Tag Archives: Italia

VMs stygge andunge

Vi har alle fotballkamper vi aldri glemmer. Vi husker hvor vi var da kampen gikk, hvem vi så den sammen med og kan lagoppstillingene på rams. For meg er en av de kampene VM-finalen 2006. Mange husker VM-finalen 2006 først og fremst som Zinedine Zidanes bitre farvel til fotballen, men den kampen er så uendelig mye mer enn en hodeløst nedskalling. Det er ingen kamper jeg har sett flere ganger enn den finalen, og kampen fortsetter å fascinere meg hver eneste gang jeg ser den. 

En av mine favorittradisjoner før jul er nemlig å se VM-finalen 2006 sammen med en av mine beste venninner. Denne adventstradisjonen begynte for mange år siden, og har nå blitt et fast høydepunkt i desember. År et år setter vi oss ned for å se 90 minutter med drama, to intense ekstraomganger og en straffekonk der en venstreback til slutt blir den store helten. Vi mimrer tilbake til den sommeren verden fikk en verdensmester nesten ingen andre enn oss to kunne elske. 

Sommeren 2006 var jeg 16 år gammel. Slik jeg husker det var jeg også den eneste som heia på Italia i finalen. Jeg hadde fulgt italiensk fotball i mange år, men ble stadig fortalt av folk rundt meg at italiensk fotball var “feil type” fotball. Fordommene mot italiensk fotball sto sterkt. Italienske spillere var kyniske, destruktive og defensive, samtidig som de var juksemakere og primadonnaer. Catenaccio var ikke videre populært på Lillehammer, og solid defensiv struktur var ikke det som fikk folk til å ville se fotballkamper. 

Sommeren 2006 var også en sommer preget av Calciopoli, kampfiksingskandalen som rystet italiensk fotball. For mange rundt meg ble Calciopoli det endelige beviset på at italiensk fotball var noe nesten skittent og uverdig. Jeg har alltid vært sta og aldri hatt noe imot å være kjerringa mot strømmen. Kanskje var det delvis derfor jeg ble så oppslukt av det italienske landslaget den sommeren. De var VMs stygge andunge, en fotballnasjon som lå med brukket rygg og som sårt trengte noe å juble for.

I tillegg hadde det italienske landslaget noen av mine største favorittspillere. Frankrike hadde kanskje større stjerner, men for meg var det Gli Azzurri som var de store heltene. 

Fabio Cannavaro ble en av mesterskapets største profiler. (Foto: Scanpix)

I mål, Gianluigi Buffon. I dag er han anerkjent som en av de beste keeperne de siste tiårene. Den sommeren var han (i hvert fall i mine øyne) uten tvil den aller beste. Dette var også den sommeren han for alvor ble en evig helt for Juve-supporterne. Den gamle dame ble straffet hardt etter Calciopoli, og ble degradert til Serie B. Mange stjerner forlot den synkende skuta, men “Gigi” ble værende, lojal til den klubben han senere skulle tilbringe mesteparten av karrieren i. 

I midtforsvaret, den lille giganten Fabio Cannavaro. Kun 1.75 cm høy, men likevel en klippe av en midtstopper. Med stødig hånd styrte den italienske kapteinen forsvarsrekka, og det han leverte i finalen og ikke minst i semifinalen mot Tyskland er noe av det råeste jeg har sett fra en midtstopper. Senere samme året ble han en av svært få forsvarsspillere som har vunnet Ballon d’Or. Hans makker i VM skulle egentlig være Alessandro Nesta, men han ble skadet i gruppespillet. Inn kom Marco Materazzi, italiensk fotballs sorte får. Og for å være ærlig, det sa ikke så rent lite på den tiden. Mange italienske spillere har vært upopulære, men få har klart å bli SÅ upopulær som Materazzi. Kongen av tjuvtriks, knallharde taklinger og godt skjulte etterslengere klarte til og med å bli den store skurken i en situasjon der han selv ble stanget i bakken av en illsint Zidane. I finalen var han involvert i absolutt alle nøkkelsituasjonene, i både positiv og negativ forstand. Og kanskje trengte den fintspillende Cannavaro en slu råtass ved siden av seg. 

