Den store ildprøven

Mens Frankrike hadde seiersfest i Paris, satt naboene hjemme og deppa. Både Spania og Italia har underprestert de siste årene. Spania måtte nok en gang reise hjem fra et mesterskap med følelsen av at de hadde svikta da det virkelig gjaldt, og Italia ble slått ut allerede før moroa begynte. Nå håper begge landene at nye trenere skal bringe dem tilbake til toppen. Roberto Mancini og Luis Enrique er mennene som skal lede an i en ny æra for spansk og italiensk fotball.

Både Spania og Italia er stolte fotballnasjoner med lange tradisjoner. Fra 2008 til 2012 feide det spanske landslaget all motstand til side. Spanske klubber har herja i Europa, og utdelinga av Gullballen har i praksis vært en kåring av La Ligas beste spiller. Men selv om Spanias dominans har holdt seg stabil på klubbnivå, har landslaget slitt voldsomt siden EM-triumfen i 2012. Gullgenerasjonen som vant tre strake mesterskap har mista glansen. Nå er vi tilbake til det Spania jeg husker fra barndommen, et lag som alltid var sterkt på papiret, men aldri klarte å levere i mesterskap. De som alltid underpresterte. At et lag med så enorme individuelle kvaliteter ikke har klart å ta seg lenger enn åttedelsfinale siden 2012 er rett og slett for svakt.

Vicente del Bosque var ferdig som landslagstrener etter EM i Frankrike. Alle visste det ville bli vanskelig å fylle skoene til mannen som leda Spania til sitt første VM-gull. Men Julen Lopetegui fikk tid og tillit til å bygge laget fram mot VM i Russland. Som de fleste husker, sa det stopp dagen før VM begynte. Da nyheten sprakk om at Lopetegui skulle bli Real Madrids nye trener etter VM, var det ingen vei tilbake for landslagsledelsen. Lopetegui måtte gå av, og Fernando Hierro måtte steppe inn. Det er alltid lett å være etterpåklok, men man trenger ikke være synsk for å se at trenerskifte dagen før VM er helt håpløst. Det kunne umulig gå. I åttedelsfinalen mot Russland klarte Spania aldri å omsette spillemessig dominans til scoringer. Det ble for omstendelig, for lite effektivt. Diego Costa ble for isolert, David Silva kom aldri ordentlig i gang og Andrés Iniesta fikk ikke nok tid til å bli tunga på vektskåla. Hierro avslutta sin karriere som landslagstrener allerede etter fire kamper.

Andrés Iniesta og Gerard Piqué etter sin aller siste landskamp. (Foto: Scanpix)

Italia på sin side, mislykkes i å kvalifisere seg til VM for første gang på 60 år. Over to kamper klarte de aldri å bryte ned Sveriges forsvarsmur, og Gigi Buffon måtte til slutt innse at han ikke skulle få en siste sjanse i VM. Ventura klarte aldri å overbevise folk om at han hadde det som skulle til for å få Italia tilbake til toppen. Da Antonio Conte leda Italia virka det som de var på rett spor. Under Ventura så det hele temmelig planløst ut. Et bilde som står igjen som et symbol på Venturas tid som landslagstrener for meg er Daniele De Rossi under den avgjørende kampen mot Sverige. Han får beskjed om å varme opp, og med et blikk som kan drepe sier han noe à la “Hvorfor i h* skal jeg innpå? Vi trenger ikke uavgjort, vi må vinne!”, mens han peker på Lorenzo Insigne. Italia fikk aldri målet de trengte. Insigne ble sittende på benken. Etter kampen mot Sverige fikk Ventura sparken, og få dager senere annonserte den svært omstridte fotballpresidenten Tavecchio at han gikk av.

Det er ikke bare trenere som har forlatt de to landslagene det siste året. Både Spania og Italia har mista nøkkelspillere som har betydd enormt mye for lagene sine. Buffon, Barzagli og De Rossi har alle spilt sine siste landskamper. I Spania har Andrés Iniesta, David Silva og Gerard Piqué sagt takk for seg. Nye krefter må inn sammen med de nye trenerne, og begge trenerne har allerede markert at de skal stake ut en ny kurs. Mancini har vært tydelig på at italienske storklubber må la flere italienere slippe til. Han har tatt ut unge spillere som knapt får spilletid for de italienske storklubbene. Han sender et tydelig signal: “Jeg gir dem sjansen på landslaget. Nå må dere gjøre det samme”. Også spillere som ble ignorert av Ventura får nå en ny sjanse.

