Nå kan du også få bli med på G-15 landslaget. En strålende ny TV 2-serie tar deg med helt på innsiden hos den gjengen, og du treffer spillere som kan dominere norsk fotball de neste 20 årene. Muligens.
For som det blir påpekt, der er 29.000 norske gutter født i 2003. Litt over halvparten spiller fotball. Av disse 15.000 blir i snitt en til to etablerte A-landslagsspillere. Ofte ser utøvere fra andre idretter litt ned på fotball – det er ikke toppidrett. Men de har gjerne ikke tatt helt inn over seg kompleksiteten i sporten, og hvor trangt nåløyet faktisk er. Mulig tallet har justert seg, men det ble også sagt at bare 7-8 spillere fra hvert alderskull ble Eliteserie-spillere. Så for å si det litt brutalt – med tanke på mengden som prøver – selv om du er et stort talent, trener hardt, og har litt flaks, så greier du det sannsynligvis ikke likevel. Og det er jo noe av utfordringen til de voksne rundt spillerne – en skal ikke drepe drømmene til ungdommen, men de bør kanskje forstå at ikke alle kan spille på Manchester United. Et paradoks er jo og at om en knytter sin egen identitet tett opp til sporten sin – jeg er fotballspiller, og det er det jeg – så øker det sjansen for å lykkes. Men som nevnt, rent statistisk greier en det ikke likevel. Og med det bildet av seg selv, er sjansen større for at en gir seg helt. Slutter med alt som heter fotball. Og det er synd, for det er en idrett det går an å ha glede av på mange ulike nivåer. En må ikke være proff.
Se første episode av «Våre neste menn» her!
Se andre episode av «Våre neste menn» her!
Så noen av spillerne vi treffer i serien har sine 15 minutes of fame, og du hører aldri om dem igjen. Men det er helt ok. Bare å komme så langt, bare å være på uttaksleir, eller kanskje få en, bare en, landskamp, er også noe å være stolt over. De færreste greier det. Men så er der kanskje en spiller her som blir eksepsjonelt god, og som du senere kan tenke tilbake på: Jeg så ham første gang da han bare var 15 år. Og sjansen for at de gode, unge skal gå hele veien, tror jeg har økt. Rett og slett på grunn av økt bevissthet rundt dem. En har blitt flinkere til å gi dem riktig oppfølging.
Jeg husker en reportasje i et engelsk fotballblad da jeg vokste opp, fra en kamp med det engelske skolelandslaget. Ja, de kalte det skolelandslaget, og spillerne var ca 15 år. Kampen var mot Vest-Tyskland på Wembley, og der var helt fullt. Tror jeg. Men da jeg kom til England hørte jeg et uttrykk: «The lower leagues are littered with England schoolboy captains.» De lavere divisjoner er fulle av kapteiner på det engelske skolelandslaget. Det ble jo nesten aldri noe stort av dem. Men en har jo heldigvis lært noe underveis. En har lært å ikke drive rovdrift på de beste, og la dem spille altfor mange kamper med altfor mange lag. En har lært å se at spillere utvikler seg i ulikt tempo – og at de som er født sent på året, har en ulempe som en må ta hensyn til. En har blitt flinkere til å individualisere treningen, og en har til og med blitt flinkere til å forberede spillere på motgang. For motgangen kommer, og er til og med helt nødvendig for å herde spillere. Det er vondt for foreldre å se at barna deres ikke lykkes, og det er vondt for spillerne som vrakes og ikke kommer med på G-15. Det er til og med litt vondt å se på. Men noen trøkker øker bare motivasjonen hos dem med riktig psyke, og de slår tilbake. Uten humper i veien, blir det faktisk vanskeligere.
Nå skal ikke jeg lyve på meg G-15 landskamper– det fantes ikke landslag for så unge da jeg vokste opp. Til og med G-16 greide jeg å rote vekk med en klassisk miss i siste uttakskamp. Men kampen for å bli tatt ut, følelsen av å være på leir, fellesskapet, kjenner jeg igjen i denne serien. Og ja, jeg kom med på G-17. Men fotballgeniet Michael Laudrup, nesten to år yngre, kjørte rundt med oss i avgjørende EM-kvalik, og det stoppet der. Men jeg fikk i hvert fall med meg en T-skjorte der det sto «Norway International Youth Team». Og den tror jeg var det kjæreste jeg eide. Den følelsen av å være utvalgt, er intens. Serien «Våre neste menn» er herved anbefalt.