Sentralt på midten hadde vi AC Milan-duoen Andrea Pirlo og Gennaro Gattuso. Pirlo hadde enda ikke blitt den skjeggete kultfiguren han er i dag, men han var en av mine absolutte favorittspillere. Han hadde en eleganse jeg knapt hadde sett maken til, og en pasningsfot av en annen verden. Kontrastene til lagkamerat Gattuso kunne knapt vært større, men de hadde likevel en intern dynamikk som var helt avgjørende for Italia. For at Pirlo skulle kunne sveve fritt rundt på banen som en maestro, var han helt avhengig av å ha Gattuso bak seg som kunne dekke alle de rommene Pirlo til enhver tid etterlot seg. Gattusos jobb var å rydde, som en hissig bulldoser. Gattuso var aldri den mest elegante eller den spilleren med mest talent, men ingen kunne slå ham på ren innsats, vilje og grinta. Han hadde løpt til verden ende for å vinne det VM-gullet, med Pirlo på ryggen hvis det trengtes. En lojal lagspiller som ville ofret livet for lagkameratene sine.

Gattuso var en viktig brikke i det italenske laget. (Foto: Scanpix)

Selv om Italia er et av de få landene som ofte har hatt sine største stjerner i forsvarsrekka, manglet det ikke på krutt offensivt heller. En av dem var Francesco Totti, Romas trofaste Capitano, galleonsfigur og bandiera. En lojal klubbspiller som aldri sviktet sitt kjære Roma, selv om han kunne ha vunnet langt flere trofeer om han hadde latt seg lokke vekk fra den italienske hovedstaden. Luca Toni var hans strake motsetning i så måte, i 2006 nærmet han seg allerede et tosifret antall klubber på CVen. Han hadde gått den lange veien fra Serie C til VM-finale. I ham hadde Italia nesten to meter ren kraft på topp, en gigantisk spiss som fikk de fleste forsvar til å skjelve.

Selv om disse spillerne var blant mine største forbilder, kunne de egentlig ikke måle seg med stjernegalleriet til Frankrike. Spiller for spiller var Frankrike bedre på papiret. Men fotball er først og fremst et lagspill, og i finalen var Italia et bedre lag. Fellesskapet var deres største styrke, kollektivet var langt bedre enn summen av deres individuelle talent. Det var først og fremst laget Italia jeg forelsket meg i den sommeren. Hvert år når vi setter oss ned for å se VM-finalen blir vi enige om at Frankrike har bedre spillere, men Italia er et bedre lag

I kveld viser TV 2 kamper fra VM 2006. Vi begynner med kvartfinalen mellom England og Portugal kl 14.30. Så følger kvartfinalene Brasil-Frankrike og Tyskland-Argentina, før vi avslutter kvelden med selve høydepunktet; finalen. I kveld skal vi gjenoppleve en av tidenes mest dramatiske VM-finaler. Jeg gleder meg som en unge!

Den store ildprøven

Mens Frankrike hadde seiersfest i Paris, satt naboene hjemme og deppa. Både Spania og Italia har underprestert de siste årene. Spania måtte nok en gang reise hjem fra et mesterskap med følelsen av at de hadde svikta da det virkelig gjaldt, og Italia ble slått ut allerede før moroa begynte. Nå håper begge landene at nye trenere skal bringe dem tilbake til toppen. Roberto Mancini og Luis Enrique er mennene som skal lede an i en ny æra for spansk og italiensk fotball.

Både Spania og Italia er stolte fotballnasjoner med lange tradisjoner. Fra 2008 til 2012 feide det spanske landslaget all motstand til side. Spanske klubber har herja i Europa, og utdelinga av Gullballen har i praksis vært en kåring av La Ligas beste spiller. Men selv om Spanias dominans har holdt seg stabil på klubbnivå, har landslaget slitt voldsomt siden EM-triumfen i 2012. Gullgenerasjonen som vant tre strake mesterskap har mista glansen. Nå er vi tilbake til det Spania jeg husker fra barndommen, et lag som alltid var sterkt på papiret, men aldri klarte å levere i mesterskap. De som alltid underpresterte. At et lag med så enorme individuelle kvaliteter ikke har klart å ta seg lenger enn åttedelsfinale siden 2012 er rett og slett for svakt.

