Hold deg fast, for her kommer litt betraktninger om fotball og livet og sånn:
Hvorfor er fotball så populært? Blant annet fordi det inneholder så mange elementer fra livet ellers. Den komprimerer verden til 2 x 45. Og hva er likt med livet og fotball? Jo, ingenting er konstant. Selv når det ikke skjer noe, skjer det noe. Der er alltid underliggende dynamikk og utvikling, i en eller annen retning. Ikke nødvendigvis i den retningen du vil.
Ta Tottenham, for eksempel. De burde vært bedre enn noen gang. I stedet peker alle piler feil vei.
Tottenhams fire siste sesongene har vært en gylden epoke – selv om de ikke har vunnet en dritt. Men de har etablert seg helt i toppen, spilt flott fotball, og blitt et lag mange har elsket å se på. Fansen har kunnet titte nedover på tabellen på Arsenal, og de har vært i Champions League-finalen. Dette har skjedd med et (forholdsvis) lavt budsjett, og mange unge, engelske spillere. Pluss på at de har spilt på bortebane selv på hjemmebane deler av denne perioden, og på grunn av en ny stadion til 13 milliarder lenge ikke kunne kjøpe noen nye spillere. Da var bare å applaudere prestasjonen.
Nå nærmer disse disse unge spillerne seg nå sine beste år, og troppen har endelig blir tilført nye spillere. Så hvorfor har Tottenham plutselig blitt så dårligere?
Først må jeg presisere – dette har ikke skjedd plutselig. Siden siste året på White Hart Lane, der de for litt over to sesonger siden tok 86 poeng, har det gått tyngre. Men Tottenham er et lag som jevnt over scorer mer enn de burde ut ifra sjansene, og slipper inn mindre enn de burde ut ifra motstanderens sjanser. Så det har blitt litt kamuflert. Ingen underliggende tall støttet at de lenge hadde heng på Liverpool og Man City forrige sesong, og på våren tapte de seg jo inn i topp fire. Og Champions League-finale? Et herlig mirakel!
Her er tre mulige grunner til at Tottenham var bedre før:
- «Things happened behind the scenes»
Dette er hva Kieran Trippier sa etter å ha dratt til Atletico Madrid. Bak fasaden var harmonien ikke lenger den samme. Arsene Wenger advarte for flere år siden og sa at «de greier ikke å beholde den lønnsstrukturen». Noen vil ha mer. Eller noe helt annet.
Tottenham har kjørt et opplegg med hyppige kontraktsforlengelser med litt mer lønn hver gang. Plutselig sa noen nei. Igjen og igjen. Og det skal du vite – det er en stor belastning for spilleren når klubben presser deg med alt de har. Pochettino driver jo og, som Klopp og Guardiola, en slags emosjonscoaching, der han bygger ekstremt sterke samhold basert på nærhet, tillit og til og med kjærlighet. Når noen da melder seg ut, og sier at her vil de egentlig ikke være, blir det problematisk.
Pochettino sier han har «different agendas in the squad» og ber om tid til igjen å bygge samholdet som du trenger for å konkurrere på dette nivået. Det innebærer å gjøre det de har prøvd på lenge, å få ut Alderweireld, Vertonghen og Eriksen. Sistnevnte opplevde å bli buet av Spurs-fans etter tapet mot Colchester.
«January is going to be a good opportunity to fix this situation. The next transfer window again», sier Pochettino. Det skjer neppe. Har trekløveret holdt ut så lenge, står de nok løpet ut og går gratis neste sommer. Paradokset er at dette er strålende spillere, som det kommer til å bli ekstremt vanskelig å erstatte. Men så lenge de ikke forplikter seg 100% som en del av stammen, mener manageren det er bedre uten.
Og hadde dette vært business as usual, et lag som var vant med internt bråk og slitasje, hadde det ikke blitt en så stor greie. Men kontrasten fra harmonien som har vært blir nå ekstrem.
Så til alle som pustet lettet ut da Eriksen ikke forlot klubben i sommer: Det var ikke fordi Tottenham strittet imot. Tvert imot, de prøvde alt de kunne. Ingen klubber i verden sitter rolig og ser på at verdensklassespillere lar kontrakten løpe ut. Tottenham har bygget en stadion til 13 milliarder – de har regninger å betale. Og selv om øverste sjef Daniel Levy er kjent som en knallhard forhandler, må han snart innse at han har tapt disse pokerrundene.
