0-1 1-0 0-0 1-1 1-0 0-1 1-0 1-0. Dette er ikke en binærkode, men resultatene i åtte av Burnleys ni hjemmekamper denne sesongen.
De siste årene har det blitt snakket om én syretest for topplag. Et sted det er et sant å helvete å komme til og spille fotball. Først var det Stoke med stiv kuling gjennom åpne stadionhjørner, fysisk fotball og lange innkast. Etter hvert tok West Bromwich over stafettpinnen med samme manager (Tony Pulis), lignende strategi og samme fysikk.
Nå er Burnley dette laget. Det har lite å si hvilken logo du har på brystet, hva du heter eller hvor mye du har vunnet – skal du til Turf Moor har du ingen grunn til å glede deg.
Det bor ca. 80.000 mennesker i Burnley. Ingen by med lag i Premier League har færre innbyggere. (Foto: Scanpix)
Suksesshistorien om Burnley handler i stor grad om noe så sjelden som god ledelse.
Manager Sean Dyche har sten for sten bygget et lag av spillere som kler hans fotball. I motgang har han ikke fått panikk, men stått last og brast ved sine prinsipper. Som mange tidligere sensasjonslag spiller Dyche sitt Burnley veldig direkte fotball. De slår færrest pasninger per kamp i ligaen.
Men etter hvert har han spedd på med mer og mer kvalitet og spilt på flere strenger enn den lange ballen opp til en stor spiss. I dag består laget av tilstrekkelig gode pasningsspillere med stor fysisk kapasitet og taktisk forståelse. Vi så det da de slo regjerende mester Chelsea på Stamford Bridge i seriepremieren. Siden har de ikke sett seg tilbake.
Managerens sjefer, deriblant styreformann Mike Garlick, har også gjort mye riktig de siste årene. Klubben fikk hundrevis av millioner etter opprykket i 2014, men kastet ikke alt på nye spillere og lønninger. I stedet beholdt de spillere og manager, og valgte i stedet å oppgradere fasilitetene på treningsfeltet. 2014/15-sesongen endte med nedrykk, men Dyche fikk fortsette og året etter hadde nesten nøyaktig den samme stallen rykket opp igjen. Ingen panikk.
Sean Dyche og Burnley sjokkerte alle da de ledet 3-0 til pause og til slutt slo Chelsea 3-2 i sesongens første kamp. (Foto: Scanpix)
For å forstå og forklare at Burnley ved halvspilt sesong har splittet topp 6 og gjort alle forhåndstips til skamme må vi både se på tall og bilder.
Den stadig mer populære statistikkmodellen Expected Goals (xG) brukes til å måle hvor mange mål man antas å ha scoret og sluppet inn ut i fra målsannsynlighetsgrad på målsjansene.
Burnley har scoret beskjedne 16 mål på 18 seriekamper – 15 færre enn dårligere plasserte Tottenham. Ifølge xG-modellen har de bare hatt sjanser til å score tolv ganger – minst av alle lagene i ligaen. Bakover har de sluppet inn tolv mål, men skuddene og målsjansene de har fått mot seg tilsier at de burde sluppet inn det dobbelte.
Tallene forteller at Burnley burde ha ligget under streken.
Men heldigvis er det noen som beviser at fotball fortsatt absolutt ikke er statistikk alene.
Jeg har aldri sett et Premier League-lag forsvare seg på samme måte som Burnley. Jeg er usikker på om jeg overhode har sett et fotballag som over såpass lang tid forsvarer målet sitt med den samme stoltheten og selvtilliten som Burnley viser.
Og da handler det ikke lenger om flaks. Ser man på bildene av Burnleys 97 blokkeringer (soleklart flest i ligaen) er det åpenbart at dette er gjennomtenkt og gjennomtrent. Én mann går alltid i skuddet som en hockeyspiller, hvis tilgjengelig er én oppreist like bak som blokker nummer to. I tillegg spurter én mann inn på strek. Når man i tillegg har keeper blir det vanskelig å score.
James Tarkowski (t.v.) har med 28 skuddblokkeringer flest av alle i Premier League. Stopperkollega Ben Mee er nummer to på listen med 25. (Foto: Scanpix)
Den 19. serierunden startet med en vidåpen og kaotisk målfest på moderne og rene Emirates. Når Tottenham gjester Burnley må vi forvente det omvendte; alle mann på én banehalvdel og lavt tempo.
I en normal verden scorer Harry Kane et par mål og bortelaget vinner greit.
Men det er ingenting normalt med det Burnley driver med denne sesongen.