Vicente del Bosque var ferdig som landslagstrener etter EM i Frankrike. Alle visste det ville bli vanskelig å fylle skoene til mannen som leda Spania til sitt første VM-gull. Men Julen Lopetegui fikk tid og tillit til å bygge laget fram mot VM i Russland. Som de fleste husker, sa det stopp dagen før VM begynte. Da nyheten sprakk om at Lopetegui skulle bli Real Madrids nye trener etter VM, var det ingen vei tilbake for landslagsledelsen. Lopetegui måtte gå av, og Fernando Hierro måtte steppe inn. Det er alltid lett å være etterpåklok, men man trenger ikke være synsk for å se at trenerskifte dagen før VM er helt håpløst. Det kunne umulig gå. I åttedelsfinalen mot Russland klarte Spania aldri å omsette spillemessig dominans til scoringer. Det ble for omstendelig, for lite effektivt. Diego Costa ble for isolert, David Silva kom aldri ordentlig i gang og Andrés Iniesta fikk ikke nok tid til å bli tunga på vektskåla. Hierro avslutta sin karriere som landslagstrener allerede etter fire kamper.

Andrés Iniesta og Gerard Piqué etter sin aller siste landskamp. (Foto: Scanpix)

Italia på sin side, mislykkes i å kvalifisere seg til VM for første gang på 60 år. Over to kamper klarte de aldri å bryte ned Sveriges forsvarsmur, og Gigi Buffon måtte til slutt innse at han ikke skulle få en siste sjanse i VM. Ventura klarte aldri å overbevise folk om at han hadde det som skulle til for å få Italia tilbake til toppen. Da Antonio Conte leda Italia virka det som de var på rett spor. Under Ventura så det hele temmelig planløst ut. Et bilde som står igjen som et symbol på Venturas tid som landslagstrener for meg er Daniele De Rossi under den avgjørende kampen mot Sverige. Han får beskjed om å varme opp, og med et blikk som kan drepe sier han noe à la “Hvorfor i h* skal jeg innpå? Vi trenger ikke uavgjort, vi må vinne!”, mens han peker på Lorenzo Insigne. Italia fikk aldri målet de trengte. Insigne ble sittende på benken. Etter kampen mot Sverige fikk Ventura sparken, og få dager senere annonserte den svært omstridte fotballpresidenten Tavecchio at han gikk av.

Det er ikke bare trenere som har forlatt de to landslagene det siste året. Både Spania og Italia har mista nøkkelspillere som har betydd enormt mye for lagene sine. Buffon, Barzagli og De Rossi har alle spilt sine siste landskamper. I Spania har Andrés Iniesta, David Silva og Gerard Piqué sagt takk for seg. Nye krefter må inn sammen med de nye trenerne, og begge trenerne har allerede markert at de skal stake ut en ny kurs. Mancini har vært tydelig på at italienske storklubber må la flere italienere slippe til. Han har tatt ut unge spillere som knapt får spilletid for de italienske storklubbene. Han sender et tydelig signal: “Jeg gir dem sjansen på landslaget. Nå må dere gjøre det samme”. Også spillere som ble ignorert av Ventura får nå en ny sjanse.

De siste årene har Italia hatt et fantastisk forsvar. Det er en luksus å ha keeper og forsvarsrekke i verdensklasse, som i tillegg spiller i samme klubb og kjenner hverandre ut og inn. Chiellini, Barzagli og Bonucci var en drøm av en stoppertrio. De har styrker som utfyller hverandre, og har i løpet av mange sesonger sammen i Juventus hatt muligheten til å finpusse samspillet. Men mens forsvaret har vært strålende, har Italia hatt åpenbare mangler offensivt. Først og fremst har de mangla en superspiss. Noen som kunne ta opp arven etter Baggio,  Del Piero og Inzaghi. For å sette det på spissen: Italia har hatt mer enn nok av lave, raske vinger, men ingen solid midtspiss. Verken Simone Zaza, Graziano Pellè eller Manolo Gabbiadini har holdt et høyt nok nivå. Andrea Belotti hadde en fantastisk sesong for to år siden, men er fortsatt ikke stabil nok. Skal Mancini bringe jubel og stolthet tilbake til Azzurri, må han få på plass en storscorer.

