For tre år siden så det ut som Ansu Fati skulle bli det nye ansiktet til spansk fotball.
Nå som Barcelona akkurat har møtt Inter Milan i Champions League, er det verdt å merke seg at forrige gang de møttes (foruten dette oppgjøret) på San Siro den 10. desember 2019, gjorde Fatis mål ham til den yngste målscoreren i Champions League-historien, en rekord han fortsatt har i dag.
Han var bare 17 år og 40 dager gammel da han banket ballen i mål bak Handanovic, og sitt første landslagsmål i september 2020 mot Ukraina i sin første lanslagsstart i en alder av 17 år og 311 dager.
Beskjeden var klar. Ansu Fati representerte fremtiden, ikke bare for Barcelona, men også det spanske landslaget. Det virket uunngåelig, spesielt da det nærmest var bestemt at han var den rettmessige arvtakeren til trøye nummer 10 som var bæret med en enorm stolthet av forrige eier, Leo Messi.
Ingenting kunne stoppe fremgangen til Ansu Fati, som begynte å ta den spanske fotballverden med storm. Så begynte hjulene å falle av.
Da jeg gjorde research til boka mi om Leo Messi snakket jeg med en av hans tidligere trenere i Newell Old Boys, Quique Dominquez, som sa: «Da de spurte meg om hva en spiller trenger for å bli suksessfull, så kan man se for seg et bord på tre bein: Evne, dedikasjon og lykke.»
Uten én av de tre beina klarer ikke bordet å stå, og den utrolige talentfulle og dedikerte Ansu, fortsatt bare 19 år gammel, har hatt mye tid til å tenke på hvor sant dette utsagnet er.
Siden det historiske målet mot Inter har Ansu mistet mer enn 80 kamper for Barca.
Det store håpet for 2020/21-sesongen fikk en skade i menisken på venstre kne i en kamp i november mot Betis, som holt ham ute i 305 dager. Skaden var ille nok, men det ble mye verre etter den feilslåtte rehabiliteringsplanen og en rekke mislykkede kneoperasjoner etterpå.
Det var ikke ett tørt øye i huset da han scoret mot Levante på hans retur i september 2021, men det viste seg å være en falsk forhåpning. I løpet av tre måneder mellom november og januar forrige sesong, måtte han ut ytterligere to ganger. Først mot Celta Vigo og deretter mot Athletic Bilbao. Da kunne unggutten kanskje bli unnskyldt for å tenke på Ray Charles sin sang «Hvis det ikke var for uflaks, ville jeg trodd at jeg ikke hadde noe lykke i det hele tatt».
Med Xavi ved roret i klubben var klubbens råd etter han rev senen i sin venstre biceps at han måtte under kniven igjen.
Med støtte fra hans far Bori og agenten sin Jorge Mendes var planen å gå for en mer konstruktiv holdning til rehabiliteringen fordi smerten han har gått gjennom flere ganger gjorde at han overhodet ikke ønsket å bli operert igjen i nær fremtid.
Så langt… ikke så dårlig, men ikke så bra heller.
Han startet forrige helg mot Mallorca, og både klubben og laget har vært ganske optimistiske med tanke på hans fremtidsutsikter.
Men ikke uten forbehold.
Xavi sa om ham: «Ansu har det bra. Vi legger en plan. Det mangler litt på rytme og intensivitet, men du må gå litt etter litt. Uten så lang tid å spille tar dette tid. Jeg har bestemt meg for å være forsiktig med ham.»
Men kanskje mer interessant sa han: Han vil komme inn og hjelpe oss, men det er andre spillere og det er konkurranse.
Tilbake i juni kom Luis Enrique nærmest med lovnader da han sa: «Ansu er friskmeldt. Han er skadefri. Når en spiller ikke har spilt på lenge, er det han nettopp trenger er å spille.
Bare to og en halv måned senere fikk pipen en annen lyd. «Han kom inn i gruppen i juni for å komme inn i gruppa og dynamikken der, og sannheten er at han var mye bedre. Han har bare startet en kamp for klubben, og det forteller meg noe. Forhåpentligvis vil vi se den beste Ansu igjen, men nå er han ikke en del av troppen».
Han er altså nå i en situasjon der han er ikke kan spille nok kamper eller minutter som han trenger for å få tilbake skarpheten som vil føre han tilbake der han var.
Skader har utvilsomt bremset ham ned og nå ser han ut som en midtspiss for klubben, hvor han spilte mest i Barcelonas ungdomsavdeling, mer enn som en lynhurtig ving.
Problemet med det er selvfølgelig at det er en mann som heter Robert Lewandowski som har gjort krav på plassen. Foreløpig ser Ansu Fati sine sjanser som hovedspiss stadig mer begrenset ut.
Hans skadeproblemer ble forverret av en rekke ulike omstendigheter.
Spoler vi tilbake til tiden før Xavi ble ansatt så vi et desperat Barcelona prøve alt de kunne for å pushe ham tilbake i spill så fort som mulig samtidig som Fati selv ville kjapt tilbake.
Alt annet rundt spilleren bør tillate den sterkeste granskning. Han har verdiene som kreves for å gjøre ham til leder i Barcelona. Å respektere autoritet, motstander og fansen. Svært høflig, godsinnet, profesjonell og en perfekt rollemodell.
Hans historie kan brukes til å inspirere unggutter fra alle bakgrunner at ingenting er umulig.
Hans far, Bori Fati, er en ex-fotballspiller, som ble født i Guinea-Bissau. Etter han emigrerte til Portugal dro han til Marinaleda, en liten by i nærheten av Sevilla, da han skjønte at papirene hans var ulovlige.
Etter at han slet med å overleve ble han tatt under vingene til ordfører Juan Manuel Sánchez Gordillo, som ansatte ham som sjåfør. Selv om han er født i Guinea-Bissau, så er Bori fortsatt i dag stolt over å kalle seg en borger av Sevilla.
Da han først hadde etablert seg ordnet han at kona og ungene også fikk komme til landsbyen i nærheten, Herrera, hvor han hadde slått seg ned og hvor Ansu vokste opp med fotballskole. Det tok ikke langt tid før klubbspeidere fant en vei rett til Fatis husdør.
Da han var åtte var både han og broren Braima en del av Sevilla-systemet. Som tiåring flyttet han til det berømte La Masia-akademiet.
Det er så mye som har skjedd i hans korte liv at det er vanskelig å forstå at han virkelig er en tenåring helt til han blir 20 år i løpet av noen få uker, den 31. oktober.
Til tross for all motgang med skader og humper på veien vil Ansu Fati forstå bedre enn noen andre at han er en veldig heldig mann i starten av livet.
Andre klubber har forhørt seg om han, men Fati har alltid ønsket å bli i Barcelona.
Forhåpentligvis vil han få flere sjanser til å vise seg frem for klubben, og Luis Enrique ønsker, i en ideell verden, at han skal spille flere kamper for klubben selv om han likevel kommer til å ta ham med til Qatar, på grunn av det han kan gjøre fra benken.
Men det var ikke dette vi regnet med på dette stadiet av karrieren.