsea-trener, ble Eden Hazard kåret til sesongens spiller i Premier League. Han ble av mange – inkludert Mourinho – betraktet som en spiller som hadde potensialet til å nå opp til Ronaldo- og Messi-nivå. Chelsea-sjefen presset belgieren til å heve spillet sitt for å kunne hamle opp med de aller beste.

Han hadde det tekniske og taktiske på plass, men det gjenstod å se om han hadde den riktige mentaliteten som krevdes for å kunne spise middag på det eksklusive bordet til Cristiano og Leo.

Og ganske raskt ble det krystallklart for Mourinho at spilleren ikke hadde den nødvendige mentaliteten som krevdes for å heve spillet sitt opp til deres nivå. Hans effektivitet som spiller ble redusert av presset.

Mourinho forstod raskt at kantspilleren måtte være avslappet, glad og spille uten press dersom han skulle være på sitt beste. Han trakk seg tilbake, og da fikk han igjen se den beste utgaven av Hazard.

Det samme skjønte Antonio Conte, som fant ut at han ikke måtte legge for mye press på Hazard dersom han ville oppnå kortsiktige mål. Belgias reise til semifinalen i 2018-VM, og Chelseas Europa League-triumf hvor han var helt fantastisk i finalen, er gode eksempler på det.

De som kjenner ham best, sier at han er en spiller for visse øyeblikk og ikke en som er god i samtlige 90 minutter. Han mangler den mentale styrken for å prestere stabilt, og er en spiller som liker å nyte livet. Han liker å føle seg avslappet, og ikke være under press til å levere som de aller beste.

Og det var akkurat på grunn av det manglende ønsket om å være leder, kaptein og ta innover seg taktiske instrukser, som gjorde at forholdet hans til Maurizio Sarri i Chelsea surnet.

I Real Madrid har han endret mange av rutinene sine. Han trener mye styrke, samt kjerne- og balanseøvelser – noe han nesten aldri gjorde i Chelsea. Det er hans tidligere kosthold og mentale skjørhet som har gjort at han er så sårbar for skader.

Det er også greit å legge til det faktum at han aldri har bært et rykte som stjerne med komfort, og at han av sine kritikere kalles en “bra vær-spiller”. En spiller som skinner når sola skinner, men som forsvinner når regnet kommer og problemene dukker opp.

Det belgiske landslagets legeteam er overbeviste om at skadene hans skyldes en mental skjørhet og ikke fysiske problemer.

De mener at Real Madrid har vært for raske med å få ham tilbake på banen fra skader. Han har vært i klubben i halvannet år, men har aldri hatt en ordentlig oppkjøringsperiode. Han mangler den nødvendige rytmen, og er ikke i en situasjon der ting er som normalt for ham.

De mener at Real Madrid må trykke på “nullstill-knappen”, og at han trenger en fersk start med en full oppkjøring.

Og det er mer: Eden Hazard har ingen personlig trener, noe mange andre fotballspillere har. Han er også for opptatt med å tilfredsstille alle andre, og per dags dato er det ikke til nytte for noen – inkludert ham selv.

Fremdeles er heller ikke konsekvensene av å ha fått korona i november kjent. Noen har beregnet at medium- til langtidseffektene av sykdommen kan føre til flere skader.

Eden Hazard er lykkelig i Madrid. Han har integrert seg i landet og liker livsstilen. Shakespeare sa en gang at “urolig er et hode som bærer en krone”. Hvis Real Madrid kan finne ut av av Hazards hovedstyrker og begrensninger, er det ingen grunn til at han ikke skal få en lang og fruktbar karriere på Santiago Bernabéu.

Men først må han bli frisk.

Oversatt av Shayan Jalilian

El Mundo-avsløringen – Det skitne spillet i Messi-kulissene

Den spanske avisen El Mundo har avslørt alle detaljene i Lionel Messis kontrakt med Barcelona, noe som minner om det gamle jødiske ordtaket “en halv sannhet er en hel løgn”.

Der Spiegel publiserte for mer enn tre år siden noen av detaljene i kontrakten Messi undertegnet med Barcelona i 2017. Men det El Mundo har klart, er å få tak i den fulle kontrakten, og det skal de gratuleres for.

Måten de har brukt det på, er en annen sak. Avisen er basert i Madrid og knyttet til høyreorienterte politikere. De benyttet informasjonen sin til å begå et karakterdrap på argentineren. Med overskriften “Den faraoniske kontrakten som får Barcelona til å gå konkurs”, hevder de altså at det er Messis kontrakt som har sørget for at Barcelona er i en stor økonomisk krise.

Det er selvfølgelig ikke sant, selv om Messi er fullstendig klar over det Winston Churchill en gang sa om at “en løgn sprer seg over halve verden, før sannheten har rukket å få buksene på”.

Så hva er egentlig sannheten her?

La oss se på konteksten. I 2016 hadde både klubben og spilleren blitt enige om å forlenge kontrakten, men samtalene ble ikke sluttført før i 2017 – rett etter at Neymar hadde dratt til Paris Saint-Germain. Lionel Messi hadde en utkjøpsklausul på 400 millioner euro, og Barcelona-ledelsen fryktet at den summen ikke var nok til å skremme vekk lag som Manchester City og Paris Saint-Germain. Josep Maria Bartomeu ønsket ikke å miste argentineren mens han var sjef for klubben, så hvorfor ikke gi ham en kontrakt som strekte seg til det neste presidentvalget? Messi, som var 30 år på det tidspunktet, la til en klausul i kontrakten som ga ham en mulighet til å forlate klubben hver sommer. Bartomeu presset på for at klausulen bare skulle gjelde for lag som ikke spilte i Europa, men det lot seg ikke gjøre.

Ifølge tallene som El Mundo viser (de er ikke blitt avkreftet av noen, siden de har tilgang til kontrakten. Mer om det senere), ville Messi mottatt 555 millioner euro over fire år, men bare dersom alle tilleggsklausulene ble utløst. Han har tjent 511 millioner i perioden 2017 til 2021, noe som tilsier 127,75 millioner euro brutto i året. Så kan man legge til en forlengelsesbonus på 115 millioner, i tillegg til 77 millioner i lojalitetsbonus, fordelt på to betalinger. Barcelona skylder for øvrig spilleren 63,5 millioner, som de ennå ikke har betalt ham.

Avisen har valgt å skylde på Messi, når det er ledelsen som har gjort dårlige valg. De har til stadighet forlenget kontrakter til spillere med en sum som er langt over deres markedsverdier, samtidig som at de ikke har hatt kontroll på inntektene. Lionel Messi har brakt klubben minst 800 millioner euro i inntekter de siste fire årene – det er det ingen som nevner. Det er en sum som det er vanskelig å regne på, men klubben har kalkulert med at de tjener mer når de har ham på laget. Det gjelder inntekter fra billetter, butikker, sponsorer, museer (det mest besøkte i Katalonia) og TV-rettigheter. Når laget er på pre-season-turer tjener de 20 priosent mer når han spiller, og over halvparten av draktene som selges er med navnet Messi bakpå.

Realiteten i Messi-avtalen er at hans lønn inntil nylig utgjorde omtrent 13,87 prosent av Barcelonas budsjett på 1000 millioner euro. I dagens klima generer Messi ene og alene en inntekt for Barcelona som er langt over den prosentandelen.

Messi har kanskje kostet klubben rundt 384 millioner euro, men det er verdt å huske på at spillere som Griezmann, Coutinho og Démbéle har kostet katalanerne rundt 440 millioner euro som følge av dårlig ledelse. Det er spillere som ikke har bidratt noe som helst både på og utenfor banen.

Argentinerens avtale gjør ham kanskje til den best betalte idrettsutøveren i verden, men jeg har ikke hørt om en pistol som rettes mot hodet til daværende Barcelona-president Josep Maria Bartomeu, som tross alt var der da kontrakten skulle signeres.

I de 104 årene før Messi kom til klubben, hadde Barcelona vunnet 16 LaLiga-titler, en Champions League-tittel og null klubb-VM. Etter at argentineren kom til klubben, har Barcelona vunnet LaLiga ti ganger, Champions League fire ganger og klubb-VM tre ganger.

Det som er mest uhyggelig med denne saken, er de som står bak den.

Ingen kan være uenig i at Barcelona er i store problemer, men El Mundo og Madrid vet utmerket godt hva de driver med. De fjerner fokuset fra det som skjer på Santiago Bernabéu, der Real Madrid, som meldt av Diario Sport, har en samlet gjeld på hele 901 millioner euro og en nettogjeld på 355 millioner euro. De vet også at når alle nå snakker om Messis kontrakt, er det ikke så mange som kommer til å snakke om at Zidanes menn ligger ti poeng bak serieleder Atlético Madrid, eller at de ikke har klart å skrape sammen ett eneste poeng på hjemmebane mot lag som Cadiz, Alavés og Levante.

