Talentet Italia ikke fortjener

2. april 2019. Cagliari mot Juventus. Moise Kean spiller sin andre kamp fra start for Serie As suverent beste fotballag. 19-åringen er Italias aller heiteste spisstalent, og omtales allerede som et fenomen. Mange mener han er mannen som endelig kan løse Italias spissproblem, og han har nylig scora sine to første mål for landslaget. Han er et naturtalent av de sjeldne, en ung gutt som er i ferd med å oppnå drømmene sine. Så skjer det igjen. Lydene som hjemsøker italienske tribuner. Apelyder. Grov rasistisk hets.

Etter at Moise Kean satte inn Juventus’ andre mål for dagen ble hesten enda verre. Bilder av 19-åringen som står opp mot rasistene har gått verden rundt. Det samme gjelder Bonuccis kommentarer etter kampen, der han sa at Kean hadde 50 % av skylda for rasismen, fordi han visstnok hadde feira målet på en provoserende måte. Bonucci har fått tydelig beskjed om at han er helt på bærtur, og har i etterkant prøvd å glatte over de hårreisende utsagnene sine. Raheem Sterling, Yaya Touré og Lilian Thuram har alle sagt klart ifra om at spillere som utsettes for rasisme aldri har deler av skylda.

Mange nordmenn har et anstrengt forhold til italiensk fotball. Selv er jeg enormt fascinert av italienernes Calcio, og har fulgt ligaen siden jeg var 12 år. Jeg elsker tifoene, stemninga, de aldrende superspissene, draktene, lidenskapen og galskapen. Samtidig er jeg dypt bekymra for den rasismen som ser ut til å spre seg som ild i tørt gress. Det gjør vondt å innse at rasismen Kean ble utsatt for ikke overrasker meg. Det er grusomt, dehumaniserende og forkastelig. Men det overrasker meg ikke. Vi har sett det så mange ganger nå, mot ulike spillere, fra ulike supportergrupper. Det er et mønster, ikke tilfeldige hendelser fra enkeltpersoner.

Moise Kean foran Cagliari-supportere etter å ha scora. (Foto: Scanpix)

Det som skremmer meg aller mest, er at jeg ikke tror Italia kommer til å få bukt med tribunerasismen med det første. Det er verken nok vilje eller ork til å gjøre noe med det. Når fotballforbundet og klubbene blir spurt, vil de selvsagt si at de gjør alt de kan for å bli kvitt rasismen. Likevel sliter jeg med å tro på at de skal klare det. Det skjer for ofte, for systematisk, og tiltakene som settes inn er for veike.

Det kan være mange grunner til at Serie A har et større rasismeproblem enn de andre store ligaene i Europa. Italias politiske historie og debattklima gjør dem sannsynligvis mer sårbare. Fotball og tribunekultur eksisterer aldri i et vakuum, de formes og former samfunnet rundt seg. En av dem som nå har uttalt seg om rasisme i Serie A er innenriksminister Matteo Salvini, en av Italias mektigste menn. Han beskrives som en neo-nasjonalist, og har i de siste dagene markert seg ved å lansere en allianse i EU-parlamentet med blant andre Marine Le Pen, Sannfinnene og Dansk Folkeparti.

Salvini har gått langt i å bagatellisere rasisme på tribunene, og har blant annet latterliggjort noen av fotballforbundets tiltak mot rasisme. Han er motstander av at kamper skal kunne stoppes på grunn av rasisme, på tross av at det å stoppe kamper er en del av FIFAs egne prosedyrer for å håndtere tribunerasisme. Det er heller ikke spesielt betryggende at han rett etter rasistiske hendelser i Serie A har brukt tida si på å forklare at man må akseptere et visst nivå av “banter” i fotballen, og å spørre seg om buing på Bonucci også er rasisme.

