Tag Archives: Champions League

Talentet Italia ikke fortjener

2. april 2019. Cagliari mot Juventus. Moise Kean spiller sin andre kamp fra start for Serie As suverent beste fotballag. 19-åringen er Italias aller heiteste spisstalent, og omtales allerede som et fenomen. Mange mener han er mannen som endelig kan løse Italias spissproblem, og han har nylig scora sine to første mål for landslaget. Han er et naturtalent av de sjeldne, en ung gutt som er i ferd med å oppnå drømmene sine. Så skjer det igjen. Lydene som hjemsøker italienske tribuner. Apelyder. Grov rasistisk hets.

Etter at Moise Kean satte inn Juventus’ andre mål for dagen ble hesten enda verre. Bilder av 19-åringen som står opp mot rasistene har gått verden rundt. Det samme gjelder Bonuccis kommentarer etter kampen, der han sa at Kean hadde 50 % av skylda for rasismen, fordi han visstnok hadde feira målet på en provoserende måte. Bonucci har fått tydelig beskjed om at han er helt på bærtur, og har i etterkant prøvd å glatte over de hårreisende utsagnene sine. Raheem Sterling, Yaya Touré og Lilian Thuram har alle sagt klart ifra om at spillere som utsettes for rasisme aldri har deler av skylda.

Mange nordmenn har et anstrengt forhold til italiensk fotball. Selv er jeg enormt fascinert av italienernes Calcio, og har fulgt ligaen siden jeg var 12 år. Jeg elsker tifoene, stemninga, de aldrende superspissene, draktene, lidenskapen og galskapen. Samtidig er jeg dypt bekymra for den rasismen som ser ut til å spre seg som ild i tørt gress. Det gjør vondt å innse at rasismen Kean ble utsatt for ikke overrasker meg. Det er grusomt, dehumaniserende og forkastelig. Men det overrasker meg ikke. Vi har sett det så mange ganger nå, mot ulike spillere, fra ulike supportergrupper. Det er et mønster, ikke tilfeldige hendelser fra enkeltpersoner.

Moise Kean foran Cagliari-supportere etter å ha scora. (Foto: Scanpix)

Det som skremmer meg aller mest, er at jeg ikke tror Italia kommer til å få bukt med tribunerasismen med det første. Det er verken nok vilje eller ork til å gjøre noe med det. Når fotballforbundet og klubbene blir spurt, vil de selvsagt si at de gjør alt de kan for å bli kvitt rasismen. Likevel sliter jeg med å tro på at de skal klare det. Det skjer for ofte, for systematisk, og tiltakene som settes inn er for veike.

Det kan være mange grunner til at Serie A har et større rasismeproblem enn de andre store ligaene i Europa. Italias politiske historie og debattklima gjør dem sannsynligvis mer sårbare. Fotball og tribunekultur eksisterer aldri i et vakuum, de formes og former samfunnet rundt seg. En av dem som nå har uttalt seg om rasisme i Serie A er innenriksminister Matteo Salvini, en av Italias mektigste menn. Han beskrives som en neo-nasjonalist, og har i de siste dagene markert seg ved å lansere en allianse i EU-parlamentet med blant andre Marine Le Pen, Sannfinnene og Dansk Folkeparti.

Salvini har gått langt i å bagatellisere rasisme på tribunene, og har blant annet latterliggjort noen av fotballforbundets tiltak mot rasisme. Han er motstander av at kamper skal kunne stoppes på grunn av rasisme, på tross av at det å stoppe kamper er en del av FIFAs egne prosedyrer for å håndtere tribunerasisme. Det er heller ikke spesielt betryggende at han rett etter rasistiske hendelser i Serie A har brukt tida si på å forklare at man må akseptere et visst nivå av “banter” i fotballen, og å spørre seg om buing på Bonucci også er rasisme.

Matteo Salvini sammen med Marine Le Pen. (Foto: Scanpix)

Det går en rød tråd fra Bonuccis “klønete” kommentarer til Salvinis påstand om at fotballspillere må tåle rivalisering fra supporterne. Gang etter gang ser vi at trenere, politikere og klubbpresidenter prøver å bortforklare det hele, eller at de først og fremst er opptatt av at man ikke må skjære alle supporterne over én kam. Etter kampen mellom Cagliari og Juventus påsto Cagliaris president Tommaso Giulini at Bernardeschi eller Dybala ville ha blitt behandla på nøyaktig samme måte hvis det var de som hadde oppført seg som Kean og Matuidi. Det er selvfølgelig ikke sant. De roper ikke apelyder etter Bernardeschi eller Dybala, og det vil de heller aldri gjøre. Det er også verdt å nevne at dette ikke er første gang spillere utsettes for rasisme når de kommer til Cagliari. Det samme skjedde med Matuidi i fjor, og med Sulley Ali Muntari i 2017. Muntari fikk til og med gult kort fordi han tok kontakt med dommeren og ba ham stoppe kampen på grunn av rasismen han ble utsatt for.

Straffen for tribunerasisme er stort sett en kamp eller to med tomme tribuner. Hvis man kan bevise at det ble ropt apelyder. Hvis man kan bevise at de som ropte var mange nok. I Italia kan man også straffes for det som kalles territorial diskriminering, for eksempel når nord-italienske supportere synger sanger om at napolitanere må begynne å bruke såpe eller at de håper at Vesuv har et nytt vulkanutbrudd. Absurd nok har det vært tilfeller der “territorial diskriminering” har blitt møtt med strengere sanksjoner enn apelyder på tribunene. Regional identitet, stigmatisering og opposisjon er mye sterkere i Italia enn det vi er vant til her i Norge. Likevel mener jeg det er skummelt å blande rasisme og denne typen “diskriminering”.

For det første er det grunnleggende forskjell på rasisme og fordommer mot folk basert på hvilke del av Italia de kommer fra. Rasisme er et globalt, strukturelt problem som påvirker mennesker i de aller fleste moderne samfunn. Apelyder er en del av en historisk dehumanisering av spesielt mennesker med afrikansk opphav, og inngår derfor i en langt mer alvorlig form for hets enn stygge sanger om en by eller en region. Å omtale det på samme måte som “territorial diskriminering” er å bagatellisere rasisme.

