Tottenham har aldri vært bedre i moderne tid. Allikevel er det krise. Eller?

Premier League-sesongene er relativt like hvert eneste år, og derfor er det også relativt greit å sammenligne dem direkte opp mot hverandre.

Jeg snakker selvfølgelig om kalenderen, kampbelastningen, antallet fotballkamper som spilles og lagene man spiller mot.

Hvert lag spiller 38 kamper, hvorav 19 hjemme, og i månedsskiftet oktober/november har man som oftest spilt rundt ti av kampene.

Tidligere Premier League-profil og nåværende TV 2-kollega Brede Hangeland fortalte forut  for storkampen mellom Tottenham og Manchester City mandag at det internt i ligaen er noen stadier i sesongen der det er veldig vanlig å ta en ekstra titt på tabellen. Runde 10, runde 20, runde 30 og runde 38 var det han omtalte som «de naturlige punktene å gjøre opp status».

KUN EN GROV BOM UNNA POENG MOT LIGALEDEREN: Erik Lamela skyter over i sluttminuttene i 0-1-tapet mot Manchester City mandag. Det var tredje gang denne sesongen Tottenham tapte en Premier League-kamp. Foto: Paul Childs/Reuters

Da kan man også veldig enkelt sammenligne sesong mot sesong, noe som den siste uken er blitt veldig populært med tottenhamske øyne, all den tid manager Mauricio Pochettino selv uttalte at han hadde en følelse som var «den verste han hadde hatt» i løpet av sine fem år i klubben.

Og selv om Pochettino ikke snakker om poengfangsten, som selv etter mandagens tap for City er rekordhøy i moderne tid etter ti kamper, er det lett å kjenne seg igjen i beskrivelser fra omgivelsene som går på at de andre lagene drar fra og hever listen for hver sesong.

Negativiteten som har oppstått i enkelte spalter, på folkemunne og i supporterkretser er allikevel i mine øyne ganske lite reflektert.

Ja, det er ingen tvil om at sommerens manglende overgangsaktivitet var meget spesiell i en fotballverden der en er blitt vant til at store summer kastes rundt omkring ved hver eneste anledning.

Ja, det har ikke gått veien i Champions League for Tottenham i høst, og det er lett å skylde på manglende troppbredde for dette. Skader på utsatte spillere har preget et lag som kanskje mer enn noen andre også var slitne som resultater av VM, og et ekstra ansikt og to inn i sommer kunne kanskje gjort klubben bedre stilt i denne perioden.

Men, og dette er et stort men, er sesongen godt i gang. De ti første Premier League-kampene er unnagjort, og Spurs har aldri gjort det bedre resultatmessig etter at ligaen ble re-brandet i 1992. Aldri.

NERVØS PÅ KLUBBENS VEGNE: Mauricio Pochettino har vært tydelig i uttalelsene sine den siste tiden, og mener klubben har tenkt for lite på å vinne ting. Foto: John Thys/AFP

Jeg har sett litt nærmere på de fem sesongstartene Tottenham har hatt under Pochettino, i det som uansett hva folk måtte mene må sies å være en svært imponerende periode i Spurs’ nyere historie. Det er lenge siden glansdagene med ligatittel i 1961, og også en stund siden man begeistret så mange på 80-tallet. Og selv da var kun tre 3. plasser (1984/85, 86/87 og 89/90) beholdningen. Sammenligningsgrunnlaget for årets tall blir derfor dem fra de fire foregående imponerende sesonger.

Debutsesongen til Pochettino i 2014/15 endte med 5. plass, før argentineren deretter har ledet klubben til to 3. plasser og en 2. plass i Premier League – og det i en tid der konkurransen fra de andre topp seks-klubbene er enorm og der konkurrentene bruker betydelig større midler på overgangssummer.

Interessant nok er det ikke bare den nåværende poengfangsten etter ti kamper som er den sterkeste siden Pochettino ankom Nord-London, men det er omtrent på den tiden av året som vi nå går inn i at de liljehvite har fått små formdupper som har vært direkte utslagsgivende for at de ikke har kunnet henge med helt inn når det deles ut pokaler i mai.

Kan de klare å unngå det denne sesongen, vil de kanskje være i rute til noe virkelig stort?

DEN STØRSTE TRIUMFEN: Vi skal ikke lengre tilbake enn august for å finne Mauricio Pochettinos største triumf i sin tid som Tottenham-manager. Da vant klubben hans 3-0 på en bane de tradisjonelt har slitt enormt på. Foto: Dave Thompson/AP

Faktum er nemlig at dersom Spurs kun skulle klare å vinne to av sine kommende fem Premier League-kamper (de møter Wolverhampton og Crystal Palace borte, Chelsea hjemme, Arsenal borte og Southampton hjemme i disse kampene), vil de allikevel ha tangert sin beste «15 kamper fra sesongstart-periode» under Pochettino.

Laget har nemlig aldri under argentinerens ledelse hatt mer enn 27 poeng etter 15 kamper (I 2.plass-sesongen i 2016/17). Og etter ti kamper denne sesongen har de allerede 21.

Hvem har de møtt – og hvor?
For direkte å kunne sammenligne sesong mot sesong, er det også greit å se på hvilke motstandere man har hatt i innledningen av sesongen. Dersom vektingen av hjemme- og bortekamper er veldig ulik eller en større eller mindre andel av kampene har vært mot andre topp seks-kandidater, er kanskje sammenligningsgrunnlaget tynt, vil enkelte gjerne argumentere med.

Derfor er det interessant å se at tallene her i hvert fall ikke taler i positive Spurs-supporteres (om disse finnes?) disfavør. Direkte sammenligninger mellom de fem foregående sesongstartene viser nemlig at kvaliteten på motstanderne har vært noenlunde lik hver eneste høst. Bortekamp på Old Trafford (tre av fem) og hjemmekamp mot Liverpool (fem av fem) går igjen, og i fire av fem sesonger har også ett annet topp-seks lag vært motstander i tikampersperioden fra sesongstart.

Den største forskjellen ligger faktisk i hvor kampene er spilt, for i alle de andre Pochettino-sesongene har Tottenham åpnet med fem hjemmekamper og fem bortekamper. Denne sesongen har de spilt fire hjemme og seks borte, og faktisk vunnet hele fem av seks bortekamper og topper bortebanetabellen i Premier League med 15 poeng totalt.

Dersom man vil gå enda hardere inn i materien, kan en også bemerke at man i de tilsvarende seks bortekampene  forrige sesong – uavhengig av når i sesongen man spilte dem – tok elleve poeng. Altså ligger de fire poeng foran skjema på bortebane om en kun ser direkte på motstanderne en har møtt.

På hjemmebane er de forresten også ett poeng foran skjema, med seks poeng i boks totalt etter kamper mot Manchester City, Liverpool, Fulham og Cardiff til nå i høst. Dette er til informasjon et tilpasset skjema der resultatene mot de to sistnevnte – som er nyopprykkede lag – sammenlignes med resultatene mot Swansea og WBA forrige sesong. (Fordi dette var de to lagene som til slutt rykket ned som Spurs møtte på hjemmebane tidligst forrige høst).

HAR SLITT MER TIDLIGERE: Stjernene Dele Alli og Harry Kane fortviler under 0-0-kampen hjemme mot Swansea, som senere skulle rykke ned, forrige høst. Foto: Tim Ireland/AP

Her følger en liten oversikt over de fem Pochettino-sesongene til nå, med nøkkelord:

2018/19: 5. plass. 21 poeng.

Av topp seks-lagene har de til nå møtt Manchester United borte, Manchester City og Liverpool hjemme. De har spilt fire hjemmekamper og seks bortekamper.

I løpet av de neste fem kampene skal de av topp seks-lagene møte Chelsea hjemme og Arsenal borte.

2017/18: 3. plass. 20 poeng.

Av topp seks-lagene hadde de da møtt Manchester United borte, Chelsea og Liverpool hjemme. Fem hjemmekamper og fem bortekamper.

På sine neste fem kamper tok de deretter fem poeng, og var nummer seks med 25 poeng etter 15 kamper. I den perioden møtte de Arsenal borte.

Endte på 3. plass med 77 poeng.

2016/17: 5. plass. 20 poeng.

Av topp seks-lagene hadde de da møtt Liverpool og Manchester City hjemme. Fem hjemmekamper og fem bortekamper.

På sine fem neste kamper tok de deretter sju poeng, og var nummer fem med 27 poeng etter 15 kamper. I den perioden møtte de Arsenal, Chelsea og Manchester United borte.

Endte på 2. plass med 86 poeng.

​2015/16: 6. plass. 17 poeng.

Av topp seks-lagene hadde de da møtt Manchester United borte, Manchester City og Liverpool hjemme. Fem hjemmekamper og fem bortekamper.

På sine fem neste kamper tok de deretter ni poeng, og var nummer fem med 26 poeng etter 15 kamper. I den perioden møtte de Arsenal borte og Chelsea hjemme.

Endte på 3. plass med 70 poeng.

2014/15. 8. plass. 14 poeng.

Av topp seks-lagene hadde de da møtt Manchester City og Arsenal borte og Liverpool hjemme. Fem hjemmekamper og fem bortekamper.

På sine fem neste kamper tok de deretter sju poeng, og var nummer ti med 21 poeng etter 15 kamper. I den perioden møtte de Chelsea borte.

Endte på 5. plass med 64 poeng.

Dårlig i cupene – heller ikke noe nytt
Alle tall tyder med andre ord på at Tottenham er blitt bedre i Premier League denne sesongen. Og det til tross for at de spillemessig har sett svakere ut. Til tross for at de har hatt skader på nøkkelspillere. Til tross for at de ikke hentet noen spillere i sommer. Til tross for Pochettinos uttalelser. Og til tross for at stadionproblematikken fremdeles svirrer rundt dem.

Les også: Tottenham kan sette europeisk gjeldsrekord

Så vil kanskje noen dra argumentasjonen om cupene. Og, ja, forrige sesong gjorde Tottenham et strålende gruppespill i Champions League. De imponerte hele Fotball-Europa, og hadde i månedsskiftet oktober/november (som vi fremdeles bruker som sammenligningsgrunnlag) tatt ti poeng på fire gruppespillkamper, inkludert fire mot Real Madrid og tre mot Borussia Dortmund.

UNNTAKET: Forrige sesongs imponerende gruppespill-opptreden i Champions League har vært unntaket, snarere enn regelen, for Tottenham under Mauricio Pochettino. Foto: Ian Kington/AFP

De var imidlertid ute av ligacupen, der det ble exit på hjemmebane mot West Ham. Onsdag gikk de i år videre til kvartfinalen i samme turnering, etter seier mot det samme (om ikke et bedre) West Ham-laget. Nå venter kvartfinale borte mot Arsenal i neste runde.

Forrige sesongs suksess i den europeiske cupen stod også i sterk kontrast til den foregående Europa-høsten under Pochettinos ledelse. I 2016/17 hadde de nemlig kun fire poeng etter fire kamper i en Champions League-gruppe med Monaco, CSKA Moskva og Bayer Leverkusen. De var også da videre i ligacupen, men hadde underprestert på kontinentet.

Ser en på 2015/16 hadde de heller ikke imponert der, med fire poeng på tre kamper i Europaligagruppe med Qarabag, Monaco og Anderlecht, samt exit i ligacupen mot Arsenal, mens de i 2014/15 hadde fem poeng etter tre kamper i en Europaligagruppe med Partizan, Besiktas og Asteras Tripoli (pluss avansement i ligacupen).

Det er med andre ord ikke veldig uvanlig at Pochettinos Tottenham kommer varierende og skjevt ut i cupene heller. Allikevel er det plutselig denne sesongen et argument for at troppen er altfor tynn og at de andre topplagene har hevet listen til et nivå som er umulig for Tottenham å holde følge med.

Ingen signeringer. Men har Pochettino lyktes akkurat der?
De høyeste ropene kommer kanskje nettopp fordi det ikke ble investert i sommer. Argumentet er kanskje uangripelig. Det hevdes at man alltid bør hente inn noe ferskt til en tropp, for å holde folk på tå hev, og fordi nye ansikter alltid er med på å gjøre noe med en tropp. Allikevel ble ord som «sympatisk» og «forfriskende» brukt i sommer.

EN ANNEN TID: Det er ikke mer enn fire år siden banestormere tok selfie sammen med Kyle Naughton under en 0-0-kamp hjemme mot Partizan i Europaligaens gruppespill. Foto: Ben Stansall/AFP

Er det egentlig veldig sannsynlig at Tottenham hadde hatt mer enn 21 poeng i Premier League denne sesongen dersom de hadde hentet for eksempel Jack Grealish før overgangsvinduet stengte? Neppe. Og i lys av hva Pochettino faktisk har hentet i siste halvdel av august de siste sommerne, var det kanskje like greit at det ikke ble «panikkhandlet» i siste liten?

Sommeren 2014 kom Federico Fazio og Benjamin Stambouli. Sommeren 2015 kom Clinton N’Jie og et (etter hvert) hederlig unntak i Heung-min Son. Sommeren 2016 kom Georges-Kévin N’Koudou og Moussa Sissoko. (Og selv om sistnevnte var blant banens beste mot City mandag, har han fremdeles til gode å prestere stabilt for de liljehvite).

Forrige sommer var det Davinson Sánchez, Paulo Gazzaniga, Juan Foyth, Serge Aurier og Fernando Llorente som ble hentet til Tottenham for til sammen over 800 millioner kroner den siste uken av overgangsvinduet. Kun førstnevnte har virkelig bevist at han var verdt pengene.

Så kanskje var det ingen enorm krise at ikke Pochettino fikk forsterket i sommer?

Det skrikes for eksempel etter et alternativ på spissplass som kan avlaste Harry Kane. Når spissene Pochettino har hentet til Nord-London heter Vincent Janssen, Fernando Llorente og Clinton N’Jie, kan man kanskje klare seg med alternative spissvarianter i Son, Lucas Moura og Erik Lamela i stedet?

Og sånn for å bruke direkte sammenligningstall bare en siste gang før dere er helt lei. La oss se på Harry Kane. Mannen som mer enn noen andre kanskje har vært symbolet på Spurs under Pochettino. Gjennombruddet kom i Pochettinos debutsesong, og han har scoret 21, 25, 29 og 30 ligamål de fire årene Pochettino har ledet Spurs.

Men hvor mange mål hadde Kane etter ti kamper?

Tallenes tale er klar:

2014/15: 1
2015/16: 4
2016/17: 2
2017/18: 8
2018/19: 5

Han er med andre ord i rute til å gjøre sin nest beste sesong til nå …

I RUTE, SELV OM MAN IKKE SKULLE TRO DET: Harry Kane jubler for scoring i Champions League mot PSV. Der har han scoret to ganger allerede, mens han i Premier League står med fem mål etter ti kamper. Det er hans nest beste start noensinne i ligaen. Foto: Andrew Couldridge/Reuters

Alt du trenger å vite (og litt til) om FIFA Football Awards

The Best FIFA Football Awards 2018.

Kjenn på navnet.

Ikke akkurat småtterier, tenker du gjerne? Og du har rett.

Mandag kårer nemlig FIFA de beste spillerne i verden, i en kåring som nå i to år er blitt sett på som organisasjonens gjeveste. En prisgalla vi i TV 2 er så heldige at vi skal vise, og en prisgalla det stilles store forventninger til.

Se sending på TV 2 Sport 2 og tv2.no mandag kveld fra kl. 20.30

LEDER SHOWET: Skuespiller Patrick Stewart – her som kapteinen Jean-Luc Picard i “Star Trek: Nemisis”. Foto: Sam Emerson/AP, Paramount Pictures

STOR HUDDERSFIELD-FAN: Patrick Stewart følger ett av Premier League-lagene tettere enn andre. Det gir han sikkert uttrykk for mandag kveld. Foto: AFP

Selveste Royal Festival Hall i London er pyntet til fest mandag kveld, og seremonien skal åpnes av selveste Kaptein Jean-Luc Picard fra Star Trek, eller Sir Patrick Stewart, som den legendariske engelske skuespilleren egentig heter. (Han er forresten stor Huddersfield-fan, men det kommer han garantert tilbake til i starten av kveldens sending).

FIFA skal kåre en vinner i ikke mindre enn åtte priskategorier, samt gi oss resultatene av avstemmingen for årets lag i verden, og det er Idris Elba (kjent fra blant annet The Wire) som skal lede seremonien. Kandidatene er allerede klare, og er som følger i de forskjellige kategoriene:

The Best FIFA Men’s Player:
Cristiano Ronaldo, Mohamed Salah eller Luka Modric

Prisen ble for første gang utgitt i 1991 (til Lothar Matthäus), under navnet «FIFA World Player of the Year», før den årlig frem til 2009 var sett på som FIFAs gjeveste pris for enkeltspillere. Mellom 2010 og  2015 var prisen slått sammen med den sagnomsuste Gullballen-kåringen (Ballon d’Or), men de siste årene har magasinet France Football gått tilbake til å drifte Gullballen-kåringen for seg selv igjen. Det betyr også at FIFA de siste to årene har hatt nettopp mandagskveldens pris – under sitt nye navn The Best FIFA Men’s Player – som den gjeveste individuelle prisen man kan vinne.

Mange har reagert på at Lionel Messi, mannen som har vunnet prisen flest ganger i dens eksistens med sine fem titler, ikke er blant de tre som har muligheten i år. Argentineren har vært enten nummer en eller to vært eneste år siden 2007, og var blant de utvalgte ti kandidatene man kunne stemme på, men er altså ikke stemt frem som en av de tre beste i år. De stemmeberettigede er forresten representanter fra media, landslagssjefene, landlagskapteinene og fotballfans over hele verden (via Internett), som alle står for ¼ hver av stemmene.

Denne uken i Champions League viser i hvert fall at Messi er klar for å ta tilbake tronen neste år, og så får vi heller vente i spenning på om det er Cristiano Ronaldos Real Madrid-bragder, Mohamed Salahs eventyrlige Liverpool-sesong eller Luka Modrics kombinasjon av Real Madrid-suksess og Kroatias utrolige VM som har veid tyngst i år.

The Best FIFA Women’s Player:
Ada Hegerberg, Dzsenifer Marozsán, Marta

Kveldens utvilsomt mest spennende pris med norske øyne, med Ada Stolsmo Hegerberg som en av de tre som havner øverst. Hennes nominasjon, offentliggjort i starten av måneden, betyr at hun allerede har danket ut Pernille Harder (Danmark) og Amandine Henry (Frankrike), denne gangen. De to var de andre som var nominert sammen med Hegerberg til UEFAs pris for årets spiller, en utdeling som fikk mest oppmerksomhet på kvinnesiden her i landet fordi vår representant allerede på forhånd hadde fått beskjed om at hun ikke kom til å vinne, og at hun derfor heller ikke trengte å møte opp.

Hegerbergs topp-tre plassering betyr at hun allerede nå har sikret seg sin beste plassering på akkurat denne prisen noensinne, da hun ikke har vært topp ti noen av de to foregående årene den har vært delt ut. Amerikanske Carli Lloyd vant i 2016, mens nederlandske Lieke Martens stakk av med prisen i fjor etter EM-suksessen på hjemmebane. I år er det altså tysk (Marozsán) og brasiliansk (Marta) konkurranse for den norske Lyon-stjernen.

JUBLET FOR TREDJE SESONG PÅ RAD: Ada Hegerberg og lagvenninnen Shanice van de Sanden poserer med Champions League-troféet i mai. Hegerberg og Lyon har vunnet turneringen tre ganger på rad. Foto: Sergei Supinsky/AFP

The Best FIFA Goalkeeper:
Thibaut Courtois, Hugo Lloris, Kasper Schmeichel

I lys av re-brandingen av prisgallaen, er det tydelig at det også er blitt viktig med flere priser, og en av disse er altså kåringen av den beste keeperen. I fjor, som var det første året prisen ble delt ut, var det Gianluigi Buffon (som vant), Manuel Neuer og Keylor Navas som var kandidatene. Ingen av disse tre er der i år, og det er jo gøy i seg selv.

Gøy er det også at samtlige tre keepere spilte i Premier League forrige sesong, i henholdsvis Chelsea, Tottenham og Leicester, men at ingen av dem var i nærheten av å komme med på sesongens lag i Premier League, all den tid David de Gea var soleklart ligaens beste keeper.

HAR FORTSATT Å REDDE POENG: David de Gea er ikke blitt dårligere, og forrige helg mot Watford reddet han nok en gang Manchester United i sluttminuttene. Foto: Reuters/Andrew Couldridge

Så her har nok VM spilt veldig inn, med Belgia- (3. plass), Frankrike- (1.plass) og Danmark- (eneste laget som holdt nullen mot Frankrike)-keeperne nominert. Jeg vil uansett allikevel rette en pekefinger mot juryen for å utelate de Gea, men bør kanskje ligge lavt i terrenget når jeg ser på hvem som faktisk har vært i juryen her.

Juryen bestod nemlig, i tillegg til de tre tidligere angriperne Alessandro Altobelli (Italia), Diego Forlan (Uruguay) og Frederic Kanoute (Mali), av de gamle storkeeperne Gordon Banks (verdensmester for England i 1966), Vitor Baia (bl.a. Champions League-mester med Porto i 2004), Jorge Campos og Rene Higuita (stjernekeepere for henholdsvos Mexico og Colombia på 90-tallet), Rinat Dasajev (regnet for å være en av verdens beste keepere på 80-tallet), Mark Schwarzer (tidligere toppkeeper i Premier League) og Peter Schmeichel (som vel må sies å være noe inhabil?).

EN AV LEGENDENE: Peter Schmeichel jubler over dansk 1-0-seier over Saudi Arabia i VM i 1998. I år var han del av juryen som stemte frem hans sønn som en av verdens tre beste keepere. Sønn Kasper reddet blant annet flere straffespark i VM i Russland. Foto: AP Photo/Rick Bowmer

The Best FIFA Men’s Coach:
Zlatko Dalic, Didier Deschamps, Zinedine Zidane

Kandidatene for årets trener bærer også preg av at VM teller sterkt her, med den ansvarshavende for både gull- og sølvvinnerne blant de tre som har havnet øverst på pallen. I tillegg er selvsagt Zidane nominert, slik han har vært hvert eneste år han har vært fotballtrener. I 2016 ble han nummer to, bak mirakelmannen Claudio Ranieri (Leicester), men foran Fernando Santos som vant EM med Portugal. Og i 2017 vant Zidane, for sine bragder med Real Madrid.

Franskmannen vant som kjent Champions League med madrilenerne også i år, og har klart cut’en i topp tre på bekostning av blant andre Pep Guardiola, til tross for sistnevntes utrolige sesong i Manchester City, og Jürgen Klopp. De to var imidlertid også blant de ti som et herlig sammensatt panel, som bestod av alt fra Fabio Capello til Kaká, hadde nominert.

VANT I FJOR: Real Madrid-duoen Cristiano Ronald o Zinedine Zidane ble kåret til beste spiller og beste trener på herresiden under seremonien i fjor. Foto: AP Photo/Alastair Grant

The Best FIFA Women´s Coach:
Reynald Pedros, Asako Takakura, Sarina Wiegman

På kvinnesiden har det ikke vært et stort globalt mesterskap i år, så vinneren her vil få prisen for bragder utenom VM. Takakura ledet sitt Japan til suksess i Asian Cup, mens Pedros (mannen som brente det avgjørende straffesparket for Frankrike i straffekonken mot Tsjekkia under EM-semifinalen i 1996) ledet Lyon og Ada Hegerberg til suksess i både serie og Champions League i sin første sesong som sjef. Om det er nok til å vinne prisen, vites dog ikke, all den tid hans forgjenger Gérard Prêcheur klarte samme bragd to år på rad, men aldri nådde høyere enn 3. plass (2017) i denne kåringen. Den siste nominerte, Wiegman, vant prisen i fjor, men da som et resultat av EM-tittel på hjemmebane med sitt Nederland. Siden den gang har støvellandet blant annet måttet bite i gresset mot Norge, og er pr. nå ikke engang kvalifisert for neste års VM. Neppe nok til å vinne denne prisen, vel?

FIFA Puskas Award:
Årets mål i verden.

Den visuelt garantert gøyeste prisen for kvelden, som også kommer tidlig i selve programmet. Her skal det nemlig annonseres en vinner blant de ti vakreste scoringene i fotballverdenen det siste året, og kandidatene er mange.

Gareth Bale (Real Madrid mot Liverpool), Denis Tsjerysjev (Russland mot Kroatia), Lazaros Christodoulopoulos (AEK Aten mot Olympiakos), Giorgian De Arrascaeta (Cruzeiro mot América Mineiro), Riley McGree (Newcastle Jets mot Melbourne City), Lionel Messi (Argentina mot Nigeria), Benjamin Pavard (Frankrike mot Argentina), Ricardo Quaresma (Portugal mot Iran), Cristiano Ronaldo (Real Madrid mot Juventus) og Mohamed Salah (Liverpool mot Everton) er alle nominerte.

Dette blir både deilig og spennende å følge, og deilig er også listen over panelet som har valgt ut de forskjellige kandidatene. Der er det nemlig folk som vet en ting og to om det å opptre på en fotballbane. Juryen var nemlig: Pablo Aimar (tidligere Argentina), Iker Casillas (tidligere Spania), Miroslav Klose (tidligere Tyskland), David Trezeguet (tidligere Frankrike), Marco van Basten (tidligere Nederland), Aline (tidligere Brasil) og Alex Scott (tidligere England).

ETT AV FIRE VM-MÅL NOMINERT: Benjamin Pavards suser mot Argentina i åttedelsfinalen ble kåret til VMs beste i en kåring på FIFAs nettsider der over tre millioner stemmer ble avgitt. Men når den opp mandag kveld, når blant annet to episke Real Madrid-brassespark er nominert? Foto: AP Photo/Thanassis Stavrakis

FIFA Fair Play Award:
Her er det ingen nominerte, men et vidt spekter å ta av. I fjor vant for eksempel den togolesiske fotballspilleren Francis Koné prisen, etter at han i aksjon for tsjekkiske Slovacko mot Bohemians 1905 trolig reddet motstanderkeeper Martin Berkovecs liv da sistnevnte var i ferd med å svelge tungen etter en kollisjon på banen.

Andre tidligere vinnere er blant annet Barcelona (2007), for sitt valg om å unngå å tegne draktsponsoravtale og i stedet benytte UNICEF-logoen på draktene, og det afghanske fotballforbundet (2013), som ble berømmet for å – mot alle odds – vise solidaritet gjennom fotballen til tross for en tid full av krig, lidelse og konflikt.

FIFA Fan Award:
Japan og Senegal-fans, Peru-fans, Sebastián Carrera

En pris som de to siste årene har gått til Borussia Dortmund- og Liverpool-supporterne (delt i 2016) og Celtic-supporterne (2017), skal i år havne i hendene på noen utenfor Europa. De tre første nominerte stammer fra VM, der Japan- og Senegal-fansen har fått en felles nominasjon, blant annet som resultat av sin utrolig veloppdragne oppførsel etter kamp, der de ble fanget av TV-kameraene mens de ryddet etter seg på tribunen.