De vil selvsagt heller møte et Barcelona-lag uten Lionel Messi. Ved å legge nok press på Barcelona-kapteinen, håper de at han tar det enkleste valget og forlater klubben. Og hvilken anledning er vel bedre til å surne det allerede tøffe forholdet mellom spilleren og klubben, enn å dra fordel av den alvorlige økonomiske krisen til å klandre spilleren på urettferdig vis.

Men dette er min oppfatning av saken. Ingen vet hvem som har lekket denne informasjonen og hva hensikten med det er. Men det er i alle fall ikke noen som tenker godt om Messi og hans standing i klubben. Informasjonen om hans lønn og den sjalusien som råder på sosiale medier, er en dårlig måte å slå ham ned på. i USA ville trolig media og supportere hyllet det faktum at han er verdens best betalte idrettsutøver.

Presidentvalget står snart for tur, og i den anledning var kandidat Victor Font raskt ute med å ta avstand fra El Mundos avsløring.

“Lionel Messi fortjener hver eneste euro han får av Barcelona. Det er ikke han som har ødelagt Barcelona. Tvert imot. Han er den beste spilleren i fotballens historie, og vil vil ha ham her med oss for alltid”.

De to andre kandidatene, Joan Laporta og Toni Freixa, sa lignende ting.

Det gjenstår å se om Messi blir i Barcelona eller ikke. Han er selv overbevist om at han ønsker å forlate klubben, men Laporta, som er favoritt til å vinne presidentvalget 7. mars, har tro på at han klarer å beholde Messi. Det som uansett er sikkert, er at hans avgjørelse kommer til å basere seg på mulighetene til å vinne flere trofeer med klubben. Det ser ikke særlig sannsynlig ut med tanke på de økonomiske problemene klubbene har.

Messi trakk seg da han hadde muligheten til å gå til rettssak mot Barcelona, men det er usannsynlig at han er like tilbakeholden overfor El Mundo. Advokatene jobber allerede med papirarbeidet, og det er mange som tror at lekkasjene kommer fra klubben. Kanskje er det noen fra det tidligere styret som har lekket kontrakten, for å rettferdiggjøre det faktum at klubben er på randen av konkurs.

Men det skulle de tenkt på da de øste ut store summer til spillere som ikke fortjente det, eller alle de pengene de har brukt på idiotiske overganger.

Messi er den best betalte spilleren i verden, fordi at han enkelt og greit er verdens beste spiller, og ifølge mange – inkludert meg selv – tidenes beste.

Oversatt av Shayan Jalilian

– Et feilaktig inntrykk har spredd seg om Ødegaard

Det er forståelig at Martin Ødegaard har bestemt seg for å få fart på karrieren sin under Mikel Artetas vinger i Arsenal. Men for Zinedine Zidanes Real Madrid er dette nok en skuffende dag.

Nordmannen kom tilbake til Real Madrid etter at laget ble slått ut av Manchester City i Champions League. Det var Zidanes ønske å få 22-åringen tilbake til Madrid, og Ødegaard hadde nok forventet seg mer tillit av franskmannen enn det han har fått.

Det har dessverre ikke blitt som han hadde håpet. Ødegaard startet de to første kampene i LaLiga, men i de seks siste kampene etter at han kom tilbake fra en muskelskade har han bare spilt fem minutter.

Det er et feilaktig inntrykk som har spredd seg om at Ødegaard har gitt opp for tidlig. Tidligere direktør og spiller i Real Madrid, Jorge Valdano, skriver i sin spalte i avisen El Pais at Ødegaard ikke har den nødvendige mentaliteten som skal til for å lykkes i Real Madrid.

Realiteten er selvfølgelig en helt annen. Sannheten er at han ønsket å bli i Real Sociedad i to sesonger. Han hadde vist talentet sitt i La Real og baskerne hadde elsket å beholde ham i enda en sesong. Da han ble kalt tilbake til Real Madrid, trodde han nok at han ville få en umiddelbar rolle på laget.

Tar man med i betraktningen Zidanes «track record» med noen av de yngre spillerne han har tilgjengelig – noe han fortsatt holder på med – er det tydelig at dersom Ødegaard skal utvikle seg som han selv vil, i hvert fall med dagens ledelse, er ikke Real Madrid det beste stedet for ham.

SE: B-laget – Ødegaard spesial i San Sebastian

Før i tiden hadde Zidane alltid en plan A og en plan B. Det var slik han vant ligaen i 2017, og det var slik han vant tre Mesterliga-titler. Hans reserveplan den gangen gikk imidlertid ikke ut på å bruke unggutter, men snarere en rekke etablerte, rutinerte spillere. Spillere som Alvaro Morata, James Rodriguez, Kovacic, Lucas Vazquez, kanskje med unntak av den unge Marco Asensio, som allerede hadde demonstrert at han hadde et veldig stort talent.

Da han returnerte til sin andre periode i klubben, var briefen Ødegaard mottak at klubben sto foran en re-sirkulering av det som raskt var i ferd med å bli en aldrende tropp. Målet var å transformere den til en stall som kombinerte yngre stjerner med erfarne spillere som sammen skulle ta klubben fremover.

Zidane har ikke utført noe av dette, i beste fall i veldig liten grad.

Tidligere Liverpool-kaptein Alan Hansen, nå fotballekspert, uttalte en gang de berømte ordene «you can’t win anything with kids», kort tid før Sir Alex Fergusons Class of 92 gikk hen og vant omtrent alt som var å vinne.

Hansen ble latterliggjort, urettferdig i mine øyne, fordi det han sa, kanskje bortsett fra ett ord, var helt korrekt. Det han mente å si, var at de ikke kunne vinne noe bare med «kids». Fordi laget som faktisk var godt forspent med en rekke yngre, talentfulle spillere, samtidig også inneholdt et utvalg av toppkvalitetsspillere som hjalp dem til å bli det storlaget de ble.

Det var denne modus operandi Real Madrid så etter i Zidane. Selv om slikt selvsagt tar tid, krever tålmodighet og en liten grad av planlegging, i tillegg til forståelsen av at for å bevege seg fremover, må man noen ganger gå til siden, kanskje til og med et steg tilbake.

Zidanes fokus er på her og nå, og som en konsekvens vil han alltid ty til veteranene når han er i en form for knipe. Typer som Modric, Casemiro, Benzema, Kroos, Carvajal og resten av kavaleriet rir inn for å fikse problemet, de store gutta ankommer festen for å ordne opp i problemene og sikre gjeninnføringen av normal drift.

Noe som er greit på kort sikt, selv om konsekvensen for klubben blir at en klubb som Alaves fint kan slås, uten at man på lengre sikt blir særlig oppmuntret av det. Konsekvensen av hans politikk blir at man, bortsett fra den gamle garde som er prøvd og testet, ender opp med en rekke toppspillere som enten er solgt (Sergio Reguilon til Spurs, Achraf Hakimi til Inter); spillere som er leid ut, som Dani Ceballos (Arsenal), Luka Jovic (Eintract Frankfurt), Brahim Diaz (AC Milan), eller spillere som fortsatt er der, men som rett ut står på stedet hvil (Valverde, Alvaro Odriozola, Rodrygo, Mariano Diaz og Vinícius Jnr.) fordi en manager er langt mer interessert i kortsiktige løsninger, enn han er på medium- til langtidsplaner og -løsninger.

Nå kan man føye Ødegaards navn til listen over spillere som er på utlån. Martin Ødegaard, akkurat som et hvert annet fantastisk talent som for tiden oppholder seg på Santiago Bernabeu, kan tilgis for å tenke at hans utvikling ikke er i nærheten av toppen av Zidanes prioriteringer i Madrid om dagen, derav også hans sterke ønske om å søke lykken andre steder.

Hans reaksjon er typisk for enhver talentfull 22-åring som lukter at han under det nåværende regimet ser mot seks nye måneder uten å få sjansene han selv føler han fortjener.

En som hadde vært bedre rustet til å utføre jobben Zidane nå ikke gjør, ville ha vært Santiago Solari. Han så dette komme da han ble vitne til det gradvise forfallet til tidligere storspillere som Isco og Marcelo, og i stedet stolte på spillere som Reguilon, Valverde eller Vinícius i løpet av sin korte karriere som hovedtrener.

Min forståelse av situasjonen er at Real Sociedad trodde de hadde en god sjanse til å hente Ødegaard tilbake til San Sebastian, men at det ikke passet Real Madrid særlig godt, ettersom de ser La Real som rivaler om en topp fire-plassering. Så tok Mikel Arteta telefonen som overbeviste Ødegaard om at Arsenal var rett stoppested for ham.

Hvis han er kommet til den konklusjonen, er det ganske åpenbart at han i den samtalen med Arteta ble fortalt at han vil få spilletid i klubben, og at han samtidig vil få mye ansvar i hendene på Emirates.

Emile Smith Rowe, som for øyeblikket er Arsenals kreative kraft i troppen, er ut og inn på grunn av skader. Uansett er han nok fortsatt for ung, selv om han nesten garantert er en fremtidig Arsenal-stjerne. For to måneder siden vurderte klubben faktisk å sende ham ut på lån for å sikre at han fortsatte sin utvikling.

