«En mentalitetskamp i like stor grad som en fotballkamp»

Like før slaget ved Waterloo, sa hertugen av Wellington om sine tropper, «Jeg vet ikke om de skremmer fienden, men de skremmer livet av meg.» På Santiago Bernabéu, hjemmet til Real Madrid, har det vært mange spillere – både borte og hjemme – som vet akkurat hva hertugen mente.

Geremi, den tidligere Real Madrid-spilleren, fortalte meg en gang at han var redd for å tre ut på Bernabéu. Iván Campo ble så paranoid at han endte opp med å behøve terapi, fordi han ikke kunne håndtere presset når laget ikke spilte bra.

La oss huske på at vi nå snakker om spillere for hjemmelaget. Tenk deg for et øyeblikk hvordan det føles for bortelaget.

Det er faktisk få Real Madrid-legender, fortid eller nåværende, som ikke har blitt pepet ut på Bernabéu – inkludert spillere som Di Stefano, Guti, Hierro, Butragueño, Zidane, Ronaldo, Benzema, Modrić, Kaká, Hazard, Bale og mange flere.

Iker Casillas var en legende helt frem til han kom på supporternes gale side. Han hjalp så klart ikke seg selv når han ble sett gestikulerende om hvor på kroppen Real Madrid-fansen kunne plassere plystringen sin. Míchel, som var en Blanco inn til ryggmargen, brøt ned og gikk av banen da han ble buet på.

«Det er som om faren din skjenner på deg hver dag, til og med på bryllupsdagen din,» sa han senere i et radiointervju.

Det siste laget som fikk merke Bernabéu-behandlingen var Real Sociedad denne helgen. Etter kampen forklarte midtbanemann Mikel Merino på sin Twitter-bruker hvor vanskelig det er å spille mot et lag som dytter deg tilbake, ikke minst når de spiller inspirert av en selvtillit som utstråles fra tribunen.

«Det er så vanskelig… de begynner å tro på seg selv… du begynner å tvile på deg selv,» sa han.

Som forklarer hvorfor når de scorer det første målet, er på utkikk etter det andre, det tredje, og det fjerde.

Forrige helgs kamp kulminerte i at spillerne ble kalt tilbake på banen for å feire seieren på samme måte Borussia Dortmund gjør foran sine fans.

Det var første gang jeg noensinne har sett det, en ny oppfinnelse i Real Madrid som fungerte som et varselskudd mot baugen til de neste gjestene på Bernabéu – Paris Saint-Germain.

Å håndtere fiendtligheten som høljer ned på deg fra tribunen vil være kritisk. Supporterne vet at oppgjøret bare er halvspilt, med kun ett mål som skiller lagene, og ingen bortemålsregel som normalt ville ha hindret hjemmelaget fra å angripe for fullt.

Fansen er mer enn selvsikre på at de kan snu dette oppgjøret, og det var absolutt nok lyspunkter fra Real Sociedad-seieren til å antyde at de kan nettopp det.

Real Madrid har vært her før, og hvis vi har lært noe fra å se på fotball gjennom årene, er det at ved de største anledningene, i kampene som virkelig betyr noe, finner de alltid en måte å vinne på.

Jeg husker at Valencia-målvakten Santiago Cañizares fortalte meg om da de to lagene møttes på Stade de France for den fullspanske Champions League-finalen i 2000. Bare gjennom måten de stilte seg opp til hymnen kunne man se at de hadde overtaket.

Real Madrid er i hovedsak «storkamplaget». Mens det er sagt, må de derimot være mye, mye bedre enn de var i det første oppgjøret.

PSG vant kanskje med ett enkelt mål, men de var uansett milevis foran et giddeløst Real Madrid som egentlig ikke møtte opp.

De kom til Paris med mål om å spille en konservativ kamp, i håp om at en kontring ville lønne seg. Det funket dårlig, da Benzema åpenbart ikke var i form, og ingen fra den hyllede midtbanen kunne holde på ballen.

Lionel Messi ble slaktet av Paris-pressen, men det sier nok mer om dem enn det gjør spilleren.

L’Equipe ga ham en 3/10, mest fordi at hvis han ikke scorer mange mål og skaper flere sjanser hele tiden, er han en flopp i deres øyne.

Sannheten er at Messi hjalp med kampens flyt. Han skapte en utsøkt sjanse for Mbappé som franskmannen bommet på, og var en av nøklene til hvorfor Real Madrid forble festet på sin egen banehalvdel.

I returkampen må Pochettino hindre selvtilliten og vinnerviljen som Real Madrid så ofte klarer å ta med seg i kampene de spiller. Kan de gjøre det effektivt, vil det stilne publikummet.

I Paris spilte de på en måte som gjorde at de beholdt ballen, dominerte spillet, og tvang Real Madrid inn i deres egen halvdel. Til slutt kom overtidsscoringen fra Mbappé.

Sjansen for at de kan gjøre det samme på Santiago Bernabéu er mindre, men det betyr ikke at de ikke burde i det minste prøve.

Hvis jeg kjenner Pochettino i det hele tatt, vet jeg at han lett kan bruke anledningen til å be spillerne om å være modige, aggressive og ikke holde tilbake. Verratti var utmerket i det første oppgjøret, og han vil måtte prestere på samme nivå når presset blir sterkest i kveldens kamp om PSG skal komme ut seirende.

Det vil bli en mentalitetskamp i like stor grad som en fotballkamp, og hvis Pochettino kan få laget sitt til å dominere som de gjorde i Paris, kan de vinne.

Lar de seg derimot tvinges inn i sitt eget felt på Bernabéu, vil de finne ut hva det koster å spille mot et Real Madrid motivert av deres tolvte mann.

Oversatt av Mathias Mæland.

Sprekkene vises i Simeone-riket

Du visste alltid hva du fikk med Diego Simeones Atlético Madrid da de spilte på Vicente Calderón. I disse dager er ikke det like sant.

På den tiden var Atléticos fotballstil en perfekt match for omgivelsene. Et arbeiderklasse-, no-nonsense-miljø hvor alt skulle tjenes inn, og ingenting kom som en rettighet.

Solid, upretensiøst, et lag og et hjem bygget av svette fra håndverkere i stedet for inspirasjon fra kunstnere; ydmykt, men likevel frittalende, og alt bevart i en atmosfære duftende av en beleiringsmentalitet og en lidenskapelig ild.

Krigermentaliteten som gjenkjente deres begrensninger og spilte på deres styrker, alltid til døden og dyktig administrert av den kompromissløse argentineren, Diego Simeone, som regelmessig samlet troppene sine med en melding som skrek «ingen liker oss, men vi bryr oss ikke.»

I disse dager er det tresidige, smuldrende monumentet, det «samfunnssenteret» som var Vicente Calderón, det eneste stadionet som hadde en motorvei som skar et stykke gjennom en av hovedtribunene, borte. Det er blitt erstattet av et toppmoderne, splitter nytt, glitrende Wanda Metropolitano.

Hvis Calderón var hjemmet til byens brassband, håper Metropolitano å være det stadionet som huser et av verdens ledende symfoniorkestre.

Det gamle sitatet om de bråkete naboene, Atléticos «fattige gutter», som kjemper for livet mot de superkule, styrtrike, fancy-dansende i den elegante delen av byen stemmer ikke lenger, og med ankomsten av et nytt stadion har del av klubbens fundamentale identitet forsvunnet.

Med et nytt prangende stadion kom forestillingen om at det som var påkrevd var et nytt prangende lag som ville ha en stil mer i tråd med sine nye strålende omgivelser – og ignorerte de mest grunnleggende og velprøvde sosiale realiteter som sier at mens du kanskje kan få barnet ut av ghettoen, er det langt vanskeligere å få ghettoen ut av barnet.

Simeone har nå slått på Atlético-trommen i mer enn ti år. Et tiår som har medbrakt fantastisk suksess til klubben og som har gjort ham ikke bare til den best betalte manageren i verden, men også i praksis uoppsigelig.

Men nå, for første gang, begynner sprekkene å vise seg i Simeones rike.

Som et lag på jakt etter en ny identitet gjør, har Atlético de siste årene prøvd å kjøpe forskjellige typer spillere som kan tilby noe annet enn den gamle utprøvde ideologien.

Dette har vært merkbart fra det øyeblikket de kjøpte João Félix. Et stort talent, men likevel en som utvikler seg som en ung spiller, og ikke en som er kjent for sin defensive innsats.

Da klubben kjøpte ham var det med ideen om at de kunne få ham til å øke arbeidsfrekvensen, selv om de ikke klarte å innse at ved å gjøre det ville de ødelegge essensen av den typen spiller han er.

Nylig har det til og med vært snakk om at agenten hans har pratet med Barcelona om muligheten for at han flytter dit til sommeren – høyst usannsynlig selvfølgelig, ikke minst på grunn av Barcelonas nåværende økonomiske knipe og også fordi Atlético har gjort det klart at det ikke kommer til å skje.

Når det er sagt, er det hevet over tvil at han for øyeblikket ikke er en lykkelig mann i klubben.

I disse dager, selv om de nå bruker omtrent samme tid på å angripe som på å forsvare, er realiteten at styrken til Atlético er forankret i forsvar. Spillerne de har kjøpt inn er ikke nødvendigvis på sitt sterkeste når de skal kjempe defensivt. Balansen har forsvunnet.

Sannheten er imidlertid at de trenger å forbedre seg, ikke så mye på det defensive arbeidet, men på å angripe bedre.