I tillegg skaper det problemer blant supporterne, fordi det å synge stygge ting om lag fra andre deler av landet tross alt er en ganske grunnleggende del av moderne supporterkultur. Man kan for all del mene at mye av det som synges om andre byer er grovt, uetisk, unødvendig og stygt. Men selve kjernen i det å være supporter av en klubb, bygger ofte på en form for “oss-mot-dem”-mentalitet, der fellesskapet til en by og et lag er det som holder supporterne sammen i kamp mot rivaler fra andre deler av landet. Når italienske supportere opplever å bli sanksjonert for dette, skaper det naturligvis motstand. Mange fnyser av det, og mener det er helt latterlig. Og når det da blandes sammen med sanksjoner mot tribunerasisme, risikerer man at folk ikke tar rasisme på alvor heller.

Koulibaly på vei av banen med rødt kort, i en kamp der han ble utsatt for grov rasisme. (Foto: Scanpix)

Det er helt åpenbart at italiensk fotball har et rasismeproblem. Selv om de aller fleste oppfører seg skikkelig på kamp, er de som roper apelyder, rasistiske sanger og har med rasistiske bannere såpass mange at det er et mønster. Det skjer igjen og igjen. Da det i fjor var snakk om at Balotelli var aktuell som visekaptein for det italienske landslaget, ble han møtt av bannere der det sto “Min kaptein har italiensk blod”. Balotelli har selv sagt at fotballrasismen er langt verre i Italia enn i andre land han har spilt i. Tidligere Milan-spiller Kevin-Prince Boateng ble en viktig stemme i debatten om fotball og rasisme da han forlot banen i protest etter å ha blitt utsatt for grov rasisme i en treningskamp vinteren 2013. Han har senere fortalt at han forlot italiensk fotball på grunn av rasismen.

Moise Kean har nå blitt det nye symbolet på kampen mot rasisme i italiensk fotball. Det er en tung kamp, og et stort ansvar for en tenåring som er helt i starten av karrieren. Han kan være Italias neste store superspiss, i et land der altfor mange ikke syns han er italiensk nok for landslaget. Spillere som Kean utsettes jevnlig for dehumaniserende rasistisk hets på italienske tribuner. På mange måter er Moise Kean talentet italiensk fotball ikke har gjort seg fortjent til, med mindre de begynner å ta rasisme på alvor.

Romas nye prins

I en sesong der lite har gått på skinner, er det én spiller som virkelig har brakt glede og håp til Stadio Olimpico. Før sesongen var det få som hadde store forventninger til 19 år gamle Nicolò Zaniolo. Han kom til Roma som en del av avtalen som sikret Inter belgiske Radja Nainggolan, og hadde aldri fått sjansen på Inters seniorlag. Mange hadde kanskje sett for seg at han først og fremst skulle spille for Romas primavera-lag, slik han hadde gjort i Inter. De færreste ville spådd at Zaniolo plutselig skulle bli et av italias mest omtalte talenter.

Det er noe litt bakvendt med Zanilos gjennombruddssesong i Roma. Roberto Mancini tok ham ut i den italienske landslagstroppen før han hadde spilt en eneste kamp for Romas A-lag. I forbindelse med laguttaket uttrykte Mancini frustrasjon og bekymring over at så få italienske spillere får sjansen i Serie A, og sa at han tok med Zaniolo i troppen fordi han hadde imponert for Italias U19-lag:

“En så god spiller som ham må få spille. Før i tiden spilte spillere på hans alder allerede for store klubber, og slik burde det være nå også. Det skjer i andre land. Bruken av italienske spillere har aldri vært så lav, så vi måtte finne på noe og det er derfor jeg valgte denne troppen. Jeg mener det finnes mange gode italienske spillere, definitivt bedre enn de utlendingene som spiller i stedet for dem.” 

Om det var sparket fra Mancini eller Zaniolos prestasjoner på treningsfeltet som var utslagsgivende er vanskelig å vite, men drøyt to uker senere fikk Zaniolo endelig sin debut for Roma. Men der andre tenåringer får debuten i en enkel cupkamp eller mot en av ligaens nedrykkskandidater, fikk Zaniolo et langt tøffere start. Han debuterte i Champions League, mot de regjerende mestrene Real Madrid, på Santiago Bernabéu.

Det sto ikke på innsatsen da Zaniolo måtte bryne seg på Modric og co i debuten. (Foto: Scanpix)

Siden ilddåpen mot Real Madrid har Zaniolo stadig tatt nye steg. Kombinasjonen av fysikk og teknikk gjør at flere og flere får øynene opp for den høyreiste 19-åringen. Han har vært brukt i en rekke ulike roller så langt denne sesongen, og bringer inn energi og kreativitet som er gull verdt for Roma. Han er uredd i spillestilen, og stoler på egne ferdigheter også mot spillere med langt mer rutine og erfaring. I enkelte kamper har han vært Romas beste spiller, og spilt på en måte som gjør det lett å glemme at han egentlig er en purung tenåring som er helt i startgropa av fotballkarrieren.

I Roma sammenlignes han selvsagt med klubblegenden Franscesco Totti, og han har raskt blitt supporternes nye yndling. Da han scora mot AC Milan i februar ble han den yngste spilleren siden Totti med tre seriemål for Roma. Det aller første målet kom mot Sassuolo på andre juledag, og vil bli stående igjen som en del av hovedstadsklubbens folklore i årevis. Når du som 19-åring finter vekk tre spillere før du kaldt og rolig chipper over keeper, blir du umiddelbart en kulthelt.

Zaniolo feirer sitt aller første mål for Roma. (Foto: Scanpix)

Mens mange italienere kan glede seg over en spiller som sannsynligvis kan styrke landslaget i årevis framover, har Inter- og Fiorentina-supportere grunn til å skule misunnelig når Zaniolo viser fram sine enorme ferdigheter. Han ble tidlig en del av Fiorentinas akademi, og tilbrakte sju år der. Sommeren 2016 fikk han beskjed om at han ikke lenger var ønsket av Viola. Selv beskriver han det slik:

“Det kom som et stort sjokk fordi jeg hadde vært der i sju år, jeg hadde fått meg venner og følte meg som en del av en familie. Jeg gråt i en hel uke. Så brettet jeg opp ermene og dro til Entella, i nærheten av hjemmet mitt og familien min. Og det var der det virkelig begynte.”