Nå vil nok Ødegaard bli sett på som en import med en større garanti for kvalitet i leveringen. Arsenal vet at det ikke er noen klausul i kontrakten om kjøp, men de vil garantert føle at de er i pole position hvis Real Madrid bestemmer seg for å leie ham ut én sesong til.

Men det blir for fremtiden å avgjøre. Akkurat nå er mitt inntrykk at Zidane ikke er i Madrid neste sesong. Frem til da vil han fortsette å rotere troppen så mye som han kan, fullt klar over den utmattende sesongen alle klubber må takle. Zidane har gjort som han ble bedt om, en klubblegende som har vunnet trofeer, selv om den andre delen av hans tid som manager i klubben – ligagullet i fjor er et hederlig unntak – ikke har vært like suksessfull. Nå ser det ut til at en ny, ledende kraft trengs – hvis de kan finne den rette personen.

Det valget vil utvilsomt påvirke Ødegaards fremtid.


– Hvem skal ordne opp i dette rotet?

Hvis Barcelonas sjokkerende 2-3-tap i den spanske supercupen forteller oss noe, så er det at i fotball og livet, kan ting alltid bli verre selv om det står dårlig til fra før av.

Selv om denne turneringen ikke er det som står høyest i kurs over titler Barcelona kan vinne denne sesongen, så kan finaletapet vise seg å koste dyrt.

Lionel Messi ble for første gang i Barcelona-karrieren utvist, da han like før slutt slo Athletic Club-spiller Asier Villalibre i bakhodet. Det betyr at katalanerne nå må klare seg uten deres store talisman i de neste to til fire kampene.

Barcelona har vært i en lignende situasjon tidligere.

Denne sesongen tok de seg i det minste til finalen, etter at de slo Real Sociedad 3-2 på straffer, uten at Messi var på banen.

Men forrige sesong ble det exit i semifinalen av den spanske supercupen. Da var det Atlético Madrid som ble for sterke og slo Barcelona 3-2.

Fire dager senere valgte klubben å terminere Ernesto Valverdes kontrakt som Barcelona-trener. Spanjolen hadde vært i klubben i to og et halv år, men sannheten er at ledelsen aldri hadde klart å tilgi ham, etter at Liverpool på mirakuløst vis slo ut Barcelona til tross for å ha tapt første kamp 0-3 på Camp Nou. Under Valverde røk den katalanske klubben ut av Champions League to sesonger på rad.

13. januar 2020 ble Quique Setién utnevnt som klubbens nye hovedtrener. Han skrev under på en kontrakt frem til 30.juni 2022, men hans tid i klubben ble intet annet enn en katastrofe.

Tidligere pleide Copa del Rey å være en fin måte å flytte fokus vekk fra problemer på, men denne gangen var det annerledes. 6.februar sikret en sen Iñaki Williams-scoring mot Barcelona en plass i finalen for Athletic Club. For første gang siden 2010 skulle en Copa del Rey-finale bli spilt uten Barcelona.

Likevel var fortsatt katalanerne bare tre poeng bak tabelltopp, og hadde fremdeles alt å spille for i LaLiga. Hva i all verden kunne gå galt? Vel, ganske mye faktisk. Og i hovedsak det som skjedde utenfor banen.

Samme måned avdekket radiokanalen SER Catalunya en skandale som virkelig skulle sende sjokkbølger gjennom den katalanske hovedstaden. Kanalen hevdet at klubbpresident Josep Maria Bartomeu hadde inngått en kontrakt med selskapet 13 Ventures. Det er et selskap som har spesialisert seg på å påvirke folks meninger på sosiale medier. Bartomeu skal ha brukt dette selskapet til å styrke og beskytte omdømmet til Barcelona-styret, samtidig som at han førte en kampanje for å svekke en rekke klubblegender, deriblant Messi, Pique, Xavi, Puyol og Guardiola.

Styret nektet selvsagt for disse beskyldningene, men sannheten er at ingen virkelig trodde på det de sa. 13 Ventures-saken var begynnelsen på slutten for Bartomeu og hans styre.

Til tross for bråk, uro og press utenfor banen, dro Barcelona til Santiago Bernabéu i mars for å spille mot Real Madrid. Messi og gjengen var serieledere etter å ha vunnet fire kamper på rad, og var også ubeseiret på de syv siste El Clasico-kampene i LaLiga. Men det gikk ikke veien. Scoringer av Vinicius og Mariano sørget for at Real Madrid slo Barcelona for første gang på fire år. Barcelona responderte og vant mot Real Sociedad den påfølgende helgen. De var serieledere da sesongen ble satt på vent i tre måneder som følge av koronapandemien.

Barcelona hadde alt i sine egne hender da sesongen startet opp igjen, men endte opp med å kaste vekk LaLiga-trofeet. Alt så ut til å være i rute etter rutinemessige seire over Mallorca og Leganés, men 0-0 mot Sevilla sørget for at Real Madrid overtok tabelltoppen. Madrid-klubben plukket poeng jevnt og trutt, mens Barcelona tapte borte mot Celta Vigo og hjemme mot Atlético Madrid. Los Blancos trengte seier mot Villarreal i nest siste serierunde for å sikre gullet, og da Barcelona presterte å tape 1-2 hjemme mot Osasuna, var det som om de ga en gavepakke til Zidanes menn som til slutt vant ligaen.

Det så ut som at ting ikke kunne bli verre for stakkars Quique Setién, men…

De fikk bank i Champions League-kvartfinalen og ble knust hele 2-8 av Bayern München. Det ydmykende tapet fikk de tidligere nederlagene mot Roma og Liverpool til å se ut som seire. Det signaliserte slutten på en æra. Det ble et bunnpunkt i Barcelonas rike historie, og ringvirkningene av nederlaget skulle den neste tiden vise seg å bli store.

Lionel Messi bestemte seg for å sende et dokument, via den mye omtalte burofaxen, hvor han skrev at han ville forlate klubben etter sesongen. Argentineren formidlet først beskjeden muntlig, men klubben nektet rett og slett å la han dra. Han ble satt i en situasjon der han ikke hadde noe valg.

Argentineren hadde en klausul i kontrakten som tillot ham å forlate klubben gratis dersom han informerte om sin beslutning før 10.juni. Da han formaliserte ønsket sitt gjennom å sende et skriftlig dokument, ble han fortalt at fristen var ute og at klausulen ikke gjaldt.

Messi trodde åpenbart at han hadde mer tid med tanke på at sesongen først ble utsatt og deretter startet på nytt. Klubben nektet for dette. Messi kunne tatt saken videre til retten, men det ville ødelagt hans omdømme i klubben. Han valgte til slutt å fortsette i Barcelona, vel vitende om at han i januar ville stå fritt til å snakke med andre klubber om en gratisovergang.

Bartomeu og hans inkompetente styre kom dårlig ut av denne saken, og valgte til slutt å trekke seg før de uansett ville ha blitt tvunget til å gå av som følge av et mistillitsforslag.

Nå har vi endelig kommet til det punktet at en ny president skal velges.

Valget skulle egentlig ha blitt holdt 21. januar, men koronaviruset har forårsaket en utsettelse til mars. Det sies at det midlertidige styret, som ledes av Carles Tusquets, er glad for at valget har blitt utsatt. Det har åpnet opp for en mulighet slik at ulike scenarioer kan forberedes, og at de kan forlate klubben på best mulig vis.

Det gjenstår å se hva de endelige tallene vil vise, men dette er en klubb som har en gjeld på hele 100 millioner euro bare fra forrige sesong. Totalt sett – og mange vil si at dette er et optimistisk tall – har klubben en gjeld på rundt 900 millioner euro.

For å gi en god illustrasjon over situasjonen, så er det bare å se på signeringen av Eric Garcia. Barcelona må betale Manchester City fem millioner euro for å hente stopperen i januar, men har ikke noe annet valg enn å vente til sesongen er ferdig slik at han kan komme gratis. Barcelona har rett og slett ikke penger. De er fattige.

Så hvem er det egentlig som er i stand til å rydde opp i dette kaoset ved valget den 7. mars?

Presidentkandidaten som regnes som den største favoritten, er tidligere klubbpresident, advokat og politiker, Joan Laporta. En god måte å vurdere hvem som mest sannsynlig vil vinne, er ved å se på antall medlemmer som har signert kandidatens søknad. Laporta mottok 9625 underskrifter, mens 4431 valgte Victor Font og 2643 gikk for Toni Freixa. Det er disse tre som skal kjempe om å bli Barcelonas nye president.

Laporta (40 år på den tiden) tok over som Barcelona-president i 2003. Klubben var da i krise, men under hans ledelse endte de opp som et av tidenes beste lag. Han er nå blitt eldre og klokere.

Han har endret sin strategi som tidligere gikk ut på å være veldig snakkesalig og åpen. Men han har imidlertid ikke klart å dy seg, og satte nylig opp et banner på en bygning ikke så langt unna Santiago Bernabéu med teksten “ser frem til å se dere igjen”. Laporta har dog ikke sagt så mye om hvem han ønsker som klubbens nye trener eller sportsdirektør.

