Sprekkene vises i Simeone-riket

Du visste alltid hva du fikk med Diego Simeones Atlético Madrid da de spilte på Vicente Calderón. I disse dager er ikke det like sant.

På den tiden var Atléticos fotballstil en perfekt match for omgivelsene. Et arbeiderklasse-, no-nonsense-miljø hvor alt skulle tjenes inn, og ingenting kom som en rettighet.

Solid, upretensiøst, et lag og et hjem bygget av svette fra håndverkere i stedet for inspirasjon fra kunstnere; ydmykt, men likevel frittalende, og alt bevart i en atmosfære duftende av en beleiringsmentalitet og en lidenskapelig ild.

Krigermentaliteten som gjenkjente deres begrensninger og spilte på deres styrker, alltid til døden og dyktig administrert av den kompromissløse argentineren, Diego Simeone, som regelmessig samlet troppene sine med en melding som skrek «ingen liker oss, men vi bryr oss ikke.»

I disse dager er det tresidige, smuldrende monumentet, det «samfunnssenteret» som var Vicente Calderón, det eneste stadionet som hadde en motorvei som skar et stykke gjennom en av hovedtribunene, borte. Det er blitt erstattet av et toppmoderne, splitter nytt, glitrende Wanda Metropolitano.

Hvis Calderón var hjemmet til byens brassband, håper Metropolitano å være det stadionet som huser et av verdens ledende symfoniorkestre.

Det gamle sitatet om de bråkete naboene, Atléticos «fattige gutter», som kjemper for livet mot de superkule, styrtrike, fancy-dansende i den elegante delen av byen stemmer ikke lenger, og med ankomsten av et nytt stadion har del av klubbens fundamentale identitet forsvunnet.

Med et nytt prangende stadion kom forestillingen om at det som var påkrevd var et nytt prangende lag som ville ha en stil mer i tråd med sine nye strålende omgivelser – og ignorerte de mest grunnleggende og velprøvde sosiale realiteter som sier at mens du kanskje kan få barnet ut av ghettoen, er det langt vanskeligere å få ghettoen ut av barnet.

Simeone har nå slått på Atlético-trommen i mer enn ti år. Et tiår som har medbrakt fantastisk suksess til klubben og som har gjort ham ikke bare til den best betalte manageren i verden, men også i praksis uoppsigelig.

Men nå, for første gang, begynner sprekkene å vise seg i Simeones rike.

Som et lag på jakt etter en ny identitet gjør, har Atlético de siste årene prøvd å kjøpe forskjellige typer spillere som kan tilby noe annet enn den gamle utprøvde ideologien.

Dette har vært merkbart fra det øyeblikket de kjøpte João Félix. Et stort talent, men likevel en som utvikler seg som en ung spiller, og ikke en som er kjent for sin defensive innsats.

Da klubben kjøpte ham var det med ideen om at de kunne få ham til å øke arbeidsfrekvensen, selv om de ikke klarte å innse at ved å gjøre det ville de ødelegge essensen av den typen spiller han er.

Nylig har det til og med vært snakk om at agenten hans har pratet med Barcelona om muligheten for at han flytter dit til sommeren – høyst usannsynlig selvfølgelig, ikke minst på grunn av Barcelonas nåværende økonomiske knipe og også fordi Atlético har gjort det klart at det ikke kommer til å skje.

Når det er sagt, er det hevet over tvil at han for øyeblikket ikke er en lykkelig mann i klubben.

I disse dager, selv om de nå bruker omtrent samme tid på å angripe som på å forsvare, er realiteten at styrken til Atlético er forankret i forsvar. Spillerne de har kjøpt inn er ikke nødvendigvis på sitt sterkeste når de skal kjempe defensivt. Balansen har forsvunnet.

Sannheten er imidlertid at de trenger å forbedre seg, ikke så mye på det defensive arbeidet, men på å angripe bedre.

Nettoresultatet av alt dette er at for første gang begynner kreftene som er i Atlético å tenke på livet uten Simeone ved roret, om enn med ham selv som bestemmer når det rette tidspunktet vil være for ham å forlate klubben.