Nettoresultatet av alt dette er at for første gang begynner kreftene som er i Atlético å tenke på livet uten Simeone ved roret, om enn med ham selv som bestemmer når det rette tidspunktet vil være for ham å forlate klubben.

Mediekilder nær klubben avslørte nylig at han under Barcelona-kampen fortalte noen av spillerne sine – med implikasjonen om at noen vil ha ham ut – at «det spiller ingen rolle hvordan du oppfører deg, det er jeg som bestemmer fremtiden min, ikke deg!»

De siste ukene har han hatt møter med spillerne individuelt og stilt dem bare ett spørsmål:

Er du med meg eller mot meg?

Nyheter om dette har kommet helt til administrerende direktør Miguel Ángel Gil. Implikasjonene er selvfølgelig at hvis han må stille spørsmålet, må han helt klart tro at noen av spillerne ikke er med ham, og for første gang ser noen en svakhet hos den argentinske treneren.

Og de vil sitere noen av de forvirrende taktikkene han har brukt nylig. Et Atlético som spiller i forskjellige stiler, forskjellige formasjoner, med spillere som brukes i forskjellige posisjoner.

For eksempel blir Llorente brukt som høyreback, Carrasco som høyre ving og deretter venstre ving, et system som veksler mellom 4-3-3, 4-4-2 eller 3-5-2, og en generell tilstand av forvirring og misforståelse blant spillere om hva Simeone vil og hva spillerne faktisk tror han vil.

Han møtte noen av kapteinene i julen, inkludert Griezmann og Koke, og spurte dem hva de mente han skulle gjøre – fordi han kunne se noe av essensen av laget forsvinne.

I bunn og grunn ba de ham om å gå tilbake til å spille etter sine styrker, som er 4-4-2-systemet. Men selv siden det har han fortsatt å tukle med formasjonen, til skade for klubben.

I fire år har han startet pre-season med å prøve å skape en fotball som er mer dominerende med to kreative sentrale midtbanespillere, men så snart de gjør en feil går de umiddelbart tilbake til standarden, om enn en mer forvirrende versjon av den.

Et mer defensivt lag, men et med mange endringer i formasjon, og alt i løpet av en enkelt kamp.

De defensive problemene han har nå er åpenbare. Dette Atlético-laget har sluppet inn flere mål enn noen gang før på dette stadiet av sesongen siden han kom til klubben. Klubben har også den dårligste poengavkastningen siden han har hatt ansvaret fra sesongstart, og de har for øyeblikket 17 poeng færre enn de hadde etter 25 kamper forrige sesong.

Defensivt har han ikke fortidens personligheter, og spillerne han har gjør mange feil. Jan Oblak, av mange ansett som verdens beste for ikke så lenge siden, har en statistikk som viser at han for første gang noensinne slipper inn flere mål enn han redder, og generelt har alle en dårlig sesong.

Moderne fotball handler om organiserte angrep – du trenger ikke se lenger enn til Liverpool og Manchester City – og det er en ting Atlético ikke har.

Det er problemer uansett hvor du ser.

Mye av spillet deres blir fortsatt improvisert, og de har blitt relativt enkle å stoppe.

Selv mot Osasuna denne helgen, hvor de vant, slet de fortsatt til tider. Luis Suárez har til tross for scoringen ansiktsuttrykket til en spiller som nærmer seg slutten, Griezmann har bare så vidt kommet seg etter skaden og João Félix ser ut som en med lite selvtillit.

Matheus Cunha, som raskt ble en viktig spiller for klubben, er ute i to måneder, mens Ángel Correa, som med 11 mål er toppscoreren, er inn og ut av laget. Midtbanen er ikke variert nok og argentineren Rodrigo de Paul har vært en dyr skuffelse.

I samme avdeling ser også Héctor Herrera ut til å mangle selvtillit, Koke er heller ikke på sitt beste, og skadeproblemer for Geoffrey Kondogbia gjør at han ikke har befestet sin plass i laget på måten han hadde håpet.

Dette er Atlético-laget som Manchester United møter i denne ukens 16-delsfinale i Champions League. Seieren er langt fra sikret, men de vil aldri ha en bedre mulighet.

Oversatt av Mathias Mæland.

Kan PSG gå hele veien i Europa?

Med tretten poengs luke til andreplass med bare 14 kamper å spille, og – sett bort ifra en kollaps av bibelske proporsjoner – ligaen nesten vunnet, retter alle øyne i Paris Saint Germain seg nå mot det ene trofeet som til nå har unngått dem – Champions League.

Det ‘copa mas linda’ (det vakreste av trofeene) som Leo Messi beskrev det var en av hovedårsakene til nedgangen i Messis forhold til tidligere klubb Barcelona, da han innså at klubbens forpliktelse til å styrke seg for å prøve å vinne den igjen var ikke like stor som sin egen… selv om han ønsket å bli værende for å se om han kunne hjelpe til med å snu ting med det nye lederskapet til president Laporta.

Ingen slike tvil her, minst av alt fra Messi, med tanke på forlegenheten av rikdommene som spiller sammen med ham, juveler som skinner så sterkt i det som antageligvis er den rikeste fotballklubben i verden.

Å stå mellom dem og en plass i Champions League-kvartfinalen er den lille saken om Real Madrid, kanskje ikke helt den verdensstyrken som den har vært ved andre anledninger tidligere, men uansett en stor hump på veien som må navigeres dersom den franske klubben skal ta det ett steg videre mot deres avtale med skjebnen.

Jeg ble nylig intervjuet på hovedradiostasjonen i Irland og ble forvirret over å bli spurt om hva som gikk galt med Leo Messi.

Verden er så vant til å se Messi få den til å gispe av undring at det å score syv mål og gi åtte assist på 20 kamper på en eller annen måte ikke er godt nok for noen som jeg er sikker på forventer at han skal score et hat-trick hver kamp.

Hvor mange trenere rundt om i verden ville nøye seg med prestasjoner av en slik middelmådighet fra sine stjernespillere?

La oss også huske at han også har truffet stolpen syv ganger denne sesongen, en kampanje som har vært hemmet av covid, skader og det faktum at den første halvannen måneden ble brukt på å bo på hotellrom – om enn ekstremt luksuriøst – med hans kone og tre barn. Langt fra ideelt.

Nå bosatt i sitt nye hjem i Paris, nærmer han og PSG seg den skarpe slutten av sesongen, en knock-out-turnering som fører til en finale i St. Petersburg, Russland, 28. mai.

Pochettino vet mer enn noen andre at det å få mest mulig ut av stjernene han har til rådighet er grunnleggende i jobbbeskrivelsen hans, selv om det han trenger mest for å sikre at det skjer regelmessig er det klubber som PSG er uvillige til å tilby – tid.

Men nå er i det minste tegnene gode.

Nylig har fronttrioen et system som har sett Di María operert til høyre med Messi i midten og Kylian Mbappé til venstre, og det ser ut til å fungere veldig bra.

Med Mbappé nesten sikker på å bevege seg til Santiago Bernabéu senere i år, vil han være opptatt av å vise sine nye arbeidsgivere akkurat hva de vil få neste sesong. Messi har selvfølgelig aldri trengt mye av en unnskyldning for å vise hva han er i stand til å produsere mot Real Madrid.

Mbappé har uten tvil vært stjernespilleren mens Messi har spart mesteparten av målscoringsevnen sin for Champions League, med fem mål på like mange kamper.

Gjennom hele sesongen har Pochettinos hovedoppgave i klubben handlet om å prøve å skape og opprettholde harmoni, ikke så mye gjennom rigid anvendelse av dogmatiske ideer, men ved å sørge for at spillerne er i toppform og at hodene deres er på rett plass.

Problemet med å ha ikke mindre enn tre anarkistiske genier (Messi, Mbappé, Neymar) i din disposisjon er ikke bare at du må spille dem, men du må også komme opp med et system som kan garantere at de alle kan spille sammen effektivt. Lettere sagt enn gjort.

Mbappé krever et lag som spiller rundt ham i høy rytme, og prøver å angripe mellomrommene. Med Messi må du spille et system som gir ham frihet, spiller til et lavere tempo, og bygger bakfra med spillerne nære hverandre. I bunn og grunn må du organisere laget ditt rundt ham.

Legg til en som Neymar i scenariet, med all hans genialitet for å slå forsvarsspillere, og her må du tillate ham å gjøre sin egen uforutsigbare ting og håpe å kunne ordne opp om det skulle gå galt.

Til nå har oppdelingen av denne spesielle sirkelen vært hovedproblemet som har konfrontert Pochettino.

Og å holde balansen (ordet som oftest brukes av Pochettino) har betydd et behov for å skape en defensiv struktur som gjør det vanskelig å bryte dem ned. Med Neymar muligens nettopp tilbake etter en langvarig ankelskade, har han i det minste ett mindre ‘problem’ å løse.

Å ha alle tre spillerne å velge ville alltid føre til et anarkistisk angrep. Andre topplag som Manchester City og Liverpool har alltid gitt en mal for ulike typer organiserte angrep. Dette er noe PSG ikke kan gjøre, og i stedet må de stole på individuell briljans for å høste godene.

Dette er en helt annen oppgave enn den han møtte i Tottenham. I Spurs formet han mentaliteten til en gruppe spillere som var i komfortsonen, men som var sultne på titler. Hos PSG sine spillere, hvorav de fleste har vunnet alt som er å vinne, har hans hovedanliggender vært å massere egoer, opprettholde samhold og holde alt på en jevn kjøl.