Og hvem er det han egentlig kommer til å ta med seg for å ta ansvar over de avgjørende økonomiske beslutningene klubben må ta? Det kan se ut som at Jaume Giro vil få det ansvaret. Giro var tidligere direktør i Fundacio La Caixa, og er en mann med stor ekspertise på finans. Hans kunnskap kan bli viktig med tanke på å fjerne Barcelona fra det rotet de har havnet i.

Laporta har uansett en fantastisk CV og er en karismatisk type. Majoriteten av klubbens medlemmer husker han for de 12 titlene laget vant under hans presidentskap. Fire ganger vant Barcelona LaLiga, og to Champions League-titler fikk de også med seg. Og “The treble”-sesongen i 2008/2009 hvor de vant ligaen, cupen og Champions League i samme sesong, glemmes ikke.

Han er en sterk tilhenger av Cruyff-skolen, og er nok en som ikke ville vært fremmed for ideen om å hente tilbake Pep Guardiola. Men det er i hovedsak på grunn av den han er at folk vil stemme på ham, og ikke nødvendigvis på grunn av hans fotballfilosofi.

Vi får se hvilke planer han har for Ronald Koeman, men nederlenderens legendestatus i klubben kan være nok til at hans jobb er sikret – enn så lenge.

Folk som er tett på Laporta har også fortalt meg at han tror han kan overtale Messi til å bli i Barcelona. Vi får se.

Laportas nærmeste rival er Victor Font. Han er en gründer, og er administrerende direktør og styremedlem i Delta Partners. Hans slagord er “si al futur”, som betyr “ja til fremtiden”. Han får støtte av mange som håper at han kan forbedre klubbens sportslige og økonomiske situasjon.

Font har også et veldig nært forhold til Xavi Hernandez – mannen som av mange anses som den fremtidige Barcelona-treneren.

Han har allerede strukturert en plan. Toni Nadal, som er onkelen og den tidligere treneren til tennisstjernen Rafael Nadal, er en mann Font ønsker å ha med seg på laget. Ramon Cougat er en annen. Cougat er trolig Spanias mest kjente kirurg og har behandlet mange fotballspillere. Jordi Cruyff er også et navn som har poppet opp flere ganger, selv om han ikke har ønsket å uttale seg om klubbens politikk.

Fonts problem er at det ikke er nok folk som kjenner til ham. Han trenger mer tid til å nå ut til folket. Det som taler til hans fordel er at han har mange ideer, og ligner litt på 2003-utgaven av Laporta, bare at han ikke har den samme utstrålingen og personligheten. Men han har mange eksperter rundt seg, og det gjør opp for hans manglende karisma.

Under normale omstendigheter ville han vært et foretrukket valg, men dessverre er situasjonen i Barcelona så dårlig at de mest sannsynlig vil gå for et tryggere valg som Laporta.

Toni Freixa er den siste kandidaten, og representerer den gamle garden. Han hadde en tilknytning til Sandro Rosell og Bartomeu, og det gagner ikke akkurat hans kandidatur når situasjonen er som den er. Han har tidligere blitt beskyldt for å ha gjort ting av egen interesse da han var direktør, og representerer de gamle, kontroversielle presidentene i klubben.

Hans tale er at ingen er større enn klubben og at økonomien er viktigere enn hvem som er trener. Freixa følger læren om Nuñismo, som er oppkalt etter tidligere president Josep Lluís Núñez, og som går ut på at penger og økonomi er viktigere enn selve fotballen.

Det vil være sjokkerende om han vinner valget, men det som er sikkert, er at den som vinner valget har en stor jobb foran seg. Det er en såret klubb som trenger at noen tar tak.

Det vil bli en lang og humpete vei.

Oversatt av Shayan Jalilian

Koemans viktige grep i Barcelona

Etter tre strake seire og en ubeseiret rekke der de har tatt 20 av 24 mulige poeng, ser det ut til at hverdagen er tilbake for Barcelona.

Det var et tøft åpningskvartal på sesongen for klubben da de tapte fire av de ti første kampene, men nå ser det ut som at de – og viktigst av alt Messi – er tilbake i flytsonen. Laget skaper mange sjanser og spiller for tiden på sitt beste.  

Så hvordan har egentlig Ronald Koeman klart å endre situasjonen i Barcelona?

Koeman ankom Camp Nou overbevist om at en 4-2-3-1-formasjon ville være det beste. Det ville tillate ham å bruke Messi, Griezmann og Dembélé sammen, samtidig som at han skulle bygge et solid lag.

Han insisterte på at det var det riktige å gjøre, helt til spillerne begynte å uttrykke deres misnøye enten direkte til treneren, eller bak hans rygg. Uansett, så mottok han til slutt beskjeden klart og tydelig. Etter å ha levert gode prestasjoner for det franske landslaget tidligere i sesongen, uttalte Griezmann at Deschamps visste hvordan han skulle få det beste ut av angrepsspilleren. Lionel Messis kroppsspråk under kampene fortalte også en hel del om hvordan situasjonen var i den katalanske storklubben. 

Så viste det seg at Koeman skulle være heldig – veldig heldig. Han har på mange måter klart å skape sitt eget hell ved å benytte seg av talentfulle Pedri som en av lagets nøkkelspillere. 

Pedris tilstedeværelse har vært avgjørende. 18-åringen er en spiller som må spille i en 4-3-3-formasjon for å få brukt sine styrker best mulig. Formasjonen fjerner en defensiv midtbanespiller til fordel for en mer offensivt anlagt midtbanespiller. Det nye systemet har gitt Pedri bedre arbeidsforhold, og nå har han mer rom å jobbe i og kan slå de avgjørende pasningene – slik som den målgivende pasningen han hadde med hælen til Messi mot Athletic Club. Det må også legges til at man fra begynnelsen av kunne se at det var god kjemi mellom Pedri og Messi. De forstår hverandre, og snakker det samme fotballspråket på banen. Det å beholde 4-3-3-formasjonen er en «no brainer» for Koeman. Det har vært helt avgjørende.

Det er mindre avstand mellom lagdelene. Busquets’ manglende tempo har blitt kamuflert, og nå klarer han å utføre jobben sin langt bedre. En jobb som går ut på å presse, og distribuere ballen videre når han mottar den. De Jong ligner også omsider på den spilleren han var for Ajax og Nederland. Hans driv med ball og dype løp inn i boksen er til stor hjelp for lagets angrepsspillere. 

Tidligere Barcelona-trener Pep Guardiola klarte i mange år det som er nøkkelen i klubben, nemlig å holde Messi glad. Koeman har også forstått at argentineren kommer til å spille bedre dersom han er omringet av spillere som forstår måten han ønsker å spille fotball på.

Hele laget jobber nå slik at Messi skal få skinne. Det inkluderer en spiller som Dembélé, som endelig har skjønt at han må gjøre jobben en høyreving skal gjøre, og ikke streve for å bli lagets hovedperson og en som overkompliserer ting. Som en konsekvens av det, er Lionel Messi nok en gang toppscorer i LaLiga, spilleren med flest målgivende pasninger og den som fyrer av flest skudd på mål. «Plus ca change» som de sier på fransk, eller oversatt til norsk: «Jo mer ting endrer seg, desto mer blir de værende». 

Alle lag har tapt mange poeng, og det har vært en surrealistisk sesong. Selv om Atlético Madrid er fire poeng over Barcelona med tre kamper til gode, så føler dette laget nok engang at de er tilbake i racet og at de har muligheten. Dersom de klarer å vinne LaLiga slik situasjonen er i dag, vil det trolig gå inn i historiebøkene som deres mest imponerende ligagull noensinne. 

Avtroppende president Josep Maria Bartomeu gjorde mange hårreisende beslutninger i løpet av sin periode i klubben, men det ser ut som at han i det minste gjorde noe riktig ved å ansette Koeman. 

Koeman er ærlig på pressekonferansene, sier ting som det er og hans legendestatus i klubben har gjort at han har fått mer tillit, selv om det i perioder har buttet imot. Det ville nok vært annerledes for mange andre.

Selv om han gjorde en del feil i starten, har han justert sine ideer etter å ha lyttet til sine spillere. Det har vist seg å gi gode resultater. 

Messi og Koeman har en forbindelse i form av at de begge er vinnere. Begge forstår hvordan ting fungerer i klubben, og Koeman forstår at han ikke behøver å bruke så mye tid på å fortelle Messi hvordan han skal gjøre ting på banen. Det vet argentineren alt om selv, og derfor har han fått stor frihet på banen.

Messi spiller nå som en falsk nier, noe som gjør at han er nærmere boksen og det er der man vil få den beste utgaven av spilleren.

Koeman hadde ventet ti år på å få sjansen til å bli Barcelona-trener. Det faktum at han ville forlate sitt høyt elskede Nederland for å ta denne jobben, er et bevis på hvor mye denne muligheten betød for ham.

Men ansettelsen var en risiko.

Hans tidligere erfaring i LaLiga som Valencia-trener var ikke den beste, og det var mange spillere som ikke hadde sansen for ham. Canizares og Albelda er to tidligere Valencia-spillere som nå jobber i media, og som aldri er sjenerte for å uttrykke deres brutalt ærlige meninger om nederlenderens evner som trener. 