Virtus Entella ga ham litt spilletid i Serie B, og det tok ikke lang tid før Inter Milan hentet ham til sitt Primavera-lag. I ettertid angrer nok Milano-klubben på at de ga slipp på ham allerede etter ett år. Han seiler allerede fram som et av Serie As største gjennombrudd denne sesongen, mens Radja Nainggolans prestasjoner i Inter har vært mildt sagt varierende. Utenfor banen gjør unggutten også alt riktig for å kapre supporternes hjerter. Superagenten Mino Raiola var veldig interessert i å sikre seg den unge juvelen. Raiola er mange italienske supporteres største skrekk, og Zaniolos aksjer steg enda noen hakk etter at faren for noen uker siden uttalte at det ikke var aktuelt for sønnen å bytte agent.

Da Porto kom til Roma for et par uker siden, var det Zaniolo som ble den store helten. Han scora begge målene for hjemmelaget, og sikra Roma et lite forsprang i kampen om kvartfinalebillett. I kveld kan han igjen bli avgjørende. Selv om det bare er et snaut halvår siden han debuterte for Roma, bærer han allerede supporternes håp og framtidsdrømmer på sine unge skuldre. Foreløpig har han taklet press og store anledninger med knusende ro. Ifølge lagkameratene og tidligere trenere er han ikke en fyr som lar seg stresse eller blir kjepphøy av suksessen.

Det er alltid fare for å la seg blende når unge talenter slår gjennom. Det er lett å vurdere dem mer ut i fra potensialet man syns man ser, enn det de faktisk leverer ute på banen. Mange unge spillere har blitt spådd en lysende framtid, for å så forsvinne ut i glemselen. Ubeleilige skader og dårlig form har satt stopper for flere lovende karrierer. Man vet aldri. Likevel kjenner jeg litt ekstra sommerfugler i magen når jeg ser Zaniolo spille. Det er noe helt spesielt ved ham. Kombinasjonen av fysikk, tekniske ferdigheter, nydelige dribleraid og smarte pasninger gjør ham til et av Italias aller mest spennende talenter. Akkurat nå ser han ut til å ha absolutt alt som skal til for å lykkes. I kveld kan han ta nye steg på veien mot stjernene.

 

Svenneprøven

Få trenere er mer sagnsomsuste enn Pep Guardiola. Han imponerer, fascinerer og dominerer, og har vunnet blant annet Champions League, La Liga, Bundesliga og Premier League. Allerede i sin første sesong som A-lagstrener trollbandt han verden med sin Tiki Taka, og sørget for at Barcelona tok the Treble. Laget han har satt sammen i Manchester leverer jevnlig fotball på et så høyt nivå at man blir målløs. Pep har et fotballhode de færreste kan måle seg med, en visjonær perfeksjonist. Enhver trener som møter Guardiola til dyst vet at de har en enorm oppgave foran seg. Å utmanøvrere Pep taktisk er en kunst de færreste behersker. I kveld er det en 33 år gammel tysk-italiener som skal få prøve seg.

Tyskland har en egen evne til å produsere unge trenertalenter. Mens vitsene går i England om trenerkarusellen med gråhårete menn, har tyske klubber våga å satse på ungt blod. En av disse unge trenerne er Schalke 04s Domenico Tedesco. De færreste av oss hadde hørt om Tedesco før sommeren 2017, da Schalke annonserte at han var deres nye hovedtrener. I kveld står han overfor en av de tøffeste oppgavene du kan ha som fotballtrener.

Schalke 04 er en av Tysklands største klubber. Likevel valgte de å gi trenerjobben til en 31 år gammel akademitrener med en mildt sagt utypisk CV. Da han fikk jobben i Schalke hadde han kun 11 kampers erfaring som trener på seniornivå. Der andre ferske trenere kan lene seg på erfaringer fra et langt liv som fotballspillere i verdenstoppen, hadde Tedesco kun spilt fotball på Tysklands aller laveste nivå. I stedet for å høste heder og ære på fotballbanen, hadde han vært opptatt på skolebenken. Han endte til slutt opp med en mastergrad i innovativ ledelse og en ingeniørutdanning, og før han ble trener på fulltid jobba han blant annet med prosjektutvikling i Mercedes. Likevel kom han ikke inn i jobben totalt uten erfaring eller kompetanse. Han hadde tatt fotballforbundets trenerkurs sammen med blant andre Julian Nagelsmann, og Tedesco skilte seg ut som klassens stjerneelev.

På mange måter er Tedesco som et ungt fotballtalent som endelig får sjansen på A-laget etter mange år i ungdomsakademiet. Mens han studerte, sendte Tedesco et brev til Stuttgart der han spurte om han kunne få lov til å se på en trening med U9-laget. Ønsket ble innvilget, og han fikk lov til å lede deler av treninga. Øvelsene han satte i gang imponerte nok til at han fikk jobb som assistentrener for Stuttgarts unge håpefulle barn. Han gikk gradene oppover i ungdomsakademiet, og endte til slutt opp med å trene U17-laget på fulltid. Derfra gikk veien videre til Hoffenheims U19-lag.

Tedesco poserer og er klar for sin første jobb som trener på seniornivå – mars 2017. (Foto: Scanpix)

Jobben han gjorde der ble lagt merke til, og FC Erzgebirge Aue i Bundesliga 2 var desperate etter å finne en trener som kunne redde dem fra nedrykk. Det var ikke akkurat drømmejobben, men Tedesco sa ja. Etter ni år i ungdomsakadamiene til Stuttgart og Hoffenheim var han klar for å jobbe med seniorfotball. Han tok over klubben med 11 kamper igjen av sesongen, og klarte å hindre nedrykk. En imponerende bragd, men vanligvis ikke nok til å gi deg jobben i en toppklubb. Heldigvis for Tedesco har Schalke en sportsdirektør som ikke er redd for å ta utradisjonelle valg. Christian Heidel gikk fra 1. FSV Mainz 05 til Schalke sommeren 2016, og hadde lagt merke til Tedesco allerede da Mainz’ U17-lag møtte Stuttgart flere år tidligere. Det var Heidel som ga 32 år gamle Jürgen Klopp trenerjobben i Mainz, og som senere satsa på 35 år gamle Thomas Tuchel.

Det gjenstår å se om Tedesco kan følge i deres fotspor, men han har allerede vist at han har stor tro på sine egne ideer og visjoner. På tross av at han kom inn som en joker, har Tedesco ikke vært redd for å ta kontroversielle avgjørelser. Noe av det første han gjorde da han kom til klubben var å gi verdensmester, Schalke-legende og kaptein Benedikt Höwedes beskjed om at han ikke var garantert spilletid. Kapteinen måtte se de to første seriekampene fra benken, før han gikk på lån til Juventus.