Og med målstreken i sikte og et Real Madrid som under Ancelotti er et stykke unna å være det polerte produktet, til tross for kvalitetene til spillere som Benzema og Vini Jr., kan dette godt være sjansen for PSGs superstjerner til å vise hva de kan.

Et lysglimt i Barcelona

Barcelona har gjort en rekke flotte signeringer i det siste overgangsvinduet, men ingen er like viktige som den nye fotballdirektøren Mateu Alemany som tok over i klubben 26. mars 2021 da Joan Laporta ble ny president.

La oss ikke glemme at dette er en klubb uten penger som på en eller annen måte klarte å stjele showet i det siste overgangsvinduet, og mye av dette skyldes innsatsen til Alemany.

Å si at Laporta og Alemay har arvet et rot fra det utgående styret ledet av Josep Maria Bartomeu er alle underdrivelsers mor.

Men så ille som ting var, har en fersk tredjeparts rettsmedisinsk undersøkelse av kontoene avslørt at de faktisk var enda verre; en bunnløs avgrunn av kamikaze-aktig, økonomisk galskap som ikke engang den villeste fantasi noen gang kunne ha kokt opp.

Urettmessige utbetalinger til journalister, provisjonssatser på mer enn 30 % til agenter – standard markedssats er rundt 5 % – og en lønnsstruktur med uholdbar lønn som angivelig var 40 % høyere enn konkurrentene deres er bare noen av tingene som ble avdekket av etterforskningen.

Barca anslår at kostnadene for alle disse betalingene til klubben er rundt 30 millioner euro, og Laporta har antydet at det som har blitt avdekket kan «utgjøre tilfeller av urettferdig [personlig] berikelse som krever ytterligere etterforskning.»

Myndighetene er informert. Denne saken er langt fra ferdig.

Men det er til senere. I mellomtiden har fotballdirektør Mateu Alemany blitt alkymist, til tross for at han nå prøver å drive en klubb som har 1,35 milliarder euro i gjeld med tap i løpet av de siste årene på totalt 600 millioner euro.

Barcelonas visepresident, Rafael Yuste (t.v.), president Joan Laporta (2. t.v.) og sportsdirektør Mateu Alemany (t.h.) poserer med Dani Alves etter at brasilianeren signerte for klubben.

På en eller annen måte har han klart å prestere det fotballmessige ekvivalentet med å snu halm til gull med det som på forsiden ser ut til å være det mest skandaløst vellykkede overgangsvinduet i klubbens historie.

Barcelona har allerede klart å få 159 millioner euro av lønnsregningen siden Laporta tiltrådte for 10 måneder siden, selv om de ikke klarte å fjerne Ousmane Dembélés lønn fra bøkene deres i januar. Mer om fremtiden hans senere.

Alemany har på en eller annen måte klart å overtale Adama Traoré til å spille for mindre enn han tjente hos Wolves, Dani Alves til å returnere til klubben for minimumspenger og forhandle om et langsiktig lån på en halv milliard pund med Goldman Sachs som gjorde det mulig for klubben å finansiere Ferran Torres-avtalen.

Men det er signeringen av Pierre-Emerick Aubameyang som virkelig fanger oppmerksomheten.

Det hjalp selvfølgelig at Barcelona ønsket at Aubameyang skulle ankomme like mye som Arsenal ønsket at han skulle forlate. Spilleren selv ønsket også veldig gjerne å slutte seg til klubben i den grad at han fortalte dem at han ville være forberedt på å spille for dem for den summen klubben hadde råd til.

Opprinnelig var følelsen at klubbene var for langt fra hverandre. Med Dembélés lønn fortsatt åket rundt Barcelona-halsen var alt de hadde tilgjengelig i form av lønn og overgangsgebyrer 1,7 millioner euro.

Detaljer som har kommet frem i ettertid tyder på at alle ideer om at Aubameyang sluttet seg til klubben til en redusert pris i et plutselig uttrykk av altruisme, er uærlige.

Aubameyang tjente en bruttolønn på 22 millioner euro per sesong, og rapporter sier at Arsenal gikk med på å betale spissen opp til 8,38 millioner euro som et oppgjør, pengene han uansett ville få utbetalt i klubben til slutten av sesongen sammen med «fattigpenger» han ville motta fra Barcelona.

Pierre-Emerick Aubameyang ble presentert som Barcelona-spiller 2. februar.

Barcelona på sin side fortalte ham at hvis han var forberedt på å ta de reduserte pengene som ble tilbudt, kunne de betale ham mer lønn neste sesong hvis de kunne få ham gratis. Dette i form av kompensasjon i tillegg til å akseptere betingelsen om å gi ham en kontrakt ut 2025, men med mulighet for å slutte i 2023.

Praten tidligere hadde handlet om at Arsenal skulle hjelpe Barcelona med å betale lønnsregningen hans. Arsenal foretrakk det andre alternativet. Til syvende og sist solgte ikke Arsenal Aubameyang de ga ham ikke engang bort de betalte ham for å gå.

Deres syn på det vil være at for øyeblikket er kravene til spissene med tempoet i Premier League ikke egnet for spilleren, og han ville være mye mer egnet til spillestilen han vil møte i Spania.

Mye har blitt gjort ut av mangelen på disiplin, og selv om det absolutt er sant at timingen hans er, og alltid har vært notorisk forferdelig, har den blitt overspilt. Han passet rett og slett ikke inn i den nye kulturen som Arteta innfører.

Det vil ikke bekymre Barcelona spesielt mye akkurat nå, fordi de vil være mer opptatt av å prøve å finne ut hvordan han, så vel som de andre nye signeringene, vil passe inn i Xavis planer for laget.

Hvis Barcelona-treneren ønsker å spille et 4-3-3-system, vil Xavi helt klart være ute etter å etablere en spesifikk rolle for ham, og verken Aubameyang eller Luuk de Jong er de ideelle spissene for klubben i det systemet.

Men Aubameyang er en mann av mange talenter og vil prøve å tilpasse seg de nye kravene, både med og uten ball. I Adama Traoré har de en naturlig kantspiller, mens Ferran Torres må bestemme seg for om han er en kantspiller eller en spiss. Plutselig ser ikke en front tre av Dembélé, Aubameyang og Torres så ille ut, gjør det?

Men tilbake til Ousmane Dembélé. Det er den eneste tingen som Mateu Alemany og direktørene har gjort virkelig feil.

Barcelona gjorde det ganske klart hvor de sto med Dembélé. Forlat klubben eller reduser lønnen din. Om du velger ingen av dem, vil du bli utelatt på tribunen, en uttalelse de har gitt offentlig og via e-post. De hadde ønsket å hente inn Álvaro Morata, men Dembélés avslag på å forlate satte kjepper i hjulene.

Ousmane Dembélé ble bedt om å enten forlate Barcelona i januar, eller ta et lønnskutt. Flere klubber viste interesse, men franskmannen forble i klubben.

Det har blitt et politisk spill som spilles ut der Dembélé i stor grad er offeret. Historien har alltid vært veldig enkel. En spiller som har en juridisk bindende kontrakt og som, langt fra unaturlig, ikke ønsker å redusere lønnen sin. Og hvorfor skulle han det?

Han har kun mottatt ett tilbud fra klubben som etter alt å dømme var latterlig. Så klubben ønsket ikke å forhandle, de ville ha ham ut for å gi inntrykk av at han ikke spilte ball i det hele tatt.

Barcelona mater stadig vennlige mediekilder med historier som hevder at spilleren ønsker å fornye med et signeringsgebyr på 40 millioner euro og en bruttolønn på 30 millioner euro per sesong, noe klubben tydeligvis ikke har råd til. Men samtidig har de ikke gått inn i forhandlinger fra det utgangspunktet.

Problemet med at han forlater klubben er at for øyeblikket er ikke de som kunne vært interesserte, lenger interesserte. Tottenham (for dyrt, selv de tenkte på det i de 24 timene før overgangsvinduet stengte), Manchester United (de ønsket ingen spillere i januar), Chelsea (ikke nå på grunn av potensielle FFP-problemer) og Paris Saint Germain (uvillige til å risikere å forstyrre harmonien i klubben).

Avispraten var at Dembélé hadde en muntlig avtale med PSG, bortsett fra at da klubben kontaktet Barcelona ble de fortalt at de ville ha 20 millioner euro for en spiller de kunne signere for ingenting om fem måneder.

Takk, men nei takk ble de fortalt.

Klokken 21.00, kort tid før vinduet stengte, lot Laporta det bli kjent at Dembélé hadde blitt tilbudt et forslag fra en engelsk klubb (Spurs). Da han fortalte det, hadde Spurs allerede sagt nei takk.

Antonio Contes Tottenham ble tilbudt Ousmane Dembélé i januarvinduet, men den engelske hovedstadsklubben takket nei.

Hva nå?

Xavi, til tross for hva som kan ha blitt spredt eller lest, har aldri vært i tvil om kvaliteten til spilleren. Han vil vite bedre enn noen andre at han trenger ham og at hvis du må betale ham, kan du likevel spille ham i stedet for å la ham stå på tribunen. Han kommer tilbake til troppen.

Sjansen er stor for at de vil forlate sin harde linje, svelge stoltheten og la ham spille.

