Gigantene møtes igjen: – Kan kun se ett resultat

Komponisten Rossini sa en gang om Richard Wagners musikk at den hadde «vakre øyeblikk, men et forferdelig kvarter av en time». Det samme kan sies om prestasjonene til Real Madrid, som på en eller annen måte befinner seg i Champions League-finalen mot Liverpool lørdag kveld i Paris.

Hvordan kom vi til dette punktet? Jeg vet virkelig ikke, og jeg er ikke overbevist om at selv Real Madrid-spillerne gjør det, bortsett fra å si at dette er et lag som alltid ser ut til å finne en måte å vinne på. Det har de gjort ikke én eller to ganger, men forbløffende tre ganger mot tre av de beste lagene i verden.

Å hylle deres usannsynlige, hjertestoppende seire over Paris Saint Germain i 16-delsfinalen, Chelsea i kvartfinalen og deretter Manchester City i semifinalen, teiper over sprekkene og ignorerer en tøff virkelighet, nemlig at for det meste i alle disse kampene – bortsett fra førsteomgang mot Chelsea – har Real Madrid rett og slett vært forferdelig.

Eller sagt på en annen måte, så spennende å se på som disse comebackene har vært, kunne de ha vært unødvendige om Real Madrid hadde spilt bedre i utgangspunktet.

De tapte 1-0 for PSG i den første kampen av 16-delsfinalen i Paris, og det burde vært minst fire. I returoppgjøret scoret Mbappe et hattrick, men to av dem ble annullerte. PSG var overlegne i rundt 150 minutter over de to kampene.

Mot Manchester City i semifinalen burde hjemmelaget ha scoret minst seks, og fullført på Bernabéu i den andre kampen. Rodrygos sene mål sendte imidlertid kampen ut i ekstraomganger mot et sjokkert Manchester City, som hadde utseendet til et lag som ikke kunne tro hva som faktisk skjedde med dem.

Til tross for at de spilte for mye av disse kampene på en måte som lignet en lærepenge i hvordan man ikke skulle komme videre i en cupkonkurranse, klarte de å komme tilbake fra randen. De har forvandlet dette til en fortelling – en selvoppfyllende profeti – som antyder at disse comebackene er det de gjør hele tiden. Det gjør de selvfølgelig ikke, men på en eller annen måte har de overbevist seg selv og til og med motstanderne om at dette er tilfellet.

Kan de gjøre det igjen mot et lag som jeg er overbevist om for øyeblikket er et av de beste lagene i verden, sannsynligvis det beste Liverpool-laget noensinne?

Liverpool er helt klart et overlegent lag. Det er ingen diskusjon om det. Men det er langt ifra å si at det blir dem i stedet for Real Madrid som ender opp med å løfte trofeet lørdag kveld.

Hvis det ble avgjort på forberedelser før kamp så er det allerede fordel Real Madrid.

Det snakkes om et slitent Liverpool som har måttet spille massive kamper helt opp til finalen, mens Real Madrid er helt ferske etter å ha sikret tittelen for nesten en måned siden.

Liverpool har en rekke skader, mens Carlo Ancelotti har en ren helseerklæring fra leiren sin og en fast og engasjert tro på hva hans beste lag er. Det eneste han sannsynligvis vil diskutere er om han skal starte med Valverde eller Rodrygo på høyre side av midtbanen.

Han vil sannsynligvis velge Valverde fordi Rodrygo har vist seg å være mest effektiv når han kommer inn fra benken og vil også – avhengig av hvordan spillet går – se til at Camavinga spiller en rolle.

Bortsett fra disse dilemmaene er dette et Real Madrid-lag som velger seg selv.

Hvert lag i verden har et spillemønster – en «oppskrift» som kan identifisere dem. Alle lag unntatt Real Madrid.

Det er vanskelig å forberede seg på å forsvare seg mot dem fordi dette er et lag hvis strategi i utgangspunktet ikke har noen strategi, og en som avhenger av den individuelle kvaliteten til spillerne i stedet for en utarbeidet plan.

Real Madrid handler om ett øyeblikk, ett trekk, én spiller, og fundamentalt sett er det den kvaliteten som har tatt dem til Champions League-finalen så vel som til LaLiga-tittelen.

Hvis de skal vinne, må de senke tempoet i spillet til sitt nivå i stedet for å prøve å gå tå til tå mot Klopps pressemaskin. For å gjøre det må de få ballen oftere enn de gjør i de fleste LaLiga-kampene.

Hvis de kan beholde besittelsen, få kontroll, diktere tempoet og tillate folk som Kroos, Modrić og Casemiro å dominere, kan Liverpool havne i trøbbel fordi Real Madrid er like gode til å holde ballen i den siste tredjedelen som alle andre. Hvis de kan passere gjennom Liverpools presslinjer så har de en sjanse.

Hvis de kan gjøre det, vil de se etter det ene øyeblikket, én sjanse, kanskje med en som Vinícius bak deres forsvarslinjer for å skape en sjanse for en som Karim Benzema.

Mo Salahs snakk før kampen om hevn og «uavsluttede saker» etter skaden han pådro seg i hendene på Sergio Ramos forrige gang disse to lagene i finalen i 2018 gjør verken ham eller klubben hans noen tjenester, og Jürgen Klopp gjør rett i å avvise dem som irrelevante.

Den egyptiske angriperen er potensielt et større våpen for laget sitt når han fokuserer på å gjøre jobben sin og hjelpe Liverpool med å vinne kampen i stedet for å være besatt av å få hevnen sin.

Og vinne den burde de, fordi logikken sier at Liverpool er et bedre lag – med sine målscorere, kraftige knusende midtbane og frittflyende backer.

Selv om vi aldri kan være for sikre på hva Real Madrid kommer til å dukke opp med, er det ganske trygt å anta at Klopps Liverpool har som mål å sette et kvelertak på kampen fra starten av ved å bruke det høye tempoet og intensiteten som faller så naturlig for dem.

Liverpool er så vanskelig å slå, ikke bare på grunn av tingene de gjør, men først og fremst fordi de gjør dem så bra.

Ting som å stjele ballen, angripe med en tetthet av spillere gjennom midten, løpe inn bak med sine plyndrende backer – og gjøre alle disse tingene konstant.

Hvis Liverpool kommer mot Real Madrid fra begynnelsen og skaper sjanser, og motstanderen ikke klarer å få kontroll over kampen – som skjedde i for mye av deres tidligere kamper – så kan jeg kun se ett resultat.

Klopp kommer med krav, konsistens, prestasjoner, med laget hans som utstråler kvalitetsspill mellom linjene.

En av hans største prestasjoner har uten tvil vært å ta spillere som Mané, Salah og Diaz som iboende er individuelle spillere og forme dem til spillere som kan jobbe og skinne i dette flotte kollektivet.

Han og Ancelotti har kontrasterende stiler, selv om de har to ting til felles, nemlig kjærligheten og respekten til spillerne de velger og kunnskapen om at de passer perfekt for klubbene de representerer.

Det er vanskelig å se hvordan det kan være andre enn Liverpool som løfter trofeet, men det er Real Madrid de spiller mot her, og hvis Liverpool ikke klarer å senke dem, hvis de gir dem et hint om en livline, kan alt skje.