Vi har alle fotballkamper vi aldri glemmer. Vi husker hvor vi var da kampen gikk, hvem vi så den sammen med og kan lagoppstillingene på rams. For meg er en av de kampene VM-finalen 2006. Mange husker VM-finalen 2006 først og fremst som Zinedine Zidanes bitre farvel til fotballen, men den kampen er så uendelig mye mer enn en hodeløst nedskalling. Det er ingen kamper jeg har sett flere ganger enn den finalen, og kampen fortsetter å fascinere meg hver eneste gang jeg ser den.
En av mine favorittradisjoner før jul er nemlig å se VM-finalen 2006 sammen med en av mine beste venninner. Denne adventstradisjonen begynte for mange år siden, og har nå blitt et fast høydepunkt i desember. År et år setter vi oss ned for å se 90 minutter med drama, to intense ekstraomganger og en straffekonk der en venstreback til slutt blir den store helten. Vi mimrer tilbake til den sommeren verden fikk en verdensmester nesten ingen andre enn oss to kunne elske.
Sommeren 2006 var jeg 16 år gammel. Slik jeg husker det var jeg også den eneste som heia på Italia i finalen. Jeg hadde fulgt italiensk fotball i mange år, men ble stadig fortalt av folk rundt meg at italiensk fotball var “feil type” fotball. Fordommene mot italiensk fotball sto sterkt. Italienske spillere var kyniske, destruktive og defensive, samtidig som de var juksemakere og primadonnaer. Catenaccio var ikke videre populært på Lillehammer, og solid defensiv struktur var ikke det som fikk folk til å ville se fotballkamper.
Sommeren 2006 var også en sommer preget av Calciopoli, kampfiksingskandalen som rystet italiensk fotball. For mange rundt meg ble Calciopoli det endelige beviset på at italiensk fotball var noe nesten skittent og uverdig. Jeg har alltid vært sta og aldri hatt noe imot å være kjerringa mot strømmen. Kanskje var det delvis derfor jeg ble så oppslukt av det italienske landslaget den sommeren. De var VMs stygge andunge, en fotballnasjon som lå med brukket rygg og som sårt trengte noe å juble for.
I tillegg hadde det italienske landslaget noen av mine største favorittspillere. Frankrike hadde kanskje større stjerner, men for meg var det Gli Azzurri som var de store heltene.
I mål, Gianluigi Buffon. I dag er han anerkjent som en av de beste keeperne de siste tiårene. Den sommeren var han (i hvert fall i mine øyne) uten tvil den aller beste. Dette var også den sommeren han for alvor ble en evig helt for Juve-supporterne. Den gamle dame ble straffet hardt etter Calciopoli, og ble degradert til Serie B. Mange stjerner forlot den synkende skuta, men “Gigi” ble værende, lojal til den klubben han senere skulle tilbringe mesteparten av karrieren i.
I midtforsvaret, den lille giganten Fabio Cannavaro. Kun 1.75 cm høy, men likevel en klippe av en midtstopper. Med stødig hånd styrte den italienske kapteinen forsvarsrekka, og det han leverte i finalen og ikke minst i semifinalen mot Tyskland er noe av det råeste jeg har sett fra en midtstopper. Senere samme året ble han en av svært få forsvarsspillere som har vunnet Ballon d’Or. Hans makker i VM skulle egentlig være Alessandro Nesta, men han ble skadet i gruppespillet. Inn kom Marco Materazzi, italiensk fotballs sorte får. Og for å være ærlig, det sa ikke så rent lite på den tiden. Mange italienske spillere har vært upopulære, men få har klart å bli SÅ upopulær som Materazzi. Kongen av tjuvtriks, knallharde taklinger og godt skjulte etterslengere klarte til og med å bli den store skurken i en situasjon der han selv ble stanget i bakken av en illsint Zidane. I finalen var han involvert i absolutt alle nøkkelsituasjonene, i både positiv og negativ forstand. Og kanskje trengte den fintspillende Cannavaro en slu råtass ved siden av seg.
Sentralt på midten hadde vi AC Milan-duoen Andrea Pirlo og Gennaro Gattuso. Pirlo hadde enda ikke blitt den skjeggete kultfiguren han er i dag, men han var en av mine absolutte favorittspillere. Han hadde en eleganse jeg knapt hadde sett maken til, og en pasningsfot av en annen verden. Kontrastene til lagkamerat Gattuso kunne knapt vært større, men de hadde likevel en intern dynamikk som var helt avgjørende for Italia. For at Pirlo skulle kunne sveve fritt rundt på banen som en maestro, var han helt avhengig av å ha Gattuso bak seg som kunne dekke alle de rommene Pirlo til enhver tid etterlot seg. Gattusos jobb var å rydde, som en hissig bulldoser. Gattuso var aldri den mest elegante eller den spilleren med mest talent, men ingen kunne slå ham på ren innsats, vilje og grinta. Han hadde løpt til verden ende for å vinne det VM-gullet, med Pirlo på ryggen hvis det trengtes. En lojal lagspiller som ville ofret livet for lagkameratene sine.
Selv om Italia er et av de få landene som ofte har hatt sine største stjerner i forsvarsrekka, manglet det ikke på krutt offensivt heller. En av dem var Francesco Totti, Romas trofaste Capitano, galleonsfigur og bandiera. En lojal klubbspiller som aldri sviktet sitt kjære Roma, selv om han kunne ha vunnet langt flere trofeer om han hadde latt seg lokke vekk fra den italienske hovedstaden. Luca Toni var hans strake motsetning i så måte, i 2006 nærmet han seg allerede et tosifret antall klubber på CVen. Han hadde gått den lange veien fra Serie C til VM-finale. I ham hadde Italia nesten to meter ren kraft på topp, en gigantisk spiss som fikk de fleste forsvar til å skjelve.
Selv om disse spillerne var blant mine største forbilder, kunne de egentlig ikke måle seg med stjernegalleriet til Frankrike. Spiller for spiller var Frankrike bedre på papiret. Men fotball er først og fremst et lagspill, og i finalen var Italia et bedre lag. Fellesskapet var deres største styrke, kollektivet var langt bedre enn summen av deres individuelle talent. Det var først og fremst laget Italia jeg forelsket meg i den sommeren. Hvert år når vi setter oss ned for å se VM-finalen blir vi enige om at Frankrike har bedre spillere, men Italia er et bedre lag.
I kveld viser TV 2 kamper fra VM 2006. Vi begynner med kvartfinalen mellom England og Portugal kl 14.30. Så følger kvartfinalene Brasil-Frankrike og Tyskland-Argentina, før vi avslutter kvelden med selve høydepunktet; finalen. I kveld skal vi gjenoppleve en av tidenes mest dramatiske VM-finaler. Jeg gleder meg som en unge!