Mediekilder nær klubben avslørte nylig at han under Barcelona-kampen fortalte noen av spillerne sine – med implikasjonen om at noen vil ha ham ut – at «det spiller ingen rolle hvordan du oppfører deg, det er jeg som bestemmer fremtiden min, ikke deg!»

De siste ukene har han hatt møter med spillerne individuelt og stilt dem bare ett spørsmål:

Er du med meg eller mot meg?

Nyheter om dette har kommet helt til administrerende direktør Miguel Ángel Gil. Implikasjonene er selvfølgelig at hvis han må stille spørsmålet, må han helt klart tro at noen av spillerne ikke er med ham, og for første gang ser noen en svakhet hos den argentinske treneren.

Og de vil sitere noen av de forvirrende taktikkene han har brukt nylig. Et Atlético som spiller i forskjellige stiler, forskjellige formasjoner, med spillere som brukes i forskjellige posisjoner.

For eksempel blir Llorente brukt som høyreback, Carrasco som høyre ving og deretter venstre ving, et system som veksler mellom 4-3-3, 4-4-2 eller 3-5-2, og en generell tilstand av forvirring og misforståelse blant spillere om hva Simeone vil og hva spillerne faktisk tror han vil.

Han møtte noen av kapteinene i julen, inkludert Griezmann og Koke, og spurte dem hva de mente han skulle gjøre – fordi han kunne se noe av essensen av laget forsvinne.

I bunn og grunn ba de ham om å gå tilbake til å spille etter sine styrker, som er 4-4-2-systemet. Men selv siden det har han fortsatt å tukle med formasjonen, til skade for klubben.

I fire år har han startet pre-season med å prøve å skape en fotball som er mer dominerende med to kreative sentrale midtbanespillere, men så snart de gjør en feil går de umiddelbart tilbake til standarden, om enn en mer forvirrende versjon av den.

Et mer defensivt lag, men et med mange endringer i formasjon, og alt i løpet av en enkelt kamp.

De defensive problemene han har nå er åpenbare. Dette Atlético-laget har sluppet inn flere mål enn noen gang før på dette stadiet av sesongen siden han kom til klubben. Klubben har også den dårligste poengavkastningen siden han har hatt ansvaret fra sesongstart, og de har for øyeblikket 17 poeng færre enn de hadde etter 25 kamper forrige sesong.

Defensivt har han ikke fortidens personligheter, og spillerne han har gjør mange feil. Jan Oblak, av mange ansett som verdens beste for ikke så lenge siden, har en statistikk som viser at han for første gang noensinne slipper inn flere mål enn han redder, og generelt har alle en dårlig sesong.

Moderne fotball handler om organiserte angrep – du trenger ikke se lenger enn til Liverpool og Manchester City – og det er en ting Atlético ikke har.

Det er problemer uansett hvor du ser.

Mye av spillet deres blir fortsatt improvisert, og de har blitt relativt enkle å stoppe.

Selv mot Osasuna denne helgen, hvor de vant, slet de fortsatt til tider. Luis Suárez har til tross for scoringen ansiktsuttrykket til en spiller som nærmer seg slutten, Griezmann har bare så vidt kommet seg etter skaden og João Félix ser ut som en med lite selvtillit.

Matheus Cunha, som raskt ble en viktig spiller for klubben, er ute i to måneder, mens Ángel Correa, som med 11 mål er toppscoreren, er inn og ut av laget. Midtbanen er ikke variert nok og argentineren Rodrigo de Paul har vært en dyr skuffelse.

I samme avdeling ser også Héctor Herrera ut til å mangle selvtillit, Koke er heller ikke på sitt beste, og skadeproblemer for Geoffrey Kondogbia gjør at han ikke har befestet sin plass i laget på måten han hadde håpet.

Dette er Atlético-laget som Manchester United møter i denne ukens 16-delsfinale i Champions League. Seieren er langt fra sikret, men de vil aldri ha en bedre mulighet.

Oversatt av Mathias Mæland.