FOLKESKIKK: Japanske supportere fikk enorm oppmerksomhet ettersom de ryddet etter seg på tribunene i VM. Her etter exiten mot Belgia i åttedelsfinalen i Rostov. Foto: Juan Barreto/AFP

Peruanerne hylles også for sin VM-innsats, der over 40000 hadde tatt turen fra Sør-Amerika for å følge sine gutter i nasjonens første sluttspill siden 1982. Jeg var selv og så dem mot Danmark, og fikk oppleve den enorme bølgen av trykk og stemning som ble skapt. En tilsvarende trykkbølge var umulig å skape for den siste nominerte, all den tid han var den eneste som tok turen for å følge sitt lag under en kamp på nivå to i Chile. Sebastián Carrera stod nemlig på bortetribunen da Puerto Montt reiste over 3000 kilometer for å møte Coquimbo i chilensk Primera B. Dermed måtte hjemmelaget åpne en hel tribune bare for ham, bortelaget vant, og etter kampslutt dedikerte de seieren til Carrera og hans utrolige lojalitet.

FIFA FIFPro World 11:
55 nominerte til årets lag i verden.

Årets lag skal også kåres, og for å lese alle de 55 nominerte kan denne artikkelen være veien å gå:

Det var litt info om alle prisene.
Sendingen vår starter på TV 2 Sport 2 og tv2.no mandag kveld kl. 20.30

Kveldens sending byr også på et helt nytt kommentatorpar i TV 2-sammenheng. Dagens alternative kommentatorpar – midt oppi alle andre store fotballbegivenheter vi viser på våre kanaler – er nemlig duoen Thomas Aune og Mathias Skarpaas.

Det gleder i hvert fall jeg meg til! Forhåpentligvis blir det en litt annen stil, takt og tone enn du trolig er vant til, og noe å se frem til om du ikke synes kåringene og utdelingene av prisene er spennende nok i seg selv.

Vi kan vel også avsløre at minst én av de to i Oasis kommer for å spille, og at Paolo Maldini skal dele ut en pris. Det blir spennende å se om han har holdt seg like godt som i spillerdagene.

Kom gjerne også med innspill, og still spørsmål til meg, i vårt livesenter.

Hvite frakker, svarte katter under sengen og live-rapportering fra kinosalen

“Sådan har du da ikke gået live før, Toft!”

De danske journalister spøker. TV 2 Danmarks rutinerte kommentator Flemming Toft skal rapportere direkte til hjemlandet, og hans fotograf har brukt lang tid på å finne den korrekte lokasjon.

Det vil si, det var ikke så mange valg. Stedet han rapporterer fra er det eneste med noen som helst mulighet for Internett-dekning inne på vårt nyeste bosted under vårt VM-opphold i Russland.

LIVE TIL DANMARK: Flemming Toft fra dansk TV 2 har vært med på mye, men denne varianten er ny.

Stedet han rapporterer fra er også en gammel kinosal. Midt inn i et nedlagt sanatorium, noen mil inne i en skog, en times busstur utenfor byen Saransk, der Danmark lørdag VM-åpner mot Peru på det helt nye stadionanlegget Mordovia Arena, et anlegg som tok åtte år å bygge og kostet i overkant av to milliarder kroner.

Men dessverre var alle hotellrom i Saransk nå utsolgt. Vi, det vil si fotograf Daniel, ekspert Jesper og meg, er en tremannsdelegasjon fra norsk TV 2 som har fått lov til å være med på reisefølget til alle de danske journalistene som følger sine menn tett under VM i Russland.

Frem til og med i dag, har vi hatt base i badebyen Anapa, en halvtimes kjøretur unna danskenes treningsfelt under hele mesterskapet. (Et gressteppe som for øvrig også kostet over tre millioner kroner og som vil bli jevnet med jorden så snart VM er over.)

PERFEKTE FORHOLD: Jesper Mathisen og vi andre har hatt strålende forutsetninger for å levere godt innhold de siste dagene.

Anapa er som Syden. Joda, et litt slitent Syden, men med sandstrand, glorete lys, en høylytt partygate som stort sett består av barnefamilier uansett tid på døgnet, stort fokus på dinosaurer, ensomme dansegulv og noe Ari Behn trolig ville satt pris på – lysfontener. Merkelig? Ja. Rart? Definitivt. Men Syden. Sivilisasjon. Levelig.

I dag, og da skriver vi torsdag (jeg presiserer det, tilfelle internett her på “hotellet” plutselig detter ut og denne blogg ikke blir lest før senere), skulle vi så forflytte oss videre til Saransk. Byen der danskene skal VM-åpne. Og opptakten var god. Strålende, om jeg skal si det selv.

MAKAN TIL SERVICE: Det russiske flyselskapet valgte å by på seg selv i dag.

Det danske forbundets chartrede fly brakte både oss, Åge Hareide, Christian Eriksen, Kasper Schmeichel og samtlige danske journalister trygt fra A til B. Servicen på flyet var førsteklasses. Varme duker til å vaske hender før maten ble servert. Forrett, hovedrett og en urovekkende god russisk eplepai til dessert.

“Kan dette vare?” uttalte Jesper breialt og yndig med sin klinkende sørlandsdialekt, før vi satte oss i bussen for å forsøke å streame 2. omgang av VMs åpningskamp mellom Russland og Saudi-Arabia. Også det gikk overraskende bra, og vi fikk sett et russisk vertsland som sikret seg en best mulig start på mesterskapet.

Og for all del. Russerne fremstår som strålende verter, de. Overraskende mange smil, både her og både der. Men dessverre for oss var alle hotellrommene i byen Saransk utsolgt. Vi måtte bo utenfor byen, på det som ble omtalt som et resort.

Men nå sitter vi altså her. Og faktum er at vi bor på et nedlagt sykehjem. Midt i skogen. En time utenfor byen. Det er nesten ikke internett. Folk som jobber her går i sykepleierklær. Gamle russiske damer. I hvite frakker.

Fotograf Daniel hadde en svart katt under sengen på rommet sitt da han låste seg inn. Og han har attpåtil katte-allergi. Heldigvis har Jesper lange armer og to katter hjemme. Så det ordnet seg.

FORHÅPENTLIGVIS INGEN ULYKKE: … men, det er aldri et godt tegn når det er svarte katter på rommet ditt når du sjekker inn. Heldigvis ryddet Jesper opp.

Og heldigvis viste det seg også at det faktisk finnes et rom i huset som har Internett-tilkobling. Og det er altså her vi befinner oss nå. I en gammel kinosal. Som tatt ut av en skrekkfilm fra 50-tallet. Rødt og hvitt i dunkel belysning. Rødt og hvitt for Danmark? De skrivende journalistene fra Ekstrabladet, som leverer sine linjer til en sulteforet hjemmedesk, har tatt plass på første rekke. Litt lengre bak sitter DR 1, TV 2 og de andre som dekker “landsholdet” tettest.

Flemming Toft har gjort unna sine to direkte-rapporteringer, og i det det røde lyset slukkes etter hans to kortere bolker om Åge Hareide, familiemannen, hissigproppen og den godt likte fotballtreneren, bryter kinosalen ut i applaus.

“Samme tid i morgen?” spør Jesper, til latter fra salen.

UTSIKT FRA UTENFOR ROMMET: Dette synet møter oss når vi stikker hodet ut fra våre værelser.

“Samme tid i morgen, Det er to forestillinger i morgen”, responderer en bukkende kommentator. Stemningen er god. For alt av VM-stoff er av interesse for våre naboer i sør. Og vi fra Norge er så heldige at vi har fått være med på festen. Det kan ingen ta fra oss, og det gjelder uavhengig av hvordan de to neste dagene her i skogen – på ondskapens hotell – utvikler seg.

For lørdag smeller det uansett mot Peru. Kinosalen her i sanatoriet vil være glemt for lengst. De hvitkledde i gangene historie.  Internett forhåpentligvis noe mer allemannseie.

Og så får vi bare håpe for danskenes del at den svarte katten under sengen ikke var et tegn.

TV 2 Sumo: Se Peru-Danmark lørdag – sendestart 17.15 (kampstart 18.00)

PS! Skulle gjerne hatt bedre kvalitet på bildene her, men internett-dekningen tillot det ikke …

Schindlers liste og ni andre ubrukelige statistikker

Det nærmer seg slutten av en lang Premier League-sesong.

Manchester City er ligamester. Mohamed Salah er kåret til sesongens beste spiller. To ganger. Trolig blir han også toppscorer.

Kevin De Bruyne topper assist-statistikken med 15 målgivende pasninger. Utrolig nok er de tre som følger etter ham på listen hans egne lagkamerater Leroy Sané (12), David Silva (11) og Raheem Sterling (11).

De fleste har sikkert også fått med seg at Brightons Lewis Dunk topper selvmåls-statistikken etter fire selvmål denne sesongen. Det er tangering av rekorden i én og samme Premier League-sesong, så med ett til i løpet av de siste tre kampene kan han ta rekorden for seg selv i løpet av et par uker.

Mange bryr seg mye om statistikk i dagens fotballverden, og med et City-lag på rekordjakt er stats-nerdene, for å bruke et utslitt begrep, blant dem som er mest spent når det nå gjenstår to runder og noen hengekamper av Premier League-sesongen 2017/2018.

I den anledning har jeg gravd litt i Opta-tall, og presenterer her ti helt uviktige individuelle statistikker, som kanskje kan gi ekstra spenning rundt de resterende kampene.

  1. Schindlers liste

    Ordspillet i seg selv er kanskje «sådär», men så lenge det finnes en liste Huddersfield-forsvareren topper, så må det nesten bli tittelen. Christopher Schindler er nemlig den utespilleren i Premier League denne sesongen som har spilt flest kamper uten å ha bokført én eneste avslutning på mål. Nå har han tre kamper på seg til å gjøre noe med nettopp det. Watch out, Manchester City, Chelsea og Arsenal (!).
    PS! Schindler har ni avslutninger totalt, men ingen på mål.

    Spillere med flest kamper uten avslutning på mål Avslutninger på mål Kamper spilt
    Christopher Schindler, Huddersfield 0 34
    DeAndre Yedlin, Newcastle 0 31
    Erik Pieters, Stoke 0 29
    Morgan Schneiderlin, Everton 0 28
    Allan Nyom, WBA 0 27
    Andreas Christensen, Chelsea 0 25
    Declan Rice, West Ham 0 23
    Joseph Gomez. Liverpool 0 23
    Phil Jones, Man Utd 0 22
    Christian Fuchs, Leicester 0 22

    SKUFFET TYSKER: Christopher Schindler depper etter forrige helgs tap mot Everton. Fremdeles er det mulig at debutsesongen i Premier League ender med nedrykk. Foto: Darren Staples/Reuters

  2. De som ikke engang prøver å avslutte

    Forrige liste presenterte dem som aldri treffer mål. Men hva med den som faktisk ikke engang forsøker å avslutte? Tre utespillere har faktisk vært på banen i over ti Premier League-kamper denne sesongen uten en eneste gang å forsøke seg på å score. Flest kamper har Watfords Marvin Zeegelaar spilt (12), mens det mest kjente navnet på listen vel er Manchester Uniteds Scott McTominay (10). Oppsiktsvekkende er det kanskje også at WBAs veteranstopper Gareth McAuley er representert. Forrige sesong hadde han 16 avslutninge på 36 kamper, og seks av dem endte i scoring, mens han denne sesongen på sine ni PL-kamper ikke har forsøkt seg en eneste gang.

    Spillere med flest kamper uten et eneste skuddforsøk Avslutningsforsøk Kamper spilt Minutter spilt
    Marvin Zeegelaar, Watford 0 12 995
    Charlie Taylor, Burnley 0 11 949
    Scott McTominay, Man Utd 0 10 435
    Chancel Mbemba, Newcastle 0 9 672
    Gareth McAuley, WBA 0 9 456
    Daniel Amartey, Leicester 0 8 488
    Beni Baningime, Everton 0 8 193
    Aaron Wan-Bissaka, Crystal Palace 0 6 538
    Ibrahim Afellay, Stoke 0 6 163
    Leon Britton, Swansea 0 4 272

    INTET SKREMMESKUDD: Marvin Zeegelaar har ikke løsnet skudd en eneste gang denne sesongen. Watford-spilleren har kun to kamper igjen å prøve seg i. Foto: Glyn Kirk/AFP

  3. Bom, bom, bom, bom – og bare bom, bom, bom

    Listen over handler kanskje om dem som innser sin egen begrensning, men hva med dem som ikke gjør det? Leicesters Wilfried Ndidi er den spilleren som har avsluttet flest ganger denne sesongen uten å score. Hele 41 avslutningsforsøk har midtbanespilleren hatt, men sesongens første Premier League-mål lar vente på seg. To ganger har han truffet metallet, men skal han lyktes med å treffe innenfor rammene før sesongen er over?

    Spillere med flest avslutninger uten scoring Mål Avslutninger Kamper spilt Minutter spilt
    Wilfred Ndidi, Leicester 0 41 33 2899
    Nathan Redmond, Southampton 0 39 28 1774
    Davy Pröpper, Brighton 0 36 32 2850
    Yohan Cabaye, Crystal Palace 0 36 29 2233
    Eric Dier, Tottenham 0 31 33 2737
    Shane Duffy, Brighton 0 26 34 3043
    Ben Mee, Burnley 0 25 29 2610
    Virgil van Dijk, Liverpool/Southampton 0 24 24 2073
    Cédric Soares, Southampton 0 23 29 2527
    Jan Vertonghen, Tottenham 0 22 34 3030

    TREFFER IKKE VERKEN MED BEIN ELLER HODE: Wilfried Ndidi forsøker seg mot Swansea i oktober. Uten tellende resultat. Foto: Geoff Caddick/AFP

  4. Fra wingers-ordspill til winless-season?

    Forrige sommer presenterte WBA storkjøpet Oliver Burke fra RB Leipzig på Twitter ved hjelp av ordspillet «Red Bull gives you wingers». Unggutten skulle gi nytt offensivt liv til Tony Pulis’ stabile «midt på tabellen-lag».  21-åringen har opplevd en marerittsesong, rykker etter alle solemerker ned, og har selv aldri fått spilletid i en kamp laget hans har vunnet. To kamper fra start og 13 som innbytter er fasit så langt, og ingen av disse har vært noen av de fem kampene WBA har vunnet.

    Spillere med flest kamper uten seier Kamper vunnet  Kamper spilt
    Oliver Burke, WBA 0 15
    Badou Ndiaye, Stoke 0 11
    Nahki Wells, Burnley 0 7
    Josh Sims, Southampton 0 6
    Kyle Bartley, Swansea 0 5
    Abdelhamid Sabiri, Huddersfield 0 5
    Konstantinos Stafylidis, Stoke 0 5
    Craig Cathcart, Watford 0 5
    Sam McQueen, Southampton 0 5
    James McCarthy, Everton 0 4
    Alexander Sørloth, Crystal Palace 0 4
    Patrice Evra, West Ham 0 4
    James Morrison, WBA 0 4
    Rolando Aarons, Newcastle 0 4

    SJELDEN OPPTUR: Oliver Burke kom fra benken og var med på å redde ett poeng mot Liverpool forrige måned. Seieren sitter foreløpig imidlertid langt inne. Foto: Andrew Boyers/Reuters.

  5. «Eliteserie-importene» spiller mest uten å vinne

    Ser en enda dypere i samme materie, er det verdt å merke seg noen av plassene bak Burke på forrige liste.  På plassen bak fulgte nemlig tidligere Bodø/Glimt-spiller Badou Ndiaye, som ennå har til gode å oppleve en Premier League-seier etter overgangen til Stoke i januarvinduet. Det samme gjelder Alexander Sørloth i Crystal Palace, og når en bruker parameteret «minutter spilt» i stedet for «kamper spilt», er det nettopp disse to – som i sin tid spilte sammen i Bodøs-stolthet – som har spilt flest Premier League-minutter uten å få oppleve at sitt lag har vunnet en kamp der de selv har vært på banen. Er det ingen vinnerkultur i Bodø?  Spesielt for Sørloth er nok statistikken sur. Trønderen har tapt alle de fire kampene han har spilt. Fire ganger har han sittet 90 minutter på benken, og i disse fire har Palace tatt åtte poeng …

    Spillere med flest minutter uten seier Kamper vunnet  Minutter spilt  Kamper spilt
    Badou Ndiaye, Stoke 0 960 11
    Alexander Sørloth, Crystal Palace 0 360 4
    Oliver Burke, WBA 0 358 15
    Konstantinos Stafylidis, Stoke 0 334 5
    Craig Cathcart, Watford 0 315 5
    Lee Grant, Stoke 0 270 3
    Kyle Bartley, Swansea 0 234 5
    Patrice Evra, West Ham 0 227 4
    Abdelhamid Sabiri, Huddersfield 0 219 5
    James Morrison, WBA 0 206 4
    James McCarthy, Everton 0 206 4

    MÅL, MEN INGEN SEIER: Badou Ndiaye satte inn Stokes ledermål mot Burnley 22. april, men gjestene kom tilbake og sikret både ett poeng og forlengning av Badous mareritt-statistikk på Bet365 Stadium. Foto: Lindsey Parnaby/AFP

  6. De «ekte Invincibles» – United-spiller topper

    I motsatt ende av skalaen er det interessant å observere at det er en Manchester United-spiller som har flest minutters spilletid i Premier League denne sesongen uten å ha vært på banen i en kamp laget hans har tapt. Luke Shaws 646 minutter fordelt på åtte kamper, er nemlig best i ligaen. På plassene bak følger City-trioen Aymeric Laporte, Oleksandr Zintsjenko og Benjamin Mendy, mens veteranen Yaya Touré er den som har spilt flest kamper (ni) uten tap denne sesongen. Ryker noen av disse statistikkene før sesongslutt?

    Spillere med flest minutter uten tap Minutter spilt Kamper spilt S U T
    Luke Shaw, Man Utd 646 8 6 2 0
    Aymeric Laporte, Man City 627 7 7 0 0
    Oleksandr Zintsjenko, Man City 457 7 7 0 0
    Benjamin Mendy, Man City 314 5 5 0 0
    Matteo Darmian, Man Utd 286 6 4 2 0
    Daley Blind, Man Utd 284 6 6 0 0
    Nordin Amrabat, Watford 200 3 1 2 0
    Younes Kaboul. Watford 151 2 1 1 0
    Yaya Touré, Man City 142 9 8 1 0
    Nathaniel Clyne, Liverpool 115 2 0 2 0

    USLÅELIG: Luke Shaw – her fra oppgjøret mot Bournemouth i april – har fremdeles ikke spilt en eneste kamp denne sesongen der hans lag har tapt. Tre ganger har han imidlertid sett Manchester United tape fra benkeplass. Foto: Adam Davy/PA via AP

  7. Giroud i delt ledelse på innbyttertoppen

    Noen spillere hører rett og slett mer hjemme på benken enn andre, og spissduoen Sam Vokes (Burnley) og Olivier Giroud (Chelsea, tidligere Arsenal) er dem som har kommet inn som innbytter flest ganger i Premier League denne sesongen. Hele 21 ganger har de entret banen fra benken. Nå som Giroud er inne på Chelsea-laget, blir det spennende å se hvem som topper statistikken til slutt. Tidligere West Ham-spiss Diafra Sakho (solgt i januar) er for øvrig den spilleren som har flest innhopp uten å ha startet en eneste gang. Hele 14 ganger kom han fra benken denne sesongen før overgangen til Rennes.

    Spillere med flest kamper som innbytter Kamper som innbytter Minutter totalt Kamper totalt Kamper fra start
    Sam Vokes, Burnley 21 883 28 7
    Olivier Giroud, Chelsea (tidl. Arsenal) 21 782 26 5
    Bernardo Silva, Man. City 19 1335 32 13
    Alex Oxlade-Chamberlain, Liverpool (tidl. Arsenal) 18 1726 35 17
    Moussa Sissoko, Tottenham 18 1220 31 13
    Lys Mousset, Bournemouth 18 525 21 3
    Marcus Rashford, Man. Utd. 17 1611 32 15
    Peter Crouch, Stoke 17 1398 29 12
    Erik Lamela, Tottenham 17 663 22 5
    Solly March, Brighton 16 1739 33 17

    ET VANLIG SKUE: Olivier Giroud har ofte måttet finne seg i å varme benken fra start, både i Arsenal- og Chelsea-drakt denne sesongen. Foto: Tim Ireland/AP

  8. Én spiller har kun feilpasninger denne sesongen

    Når man ser på statistikk for flest feilpasninger, er det selvsagt keeperne som har figurerer øverst, all den tid deres utspark ofte ender hos en motstander. Men når en tar vekk Nick Pope (633 feilpasninger på 33 kamper, mest i ligaen) og co, er det faktisk Kevin De Bruyne (415 feilpasninger) som har flest i ligaen. Med totalt 2657 pasninger slått, er det imidlertid urettferdig å lansere belgieren som feilpasningsfotens ansikt utad, da han har hele 83,83 % treffsikkerhet. Ser vi heller utelukkende på treffprosent, er utvalget av spillere et helt annet. Reece Oxford, som har vært utlånt til Borussia Mönchengladbach i to perioder denne sesongen, fikk fire minutter for West Ham mot Crystal Palace i januar. I løpet av den tiden spilte han to feilpasninger, og det var det, og står dermed med null i treffprosent som den eneste i Premier League denne sesongen. Verdt å merke seg er det også at det er flere spillere som har spilt fra seg ballen over 200 ganger, og som har truffet en motspiller med rundt halvparten av dem.
    PS! Også Vincent Janssen (Tottenham) og Axel Tuanzebe (Man Utd) spilte Premier League-fotball denne sesongen uten å slå en eneste suksessfull pasning. De spilte ett minutt hver i august før utlån til henholdsvis Fenerbahce og Aston Villa, men spilte heller ingen feilpasninger. Dermed er de utelatt fra listen.

    Spillere med laverst pasningssikkerhet (%) Treffprosent Pasninger Suksessfulle pasninger Feilpasninger Kamper spilt Minutter spilt
    Reece Oxford, West Ham 0 2 0 2 1 4
    Uwe Hünemeier, Brighton 25 4 1 3 1 17
    Jordan Hugill, West Ham 33.33 9 3 6 3 22
    Jonathan Walters, Burnley 44.44 9 4 5 3 36
    Sam Vokes, Burnley 49.79 243 121 122 28 883
    Divock Origi. Liverpool 50 2 1 1 1 9
    Glenn Murray, Brighton 56.04 621 348 273 33 2074
    Troy Deeney, Watford 56.2 516 290 226 27 1752
    Christian Benteke, Crystal Palace 56.23 658 370 288 29 2187
    Mame Biram Diouf. Stoke 56.79 523 297 226 33 2421

    SJOKKERENDE TALL: Burnleys Sam Vokes har ikke den dårligste treffprosenten denne sesongen, men han har dårligst av dem som faktisk har en del pasninger å vise til. Hele 122 av hans 243 avleveringer denne sesongen har gått til en av motstandernes spillere.  Foto: Jason Cairnduff/Reuters

  9. 17-årig Chelsea-spiller har flest pasninger uten en eneste feil

    Gøy kan det kanskje være å se i motsatt ende av skalaen også, for ti spillere har faktisk spilt Premier League-fotball denne sesongen uten å spille en eneste feilpasning. Her er det selvsagt snakk om svært begrenset spilletid, og ingen av de ti har over en omgang totalt å vise til. Allikevel er det verdt å merke seg at gutten som topper listen – Chelseas 17 år gamle stortalent Ethan Ampadu – rakk å spille hele 19 suksessfulle pasninger i løpet av de ti minuttene han fikk mot Huddersfield i desember. Interessant er det også å se at Nahki Wells på sine sju kamper for Burnley ennå ikke har gjort en feil, men at samme Wells også var representert på listen over spillere som ikke har vunnet en kamp denne sesongen.
    PS! Av spilerne som er nærmest 100 prosent-grensen, finner vi Evertons Muhamed Besic (27 av 28 pasninger,  96.53 %) og – mer imponerende – Manchester Citys John Stones (1055 av 1096 pasninger, 96.26 %).

    Spillere med høyest treffsikkerhet Pasningssikkerhet i % Pasninger Kamper spilt Minutter spilt
    Ethan Ampadu, Chelsea 100 19 1 10
    Brahim Diaz, Man. City 100 17 3 31
    Claudio Bravo, Man. City 100 14 1 45
    Nahki Wells, Burnley 100 11 7 35
    Dodi Lukebakio, Watford 100 6 1 15
    Jeremie Boga, Chelsea 100 4 1 18
    Eddie Nketiah, Arsenal 100 3 2 11
    Lukas Nmecha, Man. City 100 2 1 10
    Harvey Barnes, Leicester 100 2 1 1
    Michael Obafemi, Southampton 100 1 1 8

    SPENNENDE FREMTID: Ethan Ampadu kommer garantert til å få mange muligheter de neste årene. Her fra ligacup-kampen mot Everton i oktober. Foto: Glyn Kirk/AFP

  10. Arsenal-spiller med flest touch på ballen

    Den siste statistikken i denne omgang handler om touch på ballen. I løpet av en hel sesong har de mest aktive og mest involverte Premier League-spillere nemlig over 3000 ballberøringer. Det er er mer enn én i snitt i minuttet for de mest aktive. På toppen av listen troner Arsenals Granit Xhaka, som foreløpig har hatt 3435 touch på ballen i løpet av 35 kamper denne sesongen. Det er litt under 100 i snitt pr. kamp, noe som betyr at han dessverre neppe når den magiske 4000 touch grensen. 65 touch bak Xhaka på listen ligger Kevin De Bruyne, så her kan det bli en intern kamp om topplassen den neste drøye uken.
    PS! Til sammenligning har de fire siste sesongene tilsvarende Opta-statistikk blitt toppet av James Milner (3322), Cesc Fàbregas (3395 og 3398) og Yaya Touré (2873). Årets spillere er med andre ord mye mer borti ballen enn før. Hmm …

    Spillere med flest touch på ballen Ballberøringer Ballberøringer i motsatt lags 16-meter Pasninger Kamper spilt  Minutter spilt Touch pr/min
    Granit Xhaka, Arsenal 3435 24 2899 35 2996 1,15
    Kevin De Bruyne, Man. City 3370 85 2567 35 2926 1,15
    Nicolás Otamendi, Man. City 3366 38 2997 33 2878 1,17
    Fernandinho , Man. City 3100 34 2712 31 2615 1,19
    César Azpilicueta, Chelsea 3050 20 2533 34 3060 0,99
    Nemanja Matic, Man. Utd. 2996 28 2499 35 3029 0,99
    Kyle Walker, Man. City 2904 33 2286 31 2697 1,08
    Jan Vertonghen, Tottenham 2824 26 2325 34 3030 0,93
    Christian Eriksen, Tottenham 2759 93 2059 34 2956 0,93
    David Silva, Man. City 2730 139 2334 28 2345 1,16

FLEST BERØRINGER: Granit Xhaka forsøker en pasning i oppgjøret mot Watford i mars. Ingen i Premier League har vært flere ganger borti ballen enn ham denne sesongen. Foto: Ben Stansall/AFP

Takk for i år. Hilsen halvveis statistikk-interessert. Gi en lyd om andre ting som kan være av interesse, eller fullstendig utenfor interesse, så kanskje vi kan lage tilsvarende varianter neste sesong.