I mellomtiden vil alle i Barcelona helt sikkert tenke at gitt den korte tiden, mangelen på ressurser og katastrofale scenarier som Alemany har jobbet gjennom i klubben, ville han bare kunne oppnå med klubben når, og hvis, de gode tidene kommer tilbake.

For første gang på lenge kan Barcelona endelig se et hint av lys i enden av tunnelen.

Og de er også veldig håpefulle med Haaland, selv om han vil tjene mindre i Barcelona enn andre klubber.

La oss se om Alemany kan trylle frem litt magi.

Oversatt av Mathias Mæland.

Dembélé-dilemmaet

Barcelona kjempet lenge og hardt for å hente Ousmane Dembélé fra Borussia Dortmund. Fire og et halvt år senere ser de nå ut til å være involvert i en ny kamp med den samme spilleren… men denne gangen for å bli kvitt ham, eller i det minste for å kutte i lønn.

Daværende Dortmund-sjef Hans-Joachim Watzke anklaget Barça for å manipulere den franske landslagsspilleren i et forsøk på å tvinge den tyske klubben til å selge.

Da forhandlingene sviktet, med de to klubbene uenige over verdien av spilleren, klarte Dembélé plutselig ikke å møte opp på trening. «Du må snakke om rollen til den ‘herlige’ klubben Barcelona,» sa Watzke.

«Tror du ærlig talt at en 20-åring, uten en ny klubbs velvilje, sier ‘Jeg kommer ikke på trening?’»

Dembélé tjente på at Barcelona hjalp ham med å kjempe kampen hans den gang, men han finner nå ut på daglig basis hvordan det føles å bli angrepet av din tidligere allierte fra motsatt hjørne.

Og det som dukker opp er en alarmerende ensidig dialog med spilleren, som blir portrettert som en uprofesjonell, umotivert leiesoldat uten klubbens interesser i hjertet.

Klubbens linje er at han er en spiller som Barcelona har holdt fast på til tross for en katalog av skader som har hjemsøkt ham siden han kom til klubben i starten av 17/18-sesongen. Siden da han har gått glipp av totalt 102 kamper, hvorav 55 har vært relatert til hamstringproblemer.

Klubben gikk til og med så langt som å lekke spillerens nye kontraktskrav (€30 millioner brutto pluss €40 millioner signeringsavgift) til pressen, med sikte på å kunngjøre for verden hvor grådig spilleren og teamet hans var, og fordi alle vet at Barcelona ikke kunne betale.

Scenariet er enkelt; løsningen er mindre enkel.

Klubbens forslag er at han skal redusere lønnen, noe som da vil tillate klubben å signere Álvaro Morata, som de har en avtale med.

Moratas ankomst er avhengig av at Dembélé enten godtar lønnskutt eller drar. Til tross for at han kostet vanvittige €145 millioner etter en langvarig, ekkelt fremforhandlet overgangsavtale, er Barcelona villige til å la ham gå gratis, rett og slett for å få ham av lønnsregningen.

Så hva gjør Dembélé, som enhver annen spiller med bare fem måneder igjen av kontrakten ikke ville gjøre?

Vel, absolutt ingenting.

Erling Braut Haaland og Kylian Mbappé gjør akkurat det samme og ingen av deres respektive klubber har hindret dem fra å spille.

Og faktum er at dette er et Barcelona som er desperat etter spillere med hans evner. Ved å ekskludere ham og prøve å gjøre ham til sakens skurk har de skutt seg selv i begge føttene.

Dette er et Barcelona-lag som viser oss med jevne mellomrom at de ikke har et spillemønster. Et lag som består av noen erfarne spillere som forstår hva Xavi vil at de skal gjøre, og andre yngre som ser ut og spiller som individer, og desperat prøver å huske nøyaktig det siste som er blitt bedt om av dem.

En rotete knas av forvirring og blandede budskap med en blanding av kunnskapsrike veteraner og sprudlende ungdom. Enkelt sagt trenger Barcelona spillere som Ousmane Dembélé nå mer enn noen gang.

I stedet får vi en spiller i toppklasse sparket ut og en urettferdig ensidig, usmakelig ordkrig med historier som siver ut av klubben og inn i avisene om hans holdning og engasjement.  Spesifikt blir det skrevet om hans vanlige forsinkelser og antall bøter han har pådratt seg på grunn av dem.

Han har allerede sin egen menneskelige «vekkerklokke» i form av sjåføren som henter ham om morgenen for å sikre at han ikke sover. Han har også ansatt to forskjellige kokker for å hjelpe ham med den typen diett som kan bidra til å forhindre muskelskadene som har plaget hans opphold i klubben, helt til ingen nytte.

Han ble nylig gift i Marokko, og ingen i klubben visste om det. Alle spillerne var synlige ved sitt fravær; en perfekt måte å beskrive en situasjon for en spiller som ikke har vært i stand til å tilpasse seg godt, og en klubb nå på jakt etter noen å klandre for deres forferdelige økonomiske problemer.

Og som normalt skjer når vekten av Barcelona-maskinen begynner å gå mot omtrent alle, ser det ut til å ha svelget klubblinjen, ikke minst de svært pro-Barcelona-mediene.

Det var det som til slutt fikk Maradona til å forlate klubben; negativ pressedekning rundt følget hans, familien og omtrent alt som angikk livet hans, fikk ham til å si at nok var nok. Det meste av det som ble skrevet om ham var ganske enkelt løgner, lekket ut for å skape det inntrykket klubben ønsket.

Medvirkende til Barcelona-planen er en orkestrert gruppe fans kjent som ‘Los Morenos’ (de solbrune), som får kallenavnet sitt fordi de bruker mesteparten av tiden sin på å vente i full sol på klubbens treningsplass for at spillerne skal komme ut av skyggene.

Dette er en gruppe hovedsakelig middelaldrende menn, fotsoldater manipulert av klubben til å gjøre det skitne arbeidet sitt, som å fornærme, skjelle ut og generelt misbruke de spillerne som klubben ikke lenger vil ha. De sender dem hjem med lyden av buing og fornærmelser som ringer i ørene og lar dem være i tvil om hva klubben synes om dem.

Og i prosessen gir de media en uoffisiell og unøyaktig folkestemme som de gjerne bruker for å konkludere med at dette er fansens generelle syn.

Men nå begynner kanskje tidevannet å snu litt, og folk begynner å lure på om fotballdirektør Mateu Alemany har brukt riktig taktikk denne gangen.

Det han har sagt er at Dembélé ikke vil spille for klubben lenger og at han har to alternativer: ta et lønnskutt eller forsvinn.

Han fortsatte med å si at dette var avgjørelsen til manageren, og at klubben derfor gikk i den retningen. Sannheten er selvfølgelig at det er akkurat omvendt. Xavi vil veldig gjerne bruke ham og har sagt så offentlig.

Dembélé, som til det tidspunktet hadde beholdt en verdig stillhet, ble til slutt tilskyndet til å gi en uttalelse da han hevdet at han alltid hadde gitt sitt beste for klubben og at «Jeg har en kontrakt og jeg er tilgjengelig for Xavi. Jeg kommer ikke til å gi opp. Det er kontraktsforhandlinger på gang. Agenten min er på det – jeg fokuserer bare på banen.»

Utrolig nok, med tanke på hvor bittert og ubehagelig hele scenariet har vært, er det ikke utenfor mulighetene at han vil ende opp med å bli i klubben. Ikke fordi det er noen kjærlighet tapt mellom noen av partene – det er det absolutt ikke – men snarere kan det godt være den eneste pragmatiske løsningen.

Indikasjonene tyder på at spilleren har fortalt Xavi at han ønsker å fornye kontrakten. Agentene hans har indikert at det kan være en måte han kan være i stand til å redusere kravene sine og komme til en slags avtale. En uventet vri, spesielt med tanke på måten klubben har behandlet ham på.

Selv om klubbens håndtering av situasjonen har vært moralsk forkastelig, gjenstår det å se om den har krysset grensene for lovlighet, selv om det som er sikkert er at klubben har rett til å utelate ham.

Men hvis det fortsetter på samme måte til slutten av sesongen, er det en veldig god sjanse for at spillerforbundet vil involvere seg, og så får vi se om klubbens oppførsel har vært lovlig eller ikke.

Før helgen var det et møte mellom Xavi, Jordi Cruyff og Dembélés lag der spillerens agenter gjentok igjen det han fortalte treneren for noen dager siden, nemlig at han føler seg 100% engasjert, tror på prosjektet, og ønsker å hjelpe laget.

Timer etter møtet oppfordret klubben nok en gang agentene til å søke en løsning på situasjonen før midnatt 31. januar, og i et positivt skritt har Dembélés team blitt i Barcelona med sikte på å finne en tilfredsstillende løsning for begge parter.

Klokka tikker.

«De som ikke kan huske fortiden, er dømt til å gjenta den»

Det sies ofte at for at det onde skal seire, er det eneste som kreves at gode mennesker ikke gjør noe.

Juniorfotballens grumsete verden i Storbritannia fra grasrot til elite vet dette bedre enn de fleste.

En verden som involverer storøyde ungdommer som ankommer klubber for å jage en drøm, bare for å så løpe hodestups inn i et mareritt.

Unge fotballspillere, maktesløse til å stoppe overgrepet de ble utsatt for, fordi det oftere enn ikke ble utført av hendene til personen som hadde ansvar for utviklingen deres. Å si fra var meningsløst siden de ikke ville bli trodd, og det ville sette en stopper for karrieren de hadde drømt om så lenge.