Det var heller ingenting han gjorde i Premier League med Southampton og Everton som viste tegn på at han ville være riktig materiale for denne Barcelona-jobben. Men enn så lenge ser det ut som at han har kommet godt i gang. Han har gitt de yngre spillerne som Pedri, Araujo, Mingueza og Fati muligheter. Sistnevnte var riktignok godt i gang i klubben før Koeman kom, og vil bli en svært viktig brikke når han er tilbake fra skade.

For første gang ser det også ut som at Messi endelig har godtatt at han tidvis må sitte på benken for å få litt etterlengtet hvile. Det at Koeman har selvtillit nok til å gjøre noe sånt, viser at han nå er i ferd med å bli komfortabel i den katalanske hovedstaden.

Alt er dog ikke fryd og gammen. Koeman har innsett at Barcelona fremdeles trenger en ny midtstopper. Umtiti spilte samfulle nitti minutter mot Granada, men mange føler at han ikke er i bra nok stand fysisk til å spille regelmessig tre kamper i uken.

Koeman har blikket sitt på Eric Garcia, som har seks måneder igjen av kontrakten sin med Manchester City. Barcelona har allerede kommet til enighet om en avtale med den spanske midtstopperen, men de må betale rundt åtte til ti millioner euro for å få ham til Barcelona i dette overgangsvinduet.

Barcelona har en fryktelig økonomi, og det betyr nok at de må finne seg i å vente til sommeren før de får Garcia. Det er nok ikke aktuelt å skrape sammen penger for å hente ham denne måneden.

Dette er trolig en av flere avgjørelser den nye presidenten må ta når han blir valgt i slutten av januar. Depay er angivelig også på deres ønskeliste, men nå som Lyon kjemper om seriegullet i Frankrike, er det nok størst sannsynlighet for at han blir værende.

Og nok en gang er elefanten i rommet fremtiden til Lionel Messi. Han hadde mye på hjertet i et nylig intervju med den katalanske journalisten Jordi Évole. Han fortalte blant annet at han har lyst til å komme tilbake til klubben når han legger skoene på hyllen. Argentineren kan tenke seg å returnere i en rolle som sportsdirektør.

– Jeg ønsker å fortelle Barcelona-supporterne at jeg enda ikke vet om jeg blir eller drar etter sesongen, men at jeg hypotetisk sett ønsker å forlate klubben på best mulig vis.

– Jeg ser ikke på meg selv som en trener, men kanskje kan jeg returnere som sportsdirektør i fremtiden for å hente spillerne jeg eller klubben ønsker. Jeg ønsker uansett å komme tilbake. Jeg vil returnere til denne byen for å jobbe for klubben, sa argentineren i intervjuet.

PSG og Manchester City følger nok situasjonen med argusøyne.

Oversatt av Shayan Jalilian

– Arsenal-supporterne må godta at Arteta trenger tid

Med kun én seier på de ti siste kampene og bare to seire hjemme på Emirates hele sesongen, er det dårlige tider for Mikel Arteta og et Arsenal-lag som underpresterer.

Et uinspirert nederlag borte mot Everton i helgen hjelper heller ikke hans sak. Det er som alltid store protester fra flere av Arsenals konsekvent hyperaktive, men ikke spesielt representative supportere, på sosiale medier. Til tross for det, kommer det ikke til å skje noe hvis man skal tro rapportene som kommer ut av klubben.

Det ser ut som at det ikke har noe å si hvem som sitter ved roret i Arsenal. I det minste har Mikel Arteta foreløpig sluppet unna de uverdige handlingene Arsene Wenger ble utsatt for. Mot slutten av franskmannens tid var det supportere på stadion som holdt opp bannere med budskapet om at han måtte sette seg på sykkelen og komme seg vekk, og fly med bannere over stadion krevde hans avskjedigelse. 

Fotballdirektøren i Arsenal, Edu, har kommet med en tillitserklæring til Arteta – en tillitserklæring som for en gangs skyld høres ut som mer enn kun retorikk. Fraværet av supportere på Emirates har begrenset protestene, men på sosiale medier er det mange som er høylytte, ofte uinformerte og som stiller seg kritiske til det.

Realiteten i situasjonen er at Arteta trenger tid – mye tid – dersom han skal få Arsenal tilbake på riktig spor igjen.

Optimistene vil fortelle deg at ting ikke er så ille som det virker, og at Artetas Arsenal allerede forrige sesong vant et trofé (FA-cupen). Pessimistene vil på sin side peke på det faktum at Arsenal allerede nå er ti poeng bak en Europa-plassering, bare fire poeng unna nedrykksplass og for tiden opplever sin verste start på en sesong siden 1970-tallet. 

Det som trengs her er et rolig sinn og litt kontekst. Arteta tok over Arsenal i disse dager for ett år siden. Desember er en notorisk dårlig måned å slutte seg til en klubb i. Ved denne anledningen ble det også verre da pandemien inntraff og sesongen gikk inn i en surrealistisk periode. 

Arsenal hadde ikke oddsen på sin side, men vant likevel FA-cupen forrige sesong. I den prosessen ble forventningene etter triumfen for store, og det ble vanskelig å se realiteten klubben egentlig befant seg i.

I dagens kalde lys er det tydelig at dette er et lag som trenger mer enn bare mindre justeringer. Du trenger ikke å være et fotballgeni for å identifisere hva Artetas hovedproblemer er. Han har rett og slett ikke nok kvalitetsspillere. Det som kanskje gir grunn til enda mer bekymring, er at klubben ikke har nok av grovarbeidere, de såkalte syv- av ti-spillerne som er så vitale og gir mange lag et bunnsolid fundament. 

Ledelse og hierarki i en garderobe er noe av det vanskeligste å få inn i en klubb. Det er ting som uunngåelig vokser organisk. Det skjer ikke over natten, og det er sjeldent at man kan kjøpe det inn på det åpne markedet.

Granit Xhaka har ofte fått mye hat av Arsenal-fansen, men det er ingen tilfeldighet at han har vært et av førstevalgene under både Unai Emery og Arteta. Han utstråler en personlighet i garderoben, som gjør at begge trenerne forstår at Arsenal ikke er det samme uten hans tilstedeværelse.

Arteta vet også at det nåværende Arsenal-laget ikke er like konkurransedyktige, og ikke har den samme vinnermentaliteten som London-klubben hadde under Arsene Wenger.

Det er ingen tvil om at de forsøker, men noen ganger blir det litt for mye. Det har ført til dårlig disiplin og unødvendige utvisninger. I løpet av de siste sju kampene har Arsenal klart å sanke inn flere røde kort (3) enn poeng (2). 

Det er noe de må gripe tak i, og Arteta må finne den riktige balansen mellom det å bygge en vinnerkultur, samtidig som at hans lag klarer å følge reglementet.

Arteta er en ung og svært lovende trener som har lært mye under det våkne blikket til en av de aller beste i bransjen – Pep Guardiola. Som en konsekvens av det er han lidenskapelig engasjert, nesten til et punkt der han er besatt. Problemet med det er at han ofte forsøker å være alt for de menneskene som skal gjøre en innsats. Dette kan ofte føre til at beskjedene han gir skaper forvirring. Arteta er klar over det, og prøver å gjøre sitt beste for å forenkle budskapet han kommer med, samt å delegere mer ansvar til de andre i trenerapparatet. 

Men han har en lang vei å gå før han mestrer den balansegangen, selv om han i det minste har den komforten av å vite – uavhengig av ryktene – at han sitter trygt og har garderoben med seg i det han prøver å oppnå.

Hans største styrke er det individuelle arbeidet med enkeltspillerne. Spesielt de yngre har latt seg inspirere av hans fokus på små detaljer, og ikke minst den tilliten han viser dem. Han stoler på dem og det er noe de setter pris på.

Det har vært glimt av briljans som har indikert at ting går i riktig retning, men det har også vært mange øyeblikk bestående av tvil, forvirring og middelmådighet. Det så man sist i den tannløse forestillingen de leverte mot Everton.

Likevel deler spillerne det samme synet på det han planlegger, selv om han noen ganger har blitt tvunget til å være mer forsiktig med tilnærmingen sin enn det han egentlig ønsker. Det er handlinger som er bestemt av spillerne han har til sin rådighet, eller for å være mer presis, de han ikke har tilgjengelige. 

Laget har gradvis forbedret sirkuleringen av ballen, og de er i stand til å gjenvinne ballen på motstanders banehalvdel like bra som et hvilket som helst annet lag i Europa. Problemet er at de faller gjennom på den siste tredelen etter at de har klart å vinne ballen tilbake.

Det Arteta trenger å gjøre er å sette seg ned med Edu, og finne ut måter han kan forbedre det han allerede har, eller eventuelt å kjøpe inn, den kvaliteten som mangler. Uansett vil det ikke bli en rask løsning. Men alt er ikke dystert og mørkt. Han har en rekke gode spillere som kan prestere på kort sikt. Det inkluderer spillere som Gabriel, Partey, Aubameyang, Martinelli og Xhaka, selv om det er en ubalansert tropp.