Schalke tok utvilsomt en stor sjanse da de ansatte en trener uten erfaring fra toppfotball, men Tedescos første sesong ble en stor suksess. Laget som året før havna helt nede på 10. plass overraska alle ved å kapre andreplassen bak Bayern München. Spillerne roste ham opp i skyene, og keeper Ralf Fährmann sa at Tedesco hadde en gudegitt gave som trener. En glitrende leder, som evner å få det beste ut av folkene rundt seg. De som har jobba med ham forteller om en mann som snakker med en lidenskap og karisma som gjør at det er lett å tro på prosjektet, og lett å la seg motivere. Han lar spillerne føle at de er involvert i de avgjørelsene som tas, og oppfordrer dem til å komme med innspill. Tanken er at spillerne og laget er mer dedikert til kamplanen og spillestilen hvis de føler at de har vært med på å utforme den.

Tedesco feirer seier mot Lokomotiv Moskva i Champions League. (Foto: Scanpix)

Det mest kjente eksempelet er pausepraten i derbyet mot Borussia Dortmund. Schalke 04 lå under 0-4 til pause, men klarte utrolig nok å slå tilbake i andre omgang i en heseblesende kamp som endte 4-4. I etterkant var spillerne samstemte: pausepraten var helt avgjørende. Lavmælt og rolig hadde Tedesco forklart hva spillerne skulle gjøre. Han hadde bedt dem konsentrere seg om å vinne andre omgang, og glemme de fire målene de hadde sluppet inn. Så enkelt, men likevel så effektivt. Før han forlot Schalke 04 for Monaco, snakket veteranen Naldo om Tedescos unike evne til å få alle til å føle seg viktige. Alle behandles likt, uavhengig av status og lønn. Brasilianeren mente dette skapte et sterkere samhold i spillergruppa.

Denne sesongen har vært langt tøffere enn fjorårets hvetebrødsdager. Schalke 04 starta sesongen med fem strake tap, og har kun vunnet seks av 22 seriekamper. De ligger i skrivende stund på 14. plass i Bundesliga. En seier mot Manchester City vil være en enorm vitamininnsprøyting for laget fra Gelsenkirchen, men oppgaven virker i utgangspunktet umulig. Dette er Tedescos store svenneprøve. Kanskje kan den tysk-italienske ingeniøren gi mestertreneren en real utfordring på Veltins-Arena.

I Cruyffs fotspor

Kun tre lag har vunnet Champions League tre ganger på rad. Real Madrid er de eneste som har klart kunstykket to ganger. De regjerende mestrene kan ta sitt fjerde strake trofé i år, og det femte på de siste seks årene. Ajax dominerte turneringen tidlig på 70-tallet, men har måttet vente lenge på å komme tilbake i det gode selskap. Nå har tiden endelig kommet. I kveld får vi svaret på om supertalentene fra Nederland kan gjenskape gamle bragder på Johan Cruyff Arena.

Da jeg var liten, hadde Nederland noen av de aller feteste spillerne i verden. Spillere som Clarence Seedorf, Edgar Davids, Patrick Kluivert og Dennis Bergkamp gjorde meg stum av beundring. Teknisk briljante, sterke, smarte og så uendelig kule. De som er noen år eldre enn meg får stjerner i øynene bare man nevner Marco van Basten eller Frank Rijkaard. Og jeg husker fortsatt da jeg som ung fotballspiller ble besatt av å lære meg Cruyff-finta, og fikk servert et langt foredrag om spilleren, treneren og legenden Johan Cruyff. Nederlands fremste fotballambassadører inspirerte og fascinerte en hel verden. Ajax fikk fram verdensstjerner på løpende bånd, og Nederland var et lag man alltid måtte regne med i mesterskap.

Derfor er det noe herlig nostalgisk over å se Ajax i Champions League i år. Kampen mot Bayern München var et fyrverkeri. En ny generasjon Ajax-spillere er klare til å erobre verden, og de får lov til å utfolde seg under en trener som tør å slippe dem løs. Ungdommelig pågangsmot og energi krydret med rutine og erfaring fra spillere som Daley Blind og Dušan Tadić. For første gang siden 05/06-sesongen har de gått videre fra gruppespillet i Champions League. Det er lett å glemme at det bare er halvannet år siden de røk ut av Europa League-playoffen mot Rosenborg.

Matthijs de Ligt – Kaptein, leder, stopperbauta. (Foto: Scanpix)

Å se Ajax denne sesongen er å se spillere som kommer til å prege europeisk toppfotball i årevis framover. Matthijs de Ligt har lenge vært på radaren hos de fleste av Europas fotballgiganter. Han er den typen stoppertalent som bare dukker opp én gang per generasjon. I en alder av 19 år har han allerede spilt på seg verdifull erfaring både fra europeiske turneringer og landslaget. Han er kaptein, leder og klubbens stolthet. Allerede som 17-åring spilte han finale i Europa League. Da han debuterte for landslaget, ble han Nederlands yngste spiller siden 1931. En moderne midtstopper som både har fysikken, fotballhodet og de tekniske ferdighetene som skal til for å lykkes på det aller øverste nivået. Ajax vet de har ham på lånt tid, men nyter å se ham slå ut i full blomst. Vi vet ikke hvor han ender opp, men han kan sannsynligvis velge og vrake mellom de aller beste lagene til sommeren.

Frenkie de Jong er allerede klar for Barcelona. Han viderefører en kjær tradisjon for Ajax. Klubben fra Amsterdam er stolt av båndet de har til de katalanske mesterne. Når Barcelona-legenden Xavi sier at de Jong har “Barcelona-DNA” fordi han kommer fra Ajax, er det en annerkjennelse av den jobben de gjør og den typen fotballspillere de ønsker å produsere. Selv om midtbane-maestroen ikke er fostra opp i Ajax-akademiet, er det i Ajax han har blitt den spilleren Barcelona var desperate etter å sikre seg. Frenkie spiller med en modenhet og ro som aldri slutter å fascinere meg. Han har fantastisk overblikk, og en vanvittig imponerende evne til å orientere seg. Han har slitt med en skade og var usikker til kveldens kamp, men skal nå være spilleklar. I Spania er det ham alles blikk kommer til å være retta mot i kveld. De kommer til å følge ham med argusøyne. De vil vite hva de kan forvente av den kommende Barcelonaspilleren. På den iberiske halvøy blir kveldens kamp en slags førpremiere på kommende El Clásicos, og hver eneste bevegelse og ballberøring fra 21-åringen vil bli finstudert med lupe.