En perfekt storm, der rovpedofile med evnen til å oppfylle et barns ambisjoner hadde blanke ark for å opprettholde et voldelig miljø og løpe løpsk som villrever i et hønsehus.

Mens ‘gode’ mennesker valgte – i stil med de tre apene – å lukke deres øyne, dekke for deres ører og legge en finger til leppene deres.

En verden som ble fundamentalt rystet siden 16. november 2016, da Andy Woodward ga fra seg anonymitet og påsto seksuelle overgrep av trener Barry Bennell mens han trente hos Crewe Alexandra.

Det sprakk en bylle som hadde festet seg i mange år. I løpet av en uke mottok National Society for Prevention of Cruelty to Children-hotline 860 oppringninger fra fotballspillere som påsto lignende overgrep.

Andy Woodward.

I desember 2016 opprettet FA Sheldon-undersøkelsen om seksuelle overgrep mot barn, som på grunn av ulike pågående rettslige hendelser ikke kunne lansere funnene før den ble publisert 17. mars 2021.

Det som fulgte, gir dyster lesning.

I juli 2018 ble 300 mistenkte rapportert å ha blitt identifisert av 849 påståtte ofre, med 2807 hendelser som involverte 340 forskjellige klubber.

Ved utgangen av 2019 var 15 menn siktet for tidligere seksuelle overgrep, hvorav 14 ble stilt for retten.

Den mest beryktede av disse var Bennell (Crewe Alexandra og Manchester City), som ble dømt til 30 års fengsel i juli 2018 for totalt 50 lovbrudd mot 12 gutter, og deretter 8. oktober 2020 til ytterligere fire års fengsel etter å ha blitt dømt for femte gang

Bob Higgins, tidligere fra Southampton, ble fengslet i 24 år for overgrep mot 24 skolegutter over en 25-årsperiode fra 1971 til 1996, midt i påstander om at høyprofilerte spillere og managere visste om hans overgrep og at de fortsatte å beskytte ham ved å være stille.

Mens Higgins forvitrer i fengsel, gjenstår spørsmålene om hvordan han var i stand til å unngå rettferdighet i tre tiår.

I tillegg til straffeforfølgelse, ble det også innledet sivile erstatningssøksmål mot flere klubber, inkludert Celtic, Crewe Alexandra, Manchester City og Newcastle United.

Gjennomgangen fant at det var minst 240 mistenkte for, og 692 overlevende av seksuelle overgrep innen fotball i august 2020.

Sheldon kom med 13 anbefalinger, inkludert å ha kvalifiserte sikkerhetsoffiserer på heltid i Premier League- og Championship-klubber, samt kvalifiserte offiserer i League One- og League Two-klubber som bruker minimum 50 % av tiden sin på sikkerhet.

Den utnevnte et medlem av FA-styret til å bli utpekt som «barnevernmester» og utviklet en femårig strategi «for å støtte barnas stemme», utvide stikkprøver av amatørklubber, ha en «nasjonal dag for beskyttelse i fotball» og publisere en årlig vernerapport.

Sheldon anklaget også FA for «institusjonell svikt» med å forsinke innføringen av sikkerhetstiltak etter 1995, og pekte ut åtte profesjonelle klubber: Aston Villa, Chelsea, Crewe Alexandra, Manchester City, Newcastle United, Peterborough, Southampton og Stoke City.

Situasjonen ble oppsummert av Mark Bullingham, administrerende direktør i FA, som sa: «I dag er en mørk dag for det vakre spillet. En der vi må erkjenne fortidens feil og sikre at vi gjør alt for å forhindre at de gjentas».

Skisse fra rettsalen, 30. november 2021. På tegningen ser man Barry Bennell, som ble med på Zoom.

FA forpliktet seg til å innføre alle av rapportens 13 anbefalinger om å forbedre beskyttelsestiltak ved klubber for mange av de overlevende, som nå hadde dannet en gruppe kalt Offside Trust. Mangelen på tiltak tatt fra tidspunktet de første påstandene ble fremsatt og til rapporten ble publisert (fire år og tre måneder) betydde derimot at det var for lite, for sent.

I en uttalelse etter publiseringen av den 700 sider lange rapporten sa Sheldon: «Vi er dypt skuffet over at muligheten til å skape en verdensklassestandard for barnevern og beskyttelse i idrett ikke har vært til stede».

«Anbefalingene er de som ville vært blendende åpenbare for alle innen noen få uker etter at skandalen brøt. FA burde umiddelbart ha gjort disse mest grunnleggende endringene rundt trening, bevissthet, stikkprøver og åpenhet».

Det som fulgte var en standard «hjertefølt unnskyldning» fra alle berørte, inkludert FA, Premier League og EFL, som alle sa at de ville gjennomføre rapportens anbefalinger.

Manchester City, Newcastle, Southampton og Peterborough ga uttalelser der de beklagde til ofrene, mens Southampton sa: «At en profesjonell fotballklubb ikke forhindrer dette misbruket eller er i stand til å gi støtte til noen som sier ifra for å rapportere det, er utilgivelig».

Men det ville være uærlig å forestille seg at dette er et problem begrenset til Storbritannias kyster.

Nylige påstander først rapportert av den katalanske avisen Ara – og det må gjøres klart at på dette tidspunktet er de ikke mer enn bare påstander – mot tidligere ungdomsakademitrener og koordinator for FC Barcelona, Albert Benaiges, bringer saken i skarpt fokus. Benaiges har blitt anklaget for seksuelle overgrep av rundt 60 tidligere elever ved skolen Escola Barcelona, hvor han også var gymlærer på 1980- og 1990-tallet.

Benaiges hadde nylig returnert til klubben etter et 10-års opphold i utlandet etter en invitasjon fra den nye presidenten Joan Laporta, selv om han trakk seg 2. desember på grunn av det klubben beskrev som «personlige grunner».

Ifølge Ara, hvis reportere snakket med rundt 100 personer for denne historien, onanerte den tidligere læreren ved siden av elevene mens han tvang dem til å gjøre det samme, så på pornografisk innhold med dem, rørte barn og fikk dem til å spille seksuelt upassende spill. Den påståtte mishandlingen skal ha funnet sted i skolens treningsrom, garderobedusj, hjemme hos ham og på sommerleir. Gutter og jenter ble påvirket av hans påståtte oppførsel.

Katalanske myndigheter har bekreftet at «forskjellige rapporter» er inngitt, mens Catalonias utdanningsavdeling har også åpnet etterforskning av disse påstandene. Benaiges benekter alle påstander om seksuelle overgrep mens han innrømmet viss «upassende» oppførsel som han fortalte Ara at han «ikke ville gjenta».

FC Barcelona-president Joan Laporta har i mellomtiden gått den velkjente veien med å tilby «fullstendig støtte» til alle Benaiges «mulige ofre», å snakke om nært samarbeid med etterforskningsmyndighetene og gjentar en forpliktelse om å «alltid beskytte og forsvare mindreårige og deres familier».

FC Barcelona-president Joan Laporta.

Ordene hans vil høres kjent ut for mange som er vant til å høre ord fra klubber og styrende organer i tider som disse. Institusjoner som FC Barcelona, ​​det spanske fotballforbundet, La Liga, og for den saks skyld ALLE sportslige organer som har ansvar og omsorgsplikt til alle unge mennesker under deres ansvar, trenger nå å vite at verden følger med på dem.

Uansett utfallet av Benaiges-undersøkelsen, som ser ut til å bestandig drøyes – og nok en gang må det gjentas at det på dette tidspunktet bare er påstander – er det viktigste hvordan de reagerer på det som skjer, og også hvor tett de ser på andre påviste eksempler på unge menneskers overgrep innen sport, ikke bare i Storbritannia, men også slike som har forekommet i gymnastikk, svømming og andre over hele verden.

Det var forfatteren og filosofen George Santayana som sa: «De som ikke kan huske fortiden, er dømt til å gjenta den».

Å ikke lære av andres feil, omsorgssvikt og tilsløringer vil ikke bare representere et svik mot spillet vi alle elsker så mye.

Men langt verre enn det, vil det være en dolk i hjertet til håpene, drømmene og ambisjonene til dem som trenger vår støtte mest når de prøver å navigere den vanskelige veien til voksenlivet.

Og til de uhørte overlevende som uten skyld ble utnyttet, misbrukt og forlatt altfor ofte tidligere.

Hva blir Haalands neste destinasjon?

«Kanskje i sommer, kanskje sommeren etter. Vi får se.» Ordene til Mino Raiola, agenten til Erling Haaland, rundt den potensielle overgangen til den 21 år gamle norske spissen, for tiden den mest dyrebare eiendommen i fotballverdenen.

Med sin typiske sans for stil og anledning, gjorde Raiola det klart hvem han anså som mest sannsynlig til å være med i kampen om Haalands signatur i et nylig intervju med den tyske avisen Sport 1. Han ba i bunn og grunn alle interesserte om å være tålmodige, dra fram sjekkheftene sine, og danne en ryddig kø.

Og nok en gang ble navnet Barcelona tatt opp til tross for at det sannsynligvis er større sjanse for at kongen av Spania gir opp tronen, trekker på seg en Barca-skjorte og hjelper dem ut av deres nåværende situasjon, enn det er for katalanerne å finne pengene som ville bringe Haaland til klubben.