De siste årene har Italia hatt et fantastisk forsvar. Det er en luksus å ha keeper og forsvarsrekke i verdensklasse, som i tillegg spiller i samme klubb og kjenner hverandre ut og inn. Chiellini, Barzagli og Bonucci var en drøm av en stoppertrio. De har styrker som utfyller hverandre, og har i løpet av mange sesonger sammen i Juventus hatt muligheten til å finpusse samspillet. Men mens forsvaret har vært strålende, har Italia hatt åpenbare mangler offensivt. Først og fremst har de mangla en superspiss. Noen som kunne ta opp arven etter Baggio,  Del Piero og Inzaghi. For å sette det på spissen: Italia har hatt mer enn nok av lave, raske vinger, men ingen solid midtspiss. Verken Simone Zaza, Graziano Pellè eller Manolo Gabbiadini har holdt et høyt nok nivå. Andrea Belotti hadde en fantastisk sesong for to år siden, men er fortsatt ikke stabil nok. Skal Mancini bringe jubel og stolthet tilbake til Azzurri, må han få på plass en storscorer.

Mancini og Balotelli kjenner hverandre godt. Kan de lykkes sammen for Italia? (Foto: Scanpix)

Og kanskje har løsninga vært der hele tida. De fire siste årene har Mario Balotelli vært helt ute i kulda. Han var ute av form, og slet både i England og Italia. Så skjedde det noe. Balotelli dro til Frankrike, og i Nice fant han endelig tilbake til sitt gamle jeg. Det hjalp likevel ikke. Venturas dør var stengt. Selv har Balotelli vært helt tydelig på hva han mener om det lange fraværet fra landslaget. Han sier han forstår at han aldri ble tatt ut av Conte. Han var ikke i form, han spilte ikke bra nok. Men i Venturas tid som landslagstrener skjønner han ikke årsakene til at han ikke ble tatt ut. Jeg er enig med Balotelli. Det er komplett umulig for meg å forstå at Ventura ikke en gang hadde ham med i troppen da det gjaldt som mest. Nå som Mancini har tatt over, er Mario tilbake i den blå drakta. Mancini har trent Balotelli før, både i Inter og Manchester City. Han vet hva Balotelli kan gi ham, og hvordan han skal håndteres. Sergio Agüero beskrev forholdet deres som et far-sønn-forhold. Hvis Mancini kan få Balotelli til å fungere på landslaget, er det akkurat det Italia trenger.

Luis Enrique har også valgt å gå sin egen vei. Selv om han skrev seg inn i Catalonias fotballhistorie med gullskrift da han tok The Treble i sin første sesong, skal han lede et lag som knapt har Barcelona-spillere. Lucho har henta verdens beste potet, Sergi Roberto, tilbake i troppen. Sammen med Sergio Busquets er Roberto Barcelonas eneste innslag i landslagstroppen. Jordi Alba må bli igjen hjemme. Fra tida som Barcelona-trener er det ingen hemmelighet at Luis Enrique ikke er Jordi Albas største fan. I Luis Enriques siste sesongen i Barcelona fikk Alba mindre spillestil, og ryktene gikk om at backen vurderte å forlate klubben. Da Valverde kom inn dørene på Camp Nou ga Alba uttrykk for at baskeren passa ham mye bedre som trener.

Likevel er det overraskende at han som er regna som en av de aller beste venstrebackene i verden ikke en gang får være med i troppen. Ikke et vondt ord om Marcos Alonso og José Gayà, men Jordi Alba er fortsatt Spanias beste venstreback. Du skal ha ekstremt gode grunner for å droppe en spiller av hans kaliber fra landslaget. I sommer sa Luis Enrique at det kom til å bli mange overraskelser når han skulle ta ut sin første landslagstropp. Nå må han bevise at han kan klare seg uten sine tidligere elever. Forsvarsrekka skal stables sammen uten Piqué og Alba, og Iniesta skal ikke lenger trylle på midtbana. Lucho må også klare å blåse nytt liv i et landslag som har stivna i sin egen spillestil. Selv sier han at han skal utvikle den spanske spillestilen, ikke revolusjonere den.

Mancini og Luis Enrique skal prøve å vekke liv i to av Europas sovende fotballkjemper. Gjennom Nations League får de allerede nå testa mannskapet sitt mot knalltøff motstand i tellende kamper. I kveld får Italia besøk av Polen, som har mye å bevise etter et skuffende VM. Spania reiser til England, der Southgate og co fortsatt svever høyt etter sommerens semifinale. Premissene er enkle og knallharde. Mancini og Luis Enrique må vise at de har det som skal til for å lede lagene tilbake til toppen. De må gi desillusjonerte supportere troen på framtida. Denne helga kommer den store ildprøven.