I det nedenstående intervjuet kan dere forresten se en kar som ikke er glad i statistikk:

Huddersfield kan tangere negativ Premier League-rekord

Hva har skjedd med Huddersfield?

David Wagner-guttene sjarmerte oss til gagns i starten av sesongen, slo blant annet Manchester United og var på øvre halvdel av tabellen til slutten av november.

FLØY HØYT: Aaron Mooy jubler etter å ha satt inn ledermålet mot Manchester United i oktober. Foto: Lindsey Parnaby/AFP

Les også:  Adam (9) hylles etter at han ga Huddersfield-helten fem pund i belønning for mål mot United

Alle var begeistret. Kompisen til Jürgen Klopp hadde kommet til Premier League og vist at man kunne hevde seg med de store gutta. Smilene gikk nesten rundt. Drømmen var blitt virkelighet.

Så begynte det med ett å sive luft ut av ballongen. 0-4-tapet mot søndagens motstander Bournemouth i runde tolv var starten på den første tunge perioden, i et oppgjør som for øvrig er ett av to i Premier League-historien der et lag har fått rødt kort i første omgang og allikevel vunnet med fire mål. (West Ham-Chelsea 0-4 og rødt kort på Frank Lampard i mars 2008.)

Slike fiffige statistikker fra Opta kan være litt gøye å ta tak i, og flere vil følge i dette innlegget.

Visste du for eksempel at Callum Wilsons hat trick i det nevnte oppgjøret kom som resultat av et han scoret med alle skuddene han hadde på mål i det oppgjøret? Ikke jeg heller. Før jeg sjekket.

Uansett var 0-4-tapet bare starten på det som må ha føltes som en blandet periode for laget fra den tradisjonsrike markedsbyen. For drømmen om å spille Premier League-fotball levde jo i beste velgående, og sjelden har vel fansen vært høyere oppe, men samtidig begynte tapene å rulle inn over dørstokken på John Smith’s Stadium.

Tre nye tap fulgte, og mange var i ferd med å avskrive terrierne og påpeke at Premier League hadde blitt for tøft for dem.

Men så slo de plutselig tilbake. En relativt sterk desembermåned så dem gå ubeseiret i fem av sju kamper, inkludert råsterke 4-1 borte mot Watford 16. desember, men dette er også den siste kampen Wagners menn har vunnet.

TUNG TID: David Wagner sliter med å få sitt lag til å vinne seriekamper for tiden. Her fra omkampen mot Birmingham i FA-cupen, som riktignok endte med 4-1-seier etter ekstraomganger. Foto: Reuters/Carl Recine

Tre uavgjortkamper avsluttet desember, mens det i 2018 har vært bekmørkt og poengløst. Se bare på denne resultatrekken:

  • Leicester-Hudderfield 3-0
  • Huddersfield-West Ham 1-4
  • Stoke-Huddersfield 2-0
  • Huddersfield-Liverpool 0-3
  • Manchester United-Huddersfield 2-0

Blytungt. Bekmørkt. Knallhardt møte med Premier League-virkeligheten. De heroiske månedene i høst er på vei til å gå fullstendig i glemmeboken, og formpilen er åpenbart ligaens verste.

Ja, faktisk er de det eneste laget av alle 92 i det engelske ligasystemet som ikke har tatt et eneste poeng i kalenderåret 2018.

Seier i FA-cupen etter omkamp mot Birmingham fra bunnen av Championship kan ha hjulpet på selvtilliten, men i Premier League-sammenheng er faktisk spesielt hjemmeformen nå i ferd med å nærme seg historisk svakt nivå. Huddersfield kan nemlig bli det fjerde laget i Premier League-historien til å tape tre strake hjemmekamper med tre mål eller mer.

Her er de negative hjemmebane-resultatrekkene som Wagner-laget ikke ønsker å komme inn i samme selskap som:

  • Bradford: 1-4 mot Sunderland, 0-3 mot Manchester United og 0-3 mot Aston Villa i januar/februar 2018
  • Derby: 0-6 mot Aston Villa, 2-6 mot Arsenal og 0-4 mot Reading i april/mai 2008
  • Swansea: 1-4 mot West Ham, 0-3 mot Bournemouth og 0-4 mot Arsenal i desember/januar 2016/17

Til sammenligning er søndagens motstander Bournemouth fullstendig i andre enden av formskalaen. Joshua King og hans lagkamerater står med sju strake kamper uten tap i ligaen, deres lengste rekke på øverste nivå noensinne, og forut for runden var de på tredjeplass på «2018-tabellen», med elleve poeng på årets fem første kamper.

SCORET, SNUDDE OG VANT: Joshua King var blant målscorerne da Bournemouth snudde kampen mot Stoke i forrige Premier League-runde. Les mer om kampen ved å klikke på bildet. Foto: Reuters/Peter Nicholls

Miniputten som mot alle odds har klart å etablere seg i Premier League etter debuten på øverste nivå av den engelske fotballpyramiden i 2015, er i ferd med å motbevise alle forhåndstips på ny. Og på mange måter er sørkystyndlingene «det motsatte av Huddersfield». En tung sesongstart, men bedring i de siste ukene.

Og bare det at Huddersfield-Bournemouth er et Premier League-oppgjør i 2018 er jo egentlig ganske vilt. For til tross for Huddersfield storhetstid forrige århundre, blant annet med tre strake ligatitler på 20-tallet, er det ikke det første laget man de siste 40 årene har tenkt på som «hjemmehørende» på engelsk fotballs øverste nivå.

Men kanskje nettopp på grunn av dette føler fansen ekstra stolthet når lagene nå løper ut til Premier League-oppgjør søndag. To klubber som begge har fått kjenne på alle nivåer av det engelske ligasystemet. To klubber som har møtt hverandre på alle nivåer. Ja, faktisk kan Bournemouth bli den sjuende klubben Huddersfield slår på alle fire nivåer i ligasystemet. (Det samme har de gjort mot Bradford, Brentford, Bury, Grimsby, Portsmouth og Watford).

Skal det bli et faktum i denne omgang, må imidlertid den negative formkurven snus fullstendig på hodet. For dersom hjemmefansen igjen skal få noe å juble for på John Smith’s Stadium er det mer enn én trend som må snus.

Sist gang de to lagene møttes nettopp der var nemlig på åpningsdagen av Championship i 2014/15.

Da vant Bournemouth 4-0. Callum Wilson scoret to…

Dersom NHL var Premier League. Et tankeeksperiment

Noen blogger er mer nerdete enn andre, og noen tankeeksperimenter tar lengre tid enn andre, men så kan det jo være gøy å drømme seg bort litt innimellom også.

For et par uker siden skrev jeg en sak for våre nettsider om nyoppstartede Vegas Golden Knights, som har overrasket alle og var NHLs nest beste lag halvveis ut i denne sesongen. 

SUKSESS MED BLANDET DROPS: Vegas Golden Knights-keeper Marc-Andre Fleury (29) og Jonathan Marchessault (81) er bare to av dem som er del av NHLs nyeste lag. Foto: Kim Klement-USA TODAY Sports

Laget fikk før sesongen velge én spiller fra hver av de 30 andre NHL-klubbene, etter at de øvrige hadde fått frede et visst antall av sine beste menn på forhånd. Lagsammensettingen har tydeligvis fungert, ettersom de gylne ridderne imponerer stort i sin debutsesong.

I fjor sommer leste jeg i The Independent hvordan man ved et tilsvarende tankeeksperiment kunne overføre det samme til Premier League, og har hatt lyst til å forsøke det samme selv. I lys av hockeylagets suksess, samt at vi nå er inne i et åpent overgangsvindu der spekulasjoner om klubbytter er mer vanlige enn sokkeskift, begir jeg meg dermed nå ut på den samme oppgaven selv.

For la oss videreforedle konseptet til Premier League!

Kan man plukke én spiller fra hver klubb og stable på beina en slagkraftig tropp som kan kjempe om – la oss si – den forgjettede 7. plassen bak de seks store?

Vi får se. Her er dere velkomne til å bli med på reisen.

Punkt 1: Hvilken by?

Det første punktet er også det enkleste. Vi må finne et sted i England som ikke har et lag å snakke om, for så å gi den byen den 21. plassen i Premier League. Jeg googler «Biggest city England without football team», og via denne herlig nerdete varianten fra The Guardians nettsider i 2003 ender jeg til slutt på byen Dudley.  Verken Dudley Town FC eller Dudley Sports FC har ifølge byens Wikipedia-side noensinne vært høyere enn Southern League, og dermed er min by klar.

Punkt 2: Hvilket navn?

Det neste blir å finne et fancy tilnavn, slik Las Vegas ga sine iskrigere navnet Vegas Golden Knights. I lys av Dudley-navnet tenker jeg umiddelbart på Harry Potter, der Dudley Dursley (på norsk Dudleif) er hovedpersonens gompefetter. Dermed blir navnevalget mitt i grunnen ekstremt enkelt. Laget mitt heter Dudley Wizardcousins.

DUDLEYS FOTBALLSTOLTHET: Duncan Edwards, som tragisk mistet livet etter flyulykken som også rammet hans Manchester United-lag i 1958, var født i Dudley. Foto: Simon Dawson/AP Photo

Punkt 3: Klargjøre premissene

For å bringe til bordet hvilke spillere som faktisk kan være aktuelle for nyopprettede Dudley Wizardcousins, må reglene for hvilke spillere som kan snappes opp fra de andre klubbene være helt klare. NHL-versjonen fra i fjor sommer må få sin ekvivalent i Premier League.

(Dersom du kjenner til premissene her, eller bare ikke bryr deg, kan du hoppe rett til punktet der spillervalgene starter. Det punktet heter “Her starter moroa” litt lengre nede på siden her.)

Ifølge nhl.coms artikkel om reglene forut for Las Vegas-lagets deltakelse i draften, gjaldt følgende noe forkortede og omskrevete premisser for hvilke spillere de kunne velge blant:

Beskyttet liste

  • Klubbene har to muligheter for hvilke spillere de kan beskytte (gjøre utilgjengelige)
    • a) Sju angripere, tre forsvarere og en keeper
      eller
    • b) Åtte utespillere fra valgfri posisjon og en keeper
  • Spillere som har en aktiv såkalt «no movement»-klausul på tidspunktet draften finner sted må beskyttes
  • Alle første-og andreårsproffer, i tillegg til såkalte usignerte draft-valg, er fritatt fra å bli valgt (og teller ikke med i beskyttelseslisten)

Forutsetninger for spillervalg

  • Klubbene må også imøtekomme følgende minimumskrav  når det gjelder spillere man gjør tilgjengelig for draft:
    • 1) Én forsvarsspiller under kontrakt som spilte enten
      • a) 40 eller flere NHL-kamper forrige sesong
        eller
      • b) 70 eller flere NHL-kamper i løpet av de to foregående sesongene
    • 2) To angrepsspillere under kontrakt som begge spilte enten
      • a) 40 eller flere NHL-kamper forrige sesong
        eller
      • b) 70 eller flere NHL-kamper i løpet av de to foregående
    • 3) En keeper som er under kontrakt
    • * Spillere med potensielt karrieretruende skader som har vært ute av spill i mer enn de 60 siste kampene kan ikke benyttes for å fylle opp kvotene.

Retningslinjer for klubben som skal hente spillerne

  • Klubben må hente én spiller fra hver av de andre klubbene, og med det ende opp med totalt 30 spillere
  • Klubben må hente følgende antall spillere i hver posisjon: 14 angripere, ni forsvarere og tre keepere
  • Klubben må hente minimum 20 spillere som er under kontrakt kommende sesong
  • Klubben må hente spillere med en samlet «expansion draft value» som er mellom 60-100% av den foregående sesongens øvre lønnstak. (Blir ikke representativt i mitt tilfelle)

For å overføre retningslinjene til Premier League-eksempelet, benytter jeg en kombinasjon av inspirasjon fra The Independents artikkel og egen tolkning av kriteriene.

Dermed ender vi med følgende PL-kriterier:

Beskyttet liste

  • Klubbene har to muligheter for hvilke spillere de kan beskytte 
    • a) Åtte angripere, tre forsvarere og en keeper
      eller
    • b) Ni utespillere fra valgfri posisjon og en keeper
      (Oppjustert pga noe større tropper i Premier League enn i NHL)
  • Spillere som har en aktiv såkalt «no movement»-klausul på tidspunktet draften finner sted må beskyttes
    (Dette punktet ser jeg bort ifra i mitt tenkte tilfelle, fordi dette ikke har en ekvivalent i fotballen slik jeg ser det)
  • Alle spillere som debuterte som seniorspiller (uavhengig av nivå) etter 1. januar 2016 er fritatt fra å bli valgt (og teller ikke med i beskyttelseslisten)

KAN IKKE FREDE ALLE: Forutsetningene for hele prosjektet er at klubbene MÅ tilgjengeliggjøre noen av sine mest sentrale. Det blir verst for de store klubbene. Foto: Oli Scarff/AFP

Forutsetninger for spillervalg

  • Klubbene må også imøtekomme følgende minimumskrav når det gjelder spillere man gjør tilgjengelig for draft:
    • 1) Én forsvarsspiller under kontrakt som (har) STARTET enten
      • a) Elleve eller flere PL(eller Championship)-kamper denne sesongen (Alle tall her teller etter de første 11. rundene, fordi det var da jeg påbegynte dette etter hvert altfor lange innlegget)
        eller
      • b) 30 eller flere PL(eller Championship)-kamper i løpet av de to siste sesongene (denne og forrige)
        (Nedjustert pga under halvparten av kampantall i PL sammenlignet med NHL. Justert til den inneværende + forrige sesong, før runde 23. Lagt til kravet STARTET kampene.)
    • 2) To midtbane-eller angrepsspillere under kontrakt som begge (har) STARTET enten
      • a) Elleve eller flere PL(eller Championship)-kamper denne sesongen
        eller
      • b) 30 eller flere PL(eller Championship)-kamper i løpet av de to foregående sesongene (denne og forrige)
        (Midtbanespillere og angrepsspillere i én og samme kategori, for enkelhetens skyld)
    • 3) En keeper som er under kontrakt
    • * Spillere med potensielt karrieretruende skader som har vært ute av spill i mer enn de 40 siste kampene kan ikke benyttes for å fylle opp kvotene.
      (Nedjustert pga. antallet kamper per sesong, uten at jeg helt ser hvordan denne regelen fungerer i praksis. Om en har stått over de siste 40 har en vel vanskelig spilt 30 av de siste 60. Menmen. Sikkert noe jeg har misforstått.)

Retningslinjer for klubben (i dette tilfellet Vegas/Dudley) som skal hente spillerne

  • Klubben må hente én spiller fra hver av de andre klubbene, og med det ende opp med totalt 20 spillere
  • Klubben må hente følgende antall spillere i hver posisjon: Elleve angripere, sju forsvarere og to keepere
  • Klubben må hente minimum 20 spillere som er under kontrakt kommende sesong (Blir ikke representativt i mitt tilfelle)
  • Klubben må hente spillere med en samlet «expansion draft value» som er mellom 60-100% av den foregående sesongens øvre lønnstak. (Blir ikke representativt i mitt tilfelle)

Da er reglene klargjort, om vi legger til at spillere som er på lån til en klubb regnes med som en del av den troppen de nå er del av, ikke moderklubben, og vi kan gå over til det dette virkelig handler om:

Hvilke spillere vil de forskjellige Premier League-klubbene frede, og hvem kan Dudley Wizardcousins ende opp med å hente?

(Denne prosessen valgte The Independent å la fans av de forskjellige klubbene stå for, men her har jeg jo gleden – i form av min egen blogg – å foreta hele utvelgelsesprosessen selv. Her vil dere garantert komme med uenigheter, og sånn skal det jo også være. Det er dere lesere, som fans og eksperter på egne lag, som kjenner de respektive klubbene best. Mine valg er mer overfladiske, og mest for gøy. Så det er jo fair enough, men sånn blir det engang.)

Her begynner moroa: Hvem blir FREDET?

Arsenal:

Arsène Wenger har sine beste spillere fremover i banen, men man får altså frede to spillere flere (tolv totalt) om man låser seg til at nøyaktig tre av dem må være forsvarsspillere. Petr Cech er soleklar på keeperplass, hvilket betyr potensielt ut med David Ospina, og i tillegg har Héctor Bellerin, Granit Xhaka og Alexandre Lacazette også spilt alle kampene denne sesongen. Det sier noe om viktigheten, og de fire  i utgangspunktet fredes. Spørsmålstegnene rundt Mesut Özil og Alexis Sánchez får vike i denne omgang, og de blir heller ikke gjort tilgjengelige. Foreløpig. I forsvaret er også Nacho Monreal og Laurent Koscielny i mine øyne bankers å frede, hvilket betyr at Sead Kolasinac, Calum Chambers, Per Mertesacker, Shkodran Mustafi, Mathieu Debuchy, Ainsley Maitland-Niles og Rob Holding må ofres. Sistnevnte debuterte som seniorspiller for Bolton sommeren 2015, og kan derfor ikke telles innunder ungdomskvoten. Det kan dog nykommeren Konstantinos Mavropanos, som seniordebuterte for PAS Giannina i november 2016. De fire siste offensive fredningsplassene tenkte jeg først å gi til Aaron Ramsey, Alex Iwobi, Danny Welbeck og en Jack Wilshere på vei mot gamle høyder. Dermed ser det ut til ikke å gå mot fredning for verken Mohamed Elneny, Olivier Giroud, langtidsskadde Santi Cazorla eller Chuba Akpom, mens Jeff Reine-Adélaïdes debut 9. januar 2016 gjør ham akkurat fredbar. (PS! Duoen Francis Coquelin og Theo Walcott var for øvrig også en del av dette regnestykket da jeg startet prosjektet, men ville uansett ikke påvirket noen av kvotene her).

ENKELT VALG: Det å velge Petr Cech som den fredede keeperen i Arsenal var noe av det enkleste. Foto Reuters/John Sibley

Kvotene blir dog påvirket uansett her, fordi tallene taler imot meg fra første stund. Problemet oppstår nemlig når man ser på antallet kamper de utelatte offensive har startet de siste 1,5 sesongene. Defensivt er det ikke noe problem, der både vrakede Mustafi og Kolasinac har nok kamper, men i midtbane-og angrepsleddet tilfredsstiller ikke noen av mine i utgangspunktet vrakede spillere de kravene som skal til for at minimum to offensive spillere som kan ofres har spilt fra start i et tilstrekkelig antall kamper. (Det ville de heller ikke gjort om Coquelin eller Walcott (begge 23 kamper) var del av regnestykket). Jeg ser derfor på statistikken over hvem som faktisk har over 30 kamper fra start de siste to sesongene, og finner kun Sánchez (53), Xhaka (50) og Özil (48) av det jeg fra nå av omtaler som angripere. Dermed må vi se på hvem som har startet halvparten av kampene denne sesongen, og da kan man kun legge til Lacazette og Ramsey. Verken Welbeck, Iwobi eller Wilshere kan heller ofres for å gjøre plass til noen av de viktigere stjernene.

Jeg har med andre ord et stort problem. Hvem er viktigst for Wenger og Arsenals lag og spillestil pr. dags dato? To av angriperne må vekk, og i lys av de siste dagers spekulasjoner faller jeg ned på at Alexis Sánchez åpenbart blir en av de to. Jeg skjønner også at denne bloggen på publiseres raskt nå, for i skrivende stund virker Manchester United-overgang mer og mer som en realitet. Det får bli et lite ekstra bonusspor oppi det hele her. I tillegg får prinsippet om at Xhaka i utgangspunktet måtte fredes, i lys av antallet kamper spilt denne sesongen, vike. Ramsey, Lacazette og Özil går rett og slett foran. For Arsenal-fansen ville vel ikke håndtert at både Sánchez og Özil forsvinner på samme tid?

Ettersom så få offensive spillere er igjen å velge blant som fredede, lyser plutselig muligheten for å gå ned til en total på ti, for å få enda flere forsvarsspillere trygt i havn, mot meg. Vurderingen blir da Iwobi opp imot Mustafi/Kolasinac/Holding, men i utgangspunktet tenker jeg at den tydeligvis festglade nigerianske landslagsspilleren rett og slett går foran fordi han er nevøen til Jay-Jay Okocha. Når Sánchez uansett er på listen, blir det vel dog han som velges av plukkende klubb, så å bruke mer tid på vurderingen her er i praksis fånyttes. Iwobi får bli, hvilket også gir fredning til Giroud og Cazorla.

Fredet: Petr Cech, Laurent Koscielny, Nacho Monreal, Hector Bellerin,  Aaron Ramsey, Santi Cazorla, Jack Wilshere, Alex Iwobi,  Mesut Özil, Danny Welbeck, Alexandre Lacazette, Olivier Giroud(+ Konstantinos Mavropanos  og  Jeff Reine-Adélaïde)

Ikke fredet (som resultat av kravene): David Ospina, Shkodran Mustafi, Granit Xhaka, Alexis Sánchez

Andre merkbare ikke-fredede:  Sead Kolasninac, Per Mertesacker, Rob Holding, Calum Chambers, Ainsley Maitland-Niles, Carl Jenkinson, Mohamed Elneny

Bournemouth:

Eddie Howe ville nok også gått for å frede tolv mann, hvorav kun tre er forsvarere, og ikke en total på kun ti. Det vil jeg jo egentlig tro at alle vil, all den tid man ikke har overflod av gode spillere bak og et fåtall man ønsker å beholde offensivt. Nok om det. I Bournemouth-laget er det heller ingen tvil om hvem som blir valgt på keeperplass. Asmir Begovic får fredningen, mens Artur Boruc må ut i kulden. I forsvarsrekkene er det Nathan Aké som har vært fremtredende denne sesongen, mens den rutinerte kvartetten Steve Cook, Charlie Daniels, Adam Smith og Simon Francis alle har bokført over 50 Premier League-kamper siden starten av august 2016. Kun tre av disse fem kan dog velges, og jeg velger å gå for Cook, som til og med har funnet scoringsformen de siste ukene, og mannen med den nydelige venstrefoten Daniels. I de åtte offensive posisjonene er Joshua King og Harry Arter egentlig de eneste åpenbare, og i det jeg skriver dette så skjønner jeg jo hvorfor noen kanskje vil velge å frede ti mann i stedet for tolv for å frigjøre defensive plasser. Når man allikevel må ofre en av de to forsvarerne man i så fall plutselig får tilgjengelig, på grunn av kravene om at én av dem må ha spilt så å så mye, faller dog kanskje denne valgmuligheten bort på ny.

FEIRET MED STEVE COOK: Joshua King (her med Steve Cook) jublet etter en scoring forrige sesong. Foto: AFP PHOTO / Adrian DENNIS

Seks offensive spillere til skal fredes, og selv om Jermain Defoe ikke har lyktes fullt ut så er han et prestisjekjøp som får fornyet tillit. Andrew Surman, Junior Stanislas, Ryan Fraser, Jordon Ibe, Marc Pugh, Callum Wilson, Dan Gosling, Benik Afobe og Lewis Cook kjemper i praksis om de resterende fem, og av disse har kun Surman (38 kamper totalt) og Ibe (Tolv kamper denne sesongen) startet nok kamper til at de tilfredsstiller kravene som stilles til dem som må plasseres på «ikke fredet-listen». Jeg har funnet ut at det er lurest å sjekke nettopp det før jeg foretar valgene, og dermed må i hvert fall de to som må vike denne gang. I tillegg prioriteres Stanislas, Fraser, Wilson, Afobe og Cook foran Pugh og Gosling i min bok

Fredet: Asmir Begovic, Nathan Aké, Steve Cook, Charlie Daniels, Joshua King, Harry Arter, Jermain Defoe, Junior Stanislas, Ryan Fraser, Callum Wilson, Benik Afobe, Lewis Cook

Ikke fredet (som resultat av kravene): Artur Boruc, Simon Francis, Andrew Surman, Jordon Ibe

Andre merkbare ikke-fredede:  Adam Smith, Marc Pugh, Dan Gosling, Tyrone Mings, Lys Mousset, Lewis Grabban

Brighton:

Chris Hughtons Brighton er det første av de tre nyopprykkede lagene som er under lupen, og ettersom de spilte et høyere antall kamper forrige sesong i Championship (46 totalt) vil også flere spillere kunne tilfredsstille kravene om antall kamper spilt. Den må vi la de få, disse nyopprykkede lagene. Keeperplassen er klink også her, med nysigneringen Mathew Ryan som den fredede og rutinerte Tim Krul på tilgjengelig-listen.  Blant forsvarsspillerne er Bruno, Markus Suttner, Lewis Dunk, Shane Duffy og Gaëtan Bong de som har spilt nok kamper til at en av dem må ofres, og selv om Bruno er lagets kaptein så er han snart 38 og har en potensiell erstatter i Ezequiel Schelotto bak seg i rekkene. Spanjolen blir dermed overflødig her, mens også Suttner ryker fordi man kun kan frede tre bak. Det samme gjør Connor Goldson, som har vært ute med hjerteproblemer.

Tomer Hemed, som hadde en fremtredende rolle forrige sesong, men som har en mer perifer rolle i denne, er blant dem som i utgangspunktet fint kan ofres, men dessverre har han to kamper for få til å være blant de to offensive sentrale spillerne som gjøres tilgjengelig. Her må det foretas tøffe valg, fordi kun fem spillere har et tilstrekkelig antall kamper. All den tid Pascal Groß er lagets viktigste spiller, og Anthony Knockaert er den han er, må to av tre av Dale Stephens, Davy Pröpper (som begge har startet samtlige kamper denne sesongen) og Glenn Murray (som er lagets toppscorer) gjøres tilgjengelige. Valget faller på å frede den nederlandske landslagsspilleren Pröpper. De resterende valgene gjør seg omtrent av seg selv, all den tid troppen ikke er så bred. Rekordsigneringen Jürgen Locadia flyr rett fra Eindhoven til fredning her, mens rutinerte Steve Sidwell også får en plass. Han er ikke lenger sentral i laget, men blir fredet som resultat av at Isaiah Browns korsbånd røk i FA-cupen og han dermed er tilbake i Chelsea etter utlån.