Hvor skal man begynne med Barcelonas mye omtalte situasjon? Det er nok å si at med en gjeld som er estimert til rundt €1,4 milliarder, er ideen om at de skal kunne finne de €130m pluss som trengs for å kjøpe spilleren pluss den årlige lønnsregningen på €30m, fantasi.

La oss ikke glemme at dette er en klubb som for rundt ett år siden, etter å ha avtalt en gratis overgang av Eric García tilbake til Barcelona på slutten av kontrakten hans i Manchester City, prøvde å fremskynde den etter en forsvarskrise og skade på Gerard Piqué.

Ikke noe problem, sa City, selv om de fortalte Barcelona at det ville koste dem €3m for privilegiet. Barcelona hadde ikke penger; García ble i City til avtalen hans løp ut og gikk deretter gratis, og selv da ble han tvunget til å ta et dramatisk lønnskutt fra den han hadde avtalt i tidligere forhandlinger før han kunne skrive under for klubben.

Men det siste som går tapt i enhver sport når formuen din avtar er ditt tidligere rykte, og til tross for at Barcelona ikke er i noen posisjon til å gjøre avtalen, er selve navnet deres alltid nyttig. Ikke minst hvis Raiola ønsker å få den udelte oppmerksomheten fra alle andre parter interessert i spisskometen, spesielt slike som Barcelonas største rival, Real Madrid.

Når det er sagt; mens Real Madrid-president Florentino Perez kan være mange ting, er ikke dum en av dem. Han vil vite at Barcelona, slik situasjonen er, ikke er et alternativ for Haaland.

Og jeg er ikke overbevist om at de er det heller; i hvert fall ikke foreløpig, selv om man aldri skal si aldri.

Det virker som noe uunngåelig at nordmannen slutter seg til Los Blancos på et tidspunkt i karrieren av en rekke årsaker. Med sjansen for å spille i det gjenoppbygde palasset som er Santiago Bernabéu, kan den mest ikoniske fotballklubben på planeten med all dens glamour og Ballon d’Or-muligheter godt være noe alle parter vil se på.

Men nå?

Robert Lewandowski ville elsket å ha sluttet seg til Real Madrid fra Bayern München, selv om det faktisk aldri skjedde, og det er ikke utenkelig at Haaland vil føle på mye av det samme. Men på et eller annen vis virker det hele litt for tidlig, og vannet er ytterligere grumset av det faktum at Real Madrid for øyeblikket ser ut til å ha sin radar veldig godt festet mot PSGs Kylian Mbappé.

Og hva med Manchester City, der signeringen av en som Haaland – eller faktisk en hvilken som helst annen spiss i verdensklasse – kunne hjelpe klubben med å slå to fluer i en smekk?

Enten det er Haaland, Harry Kane eller noen andre, trenger City og vil nesten helt sikkert skaffe seg en topprangert nummer ni før eller senere. Det kan være det Pep Guardiola trenger for å bli overtalt til ikke å forlate klubben om 18 måneder, og i stedet fornye for en ny sesong. Hvorfor gå når han kan ha et ungt lag (vent på sommerens overganger!) sammen med en spiss som hjelper når laget skaper enorme mengder sjanser, men også når de trenger at noe skal skje i det sjeldne tilfellet at de ikke klikker som forventet?

Sjansen er stor for at klubben vil prøve å overtale Tottenham Hotspurs styreleder Daniel Levy til å myke opp sin holdning til den spesielle juvelen i Spurs-kronen.

Kravene fra Mino Raiola om å legge til rette for Haaland-avtalen anslås til rundt iøynefallende £47 millioner. Mens det ikke nødvendigvis er en avtalebryter vil det ikke hjelpe saken, spesielt fordi Guardiola og Raiola ikke akkurat står øverst på hverandres julekortlister. Men husk, det er ikke Pep som synger, det er klubben. Og direktørene deres har et anstendig og profesjonelt forhold til agenten.

Den mest reserverte av alle gigantene i rommet er Bayern München, som for øyeblikket sitter stille i hjørnet.

Bayern har vært her før og spesifikt med en spiller fra Borussia Dortmund, tidligere nevnte Robert Lewandowski, som flyttet til Bayern fra Dortmund i starten av 14/15-sesongen.

Atten titler og 321 mål på 352 kamper senere er det trygt å anta at overgangen viste seg å være en stor suksess, og det er ingenting som tyder på at en spiller med klassen og arsenalet til Haaland ikke kan oppnå tilsvarende legendarisk status hos de tyske superstjernene.

En overgang til Bayern virker mest logisk, spesielt hvis det ryktes at Lewandowski godt kan forlate Bayern denne sommeren, selv om klubben ønsker at han skal bli. La oss si det annerledes – Lewandowski vil gjerne reise til Real Madrid i sommer. Et sted hvor hans individuelle opptredener kan gi ham Balon d’Or, samtidig som det er en personlig drøm.

Hvis man prøvde å male bildet av den ideelle personen til å ta polakkens plass, er det vanskelig å forestille seg hvordan du kunne komme opp med en mer perfekt erstatning den unge nordmannen.

I det samme landet hvor han nå har etablert seg, kan han få sjansen til å kjempe for – og nesten helt sikkert vinne – noen av de største trofeene, utvikle seg sammen med noen av verdens beste spillere og bli hjulpet på vei av en av de mest innovative og respekterte trenere i verden i Julian Nagelsmann.

Ser man på det fra utsiden, ser Bayern ut til å være mest fornuftig hvis summene kan være til tilfredsstillelse for alle involverte. Den rapporterte prisen slår derimot alt Bayern vil være villig til å betale i både overgangssum og lønn.

I en perfekt verden hvor fotballen regjerer og penger bare var irrelevant, hadde den unge Erling elsket sjansen til å spille for fødebyen hans og klubben han har støttet hele livet… Leeds United!

Å vel, det er gøy å drømme selv om det selvfølgelig ikke kommer til å skje. Hvis det gjorde det ville det sannsynligvis ha vært en enda større overraskelse enn om han sluttet seg til Barcelona.

Oversatt av Mathias Mæland.

Real Madrid skinner – Atlético og Barca sliter

Real Madrid, Atlético og Barcelona er utvilsomt de tre største lagene i La Liga, men med mer enn en tredjedel av sesongen fullført, vil det ikke ha unngått noens oppmerksomhet at de for øyeblikket er henholdsvis på første-, fjerde- og sjuendeplass på tabellen.

Så hva skjer?

I Barcelona ser det ut til at entusiasmen rundt ankomsten til Xavi i rollen som den nye Messias har maskert lagets prestasjoner.

Det sies at det alltid er mørkest rett før daggry, noe som kan virke hardt å si med tanke på at klubben kom ut av Xavis tre første kamper med to ligaseire og én uavgjort i Champions League.

Men realiteten er at de ganske enkelt kunne ha tapt alle tre mot Espanyol, Villarreal og Benfica. Mot Real Betis tok Xavis flaks slutt, og problemene de har var der for alle å se.

Disse problemene er ikke uløselige, men en klar indikasjon på at det aller beste Barcelona kan strebe etter denne sesongen er en topp fire-plassering og en plass i neste sesongs Champions League.

HAR EN STOR JOBB FORAN SEG: Det blir alt annet enn enkelt for Xavi i Barcelona. Foto: Matthias Schrader / AP

Uten Gerard Piqué i hjertet av forsvaret er dette et lag som ikke bygger seg opp bakfra så godt som det burde. Når de ikke klarer å slå pressleddene med å drive ballen fremover, feiler alt annet. Lenglet og Araújo er trygge pasningsspillere, men ikke mer.

Man trenger også midtbanespillere som løper inn i boksen mellom motstandernes midtstoppere og backer, spillere som er forberedt på å være nær sine rivaler. Spillere som Riqui Puig er altfor ofte fornøyd med å spille det sikreste alternativet.

Foran har de tre som skulle vinne kamper også kommet til kort. Memphis Depay er god for Nederland, og fortsatt Barcelonas beste alternativ som målscorer, men det er langt fra å si at han er en naturlig nummer 9.

Unggutten Abde Ezzalzouli er veldig mobil og dribler godt, men uten å ha noen stor effekt. Coutinho er ikke konsekvent nok, og mangler farten og driblingsevnen som vil la ham slå forsvarsspillere og operere effektivt for Barcelona som ving i et 4-3-3-system.

Xavis beslutning om å sette inn Luuk de Jong mot Betis ble ikke kritisert av den enkle grunn at det var Xavi som gjorde det. I virkeligheten ga det ikke noen annen løsning enn noen håpefulle innlegg, som bare skjedde ved et par anledninger.

I mellomtiden vil Barcelona fortsette å forsterke ideen om stilen som kreves, selv om mangelen på kvalitet i hele laget er alarmerende.

Mens Ousmane Dembélé gjorde en forskjell da han kom på banen, ga hans manglende evne til å kombinere effektivt med Sergiño Dest inntrykk av at dette var to spillere som aldri hadde spilt sammen. Det er nettopp denne mangelen på disiplin hos en spiller som Dembélé som irriterer klubben, selv om han for øyeblikket er et av deres beste alternativer i den posisjonen. Og det er av den grunn at klubben er desperate etter at han skal signere en ny avtale.

Dembélé har derimot ingen hastverk, trygg i vissheten om at kontrakten hans avsluttes i slutten av sesongen.

Barcelona er ikke alene om å ha problemer. Atlético Madrid har dem over hele banen.