32 år gamle Willian kom «gratis» på en treårig avtale med en veldig høy lønn. Det kan ha vært en tvilsom signering. Hans prestasjoner før han kom til klubben var en rungende suksess, men det har det ikke vært etter overgangen. Arteta har heller ikke blitt hjulpet av den uheldige skaden Partey har pådratt seg. Det er en spiller som har potensial til å utrette en stor forskjell, og som Arteta foreløpig ikke har en erstatter for. 

Det er mye som må gjøres både på og utenfor banen, og Arteta har et utmerket forhold til Edu. De snakker sammen hver dag, og begge er ikke i tvil om at det er mye som må gjøres. Troppen er for stor og heller ikke av god nok kvalitet. 

Vi kan av den grunn fullt ut forvente at en rekke gode, talentfulle spillere kommer til å forlate klubben på lån i januar. Spillere som Reiss Nelson og Emile Smith-Rowe er spillere som på sikt nesten helt sikkert vil etablere seg i Arsenal, men ikke ennå.

Det som vil avgjøre mye er hvordan Arsenal takler det kommende sommervinduet. Kontrakten til en rekke spillere vil utløpe, og det er avgjørende hvordan de bygger videre derfra i deres forsøk på å bli et mer proaktivt, dominerende og dynamisk lag.

Og «elefanten i rommet» har vært, er og vil trolig fortsette å dreie seg om fremtiden til Mesut Özil. Min oppfatning av saken er veldig enkel. Arteta er ikke den første treneren som vraker tyskeren, som spilte få ganger også under Emery. Tanken om at dette er et problem som er skapt av en sta Arteta, er det samme som å ignorere et visst antall åpenbare sannheter.

Özil er en klassespiller. Tanken på at Arteta skal ha godtatt at en spiller av hans kaliber sitter og tvinner tommeltotter, uten en gang å få muligheten til å vise at han kan utgjøre en forskjell og få laget tilbake på rett spor, hvor enn minimalt bidraget hadde vært, er latterlig.

Hans ekskludering fra laget sier mye om hvordan tilstanden er. Selv om spillere har utvilsomme kvaliteter, blir de ekskludert dersom det er åpenbart at trenerne ikke klarer å se noen grunn til at de skal inkluderes i laget.

Så selv om ting kanskje ikke ser så bra ut, er det ingen tvil om at Arteta kan bli en toppmanager på lang sikt. Og «lang sikt» er nøkkelordet. Arsenal-supporterne må godta at han trenger tid for å lykkes på Emirates.

Oversatt av Shayan Jalilian

Krise i Madrid? Hvilken krise?

Real Madrid viser verden nok en gang at rapporter om deres død er en overdrivelse – akkurat som Mark Twain gjorde tilbake i 1897, da aviser feilaktig publiserte rapporter om hans sykdom og påfølgende bortgang.

Det er ikke første gang heller. Hvis en uke er lang tid i politikken, som noen en gang hevdet, så har dette Real Madrid-laget i løpet av årene vist oss at det i fotball kan være en livsendrende evighet.


Real Madrid ble allerede avskrevet av mange etter to nederlag mot nyopprykkede Cadiz (0-1) og svake Alavés (1-2). Det ble også tap i en bisarr bortekamp, hvor de pådro seg unødvendige straffespark som sørget for at de tapte mot Valencia (1-4). De tapte også både hjemme og borte mot Shakhtar Donetsk i Champions League.

Stor tabbe! (Alle vi gjorde den tabben, og jeg fortsetter å falle i den samme fellen).

Tre viktige seire på åtte dager. Først 1-0 mot høyt rangerte Sevilla, deretter 2-0 hjemme mot et sørgelig Borussia Mönchengladbach-lag som sikret Real Madrid en plass i åttedelsfinalen i Champions League. Til slutt vant de også overbevisende 2-0 mot et Atlético Madrid-lag som av mange regnes som favoritter til å vinne LaLiga-tittelen denne sesongen. Dette har fått Real Madrid i gang igjen. Fra å svikte totalt, til igjen å bli helter.

Vi som har avskrevet Real Madrid trengte dette. Krise? Hvilken krise?

Jeg blir minnet på en samtale jeg hadde i mai 2018 med tidligere Liverpool-kaptein Phil Thompson, få dager før Real Madrid skulle møte hans tidligere klubb i Champions League-finalen i Kiev.

«Tingen med Real Madrid er at du må huske – uavhengig av alt annet som skjer – når det kommer til de store kampene, så finner de ALLTID en vei», fortalte han meg.

Og det er det som er den viktige ledetråden til gåten som er Real Madrid. Alt handler om de store kampene, og spillerne forstår at de har en stor arv de må leve opp til. Det å kjempe for livet i Champions League er noe det virkelig er verdt å kjempe for. Det å skrape sammen tre poeng mot et nyopprykkede Cadiz er ikke det i samme grad.

Når spillerne rusler rundt de luksuriøse, prangende og marmorerte fasilitetene på Bernabéu og Alfredo Di Stefano (Valdebebas), blir de påminnet om hvor de er, og hvem som har vært der før dem. Det å være god før du kommer til klubben, vil aldri være nok til å bli akseptert av fansen. Spillerne må bevise hvem de er på daglig basis sammen med alle de jobber med.

I slike miljøer blir de beste spillerne i verden langt mer konkurransedyktige. Det så man de siste elleve kampene av LaLiga forrige sesong som sikret dem tittelen, eller den viktige skjebnekampen i forrige uke mot Mönchengladbach.

Dette er ikke et Real Madrid-lag som er opptatt av stil, og det har de aldri vært heller. Fokuset er på personlighet, og det å opprettholde vinnermentaliteten og fortsette slik klubben har gjort i alle år.

Mange av den gamle garde, primært spillere som Sergio Ramos, Toni Kroos, Luka Modric, Dani Carvajal og Karim Benzema er vinnere som har vunnet alt. De tenker ikke på det som har skjedd før når de går inn i avgjørende kamper. Når de går inn i slike kamper, håper de ikke på seier – de forventer det.

Mange nykommer ønsker å bryte seg inn i den indre sirkelen i Real Madrid. Noen klarer det, andre ikke. Mange som til slutt klarer det, gjør det mot alle odds. Det er verdt å huske på fortiden til Luka Modric. Den eneste spilleren som i 2018 klarte å bryte Ballon d’Or-dominansen til Cristiano Ronaldo og Lionel Messi som hadde vart i tolv år. I starten av Real Madrid-karrieren ble han av supporterne stemt frem som klubbhistoriens dårligste signering.

Toni Kroos hadde også en humpete start på Real Madrid-karrieren, men sammen med Luka Modric var de den viktigste grunnen til at Real Madrid klarte å slå Atlético Madrid lørdag kveld. Real Madrid puster nå Real Sociedad og Atlético Madrid i nakken.

Store spillere motiveres av enorme kamper. Spillerne tenker ikke så mye på stil, men de har heller en forståelse av klubbens filosofi og troen på at de kan opprettholde standarden, som har blitt bygd og forsterket over mange tiår i Real Madrid.

Vi har vært her mange ganger før. Sergio Ramos er kanskje ikke den koppen med te alle liker best, men han er det levende beviset på det gamle engelske ordtaket: «Cometh the hour, cometh the man». Det betyr at uansett hvilken situasjon man er i, så kommer det alltid til å dukke opp noen og sørge for at det som ser ut som et nederlag, ender med seier. 

Ingen eksemplifiserer lidenskapen og lysten til å vinne for enhver pris mer enn det Ramos gjorde da han headet inn scoringen som tok finalen i 2014 mot Atlético Madrid til ekstraomganger, som de selvsagt vant enkelt til slutt. Eller hendelsen mot Mo Salah i 2018-finalen hvor han måtte ut av banen med en skulder ute av ledd.

Zinedine Zidane er mannen som forstår disse tingene bedre enn de fleste. Han er ikke et taktisk geni, men han har vært der før både som spiller og trener, og vet at han har en gruppe med spillere som responderer i de største kampene. Uansett om det er over en avgjørende kamp eller en turnering, slik Real Madrid vant ligaen forrige sesong etter koronapausen. 

Det er derfor han har full støtte av sine spillere. Delvis på grunn av et avslappet og ikke veldig krevende treningsregime, men viktigst av alt på grunn av tilliten han skjenker sine eldste spillere når det gjelder som mest. 

Real Madrid er nå tre poeng bak Atlético Madrid, med en kamp mer spilt. De er også tre poeng bak Real Sociedad, men baskerne har på sin side spilt en kamp mer enn Real Madrid.

Ta ikke feil; Real Madrid er tilbake i kampen om å forsvare tittelen.

Oversatt av Shayan Jalilian

Har vi sett det beste av Leo Messi?

Det er en ny debatt som for øyeblikket pågår i Spania, nærmere bestemt i Barcelona.

Har vi sett det beste av Leo Messi?