Fredet: Mathew Ryan,  Lewis Dunk, Shane Duffy, Gaëtan Bong, Pascal Groß, Anthony Knockaert, Davy Pröpper, Solly March, Jose Izquierdo, Tomer Hemed,  Steve Sidwell, Jürgen Locadia

Ikke fredet (som resultat av kravene): Tim Krul, Bruno, Dale Stephens, Glenn Murray

Andre merkbare ikke-fredede:  Markus Suttner,  Liam Rosenior, Connor Goldson, Ezequiel Schelotto, Bream Kayal

Burnley:

Sean Dyche har imponert alle denne sesongen, først og fremst gjennom en oppofrende defensiv struktur. Min kollega Simen Stamsø Møller er blant dem som har skrytt og analysert, og for et så innarbeidet kollektiv vil det garantert være vanskelig å miste tre spillere som har spilt mye. Den tøffe jobben med å velge hvem som må bort, unner en ikke noen, og særlig tøft blir det bak. På keeperplass imponerte Tom Heaton forrige sesong, mens Nick Pope har tatt over i kapteinens skadefravær denne. Her blir valget dog å beholde Heaton, mens Pope blir tilgjengelig om Wizardcousins skulle ønske hans tjenester. I forsvarsrekkene har Ben Mee og James Tarkowski denne sesongen gjort seg uunnværlige, og dermed står det mellom Matthew Lowton og Stephen Ward når det gjelder vraking. Valger faller ned på å beholde Ward, siden Phil Bardsley er et vel så godt alternativ på høyreback dersom Lowton blir draftet.  I kjølvannet av at kun tre forsvarere kan fredes, ryker også Charlie Taylor, Kevin Long og nevnte Bardsley.

Den tøffe jobben med å velge hvem som må bort, unner en ikke noen

På midtbanen må man velge å tilgjengeliggjøre to av sju av den offensive kraften i form av Jack Cork, Johann Gudmundsson, Scott Arfield, Jeff Hendrick, Robbie Brady, Steven Defour og Chris Wood. I mine øyne er Cork en av de mest undervurderte i ligaen, mens Defours eleganse og frisparkfot alltid må prioriteres å beholde. Til tross for arbeidsmentaliteten ryker til slutt Scott Arfield og Johann Gudmundsson i denne omgang. De fem andre kan fredes, mens de tre siste fredningsplassene går til Sam Vokes, Ashley Barnes og innlånte Georges-Kévin N’Koudou fra Tottenham. Her kunne det jo faktisk blitt vurdert å frede to keepere, og la tredjekeeper Anders Lindegaard gå som den vrakede keeper, men det var en variant jeg kom på litt senere i skrivingen av dette altfor lange innlegget, og dermed lar jeg heller min opprinnelige tanke om at en av de to beste keeperne må ofres bli stående.

Fredet: Tom Heaton, Ben Mee, James Tarkowski, Stephen Ward, Jack Cork, Jeff Hendrick, Robbie Brady, Steven Defour, Chris Wood, Sam Vokes, Ashley Barnes, Georges Kevin N’Koudou

Ikke fredet (som resultat av kravene): Nick Pope, Matthew Lowton, Johann Gudmundsson, Scott Arfield

Andre merkbare ikke-fredede:  Anders Lindegaard, Charlie Taylor, Kevin Long, Phil Bardsley, Dean Marney, Ashley Westwood, Jonathan Walters, Fredrik Ulvestad, Nahki Wells

Chelsea:

Antonio Conte må nok se seg nødt til potensielt å ofre noen flere stjerner enn hva som har vært tilfellet for de foregående lagene, og det er nok ikke med et smil om munnen han ville satt seg ned for denne tilsvarende oppgaven. Da er det betraktelige gøyere å stille seg i hans sko, og se an lagdel for lagdel. Keeperplassen er som hos de fleste enkel, og Thibaut Courtois får fredningen mens Willy Caballero og familien må leve i uvisshet rundt hvorvidt han må ta med seg familien til Dudley, West-Midlands. Kun tre forsvarere kan i utgangspunktet fredes, og den soleklare er i hvert fall César Azpilicueta. Viktigere forsvarsspiller finnes ikke for et topplag i England, men det åpner seg et stort spørsmålstegn når det skal velges hvilke to makkere han skal få med seg på forsvarsfredningslisten. Vingbackene må i denne sammenheng regnes som forsvarere, og det sier seg selv at det ikke blir plass til både Marcos Alonso, Victor Moses og Davide Zappacosta når man også skal ta både Gary Cahill, Andreas Christensen, David Luiz og Antonio Rüdiger med i regnestykket. Av disse er det også kun Zappacosta som ikke har nok kamper til å beslaglegge en av de to rutinerte ikke-fredede plassene, så her er det i praksis fritt fram. Marcos Alonso blir valgt, og det samme gjør faktisk unge lovende Andreas Christensen. Dansken har satt både David Luiz og kaptein Gary Cahill fullstendig i skyggen denne sesongen, og gjør det igjen her.

VINNER: De to siste sesongers mestere i Premier League har begge inneholdt ingrediensen N’Golo Kanté sentralt på midtbanen. Foto: AFP / Tolga Akmen

På midtbanen og i angrepsrekkene må det nye tøffe valg til, for i denne lagdelen er de regjerende mesterne åpenbart fullstappet av profiler. Hør bare på følgende stjernerekke hvorav to mann ofres: N’Golo Kanté (54 PL-kamper fra start siste 1,5 sesong), Eden Hazard (50 på 1,5 sesong), Pedro (37 på 1,5), Álvaro Morata (17 kamper fra start denne sesongen), Tiemoué Bakayoko (16 fra start denne sesongen), Cesc Fàbregas (15 denne) og Willian (elleve denne). Til tross for de enorme kvalitetene, må jeg neste falle ned på at både Pedro og Willian gjøres tilgjengelig her. Da sitter jeg i en situasjon der ni mann er fredet, og av de som gjenstår er ikke verken Danny Drinkwater, Michy Batshuayi eller nysignerte Ross Barkley – som er de som er verdt  å nevne – i mine øyne viktige nok for laget til at det ikke i dette tilfellet bør vurderes kun å frede ti mann og frigjøre en plass i forsvarsrekkene. Dermed gjør jeg det, får fredet kaptein Gary Cahill og lar de tre nevnte står ufredet. Jeg regner i grunn uansett med at de nyoppstartede fra Dudley vil velge latin-amerikansk når de tar for seg en tilgjengelig Chelsea-spiller.

Fredet: Thibaut Courtois,  Cesár Azpilicueta, Marcos Alonso, Andreas Christensen, N’Golo Kanté, Eden Hazard, Álvaro Morata, Tiemoué Bakayoko, Cesc Fàbregas, Gary Cahill (+Charly Musonda som debuterte sent nok)

Ikke fredet (som resultat av kravene): Willy Caballero, David Luiz, Pedro, Willian

Andre merkbare ikke-fredede:   Victor Moses, Antonio Rüdiger,  Davide Zappacosta, Danny Drinkwater, Michy Batshuayi, Ross Barkley

Crystal Palace:

Roy Hodgson er nok i gang med en oppryddingsaksjon selv i disse dager, all den tid han for første gang selv kan sette preg på et Palace-lag han overtok som akterutseilt i september. Nå er de nummer 14, og den tidligere England-sjefen vil nok ikke se mange av sine mest profilerte forsvinne i dette vinduet. I dette tenkte tilfellet må han jo imidlertid dessverre det, og dere som følger med har jo etter hvert nå skjønt spillereglene: Tre av de sentrale i laget (som har startet enten halvparten av kampene denne sesongen eller over den siste 1,5 sesongen til sammen) må gjøres tilgjengelige. Tolv (eller av og til ti) kan fredes. Jeg skjønner nå at det er riktigst å gå for de man må ofre først, for deretter å ta fredningen, og det ville nok også Roy skjønt i det han bega seg ut på å sette opp sine lister. Roy er en dedikert, nøyaktig og strukturert mann, så han hadde nok hatt orden i sysakene sine i et eksempel som dette.

Palace er ett av lagene der det ikke er åpenbart hvem av keeperne som fredes, og selv om klubblegendestatusen til Julian Speroni kanksje burde reddet ham så er han 38 år og må vike for Wayne Hennessey i denne omgang. Hvis man må frede en keeper da. Det må man jo ikke, ettersom kravet kun er at man må «anite-frede» en, så det kan vi eventuelt komme tilbake til dersom man savner angripere å frede. Først handler det uansett om å identifisere de forsvarsspillerne som har vært såpass viktige i laget at én av dem kan plasseres på ikke-fredet-listen, og denne sesongen gjelder det for Scott Dann (16 kamper fra start), Joel Ward (14), James Tomkins (12) og Timothy Fosu-Mensah (11). I tillegg har Martin Kelly spilt 30 kamper fra start siste 1,5 sesonger, og kan dermed også velges. Husk også på kravet om at kun tre forsvarere kan fredes dersom man går for å frede tolv mann, og ha i bakhodet at Palaces beste forsvarer, Mamadou Sakho, ikke er blant disse fem nevnte. Sakho må fredes, og det samme velger jeg å gjøre med Dann og Ward. Sistnevnte har startet 52 kamper siden sesongstart i forfjor, hvilket er mest av samtlige i klubben. Fosu-Mensah er på lån fra Manchester United, og uansett tapt eiendom for Palace til sommeren, men også så ung at han debuterte profesjonelt i februar i fjor. Dermed fredes han utenfor kvotene.  Den skjebnen gjelder dog ikke for Patrick van Aanholt, som ryktes bort i disse dager, Pape Souaré som riktignok er tilbake fra langtidsskade etter en bilulykke, Jaïro Riedewald som aldri har slått til og Damien Delaney som ikke er like sentral lenger og som ble slaktet av fansen etter skadecomebacket mot Brighton i FA-cupen. De må leve i uvisshet ved å være på listen over dem som kan forsvinne.

På midtbanen og framover må to sentrale menn ofres, og av de som tilfredsstiller kravene til å spille offerrollen har Palace også en solid gjeng å ta av. Andros Townsend, Christian Benteke, Wilfried Zaha, Yohan Cabaye, Jason Puncheon, James McArthur, Luka Milivojevic, Jeffrey Schlupp og Ruben Loftus-Cheek har alle nok kamper enten denne sesongen eller over de to siste kombinert, og mitt valg blir å ofre de to sistnevnte. Schlupp og van Aanholt dekker i praksis de samme hullene i troppen, selv om de her omtales i hver sin lagdel, og til tross for at den tidligere Leicester-spilleren har vært sentral denne sesongen så har jeg mer sansen for alle de andre i lagdelen. Loftus-Cheek er Chelseas eiendom, og forsvinner tilbake dit til sommeren på lån, så dermed ville det være uansvarlig å ofre en av de andre. Enkel matematikk forteller at det da er én plass igjen for offensiv fredning, dersom jeg velger å beholde fredningen på Hennessey, og ettersom kun Lee Chung-yong og Bakary Sako i praksis er igjen å velge blant, lar jeg Hennessey få bli. Sako får den siste plassen, først og fremst fordi jeg har sett ham live for Wolverhampton mot Barnsley sammen med to av mine beste venner i en kamp jeg alltid vil huske. I tillegg går langtidsskadde Connor Wickham under «Cazorla-kvoten», for spillere man fort glemmer, all den tid han ikke har spilt kamp side november 2016. I motsetning til den briljante spanjol forsvarer dog ikke han en plass på fredningslisten på bekostning av noen man egentlig ikke vil ha i klubben.

Fredet: Wayne Hennessey, Mamadou Sakho, Scott Dann, Joel Ward, Andros Townsend, Christian Benteke, Wilfried Zaha, Yohan Cabaye, Jason Puncheon, James McArthur, Luka Milivojevic, Bakary Sako (+Timothy Fosu-Mensah)

Ikke fredet (som resultat av kravene): Julian Speroni, James Tomkins, Jeffrey Schlupp, Ruben Loftus-Cheek

Andre merkbare ikke-fredede:  Martin Kelly, Patrick van Aanholt, Damien Delaney, Jairo Riedewald, Lee Chung-yong, Connor Wickham

Everton:

Sam Allardyce er en annen som har kommet inn underveis i sesong og som i disse dager har sin første ryddeaksjon i det han garantert ser på som en feilbalansert tropp. Ross Barkley (Chelsea) og Kevin Mirallas (Olympiakos, lån) er allerede forsvunnet ut, mens Cenk Tosun er hentet fra Besiktas for nesten 300 millioner kroner. Så får vi se hvordan det påvirker valgene her. Det enkle valget er i hvert fall å bestemme seg for at Jordan Pickford uansett skal bli værende bakerst, mens både Maarten Stekelenburg og Joel Robles helt fint potensielt kan forsvinne ut uten at Mersey River renner over av tårer av den grunn. Av forsvarsspillere kan man kun ta vare på tre, noe som betyr at fire av gjengen som består av Ashley Williams, Leighton Baines, Phil Jagielka, Michael Keane, Cuco Martina, Jonjoe Kenny og Mason Holgate vrakes. Alle disse tilfredsstiller også kravene til å kunne vrakes innenfor kvoten, og dermed handler det i grunn bare om å identifisere de tre viktigste spillerne. Keane, Baines og Kenny (litt pga navnet og litt pga fremtidsutsiktene) blir valgt.

Nå tenker du kanskje at Kenny uansett ville gått under ungdomskvoten, men med seniordebut for Wigan på utlån høsten 2015 går det akkurat ikke. Langtidsskadde Séamus Coleman og Ramiro Funes Mori ryker dessverre også tilsynelatende her, og i det jeg skriver dette innser jeg at kvotene for antall spillere i hver lagdel som fredes trolig burde vært lagt opp noe annerledes. Fordelingen 1-3-8 burde nok heller vært 1-5-6 eller noe slikt, siden det blir så mange forsvarsspillere som gjøres tilgjengelige, men det får våge seg. Nå er jeg kommet for langt i prosessen til å gjøre om på det… Og uansett får jo Dudley Wizardcousins bare velge én spiller fra hver klubb. Så de aller fleste av dem på listen over ikke-fredede vil jo bli værende i din klubb. Ikke gråt over uspilt melk.

De åtte øvrige fredede plassene offensivt i banen skal fordeles, og så er det jo slik at to mann som er sentrale i laget må ofres. Av dem som har nok kamper er Idrissa Gueye, Gylfi Sigurdsson, Wayne Rooney, Dominic Calvert-Lewin, Morgan Schneiderlin og Tom Davies de som kan bekle de to plassene. Davies debuterte sent nok til å bli fredet uavhengig av kvotene (Calvert-Lewin er det ikke da han spilte for Sheffield United tidligere), og ettersom Gueye er lagets viktigste spiller og må bli værende er det med tungt hjerte jeg enten må stille til huggs minst én av to store personlige favoritter i Gylfi Sigurdsson og Wayne Rooney eller gjøre fremtiden usikker for unge, lovende Calvert-Lewin. Schneiderlin er også et meget sterkt navn som ryker i denne sammenheng, som fort kan bli snappet opp, og til slutt velger jeg å bruke hjertet fremfor hjernen og legger DCL til i miksen.

NYANKOMMET: Theo Walcott kommer rett fra kulden i Arsenal og til fredning i Everton. Foto: Reuters/Jason Cairnduff

Fem mann til kan fredes, og nyinnkjøpte Cenk Tosun er selvsagt åpenbar. Det samme er Yannick Bolasie, men utover det syntes jeg i grunn ikke i utgangspunktet at noen av de resterende offensive spillerne burde fredes på bekostning av de allerede vrakede forsvarerne. Aaron Lennon, James McCarthy, Muhamed Besic, Oumar Niasse, Ademola Lookman (som seniordebuterte i november 2015, akkurat for sent) og sommersigneringene Davy Klaasen, Sandro Ramírez og Nikola Vlasic var ikke i utgangspunktet nok til at jeg ikke først hadde bestemt meg for å nedjusteree til kun å frede ti mann, for å få plass til langtidsskadde Séamus Coleman som fredet spiller. Dette endret seg dog etter kjøpet av Theo Walcott, som åpenbart må rett inn på fredet liste. Det åpner også plass for ytterligere to fredninger, som da går til prestisjekjøpet Klaassen og stortalentet Ademola Lookman.

Fredet: Jordan Pickford,  Michael Keane, Jonjoe Kenny, Leighton Baines, Idrissa Gueye, Gylfi Sigurdsson, Wayne Rooney, Cenk Tosun, Yannick Bolasie, Theo Walcott, Davy Klaasen, Ademola Lookman (+ Tom Davies)

Ikke fredet (som resultat av kravene): Maarten Stekelenburg, Ashley Williams,  Morgan Schneiderlin, Dominic Calvert-Lewin

Andre merkbare ikke-fredede:  Joel Robles, Séamus Coleman, Phil Jagielka, Cocu Martina, Mason Holgate, Ramiro Funes Mori, Aaron Lennon, James McCarthy, Muhamed Besic, Oumar Niasse, Sandro Ramírez, Nikola Vlasic

Huddersfield:

David Wagner er også blant dem som har sikret seg en forsterkning dette vinduet, i form av Terence Kongolo på lån fra Monaco. Jeg skal ærlig innrømme at dette er den PL-troppen jeg har minst kunnskap til i bredden, og det kommer nok også valgene mine til å bære preg av. Terriernes bjeffende supportere i Norge får ha meg unnskyldt. Unnskyld. På keeperplass er det imidlertid ingen tvil, der Jonas Lössl har vært en av lagets mest fremtredende spillere denne sesongen og utvilsomt skal bli værende. Dermed potensielt ut i kulden med Joel Coleman og evigunge Robert Green. Én forsvarer som i hvert fall skal bli værende er Mathias «Zanka» Jørgensen. Kolossen fra Danmark er den eneste av utespillerne som har startet alle kampene for de nyopprykkede denne sesongen. I tillegg tilfredsstiller også Christopher Schindler, Chris Löwe og kaptein Tommy Smith kravene for antall kamper spilt denne sesongen til at én av dem kan ofres. Det må også én av dem, ettersom ikke Michael Hefele, som ville vært den naturlige å ofre all den tid han ikke har startet kamper denne sesongen, kun spilte 28 kamper fra start forrige sesong og akkurat går utenfor kravet om å være sentral nok. Schindler må på listen, mens kaptein Smith aldri går ned før skipet er helt til bunns. Dermed ryker Löwe. He’s in the air, kan man si. De tre forsvarsplassene er dermed fylt opp, og Scott Malone , Martin Cranie og nevnte Hefele og nyinnlånte Kongolo må ut i det ukjente enn så lenge.

Fremover på banen er det også få spillere som tilfredsstiller kravene, noe som betyr at to av Aaron Mooy, Tom Ince, Elias Kachunga, Rajiv van La Parra, Laurent Depoitre og Jonathan Hogg må gjøres tilgjengelig. De tre første mener jeg er viktigst å beholde, og dermed står mellom å vrake enten toppscorer Depoitre, visekaptein Hogg eller van La Parra, som har scoret ett av sesongens vakreste mål. Denne gang blir det kvantitet foran kvalitet, og førstnevnte får fredningen. Fire offensive til kan fredes, og det blir Steve Mounie, Colin Quaner og Danny Williams, samt nysigneringen Alex Pritchard som ble hentet fra Norwich forrige uke.

Fredet: Jonas Lössl,  Mathias «Zanka» Jørgensen, Christopher Schindler, Tommy Smith, Aaron Mooy, Tom Ince, Elias Kachunga, Laurent Depoitre,  Steve Mounie, Colin Quaner, Danny Williams, Alex Pritchard

Ikke fredet (som resultat av kravene): Joel Coleman, Chris Löwe, Rajiv van La Parra, Jonathan Hogg

Andre merkbare ikke-fredede:  Robert Green, Martin Cranie, Scott Malone, Michael Hefele, Terence Kongolo, Florent Hadergjonaj, Kasey Palmer, Abdelhamid Sabiri, Dean Whitehead, Philip Billing

Leicester:

Claude Puel har managerjobben i det laget som vant ligaen nest sist på engelsk fotballs øverste nivå. Og en ting skal i hvert fall være sikkert: Hadde en fjernet tre av de mest sentrale fra det laget, ville alt trolig falt i fisk. Men nå er 2015/16 blitt både til 2016/17 og videre igjen til 2017/18, og tiden er en helt annen. Kasper Schmeichel skal uansett fremdeles fredes i buret, hvilket sender Ben Hamer ut i usikkerhet. Tre forsvarere skal fredes blant Danny Simpson, Christian Füchs, Wes Morgan, Robert Huth, Harry Maguire, Ben Chilwell og Aleksander Dragovic, og Maguire er i mine øyne den viktigste. I tillegg velger jeg meg Chilwell (for fremtiden) og Captain Morgan. Det ville bare være for trist å se mannen som løftet pokalen i en annen drakt i Premier League. Alle de seks første tilfredsstiller kravene for nok kamper spilt, og dermed er forsvarsfloken løst på første forsøk.

I de offensive rekkene må som kjent to sentrale spillere stilles til disposisjon, og de som er sentrale nok til å oppta en plass i den kategorien er Riyad Mahrez, Jamie Vardy, Marc Albrighton, Shinji Okazaki, Wilfred Ndidi og Vicente Iborra. De to sistnevnte er blant de bedre sentralt på midten på den delen av tabellen som Leicester realistisk sett kjemper på, og selv om både Albrighton og Okazaki er tøffe potensielt å kaste på dør, er det nettopp tøffe valg dette handler om. Vahrez-linken må i hvert fall for enhver pris bevares. I tillegg må Adrien Silva, som endelig får spille fotball igjen etter noen måneder i eksil, og lynvingen Demarai Gray også bli værende. To plasser til er«up for grabs», og i valget mellom Andy King, Daniel Amartey, Matty James, Leonardo Ulloa, Islam Slimani, Ahmed Musa og Kelechi Iheanacho går jeg for først- og sistnevnte. En klubblegende og en unggutt som fremdeles har mange gode år foran seg går foran to tidligere rekordsigneringer i angrepsrekken akkurat her. Heller ikke den nye mannen Fousseni Diabaté, hentet fra nivå to i Frankrike denne måneden, når opp her foreløpig.

Vahrez-linken må i hvert fall for enhver pris bevares.

Fredet: Kasper Schmeichel, Harry Maguire, Ben Chilwell, Wes Morgan, Riyad Mahrez, Jamie Vardy, Wilfred Ndidi, Vicente Iborra, Adrien Silva, Demarai Gray, Andy King, Kelechi Iheanacho

Ikke fredet (som resultat av kravene): Ben Hamer, Danny Simpson, Marc Albrighton, Shinji Okazaki

Andre merkbare ikke-fredede: Eldin Jakupovic, Christian Füchs, Robert Huth, Aleksander Dragovic, Yohan Benelouane, Daniel Amartey, Matty James, Leonardo Ulloa, Islam Slimani, Ahmed Musa, Fousseni Diabaté

Liverpool:

Jürgen Klopp har tøffe valg foran seg, og dere som har hoppet rett til dette punktet fordi Liverpool er deres klubb skal vite at jeg ikke tar lett på oppgaven verken her eller hos de andre klubbene. Reglene må uansett følges, og en av to keepere, én viktig forsvarsspiller og to viktige offensive spillere  ofres. Lykke til. Helt bakerst blir valget å beholde Simon Mignolet, det er tross alt han som spiller på laget, og dermed ryker Loris Karius ut i denne omgang. Forsvaret har vært offer for mye kritikk, og det eneste som vel er sikkert er at nysigneringen Virgil van Dijk må fredes. To til kan slå følge, og Joël Matip er vel den mest naturlige stoppermakkeren pr. dags dato. Ser vi på hvem man har igjen, er navnene Dejan Lovren, Nathaniel Clyne, Joe Gomez, Ragnar Klavan og Alberto Moreno dem man kan velge mellom både når det gjelder en fredning og en tvunget «ikke-fredning», mens Andrew Robertson og Jon Flanagan også potensielt kan knipe den siste fredningsplassen. Gomez er både nåtiden og fremtiden, og får være med, mens resten er potensielle forsvarssigneringer for den nyoppstartede klubben. Trent Alexander-Arnolds seniordebut i oktober 2016 gjør forøvrig ham til et automatisk fredet objekt.

VANSKELIG Å VRAKE NOEN: På dager som da Liverpool slo Manchester City 4-3, er det vanskelig å velge bort noen av de røde. Foto: AFP/Oli Scarff

Fra midtbanen og fremover har de rødes supportere allerede måttet se Philippe Coutinho forsvinne denne måneden, så da er det kanskje fint at dette bare er et tankeprosjekt – et tankeprosjekt som allerede er gått laaaaaangt lengre ut i horisontene enn det som var tiltenkt ved start, men det får være en annen sak. Roberto Firmino, Georginio Wijnaldum, James Milner (midtbanespiller i denne sammenheng), Emre Can, Sadio Mané og Jordan Henderson er i rekkefølge de som har spilt flest kamper fra start (alle over 30) for klubben siden starten av forrige sesong, og i tillegg har Mohamed Salah nok fra start denne sesongen til at han kan være en av dem som potensielt ofres for kvoten. Det sistnevnte er selvsagt helt fullstendig utelukket, og når to menn må velges blir det to av tre av poteten Milner, kontraktsrebellen Emre Can og klubbkapteinen Henderson som må velges. Til tross for situasjonen rundt kontraken, kan man ikke vrake Can etter den kampen han leverte mot Manchester City, og dermed må Henderson – som kollega Simen Stamsø Møller tok til orde for i en annen blogg – risikeres. Tre mann til kan sikres plass, og da blir Adam Lallana, Alex Oxlade-Chamberlain og Dominic Solanke, de åpenbare. Daniel Sturridge kunne kanskje vært vurdert i stedet for Solanke, da toppnivået til førstnevnte er av den ekstreme sort, men  det er lenge siden kroppen har fungert.  Av andre navn forsvinner Danny Ings og Lazar Markovic (hva i all verden har skjedd med ham, forresten?) fort ut i ingenmannsland i denne sammenhengen, mens Ben Woodburn debuterte sent nok til at han går utenom kvotene.

Fredet: Simon Mignolet, Virgil van Dijk, Joël Matip, Joe Gomez,  Roberto Firmino, Georginio Wijnaldum, Sadio Mané, Emre Can, Mohamed Salah, Adam Lallana, Alex Oxlade-Chamberlain, Dominic Solanke (+ Trent Alexander-Arnold, Ben Woodburn)

Ikke fredet (som resultat av kravene): Loris Karius, Dejan Lovren, James Milner, Jordan Henderson

Andre merkbare ikke-fredede:  Nathaniel Clyne, Ragnar Klavan, Alberto Moreno, Andrew Robertson, Jon Flanagan,  Lazar Markovic, Danny Ings, Daniel Sturridge

Manchester City:

Pep Guardiola råder over mest penger, mest poeng og kanskje også mest tankebry i et tilfelle som dette. For hvem  i all verden skal man egentlig bortprioritere i et vrimmel av superstjerner, der så å si samtlige faktisk også (for tiden) presterer. Ederson skal inn og Claudio Bravo ut, men allerede i forsvarsleddet starter problematikken. Milliarder er benyttet i denne lagdelen, og kun tre kan garantert få bli værende. Kyle Walker, verdens dyreste forsvarsspiller inntil van Dijk-kjøpet denne måneden, John Stones og Nicolás Otamendi blir mine tre, så lenge jeg kan finne en utover dem som har spilt nok kamper til å bli tvangsflyttet som «sentral» i laget. Det finner jeg i nødløsningen på venstreback, Fabian Delph, som har startet 14 kamper ettersom førstevalget Benjamin Mendy ble skadet tidlig denne sesongen. Dessverre må moromannen Mendy vike som et resultat av to stoppere som virkelig har funnet seg selv på ny, og sammen med Danilo, Vincent Kompany og Eliaquim Mangala utgjør franskmannen starten påen enorm «øvrige vraket»-liste.