I disse dager skiller topplag som Manchester City, Bayern München og Liverpool seg ut på grunn av deres organiserte angrep, noe som dessverre mangler på samme nivå fra denne Atlético-siden, spesielt når de møter et lag som forsvarer seg dypt.

Bekymrende nok er dette et Atlético-lag som helt klart har mer kvalitet i seg enn det de for øyeblikket viser som en enhet, noe som tyder på at dette er like mye et trenerproblem som det er spillerproblem.

TRENER- ELLER SPILLERPROBLEM? Diego Simeone har vært i Atlético siden 2011. Foto: AP Photo/Luis Vieira

Men de største problemene deres er bakover i banen. Ikke bare hvordan de forsvarer seg, noe som er ille nok, men også – omtrent som Barcelona uten Piqué – mangelen på ferdighetene hos midtstopperne deres fremover, samt deres evne til å åpne opp motstanderne.

På dette stadiet forrige sesong etter 15 kamper hadde de sluppet inn seks mål. Denne gangen har de allerede sluppet inn 16, deres dårligste tall siden 11/12-kampanjen. Det kommer som en direkte konsekvens av at de ikke er sterke nok, feilutsatte og generelt mangler litt av alt til å være på nivået de holdt forrige sesong.

Koke ser sliten ut på midtbanen, og uten Carrasco er det mangel på gjennombrudd. Cunhas mål foran tilsier at de kan og burde bruke ham oftere, mens Luis Suárez ikke har scoret på fire kamper.

Det er i hovedsak et Atlético som viser mangel på intensitet i en sesong hvor de har hatt luksusen av et bedre lag enn de hadde i fjor, med nye signeringer som Griezmann, de Paul og Cunha.

I en annen del av den spanske hovedstaden er et bunnsolid Real Madrid-lag. Selv om de ikke kan legge champagnen på is helt enda, befinner de seg allerede ti og 16 poeng foran henholdsvis Atlético og Barcelona.

Søndagens derby på Santiago Bernabéu mot hovedstadsrivalene er alltid et stort oppgjør, og ser nå ut som en kamp Atlético må vinne hvis de skal ha håp om å holde følge med naboene sine i gullstriden.

Det er flere årsaker til den forbedrede formen til Los Blancos, ikke minst prestasjonene fra Kroos og Modrić. Ulempen med det er at de sliter litt når nivåene deres faller, noe som har en tendens til å oppstå rundt 70 minutter.

Det er ikke et lag noe sted i verden som er mer kapabel til å heve nivået sitt når de trenger det mest, som i helgen da de cruiset inn til seier mot Real Sociedad.

De har organisering og jobber godt uten ball. Alle var med på å bidra, inkludert spillerne fra innbytterbenken.

Når det er sagt, har ikke Ancelotti full tillit til troppen sin, bortsett fra startoppstillingen. Men han kjenner sitt eget sinn bedre enn omtrent noen annen manager der ute. Betydelig nok har Casemiro spilt nesten dobbelt så mange minutter som han gjorde forrige sesong på dette stadiet. Det samme har Modrić, og det ville også Kroos ha gjort om han ikke hadde vært skadet. Det bør være en bekymring i de siste to månedene av sesongen hvis de fortsetter å bli brukt på denne måten.

STRAFFES HAN FOR MANGLENDE ROTASJON? Carlo Ancelotti har stor tillit til sin førsteellever, men risikerer at det koster. REUTERS/Juan Medina

Men hovedforskjellen denne sesongen har vært formen til Vinícius Júnior, spesielt når han får ballen i siste tredjedel eller når han får den fra en kontring. Til og med i kamper hvor han ikke spiller spesielt bra er han avgjørende, som skjedde mot Sevilla.

Selvtilliten hans er skyhøy – og det har den faktisk alltid vært – selv om han først nå innser at han ikke trenger å gripe inn hele tiden, og at han har kraften til å snu kamper i lagets favør til enhver tid. En blanding av forbedret ernæring med sin egen kokk og forbedret trening med sin egen personlige trener, passer nå perfekt sammen med den selvtilliten for å skape en spiller som bare blir bedre og bedre.

Han er fortsatt bare 21 år gammel, og da han ankom Madrid for rapporterte 46 millioner euro – det mest som er betalt for en spiller under 19 år – var en av de første tingene han gjorde å kjøpe i stedet for å leie et hus. Det var en sikker intensjonserklæring om at han skulle være der i lang tid, og da det kom forslag om at han skulle gå ut på lån kastet han dem ut med en gang.

Nå, sammen med Benzema, har de to spillerne dukket opp som denne sesongens lyse stjerner i La Liga, og Vinícius Júnior slutter seg til franskmannen som et øyeblikkelig valg for Real Madrids startende ellever.

Oversatt av Mathias Mæland.

«Topptrener i Premier League var overrasket over Solskjær»

Den største overraskelsen med helgens oppsigelse av Ole Gunnar Solskjær er ikke at det skjedde, men at det tok så lang tid å få det gjort.

Til syvende og sist forteller det oss like mye om begrensningene til de som tar avgjørelsene i Manchester United som det gjør svakhetene til nordmannen.

Ole kan forlate Old Trafford med hevet hode, ikke minst fordi han absolutt forlater Manchester United i en bedre tilstand enn da han kom. Forhåpentligvis kan han returnere til trenerkarrieren om det er det han vil.

Men det er en lang vei fra å si at han maksimerte potensialet til laget. Han vil selv være den første til å innrømme at han absolutt ikke gjorde det.

En topptrener i Premier League fortalte meg nylig om hvor overrasket han hadde vært over mangelen på taktiske trekk i Solskjærs United og lagets manglende respons på problemene de stadig møtte på under kamper.

Resultatene er der for alle å se, og som et engelsk ordtak lyder: «What can’t speak, can’t lie.»

Foto: Pa Photos

I løpet av de siste 25 årene har jeg klart å skape meg en ganske vellykket karriere som journalist, skribent og kringkaster i alle spørsmål knyttet til fotball. Det er derimot ganske trygt å anta at hvis jeg fikk kontroll over TV2-sporten i morgen, ville det ikke ta lang tid før sjefene innså at jeg var helt på jordet.

For å bruke en sportslig analogi: «Different horses for different courses.»

Hver gang jeg snakket med Ole i løpet av hans tid i klubben, var han alltid opptatt av å påpeke at han ikke var spesielt besatt av taktikk, noe som var uheldig fordi i dagens fotball må du være det. I det minste må du ha folk rundt deg som er det.

Evnen til å finne løsninger, skape problemer, overraske motstandere, alt som er essensielt for å lykkes på dette nivået; alt dette krever et stort element av taktisk anvendelse.

Spillerne på nivå med de i Manchester United har trivdes med, og noen ganger holdt ut, et stort antall trenere som har gjort dem bedre og bedre. Likevel er det største samtaleemnet i Manchester United-garderoben, da spesielt etter det forferdelige tapet mot Watford i helgen, at spillerne rett og slett ikke har den nødvendige informasjonen som kreves for å gå til kamp.

Før i tiden var Manchester United alltid foran kurven av den enkle grunn at de hadde de beste spillerne. Men det var da, og dette er nå. Fotballens økonomiske hierarki har endret seg, og United er bare én av en rekke klubber som har nok finansiell innflytelse til å være i toppen.

Lørdag ettermiddag så det ut til at Watfords mer sultne, ivrige, mer drevne, ‘underordnede’ spillere sa til United: «Ja, dere har kanskje pengene; hva annet har dere?»

Nå som aldri før, handler det ikke så mye om hva du har, men heller hvordan du bruker det. I disse dager er individuell kvalitet ikke lenger det magiske trikset, fordi du nå trenger kollektiv kvalitet. Ikke minst i Premier League hvor de beste trenerne befinner seg.

Foto: Reuters

Solskjærs svikt er derimot ikke hans feil, men snarere de som valgte ham i utgangspunktet. Etter å ha gjort det bestemte de seg for å fornye kontrakten hans samtidig som det var en overflod av indikasjoner som tydet på at han ikke var mannen for jobben.

Det var en gruppe mennesker som trodde at hvis de kastet nok penger på prosjektet ville alt annet falle på plass, fordi det var slik det skjedde før i tiden.

Hadde det vært nok folk i Manchester United som forsto fotballkriteriene som kreves i Manchester United og hadde ikke Ole vært legenden som han var i klubben, ville de ha skilt lag med ham mye tidligere enn de gjorde.

Så hvem kommer inn? Har United lært noe som helst av denne opplevelsen?

Vel, det ser det ikke ut som. Jeg er overrasket over at klubben angivelig har tatt kontakt med tidligere Real Madrid-trener Zinedine Zidane.

Foto: AFP

La oss ikke være i noe tvil her. Manchester United har spillerne, og det de trenger nå er lag med informasjon, taktiske detaljer, fotballkunnskap og tilpasningsdyktighet. Dette vil gjøre dem i stand til å krige i toppen mot trenere som Jürgen Klopp, Pep Guardiola, Thomas Tuchel og Antonio Conte.

Zidane er en fantastisk manager – spesielt blant menn og egoer – men det er langt unna å si at han er en god trener. Det er han ikke, og det er en god trener United trenger på dette stadiet.

Han er ikke den rette mannen til å endre dynamikken i klubben.