Mancini og Balotelli kjenner hverandre godt. Kan de lykkes sammen for Italia? (Foto: Scanpix)

Og kanskje har løsninga vært der hele tida. De fire siste årene har Mario Balotelli vært helt ute i kulda. Han var ute av form, og slet både i England og Italia. Så skjedde det noe. Balotelli dro til Frankrike, og i Nice fant han endelig tilbake til sitt gamle jeg. Det hjalp likevel ikke. Venturas dør var stengt. Selv har Balotelli vært helt tydelig på hva han mener om det lange fraværet fra landslaget. Han sier han forstår at han aldri ble tatt ut av Conte. Han var ikke i form, han spilte ikke bra nok. Men i Venturas tid som landslagstrener skjønner han ikke årsakene til at han ikke ble tatt ut. Jeg er enig med Balotelli. Det er komplett umulig for meg å forstå at Ventura ikke en gang hadde ham med i troppen da det gjaldt som mest. Nå som Mancini har tatt over, er Mario tilbake i den blå drakta. Mancini har trent Balotelli før, både i Inter og Manchester City. Han vet hva Balotelli kan gi ham, og hvordan han skal håndteres. Sergio Agüero beskrev forholdet deres som et far-sønn-forhold. Hvis Mancini kan få Balotelli til å fungere på landslaget, er det akkurat det Italia trenger.

Luis Enrique har også valgt å gå sin egen vei. Selv om han skrev seg inn i Catalonias fotballhistorie med gullskrift da han tok The Treble i sin første sesong, skal han lede et lag som knapt har Barcelona-spillere. Lucho har henta verdens beste potet, Sergi Roberto, tilbake i troppen. Sammen med Sergio Busquets er Roberto Barcelonas eneste innslag i landslagstroppen. Jordi Alba må bli igjen hjemme. Fra tida som Barcelona-trener er det ingen hemmelighet at Luis Enrique ikke er Jordi Albas største fan. I Luis Enriques siste sesongen i Barcelona fikk Alba mindre spillestil, og ryktene gikk om at backen vurderte å forlate klubben. Da Valverde kom inn dørene på Camp Nou ga Alba uttrykk for at baskeren passa ham mye bedre som trener.

Likevel er det overraskende at han som er regna som en av de aller beste venstrebackene i verden ikke en gang får være med i troppen. Ikke et vondt ord om Marcos Alonso og José Gayà, men Jordi Alba er fortsatt Spanias beste venstreback. Du skal ha ekstremt gode grunner for å droppe en spiller av hans kaliber fra landslaget. I sommer sa Luis Enrique at det kom til å bli mange overraskelser når han skulle ta ut sin første landslagstropp. Nå må han bevise at han kan klare seg uten sine tidligere elever. Forsvarsrekka skal stables sammen uten Piqué og Alba, og Iniesta skal ikke lenger trylle på midtbana. Lucho må også klare å blåse nytt liv i et landslag som har stivna i sin egen spillestil. Selv sier han at han skal utvikle den spanske spillestilen, ikke revolusjonere den.

Mancini og Luis Enrique skal prøve å vekke liv i to av Europas sovende fotballkjemper. Gjennom Nations League får de allerede nå testa mannskapet sitt mot knalltøff motstand i tellende kamper. I kveld får Italia besøk av Polen, som har mye å bevise etter et skuffende VM. Spania reiser til England, der Southgate og co fortsatt svever høyt etter sommerens semifinale. Premissene er enkle og knallharde. Mancini og Luis Enrique må vise at de har det som skal til for å lede lagene tilbake til toppen. De må gi desillusjonerte supportere troen på framtida. Denne helga kommer den store ildprøven.