Se Atlético Madrid – Real Madrid søndag kl. 20.30 på TV 2 Sport 1 og TV 2 Play!
Åtte kamper, åtte seire og allerede én tittel, denne gangen er det i form av årets Super Cup som er på plass i Real Madrids etter hvert enorme trofekabinett.
Bekymringsverdig for motstanderne er det at Real Madrid har hatt den beste starten på 54 år, noe de vil prøve å ytterligere forbedre i byderbyet mot Atlético på Wanda Metropolitano.
Likevel er det folk, ofte fra Barcelona-miljøet, som vil si at Real Madrid er heldige, og peke på Champions League-seieren over RB Leipzig hvor de mener at Vinicius og Courtois er mye av grunnen til at de har oppnådd så mye.
Jeg husker for flere år siden da jeg spurte Sir Alex Ferguson hva hemmeligheten er for å gjøre suksess med et lag nedover i divisjonene er.
«Enkelt», sa han. «Skaff deg en god målvakt i den ene enden for å stoppe skudd og en toppspiss i den andre enden som kan banke inn mål. Alt annet fikser seg selv».
«Crazy», tenkte jeg. Men gjett hva. Ofte var det slik det fungerte. Sir Alex traff spikeren.
Real Madrid har vist oss ofte, og mest sensasjonelt under forrige sesongs Champions League, at du ikke nødvendigvis må spille bra alltid for å vinne, så lenge du på en eller annet måtte klarer å holde deg inne i kampen.
Og når det skjer vil Courtois og Vinicius i hver sin ende bety at du alltid har en god sjanse.
Det er ikke så enkelt selvfølgelig, og dette laget ledet av Carlo Ancelotti og ikke minst hans sønn Davide ser noe mer komplekst, bedre strukturert med bedring på dødball.
Og viktigst er det at det er kamp om plassene, bedre organisering og positiv innsikt i spillernes hjerne.
Til nå har alt Ancelotti har gjort fungert.
Resultatet av å implementere selvtillit i arrogante Vinicius ser alle samtidig som forbedring av Rodrygo som nå blir brukt som en falsk nier og alltid gjør det bra når han må ta ansvar er et bevis på dette.
Til og med Marco Asensio som ikke har fått mange minutter gjorde sitt denne uken da han roet Real Madrid-nervene da han scoret det sene målet mot Leipzig.
Ancelotti har ikke fått til alt han han prøvd på.
Han ønsket ikke å miste Casemiro til Manchester United selv om klubben følte han hadde de beste årene i klubben bak seg og i Tchouaméni hadde de en mer enn god nok erstatter på defensiv midtbane.
Til nå har de tatt riktig avgjørelsen og overgangen har gått sømløst.
Ombyggingen av stadion gjennom pandemien har også blitt perfekt timet – og samtidig har de vunnet ligaen og Champions League.
Alt fungerer meget godt i klubben, selv om det er noen svakheter.
De har fortsatt ikke funnet den perfekte balansen i den bakre fireren. Alaba er bedre som stopper enn venstreback, men han kan spille der for å få plass til Rudiger.
Hvis de spiller med Ferland Mendy på venstreback så vet de at de mister et alternativ fremover i banen fordi han er mye bedre til å forsvare seg enn å angripe. Uansett hvem som spiller der blir det et kompromiss.
Hazard er til syvende og sist en skuffelse som er langt unna den fysiske og mentale styrken som han hadde i sine beste dager, og etter å ha sett ham starte mot Real Mallorca var det veldig skuffende å ikke se han fortsette i Champions League.
Hazard var alltid en kvalitetsspiller og koste seg utpå banen, men i Real Madrid er det tydelig at han ikke føler på kjærligheten for spillet som gjør ham så mye bedre. Forhåpentligvis vil VM som kommer gi ham et «nytt» liv, og han vil i det minste nyte godt av tilliten til Roberto Martinez hos det belgiske landslaget.
Det Ancelotti nyter aller mest er at troppen er gjennomsyret av vinnere.
Hos Atletico går ikke ting like bra på grunn av forskjellen av det Simeone ønsker og hva spillerne vil gjøre.
Atlético har signert ordentlig gode spillere og som en konsekvens av det vil de spille bedre fotball, og ikke alle aksepterer hva Simeone gjør.
Men for øyeblikket har Simeone full autoritet.
Med det sagt, med 14 kamper igjen forrige sesong etter sjokktapet hjemme for Levante var det konkrete samtaler i klubbens styre og stell og blant spillerne som endte opp med å gi tillit og et beklagende forslag om at det kanskje, muligens, ikke hadde vært så dumt om dette Atlético-laget kunne spilt noe bedre fotball.
Fra det øyeblikket de flyttet til deres fantastiske stadion Wanda Metropolitano ble de mer velstående gjennom Champions League-suksess, og med det kom jaget etter bedre spillere.
Problemet med det er at bedre spillere vil spille bedre fotball og ikke alle passer ikke til stilen du vil spille.
Resultatet av det betyr at spillere som Joao Felix nyter tilværelsen fordi han har fått en så høy status, mens bakover i banen gjør de for mange feil. Til og med Jan Oblak, som inntil nylig ble sett på av mange som den beste keeperen i verden, ser for øyeblikket ut som en skygge av den spilleren han nylig var.
Alt dette kommer av et miljø hvor ikke alle ser ut til å være fornøyd med hva som blir krevd fra dem.
Griezmann-situasjonen er latterlig, nesten en hinsides parodi.
Atlético hentet ham fra Barcelona på en toårsavtale med en enighet som ville kostet dem 40 millioner euro hvis han spilte 50 prosent av kampene – en kamp teller hvis han spiller minst 45 minutter.
Han spilte 82 prosent av kampene forrige sesong, noe som betyr at han må spille 14 fulle kamper eller i overkant av 45 minutter per kamp for Atlético for å utløse 40 millioners-klausulen.
Det kommer ikke til å skje selv om Simeone tidligere denne uka innrømmet at Atlético er et bedre lag med Griezmann på laget.
På tross av den begrensede spilletiden har han vært viktig for klubben denne sesongen med tre mål – to i ligaen inkludert vinnermålet mot Valencia og scoringen langt på overtid mot Porto i Champions League.
Ikke overraskende vil han ha en avklaring før eller siden.
Atlético la frem et tilbud på 20 millioner euro som Barcelona raskt avslo. Men klubben vil definitivt ikke ha ham tilbake sammen med lønnen som skal ligge på rundt 38 millioner euro i året.