Da han ankom Real Madrid, etablerte han orden ved å få toppspillerne på sin side. Med mange av de beste spillerne i verden, ikke minst noen så dødelige som Ronaldo i laget ditt, kommer du alltid til å kjempe i turneringer. Dette står for hans Champions League-suksess, men det er verdt å merke seg at han bare vant én La Liga-tittel under sine to perioder i Real Madrid.

Hvis Manchester United kan overtale Zidane til å returnere til fotballen som trener, er jeg bekymret for alle involverte parter. Det vil bety at kriteriene som kreves på Old Trafford ikke vil ha endret seg, og nok en gang frykter jeg at det vil ende i tårer.

Foto: Reuters

Det er en annen historie med Mauricio Pochettino, den andre mannen som har blitt nevnt på klubbens ønskeliste. Jeg tror absolutt ikke at han noen gang vil være i stand til å ha den innvirkningen i PSG som han kunne hatt i Manchester United. Erfaringene til hans forgjengere i klubben, Thomas Tuchel og Unai Emery, indikerer at det er vanskelig å forestille seg noen i det hele tatt som kan ha den innvirkningen.

Han ville definitivt hatt kraften, kunnskapen, energien og hjelpen i Manchester United til å kunne endre den nåværende trenerkulturen på plass i klubben, i motsetning til PSG. Der er hans største forpliktelse å forsøke å utnytte kreftene til spillere som Lionel Messi og Kylian Mbappé i samme lagoppstilling, som aldri kan være lett.

Det skjer sannsynligvis ingenting før i hvert fall slutten av sesongen. Sir Alex Ferguson var ved roret i Manchester United i nesten 27 år. Siden hans avgang – hvis du inkluderer Ryan Giggs og den midlertidig sittende Michael Carrick – har seks menn på rundt åtte og et halvt år forsøkt å gripe denne tornete Manchester United-brenneslen.

Nå mer enn noen gang må de sørge for at neste mann de får inn vil være klar, villig og i stand til å være der i lang tid framover.

Oversatt av Mathias Mæland.

Dette er brenneslen Xavi må ta tak i

Se Barcelona – Espanyol lørdag kl. 20.30 TV 2 Sport Premium 2 og TV 2 Play!

Barcelona, som alle andre toppklubber, har aldri vært kjent for sin ydmykhet når det kommer til å handle med det de oppfatter som de mindre ligaene i verden.

Men uansett standard, er arrogansen som ble vist i forhandlingene for å hente Xavi Hernández tilbake fra Qatar til Catalonia, helt uten like.

Uken før ansettelsen ble offisiell fikk Barcelona-mediene regelmessig smådrypp av informasjon fra klubben, ettersom alle involverte forsøkte å bygge opp forventningene rundt ankomsten til Xavi.

Tonen har gjennomgående vært at forhandlingene i praksis var lite mer enn en formalitet, da de annonserte ham som hovedtrener uten først å ha avsluttet avtalen.

For å gjøre avtalen enklere, bestemte Barcelona at klubbpresident Joan Laporta ikke skulle involvere seg i forhandlingene, og overlot dem til fotballdirektør Mateu Alemany og visepresident Rafael Yuste.

Begrunnelsen for denne tilbakeholdenheten var fordi Laporta hadde bestemt seg for at han ikke ville ha et bilde tatt av ham i Qatar. Tidligere hadde han kritisert avtalen som ble meglet mellom daværende president Sandro Rosell og det statseide Qatar Airways da de ble hovedsponsor for klubben i 2013.

Laporta har også nære forbindelser til Israel, og klubben vil peke på menneskerettighetserklæringen som er en del av deres grunnlov. Dette ville vært forståelig hvis det ikke var for det faktum at 14. desember vil Barcelona være i Saudi-Arabia for å møte Boca Juniors i en kamp organisert som en hyllest til Diego Maradona.

Qatar-klubben Al Saad var forståelig nok ikke imponert. De informerte raskt Barcelona om at selv om katalanerne hadde det travelt med å få avtalen over streken, hadde Al Saad absolutt ikke det, spesielt ettersom Xavi hadde fornyet kontrakten sin for ytterlige to år.

Direktørene for begge klubbene møttes til middag mens de prøvde å ordne avtalen. Xavi ankom senere etter sin siste kamp med klubben.

Til slutt ble partene enig og avtalen fullført, men som så mye som har pågått i Barcelona både på og utenfor banen, var det nok et selvforskyldt rot. Al Saad annonserte blant annet en avtale som ikke var ferdigstilt, og sa at Barcelona hadde gått med på å betale Xavis utkjøpsklausul, noe Barcelona benekter. Noen snakker om fem millioner euro ekstra for sesongens kostnader, mens andre i Qatar nevner ti millioner euro, et usannsynlig tall.

Uansett måtte Barcelona betale noe, helt sikkert mer enn de forventet å betale.

Xavi var en uskyldig deltaker i det hele. Han har mange journalistvenner som han alltid holder kontakt med, og er alltid meget høflig i deres selskap. Han er en oppriktig hyggelig og vennlig mann med en overstrømmende lidenskap for fotball, fremfor politikken som følger med jobben.

Xavis eneste trenererfaring kommer fra jobben i Qatar, og det er rimelig å si at dåpen hans inn til denne verden ikke har vært den mest krevende. Han har hatt fordel av å ha det som i bunn og grunn er Qatars VM-tropp i laget sitt, i tillegg til spanske Santi Cazorla.

Laporta var alltid på utkikk etter noen som var en tilhenger av Guardiolas filosofi, men så først til Tyskland i søken etter denne mannen. Navn som Hansi Flick, Julian Nagelsmann, Joachim Löw, Thomas Tuchel og til og med Jürgen Klopp ble alle foreslått, til tross for at hver enkelt av dem var helt uoppnåelige.

Nå kan Laporta i det minste trøste seg med at han befinner seg i en vinn-vinn-situasjon. Hvis Xavi gjør det bra kan han fortelle alle at det var hans idé å bringe ham tilbake til Barcelona; går det dårlig kan han minne alle på hans tidlige skepsis til ansettelsen.

Det alle er enige om er at Barcelona nå trenger mer enn noe annet et håp for fremtiden. Himmelen vet at de har særdeles lite annet for øyeblikket, og problemene de står overfor er kolossale.

Økonomisk sett har de ikke pengene til å hente inn spillerne de vil ha, ei heller råd til å betale de enorme lønningene de krever. De må være smarte på markedet, og i teknisk sekretær Ramon Planes har de i det minste mannen som signerte spillere som Pedri og Ronald Araújo, og en som kjenner markedet veldig godt.

Men kanskje mest bekymringsfullt er kulturen i klubben som anvender seg på banen; fysisk sett er dette et lag i veldig dårlig form.

Rapportene tilsier at dette er et Barcelona-lag som trener 45 timer mindre i sesongen enn de andre storklubbene. De har kvalifiserte trenere og fysioterapeuter på plass, og det er sant å si at med presset fra så mange kamper blir det lite tid for trening.

Det forklarer derimot ikke hvorfor Quiqe Setién ble møtt med enorm motstand fra spillere som rett og slett ikke var forberedt på å legge inn noe ekstra innsats da han prøvde å innføre doble treningsøkter i sesongoppkjøringen. Spillerne fokuserte i stedet på å fortelle alle at Setién ikke visste hva han drev med som trener.

Da Koeman ga spillerne fem dager fri under en landslagspause, mente mange av trenerne at det var for lenge og at fire dager burde være nok. Spillerne stilte seg naturligvis på Koeman sin side.

Selvledelse fungerer ikke, og etterlater et lag som er dårlig trent. Det stemmer at de løp mer enn Celta i 3-3-kampen før landslagspausen, men det var mest fordi de ikke klarte å beholde ballen. Som en konsekvens måtte både Eric García og Nico González byttes ut, ettersom kroppen deres ga opp. De var ikke skadet, men slitne.

Dette er brenneslen Xavi må ta tak i, og det vet han fordi han allerede har begynt å snakke om viktigheten av hardt arbeid.

Det tar oss tilbake til laget som ble arvet av Guardiola i 2008 og til hans første store prat i sesongoppkjøringen på St. Andrews i Skottland, da han la fram sine planer og understrekte totalt engasjement og fokus.

Det var et lag som manglet disiplin den gangen, og det samme gjør dagens lag. Hvordan Xavi håndterer det vil ha mye å si for å identifisere ferdighetene hans som en leder av menn så vel som en forbereder av et lag. Fra et stilsynspunkt vil han utvilsomt se veldig mye på Barcelona-måten, som er et posisjons- og ballbesittelsesbasert spill med presset høyt oppe på banen, med to kantspillere og midtbanemenn som blir med inn i feltet.

Xavis problem vil være at han må legge til en intensitet til Barcelona-spillet likt egenskapene til lagene som nå leder veien i Europa og Spania: hardtarbeidende, intense, raske, og taktisk fleksible.

Målet vil være topp fire, og for øyeblikket har Xavi mye på sin side. Som en tidligere spillerlegende vil han foreløpig ikke kunne gjøre noe galt. Og slik vil det være en stund, for selv om det ikke går som det skal for ham i starten, er det en hel rekke personer foran ham i klubben som kan ta skylden for rotet klubben befinner seg i.

Vil han lykkes? Han har absolutt energien og kunnskapen til å gjøre dette Barcelona-laget bedre. Men suksess i Barcelona måles i titler, og han vil trenge mye mer enn ren entusiasme for å oppnå det med dette laget.

Det vil definitivt bli interessant.

Oversatt av Mathias Mæland.

Antall visninger