Donny van de Beek: Fra tribunen blant fansen til å spille mot Ribéry i Champions League. (Foto: Scanpix)

Kanskje kan Donny van de Beek bli den store helten i kveld? Arbeiderklassegutten som gikk på sin første Ajax-kamp som femåring. Den lokale favoritten som etter sigende var ønska av både PSG og Tottenham i januar. I kveld skal han stå foran supporterne han en gang var en del av, mens hymnen runger ut over stadion. I fjor sommer lagde Ajax en inspirasjonsvideo for å overbevise talentene sine om å bli værende i klubben litt til, før de tok steget ut i Europa. Sju av de største talentene ble sammenligna med hver sin tidligere Ajax-legende for å vise hvordan de først kunne bli stjerner i Ajax, og så ha fantastiske karrierer med trofeer, heder og ære ute i Europa. I den filmen ble van de Beek sammenligna med selveste Wesley Sneijder. De er ikke nødvendigvis så like som spillertyper, men valget sier mye om hvilket potensiale Ajax mener unggutten har.

Det er ingen enkel oppgave de unge supertalentene har foran seg i kveld. Én ting er å spille uavgjort mot Bayern Munchen i to gruppespillskamper. Noe helt annet er å skulle tukte selveste Real Madrid når det virkelig gjelder i Champions League. Tradisjonen tro har Real Madrid hatt en høst der de har underprestert. Cristiano Ronaldo, det fremste symbolet på alle Champions League-triumfene, er borte. Marcelo har ikke vært i form. Men som vanlig, finner trofégrossistene formen etter nyttår. Livet har lært meg at man aldri noensinne kan avskrive Real Madrid i Champions League. Uansett hvor mye de sliter i hjemlig serie, er det som om noen skrur på en bryter når Champions League-hymnen strømmer ut av høyttalerne.

Los Blancos har gjort det til en vane å løfte Europas gjeveste klubbtrofé hver vår. Nå ser det nok en gang ut som om de har klart å prikke inn formen til utslagsrundene i Champions League. Dette er den ultimate testen for Erik ten Hag og hans unge mannskap. Real Madrid er selvsagt favoritter til å gå videre. Det skulle bare mangle. Men kanskje kan Ajax gi dem en real kamp, hjemme på eget gress. Dette er den typen oppgjør som gir med sommerfugler i magen. Noen av verdens mest meriterte stjerner mot talentene som trollbinder oss. Det er bare å finne fram popcornet og nyte noe av det aller beste fotballen har å by på!

Peps gullgutt

Som 18-åring var Bernardo Silva milevis unna å få spilletid i Benfica. Denne sesongen er han en av Manchester Citys beste spillere. “Messizinho” har blitt Peps gullgutt og har bevist gang på gang at fotballintelligens kan trumfe fysikk.

På 7-årsdagen fikk Bernardo Silva en bursdagsgave han aldri kommer til å glemme. Han vokste opp i en familie der fotball betydde alt. Farens familie var Benfica-supportere, mens moras familie heia på Sporting. Selv ble han tidlig Benfica-supporter, og Rui Costa var den store helten. Da han var seks år gammel, fikk han tilbud om å spille for Benfica-akademiet. En drøm var i ferd med å gå i oppfyllelse. Men foreldrene sa nei. Det var for langt unna, for dyrt, og han var for ung. Han maser og maser, men kommer ingen vei.

Så kommer bursdagen. Fra morfaren, Sporting-supporteren, får han bare et kort. Når han åpner kortet, ser han Benfica-logoen og teksten “Gratulerer med dagen, du skal spille for Benfica”. Bestefaren bladde opp for at barnebarnet skulle få sjansen til å spille for klubben han selv ikke kunne fordra. 

Tida i Benfica ble likevel ikke slik Bernardo hadde drømt om. Etter hvert som han ble eldre, slet han med å få spilletid på ungdomslagene. Han var liten av vekst, og enkelte trenere så ikke potensialet i den spede unggutten. Som 16-åring vurderte han å forlate Benfica. Så møtte han en trener som forandra alt. Fernando Chalana ble som spiller kalt “Det lille geniet”, og jobba nå i Benfica-akademiet. Han ga Bernardo Silva kallenavnet Messizinho, og sa til ham:

“Hør her. Treneren din har ikke peiling på fotball. Du er den beste spilleren her. Og stol på meg… En dag kommer du til å være veldig viktig.”

Å ha Chalana i ryggen betydde enormt mye for Silva, og selv beskriver han dette som den viktigste samtalen han har hatt. Han bet tenna sammen, og fortsatte å jobbe målretta for å gjøre seg fortjent til en plass på A-laget til Benfica. Han spilte seg inn på B-laget, men uansett hvor bra han presterte der virka det umulig å komme seg inn på A-laget. Dråpen som fikk begeret til å renne over var da han ble satt til å spille venstreback på trening. Da innså han at sjansene for å få spilletid var så godt som ikke-eksisterende.

Sammen med blant andre Kylian Mbappé og Thomas Lemar var Bernardo del av et Monaco-lag som stormet fram med ungdommelig pågangsmot. (Foto: Scanpix)

Han trengte å komme seg vekk, og bare dager før 20-årsdagen dro han til Monaco. Da hadde han i løpet av hele 13/14-sesongen kun fått et eneste innhopp i serien for Benfica. Spranget fra portugisisk andredivisjon til et høytflyvende Monaco kunne kanskje virke altfor stort. Men i Frankrike blomstra den lille portugiseren. Han ble del av et ungt og underholdende Monaco-lag som til slutt endte opp med seriegull.

Fra å ikke en gang få spilletid i Benfica, hadde Bernardo Silva plutselig blitt en av Europas mest spennende spillere. Sommeren 2017 åpna Manchester City sjekkheftet og sikra seg både Silva og lagkamerat Benjamin Mendy. Det er ikke enkelt å spille seg inn på midtbana hos Pep. Konkurransen er knallhard, men denne sesongen har Silva blitt en av Guardiolas viktigste spillere. Etter oppgjøret mot Chelsea i Community Shield i august, var Pep krystallklar:

“Prestasjonen til Bernardo Silva var et mesterverk. (…) Akkurat nå, er det Bernardo og 10 andre spillere.”