La oss svare på det spørsmålet med et annet spørsmål. Kommer vi noensinne til å se en Messi som spiller 50 briljante kamper hver sesong og som scorer 40 mål?

Trolig ikke, men det er ikke det samme som å hevde at det ikke er mye mer i vente fra den lille magikeren fra Rosario.

Det som er problemet, er at jeg tviler på om det vil komme i Barcelona.

Mer om det senere, men over til noe annet: Hvis vi noen gang skulle få tydelige bevis på klubbens nåværende situasjon, så ga Cadiz de klareste denne helgen.

Cadiz-trener Alvaro Cerveras kampplan hadde et klart mål, og det var å ødelegge for Messi og Barcelona. Det meste av forberedelsene i kampen før Barcelona-triumfen fokuserte på nettopp dette.

Han satte opp laget sitt med tre sittende midtbanespillere. Normalt sett går hans lag ut med to sittende på midtbanen, og Alex Fernandez lengre fremme i banen som offensiv midtbanespiller. I kampen mot Barcelona ble han trukket dypere i banen, for at de til enhver tid skulle ha minst to spillere som kunne være på plass i den viktige rollen på midtbanen.

De visste at den største faren alltid ville komme gjennom midten, og mellom linjene hvor spesielt Messi pleier å angripe. Messi måtte konstant møte tre spillere som hadde som mål å holde ham ute av kampen, og da sier det seg selv at livet ville bli vanskelig.

Dette kompliserer selvsagt en enkel realitet, som er at dette laget kunne – og burde – ha løst utfordringen enkelt i form av at de har spillere som besitter bedre kvaliteter enn Cadiz. Dersom de hadde benyttet seg av sine styrker, kunne de ha fått det beste ut av Messi, uavhengig av formasjonen motstanderen stilte med.

Men det klarte de ikke, og Cadiz var nok overlykkelige over at Ousmane Dembélé ikke var på banen. Cadiz konsentrerte seg om å fylle opp med spillere på midtbanen, og hadde kun 13 prosent ballbesittelse. Den beste måten å angripe et slikt lag på ville ha vært å bruke kantene, og åpne opp rommene på den måten.

Det gjorde ikke Barcelona, og problemene ble forverret da Sergino Dest ble erstattet av Trincao. Trincao er en venstrebent spiller som spilte på høyresiden, og da har han en naturlig tendens til ofte å skjære innover i banen. Det er tydelig at dette er et Barcelona-lag som ikke spiller på Messis styrker.

Koeman skyldte på spillerne sine, og spesielt den katastrofale måten de forsvarte seg på.

«Vi tapte på grunn av uventede feil man ikke kan gjøre. Det skyldes at vi ikke hadde fokus. Innstillingen var ikke bra i kveld, og det gjelder ikke bare forsvarsspillerne. Det er veldig vanskelig å forklare noen av målene vi slapp inn. Jeg tror det skyldes manglende konsentrasjon. Vi manglet intensitet uten ball, og det kan være grunnen til at vi slapp inn. Det er ikke enkelt å forklare det andre baklengsmålet», sa han etter kampen.

Alt dette kan være sant, men noe annet som stemmer er at Koeman tar beslutninger som gjør at han ikke får det beste ut av Messi, og det er forståelig at argentineren er frustrert.

Laget har tre gode kamper mot middelmådige lag, men med en gang de møter lag som vet hvordan de skal spille mot dem og som lukker de sentrale områdene, blir de veldig enkelt håndtert og stoppet.

Denne sesongen har Messis statistikk vært mindre imponerende, men det er bare på grunn av den urealistiske standarden han har satt for seg selv i løpet av hans fantastiske karriere i Barcelona. Når man skal undersøke hans statistikk, så har man alltid skyhøye forventninger. Denne sesongen har han fire mål og to målgivende pasninger på ti kamper i LaLiga. I Champions League har han tre mål og to målgivende pasninger på tre kamper. Det er på ingen som helst måte dårlig, men det er ikke det samme som de 25 målene og 22 målgivende pasningene han noterte seg for på 33 seriekamper forrige sesong.

Forresten, så var heller ikke forrige sesong hans beste i klubben.

Men det som er den mest deprimerende statistikken for alle i Barcelona, er at ingen klubb i LaLigas historie har klart å ta igjen et gap på tolv poeng så tidlig i sesongen. Det er det som skiller dem fra serieleder Atlético Madrid foreløpig.

Hvis det er slik at Messis stjerne ikke lenger skal skinne over Camp Nou, hvor er det den mest sannsynlig vil skinne da? Vi tar turen til Old Trafford, hvor Neymar hjalp PSG til seier over Manchester United. Etter kampen snakket han med glede om sin gamle lagkamerat, og håpet om at de skal gjenforenes i Paris.

«Det jeg vil mest av alt er å spille med Messi igjen, og å nyte ham på banen. Han kan ta min posisjon, det er ikke noe problem for meg! Jeg vil bare spille med ham neste sesong, og det må vi få til».

I mellomtiden prater Carlos Tusquets som om han aldri har møtt den gamle presidenten i Barcelona. Tusquets var en del av styret under Josep Maria Bartomeu, og er nå midlertidig sjef i klubben i påvente av presidentvalget i slutten av januar. Han har sagt at det er et stort behov for å investere i den smuldrende infrastrukturen på Camp Nou. Han har til og med sagt at det ville vært en god idé om Messi hadde blitt solgt tidligere med tanke på klubbens økonomiske situasjon.

Dette er selvsagt en oppfatning nesten alle kandidater til presidentskapet har, men ingen av dem har hatt mot til å si det. Tallene er tydelige. Messi koster Barcelona 100 millioner euro i året, noe som er mer enn 2020/2021-budsjettet til tolv lag i LaLiga. Messi koster Barcelona omtrent like mye som det koster å drive Real Sociedad i ett år.

Laporta har gått ut offentlig og fortalt alle at han vil gjøre alt han kan for å beholde Messi i klubben, og at argentineren vil være den umiddelbare fremtiden til klubben. Innerst inne vet nok alle kandidatene til presidentskapet i Barcelona at de ville vært i en mye bedre økonomisk situasjon dersom Messi ikke var i klubben.

I Paris har Thomas Tuchel fortalt PSG at han kommer til å forlate klubben etter sesongen. Han har ikke fått tilbud om en kontraktsforlengelse. Klubben jobber også med å overtale Kylian Mbappé til å bli, og både han og Neymar har kontrakter som går ut i slutten av 2022-sesongen.

Bak kulissene jobber Real Madrid med å spare hver eneste krone for å dra i land en avtale som kan få Mbappé til Santiago Bernabéu etter denne sesongen. Hvis de klarer det, vil det bli et stort tomrom som Lionel Messi kan fylle.

Og når Neymar så fritt og åpent prater om muligheten for å få Messi til Paris, forteller det meg flere ting. Først og fremst at Messi fremdeles har i tankene å forlate Barcelona, og at han ikke har planer om å fortelle presidentkandidatene hva han har tenkt å gjøre, men at de må fortelle ham hvorfor han skal endre sin mening og bli værende i klubben.

Dersom de faktisk ønsker å beholde ham, hvordan kan da presidentkandidatene på Camp Nou overtale ham til å bli?

Det er potensielt spennende prosjekter som venter i horisonten, og et av dem er den spådde ankomsten til den tidligere klubblegenden Xavi.

Men akkurat nå spekuleres det i at Messi vil forlate klubben. Til tross for at han hadde en samtale på fire timer med sin tidligere mentor Pep Guardiola i sommer, og det faktum at City trenger Messi, ser det ut som at PSG, Paris og Neymar er langt mer attraktivt.

Den franske ligaen vil bli langt mindre krevende på ukentlig basis enn Premier League og LaLiga. Han vil også få alt han trenger for å hente hjem det sårt etterlengtede Champions League-trofeet, og vil få sjansen til å gjenforenes med Neymar.

Når alle ryktene var om Manchester City, ble jeg fortalt at de ikke var den eneste klubben som var med i kampen om hans signatur. Juventus, Inter og Chelsea så også lenge på muligheten for å hente Messi.

Likevel vil kandidater som Laporta gjøre alt de kan for å gi et inntrykk av at de ønsker å gjøre alt de kan for å beholde han i Barcelona, selv om de vet at det gir mening rent økonomisk å kvitte seg med han.

Den siste analysen er at dersom Leo tror han er mer et problem i klubben enn en løsning, vil grunnen til å bli i klubben ikke lenger være til stede.

Oversatt av Shayan Jalilian

– Det gir ikke mening å foretrekke en 35-åring over Ødegaard

Hvis det er en ting du kan stole på når det gjelder dagens Real Madrid-lag, så er det at de ikke er til å stole på.

Noe du ofte ser i gode lag i dag er den manglende evnen til å prestere på det nivået man normalt sett forventer at de skal gjøre. I midtuken vant Real Madrid komfortabelt mot Inter i Champions League uten å svette engang. Nå venter Sevilla og Atlético Madrid i de to neste kampene i LaLiga, og spørsmålet er hvilken utgave av Real Madrid det er som møter opp.

