Island har inspirert oss og forbløffa oss de siste årene. Historien om den bittelille nasjonen som kom til EM og VM mot alle odds er et av sagaøyas vakreste eventyr. Nå er de to som bragte Island til mesterskap borte. Da Heimir Hallgrímsson ga seg etter VM, markerte det slutten på den fantastiske reisen han og Lars Lägerback har tatt det islandske folket med på. Erik Hamrén har tatt over, og på mange måter har han en av fotballens aller vanskeligste oppgaver. Å ta over det islandske landslaget er akkurat nå en uriaspost av verste sort.
Forventningene er annerledes nå. Island har elska å være den ultimate underdogen, men de er ikke lenger bare en underdog. De er et lag mange forventer at skal levere. Man forventer ikke glitrende spill og blendende seiere. Men man forventer et lag som biter godt fra seg, er godt organisert og vanskelige å slå. Et lag som løper som blodhunder og aldri gir seg. Mange forventer også at de skal være med når EM 2020 sparkes i gang.
Selv sier Hamrén at målsetninga er klar: Han vil ta Island til deres tredje strake mesterskap. Da han tok over sa han også at denne jobben er hans største utfordring noensinne som trener. Jeg forstår godt hva han mener. Om han lykkes, vil det likevel ikke kunne måle seg med den aller første triumfen. Om han mislykkes, vil det bli møtt på en helt annen måte enn når tidligere Islandstrenere ikke har kvalifisert seg.
Han skal også håndtere et aldrende lag. I kvalifiseringa til årets VM hadde Island en snittalder på 29 år. Bare Panama hadde et eldre lag. Islands gylne generasjon begynner å dra på åra, og de harde fakta er at Island ikke har vunnet en fotballkamp siden de slo Indonesia 4-1 i januar. Det er lett å glemme når man spiller uavgjort mot Argentina i VM, men trekkes fort fram igjen når konfettien forsvinner og man er tilbake til hverdagen.
Den aller første testen for Hamrén er Nations League. Islands tidligere bragder gjør at svensken blir kasta rett til ulvene. Island er på nivå A, og har havna i gruppe med Sveits og Belgia. Vi vet alle hva Belgia er i stand til. Bronsevinnerne fra VM har et stjernegalleri som kan spille fletta av de fleste når de er i form. Mot Sveits skulle man kanskje tro at Island hadde bedre sjanser. Men i møte med et revitalisert Sveits, ble det stortap i premieren. Da kampen var over viste resultattavla 6-0 til Sveits. Ydmykelsen var et faktum. Gylfi Sigurdsson fikk en helsvart bursdag som vikarierende kaptein.
Etter kampen gikk Hamrén ut og beklaga til det islandske folk. Han visste de hadde skuffa. De hadde ikke klart å opprettholde den kollektive innsatsen som tok dem til EM og VM. Det velorganiserte, hardtarbeidende laget vi så spille uavgjort mot Argentina i sommer var borte. Sveits slapp for lett til gang på gang. Island mangla flere nøkkelspillere, deriblant kaptein Aron Gunnarsson. Også mot Belgia må de klare seg uten Aron Gunnarsson, Alfred Finnbogason og Johann Berg Gudmundsson. Det blir en knallhard oppgave.
Erik Hamrén går en tøff kveld i møte. Å ta poeng mot Belgia virker nærmest umulig. Men han er nødt til å ta grep. Han trenger et lag som slår tilbake, som finner igjen noe av den innbittheten de har vist tidligere. Heimir Hallgrímsson hadde bygd seg opp såpass mye godvilje at han sannsynligvis ville tålt et par stortap mot nasjoner som åpenbart har mye mer talent i laget enn Island. Hamrén er ikke like heldig. Han har ikke fordelen av tidligere meritter. Man skal ikke undervurdere tillit som faktor for trenere. Lägerback og Heimir Hallgrímsson var trenere både spillerne og supporterne stolte på, fordi de hadde sett dem utrette mirakler før. Hamrén starter på bar bakke.
Det islandske eventyret har vært fantastisk å følge. Nå kan det se ut som lufta har gått litt ut av ballongen. I så fall kan Hamréns islandske drøm fort utvikle seg til et mareritt.