Pep peker og forklarer. Bernardo Silva lytter og utfører. (Foto: Scanpix)

I september fulgte han opp med ny ros:

“Som trener er det er nesten umulig å være mer fornøyd med ham. Det er derfor han fortjener alle minuttene han har spilt. Han spilte mye forrige sesong, men ikke i startelleveren, og jeg glemmer ikke hvordan han oppførte seg foran lagkameratene forrige sesong. Han var et forbilde, og det er derfor jeg sa at jeg ikke veit hva som skjer i framtida, men hvis jeg er her kommer han til å bli værende. Fordi han er helt spesiell.”

Hva er det som gjør Silva så spesiell? Først og fremst er han en ekstremt intelligent spiller. Han er vanvittig god til å finne og skape rom, og velge de riktige pasningsalternativene. Han beveger seg alltid smart uten ball, og har fantastisk teknikk med ball i beina. I tillegg har han enorm arbeidskapasitet, og kan bekle flere ulike posisjoner. Hans tidligere trenere fra tida i Benfica-akademiet har fortalt at Bernardo tidlig lærte seg å ligge et hakk foran motstanderne når han fikk ballen. Han visste at han ikke kunne slå dem fysisk, så han måtte i stedet finne ut hvordan han kunne unngå å bli takla. 

Han er fortsatt bare 24 år gammel, og kan fremdeles ta nye steg. Portugiseren beskrives som lærevillig og jordnær, og lar seg ikke distrahere av all glamoren som følger med når man spiller for et lag som cruisa inn til seriegull forrige sesong. Han passer perfekt inn i Manchester City, og Pep Guardiola ser ut til å være den rette mannen for å videreforedle det enorme talentet han har. 

Mange ser for seg Bernardo Silva som David Silvas arvtaker på sikt. Det er store fotballsko å fylle, men Bernardo ser ut til å være moden for oppgaven. Så langt denne sesongen har han vært en av Premier Leagues aller beste spillere. I dag får Manchester City besøk av Shakhtar Donetsk i Champions League, og kanskje kan den lille portugiseren skape et nytt mesterverk på Etihad i kveld.

Nye tider i Madrid

De siste årene har Real Madrid dominert Champions League. Spanjolene har vunnet fire av de siste fem finalene, og har vært nærmest ustoppelige i turneringa. Gang på gang har de slått tilbake når det så ut som de var i ferd med å ryke ut. De har hatt en helt egen evne til å heve seg når det gjelder som mest. Nå er både Zinedine Zidane og Cristiano Ronaldo borte. Julen Lopetegui skal prøve å lede Los Blancos til nye triumfer.

Real Madrid hadde nettopp vunnet sitt tredje strake Champions League-trofé, en bragd få trodde var mulig. Konfettien hadde enda ikke lagt seg helt da Zinedine Zidane kalte inn til pressekonferanse. Det han hadde på hjertet sendte sjokkbølger gjennom den spanske hovedstaden. Helt ut av det blå annonserte Zidane at han var ferdig som Real Madrid-trener. Han sa at klubben trengte forandring. Og forandring har de fått til gangs. Cristiano Ronaldo, selve symbolet på klubbens suksess i Europa, har også sagt takk for seg. Dermed er en æra over i Madrid, og et nytt kapittel i klubbens stolte historie er i gang.

Det er ingen enkel jobb å skulle følge etter Zidane. En klubblegende som spiller, og en trofégrossist av de sjeldne som trener. Ni trofeer på to og en halv sesong er helt vanvittig. Tre på rad i Champions League skal egentlig ikke gå an. Da sjokket hadde lagt seg, begynte selvfølgelig ryktene å svirre om hvem som skulle få den prestisjefylte jobben. De færreste gjetta på Julen Lopetegui. Men rett før VM sprakk nyheten om at baskeren skulle ta over Real Madrid, og sendte Spania inn i totalt kaos. Selv om Lopetegui kanskje ikke er blant de mest navngjetne trenerne, imponerte han stort i den tida han fikk som Spanias landslagstrener. Han bygde et landslag som spilte underholdende og effektiv fotball, med flere Real Madrid-spillere som sentrale brikker.

Real Madrids president Florentino Pérez og Zinedine Zidane på pressekonferansen der Zidane annonserte sin avgang. (Foto: Scanpix).

I Lopetegui får Real Madrid kanskje ikke en merittert trener med haugevis av trofeer i skapet. Men de får en trener som er kjent for å kunne utvikle unge spillere. Han har vunnet EM både med Spanias U19-lag og U21-lag, og kjenner blant andre Isco og Dani Carvajal fra den tida. En trener som kan videreforedle ungt talent bør passe klubben perfekt. Den siste tida har vi nemlig sett en endring i Real Madrids strategi på overgangsmarkedet. Der det tidligere ofte handla om å hente en “galactico”, en superstjerne, sikter de seg nå inn på unge talenter. Nå kjøper de morgendagens verdensstjerner, og de har nesten slått ren knockout på Barcelona når det gjelder å sikre seg unge lovende spanjoler. Spillere som Marco Asensio, Dani Ceballos og Jesús Vallejo.

I sommer forventa mange at Real Madrid skulle bruke pengene de fikk for Cristiano Ronaldo på en klassisk galactico. Thibaut Courtois kom riktignok inn dørene på Santiago Bernabéu, men ellers var det få etablerte verdensstjerner som ble presentert med brask og bram i sommer. I stedet kom blant andre den svært lovende backen Álvaro Odriozola, som fikk sin landslagsdebut da Lopetegui var landslagstrener. Og mens vi alle grubla på hvem som skulle erstatte Ronaldo, gikk Lopetegui ut og sa at han var fornøyd med de spillerne han allerede hadde. Et viktig signal til spillergruppa, og uvant i en tid der mange trenere er opptatt av å snakke om forsterkningene de trenger for å kunne utkonkurrere rivalene.

Også på det taktiske planet kommer Lopetegui inn med nye ideer. Han er kjent for å være langt mer taktisk og ha en mer definert spillestil enn Zidane. Franskmannen ble aldri betrakta som en genial fotballfilosof med klare ideer om hvordan han skulle spille. De fleste er enige om at Zidane først og fremst var utrolig god på å håndtere spillerne, motivere dem og få fram det beste i dem. Under Lopetegui vil vi sannsynligvis se et Real Madrid som har en tydeligere og mer konsekvent stil. 

