Like før slaget ved Waterloo, sa hertugen av Wellington om sine tropper, «Jeg vet ikke om de skremmer fienden, men de skremmer livet av meg.» På Santiago Bernabéu, hjemmet til Real Madrid, har det vært mange spillere – både borte og hjemme – som vet akkurat hva hertugen mente.
Geremi, den tidligere Real Madrid-spilleren, fortalte meg en gang at han var redd for å tre ut på Bernabéu. Iván Campo ble så paranoid at han endte opp med å behøve terapi, fordi han ikke kunne håndtere presset når laget ikke spilte bra.
La oss huske på at vi nå snakker om spillere for hjemmelaget. Tenk deg for et øyeblikk hvordan det føles for bortelaget.
Det er faktisk få Real Madrid-legender, fortid eller nåværende, som ikke har blitt pepet ut på Bernabéu – inkludert spillere som Di Stefano, Guti, Hierro, Butragueño, Zidane, Ronaldo, Benzema, Modrić, Kaká, Hazard, Bale og mange flere.
Iker Casillas var en legende helt frem til han kom på supporternes gale side. Han hjalp så klart ikke seg selv når han ble sett gestikulerende om hvor på kroppen Real Madrid-fansen kunne plassere plystringen sin. Míchel, som var en Blanco inn til ryggmargen, brøt ned og gikk av banen da han ble buet på.
«Det er som om faren din skjenner på deg hver dag, til og med på bryllupsdagen din,» sa han senere i et radiointervju.
Det siste laget som fikk merke Bernabéu-behandlingen var Real Sociedad denne helgen. Etter kampen forklarte midtbanemann Mikel Merino på sin Twitter-bruker hvor vanskelig det er å spille mot et lag som dytter deg tilbake, ikke minst når de spiller inspirert av en selvtillit som utstråles fra tribunen.
«Det er så vanskelig… de begynner å tro på seg selv… du begynner å tvile på deg selv,» sa han.
Som forklarer hvorfor når de scorer det første målet, er på utkikk etter det andre, det tredje, og det fjerde.
Forrige helgs kamp kulminerte i at spillerne ble kalt tilbake på banen for å feire seieren på samme måte Borussia Dortmund gjør foran sine fans.
Det var første gang jeg noensinne har sett det, en ny oppfinnelse i Real Madrid som fungerte som et varselskudd mot baugen til de neste gjestene på Bernabéu – Paris Saint-Germain.
Å håndtere fiendtligheten som høljer ned på deg fra tribunen vil være kritisk. Supporterne vet at oppgjøret bare er halvspilt, med kun ett mål som skiller lagene, og ingen bortemålsregel som normalt ville ha hindret hjemmelaget fra å angripe for fullt.
Fansen er mer enn selvsikre på at de kan snu dette oppgjøret, og det var absolutt nok lyspunkter fra Real Sociedad-seieren til å antyde at de kan nettopp det.
Real Madrid har vært her før, og hvis vi har lært noe fra å se på fotball gjennom årene, er det at ved de største anledningene, i kampene som virkelig betyr noe, finner de alltid en måte å vinne på.
Jeg husker at Valencia-målvakten Santiago Cañizares fortalte meg om da de to lagene møttes på Stade de France for den fullspanske Champions League-finalen i 2000. Bare gjennom måten de stilte seg opp til hymnen kunne man se at de hadde overtaket.
Real Madrid er i hovedsak «storkamplaget». Mens det er sagt, må de derimot være mye, mye bedre enn de var i det første oppgjøret.
PSG vant kanskje med ett enkelt mål, men de var uansett milevis foran et giddeløst Real Madrid som egentlig ikke møtte opp.
De kom til Paris med mål om å spille en konservativ kamp, i håp om at en kontring ville lønne seg. Det funket dårlig, da Benzema åpenbart ikke var i form, og ingen fra den hyllede midtbanen kunne holde på ballen.
Lionel Messi ble slaktet av Paris-pressen, men det sier nok mer om dem enn det gjør spilleren.
L’Equipe ga ham en 3/10, mest fordi at hvis han ikke scorer mange mål og skaper flere sjanser hele tiden, er han en flopp i deres øyne.
Sannheten er at Messi hjalp med kampens flyt. Han skapte en utsøkt sjanse for Mbappé som franskmannen bommet på, og var en av nøklene til hvorfor Real Madrid forble festet på sin egen banehalvdel.
I returkampen må Pochettino hindre selvtilliten og vinnerviljen som Real Madrid så ofte klarer å ta med seg i kampene de spiller. Kan de gjøre det effektivt, vil det stilne publikummet.
I Paris spilte de på en måte som gjorde at de beholdt ballen, dominerte spillet, og tvang Real Madrid inn i deres egen halvdel. Til slutt kom overtidsscoringen fra Mbappé.
Sjansen for at de kan gjøre det samme på Santiago Bernabéu er mindre, men det betyr ikke at de ikke burde i det minste prøve.
Hvis jeg kjenner Pochettino i det hele tatt, vet jeg at han lett kan bruke anledningen til å be spillerne om å være modige, aggressive og ikke holde tilbake. Verratti var utmerket i det første oppgjøret, og han vil måtte prestere på samme nivå når presset blir sterkest i kveldens kamp om PSG skal komme ut seirende.
Det vil bli en mentalitetskamp i like stor grad som en fotballkamp, og hvis Pochettino kan få laget sitt til å dominere som de gjorde i Paris, kan de vinne.
Lar de seg derimot tvinges inn i sitt eget felt på Bernabéu, vil de finne ut hva det koster å spille mot et Real Madrid motivert av deres tolvte mann.
Oversatt av Mathias Mæland.