SUPERSENTRAL: Fernandinho er en av hovedårsakene til at Manchester Citys offensive stjerner får sprudle. Foto: AFP PHOTO / Oli SCARFF /

Heller ikke på midtbanen og i angrepet blir det enkelt når en kun kan slå ring rundt totalt åtte mann og gjerne skulle hatt plass til i hvert fall ni. Når navnene er Kevin De Bruyne, Fernandinho, Raheem Sterling, Leroy Sané, David Silva, Gabriel Jesus, Sergio Agüero, Bernardo Silva, Ilkay Gündogan og Yaya Touré skulle det gjerne vært så enkelt at man kunne vinke farvel til i hvert fall sistemann, men da jobber reglene mot oss på ny. Den store ivorianer har bare 22 kamper fra start siste 1,5 sesong, og heller ikke Gündogan eller Bernardo lever opp til kravet om viktige spillere på «ikke fredet»-listen. Med andre ord må to av de sju første, to av de sju beste spillerne i ligaen, på en liste der man risikerer å miste dem. Her handler det om å identifisere hvilke fem som i hvert fall er «must haves», og De Bruyne, David Silva, Agüero og Sterling blir mine fire første valg. Så står det sykt nok mellom Fernandinho, Gabriel Jesus og Sané, og selv om de to sistnevnte har enorme roller og uvurderlig fremtid foran seg, så må de allikevel forsvinne her. Fernandinhos rolle kan ikke undervurderes, og målene kommer av seg selv ved hjelp av fredningen av de fire første. De ytterligere frie plassene går da til i hvert fall Bernardo Silva og Gündogan, og med det er vi oppe i ti. Nå kunne man sikkert argumentert for å gjøre plass til en forsvarer til, og ofre Gündogan, men jeg tror uansett ikke den nye klubben vil plukke noen av forsvarsspillerne når både Sané og Jesus er mulig å plukke fra offensivt. Yaya Touré får en gratis fredningsplass, Oleksandr Zinchenko blir neppe valgt blant de usikre, mens Phil Foden, Brahim Diaz og Tosin Adarabioyo er unge nok til ikke å gå på noen kvote.

Fredet: Ederson, Kyle Walker, John Stones, Nicolás Otamendi, Kevin De Bruyne, David Silva, Sergio Agüero, Raheem Sterling, Fernandinho, Bernardo Silva, Ilkay Gündogan, Yaya Touré (+ Phil Foden, Brahim Diaz, Tosin Adarabioyo)

Ikke fredet (som resultat av kravene): Claudio Bravo, Fabian Delph, Leroy Sané, Gabriel Jesus

Andre merkbare ikke-fredede:  Benjamin Mendy, Danilo, Vincent Kompany, Eliaquim Mangala, Oleksandr Zinchenko

Manchester United:

José Mourinho er nok heller ikke den som ville ønske en nyvinning som dette velkomment, og i Manchester United-stallen vil det også forsvinne et potensielt stort navn dersom noe slikt som dette iverksettes. La oss sette i gang. David de Gea skal selvfølgelig fredes, og Sergio Romero får nok også bli værende all den tid det trolig plukkes fra annet en keeperplass i denne klubben. I forsvarsleddet må enten Antonio Valencia, Phil Jones, Ashley Young, Chris Smalling og Eric Bailly ofres, da disse er gjengen som har spilt nok kamper til å gå som sentral nok i laget til å være innenfor kvotene som er satt. Samtidig kan kun tre forsvarere velges totalt, og da begynner jeg heller i den enden og freder Valencia og Bailly først. Det kunne vært fristende å gi Luke Shaw den tredje, men denne sesongen har Phil Jones virkelig vist seg fram igjen og får den siste trygge plassen. Dermed kan man som nyoppstartet Premier League-lag velge fra både landslagstrioen Young, Smalling og Shaw, men også Victor Lindelöf, Marcos Rojo, Matteo Darmian og Daley Blind i forsvarsposisjon ligger utsatt til. Axel Tuanzebe og Demetri Mitchell debuterte for øvrig sent nok til å bli fredet.

Fremover på banen også to sentrale spillere ut, og det valges gjøres ikke noe enklere når en ser hvilket fåtall en faktisk har å velge blant. Eller er det egentlig ganske enkelt? Paul Pogba, Nemanja Matic, Romelu Lukaku, Juan Mata, Anthony Martial, Henrik Mkhitaryan og Ander Herrera er nemlig de som har nok kamper til å vurderes, mens Marcus Rashford heldigvis debuterte såpass sent at han går under ungdomskvoten. I lys av sesongene både Mkhitaryan og Ander Herrera har hatt, samt situasjonen rundt førstnevntes nært forestående overgang, blir valget raskt tatt, men de to blir fort blant de første som vurderes å hente for traderne. I tillegg fredes selvsagt Jesse Lingard, og både Zlatan Ibrahimovic og Marouane Fellaini får også fripass i denne omgang. Scott McTominay har debutert sent nok, mens Michael Carrick dessverre – all den tid han er den han er må finne seg i å være valgbar.

Fredet: David de Gea, Antonio Valencia, Eric Bailly, Phil Jones, Paul Pogba, Nemanja Matic, Romelu Lukaku, Juan Mata, Anthony Martial, Jesse Lingard, Zlatan Ibrahimovic, Marouane Fellaini
(+ Axel Tuanzebe, Demetri Mitchell, Marcus Rashford, Scott McTominay)

Ikke fredet (som resultat av kravene): Sergio Romero, Chris Smalling, Henrik Mkhitaryan, Ander Herrera

Andre merkbare ikke-fredede:  Ashley Young, Luke Shaw, Victor Lindelöf, Marcos Rojo, Matteo Darmian, Daley Blind, Michael Carrick

ALDRI TRUET: Til tross for at Romelu Lukaku har stoppet litt opp i den røde Manchester United-trøyen, var hans plass på fredet liste i denne sammenheng aldri truet. Foto: Andrew Yates/REuters

Newcastle:

Rafa Benitez har vel kanskje vært den manageren som har ymtet sterkest frempå at han er ute etter nye spillere dette januarvinduet. I vårt tenkte tilfelle må han dog gjøre tre av sine mest sentrale indisponible, og vi får vel bare være glade for at hele dette opplegget her foreløpig er på tankestadiet. Helt bakerst får vel såvidt Rob Elliot bli værende, mens Karl Darlow potensielt kan ofres, men det er jo når vi ser på forsvarerne at de reelle valgene må gjøres. Newcastle skiller seg fra en del av de andre lagene, all den tid ingen forsvarere har startet mer enn 18 kamper denne sesongen, hvilket betyr at både Javi Manquillo, DeAndre Yedlin, Jamaal Lascelles, Ciaran Clark, Florian Lejune kvalifiserer for å gå på kvoten for «sentral nok til å vrakes» bare fra denne sesongen. I tillegg har Paul Dummett, som knapt har figurert denne sesongen, nok om en slår sammen de to siste sesongene til sammen. Dermed er det lett å vrake sistnevnte, og så får vi se hvor mange av de førstnevnte fem som overlever cut’en.

Det kommer nemlig helt an på hvor mange jeg tenker å frede totalt her, for det er jo litt kjedelig om alle lagene skal gå for tolvmannsfredningen, og det er vel en vurdering å beholde flere forsvarsspillere enn tre i dette tilfellet her, til tross for at det går på bekostning av at totalkvoten reduseres fra tolv til ti. Blant midtbanespillerne må nemlig to av Matt Ritchie, Joselu, Christian Atsu, Isaac Hayden, Ayoze Pérez, Mikel Merino, Jonjo Shelvey, Mohamed Diamé og Dwight Gayle uansett anti-fredes, og av de sju resterende er det i grunn flere av dem jeg godt kan ofre for å få sikret noen flere forsvarere. Jeg ser nemlig, som Benitez også sikkert gjør, kun et fåtall av spillerne som «must haves» i et Newcastle-lag som skal etablere seg i Premier League. De faste plassene mine går til Ritchie, Merino og Jacob Murphy, da jeg heller vil prioritere både Manquillo, Yedlin, Lascelles, Clark og Lejune fra de bakre rekker. I tillegg går den siste og tiende plassen min til Isaac Hayden, som i en alder av 22 i hvert fall har en ok fremtid foran seg. Potensielt ut på dør med resten, altså!  Dette ble visst i overkant negativt overfor Newcastle, men mine svart-og hvitkledde venner får tilgi meg den i denne omgang.  Jeg er veldig glad i draktene, og håper de både får flere profiler og flere Premier League-sesonger i beina de neste årene.

Fredet: Rob Elliot, Javi Manquillo, DeAndre Yedlin, Jamaal Lascelles, Ciaran Clark, Florian Lejune, Matt Ritchie, Jacob Murphy, Mikel Merino

Ikke fredet (som resultat av kravene): Karl Darlow, Paul Dummett, Joselu, Ayoze Pérez

Andre merkbare ikke-fredede:  Chancel Mbemba, Massadio Haïdara, Jack Colback, Jonjo Shelvey, Christian Atsu, Mohamed Diamé, Dwight Gayle, Jesús Gámez, Aleksandar Mitrovic, Rolando Aarons, Henri Saivet

Dette ble visst i overkant negativt overfor Newcastle, men mine svart-og hvitkledde venner får tilgi meg

Southampton:

Mauricio Pellegrino har jobb. Enn så lenge. Men basert på hvordan han forvalter jobben sin i Southampton for tiden, er det nok greit at han får hjelp av meg til å gjøre akkurat denne jobben her. Nå har jeg brukt så lang tid på å skrive dette at det er spilt 23, og ikke 22 runder av denne sesongen, men vi forholder oss fremdeles til elleve kamper fra start (før runde 23) som kravet for nok kamper spilt denne sesongen til å være «sentral» i laget. Det betyr at Oriol Romeu, Fraser Forster, Ryan Bertrand, Dusan Tadic, Cédric Soares, Maya Yoshida, Steven Davis, Nathan Redmond, Wesley Hoedt og Mario Lemina er dem som har nok i 2017/18. I tillegg har James Ward-Prowse nok kamper over de to siste sesongene. Over til valgene:

Til tross for at Fraser Forster blir mer og mer middelmådig, har han noe i seg av potensial (ble blant annet kåret til PLs niende beste av Erik Thorstvedt for bare drøyt ett år siden). Allikevel er han nå blitt droppet i de siste kampene, til fordel for Alex McCarthy. Et vanskelig valg, men ender på å la Forster får bli, mens McCarthy potensielt kan plukkes opp. I bakre rekker må altså én av Bertrand, Cédric, Yoshida og Hoedt på listen over dem man kan kvitte seg med, og jeg mener kun først- og sistnevnte er noen man frede. I tillegg vil jeg ha fredning på Jack Stephens, som jeg har sansen for, og dermed ryker både Cédric og Yoshida ut i potensiell overgangslimbo. På midten og fremover gjelder samme skjebne for to av de seks overnevnte offensive spillerne, og her tenker jeg fredning på storkjøpet Lemina, den offensive spilleren med størst potensial av dem Tadic og kaptein Davis er viktigst. Dermed blir det kun plass til å frede enten Romeu, Ward-Prowse eller Redmond, og her mener jeg sistnevte har størst potensial og blir viktigst. Det til tross for Romeus sentrale rolle i laget pr. dags dato. I tillegg er det fire fredninger til som kan deles ut offensivt, og her får Sofiane Boufal og Charlie Austin raskt de to første. Manolo Gabbiadini, Pierre Emil Højbjerg og Shane Long kjemper om de to siste, og siden sistnevnte endelig har scoret igjen og førstnevnte ifølge ryktene ønsker seg tilbake dit han kom fra for ett år siden, blir det dansk og irsk fredning og italiensk limbo i offensive plasser.

Fredet: Fraser Forster, Ryan Bertrand, Wesley Hoedt, Jack Stephens,  Mario Lemina, Dusan Tadic, Steven Davis, Nathan Redmond, Sofiane Boufal, Charlie Austin, Pierre Emil Højbjerg, Shane Long(+ Josh Sims på alderskvote)

Ikke fredet (som resultat av kravene): Alex McCarthy, Maya Yoshida, James Ward-Prowse, Oriol Romeu

Andre merkbare ikke-fredede:  Stuart Taylor, Cédric Soares, Jérémy Pied, Jan Bednarek, Matt Targett, Sam McQueen, Jake Hesketh, Manolo Gabbiadini

Stoke:

Nyansatt Stoke-manager Paul Lambert har større utfordringer enn meg når det gjelder komponering av spillerstall, men her handler det heldigvis først og fremst kun om å identifisere de spillerne som potensielt skal ut i kulden. Ikke glem at kun én forsvinner fra hver klubb, og for Stokes del er det også en del å velge blant. I mål skal Jack Butland åpenbart bli værende, mens Lee Grant gjøres tilgjengelig. Bakover tilfredsstiller Kurt Zouma, Erik Pieters, Ryan Shawcross, Kevin Wimmer og Geoff Cameron kravene denne sesongen, mens Bruno Martins-Indi kan legges til om vi ser på kampene også forrige sesong.  Sistnevnte har hatt en brokete sesong denne gangen, men har høyt potensial, og ettersom Zouma kun er på lån blir han den naturlige mannen først å sette ut i potensiell kulde. Den nye mannen Moritz Bauer ser og høres spennende ut i bakre rekker, og vurderes også opp imot fredning, mens Kevin Wimmer er en mann jeg aldri hatt tro på på dette nivået. Shawcross er på vei ned, og flytter ikke beina like raskt som før, men er kun 30 år, mens Pieters og Cameron heller ikke har garantert plassen sin etter inneværende sesongs opptredener.  Til slutt teller kapteinsbåndet sterkest, og Shawcross får bli værende sammen med Martins-Indi og Bauer. Den andre nykommeren, greske Kostas Stafylidis, er kanskje ikke regnet for stallfyll i virkeligheten, men all den tid han kun er innlånt fra tyske Augsburg, er det uaktuelt å frede ham til tross for et helt rått navn. Både Josh Tymon og Tom Edwards har for øvrig debutert sent nok til å gå på ungdomskvoten, mens Glen Johnson aldri var vurdert.

ALPENES MESSI: Xherdan Shaqiri har ikke alltid levd opp til kallenavnet, men når han er PÅ er det få som matcher ham. Foto: Glyn Kirk/AFP Photo

Fremover på banen må to av Darren Fletcher, Xherdan Shaqiri, Joe Allen, Eric Maxim Choupo-Moting og Mame Biram Diouf ut, og i mine øyne er de to første bankers å beholde. Fletcher har jeg selv tatt til orde og hyllet i  en tidligere blogg, mens Shaqiris ferdigheter går langt utenpå det man kan forvente av en Stoke-spiller. I utgangspunktet tenker jeg også at Joe Allen har kvaliteter nok til å få en sikker plass, men all den tid Choupo-Moting har vært et lyspunkt i en ellers bekmørk Stoke-sesong får han faktisk prioriteringen her. Ytterligere fem frie offensive plasser er up for grabs, og her er Ramadan Sobhi og Peter Crouch i hvert fall inne.  Jesé Rodriguez er kun på lån fra PSG, og kan derfor vike, hvilket betyr at så lenge Bojan fremdeles er bortlånt så går de tre siste plassene til tre av firkløveret Saido Berahino, Charlie Adam, Stephen Ireland og Ibrahim Afellay. Førstnevnte ble gjerne ledd ut av Zouma og Moting fordi han møtte til kamp på feil dag, men får le sist her i og med at han blir en av mine menn med videre. Det samme gjør Ireland og Afellay, utelukkende på trynefaktor.

Fredet: Jack Butland, Bruno Martins-Indi, Ryan Shawcross, Moritz Bauer, Darren Fletcher, Xherdan Shaqiri, Eric Maxim Choupo-Moting,  Ramadan Sobhi, Peter Crouch, Saido Berahino, Stephen Ireland, Ibrahim Afellay  (+ Josh Tymon, Tom Edwards, Julien Ngoy)

Ikke fredet (som resultat av kravene): Lee Grant, Kurt Zouma, Joe Allen, Mame Biram Diouf

Andre merkbare ikke-fredede:  Glen Johnson, Erik Pieters, Kevin Wimmer, Geoff Cameron, Kostas Stafylidis, Jesé Rodriguez, Charlie Adam

Swansea:

Carlos Carvalhal har nylig overtatt en Swansea-tropp som i løpet av det siste 1,5 året (perioden vi som kjent forholder oss til mtp. antallet kamper spilt osv.) er blitt ledet av seks mann (fire permanente og to midlertidige managere) på 61 kamper. Allikevel er det forhåpentligvis slik at ikke for mange vanskelige valg må gjøres, og når vi begynner helt bakerst er det i hvert fall enkelt. Lukasz Fabianski er i hvert fall ikke grunnen til at waliserne er sist i Premier League, og fredes soleklart foran Kristoffer Nordfeldt. Bakerst må én av Alfie Mawson, Kyle Naughton, Martin Olsson og Federico Fernández potensielt ofres, og der faller valget på Naughton i denne omgang. Det er også en vurdering å frede Mike van der Hoorn i stedet for enten Olsson eller Fernández, men til tross for noe bedring i de siste kampene blir det potensiell nederlandsk déjà vu her.

Les også: Carvalhal: – Vil ikke snakke om dommerne
Les også: Carvalhal: – Vi ble snytt for en klar straffe

I de offensive posisjonene tilfredsstiller kun Tom Carroll, Jordan Ayew, Sam Clucas, Leroy Fer og Tammy Abraham kravene til å være viktige nok til å være to sikre kort som ofres, og selv om sistnevnte har størst potensial så er han kun på lån og får raskt den første plassen. Ayew er blant lagets farligste, og må med, og selv om Fer er nederlandsk landslagsspiller så har hans PL-karriere ikke akkurat vært av høyest standard. (Rykket ned både med Norwich og QPR.) Han risikeres, mens duoen Carroll/Clucas får bli værende. De tre første av de fem offensive fredningsplasser til blir okkupert av Roque Mesa, Ki Sung-yeung og Luciano Narsingh, mens de to siste plassene står mellom Wilfried Bony, Nathan Dyer, Leon Britton og Wayne Routledge, som alle har vært bedre før, samt 21-åringen Oliver McBurnie – som har sjarmert seg inn i Premier League-hjertene de siste ukene med sin spesielle stil. Jeg tenker Britton fungerer fint i et trenerteam, og kan gå med på å risikere bort ham, mens McBurnie får være med for stilens skyld. Den siste plassen går til den som er yngst av de tre øvrige, og det er (faktisk) Bony.

Fredet: Lukasz Fabianski, Alfie Mawson, Martin Olsson, Federico Fernández, Jordan Ayew, Tom Carroll, Sam Clucas, Roque Mesa, Ki Sung-yeung, Luciano Narsingh, Oliver McBurnie, Wilfried Bony

Ikke fredet (som resultat av kravene): Kristoffer Nordfeldt, Kyle Naughton, Tammy Abraham, Leroy Fer

Andre merkbare ikke-fredede:  Mike van der Hoorn, Kyle Bartley, Ángel Rangel, Leon Britton, Nathan Dyer, Wayne Routledge

Tottenham:

Mauricio Pochettino har betydelig flere solide menn å velge blant, og her er vi igjen over på et eksempel der spillere av høy Premier League-klasse risikerer å havne ute i den potensielt iskalde kulden. På keeperplass får kaptein Hugo Lloris bli værende på bekostning av Vorm/Gazzaniga, men allerede i bakre ledd blir det meget tøft. Kieran Trippier, Jan Vertonghen, Davinson Sánchez og Ben Davies har alle nok kamper denne sesongen, mens langtidsskadde Toby Alderweireld spilte nok forrige sesong til også å kunne bli vurdert som en av dem man ofrer. Men når sant skal sies, så blir han selvsagt ikke det. Alderweireld er kanskje ligaens beste i posisjonen, og blir førstemann på fredningslisten. Dit finner også landslagsmakker Vertonghen og ett av sesongens store kjøp Sánchez veien, noe som betyr potensiell exit for alt av backer. For selv om det kunne vært fristende å gi fredning til Danny Rose, all den tid han kan generere mye penger, og Serge Aurier, de offensive plassene prioriteres her. Juan Foyth og Kyle Walker-Peters har for øvrig sene nok seniordebuter til å slippe å bli vurdert på noen kvote.

FAVORITT: Mousa Dembélé kvoteres inn som personlig favoritt. Her i duell med James McCarthy, som dessverre skadet seg så stygt i helgens Premier League-runde. (Klikk på bildet for å lese sak). Foto: Ian Kington/AFP

Kun åtte offensive plasser kan nemlig fredes i scenarioet der tre forsvare blir det samme, og dersom flere forsvarere skal fredes blir det enten fem eller færre offensivt som får bli. Og her er både Harry Kane, Christian Eriksen, Dele Alli, Heung-min Son og Mousa Dembélé noen man må ha med videre, mens også Eric Dier, Victor Wanyama, Harry Winks og Érik Lamela ideelt sett også skulle vært inne. Men her må vi se på hvilke to som faktisk må bortprioriteres, og på listen over dem som kan velges blant finner jeg først én gledelig nyhet. Sammen med Eriksen, Dier, Alli, Kane og Son, har nemlig Moussa Sissoko startet akkurat elleve kamper denne sesongen. En gave i forkledning, og en sikker mann på ut-listen. Dessverre har Fernando Llorente dog én kamp for lite (28 i forrige sesong og én i denne) fra start, men det ville jo vært for drøyt å få stang inn to ganger på rad. Med andre ord må enten Eriksen, Dier, Alli, Kane, Son eller Wanyama/Dembélé (med nok kamper forrige sesong) slå følge med Sissoko ut i usikkerheten. Her må jeg bare ta i betraktningen at Dembélé er en personlig favoritt, for ellers er det nok mange som ville valgt bort ham. I praksis står valget derfor mellom Wanyama og Dier, hvor sistnevnte får bli værende som resultat av sin fleksibilitet. Med tungt hjerte må dermed VW – uansett hvor glad han er i spaghetti – potensielt bort. Jeg trøster meg  selv med å gi de to siste fredningene til Lamela og Harry Winks.

Fredet: Hugo Lloris, Toby Alderweireld, Jan Vertonghen, Davinson Sánchez, Christian Eriksen, Eric Dier, Dele Alli, Harry Kane, Heung-min Son, Mousa Dembélé, Érik Lamela, Harry Winks (+Juan Foyth, Kyle Walker-Peters)

Ikke fredet (som resultat av kravene): Michel Vorm, Kieran Trippier, Moussa Sissoko, Victor Wanyama

Andre merkbare ikke-fredede:  Paulo Gazzaniga, Serge Aurier, Ben Davies, Danny Rose, Fernando Llorente

Watford:

Marco Silva råder over en Watford-tropp som nesten ved første øyekast kunne vært en sånn «plukk en spiller herfra og en spiller derfra-tropp.» Denne sesongen startet bra, men kan være i ferd med å falme nå når vi har bikket halvveis. La oss ta for oss spillertroppen, og begynne bakerst. Selv om Heurelho Gomes er en merkelig skrue, er han ubestridt førstevalg foran Orestis Karnezis (som attpåtil er på lån), og førstemann på blokken. I forsvaret har firkløveret Christian Kabasele, Kiko Femenia, José Holebas og Adrian Mariappa spilt nok kamper denne sesongen til at en av dem kan utelates som viktig nok, og det samme gjelder også for Sebastian Prödl og Miguel Britos om en legger til kampene fra forrige sesong. Sistnevnte har såpass mye karantener at han i hvert fall ryker, og jeg bruker mine tre fredninger på Kabasele, Kiko og Holebas. Dermed blir det heller ingen sikker plass for Molla Wagué (uansett på lån), Marvin Zeegelaar, Daryl Janmaat, Younès Kaboul eller langtidsskadde Craig Cathcart.

Ser vi på plassene fremover i banen har Marco Silva denne sesongen benyttet fem mann fra start over elleve ganger i ligaen, nemlig  Abdoulaye Doucouré, Richarlison, Tom Cleverley, Andre Gray og André Carrillo. Sistnevnte er på lån fra Benfica, og blir automatisk førstevalget av dem som tilbys Dudley Wizardcousins (du hadde kanskje glemt navnet på laget denne gjengen kan komme til å representere?). I tillegg har Etienne Capoue og Troy Deeney nok kamper forrige sesong til å kunne være blant dem som forsvinner ut, og ettersom trioen Doucouré/Richarlison/Cleverley er klink i safe-posisjon, blir det i praksis et valg mellom hvilke to av Capoue og spissene Gray/Deeney som kan ofres. Med nok av midtbanemenn fredet, og en mindre viktig rolle denne sesongen, blir det forrige sesongs Fantasy-komet Capoue som må spille offerrollen her. De tre siste offensive plassene må fordeles mellom Nathaniel Chalobah, Will Hughes, Roberto Pereyra, Isaac Success og Stefano Okaka, og her banker hjertet mitt raskest for de tre førstnevnte. Dermed er valgene gjort, og så får heller hordene med Watford-fans, med Elton John i spissen, heller rasle med sablene om noe er hinsides all fornuft.

Fredet: Heurelho Gomes, Christian Kabasele, Kiko Femenia, José Holebas, Abdoulaye Doucouré, Richarlison, Tom Cleverley, Andre Gray, Troy Deeney, Nathaniel Chalobah, Will Hughes, Roberto Pereyra

Ikke fredet (som resultat av kravene): Orestis Karnezis, Miguel Britos, André Carrillo, Etienne Capoue

Andre merkbare ikke-fredede:  Adrian Mariappa, Sebastian Prödl, Molla Wagué, Marvin Zeegelaar, Daryl Janmaat, Younès Kaboul, Craig Cathcart, Ben Watson, Isaac Success, Stefano Okaka, Jerome Sinclair

SESONGENS BESTE, MEN: Abdoulaye Doucoure har vært et positivt moment i Watford-sesongen, men denne scoringen mot Southampton var langt ifra positiv. (Klikk på bildet for å se video). Foto: Reuters/Tony O’Brien

West Bromwich:

Alan Pardew har kommet inn for å redde en skakkjørt WBA-sesong, og klarte endelig å lede dem til triumf igjen mot Brighton forrige runde. Og selv om Pardew har en tøff vår foran seg, var disse WBA-valgene faktisk ikke de verste. Ben Foster foran Boaz Myhill var enkelt, mens de bakre rekker blir plass til Ahmed Hegazy, Craig Dawson og Jonny Evans. Sistnevnte blir gjerne solgt, men har stor salgsverdi og kommer inn som klubbens kanskje beste spiller. Dermed må Kieran Gibbs, klubblegenden Gareth McAuley og mannen med kanskje det tøffeste navnet i hele Premier League, Allan-Roméo Nyom, vike. Av disse tilfredsstiller også alle kravene for å stå på den defensive tilbudslisten innenfor kvotene.