Tidligere har Barcelona og Real Madrid ofte hatt totalt ulik spillestil. Mens Barcelona har vært flaggskipet for Pep Guardiolas possession-baserte tiki-taka, har Real Madrid vært mer et direkte kontringslag. Lopetegui har en langt mer pasningsorientert stil enn sin forgjenger, noe vi allerede har sett i Real Madrids første seriekamper. Etter fire kamper har Real Madrid faktisk slått flere pasninger enn Barcelona, og har flere vellykka kortpasninger enn rivalene i Catalonia. 

Cristiano er borte. Nå må resten av BBC levere. (Foto: Scanpix)

Gareth Bale ble nylig spurt om hva som har endra seg etter at Cristiano dro. Han sa at det var litt mer avslappa nå, og at det nå vil handle mer om laget og om å jobbe som en enhet, i stedet for å fokusere på en enkeltspiller. Det passer i så fall Lopetegui godt. Hvis han får viljen sin, skal hele laget være involvert og jobbe som et kollektiv. Alle skal bidra, både offensivt og defensivt. Tidligere har mye av Real Madrids spill handla om å skape sjanser for Cristiano Ronaldo. En naturlig strategi, når man har en slik spiller tilgjengelig. Når han er borte og Lopetegui er på plass, tvinger det fram endringer.

Enkelte spillere får nå en ny sjanse til å blomstre. Zidane var aldri Bales største fan, og nå kan Bale få en ny vår med en ny trener. Alle målene til Cristiano skal erstattes, og Bale er en åpenbar arvtaker hvis han klarer å holde seg skadefri. Så langt i sesongen har vi også sett en helt ny Karim Benzema. I årevis har han gjort grovarbeidet i skyggen av Ronaldo, nå er han plutselig den som scorer målene. Men den som virkelig kommer til å tjene på at Lopetegui har tatt over, er Isco.

I fjor var Spanias landslag stedet der Isco fikk utfolde seg, og han ble hyppig brukt av Lopetegui. De jobba sammen allerede da Lopetegui trente U21-landslaget, og han vet akkurat hvilke kvaliteter Isco gir laget. I vår uttalte Isco at han på landslaget fikk tillit fra treneren på en helt annen måte enn i Real Madrid, og at landslaget derfor var enormt viktig for ham fordi det “ga ham liv”. Isco er en helt fantastisk spiller, som nå kommer til å få langt mer ansvar og tillit også på klubblaget. Hvis han griper sjansen med begge hendene, kan han endelig ta steget opp blant de aller aller beste.

I kveld begynner et nytt europeisk eventyr for Real Madrid. De tar i mot Roma, og Lopetegui vet hva supporterne forventer. Real Madrid skal vise at de fortsatt er et lag man alltid må regne med blant favorittene i Champions League, uavhengig av hvem som forsvinner ut dørene. Sesongen er så vidt i gang, men det står allerede mye på spill. Bare seier er godt nok. Vær så god, Julen. Scenen er din.

Stortalentene å se opp for i Champions League

Endelig er Champions League tilbake. De beste av de beste skal møtes mens hymnen runger over stadion. Selv om Champions League er stjernenes lekestue, er det også turneringa der morgendagens helter kan få sitt store gjennombrudd. Å se unge spillere få utfolde seg i Champions League er noe av det morsomste jeg vet.

Derfor har jeg valgt ut de 10 unge spillerne utenfor Premier League jeg gleder meg mest til å følge i årets turnering. Lista består av spillere som er født i 1996 eller senere. Noen av dem er allerede kjente navn, mens andre skal prøve seg på Europas største fotballscene for aller første gang.

Her er mine 10 utvalgte:

De erfarne

“Er du god nok, er du gammel nok”, er et slagord som dukker opp med jevne mellomrom. Denne gjengen er definitivt gode nok, og har allerede fått prøve seg i Champions League. Selv om de har solid erfaring og noen av dem alt er store stjerner, er de fortsatt spillere i utvikling. Sultne talenter som stadig jakter neste høydepunkt. 

Kylian Mbappé
Født: 1998. Klubb: PSG
Selv om han fortsatt er tenåring, er Mbappé allerede superstjerne. I sommer ble han den første tenåringen siden Pelé som har scora i en VM-finale. Han ble selvfølgelig kåra til den beste unge spilleren i VM, og har allerede scora 10 mål i Champions League. Akkurat nå ser Mbappé ut som en spiller som kommer til å prege det neste tiåret av den internasjonale fotballen som en av de aller aller beste. Det virker nesten unødvendig å ha ham med på lista, samtidig kan man ikke utelate ham bare fordi han er for god. Og selv om han allerede er verdensmester, blir det fortsatt utrolig spennende å følge ham i Champions League. PSG er desperate etter å lykkes i Europa, og mange forventer at Mbappé skal være nøkkelen.  Hvor høyt er egentlig potensialet hans? Vil han ta nye steg i år? Jeg gleder meg til fortsettelsen på det som allerede er en imponerende karriere.

Mbappé er allerede stor nok stjerne til å ha fått sin egen voksfigur. (Foto: Scanpix)

Marco Asensio
Født: 1996. Klubb: Real Madrid
De som følger spansk fotball har lenge latt seg begeistre av gutten fra Mallorca. I fjor kom han ofte inn som innbytter i Champions League, men i år kommer han sannsynligvis til å få tillit fra start langt oftere. Cristiano Ronaldo er borte, og da blir det rom for nye offensive stjerner. Asensio har en drøm av en venstrefot, og har gjort det til en vane å nesten bare score fantastisk vakre mål. Han er også flink til å sette opp lagkameratene i gode scoringsposisjoner, og har allerede tre assist på fire seriekamper i år. 

Christian Pulisic
Født: 1998. Klubb: Borussia Dortmund
Pulisic var bare 17 år da han debuterte i Champions League, og ble Dortmunds yngste spiller noensinne i turneringa. Han er USAs største fotballtalent, og har allerede etablert seg som en sentral spiller både for landslaget og for klubben. Han var knust da USA ikke klarte å kvalifisere seg til VM, men i og med at han fyller 20 år i dag vil han definitivt få flere muligheter. Han er enda ikke ferdigutvikla som spiller, men har et enormt potensiale. Ingen dribla mer enn Pulisic i fjorårets Bundesliga, og han kan bli fantastisk å følge i årets turnering.

