En gammel vits forteller om en av gangene Barcelona var på vei til Madrid for å spille El Clásico. Da flyet landet på Barajas lufthavn, sa piloten spydig: “Velkommen til Madrid. Temperaturen er 25 grader og klokken er 15.30, lokal tid. Vennligst stil klokkene deres 100 år tilbake.”
Fra tribunene på Camp Nou forkynnes det at Barcelona er “més que un club” – mer enn en klubb. Det kan hende er sant, men det som i hvert fall er hevet over enhver tvil er at deres to årlige El Clásico-kamper i La Liga er mye, mye mer enn en fotballkamp.
Real Madrid mot Barcelona. De sentraliserte myndighetene i Madrid mot selve symbolet på katalansk patriotisme. Velkommen til El Clásico, den mest politisk omstridte og en av de mest sette fotballkampene i verden.
En fotballkamp som handler om mer enn fotball, og som er mer enn bare nok en kamp. Hver eneste El Clásico er det siste slaget i en krig om overherredømmet mellom de to ulike regionene. Den ene regionen hevder stolt å representere Spania, den andre holder standhaftig fast på sin rett til å være noe annet enn Spania. Konflikten manifesterer seg i en sportslig kontekst når Spanias to største lag barker sammen, i jakten på et psykologisk overtak i kraft av å være kongene av spansk fotball.
Og selv om begrepet “El Clásico” er et relativt nytt fenomen, er rivaliseringen definitivt ikke det.
Det har eksistert i mer enn 100 år, og med den nåværende politiske uroen rundt Catalonias “ulovlige” folkeavstemming og den påfølgende situasjonen med katalanske ledere i fengsel og eksil har rivaliseringen blusset opp for fullt.
Mange henviser til Franco som hovedgrunnen til at disse oppgjørene ble så politiske etter den spanske borgerkrigen. Og sannheten er at “El Caudillo” visste bedre enn de fleste hvordan man kunne utnytte kraften i folkesporten til å styrke sin egen politiske agenda.
Men han var langt fra den første som innså det, og han var heller ikke Spanias første diktator. På 1920-tallet hadde FC Barcelona allerede blitt et symbol på katalansk patriotisme, som åpent motsatte seg de sentraliserende tendensene til Madrid-baserte regjeringer.
Under Miguel Primo de Riveras styre mellom 1923 og 1930 ble det katalanske språket forbudt og det katalanske folkets frihet ble sterkt innskrenket. FC Barcelona ble et redskap katalanerne kunne bruke til å uttrykke sin nasjonale identitet, og for å ytre misnøyen fra det de mente var en undertrykt nasjon som kjempet for sin frihet. Terningen var kastet.
Da Franco kom til makten i 1939, steg fiendtlighetene til et nytt nivå, der begge lagene ble sett på som representanter for sine respektive regioner. Skandalene og maktmisbruket som fulgte skulle bli definerende for den gjensidige antipatien.
Under Francos diktatur ble klubben beordret til å fjerne alle tegn på sin katalanske identitet, inkludert det katalanske flagget i logoen, samt å endre navnet til Club de Fútbol Barcelona.
Den heftige rivaliseringen mellom FC Barcelona og Real Madrid hadde imidlertid allerede begynt i 1928/29-sesongen, og falt sammen med oppstarten av La Liga. Den ble dog omdefinert etter semifinalen i den spanske cupen i 1943 – på den tiden kjent som La Copa del Generalissimo – i det som har blitt kjent som Chamartin-skandalen.
Barcelona vant det første oppgjøret 3-0, og supporterne deres ble etterpå anklaget for å håne og bue på Madrid-spillerne. Klubbpresident Enrique Piñeyro benektet anklagene, men regimet var ivrige etter å vise klubben at de ikke ville akseptere slik usportslig oppførsel, og ila Barcelona en bot på 2500 pesetas.
Man forventet at katalanerne ville få en fiendtlig mottakelse i returoppgjøret i Madrid, og slik ble det, både på og utenfor banen.
Det påstås at sjefen for den nasjonale sikkerhetstjenesten gikk inn i Barcelona-garderoben før kampen og truet spillerne, og fortalte dem at hvis de vant kampen ville det bli ansett som forræderi. Ute på banen ble Barcelona-spillerne spottet og buet på, og det ble til og med kastet steiner på Barcelonas keeper, mens dommeren bare lot spillet gå.
Barcelona tapte kampen 11-1, og klubbpresident Enrique Piñeyro, som faktisk hadde blitt utnevnt av statsmakten, endte opp med å gå av.
Når det er sagt, er det verdt å ta med at 1940-tallet totalt sett var en bedre periode for CF Barcelona, som vant tre seriemesterskap og et cupgull, mens Real Madrid vant to cupgull og ingen ligatitler.
Kontroversene var imidlertid aldri langt unna, og skulle nå nye høyder etter skandalen rundt signeringen og ikke-signeringen av mannen som skulle bli en legende i Real Madrid – Alfredo Di Stéfano.
På starten av 50-tallet hadde man et dominerende Barcelona-lag som vant fem trofeer i 1951/52-sesongen, ledet av den legendariske Ladislao Kubala. “Barça de les 5 Copes”, som de ble kjent som, ønsket å kjøpe Di Stéfano fra hans opprinnelige klubb og eier River Plate. Di Stéfano spilte til og med et par vennskapskamper for klubben sammen med Kubala.
Real Madrid var lite innstilt på å la Barcelona få en dødelig duo i Kubala og Di Stéfano. På den tiden spilte Di Stéfano for det colombianske laget Millonarios de Bogotá, og signerte en avtale om å spille for Real Madrid da Millonarios ble kontaktet.