Et annet spørsmål mange selvsagt stiller, er hvordan de kan vinne så enkelt mot Inter, men slite så tungt på hjemmebane mot lag som Cadiz og Alavés i LaLiga og Shakhtar Donetsk i Champions League.

Jeg var i Milano der Real Madrid fikk god hjelp takket være en tidlig scoring mot et Inter-lag som virket fullstendig uvitende. Inter burde ha hjulpet seg selv med å se video fra kampene der Shakhtar og Cadiz – og denne helgen Alavés – klarte å slå Real Madrid. Kanskje tenkte de at en klubb av deres størrelse ikke hadde noe å lære av disse lagene.

Stor tabbe. Det de ville ha sett var ganske enkelt. Steng av de sentrale kanalene og tving Real Madrid til å ha ballen mest mulig på kantene. Det ville ha sørget for mange innlegg imot, noe som enkelt kunne ha blitt håndtert med å ha mange og godt organiserte forsvarere bak ball. Inter klarte ikke å stenge av midtbanen og spesielt de sentrale områdene av banen. Fra det øyeblikket Real Madrid gikk opp i en tidlig ledelse, dominerte de spillet med å styre kampen i deres tempo. Det ble en komfortabel kveld på jobben i det som ble en rolig kamp der Toni Kroos og Luka Modric fikk diktere tempo i spillet.

Real Madrid har mange problemer, men folk forveksler mangelen på tilgjengelige løsninger med det de oppfatter som mangel på gode holdninger. Det stemmer ikke, fordi alle spillerne vet at dersom de ikke viser innsatsen som kreves, vil de ikke få spille. Dessverre har de en trener i Zinedine Zidane som ikke presser spillerne til et punkt der de føler seg så presset og stresset at de må levere på ukentlig basis. Et slikt press ville konstant minnet alle spillerne på hva deres grunnleggende plikter er. I enkelte kamper er det mangel på intensitet, og det er et for avslappet lag som havner i problemer. Det er ikke slik at spillerne ikke kjemper for treneren sin, men det er en gruppe bestående av fotballspillere som ikke ledes riktig.

Laget feiler når det gjelder å holde seg i nærheten av motstanderen, spesielt når de mister ballen. Den innstillingen som kreves defensivt for å kunne markere spillere er fraværende. Midtbanespillerne mangler også den evnen som kreves for å vri om fra en offensiv til en defensiv situasjon. Det er heller ingen hemmelighet at Real Madrid sliter med å skape sjanser i den siste tredelen av spillet mot etablert forsvar som ligger dypt. De mangler svar på hvordan man på synkronisert vis beveger seg som lag, og det er slike ting man normalt sett bør jobbe med under omfattende treningsøkter.

Det å få tid til å trene er selvsagt begrenset i disse trøblete tider, men det må likevel sies at Zidane aldri har vært den type trener som er villig til å dedikere mye tid og innsats til slike ting. Det skulle bare mangle at han en dag forsto at fotball går i en retning der organisert angrep og velstudert forsvar er moten.

Når han snakker om lagets prestasjoner har han oppsummert det hele veldig kortfattet: «Når de vil møte opp, så møter de opp. Når de virkelig vil spille en god kamp, så gjør de det». Og det er helt sant: det viste de mot Inter og mot Barcelona i forrige El Clasico. Det er vel og bra det, men det betyr samtidig at de er et lag som ikke klarer å prestere på lang sikt over en hel sesong. Forrige sesong vant de ligaen fordi de innså at det var elleve kamper igjen å spille for å vinne seriegullet etter at fotballen åpnet opp igjen. Det ble på en måte som en miniturnering. Det er akkurat det som er grunnen til at de normalt sett er så gode i turneringer som Champions League. Det er et lag som er skapt for store kamper, og det var til deres fordel at formatet i LaLiga ble som den ble etter koronapausen.

Dessverre viser de til stadighet tegn på at de ikke er godt nok forberedt eller nok fokusert til å gjøre den jobben som kreves. Laget har tapt tre av de fem siste hjemmekampene og tre av de seks siste kampene i LaLiga. Det er like mange kamper som de tapte hele forrige sesong. Det som er interessant, og som gir tyngde til mine argument, er at kampene de tapte forrige sesong var mot Mallorca som rykket ned, Levante som endte på 12. plass og Real Betis som kom på 15. De tapte ikke en eneste kamp mot lag som endte på øvre halvdel, og vant fire kamper og spilte uavgjort to ganger i kampene mot Barcelona, Atlético og Sevilla, som sammen med Real Madrid utgjorde de fire beste lagene i Spania forrige sesong.

Det er ingen kontinuitet i det de foretar seg. Denne sesongen har de sluppet inn tolv mål på ti kamper i LaLiga, noe som er det verste de har prestert på mer enn ett tiår. Dagens lag er en skygge av det laget som bare slapp inn seks mål på de siste elleve kampene som sikret dem LaLiga-tittelen forrige sesong. To av de seks målene ble til og med sluppet inn i kampen mot Leganés etter at gullet allerede var sikret.

Federico Valverdes skadefravær har vært et hardt slag å takle. Det samme kan man si om Ferland Mendy som kom inn de siste 20 minuttene mot Alavés, men som åpenbart ikke var i kampform. Dani Carvajals fart og intensitet er også sårt savnet.

I lørdagens kamp mot Alavés var det et fantasiløst Real Madrid-lag som prøvde å angripe et Alavés-lag som forsvarte seg dypt. I et nøtteskall er dagens Real Madrid det samme laget som det var da de satte sin lit til den store stjerna, Cristiano Ronaldo. Mange av de tegnene man ser i dag var også tilstede da portugiseren var i klubben. Den eneste forskjellen er at hans prestasjoner stadig vekk klarte å skjule problemene.

Denne gangen var det Eden Hazard som skulle bli den store stjerna. Ifølge de siste rapportene fra belgisk presse kostet han klubben rundt 160 millioner euro, og ikke 100 millioner euro som tidligere har blitt nevnt. Uansett prislapp, skulle han bli den nye stjerna på topp sammen med Marco Asensio og Karim Benzema. Det har ikke fungert.

For øyeblikket presterer ikke Asensio, og det er åpenbart at han enda ikke er der han skal være etter skaden han pådro seg. Det samme gjelder Hazard. Denne helgen pådro han seg enda en muskelskade. Legen som kjenner ham godt har pekt på at skadene kan være stressrelaterte, men sannheten er at han fikk en smell mot Alavés etter 17 minutter. Han bestemte seg for å spille videre, men etter en pasning til Marcelo innså han at noe var galt. Nå er han ute med skade i rundt tre uker.

Han har tidligere sagt at selvtillit og spilletid er det som kreves for at han skal være på sitt beste. Når du ser hans motvillighet til å utfordre motspillere, søke ball og det at han konstant spiller på det sikre, kan man føle at noe ikke stemmer. Dette er hans åttende skade etter at han kom til klubben. Siden han kom til Madrid i juni 2019 har han mistet 36 kamper. 35 av de har vært på grunn av skader, og en av de har vært på grunn av at han ble smittet av korona. I Chelsea-tiden mistet han totalt 20 kamper på syv sesonger.

Det siste å forvente i dagens klima er en spontan reaksjon av Real Madrid. Ikke forvent radikale endringer i nærmeste framtid, fordi hver eneste endring koster penger, noe Real Madrid og alle andre klubber i verden, ikke har nok av per dags dato.

Klubben er veldig bekymret over den finansielle situasjonen. Det tar på en måte litt av presset vekk fra Zidane. Målet de har for øyeblikket er å redusere kostnader. Det er derfor Real Madrid og Sergio Ramos konstant ennå er i samtaler om hans nye kontrakt. Det er to alternativer: en lengre kontrakt med redusert lønn, eller en kort avtale med den samme lønna han har i dag. Det som er uaktuelt er mere penger. Ryktene om at PSG er interesserte er falske, og brukes kun for å sette mer press på klubben. Det skal dog sies at det kom et bud tidligere fra Kina som til slutt ble avslått.

Tapet mot Alavés var Zidanes tiende tap etter at han kom tilbake til klubben. Den eneste spilleren som har vært på banen i samtlige tap er Marcelo. Backens defensive begrensninger har alltid blitt kamuflert av hans offensive styrker. Han er ikke den eneste som kan klandres.

Flere av Zidanes startellevere har vært merkelige. Luka Modric har spilt alle kampene i LaLiga og vært på banen fra start i åtte av ti kamper. To ganger har han kommet inn fra benken. Det gir ikke mening å foretrekke en 35-åring over en Martin Ødegaard som er 21 år. Modric er i en alder der han trenger hvile for å prestere optimalt, mens Ødegaard er den strake motsetning. Han trenger spilletid.

Det positive er at Real Madrids manglende kontinuitet, kombinert med usikkerheten i Barcelona, i det minste gir oss en mulighet til å nyte det som ser ut til å bli det mest åpne tittelracet på mange år. Det er bare så synd at fansen ikke får nyte det på stadion.

Oversatt av Shayan Jalilian

Antall visninger