Christian Pulisic har gode minner fra Champions League. Her fra åttedelsfinalen i 2017. (Foto: Scanpix)

Cengiz Ünder
Født: 1997. Klubb: Roma
Det var nok enkelte som rynka på nesa da en relativt ukjent unggutt fra Tyrkia ble annonsert som Salahs erstatter i Roma. Det tok riktignok tid før Cengiz Ünder fant seg til rette i Italia, men etter jul blomstra han for alvor. Han har blitt kalt “den tyrkiske Dybala”, ikke bare fordi de ligner av utseende. Kjapp, teknisk og med en strøken venstrefot ble han etter hvert Romas nye yndling. Roma-supporterne kåra han til årets unge spiller, og Eusebio Di Francesco har flere ganger rost ham opp i skyene for lagånden og treningsmoralen hans. I fjor hadde han assisten på målet som sendte Roma til semifinale i Champions League. Kan han toppe det i år?

Fedor Chalov
Født: 1998. Klubb: CSKA Moskva
Etter VM i sommer har russisk fotball fått en ny giv. Mange unge spillere markerte seg, men en av dem som ikke fikk være med på moroa var 20 år gamle Fedor Chalov. Den unge spissen har hatt en fantastisk start på sesongen for hovedstadslaget, med seks mål på de fire siste kampene. Fedor Chalov er langt mindre etablert enn de andre her, men dette blir faktisk hans tredje sesong i Champions League. Han debuterte i turneringa allerede som 18-åring, men venter fortsatt på sin første CL-scoring. I sine yngre dager briljerte han i UEFA Youth League, og nå får vi se om han kan leve opp til forventningene også blant de voksne.

Comeback Kid

Ousmane Dembélé
Født: 1997. Klubb: Barcelona
Jeg kunne ha valgt ut Malcom eller Arthur, Barcelonas unge nykommere. I stedet går jeg for en comeback kid. Den nybakte verdensmesteren ble henta til Barcelona i fjor for å erstatte selveste Neymar, etter å ha imponert voldsomt for Borussia Dortmund og Rennes. Skader og dårlig form ødela mye av den første sesongen, og da man blir fort stempla som flopp når man har kosta godt over en milliard kroner. Denne sesongen ser det ut som Dembélé har blitt sitt gamle jeg igjen. Han har scora i tre kamper på rad i La Liga, og er en spiller som har x-faktoren som skal til for å prege Champions League-kamper.

Endelig stemmer det for Dembélé. Her får han en god klem etter å ha scora de avgjørende målet mot Real Sociedad forrige helg (Foto: Scanpix)

Debutantene

En rekke unge spillere skal få prøve seg for aller første gang i Champions League denne høsten. Her er de fire jeg syns er mest spennende.

Matthijs de Ligt
Født: 1999. Klubb: Ajax
Han er bare 19 år, men er allerede en bauta i midtforsvaret til Ajax. Som 17-åring fikk han både sin debut på landslaget og spilte finale i Europa League. Nå er han kaptein i Ajax, og blir sett på som en av dem som kan lede Nederland tilbake til fotballtoppen. Han er en intelligent spiller med en taktisk forståelse som skulle tyde på at han var langt eldre. Han er vondt å møte i dueller, samtidig som han har solide tekniske ferdigheter. Unggutten har allerede vært rykta til en rekke storklubber, og hvis han får vist potensialet sitt i Champions League vil rykteflommen bare øke.

David Neres
Født: 1997. Klubb: Ajax
Det er ingen overraskelse at Ajax flommer over av ungt talent. Men det er ikke bare unge nederlendere som herjer i Amsterdam. Brasilianske David Neres hadde sin første hele sesong i Ajax i fjor, og ble klubbens toppscorer med 14 mål. I tillegg leverte han 13 målgivende pasninger i det som alt i alt var en imponerende sesong. Han har enorm fart, og er både tilrettelegger for lagkameratene og en god avslutter. Han er fantastisk underholdende å se i aksjon, og kan fort bli en ny kjæledegge for mange som ikke følger Eredivisie til vanlig.

David Neres og Matthijs de Ligt feirer scoring i Champions League-kvaliken (Foto: Scanpix)

Rodri
Født: 1996. Klubb: Atlético Madrid
Det er ikke lite som er forventa av Rodri. For Atlético Madrid skal han bli den nye Gabi, og på landslaget skal han være den neste Sergio Busquets. Det kan være tungt å leve opp til, men basert på det han viste i Villarreal i fjor er det all grunn til å ha store forhåpninger. Nå er han tilbake i barndomsklubben i Madrid, og har tatt over Gabis gamle draktnummer. Han kan dirigere spillet fra midtbana, og fungere både som ballvinner og den som setter i gang angrep. Rodri har selv sagt at han alltid har drømt om å komme tilbake til Atlético, og nå får han også sjansen til å spille Champions League i barndommens drakt.

Carlos Soler
Født: 1997. Klubb: Valencia
Valencia er tilbake igjen i Champions League, og noe av grunnen til det er Carlos Soler. Han er en ekte Valencia-gutt, født og oppvokst i byen, og har vært i klubben siden han var barn. Valencias juvel har fantastiske tekniske ferdigheter, men skulker ikke unna det defensive arbeidet av den grunn. Han er allsidig og kan bekle ulike posisjoner, og ryktene sier at både Manchester United og Juventus er meget interessert i å sikre seg unggutten. Skjebnen ville det slik at Carlos Soler nå skal spille mot både den gamle dame og de røde djevlene i sin første sesong i Champions League. Kanskje viser han akkurat hvorfor de to storklubbene jakter hans signatur.

Bonusspor: I sine fedres fotspor?

Jeg skulle gjerne ha hatt med minst dobbelt så mange spillere, men sniker inn et lite bonusspor. For i år kan to tenåringer følge i sine fedres fotspor. Både Patrick Kluivert og George Weah har tidligere satt sitt preg på Europeisk fotball. I år får kanskje Justin Kluivert (19 år, Roma) og Timothy Weah (18 år, PSG) sjansen. Kan de ta steget ut av fedrenes skygge? Det er altfor tidlig å si, men kanskje får vi se dem utfolde seg allerede i år.