Det som så fulgte var en uverdig dragkamp om spilleren, og Consejo Superior de Deportes de España bestemte at Di Stéfano kunne spille annenhver sesong for de to klubbene. Om ikke annet beviser det at selv på den tiden var idrettsorganisasjoner i stand til å ta avgjørelser som er så dumme at det nesten ikke er til å tro.
Barcelona sa til slutt nei takk, og fikk tilbake de fire millionene pesetas de hadde betalt River Plate fra Real. To uker etter at han signerte for Real Madrid debuterte Di Stéfano i El Clásico og scoret fire mål i en 5-0-seier. Hans ankomst til klubben skulle bli et veiskille både for Real Madrid og spansk fotballhistorie. Real Madrid vant fire strake seriegull i tillegg til Fotball-VM for klubblag og de fem første utgavene av Serievinnercupen.
Tiåret skulle avsluttes med mer kontrovers, med den omstridte kvartfinalen i Copa del Generalísimo som ble spilt 6. juni 1970.
Real Madrid hadde vunnet det første oppgjøret 2-0, og i returoppgjøret ledet Barcelona 1-0 på Camp Nou til pause. I det 59. minuttet dømte Emilio Guruceta straffe mot Barcelonas Quimet Rifé for en ikke-eksisterende forseelse mot Velázquez mer enn en meter utenfor 16-meteren.
Kaos fulgte da Barcelona-kaptein Eladio ble utvist for å si til dommeren at han var Madrid-supporter, og da Guruceta nektet å dømme en klar straffe til Rifé stormet supportere banen og kampen måtte stoppes fem minutter før slutt.
CF Barcelona fikk en bot på 90 000 pesetas, Eladio ble suspendert i to kamper og Guruceta ble suspendert i seks måneder. Imidlertid ble begge straffene opphevet da presidenten for dommerkommisjonen, José Plaza Pedraz, trakk seg på grunn av Guruceta-saken. Pedraz er også kjent for sitatet “Så lenge jeg er dommerpresident vinner ikke Barça La Liga”.
Guruceta ble senere funnet i skyldig i å ha tatt imot en bestikkelse på 18 000 pund fra Anderlecht for å ordne resultatet i semifinalen i Cupvinnercupen 1984 mot Brian Cloughs Nottingham Forest. Han døde i en bilulykke i 1987, og fortsatt deler den spanske sportsavisen MARCA ut Guruceta-trofeet til den beste dommeren hver sesong. En smule ironisk.
Siden den gang har vi hatt øyeblikk med ekte teater, rendyrket raseri og kontroverser, så vel som ren storslagenhet og grasiøse gjesteopptredener fra både spillere og supportere.
Da Johann Cruyff signerte for Barcelona, helte han bensin på bålet ved å annonsere at han aldri ville spille for et fascistisk lag som Real Madrid, og han døpte sønnen sin Jordi, den katalanske versjonen av George, på en tid da katalanske navn var forbudt i Spania.
Deretter skrev han seg inn i historiebøkene med en 5-0-seier i Madrid i en sesong som sikret Barcelona deres eneste La Liga-tittel på 70-tallet.
På veien har vi også hatt forferdelige øyeblikk som fikk fotballfans over hele verden til å riste vantro på hodet. Den rystende “grisehode”-hendelsen på Camp Nou da Luis Figo kom tilbake til Camp Nou og ble møtt av en kakafoni av ukvemsord og en skur av prosjektiler fra tribunen, inkludert et grisehode, dukker umiddelbart opp i tankene.
Et hårreisende scenario gjort verre av Barcelona-trener Louis Van Gaals forvirrede resonnementer som prøvde å skyve skylden over på den portugisiske spilleren for å ha “provosert” publikum ved å være så dumdristig at han gjorde den han vanligvis gjorde som en del av jobben sin, nemlig å ta cornere.
José Mourinho tok det hele til et nytt nivå ved å stadig anklage Barcelona for å påvirke dommerne, filme, og så godt som alt annet han kunne komme på. Han nådde til slutt bunnen da han bestemte seg for å stikke Tito Vilanova, på den tiden Pep Guardiolas assistent, i øyet under en spansk supercup-Clásico mellom de to lagene, for å så kunngjøre at han ikke hadde noen planer om å be om unnskyldning.
Men vi har også hatt noen øyeblikk preget av verdighet og god sportsånd, som da Real Madrid-supporterne reise seg for å applaudere Ronaldinhos briljans da han nesten egenhendig knuste heltene deres på deres egen hjemmebane.
Avhengig av hvilke tall du velger å stole på, blir El Clásico sett av mellom 500 og 700 millioner mennesker i omtrent 185 land, representert av mer enn 200 ulike mediehus som er involvert i å dekke kampen.
Realiteten er at El Clásico går langt utover rammene til en enkel sportsbegivenhet. Det er et oppgjør som stadig fremprovoserer ulogiske handlinger og oppførsel fra alle parter – spillere, fans, direktører, media – og uansett hva som skjer politisk ser det ikke til at det kommer til å endre seg.
Og blant de tusenvis av fakta og statistikk man kan trekke frem rundt den største klubbkampen i verden er det kanskje en av de tidligste som danner den ultimate ironien:
Den første tellende kampen mellom Futbol Club Barcelona og Madrid FC gikk av stabelen 13. mai 1902, bare et par måneder etter at Madrid hadde blitt grunnlagt av to brødre som bodde i den spanske hovedstaden.
Deres navn var Joan og Carlos Padri. De var katalanske!