På midtbanen har Jake Livermore, Jay Rodriguez, Gareth Barry, Salomón Rondón, Gregorz Kryschowiak og Matthew Phillips nok kamper denne sesongen til å stå på tilsvarende kvote, mens Chris Brunt og Claudio Yacob også har nok over siste halvannen sesong til å bli kvotert ut. Kryschowiak er kun på lån fra PSG, og soleklar i så måte, mens den andre plassen går til Yacob som har fått en mindre og mindre viktig rolle. De fem andre blir fredet, og det gjør også Oliver Burke og James McClean. Nacer Chadli, Hal Robson-Kanu og James Morrison må finne seg i å leve i uvisshet en stund til, mens Sam Field debuterte sent nok til å kunne gå utenom kvotene.

Fredet: Ben Foster, Ahmed Hegazy, Craig Dawson, Jonny Evans, Jake Livermore, Jay Rodriguez, Gareth Barry, Salomón Rondón, Matthew Phillips, Chris Brunt, Oliver Burke, James McClean (+ Sam Field)

Ikke fredet (som resultat av kravene): Boaz Myhill, Kieran Gibbs,  Gregorz Kryschowiak, Claudio Yacob

Andre merkbare ikke-fredede:  Allan-Roméo Nyom, Gareth McAuley, Nacer Chadli, Hal Robson-Kanu, James Morrison

West Ham:

David Moyes har begynt å få ting til å spille litt i West Ham, og er sikkert også en av dem som kan komme til å foreta seg noe på markedet i dagene inn mot Deadline Day. I dette tilfellet er det imidlertid jeg som må foreta meg noe, og det første jeg må gjøre er å ta for meg spillerstallen. For hvem får bli, og hvilke spillere må risikeres i det som er den siste av Premier League-klubbene jeg skal gjennomgå? Jeg kjenner ny positiv energi, og begir meg ut fra bak på banen og frem. Det enkle valget om å vrake Joe Hart, til fordel for Adrian, blir selvsagt enklere all den tid Hart kun er på lån, og det er først når vi kommer til forsvarsleddet at de reelle valgene oppstår. Med mye skader forrige sesong, er det kun den inneværende som blir tellende, og Pablo Zabaleta, Aaron Cresswell, Angelo Ogbonna og Winston Reid er de eneste som har nok kamper fra start til å bli satt på tilbudslisten, hvis vi ser på Arthur Masuaku som midtbanespiller i dette tilfellet. Ideelt sett ville jeg gjerne bevart alle fire. Men selv om Zabaleta er en strålende type, så taler alderen imot ham her, og argentineren blir vraket som førstemann. Av øvrige forsvarere er det kun Declan Rice som er viktig å ha kontroll på, og ettersom hans debut kom så sent som i fjor, trenger ikke han å gå på kvoten. Dermed blir det fredning for både Cresswell, Ogbonna og Reid, mens James Collins og José Fonte slår følge med Zabaleta. Det gjør også Sam Byram, som har vært ute lenge med skade, til tross for at han så absolutt har fremtiden foran seg.

På midtbanen er det igjen et fåtall spillere som har startet nok kamper, hvilket skaper hodebry når to av dem må gjøres tilgjengelige. Cheikou Kouyaté, Pedro Obiang, Manuel Lanzini, Marko Arnautovic, Mark Noble, Michail Antonio og Javier «Chicharito» Hernandez er dem der kun fem får bli, og jeg starter en intern rangering i hodet. Lanzini og Arnautovic er best og viktigst, mens Antonio også må fredes i min bok. Mark Noble er en personig favoritt, og selv om årene taler imot ham så tror jeg han får den fjerde plassen. Dermed må enten Kouyaté eller Obiang, samt Chicharito ofres. Til tross for at Obiang fikk det til å si pang med en forsinket nyttårsrakett mot Tottenham på Wembley tidlig i måneden, blir Kouyaté min femte fredede mann i West Hams offensiv som et resultat av enorm kraft og viktighet. Chicharito har ikke vært i nærheten av å vise nok, men kan kanskje bli plukket opp og få en ny vår i ny klubb i Dudley? Tre offensive spillere til kan fredes, og til tross for ryktene rundt hans fremtid er Andy Carroll i så måte klink. Her handler det om å melke ut de pengene man kan, og ikke miste millionmannen (hvilket alle fotballspillere vel er i 2018?) gratis. I tillegg er Arthur Masuaku er allerde nevnt, og han blir værende, mens André Ayew, Edimilson Fernandes og Diafra Sakho kjemper om den siste plassen. Selv om førstnevnte ikke har levd opp til forventningene han kom med fra Swansea, blir det allikevel han som får fredningen i denne omgang. Reece Oxfords retur fra lånet i Borussia Mönchengladbach kom såpass sent at det i praksis ikke ble vurdert inn her, men jeg tror nok dessverre at han uansett ville havnet utenfor det som er av kvoter i den store sammenhengen her.

Fredet: Adrián, Aaron Cresswell, Angelo Ogbonna, Winston Reid, Manuel Lanzini, Marko Arnautovic, Michail Antonio, Mark Noble, Cheikou Kouyaté, Andy Carroll, Arthur Masuaku, André Ayew (+ Declan Rice)

Ikke fredet (som resultat av kravene): Joe Hart, Pablo Zabaleta, Pedro Obiang, Javier «Chicharito» Hernandez

Andre merkbare ikke-fredede:  James Collins, José Fonte, Sam Byram, Reece Burke, Reece Oxford, Edimilson Fernandes, Diafra Sakho, Sead Haksabanovic, Toni Martínez,

Her begynner egentlig moroa: Hvem VELGER de?

Dermed har alle de 20 lagene gjort sine valg, og Dudley Wizardcousins kan begynne å plukke. Vi minner om retningslinjene, som etter hvert ble ganske enkle i Premier League-oversettelsen av NHL-varianten: 20 spillere skal plukkes, en fra hver klubb. Blat disse må det være to keepere, sju forsvarere og elleve offensive spillere. La valgene starte:

Det første jeg gjør er å ta en rask titt over hvilke spillere som faktisk er tilgjengelige, og begynner hos topp-seks-klubbene der de beste spillerne naturlig nok er å finne. Hos Arsenal ville selvsagt det åpenbare valget vært Alexis Sánchez, og ettersom han fremdeles ikke er bekreftet solgt når dette skrives, kan han plukkes som førstevalg til den nye klubben i West-Midlands. WOW, tenker nok fansen (all den tid det finnes noen). Fra Chelsea kan både David Luiz, Pedro, Willian, Antonio Rüdiger, Michy Batshuayi og Ross Barkley være aktuelle, og jeg må nesten se an behovet for posisjoner her før jeg foretar et endelig valg.

VALGBARE: Både Ross Barkley og David Luiz er blant spillerne man kan knytte til seg. Foto: REUTERS/Hannah Mckay

Det samme gjelder for Liverpool, der både Dejan Lovren, James Milner, Jordan Henderson, Nathaniel Clyne, Andrew Robertson og Daniel Sturridge lyser mot meg som gode alternativ, og spesielt fristende er det å forsøke å skape liv i enten først-eller sistnevntes karriere. Fra Manchester City skal det nok mye til for at jeg velger noen andre enn Leroy Sané eller Gabriel Jesus, selv om det finnes solide alternativ også defensivt, mens hos naboene i Manchester United frister det å snyte Arsenal for Henrik Mkhitaryan før den overgangen blir bekreftet. Det er det i hvert fall snakk om et uforløst potensial! Fra Tottenhams stjernespekkede defensiv, står det mellom å hente en av backene Trippier/Aurier/Davies/Rose eller Victor Wanyama, men her må jeg også nesten se an hva som er å hente fra de andre klubbene.

Fremgangsmåten blir vanskelig, merker jeg, og derfor tar jeg heller runden gjennom klubb for klubb og velger den spilleren jeg helst vil ha. Så får jeg heller telle opp posisjoner til slutt, og gjøre nye valg dersom det blir fullstendig ubalanse. Det eneste som er sikkert er at to keepere må velges, og såvidt jeg husker var Nick Pope – en av Premier Leagues beste denne sesongen – mulig å plukke opp fra Burnley. Så får vi heller avvente andremann når vi har sett an posisjonene som er dekket og som må dekkes etter hvert.

Fortsetter vi alfabetisk, etter å ha låst Alexis Sánchez som Arsenals mann, er Bournemouth neste klubb ut, og et kjapt blikk på de tilgjengelige forteller meg at det ikke er her jeg skal hente spillere til Dudleys førsteellever. Ingen lyser mot meg, og kanskje blir Artur Boruc som keeper det enkle valget. Da er også den plassen okkupert. Jordon Ibe er selvsagt et alternativ, men jeg ser for meg at de elleve offensive spillerposisjonene kan okkuperes av sterkere navn enn den tidligere Liverpool-vingen. Neste klubb er Brighton, der kaptein Bruno i bakre rekker kan være en fin mann å ha i en tropp. I Burnley er altså Pope valgt, mens jeg foreløpig velger meg Willian fra det enorme offensive tilgjengelige galleriet i Chelsea-land. Fra Crystal Palace står det mellom fleksibiliteten til Jeffrey Schlupp og en solid stopper-backup i James Tomkins, men fleksibilitet er greit å ha i et lag så førstnevnte blir valgt.

MOT GAMLEKLUBBEN: Eks-Manchester United-spiller Morgan Schneiderlin blir i dette tilfellet også snart eks-Everton-spiller. Foto: Reuters/Andrew Yates

Fra Everton er det flere som kan være aktuelle, og selv om rutinen til Ashley Williams eller Phil Jagielka kunne vært fin å ha, så er det Morgan Schneiderlin som skriker mest mot meg. Nok en litt glemt mann hvis karriere kan stables på beina i West-Midlands. Hos Huddersfield er det ikke flust av stjerner, men en solid Chris Löwe i bakre rekker blir god backup. Jeg merker at det ikke er mye stoppere blant mine valg til nå, men allikevel overser jeg Robert Huth når vi er kommet til Leicester. Her er det nemlig mulighet for å få Shinji Okazaki, og det smilet vil man ha i en spillerstall. Stopperplassen kan heller gis til Dejan Lovren, som langt ifra er så svak som mange vil ha det til, og han blir trolig valget for en klubb som trenger solide bakre rekker i sin debutsesong på øverste nivå. I hvert fall så lenge Daniel Sturridge har den skadehistorien han har, og vi allerede har sikret oss Sánchez og Willian, og snuser på enda flere offensive profiler. Den neste plukkes fra ligaleder Manchester City, og i valget mellom Gabriel Jesus og Leroy Sané så inkluderes igjen skader i regnestykket. Sané får være med på dette veldig spennende nye lasset.

Manchester United er neste klubb som skal velges fra, og her må det nevnes at Luke Shaw har begynt å ta steg siden jeg gjorde disse fredningene. Allikevel føles det ikke riktig å prioritere ham, når som nevnt muligheten til å få karrieren til Henrikh Mkhitaryan på rett kjøl igjen er til stede. Vi hopper til Newcastle, som jeg allerede sikkert har fått kritikk for å kritisere, og velger meg en sentral midtbanemann som jeg ser at det kanskje skorter litt på. Mohamed Diamé blir prioritert foran Jonjo Shelvey, all den tid jeg helst vil ha folk som ikke har for mye karantener. Også fra Southampton går det an å forsterke denne lagdelen, for både Oriol Romeu og James Ward-Prowse vil ha mye å bidra med i en nyoppstartet klubb som Wizardcousins. Jeg kan dog bare velge en, og går for eks-Chelsea-og Barcelona-spiller Romeu, som vel har vært ett av få lyspunkt i sin stabile midtbanerolle for et ustabilt Southampton denne sesongen. Også i Stoke er det en sentral midtbanespiller jeg har mest lyst på, fordi Joe Allen er tilgjengelig, ettersom både Kurt Zouma og Jesé som står på tilgjengeliglisten kun er på lån fra sine moderklubber. Blir det Joe Allen? Det blir i hvert fall det foreløpig. Jeg merker jo nå at det minker på menn i de bakre rekker, og selv om Swansea ikke er det beste laget i Premier League defensivt, ser jeg meg nødt til å anskaffe Mike van der Hoorn fra Wales i denne omgang.

FÅR HVER SIN BACK: Jeffrey Schlupp er allerede valgt, og Tottenhams Serge Aurier skal bekle den motsatte backen. Dessverre for Dudley er dog Harry Kane langt ifra valgbar liste. Foto: Ben Stansall/AFP

Fra Tottenham blir det igjen et vanskelig valg, all den tid alle de solide backene som nevnt er tilgjengelige – ved siden av Victor Wanyama. Da handler det om å identifisere toppnivå og behov i laget, og der vipper Serge Aurier såvidt de øvrige av pinnen. Ivorianerens tid i engelsk fotball skal sannsynligvis med andre ord fortsette i Dudley. Det kan bli svært spennende. Ettersom Wanyama så vidt datt utenom her, er det vel bare rett og rimelig at valget fra Watford blir en mann som tidligere har okkupert samme rolle – den sentrale midtbaneplassen i Tottenham – nemlig Etienne Capoue, hvilket betyr at det gjenstår en posisjon defensivt og en offensivt når to klubber gjenstår. Fra WBA plukker jeg Nacer Chadli, som blir nok en av disse ”Kan man få karrieren tilbake på sporet”-valgene, mens West Ham-leiren gir meg James Collins, som den seneste tid har vist at han i hvert fall er på ballen hva gjelder sang.

Et kjapt blikk på den foreløpige troppen gir dermed følgende 20 mann, og så er spørsmålet om det bør gjøres justeringer?

Keepere: Nick Pope (Burnley), Artur Boruc (Bournemouth)
Forsvarere: Bruno (Brighton), Jeffrey Schlupp (Crystal Palace), Chris Löwe (Huddersfield), Dejan Lovren (Liverpool), Mike van der Hoorn (Swansea), Serge Aurier (Tottenham), James Collins (West Ham)
Offensive: Alexis Sánchez (Arsenal), Willian (Chelsea), Morgan Schneiderlin (Everton), Shinji Okazaki (Leicester), Leroy Sané (Manchester City), Henrikh Mkhitaryan (Manchester United), Mohamed Diamé (Newcastle), Oriol Romeu (Southampton), Joe Allen (Stoke), Etienne Capoue (Watford), Nacer Chadli (WBA)

Jeg ser for meg at et nyoppstartet lag bør spille med fire bak, og i så måte skulle jeg gjerne hatt en ekstra solid stopper ved siden av Lovren. I tillegg lukter det defenitivt fugl av den offensive trioen Mkhitaryan/Sánchez/Sané, så kanskje kan det være fornuftig å bytte fra Willian til en revansjesugen David Luiz fra Chelsea-troppen? Jeg tenker i hvert fall det. Backene skal bekles av Aurier og Schlupp, og med Lovren og Luiz i midten ser det ut som en firer som kan hevde seg. Noe ustabile, men med høyt toppnivå. Backup-backer i Bruno og Löwe er helg greit i dette tilfellet, mens enten Collins eller van der Hoorn må ut igjen fordi vi blir en for mye i lagdelen når Chelsea-byttet foretas. Jeg ser at det hadde vært greit med noe mer kantspillere, så avventer hvem som byttes ut til jeg har sett nærmere på neste lagdel.

Noe ustabile, men med høyt toppnivå

I utgangspunktet er tanken å spille med tre mann på midten, samt den allerede nevnte stjernetrioen på topp, hvilket betyr at Schneiderlin åpenbart får en sentral rolle. Det samme tenker jeg blir faktum for Romeu eller Allen, og så er vurderingen hvordan den endelige komposisjonen blir til slutt. Det kan bli alle de tre, men det kan også være en mulighet å benytte den engang så populære 4-2-3-1-formasjonen, og siden Alexis Sánchez endelig skal få spille midtspiss igjen (med Okazaki som smilende backup), hadde det gjerne vært greit med noen kanter til å rullere med her slik at ikke Nacer Chadli må spille alle kampene. Med de tre nevnte sentrale, samt både Diamé og Capoue som en del av den foreløpige troppen, går jeg tilbake til tegnebrettet for å vurdere om det må gjøres flere endringer enn bare å skaffe en offensiv spiller som erstatter for enten van der Hoorn eller Collins. Lagene som vurderes å hente fra er med andre ord Newcastle, Watford, Swansea og West Ham.

SMILER ALLTID: Shinji Okazakis smil er blant det som gleder mest i hele Premier League. Her fra FA-cupkamp mot Fleetwood tidligere i måneden. Foto: REUTERS/Peter Powell

I Newcastle kan Christian Atsu kanskje være noe, mens jeg fra Watford-land i grunn ikke fristes av noen av de offensive variantene. Atsu kommer uansett inn i varmen, hvilket betyr farvel til Diamé. I valget mellom hvem av forsvarerne som skal bli til offensive menn fra Swansea og West Ham, er problemet mitt litt at jeg egentlig heller vil ha Collins som del av troppen enn van der Hoorn. Så selv om Nathan Dyer og Wayne Routledges dager på absolutt toppnivå i Swansea er noe jeg allerede har vært innom, mens det i West Ham lyser mer kvalitet av både Pedro Obiang og «Chicharito», lar jeg en syngende Collins bli værende i laget og gir en dribleglad Routledge en siste sjanse til å markere seg i Premier League. Han har jo også rutine fra en haug med forskjellige klubber (spilt for sju forskjellige i Premier League), hvilket kan være lurt når mange nye samles i noe helt nytt.

Dermed blir den endelige troppen følgende:

Keepere: Nick Pope (Burnley), Artur Boruc (Bournemouth)
Forsvarere: Bruno (Brighton), Jeffrey Schlupp (Crystal Palace), Chris Löwe (Huddersfield), Dejan Lovren (Liverpool), David Luiz (Chelsea, Serge Aurier (Tottenham), James Collins (West Ham)
Offensive: Alexis Sánchez (Arsenal), Morgan Schneiderlin (Everton), Shinji Okazaki (Leicester), Leroy Sané (Manchester City), Henrikh Mkhitaryan (Manchester United), Christian Atsu (Newcastle), Oriol Romeu (Southampton), Joe Allen (Stoke), Etienne Capoue (Watford), Nacer Chadli (WBA), Wayne Routledge (Swansea)

Det gir meg også følgende forslag til førsteeellever:

Nick Pope
Serge Aurier, Dejan Lovren, David Luiz, Jeffrey Schlupp
Morgan Schneiderlin, Oriol Romeu
Nacer Chadli, Henrikh Mkhitaryan, Leroy Sané
Alexis Sánchez

Med denne sterke benken i første serieomgang:
Artur Boruc, Bruno, James Collins, Shinji Okazaki, Christian Atsu, Etienne Capoue, Joe Allen

Ved første øyekast tenker jeg at det langt ifra ser så verst ut, og at målet om topp sju-plassering i Dudley Wizardcousins første sesong i Premier League kanskje ikke er så langt unna? Bredden i stallen kan selvsagt bli et problem, men vi får håpe at de uforløste potensialene hos flere her kan slå ut i full blomst, og i så fall tror jeg innbyggerne i den mellomstore byen i West-Midlands kan ha mye å glede seg til.

Til slutt vil jeg bare, som allerede nevnt, ta til orde for at jeg har full forståelse for at det her vil være myyye uenighet blant dere som leser dette. Og det er jo også det herlige med fotballen. Folk ser ting forskjellig, og folk har egne meninger. La oss allikevel være venner.

Som allerede nevnt har jeg også tatt meg fullstendig vann over hodet med dette prosjektet, men all den tid jeg påbegynte det, og har hatt mulighet til å pusle litt her og pusle litt der, så tenkte jeg da i hvert fall at det skulle bli fullført. Håper noen har lest helt til bunnen, og hvis bare noen få har gjort det, så håper jeg også at det har bidratt til å gjøre dagen(e?) deres litt mer lystige.

FÅR KANSKJE MANAGERANSVAR: Sam Allardyce er født i Dudley, og føler seg kanskje fristet til å overta nyoppstartede Wizardcousins etter hvert? Foto: Phil Noble/Reuters

Dette er selvsagt bare tull, men tull kan også være kjekt en gang i blant!

PS! Hvem som skal være manager? Vel, vi får starte uten, men jeg regner med at Dudley-fødte Sam Allardyce vil være klar for å overta om ikke altfor lang tid …

PS 2! Dersom du oppdager noen feil eller andre ting som bør bemerkes, gi meg gjerne en lyd på Twitter (@helgeprat), så retter jeg opp i det her så snart jeg kan. Kom gjerne også med tips til hvordan du ville løst tilsvarende situasjon, og hvilket lag/hvilken tropp du selv ender opp med. Lykke til 🙂

Swanseas vanskelige managervalg. Og en støtte til de gamle ringrevene

Like før jul fikk Paul Clement sparken i Swansea, og ble med det den sjette manageren som forlater sin post i Premier League denne sesongen.

Favoritten til å overta var lenge Tony Pulis, ringreven som allerede hadde måttet gå fra en annen managerjobb – i WBA – tidligere i høst. Og selv om mannen med capsen bryter med alt «Swansealona» har stått for siden de kom som et friskt pust inn i Premier League i 2011, hadde svanenes supportere i mine øyne resultatmessig grunn til å grøsse da nettopp Pulis ble ansatt i en annen klubb – opprykksjagende Middlesbrough på nivået under (som ironisk nok sparket tidligere Swansea-manager Garry Monk for å ansette ham) – tirsdag.

VALGTE CHAMPIONSHIP: Tony Pulis ble lokket til Middlesbrough av Steve Gibson. Foto: Action Images/Adam Holt

Grøsse bør de gjøre fordi Pulis var en garantist for at Swansea ville holdt seg  i divisjonen. Han har holdt plassen med samtlige lag han har trent i sin karriere, og er en av de gamle ringrevene som beviselig har resultatene som skal til for å lyktes i tilsvarende situasjoner.

OPPDATERT: Dagen etter denne bloggen ble skrevet har Swansea ansatt portugisiske Carlos Carvahal, portugiseren som fikk sparken i Sheffield Wednesday julaften, som sin nye manager.

Tidligere denne sesongen har både Everton (Sam Allardyce), WBA (Alan Pardew) og Crystal Palace (Roy Hodgson) strukket ut hånden til managere som i moderne tid har vist at de har det som må til for å snu skakkjørte skuter og lose dem trygt i havn.

Legger vi til at West Ham valgte å gå for David Moyes, som riktignok ikke har den samme redningsmann-CVen som de andre, men som beviselig har rutinen som skal til i Premier League, har fire av seks klubber som har kvittet seg med sine sjefer valgt Premier League-rutine for å få dem ut av trøbbelet.

(Den femte, Leicester, gikk for Claude Puel, som i sin debutsesong i England forrige sesong ledet Southampton til ligacupfinale og 8. plass. Franskmannen har også spilt mye under Arsene Wenger, og har garantert fått mye informasjon om engelsk fotball via sin gamle sjef – den etter hvert mest rutinerte Premier League-manageren noensinne. Southampton har til informasjon nå tatt tre poeng på sine siste sju kamper under sin nye manager Mauricio Pellegrino, ligger to poeng over nedrykksstreken og angrer kanskje en smule på at Puels «kjedelige stil» ble avskiltet allerede etter en sesong.)

Det er uansett et sidespor. Dette skal handle om de rutinerte Premier League-managerne, som alle er blitt ansatt for å være redningsmenn. For i sosiale medier drives det harselering og slakt overfor klubbene som har sikret seg kvartetten Allardyce, Pardew, Hodgson og Moyes til å lede sine lag ut av uføret de alle har havnet i i Premier League denne sesongen, og overfor dem som støtter dem.

Fotballhipsterne etterlyser kreativitet, horisont og evne til å se utenfor egen Premier League-lodottifiserte navle, og mener engelsk fotballs klubbledere skyter seg selv i foten ved å kaste seg på karusellen og la de gamle ringrever bli gjenbruksvare nok en gang. Min egen kollega og venn (håper jeg!) Simen Stamsø Møller brukte også selv beskrivelsen «Det er ignoranse. Utvid horisonten!» i en artikkel her på tv2.no.

Les også:  TV 2s ekspert er lite imponert over den slette jobben som gjøres hos Premier League-klubbene

Men det er jo dette som lykkes? Kall meg gjerne julenisse eller ting som verre er, men jeg sliter virkelig med å forstå hvorfor det er blitt en etablert sannhet at det «ikke er bra for klubbene» å ansette de gamle ringrevene i Premier League.

I hvert fall når alternativet som regel i så å si samtlige tilfeller har gått skeis. 

Kall meg gjerne julenisse eller ting som verre er

La oss nemlig se litt nærmere på bunnlagene som har gjort grep og sparket sine managere underveis de siste sesongene. Og, bare for å si det med en gang, jeg kommer til å bruke begrepet «sparket», selv om det i noen av tilfellene kanskje var snakk om å «mutual agreement» og den slags. Det er uansett bare forvridning av ord. Fakta er at klubbene avskjediget sine managere.

For å få et representativt utvalg, tenker jeg det er rimelig å se på de siste fem sesongene, og med andre ord begynne med høsten for fire år siden.