Matteo Salvini sammen med Marine Le Pen. (Foto: Scanpix)

Det går en rød tråd fra Bonuccis “klønete” kommentarer til Salvinis påstand om at fotballspillere må tåle rivalisering fra supporterne. Gang etter gang ser vi at trenere, politikere og klubbpresidenter prøver å bortforklare det hele, eller at de først og fremst er opptatt av at man ikke må skjære alle supporterne over én kam. Etter kampen mellom Cagliari og Juventus påsto Cagliaris president Tommaso Giulini at Bernardeschi eller Dybala ville ha blitt behandla på nøyaktig samme måte hvis det var de som hadde oppført seg som Kean og Matuidi. Det er selvfølgelig ikke sant. De roper ikke apelyder etter Bernardeschi eller Dybala, og det vil de heller aldri gjøre. Det er også verdt å nevne at dette ikke er første gang spillere utsettes for rasisme når de kommer til Cagliari. Det samme skjedde med Matuidi i fjor, og med Sulley Ali Muntari i 2017. Muntari fikk til og med gult kort fordi han tok kontakt med dommeren og ba ham stoppe kampen på grunn av rasismen han ble utsatt for.

Straffen for tribunerasisme er stort sett en kamp eller to med tomme tribuner. Hvis man kan bevise at det ble ropt apelyder. Hvis man kan bevise at de som ropte var mange nok. I Italia kan man også straffes for det som kalles territorial diskriminering, for eksempel når nord-italienske supportere synger sanger om at napolitanere må begynne å bruke såpe eller at de håper at Vesuv har et nytt vulkanutbrudd. Absurd nok har det vært tilfeller der “territorial diskriminering” har blitt møtt med strengere sanksjoner enn apelyder på tribunene. Regional identitet, stigmatisering og opposisjon er mye sterkere i Italia enn det vi er vant til her i Norge. Likevel mener jeg det er skummelt å blande rasisme og denne typen “diskriminering”.

For det første er det grunnleggende forskjell på rasisme og fordommer mot folk basert på hvilke del av Italia de kommer fra. Rasisme er et globalt, strukturelt problem som påvirker mennesker i de aller fleste moderne samfunn. Apelyder er en del av en historisk dehumanisering av spesielt mennesker med afrikansk opphav, og inngår derfor i en langt mer alvorlig form for hets enn stygge sanger om en by eller en region. Å omtale det på samme måte som “territorial diskriminering” er å bagatellisere rasisme.

I tillegg skaper det problemer blant supporterne, fordi det å synge stygge ting om lag fra andre deler av landet tross alt er en ganske grunnleggende del av moderne supporterkultur. Man kan for all del mene at mye av det som synges om andre byer er grovt, uetisk, unødvendig og stygt. Men selve kjernen i det å være supporter av en klubb, bygger ofte på en form for “oss-mot-dem”-mentalitet, der fellesskapet til en by og et lag er det som holder supporterne sammen i kamp mot rivaler fra andre deler av landet. Når italienske supportere opplever å bli sanksjonert for dette, skaper det naturligvis motstand. Mange fnyser av det, og mener det er helt latterlig. Og når det da blandes sammen med sanksjoner mot tribunerasisme, risikerer man at folk ikke tar rasisme på alvor heller.

Koulibaly på vei av banen med rødt kort, i en kamp der han ble utsatt for grov rasisme. (Foto: Scanpix)

Det er helt åpenbart at italiensk fotball har et rasismeproblem. Selv om de aller fleste oppfører seg skikkelig på kamp, er de som roper apelyder, rasistiske sanger og har med rasistiske bannere såpass mange at det er et mønster. Det skjer igjen og igjen. Da det i fjor var snakk om at Balotelli var aktuell som visekaptein for det italienske landslaget, ble han møtt av bannere der det sto “Min kaptein har italiensk blod”. Balotelli har selv sagt at fotballrasismen er langt verre i Italia enn i andre land han har spilt i. Tidligere Milan-spiller Kevin-Prince Boateng ble en viktig stemme i debatten om fotball og rasisme da han forlot banen i protest etter å ha blitt utsatt for grov rasisme i en treningskamp vinteren 2013. Han har senere fortalt at han forlot italiensk fotball på grunn av rasismen.

Moise Kean har nå blitt det nye symbolet på kampen mot rasisme i italiensk fotball. Det er en tung kamp, og et stort ansvar for en tenåring som er helt i starten av karrieren. Han kan være Italias neste store superspiss, i et land der altfor mange ikke syns han er italiensk nok for landslaget. Spillere som Kean utsettes jevnlig for dehumaniserende rasistisk hets på italienske tribuner. På mange måter er Moise Kean talentet italiensk fotball ikke har gjort seg fortjent til, med mindre de begynner å ta rasisme på alvor.