- Tottenham har mistet noe av sin identitet. De jager ikke i flokk lenger.
Det var et mareritt å spille mot Tottenham. Om du vant ballen, var det umiddelbart fire snerrende ulver som kastet seg over deg. Pochettino dyrker sin gamle trener Marcelo Bielsas prinsipper, og det betyr knalltøft press som starter høyt i banen. Effektivt, men ekstremt hardt for spillerne å gjennomføre. Og langsomt har de sluttet med det. En kan se det med det blotte øyet, men der er også mange stats som underbygger dette. Og det kan noen ganger være et bevisst taktisk grep. Liverpool tok jo ned intensiteten i presset sitt, for å ha et litt mer kompakt lag med bedre balanse bakover.
Men Pochettino sier nei. Han har ikke endret noe. Det går kun på hva spillerne orker. Og utviklingen har heller ikke gjort dem mer kompakte bakover. Med et lavere press fortsetter de å gi motstanderne for mange sjanser.
Et relevant spørsmål er også: Kan de igjen kan skru på det knalltøffe presset med Harry Kane som spiss? Lagets største stjerne er en super fotballspiller. Han kan score på så mange ulike måter, og er ekstremt fotballsmart. Men han har spilt alt både helg og midtuke i mange sesonger nå. Når han ikke har vært ankelskadd … Noe han har vært mye. Totalen betyr at han er en litt annerledes spisstype nå. En som oftere går dypere i banen, som ikke er rask nok til å utfordre bakrom som før, og som ikke greier å være like intens i gjenvinningen. Det går mer i ett tempo. Og skal de jage i flokk, må det være i flokk. Om en spiller ikke greier det, smuldrer det hen.
- Så mye innsats, så lite belønning
En teit ting å si. Å spille for Tottenham, i Premier League, i Champions League, og få grisegodt betalt, er selvfølgelig stort. Men Pochettino forlanger at du går all in, fysisk og mentalt, ikke bare på kamp, men også hver eneste dag på trening. Det koster. Enormt mye. Da hjelper det å gå til topps. Det hjelper å få hendene sine på en eller annen pokal som viser at det funker. «Gjør vi dette, vinner vi ting». Pochettino avfeier dette, og mener topp fire er den nye pokalen. Det er det som viser hvilket nivå klubben er på. Men det er nå argentinerens sjette sesong, de har ikke vunnet noe ennå, og har selvfølgelig ingen garanti for at det kommer til å skje de neste fem sesongene, heller. Da begynner kanskje noen å tvile.
Og seks sesonger er jo uvanlig lenge i fotball. Mange av spillerne har vært med så og si hele veien. Pochettino sa jo i fullt alvor at han hadde sluttet hadde laget vunnet Champions League 1. juni. Kanskje merker han at det går litt tyngre nå. Spillerne også. Med det samme støtteapparatet, de samme stemmene, de samme beskjedene. Slitasje. Dette vil faktisk være helt naturlig. Jürgen Klopps syvende sesong i Dortmund var en ren katastrofe. Sir Alex Ferguson holdt i over 20 år, men var veldig bevisst på å endre spillere, måter å spille på, til og med assistent, med jevne mellomrom. Noe nytt, for å hindre at ting stivner i formen, går litt på autopilot.
Her har Pochettino en utfordring. Han fikk lenge ikke penger til å hente inn nye fjes i garderoben. Det taklet han beundringsverdig godt. Og når tre veldig gode spillere endelig hentes i sommer, har vi jo omtrent ikke sett to av dem. Men Lo Celso, Sessegnon og Ndombele kommer til å være strålende spillere for Tottenham på sikt.
Og om klubben i morgen hadde annonsert ny 20 årskontrakt for Pochettino, hadde jeg tenkt «Yes!». Den mannen har så mye, han er et fotballgeni, han kan fikse problemene. Det blir en gedigen oppgave, også med tanke på alle kvalitetsspillerne de er i ferd med å miste.
Men den beste oppskriften er sannsynligvis: Keep calm, and trust Poch.