2013/2014-sesongen

  • Sunderland sparket Paolo Di Canio da de lå på 20. plass i september. Han ble erstattet av uruguayanske Gus Poyet, et urutinert blad som manager i Premier League, som mot alle odds ledet dem til 14. plass og fornyet kontrakt. Poyet fikk dog sparken mot slutten av den kommende sesongen, da Sunderland igjen var havnet i uføret.
    Konklusjon: Uprøvd ikke-brite – gjorde det bedre og reddet plassen – fikk sparken neste sesong
  • Crystal Palace sparket Ian Holloway da de lå på 19. plass i oktober. Han ble i november erstattet av waliseren Tony Pulis, en rutinert ringrev i gamet, som ledet dem til 11. plass. Pulis ble også kåret til sesongens manager for sine bragder, men trakk seg forut for den kommende sesongen grunnet uenigheter med styret.
    Konklusjon: Rutinert brite – gjorde det bedre og reddet plassen – fikk ikke sparken neste sesong
  • Fulham sparket Martin Jol og erstattet han med nederlandske Rene Meulensteen, uprøvd som manager i Premier League, da de lå på 18. plass i desember.  Meulensteen fikk deretter selv sparken under 2,5 måned senere.
    Konklusjon: Uprøvd ikke-brite – gjorde det dårligere og fikk sparken – klubben rykket deretter ned
  • Fulham sparket nemlig også Meulensteen, etter ha ha falt til 20. plass i februar. Da ansatte de deretter tyske Felix Magath, en rutinert manager – men uprøvd i Premier League. Vondt gikk til verre, for selv om de ble nummer 19 til slutt så rykket de ned med samme antall poengs margin (fire) til trygg plass som da tyskeren overtok. Allerede i september i den kommende sesongen fikk også han sparken.
    Konklusjon: Uprøvd ikke-brite – hevet laget en plass, men rykket ned – fikk sparken neste sesong
  • WBA sparket Steve Clarke da de lå på 16. plass i desember, og erstattet ham med spanske Pepe Mel i januar. Spanjolen klarte ikke å heve dem, men ble nummer 17 og reddet plassen med tre poengs margin. Fikk allikevel sparken ved sesongslutt.
    Konklusjon: Uprøvd ikke-brite – gjorde det dårligere, men rykket ikke ned – fikk sparken før neste sesong
  • Cardiff sparket Malky Mackay da de lå på 16. plass i desember, og erstattet ham med vår egen Ole Gunnar Solskjær i januar. En av norsk fotballs største stjerner klarte ikke å heve waliserne, og rykket ned ved sesongslutt. Forlot deretter, som Magath, sin post i september i den påfølgende sesongen i divisjonen under.
    Konklusjon: Uprøvd ikke-brite – gjorde det dårligere og rykket ned – fikk sparken neste sesong
  • Norwich sparket Chris Hughton da de lå på 17. plass i april, og erstattet ham med ungdomstrener Neil Adams, som fikk ansvaret ut sesongen. Det hjalp ikke, og Norwich rykket ned som nummer 18 ved sesongslutt. Engelskmannen ble deretter ansatt permanent, men var ferdig i klubben i januar i den påfølgende sesongen på nivå to.
    Konklusjon: Uprøvd brite – gjorde det dårligere og rykket ned – fikk sparken neste sesong
  • I tillegg sparket Swansea Michael Laudrup i februar og erstattet ham med Garry Monk, men da de var nummer 12 på tabellen både da engelskmannen ble ansatt og ved sesongslutt. Man kan argumentere for at de bør være med i regnestykket, siden det kun var to poeng ned til streken ved Monks ansettelse. Monk ledet dem deretter til 8. plass i sin første hele sesong, for så å få sparken da de var nummer 15 i desember i den påfølgende.
    Konklusjon: Uprøvd brite – gjorde det bedre og reddet plassen – fikk ikke sparken kommende sesong, men den etter der igjen
  • Sesongskonklusjon: Sju klubber ansatte åtte managere for å redde seg.
    • Én rutinert brite reddet plassen og gav seg deretter frivillig i klubben (Pulis, Crystal Palace)
    • Én urutinert brite reddet plassen, og fikk beholde jobben også hele den neste sesongen (Monk, Swansea)
    • To urutinerte ikke-briter reddet plassen, men begge fikk sparken enten før eller i løpet av den påfølgende sesongen (Poyet, Sunderland og Mel, WBA)
    • Tre urutinerte ikke-briter rykket ned og fikk deretter sparken i løpet av den neste sesongen (Magath og Meulensteen, Fulham og Solskjær, Cardiff)
    • Én urutinert brite rykket ned og fikk deretter sparken i løpet av den neste sesongen (Adams, Norwich)

2014/2015-sesongen

  • Crystal Palace sparket Neil Warnock da de lå på 18. plass i desember, og erstattet ham med rutinerte Alan Pardew i januar. Engelskmannen ledet dem til 10. plass, klubbens beste plassering i Premier League noensinne. Den påfølgende sesongen ledet ham dem til FA-cupfinale og 15. plass, for så å få sparken i desember i sin tredje sesong.
    Konklusjon: Rutinert brite – gjorde det bedre og reddet plassen – fikk ikke sparken neste sesong
  • WBA sparket Alan Irvine da de lå på 16. plass i desember og ansatte rutinerte Tony Pulis i januar. Waliseren ledet dem til 13. plass og sikker plass i sin første sesong, 14. plass i sin andre og 10. i sin tredje. Fikk deretter sparken da klubben lå på 17. plass i november i år.
    Konklusjon: Rutinert brite – gjorde det bedre og reddet plassen – fikk ikke sparken neste sesong
  • QPR sparket Harry Redknapp da de lå på 19. plass i februar, og erstattet ham med Chris Ramsey fra eget trenerteam. Engelskmannen var uprøvd som sjef på dette nivået, og ledet laget til 20. plass og nedrykk. Han fikk deretter sparken i november det påfølgende året da laget slet på nivået under.
    Konklusjon: Uprøvd brite – gjorde det dårligere og rykket ned – fikk sparken neste sesong
  • Aston Villa sparket Paul Lambert da de lå på 18. plass i februar, og erstattet ham med Tim Sherwood. Engelskmannen hadde et drøyt halvårs erfaring som manager for Tottenham, men må allikevel kunne sies å være relativt urutinert som sjef på dette nivået. Han ledet allikevel Villa til 17. plass og ny kontrakt, men gikk saftig på trynet og fikk sparken i oktober i den påfølgende sesongen som endte med nedrykk for storklubben.
    Konklusjon: Uprøvd brite – gjorde det bedre og reddet plassen – fikk sparken neste sesong
  • Sunderland sparket Gustavo Poyet da de lå på 17. plass i mars, og erstattet ham med Dick Advocaat. Den rutinerte nederlender var uprøvd i Premier League-sammenheng, men ledet nok en mirakuløs Sunderland-redningsaksjon og endte på 16. og sikker plass til slutt. Fikk dog sparken i oktober den påfølgende sesongen.
    Konklusjon: Uprøvd ikke-brite – gjorde det bedre og reddet plassen – fikk sparken neste sesong
  • I tillegg mistet Newcastle Alan Pardew til Crystal Palace i januar, da de var nummer ti på tabellen. De erstattet ham midlertidig med assistent-manager John Carver, som ledet dem til 15. plass etter å ha sikret plassen i siste runde, og til tross for at dette i utgangspunktet ikke var en ansettelse foretatt for å redde plassen, er den såvidt innlemmet i dette regnestykket. Engelskmannen måtte uansett gå etter sesongslutt
    Konklusjon: Uprøvd brite – gjorde det dårligere, men rykket ikke ned – fikk sparken før neste sesong
  • Sesongskonklusjon: Seks klubber ansatte seks managere for å redde seg.
    • To rutinerte briter reddet plassen og ble deretter værende også hele påfølgende sesong (Pulis, WBA og Pardew, Crystal Palace)
    • En urutinert ikke-brite reddet plassen, men fikk sparken i løpet av den påfølgende sesongen (Advocaat, Sunderland)
    • To urutinerte briter reddet plassen, men begge fikk sparken enten før eller i løpet av den påfølgende sesongen (Sherwood, Aston Villa og Carver, Newcastle)
    • Én urutinert brite rykket ned og fikk deretter sparken den påfølgende sesongen (Ramsay, QPR)
    • I tillegg rykket Burnley og Hull ned med Sean Dyche og Steve Bruce som managere gjennom hele sesongen. De to klubben rykket deretter opp igjen i den påfølgende sesongen, med de samme to ved sjefsroret.

2015/2016-sesongen

  • Sunderland sparket Dick Advocaat da del lå på 19. plass, og erstattet ham med rutinerte Sam Allardyce i oktober.  Engelskmannen ledet dem til 17. plass og fornyet plass, for så å forlate jobben til fordel for den engelske landslagssjefsjobben påfølgende sommer.
    Konklusjon: Rutinert brite – gjorde det bedre og reddet plassen – fikk ikke sparken neste sesong
  • Aston Villa sparket Tim Sherwood da de lå på 19. plass i oktober, og erstattet ham med franskmannen Rémi Garde i november. Franskmannen lyktes ikke i sin første Premier League-jobb som manager, og fikk selv sparken i mars. Da var Villa i praksis allerede rykket ned.
    Konklusjon: Uprøvd ikke-brite – gjorde det dårligere og fikk sparken – klubben rykket deretter ned
  • Villa sparket Garde da de var nummer 20, og midlertidig manager de siste sju kampene av sesongen ble førstelagstrener Eric Black – uprøvd som manager på dette nivået. Da var laget allerede tolv poeng bak sikker plass, og det endte som det måtte med nedrykk.  Black forlot deretter Villa påfølgende sommer.
    Konklusjon: Uprøvd brite – gjorde det ikke bedre og rykket ned – fikk sparken før neste sesong
  • Swansea sparket Garry Monk da de lå på 15. plass i desember, og etter å ha blitt ledet av midlertidig manager Alan Curtis i en drøy måned og falt til 18. plass, ansatte de italieneren Francesco Guidolin i januar. Den rutinerte Serie A-manageren hadde aldri hatt en Premier League-jobb, men ledet dem til 12. plass til slutt. I den påfølgende sesongen fikk han dog sparken allerede i oktober.
    Konklusjon: Uprøvd ikke-brite – gjorde det bedre og reddet plassen – fikk sparken neste sesong
  • Newcastle sparket Steve McClaren da de lå på 19. plass i mars, og erstattet ham med Premier League-ringreven Rafa Benitez. Spanjolen løftet dem noe, men ikke nok til å sikre plassen og endte på 18. plass og nedrykk til slutt. Den påfølgende sesongen ledet ham dem dog opp igjen fra Championship på første forsøk.
    Konklusjon: Rutinert ikke-brite – gjorde det bedre, men rykket ned – har fremdeles jobben i sin tredje sesong i klubben
  • Sesongskonklusjon: Fire klubber ansatte fem managere for å redde seg:
    • Én rutinert brite reddet plassen og gav seg deretter frivillig i klubben (Allardyce, Sunderland)
    • Én urutinert ikke-brite reddet plassen, men fikk sparken i løpet av den påfølgende sesongen (Guidolin, Swansea)
    • Én urutinert ikke-brite og en urutinert brite sørget i samarbeid for at en klubb rykket ned (Garde og Black, Aston Villa)
    • Én rutinert ikke-brite rykket ned, men beholdt jobben og rykket deretter opp igjen på første forsøk (Benitez, Newcastle)
    • I tillegg rykket Norwich ned med Alex Neil som manager hele sesongen. Skotten fikk sparken i mars sesongen etter, da de var nummer åtte i Championship.

2016/2017-sesongen

  • Swansea sparket Francesco Guidolin da de var nummer 17 i oktober, og ansatte amerikaneren Bob Bradley. Uprøvd på nivået, fikk den tidligere Stabæk-sjefen det knalltøft, og fikk selv sparken da waliserne var nummer 19 i desember.
    Konklusjon: Urutinert ikke-brite – gjorde det dårligere – fikk sparken før neste mann i rekken reddet lagets plass
  • Swansea sparket deretter altså Bradley da da var nummer 19 i desember, og ansatte Paul Clement i det som var den tidligere Chelsea, -PSG, – og Real Madrid-assistentens bare andre permanente managerjobb. Under engelskmannen ble det bedring og 15. plass til slutt, men tidligere i desember fikk han altså sparken.
    Konklusjon: Urutinert brite – gjorde det bedre og reddet plassen – fikk sparken neste sesong
  • Crystal Palace sparket Alan Pardew og ansatte Sam Allardyce da de var nummer 17 i desember. I sin første jobb etter missæren rundt den engelske landslagssjefsjobben, ledet Big Sam Palace til 14. plass og trygg grunn ved sesongslutt, for så å trekke seg fra stillingen noen dager senere.
    Konklusjon: Rutinert brite – gjorde det bedre og reddet plassen – fikk ikke sparken neste sesong
  • Hull sparket Mike Phelan og erstattet ham med portugisiske Marco Silva da de lå på 20. plass tre poeng bak sikker plass i januar. Til tross for en lovende start under Silva, endte det med nedrykk, seks poeng bak sikker plass til slutt, og 18. plass. Portugiseren forlot deretter jobben til fordel for Watford i sommer.
    Konklusjon: Urutinert ikke-brite – gjorde det tabellmessig bedre, men rykket ned – forlot klubben før neste sesong
  • Leicester sparket Claudio Ranieri da de lå på 17. plass i mars, og erstattet ham med assistent-manager Craig Shakespeare. Engelskmannen ledet den regjerende mesteren til 12. plass til slutt i sin debutsesong som manager, men fikk sparken to måneder ut i den påfølgende sesongen.
    Konklusjon: Urutinert brite – gjorde det bedre og reddet plassen – fikk sparken neste sesong
  • Middlesbrough sparket Aitor Karanka og erstattet ham med assistentmanager Steve Agnew da de lå på 19. plass – tre poeng bak sikker plass med elleve kamper igjen å spille – i mars.  De endte til slutt på samme plassering, tolv poeng bak sikker plass, og engelskmannen fikk ikke fortsette i jobben i divisjonen under.
    Konklusjon: Urutinert brite – gjorde det dårligere og rykket ned – fikk ikke fortsette neste sesong
  • Sesongskonklusjon: Fem klubber ansatte seks managere for å redde seg:
    • Én rutinert brite reddet plassen og gav seg deretter frivillig i klubben (Allardyce, Crystal Palace)
    • To urutinerte briter reddet plassen,men fikk sparken i løpet av den påfølgende sesongen (Shakespeare, Leicester og Clement, Swansea)
    • Én urutinert ikke-brite ble ansatt, gjorde klubben tabellmessig dårligere stilt og fikk sparken igjen, for så å se sin erstatter redde klubben (Bradley, Swansea)
    • Én urutinert ikke-brite rykket ned og gav seg deretter frivillig i klubben (Silva, Hull)
    • Én urutinert brite rykket ned og var deretter ferdig i klubben før neste sesong (Agnew, Middlesbrough)
    • I tillegg rykket Sunderland ned med David Moyes som manager gjennom hele sesongen. Skotten var også ferdig i jobben etter sesongslutt.

Foreløpig 2017/2018-sesongen

  • Crystal Palace sparket Frank de Boer da de lå på 19. plass uten både mål og scoringer tidlig i september, og erstattet ham med den rutinerte engelskmannen Roy Hodgson. Sist han prøvde seg på tilsvarende redningsaksjon var i 2010/11, da han overtok WBA på da de lå på 17. plass på tabellen i februar 2011 og ledet dem til sin høyeste tabellplassering på tre tiår i form av en 11. plass til slutt. I sin andre tilsvarende redningsaksjon i 2007/2008 overtok han et Fulham-lag som lå med brukket rygg og kun to triumfer i ligaen i desember, og reddet plassen i siste serierunde for så å heve dem til sine beste år i moderne tid. Med Palace ligger han i skrivende stund på 16. plass på tabellen.
    Foreløpig konklusjon: Det ser betydelig bedre ut
  • Leicester sparket Craig Shakespeare da da lå på 18. plass i oktober, og erstattet ham med forrige sesongs Southampton-manager Claude Puel. Ligger i skrivende stund på 8. plass på tabellen.
    Foreløpig konklusjon: Det ser betydelig bedre ut
  • Everton sparket Ronald Koeman da de lå på 18. plass i oktober, og erstattet ham med rutinerte Sam Allardyce en drøy måned senere i november. Big Sams tilsvarende redningsaksjoner i andre klubber er veldokumenterte, og hans Everton ligger i skrivende stund på 9. plass på tabellen.
    Foreløpig konklusjon: Det ser betydelig bedre ut
  • West Ham sparket Slaven Bilic da de lå på 18. plass tidlig i november, og erstattet ham med David Moyes.  Moyes har kun en gang tidligere kommet inn i en klubb midtveis i en sesong, da han overtok et Everton-lag som lå kun målforskjellen over nedrykksstreken i mars 2002. Sesongen endte med 15. plass og sju poengs margin til streken, og han ble værende på Merseyside i ytterligere elleve sesonger før nedturen startet i Manchester United, Real Sociedad og Sunderland. Hans West Ham ligger i skrivende stund på 17. plass på tabellen og har kun ett tap på de siste fem etter en smal start.
    Foreløpig konklusjon: Det ser marginalt bedre ut
  • WBA sparket Tony Pulis da de lå på 17. plass i november, og ansatte Alan Pardew. Pardew har som nevnt altså reddet Palace i nyere tid, men mislyktes da han forsøkte tilsvarende redningsaksjon med Charlton i Premier League i 2006/07. Han har fått en tung start, med kun tre poeng på sine første seks kamper, og de ligger nå på 19. plass.
    Foreløpig konklusjon: Det ser marginalt dårligere ut/status quo
  • Swansea sparket altså Paul Clement 20. desember, og ligger sist i ligaen fremdeles. Under midlertidig sjef, midtbanespiller -og Clement-assistent Leon Britton, er det blitt ett poeng på to kamper til nå.

Ser en bort fra tallene for inneværende sesong, gir funnene følgende fordeling:

  • Fem ansettelser av rutinerte briter har
    • Alle gitt sikker plass og ingen påfølgende behov for ny nødløsning grunnet sparking av samme mann kommende sesong (Pulis i Crystal Palace og WBA, Allardyce i Sunderland og Crystal Palace og Pardew i Crystal Palace)
  • Av totalt ni ansettelser av urutinerte briter, har:
    • Én ansettelse både gitt sikker plass og ført til at samme mann har ledet sin klubb også hele den påfølgende sesongen (Monk i Swansea)
    • Fire ansettelser ført til at klubben har holdt plassen, for så at manageren har fått sparken etter sesongen eller i løpet av neste sesong (Sherwood i Aston Villa, Carver i Newcastle, Shakespeare i Leicester og Clement i Swansea)
    • Fire ansettelser både gitt nedrykk og påfølgende sparking/bytte av manageren etter sesongen eller i løpet av neste sesong (Adams i Norwich, Ramsay i QPR, Black i Aston Villa, Agnew i Middlesbrough
  • Av totalt ti ansettelser av urutinerte briter, har:
    • Fem ansettelser både gitt nedrykk og påfølgende sparking/bytte av manageren etter sesongen eller i løpet av neste sesong (Magath og Meulensteen i Fulham, Solskjær i Cardiff, Garde i Aston Villa og Silva i Hull)
    • Fire ansettelser ført til at klubben har holdt plassen, men i samtlige av disse tilfellene har manageren fått sparken etter sesongen eller i løpet av neste sesong (Poyet og Advocaat i Sunderland, Mel i WBA, Guidolin i Swansea)
    • Én ansettelse ikke blitt utslagsgivende for nedrykk, da han fikk sparken igjen før sesongen var omme og hans erstatter reddet plassen (Bradley i Swansea)
  • Av totalt én ansettelse av rutinerte ikke-briter, har:
    • Den ene ansettelsen (Benitez i Newcastle) ført til nedrykk, men han fikk beholde jobben og rykket opp igjen på første forsøk.

Med andre ord har kun seks av 25 ansettelser ført både til at plassen er blitt sikret og at man har sluppet å sparke redningsmannen i løpet av den påfølgende sesongen. Og i fem av disse seks tilfellene (Garry Monk det hederlige unntaket) har redningsmannen hatt merkelappen «rutinert britisk manager» og vært enten Sam Allardyce, Tony Pulis eller Alan Pardew.

UNNTAKET: Kun Garry Monk har som ikke-rutinert britisk manager klart både å sikre plassen og beholde jobben hele den påfølgende sesongen etter å ha kommet inn underveis i sesongen og reddet en klubb som kunne rykket ned. Her med tidligere Manchester United-manager Louis van Gaal, som også nevnes som en outsider til Monks gamle jobb i Swansea. Foto: AFP/Paul Ellis

Kun seks av 25 ansettelser har ført både til at plassen er blitt sikret og at man har sluppet å sparke redningsmannen i løpet av den påfølgende sesongen. I fem av disse seks tilfellene har redningsmannen hatt merkelappen «rutinert britisk manager»

Så da er det kanskje ikke så rart at lagene som sliter i bunnen denne sesongen har valgt de gamle traverne allikevel?

Det å promotere ungdomstrenere, assistent-trenere eller førstelagstrenere har vist seg lite effektivt, og i de tilfellene der det har gått bra ut den aktuelle sesongen har det stort sett alltid ført til at samme mann har måttet forlate sin post å gå i løpet av den neste sesongen. Everton forsøkte en liten stund denne sesongen å støtte seg til sin David Unsworth, men u-lagstrenerens tid i den ypperste sjefsstolen virket alltid å være lånt, og da kontraktsforhandlingene med «Big Sam» endelig var sluttførte, forsvant den tidligere forsvarskjempen raskt bort fra dugout’en på Goodison Park.

Så gjenstår det selvsagt å se hvem Swansea går for (*), nå som Tony Pulis er utelukket. Foruten de allerede gjennomgåtte fem siste sesonger, er de to siste britiske managerne som lyktes i å overta lag som slet, for så å lede dem til sikker plass Martin O´Neill (Sunderland) og Mark Hughes (QPR) – begge i 2011/12-sesongen.

O´Neill er nå irsk landslagssjef, men potensielt kanskje aktuell for en retur til manageryrket all den tid irene mislyktes i å kvalifisere seg til VM, mens Hughes er den som etter Arsène Wenger har sittet lengst sammenhengende i en og samme Premier League-managerjobb, siden ansettelsen i Stoke i mai 2013.

Waliseren lever dog potensielt farlig, da hans pottemakere kun er tre poeng over trygg plass på tabellen i skrivende stund.  Så kanskje kan en av de to være aktuelle i enten Swansea eller en annen Premier League-klubb som velger å kvitte seg med manageren sin etter hvert? Eller kanskje «det hederlige unntaket», nettopp Garry Monk, kan stå overfor et smått sensasjonelt comeback hos sin gamle arbeidsgiver?

Det gjenstår å se. Godt nyttår da, folkens! Både med og uten nisselue!

OPPDATERT: Dagen etter denne bloggen ble skrevet har Swansea ansatt portugisiske Carlos Carvahal, portugiseren som fikk sparken i Sheffield Wednesday julaften, som sin nye manager.

PS! Jeg har fullstendig selvinnsikt på at statistikk er selektivt, og jeg har ikke inkludert managerskifter for lag som ikke har vært involvert i nedrykksstrid i denne oversikten.

Det er vel ikke så rart at Everton velger mannen som garantert får dem ut av trøbbel?

26. september 2015 la min venn og kollega Sander Smørdal ut dette bildet på sin Instagram-konto.

En da arbeidsledig Sam Allardyce var hovedpersonen i et lagbilde som vi begge var stolte av å være del av. Bildeteksten lød som følger:

«Sam Allardyce som manager og @helgeprat som trenar. Ikkje rart det blei fire strake sigrar i gruppespelet»

Selv skal jeg ta lite av æren, men det er klart at godeste Smørdal hadde et poeng:

Ringreven hadde på dette tidspunktet nettopp gitt seg som manager i West Ham, og var gjest i vårt Premier League-studio. I den anledning tok han turen innom Nordnes kunstgress for å bivåne TV 2 Sports lag i gruppespillet i den årlige medieturneringen som arrangeres i Bergen, der det overnevnte bildet også ble tatt.

Senere på dagen fortalte «Big Sam» om at han elsker presset, om at gjennomsnittstiden en manager sitter i Premier League for tiden er 18 måneder til to år og at han trodde fem managere ville få sparken før jul. «Alle får panikk på grunn av pengene», uttalte han.

Og Allardyce visste hva han snakket om. På det tidspunktet hadde han i Premier League selv ledet Bolton (1999-2007 ), Newcastle (2007-2008), Blackburn (2008-2010) og West Ham (2011-2015), og var midlertidig «ute av gamet».

Skjønt, det kunne ikke vare. Premier League trengte ham. Han trengte Premier League. Og siden den gang har det virkelig stormet. 

9. oktober, altså to uker etter han var «lagleder» for «stjerner» som Mini Jakobsen, Sigve Kvamme og Frederik Gnatt på Nordnes kunstgress, overtok han et Sunderland-lag som så ut til å være på strak vei ut av Premier League.

Under Big Sams ledelse holdt de skuten flytende (kunstig, vil noen kanskje si), før hovedpersonen selv forsvant videre til England-jobben. Nok er skrevet og sagt om den (korte )tiden, men faktum er uansett at da Crystal Palace trengte tilsvarende redningsmann forrige sesong, var det selvsagt Allardyce de strakte seg etter.

Nok en gang med suksess, og da Big Sam ledet sitt Palace-lag til 4-0-seier over Marco Silvas Hull i nest siste serierunde i fjor satt jeg selv på tribunen og bivånet et Selhurst Park i fyr og flamme. Triumfen betød nemlig fornyet kontrakt for The Eagles og nedrykk for portugiserens lag. Nok en gang hadde redningsmannen lyktes med nettopp det han var ansatt for: Å redde et lag.

Når han så onsdag får jobben i Everton, burde ikke det komme som noen enorm overraskelse. Han var allerede den i ligaens historie som hadde ledet flest ulike klubber med seks, og når han for første gang tar på seg trenerfrakken for Merseyside-klubben i helgen har han altså sju Premier League-klubber på samvittigheten.

Og felles for dem alle? De har gjort det dårligere etter Allardyce forsvant.

Bolton ble omgjort til et stabilt Premier League-lag og ble nummer åtte, seks, åtte og sju i hans fire siste sesonger, mens de ble nummer 16, 13, 14, 14 og 18 i de fem neste. Etter nedrykket i 2011/12 har de aldri vært i nærheten av å returnere til Premier League, og var sågar nede på nivå tre forrige sesong.

Newcastle, som sparket Allardyce allerede før hans første sesong var unnagjort, fulgte opp med å bli ledet av fire ulike menn og rykke ned i den neste, mens Blackburn også rykket ned i sin første sesong uten Allardyce ved roret. Som Bolton har de aldri klart å komme tilbake, og rykket i sommer ned til nivå tre for første gang siden 1979.

I West Ham var Allardyce ferdig da kontrakten hans gikk ut sommeren 2015, og det kan selvsagt argumenteres for at de umiddelbart fikk en opptur under Slaven Bilics ledelse med 7. plass i første sesong post-Allardyce.

Men glem ikke at da Big Sam overtok var de et Championship-lag, og at han i løpet av fire sesonger ledet dem til opprykk og 10., 13. og 12. plasser i Premier League. I fjor ble de nummer 11, og per nå er The Hammers som kjent i nedrykksstriden etter at nevnte Bilic måtte gå tidligere i høst.

I de to redningsaksjonene Allardyce har foretatt med Sunderland og Palace de to siste sesongene, har de vært liten tvil om at hans tilstedeværelse har vært monumental for å få ut det beste av dem som allerede har vært der – kombinert med teft på overgangsmarkedet. At Sunderland rykket ned i forrige sesong uten Big Sam, og at Palace i øyeblikket befinner seg sist på tabellen i sin første variant etter vår manns exit, understreker vel bare poenget?

Enkelte vil kanskje hevde at Allardyces pengebruk og manglende evne til å se bak selve resultatene er det som får klubbene til å havne i uføret med en gang han forlater sin post, men det blir eventuelt en annen side av problemstillingen. For at Allardyce (som oftest) gjør jobben han er satt til, kan vel ikke være noe annet enn hevet over enhver tvil?

Forskjellen fra denne jobben er kanskje at forventningene til klubben han nå overtar i utgangspunktet var større. At Sunderland og Palace ville slite i bunnen var kanskje ingen overraskelse, og Allardyce kunne komme inn som et friskt pust overfor en spiller- og supportergruppe som anså ham for det han var: En redningsmann.

I Everton, der forventningene var enorme før sesongstart, har det vært snakket om Thomas Tuchel, Carlo Ancelotti, André Villas-Boas og sågar Diego Simeone som Ronald Koeman-erstatter, og dermed har kanskje Big Sam – for første gang på lenge i en ny jobb – en del motstandere allerede fra første sekund.

Men først og fremst handler fotball om resultater. Og i resultatbransjen er det få som kan måle seg med Big Sam når det gjelder akkurat den jobben han nå er ansatt for å gjøre: Få en Premier League-klubb opp av gjørmen.

So, start digging, Big Sam. Og takk for sist.

 

Premier League-historiens verste Liverpool United

Her skaffer du deg tilgang før lørdag 13.30: Liverpool-Manchester United

På lørdag spilles en av Premier League-sesongens største kamper. Det er hevet over enhver tvil.

Liverpool tar imot Manchester United på Anfield. Det er de to største og mestvinnende klubbene historisk sett. De to største klubbene i norsk målestokk. To av Premier Leagues største attraksjoner.

Les også: Petter Myhre: – Mer enn en fotballkamp
Les også: Kasper Wikestad: – Sjelden har en hyllest vært mer fortjent

Stjerner står i kø for å sprudle på Anfield-gresset lørdag, og uansett utfall vil oppgjøret skrive seg inn i en allerede rikholdig og mektig historie.

Det er blitt skrevet spaltemeter på spaltemeter om de største oppgjørene mellom klubbene, og både i tv2.nos store arkiv og hos uendelig av våre konkurrenter finnes det kåringer og artikler om de beste kampene, de sterkeste minnene og de tydeligste sporene på hvorfor rivaliseringen er så sterk.

0-0 I FJOR: José Mourinho og Jürgen Klopp fra forrige Anfield-møte mellom lagene. Foto: Dave Thompson/AP

Det skapte ramaskrik da Erik Thorstvedt forut for et oppgjør for 2,5 år siden skulle ta ut tidenes drømmelag bestående av Liverpool- og Manchester United-spillere, og vraket både Eric Cantona og Ryan Giggs.

Men hva med å skape ramaskrik andre veien, og heller se på de dårligste spillerne som har akslet de to lags drakter? Og, for å gjøre det enda mer aktuelt inn mot storkampen på lørdag, hva med å lansere den dårligste elleveren bestående av spillere som har spilt det sagnomsuste oppgjøret mellom Liverpool og Manchester United i Premier League?

For min del, høres det ut som en oppgave som står nærere mitt sære, fotballnerdete hjerte enn å forsøke å hive meg på våre eksperters mer kvalifiserte meninger rundt kvalitet og gode prestasjoner. Jeg velger meg tidsepoken fra 1992 mest fordi den er mest fornuftig fra min egen tid som fotballsupporter, men også litt for å irritere Kasper Wikestad, som i vår PL-podcast har gitt uttrykk for misnøyen med at statistikk skal beregnes fra 1992 – året da Premier League brøt med resten av Football League og dannet sin egen liga.

Uansett, her følger mitt forslag til «Premier League-historiens verste Liverpool United»:

Keeper:
For å klargjøre premisset, så er dette utelukkende en individuell vurdering basert på magefølelse, og ikke noe annet. Spillerne som kommer med velges utifra hva det menes de står for i fotballhistorisk sammenheng og hva de har prestert i Liverpool- og Manchester United-drakten totalt sett, og ikke nødvendigvis hva de har prestert i et Liverpool-Manchester United-derby.

I så fall kunne nemlig Jerzy Dudeks foræring av Diego Forlans plass i Manchester United-historiebøkene i 2002 eller David «Nintendo» James’ grusomme opptreden fra 96/97-sesongen vært nok til å kapre en plass mellom stengene.  Valget her er nemlig en keeper som er mer kjent for betydelige større tabber enn den han gjorde da han forærte Sami Hyypiä finnens første mål i Liverpool-drakten 11. september 1999.

Det var en tid før 11. september var noe mer enn en vanlig dato for de fleste (utenom meg, som har en far som har bursdag denne dagen og som derfor alltid har sett på det som en spesiell dato). Det var en tid før noen i England egentlig visste hvem denne keeperen var.

FOR MYE AV DETTE: Massimo Taibi – her fotografert i 0-5-tapet mot Chelsea i oktober 1999 – spilte kun fire kamper for Manchester United. En av dem var mot Liverpool. Foto: Adrian Dennis/AFP

Det var nemlig debuten til Massimo Taibi, den italienske burvokteren som hadde ankommet Manchester som et resultat av at Mark Bosnich var skadet og med et solid rykte fra Serie A. På Anfield fikk han sin debut, og selv om han tabbet seg ut i anledning Hyypiäs reduseringsmål til 1-2 i 1. omgang er det få om noen som egentlig husker det den dag i dag.

Både fordi Manchester United vant kampen 3-2, som resultat av blant annet to selvmål av Jamie Carragher, men også fordi Taibi to kamper senere i sin United-karriere glapp et skudd fra Matthew Le Tissier mellom bena i det som er husket som ett av Premier League-historiens største tabbe-øyeblikk. En kamp senere spilte han sin siste Manchester United-kamp noensinne i 0-5-tapet mot Chelsea, og med totalt elleve baklengsmål på fire kamper er han av mange regnet for å være helt i toppen av listene hva gjelder Sir Alex Fergusons verste signeringer.

Utfordrere: Brad Jones, Anders Lindegaard

Forsvar:
Også i forsvarsrekken må vi ha med en spiller fra Taibi-debuten, 2-3-oppgjøret på Anfield i 1999.  De sju siste minuttene av oppgjøret er nemlig de sju minuttene nå 40 år gamle Michael Clegg trolig skryter mest av i fotballsamtaler den dag i dag. Den da lovende Manchester United-backen klarte aldri å tilrive seg en plass i et rød djevel-lag der brødrene Neville var satsingsområdene, og fikk totalt kun ni Premier League-kamper, hvorav denne på Anfield var den siste.

BLE ALDRI EN AV STJERNENE: Denis Irwin og Nicky Butt skrev seg inn med gullskrift i Manchester United-karrieren. Det gjorde aldri Michael Clegg (midten). Her er trioen avfotografert etter Champions League-exiten mot Monaco i 1998. Foto: Owen Humphreys/AP

Ved siden av seg i en fireren får han med seg Torben Piechnik, dansken som av mange Liverpool-supportere regnes som et av kroneksemplene på Graeme Souness’ katastrofale tid som manager i klubben.  Det stod til slutt mellom ham og Nicky Tanner, som jeg også er blitt fortalt at aldri så mange ganger burde blitt forært den æren det skal være å få spille disse oppgjørene. Totalt spilte Piechnik 17 Premier League-kamper, hvorav en på Old Trafford i oktober 1992. Resultatet ble 2-2, og kampen er best husket for at to sene scoringer fra Mark Hughes reddet poeng for hjemmelaget etter 0-2 ved pause. Den er ikke like godt husket for at Piechnik spilte 90 minutter i gjestenes bakre rekker. (Tanner spilte for øvrig de siste åtte…)

En annen Liverpool-forsvarer, av mer moderne æra, skal også ha plass. Én av sine 14 Premier League-kamper spilte nemlig Jan Kromkamp på Old Trafford i 2006. Nederlenderen ble hentet til Merseyside i januarvinduet, i en byttehandel med en annen som kunne vært aktuell for dette laget nemlig spanske Josemi, og debuterte med overtidsminutter mot Tottenham 14. januar. Åtte dager senere fikk han igjen spille et sluttminutt, da han kom inn like før Rio Ferdinand avgjorde rivaloppgjøret den sesongen. Oppgjøret huskes best for at Gary Neville løp hele banen på langs for å feire foran de tilreisende tilskuerne, mens Kromkamp neppe huskes av noen andre enn de særeste av de sære innen fotballnerding og ble solgt til PSV påfølgende sommer.

STØRSTE LIVERPOOL-HØYDEPUNKT: Jan Kromkamp husker nok dagen han signerte for Rafa Benitez’ Liverpool bedre enn mange andre dager av sin Liverpool-karriere. Foto: AP

Den siste plassen i forsvarsleddet er i mine øyne mer åpen, og mange Liverpool-fans vil nok argumentere for spillere som Paul Konchesky, Rigobert Song og Sotiris Kyrgiakos, mens dem med hjertet i Manchester kanskje vil nevne David May? Dette er dog spillere som har levert store ting både nasjonalt (Konchesky har for eksempel nesten 350 PL-kamper) og internasjonalt, så nok en gang går plassen til en unggutt fra Manchester Uniteds egne rekker. For sannsynligheten for at Cameron Borthwick-Jackson ikke er noe mer enn «2010-årenes Michael Clegg» når nerdete fotballsamtaler florerer på pubene i England om 20 år er neppe liten. Som et resultat av en uendelig rekke skader, fikk han ti Premier League-kamper under Louis van Gaals vinger i 2015/16-sesongen, men har siden den gang vært utlånt til Wolves og Leeds på nivået under. I Wolves ble han sendt hjem igjen til Manchester halvveis ute i oppholdet og fikk kun seks kamper, mens hans karriere i Leeds pr. dags dato teller én kamp sålangt denne sesongen.

KAMP NUMMER FIRE: Cameron Borthwick-Jackson kom inn da Ashley Young ble skadet i 1. omgang på Anfield i 1-0-seieren til Manchester United i januar i fjor. Det var hans fjerde kamp for Manchester United, og i ettertid har han spilt seks til. Det blir muligens med de to. Foto: AFP/Paul Ellis

Utfordrere: Emiliano Insua, Paddy McNair

Midtbane:
Kampen om midtbaneplassene er også tøff, og den første som får plass er en som måtte se nesten alle sine klassekamerater bli verdensstjerner. Dessverre for Ben Thornley ødela dog skader det som kunne blitt en like lovende karriere for hans del, Mens David Beckham og co. gjorde seg til superstjerner måtte den kanskje mest elegante av dem alle, Thornley, i stedet nøye seg med tre u-landskamper, søksmål mot Blackburn-spiller Nicky Marker som taklet på ham alvorlig kneskade i en reservelagskamp midt i perioden da alle de andre fra «class of 92» var i ferd med å få sine gjennombrudd, samt opphold i klubber langt nedover i divisjonssystemet. Han fikk med seg ni Premier League-kamper for United, hvorav den siste av dem – 1-1-kampen mot LIverpool på Old Trafford i april 1998 – også var hans siste kamp noensinne for de røde djevlene.

Resten av midtbanen tilhører Liverpool, og vi begynner med den franskfødte Marokko-vingen Nabil El Zhar.  Totalt spilte han 21 kamper for de røde, men kun to av dem kom fra start, og i kun to av de ytterligere 19 spilte han mer enn en halv omgang. Overtidsminuttene mot Manchester United i den utrolige 4-1-seieren til Liverpool på Old Trafford i 2009 er dog med ham på CVen for resten av karrieren, og kanskje var det akkurat de som gjorde at han i ettertid har fått La Liga-kamper for både Levante, Las Palmas og Leganés.

Kampen om den siste plassen på midtbanen er langt ifra enkel, og fra Liverpool-leiren har spillere som Christian Poulsen, Alberto Aquilani, Bruno Cheyrou og Luis Alberto alle skuffet i den røde drakten og også spilt dette sagnomsuste derbyet. Manchester United har hatt menn som Darron Gibson, Memphis og Jonathan Greening på banen i tilsvarende oppgjør, men felles for dem alle er at de i hvert fall andre steder i karrieren har levert varer fra noe i nærheten av høy kvalitet.

DEL AV EVENTYRET: Antonio Nunez spilte hele kampen da Liverpool gjorde sitt første mirakel i Champions League-sesongen 2004/05 med 3-1-seier over Olympiakos i desember 2004. Dessverre for ham, men dessverre også berettiget, er det Steven Gerrard som huskes. Foto: PA/Phil Noble.

Det kan hende også gjelder for mannen som velges på laget, Antonio Nunez, men i så fall får Celta-fansen bare sin rettmessige unnskyldning her og nå. For det spanjolen leverte etter å ha vært del av avtalen som tok Michael Owen til Real Madrid sommeren 2004, vil aldri huskes som hovedgrunnen til at den påfølgende sesongen er en av Liverpools største i moderne tid. Vingen ble skadet på sin første trening, og var ute av spill helt frem slutten av november. Da han endelig kom til hektene, så det ikke ut til at han egentlig var kommet til hektene, selv om fire innbytteropptredener i Champions League gjorde at han fikk vinnermedalje fra sin posisjon på benken i Istanbul-finalen halvåret senere. I Liverpool-drakten fikk han det nemlig aldri til å stemme, og 18 Premier League-kamper er det han for evig tid vil bli stående med, hvorav én var mot Manchester United.  Spanjolen fikk et kvarter i 0-1-nederlaget i januar 2005, og rakk kun å pådra seg et gult kort.

Utfordrere: Michael Stewart, Luke Chadwick, Adnan Januzaj, Jay Spearing, Mark Gonzalez

Angrep:
Den første mannen i spissrekken fikk faktisk hele 52 Premier League-kamper, men kun 24 av dem for Manchester United. Og hvordan David Bellion i ettertid har spilt for store klubber som Nice og Bordeaux får noen andre svare for, men trolig har faktoren «he was once regarded as a hot prospect in Manchester United» spilt inn. Jeg husker ham som noe lovende i Sunderland, men ble sjokkert da han plutselig ble signert av Manchester United som 20-åring sommeren 2003.  Av de totalt 24 kampene under Sir Alex Ferguson var to av dem mot Liverpool, men verken de åtte minuttene i 0-1-tapet på Old Trafford i 2004 eller overtidsminuttene i 1-0-seieren på Anfield i 2005 er nok til at han slipper unna plassen her.

I AKSJON FOR FLERE UNITED-LAG: Her er David Bellion for sen i presset når Xabi Alonso scorer for Liverpool mot West Ham United i oktober 2005. Foto: AFP/Paul Barker

Slipper unna gjør heller ikke Erik Meijer. Tyskeren kom til Anfield fra Bayer Leverkusen sommeren 1999, og hadde som mål å bevise at de røde kunne lykkes på det tyske markedet etter at Sean Dundee hadde feilet sesongen i forveien. Meijer ble dog aldri noen stor suksess, av flere grunner. 1: Han konkurrerte med Robbie Fowler, Michael Owen, Titi Camara og etter hvert også Emile Heskey om plassen. 2: Han var trolig aldri helt god nok, og hadde i hvert fall ikke farten som krevdes. På 38 Premier League-kamper ble det totalt null mål, og da får det våge seg at hans totale karrierestats viser drøyt 100 klubbmål på drøyt 450 kamper. Heller ikke på utlån i Preston North End ble det mål i det engelske ligasystemet, men Meijers 90 minutter borte mot Manchester United i 1-1-oppgjøret i mars 2000 er i det minste nok til å gi ham plass i denne elleveren. I følge The Guardians kamprapport fra den gangen, leverte tyskeren en svært anonym kamp, men hadde en avslutning som havnet på Stretford End.

INGEN SUKSESS: Erik Meijer, her i duell med Arsenals Gilles Grimandi, klarte aldri å score et Premier League-mål for Liverpool. Foto: Dave Thompson/AP

Sistemann i angrepsrekken tilhører også Liverpool, og bærer navnet Milan Jovanovic. Serberen signerte en pre-kontrakt da Rafa Benitez var manager, men overgangen ble ikke sluttført før Roy Hodgson hadde overtatt styringen på Merseyside. Og Jovanovic virket aldri å være Hodgsons mann. Totalt fikk mannen som (visstnok) hadde en slepen venstrefot kun ti Premier League-kamper, og er regnet for å være en av de største floppene i moderne tid. Verken Hodgson eller Kenny Dalglish, som ble manager da Hodgson måtte gi seg i januar samme sesong, hadde noen som helst tro på ham, men han fikk i den minste med seg en tur til Manchester. Dessverre for ham og Liverpool var det kun de siste 20 minuttene av 3-2-oppgjøret som i all hovedsak nå huskes på grunn av Dimitar Berbatovs hat trick.

Utfordrere: James Wilson, Anthony Le Tallec, Florent Sinama Pongolle

Noen er sikkert glemt mens andre er urettferdig inkludert i denne elleveren. Enkelte var svært nære, og hadde vært på laget dersom de bare ikke hadde blitt sittende på benken hele kampen (les: Salif Diao), mens enkelte flopper i Liverpool- og Manchester United-historien aldri kvalifiserte for laget fordi de aldri kom på banen i nettopp disse oppgjørene.

INGEN ANFIELD-LEGENDER: Verken Joe Cole, Milan Jovanovic eller Danny Wilson ble Liverpool-legender under Roy Hodgsons ledelse. Foto: Tim Hales/AP

Lørdag er det uansett nye spillere som kommer til å få sine første minutter i et Liverpool-Manchester United-oppgjør, og kanskje er det noen av dem som fortjener det mindre enn andre. For noen er det bare en helt vanlig dag på jobben, mens for andre blir det det største de noensinne vil oppleve i karrieren.

I mellomtiden går det an å forkorte ventetiden noe ved å ta dypdykk i historien, og så må jeg bare beklage til alle dem som føler at sin mann er glemt på denne listen og som mener at enkelte ikke har noe i det hele tatt på dette laget å gjøre.

Fotball er en individuell greie. Heldigvis.

Lørdag 13.30: Liverpool-Manchester United

Det er en første gang for alt – her er rundens ti rareste statistikker

Det heter seg slik at det «er en første gang for alt».

Så også innen fotballen, der det åpenbart skjer ting for første gang hele tiden.

Scoringen til Vegar Eggen Hedenstad for Rosenborg i Europaligaen på torsdag var for eksempel første gang han scoret på Lerkendal etter et nydelig hælspark fra Nicklas Bendtner, mens Manchester Citys kamp mot Chelsea er første gang de spiller mot regjerende mester kun dager etter at deres argentinske stjernespiss er blitt skadet i en bilulykke i Amsterdam.

Allikevel er det enkelte «første gang»-tilfeller i fotballen som er noe mer konkrete enn andre, og noe statistikk-nerder elsker å bite merke i forut for blant annet Premier League-runder.

FØRSTE GANG MED TRE STRAKE: Swansea har tapt sine tre første hjemmekamper i en sesong for første gang noensinne. Dermed ble historie skapt forrige Premier League-runde. Denne runden skjer garantert også noe for første gang. Foto: Reuters/Rebecca Naden

«Det kan bli første gangen det og det skjer», «de kan vinne for første gang siden», osv, osv.

Forut for hver eneste Premier League-runde mottar vi som jobber med produktet statistikk for det meste, og mye av denne er selvsagt fullstendig unyttig. Men noe av det kan også være sært og rart, og forsåvidt inneholde noen artige poenger.

Her følger en liten liste over noen ting som kan skje eller kommer til å skje for første gang denne helgen. En del av det overrasket i hvert fall meg da jeg leste det:

  1. Oppgjøret mellom Manchester United og Crystal Palace på Old Trafford blir det første noensinne der José Mourinho og Roy Hodgson står overfor hverandre i hver sin managerposisjon i offisiell kamp.
    Det høres rart ut, men faktum er at Hodgson var ute av engelsk fotball da Mourinho hadde sin første periode i Chelsea (2004 til september 2007), for så å trene Fulham, Liverpool og WBA fra desember 2007 til sommeren 2012. Da Mourinho returnerte til Premier League i 2013, var Hodgson allerede ett år inne i sin jobb som engelsk landslagssjef. Nå møtes de dog altså, og så får vi se hvem som jubler høyest.
  2. I det samme oppgjøret kan også Romelu Lukaku få sin første seier på hjemmebane mot Crystal Palace i sin Premier League-karriere.
    Den storvokste belgieren har møtt dem fire ganger som Everton-spiller, og kampene har enten endt 2-3 (to ganger i 2014) eller 1-1 (2015 og 2016). Lukaku selv har dog vært solid i oppgjørene, og scoret i alle utenom 2-3-kampen i april 2014.
    Belgieren, som har scoret seks mål på sine seks første Premier League-kamper i United-drakten, kan også bli den første Manchester United-spilleren siden Andrew Cole i 1995 til å score sju mål på sine sju første Premier League-kamper for klubben. Cole scoret fem av de sju i kamp nummer sju, 9-0-seieren mot Ipswich.
  3. Manchester City-manager Pep Guardiola kan for første gang tape tre ligakamper mot samme motstanderlag .
    Hans City-lag tapte begge kampene mot Chelsea forrige sesong, og kan altså tape mot de blå for tredje gang. Pep har også måttet tåle to nederlag i seriekamper mot Atlético Madrid, Osasuna (begge i Barcelona), Augsburg og Borussia Mönchengladbach (begge i Bayern München), men de er også de eneste.
  4. Chelsea kan gå målløse av banen i to hjemmekamper i Premier League på rad for første gang siden november 2012. Antonio Conte kan gjøre det for første gang.
    Antonio Contes lag spilte 0-0 mot Arsenal i forrige hjemmekamp i ligaen, og tittelrival Manchester City venter lørdag. Sist de blå spilte to PL-kamper hjemme uten scoring, var Manchester City og Fulham (uten en suspendert Brede Hangeland i midtforsvaret) motstander i to 0-0-kamper for snart fem år siden. Disse to kampene var Rafa Benitez’ to første som midlertidig Chelsea-sjef etter sparkingen av Roberto Di Matteo.
    Antonio Conte har aldri ledet sitt lag til to målløse hjemmekamper på rad i ligaen. Totalt har han hatt ansvaret for 86 hjemmekamper i Serie A og Premier League.
  5. Rafa Benitez er nå Newcastle-sjef, og kan for første gang tape et oppgjør mot Liverpool denne helgen, mens Jürgen Klopp kan slå Newcastle for første gang.
    Spanjolen ledet Valencia mot de røde og slo dem to ganger i gruppespillet i Champions League i 2002/03, og som Premier League-manager for Chelsea (2013) og Newcastle (2016) har hans lag dratt til Anfield og klart 2-2-resultater. Søndagens kamp er hans første i Premier League som hjemmelagsmanager mot Liverpool, og også hans første Newcastle-Liverpool-kamp på St. James’ Park siden 5-1-seieren til hans daværende røde lag i nord-øst i desember 2008.
    Jürgen Klopp har ledet Liverpool til Premier League-triumfer mot alle lag han har møtt utenom tre. Southampton (tre uavgjorte og ett tap), Manchester United (to uavgjorte og ett tap) og Newcastle (en uavgjort og ett tap).
  6. Tottenham blir det første laget som har spilt Premier League-kamp på 57 forskjellige stadionanlegg når de møter Huddersfield på The John Smith’s Stadium i tidligkampen lørdag.
    Spurs har scoret mål på 55 av 56 (Middlesbroughs tidligere stadion Ayresome Park det eneste unntaket), og kan bli den første klubben til å score mål på 56 forskjellige stadioanlegg i Premier League-historien. Manchester United, Liverpool og Tottenham topper denne statistikken pr nå med 55 hver.
    Det er forresten ikke første gang Harry Kane spiller borte mot Huddersfield. Han hadde en begivenhetsrik dag der som Leyton Orient-spiller 26. februar 2011. Da 17 år gamle Kane kom da inn, scoret og ble utvist i en 2-2-kamp i League One.
  7. Everton kan for første gang spille 16 hjemmekamper på rad i Premier League uten et eneste uavgjort-resultat. Det skjer om de slår eller taper for Burnley.
    Forrige gang de blå spilte uavgjort på Goodison Park i en Premier League-kamp var 1-1-oppgjøret mot Manchester United i desember i fjor. I æraen før Premier League-startet i 1992, må en tilbake til perioden mellom april 1961 og januar 1962 for å finne sist Everton spilte 16 hjemmekamper uten et uavgjortresultat. Den rekken tok slutt etter en 2-2-kamp mot nettopp Burnley.
  8. Dersom Leicester taper for Bournemouth, vil de for første gang i sin Premier League-historie ha færre enn fem poeng etter sine sju første kamper.
    Leicester, mesteren fra to år tilbake, har vært et jojo-lag i ligaens historie, men selv ikke i sine nedrykkssesonger har starten vært verre enn den de nå kan komme til å stå overfor. Både i 1994/95, 2001/02 og 2003/04 rykket de ned, men hadde fem poeng etter sju kamper. Denne sesongen står de med fire. Da er det kanskje mer gledelig dersom Jamie Vardy scorer igjen. I så fall blir det scoring i fire kamper på rad, noe som vil være første gang han har klart det siden han satte Premier League-rekord med scoring i elleve kamper på rad i 2015.
  9. Watford har for første gang i klubbhistorien vunnet tre sine tre første bortekamper i en sesong på øverste nivå, og kan forbedre statistikken i sitt møte med WBA.
    Dersom Marco Silvas lag vinner, vil de også tangere sin beste bortebanestart uavhengig av nivå. Kun to ganger tidligere, i 1978/79 og 1996/97, har de vunnet fire strake bortekamper fra sesongstart. Begge de sesongene var klubben på nivå tre i engelsk fotball.
    Southampton har også gjort det bra borte. De har for første gang holdt nullen i begge sine to første bortekamper i en Premier League-sesong, og kan forbedre rekorden lørdag. Stoke er motstander for dem på på bet365 Stadium
  10. Arsène Wenger blir den første manageren i Premier League-historien til å lede sitt lag mot 45 forskjellige motstandere.
    Når Arsenal tar imot Brighton søndag, gjør Wenger tronen til sin egen hva gjelder antallet forskjellige lag han har ledet laget sitt mot i Premier League. I dag deler franskmannen tronen med Sir Alex Ferguson. I løpet av sesongen vil også etter all sannsynlighet Wenger legge til Huddersfield til denne listen, og med det dra ytterligere ifra skotten på listen.
    Oppgjøret er for øvrig også første gang siden 1983 at de to lagene møtes på øverste nivå. Den gang vant London-klubben 2-1 på Highbury, etter scoringer av Graham Rix og Raphael Meade (to).
    (Alle tall fra Gracenote)

Okey. Det var det. Det finnes garantert andre sære fakta som kommer til å bli opplest, vedtatt, uttalt og overhørt gjennom helgen.

Det er en første gang for alt, men en del av dette er vel egentlig bare litt rart.

Her er ting som er enda rarere. Se denne ukens episode av Premier Leaks her: