Premier League har endret seg

Den siste måneden har til og med engelsk presse innsett at deres egen liga ikke nødvendigvis er verdens mest konkurransedyktige. Forskjellen på topp og bunn er blitt såpass stor både når det gjelder kvalitet og bredde i troppen at flere managere, som Mark Hughes (Stoke) og Rafael Benitez (Newcastle) har plassert sine beste spillere på benk og tribune før møter med storlagene. Newcastles inngang og gjennomføring den første halvtimen hjemme mot Manchester City var bare pinlig. Benitez og spillerne hans virket å innse at de møtte overmakten. Bussparkering er én ting, men hvis den nye normalen for lagene på nedre halvdel er å resignere allerede før kampstart får tilhengere av en europeisk superliga vann på mølla.

Klopp har gjort Liverpool attraktivt

Da Luis Suárez og Steven Gerrard forlot Liverpool var det stor bekymring for hvor man skulle ta veien og hvem som kunne skyte laget til nye høyder. Brendan Rodgers forsøkte å hente spillere som Diego Costa, Willian, Mohamed Salah og Alexis Sánchez, men de ville heller bo og spille i London. Med Jürgen Klopp som manager har Liverpool en annen tiltrekningskraft. Han har gitt The Kop nye helter i  Sadio Mané og spesielt Salah, som er den første spilleren siden Suárez som tåler sammenligning med uruguayaneren. Til sommeren kommer Naby Keita, som er en stor oppgradering sentralt på midten. Virgil Van Dijk var ønsket i Chelsea og Manchester City, men midtstopperen nevner Klopp som en viktig årsak til at han ønsket seg til Liverpool.     … men ikke attraktivt nok for Coutinho, som med all sannsynlighet gjør som forlater klubben til fordel Barcelona. Han etterlater seg et stort tomrom.

Galskapen må stoppes 

Fotballens utvikling og allskens teknologi gjør at spillerne presses til å yte så mye som mulig og den fysiske belastningen er høyere enn noensinne. Med det sinnsyke juleprogrammet denne sesongen har risikoen for skader vært rekordstor. I tillegg går kamphyppigheten utover intensiteten og kvaliteten på kampene. Runden i nyttårshelgen var full av 0-0-kamper og forestillinger med lav underholdningsverdi. Det må da være bedre å sløyfe ligacupen, som nå alle lag i ligaen nedprioriterer og legge inn en serierunde eller to i midtuker på høsten.

Dommerne trenger hjelp 

Kanskje programmet er i overkant tøft for dommerne også. Med mange kamper på få dager kommer også dommerfeil som perler på ei snor. Denne jula har det vært ekstremt. Etter Chelsea-kampen antydet Arsène Wenger at Arsenal generelt bevisst behandles dårlig av dommere. Her er hedersmannen på bærtur. For med unntak av brukbare Michael Oliver er nivået veldig lavt, og det hjelper og går utover alle lag. Videodømming kommer til England (Carabao Cup) denne måneden, og mange kommer til å bli irritert. Mitt håp er at dommere kan få mer hjelp enn bare mållinjeteknologi, for det trengs åpenbart.

De parkerte topplagene slipper seg løs

Bare ett lag kan vinne Premier League. Med all sannsynlighet blir det Manchester City. Resten av topp seks kjemper om å bli topp fire, som for alle kun vil oppfattes som godkjent. Dermed virker det ikke som hverken managere eller spillere tar store hensyn uansett motstander, og i stedet varter opp med deilig offensiv fotball. En Champions League-plass er selvsagt veldig viktig, men inntrykket når man ser de fleste av topplagene er at de har lite å tape. Tvangstrøyene er borte og vi koser oss.

Roy har fått sin renessanse

Den avskiltete og latterliggjorte manageren overtok et lag blottet for poeng, mål og tro. Nå har de ett tap på elleve kamper og er det eneste bunnlaget med vind i seilene. Hodgson har fått orden på strukturen og ved å gi Wilfried Zaha litt mer taktisk frihet enn resten har han en av ligaens store formspillere. Dersom ingen snapper Zaha i dette overgangsvinduet kommer Palace til å holde seg med god margin.

Lingard ble årets julemirakel

Det eneste topplaget som ikke virker å kose seg for tiden er Manchester United. Én offensiv spiller har fått sitt absolutte gjennombrudd for klubben han har kalt sin siden han var syv år gammel. Med tre mål og én assist i juleprogrammet er Jesse Lingard ligaens  tredje mest produktive spiller. 85 minutter går det mellom hver gang han er involvert i mål. Han ser ikke så veldig elegant ut når han behandler ballen og beveger seg med sine veldig karakteristiske høye skuldre. Men han er en spiller som er i ferd med å maksimere potensialet sitt. Det han ikke har av eleganse og finesse tar han igjen med taktisk kløkt, gjennombruddskraft og sluttprodukt. Mange stusset da Mourinho ga han tillit, men portugiseren visste hva han gjorde, for når andre har sviktet har Lingard vært redningen.

Storkamper er best på Emirates

4-3 mot Leicester, 1-3 mot Manchester United, 3-3 mot Liverpool og 2-2 mot Chelsea. Arsenals hjemmebane har vært stedet for de herligste kampene denne sesongen. Stae Wenger har ikke det beste mannskapet, men de byr i hvert fall på seg selv. Om hverandre skaper og byr de på store sjanser og da blir det flere kaoskamper enn noensinne. I februar kommer Manchester City på besøk. Vi gleder oss.

Nå eller aldri for José Mourinho

Han hadde fått tilbake gnisten, dressen var på og smilet var på lur. I høst så Mourinho ut som den gode gamle og laget hans vant kamp etter kamp. Men i desember har Manchester City sakte seilt av gårde, og det som lignet et «two horse race» har blitt en kamp om å bli nest best. Dette ser ut til å bli første gang på over 15 år Mourinho ikke vinner ligaen i sin andre sesong i en klubb. De siste ukene har han åpent ytret ønske om større midler til spillerkjøp og tatt fighten med United-helt Paul Scholes, som kritiserte flere av lagets nåværende spillere. Nå må portugiseren vise sitt format for å overbevise fansen om at han er riktig mann for jobben.

Harry Kane kjenner ingen grenser

Før sesongen var det vanskelig å se for seg at Kane skulle bli en enda bedre. Men ikke bare har han tatt store steg i banespillet – han har også blitt en bedre avslutter, spesielt med venstrefoten. Mot Huddersfield i høst bredsidet han ballen i krysset fra 20 meter med sin nest beste fot. Hat-trickene mot Burnley og Southampton i jula inneholdt én knallhard markkryper og én chip med venstre. Han har blitt bedre, og ingen vet hvor god han kan bli.

0-1 1-0 0-0 1-1 1-0 0-1 1-0 1-0. Dette er ikke en binærkode, men resultatene i åtte av Burnleys ni hjemmekamper denne sesongen.

De siste årene har det blitt snakket om én syretest for topplag. Et sted det er et sant å helvete å komme til og spille fotball. Først var det Stoke med stiv kuling gjennom åpne stadionhjørner, fysisk fotball og lange innkast. Etter hvert tok West Bromwich over stafettpinnen med samme manager (Tony Pulis), lignende strategi og samme fysikk.

Nå er Burnley dette laget. Det har lite å si hvilken logo du har på brystet, hva du heter eller hvor mye du har vunnet – skal du til Turf Moor har du ingen grunn til å glede deg.

Suksesshistorien om Burnley handler i stor grad om noe så sjelden som god ledelse.

Manager Sean Dyche har sten for sten bygget et lag av spillere som kler hans fotball. I motgang har han ikke fått panikk, men stått last og brast ved sine prinsipper. Som mange tidligere sensasjonslag spiller Dyche sitt Burnley veldig direkte fotball. De slår færrest pasninger per kamp i ligaen.

Men etter hvert har han spedd på med mer og mer kvalitet og spilt på flere strenger enn den lange ballen opp til en stor spiss. I dag består laget av tilstrekkelig gode pasningsspillere med stor fysisk kapasitet og taktisk forståelse. Vi så det da de slo regjerende mester Chelsea på Stamford Bridge i seriepremieren. Siden har de ikke sett seg tilbake.

Managerens sjefer, deriblant styreformann Mike Garlick, har også gjort mye riktig de siste årene. Klubben fikk hundrevis av millioner etter opprykket i 2014, men kastet ikke alt på nye spillere og lønninger. I stedet beholdt de spillere og manager, og valgte i stedet å oppgradere fasilitetene på treningsfeltet. 2014/15-sesongen endte med nedrykk, men Dyche fikk fortsette og året etter hadde nesten nøyaktig den samme stallen rykket opp igjen. Ingen panikk.

For å forstå og forklare at Burnley ved halvspilt sesong har splittet topp 6 og gjort alle forhåndstips til skamme må vi både se på tall og bilder.

Den stadig mer populære statistikkmodellen Expected Goals (xG) brukes til å måle hvor mange mål man antas å ha scoret og sluppet inn ut i fra målsannsynlighetsgrad på målsjansene.

Burnley har scoret beskjedne 16 mål på 18 seriekamper – 15 færre enn dårligere plasserte Tottenham. Ifølge xG-modellen har de bare hatt sjanser til å score tolv ganger – minst av alle lagene i ligaen. Bakover har de sluppet inn tolv mål, men skuddene og målsjansene de har fått mot seg tilsier at de burde sluppet inn det dobbelte.

Tallene forteller at Burnley burde ha ligget under streken.

Men heldigvis er det noen som beviser at fotball fortsatt absolutt ikke er statistikk alene.

Jeg har aldri sett et Premier League-lag forsvare seg på samme måte som Burnley. Jeg er usikker på om jeg overhode har sett et fotballag som over såpass lang tid forsvarer målet sitt med den samme stoltheten og selvtilliten som Burnley viser.

Og da handler det ikke lenger om flaks. Ser man på bildene av Burnleys 97 blokkeringer (soleklart flest i ligaen) er det åpenbart at dette er gjennomtenkt og gjennomtrent. Én mann går alltid i skuddet som en hockeyspiller, hvis tilgjengelig er én oppreist like bak som blokker nummer to. I tillegg spurter én mann inn på strek. Når man i tillegg har keeper blir det vanskelig å score.

Den 19. serierunden startet med en vidåpen og kaotisk målfest på moderne og rene Emirates. Når Tottenham gjester Burnley må vi forvente det omvendte; alle mann på én banehalvdel og lavt tempo.

I en normal verden scorer Harry Kane et par mål og bortelaget vinner greit.

Men det er ingenting normalt med det Burnley driver med denne sesongen.

November er unnagjort og oppgaven med å sette opp sesongens lag hittil blir tøffere og tøffere, spesielt framover på banen. Å argumentere for spillere er enkelt – det er vrakingene som er problemet.

Sjansene er store for at dette blir den siste utgaven av sesongens lag uten hverken Paul Pogba, Philippe Coutinho eller Eden Hazard, som alle kun har startet åtte av 15 seriekamper.

Ellers legger jeg merke til hvor mange av mine elleve som på ett eller annet tidspunkt har blitt avskrevet eller stemplet som flopp. Tålmodighet er en dyp og hardt arbeid er undervurdert.

DAVID DE GEA (MAN UNITED)

I motsetning til i mer målrike sporter som håndball og ishockey snakkes det sjelden om fotballkeepere som lagets viktigste spiller. Spesielt ikke på det aller høyeste nivået. Manchester United har utespillere som koster nærmere én milliard kroner, men David De Gea er deres mest verdifulle mann. Etter maktdemonstrasjonen mot Arsenal er han den mest selvskrevne i mitt lag.

CESAR AZPILICUETA (CHELSEA)

Gary Cahill fases sakte, men sikkert ut av Antonio Conte. Kapteinsbindet bæres derfor stadig oftere av deres framtidige sjef; meget pålitelige César Azpilicueta. Jeg ser for meg at han kan bli Chelseas svar på (ikke den nye!) den legendariske Inter Milan-kapteinen Javier Zanetti. Chelsea-stopperen/-backen har ballen oftest av alle på laget, og med den har han stått for fem målgivende pasninger – alle til Álvaro Morata. Defensivt er han nesten prikkfri.

JOHN STONES (MAN CITY) 

Forrige sesongs store hakkekylling var fremragende fram til han ble skadet i kampen mot Leicester midt i november.  Siden har City sett dårligere ut. Det føles sprøtt å skrive det, men laget savner virkelig John Stones. Han er den soleklart beste av Citys midtstoppere når det gjelder ballbehandling, noe som gjør tilførselen til angrepsspillerne større og bedre. I tillegg vokser han litt og litt i forsvarsspillet. Skal være tilbake ved juletider, og man må imponere stort for å frata han en plass på sesongens lag ved halvspilt sesong.

NACHO MONREAL (ARSENAL) – NY

Nok en spiller jeg aldri hadde sett for meg på dette laget. I starten av sesongen måtte han inn som den sentrale av de tre midtstopperne til Arsène Wenger. Det funket ikke spesielt bra, men som den venstre i rekken har han stort sett vært vanvittig god. Hans egenskaper med ballen er i likhet med Stones for City grunnleggende for Arsenals mer og mer dominerende angrepsspill. I tillegg har han scoret to mål. Og selv om han så litt vill ut ved 0-1-målet mot Man United var den opprinnelige venstrebacken den eneste av midtstopperne til Arsenal som kom ut av den kampen med æren i behold.

KYLE WALKER (MAN CITY) – NY

Det åttende innslaget fra Manchester City denne høstsesongen. Har startet alle kamper han har vært tilgjengelig til og spilt godt i samtlige. Nysigneringen gir City en ny dimensjon i sitt spill med sin vilje og fart. Framover er han ofte med på å skape uro, mens han veldig ofte hindrer farligheter ved å komme seg raskt tilbake i forsvar og gjerne vinne ballen tilbake. Hans tidligere synder i posisjonering og valg nære eget mål er mer eller mindre borte, som følge av at ballen stort sett er på motstanderens halvdel i serieledernes kamper.

KEVIN DE BRUYNE (MAN CITY)

Verdens beste midtbanespiller denne sesongen. Belgieren slutter ikke å levere. Det mest påfallende er hvor lite det har å si hvilket lag han møter og hvilken posisjon han bekler. Chelsea borte, Liverpool hjemme, Leicester borte, West Ham hjemme – De Bruyne er alltid dominerende. Indreløper, nummer ti, dyp sentral midtbane – han mestrer alt.

N’GOLO KANTÉ (CHELSEA) – NY 

Uten å stjele overskriftene er Kanté uunnværlig for Chelsea. Når han ikke spiller, er forsvaret utsatt for angrep og angrepet er nødt til å forsvare seg oftere og mer. Jeg vet ikke om en bedre ballvinner. Han har åpenbart vilje og kondisjon utover det vanlige, og ser ut til å ha et utømmelig overskuddslager av energi. Dette gjør også at han nesten alltid er spillbar og med ballen kan løse situasjoner av ulike vanskelighetsgrad.

DAVID SILVA (MAN CITY)

Alltid bestevenn med ballen. Intet nytt og melde annet enn at han holder Pogba og Coutinho ute av laget …

ASHLEY YOUNG (MAN UNITED) – NY 

Et nytt eksempel på vellykket omskolering. Antonio Conte har gjort det med Victor Moses, Jürgen Klopp med James Milner og Guardiola med Fabian Delph. José Mourinhos største problem i september var at Luke Shaw var utrent og Daley Blind/Matteo Darmian høyst middelmådige. Kantspilleren Ashley Young kom tilbake fra skade, gikk rett på backplassen og laget holdt nullen i tre strake kamper. Siden har han stort sett operert som vingback eller back og vært sesongens største positive overraskelse blant spillerne. To (og et halvt) mål og to målgivende har det blitt. Han var strålende i det jeg tror var en veldig avgjørende kamper hjemme mot Tottenham og borte mot Watford.

 

ÁLVARO MORATA (CHELSEA) – NY 

Han har tettet det store hullet etter Diego Costa. Spanjolen har alle de fysiske, tekniske og taktiske egenskapene til å fungere som spydspiss for et topplag. Av enkeltkamper vil jeg trekke fram Stoke borte (hat trick) og Man United hjemme (matchvinner) hvor han gjorde alt riktig. I tapet mot Man City måtte han av med skade like før pause. Kanskje dét var uflaksen som hindret Chelsea i å vinne ligaen. Morata er i hvert fall skreddersydd for Premier League.

MOHAMED SALAH (LIVERPOOL)

Liverpools nysignering fortsetter å forbause. I forrige sesong var Klopp nødt til å ha Sadio Mané på banen for å være sikker på suksess. Nå kan det fint se lyst ut med enten Salah eller Mané på banen. Spiller de sammen, gjerne med Coutinho og Firmino, kan Liverpool score tre eller flere mot de aller fleste. Salah er Premier Leagues toppscorer med tolv mål. De tre siste sesongene har ingen Liverpool-spiller scoret flere enn 13 i ligaen løpet av en sesong.

UT: Vertonghen, Davies, Sané, Fernandinho, Kane

INN: Monreál, Young, Walker, Morata, Kanté

 

Før seriestart lå oddsen for at Watford skulle rykke ned på rundt 1,75. En tredel ut i sesongen er den gåtefulle gjengen fra utkanten av London et lag alle er redde for å møte.

Mye av grunnen til at folk var skeptiske er Watford-eiernes helt bevisste filosofi. De har et stort speidernettverk verden over for å kartlegge aktuelle spillere og managere og nye menn har kommet og gått i høy frekvens. Det har tilsynelatende vært en stilstudie i den moderne fotballens utålmodighet.

Men dette har vært en suksessformel.

I likhet med Leicester anno 2015/16 består Watfords stall av mange gode men allerede avskrevne og/eller for de fleste ukjente spillere. De færreste har vært i klubben i mer enn tre sesonger, mens mange har vært del av storlag uten å slå igjennom. Barcelona, Juventus, Roma, Tottenham, Manchester United, Chelsea.

Likevel peker flere og flere på den nye manageren, klubbens niende på seks år – portugisiske Marco Silva. Han som av Sky Sports’ ekspertpanel av britiske eks-spillere ble gitt liten sjanse for suksess da han tok over Hull i januar.

”Hva vet han om Premier League?”

Siden den gang har færre giddet å høre på synsere og flere blitt nysgjerrige på hvorfor optimisme og suksess følger Marco Silva.

Det finnes mange likheter mellom Silva og hans forbilde og landsmann José Mourinho. Ingen av dem var berømte spillere. Begge startet som managere i 30-årene. Begge er stilige. Begge er mystiske. Begge snakker godt engelsk. Begge har stått bak bragder – Mourinho da han vant Champions League med Porto og Silva da han på to år tok Estoríl fra tiende plass på nivå to i Portugal til Europa League.

I tillegg finnes det taktiske likhetstrekk. Mourinho og Silvas lag er godt organisert og livsfarlige på kontringer. Med mektige Real Madrid og overlegne Olympiakos praktiserte de ofte den samme fotballen; god struktur, intensivt press på egen banehalvdel og kjappe omstillinger med effektiv bruk av rommene som oppstår.

Mourinhos Manchester United har vunnet 16 ligakamper siden januar. Med Hull og Watford har den nye Mourinho tolv seiere i samme periode.

21 poeng er Watfords fangst før kveldens kamp mot serietoer Manchester United. Bare én gang før har The Hornets hatt lik uttelling etter 13 kamper i den øverste divisjonen. Det var i 1982/83, sesongen da de selv havnet på 2. plass.

Grundig scouting og billig rekruttering er en nøkkel til Watfords suksess. Denne sommeren har de funnet gull i Brasil.

Årets komet i Premier League er 20 år gamle Richarlison, som kostet beskjedne 11 millioner pund.  Etter fire mål og tre målgivende på sine siste åtte kamper linkes han til Arsenal, Tottenham og Chelsea. De må nok ut med det firedoblede for å sikre seg brasilianeren.

Den høyreiste kantspilleren er skreddersydd for Premier League og ikke minst for Marco Silva. Teknikken går langt utenpå mange spillere i samme posisjon i lag oppover på tabellen. I tillegg har Richarlison stor forståelse for hvilke rom han skal angripe og når. Dette er slik jeg ser det en bortimot perfekt kontringspiller. Han ligger tilsynelatende alltid et steg foran sine motstandere, og er den spilleren i Premier League som har fått soleklart flest frispark i høst.

Før oktober-kampen mot Chelsea fortalte Richarlison at han ikke frykter noen motstandere på grunn av sin tøffe oppvekst. Sånn sett glir han fint inn i Watford, som er ligaens bad boys. 

Forsvarsspiller Miguel Britos har vist at Luís Suárez ikke er Uruguays galeste fotballspiller. I sin siste kamp for Napoli i 2016 ble han utvist for å ha skallet ned Álvaro Morata. Hans neste kamp var Watford-debuten mot Preston, hvor han fikk rødt kort for en stygg albue. Denne sesongen ble han sendt i dusjen for en grusom takling mot Brighton. Ved siden av Britos spiller José Holebas, som fikk flest gule kort (14) i Premier League forrige sesong.

Den nye spissen André Gray har et arr i fjeset fra knivstikking i et gjengrelatert sammenstøt i 2011. Året etter fikk lagets kaptein, Troy Deeney, en fengselsdom for å ha sparket en mann i hodet.

Dette er selvsagt grusomme saker, men som underdog er det essensielt å ikke være redd og en bonus å være fryktinngytende. 

Watford slo et stjernespekket Manchester United i fjor høst. I kveld møter superstjernene et enda bedre og mye skumlere hjemmelag.

Jeg kan ikke huske at en nysignering har herjet så voldsomt og umiddelbart for Liverpool som Mohamed Salah gjør. Luis Suárez brukte 35 seriekamper på å score ni mål, Fernando Torres trengte bare 16. Salah har klart det på 12. Og han er ikke rendyrket spiss en gang.

Det snur fort i fotball.

Hvordan kunne en flopp bli en sensasjon bare to og et halvt år etter at han forlot England?

Historien høres jo veldig kjent ut. I 2013/14-sesongen var Salah og Kevin De Bruyne lagkompiser i Chelsea. Denne høsten har de vært Premier Leagues to mest fremtredende spillere for henholdsvis Manchester City og Liverpool.

For fire år siden var begge avhengige av at alt skulle klaffe. Som ung spiller uten erfaring har du dårlige kort på hånden når sjefen din heter José Mourinho. Når det er sagt er det langt fra sikkert at Jürgen Klopp eller Pep Guardiola hadde gitt Salah og De Bruyne mer tillit den gang.

Salah var kvikk, men vimsete og definitivt ikke pålitelig nok taktisk for Mourinho.

Begge dro avgårde. De Bruyne fikk spille fast i Wolfsburg, mens Salah fant varme og glede i Italia. I Fiorentina slo egypteren til med tre mål på sine første fire kamper. I de aller fleste kampene fikk han stor offensiv frihet og svarte med storspill.

Da turen gikk videre til Roma markerte han seg igjen fra første stund. Etter ni kamper sto han med fem mål – oppsiktsvekkende for en kantspiller som var ny i laget. To meget gode sesonger fulgte, og i sommer var han fast bestemt på at han skulle tilbake til England.

De Bruyne og Salah har åpenbart ferdigheter i verdensklasse. De trengte bare en arena å utvikle og dyrke dem. Nå er de levende beviser på at man ikke skal avskrives selv om man ikke erobrer på første forsøk. Chelsea har allerede fått smake De Bruynes vrede denne høsten. Nå venter Salah.

25-åringen har vært nok et eksempel på Jürgen Klopps fremragende rekruttering av offensive spillere. Tyskerens fotball krever intensitet, ferdigheter, kvikke hoder og kjappe temposkifter. Derfor var jeg overbevist om at dette måtte være en god match. Men ikke så god.

 Egentlig dekker Salah to såre behov for Liverpool; han gjør laget vesentlig mer fryktinngytende og han gir sårt trengt bredde i troppen.

I fjor var Sadio Mané den eneste som med rå fart og vilje plaget samtlige motstandere. I og med at Salah også kan operere både på kantene og i midten vil ingen savne Daniel Sturridge dersom han reiser. Personlig er jeg skeptisk til om Sturridge som idrettsmann har nok sult på suksess til å gjøre som han for sin egen karrieres skyld burde og forlate Liverpool så fort som mulig.

For Klopps luksusproblemer handler langt derifra om Sturridge, men om hvor mange av Wijnaldum, Lallana, Coutinho, Mané, Firmino og Salah som kan spille samtidig. 

To han simpelthen er nødt til å bruke er Coutinho og Salah. Allerede i pre-season var linken de to imellom tydelig. Det så ut som de hadde spilt sammen i årevis. Kombinasjonen av Coutinhos blikk for spillet og Salahs bevegelser er dødelig.

Jeg tror knapt det er mulig å demme opp for denne duoen. Før 2-0-målet mot Southampton ble Salah spilt alene med keeper selv om forsvaret lå veldig nære 16-meteren.

Antonio Conte og Chelsea kan altså legge og utføre en genial plan uten å være 100% trygge. 

For Abrakadabra Sim Salah Bim så har nok en av deres ekser blitt superstjerne.

Mye har skjedd den siste måneden. Manchester-lagene entrer november á poeng – nå er avstanden fra City på første til United på andre hele åtte poeng.

Som sist består mitt drømmelag utelukkende av spillere fra topp 6-lagene, men jeg har gjort seks bytter.

Her er den nye elleveren i en Manchester City-inspirert og -dominert 4-3-3.

 

DAVID DE GEA (MANCHESTER UNITED) – NY

Akkurat nå verdens beste keeper. Av topplagene er det Manchester United som får flest avslutninger mot seg, men likevel har de sluppet inn færrest mål (5) og holdt nullen flest ganger (8). Hjemme har han holdt buret rent. Som vanlig har han allerede hatt kandidater til sesongens beste redninger, for eksempel mot Stoke, Leicester og Liverpool.

 

CESAR AZPILICUETA (CHELSEA)

Selv om Chelsea har vært ujevne i prestasjonene denne høsten er deres baskiske høyreback alltid pålitelig, enten det er som én av tre midtstoppere eller som vingback. Framover på banen har innleggene hans vært et av lagets viktigste våpen. Fem ganger har han spilt fram Álvaro Morata til scoring. Det er flest av én enkelt spiller til en annen i Premier League – og ja, inkludert Manchester City.

  

JAN VERTONGHEN (TOTTENHAM)

Hadde en liten glipp i kampen mot Manchester United, men har ellers spilt veldig bra. I tillegg til å være knallhard i taklinger og dueller er han dyktig med ballen i beina. Ofte tar han den med seg og skaper ubalanse og panikk hos motstanderne. Faktisk har belgieren registrert like mange vellykkede driblinger som Dele Alli.

 

JOHN STONES (MANCHESTER CITY) – NY 

Her har Guardiola gjort en strålende jobb. For et år siden hadde jeg fullstendig mistet troen på Stones. Han klarte hverken å slå pasninger eller å forsvare seg. Hittil denne sesongen har han høyest treffprosent (96,57) på pasninger av alle i ligaen. Mange av dem slås med stor risiko og en viss vanskelighetsgrad. I takt med at laget har blitt mye bedre har han ikke havnet i like mange 1 mot 1-situasjoner som i fjor, men til gjengjeld klarer han de få veldig bra og vinner flesteparten av hode- og kroppsduellene.

 

BEN DAVIES (TOTTENHAM) – NY 

Waliseren har stabilisert seg på et høyt nivå. Har denne sesongen vært den spilleren Marcos Alonso var i forrige, minus frisparkene … I det defensive har han hatt flere viktige inngripener, men der er framover på banen han har markert seg mest. To mål har han scoret, og til tross for at han bare har spilt åtte kamper er han forsvarsspilleren som har skapt flest sjanser (19) etter elleve runder.   

FERNANDINHO (MANCHESTER CITY) – NY 

Limet i Manchester City. Brasilianeren bekler rollen Guardiola selv hadde som spiller, og det er ikke uten grunn at sjefen mener Fernandinho er blant de tre beste defensive midtbanespillerne i verden. Han ligger helt i toppen for antall pasninger og treffprosent, og blant spillerne i samme rolle er det få som vinner like stor andel dueller. Når han i tillegg har hamret inn to langskudd i oktober tar han uten tvil plassen til Nemanja Matic i laget mitt.

KEVIN DE BRUYNE (MANCHESTER CITY)

Premier Leagues beste spiller denne sesongen. Bidrar i frispilling bakfra og med mål og målgivende på løpende bånd. Lite å legge til siden sist, bortsett fra at han nå har vært så god i enda flere kamper.

 

DAVID SILVA (MANCHESTER CITY)

Også Silva er selvskreven. For åttende sesong på rad styrer han de fleste kampene han spiller. Allerede nå har han like mange målgivende pasninger (7) som hele forrige sesong. I og med at 31-åringens styrker er i det tekniske og i pasningsspillet er det mulig å holde seg på dette nivået i mange flere sesonger.

 

MOHAMED SALAH (LIVERPOOL) – NY 

Den eneste nysignerte spilleren på sesongens lag hittil. Startet med mål i seriepremieren og har ikke sett seg tilbake siden. Er en straffebom unna å være delt toppscorer. Med farten, driblingene og avslutningene (flest på mål av alle) har han dominert såpass at Jürgen Klopp kan tillate seg å legge igjen en ekstra balansespiller. Salah er definitivt tilpasningsdyktig, kan bekle flere roller og kommer til å fortsette å score.

 

HARRY KANE (TOTTENHAM) 

Ingen grunn til å ta ut Kane av dette laget, til tross for nylige skadeplager. Han slet med å score i starten, men det skyldtes tilfeldigheter/spøkelser. Bevegelsene, fysikken og avslutningene er i ypperste verdensklasse. Teknikken er ikke blendende, men den holder i massevis til å kombinere med de bak ham og legge til rette for avslutninger. Men han må selvsagt holde dampen oppe for å holde Agüero ute. Dette er ikke et Harry Kane Team …

 

LEROY SANÉ (MANCHESTER CITY) – NY 

Etter min mening månedens beste spiller i oktober, i hvert fall i Premier League. Etter tre kamper på rad med mål og målgivende i alle får han den siste plassen på mitt lag. Riktignok sa det stopp mot Arsenal, men den meget atletiske unggutten spilte uansett en god kamp. Sané har tidligere vist seg som en ypperlig kontringspiller, men denne sesongen skaper og scorer han mye mot lavtliggende forsvar. Med Guardiola som manager ser jeg ingen grenser for hvor god han kan bli.

 

UT: Ederson, Jones, Valencia, Alonso, Matic, Lukaku

INN: De Gea, Stones, Davies, Fernandinho, Sané, Salah

Som alltid spådde vi den jevneste Premier League-sesongen noensinne før det hele startet. Og like selvfølgelig synes vi Manchester City ser i overkant gode ut når sensommer har blitt til høst. Men er de det eneste laget som kan vinne Premier League 2017/18?

På søken etter svar har jeg studert vinnerlagene i Premier League de siste ti sesongene. I tallene har jeg funnet en del tendenser og fellestrekk, men også noen klare forskjeller og avvik. Syv oppfatninger om hvordan man vinner den moderne utgaven av Englands øverste divisjon skal nå testes.

 

Påstand 1

Man trenger en spiller som scorer minst 20 mål.

Dette er nok den mest utbredte oppfatningen; skal man vinne ligaen må man ha en spiss som scorer i bøtter og spann. Og den stemmer bra. I ni av de siste ti sesongene har mesterlaget hatt en spiller i kategorien målgarantist. Riktignok viser det seg at det ikke er nødvendig å ha ligaens toppscorer i rekkene for å bli seriemester. Diego Costa var mannen å stole på for Chelsea i 14/15- og 16/17-sesongen. Han scoret ofte, men svært sjelden mer enn ett mål av gangen. Det samme gjaldt for Jamie Vardy i Leicesters jubelsesong. Forrige gang vinnerne også hadde ligaens toppscorer i stallen var da Robin van Persie scoret 26 mål for Manchester United i sesongen 12/13.

Svar: JA

Godt nytt for: Tottenham (Kane), Manchester City (Agüero OG Jesus), og Manchester United (Lukaku). Nye Lacazette og Morata har startet varierende og er rundt skjema til 20 mål.

Dårlig nytt for: I Firmino har Liverpool en midtspiss uten garanti for mange mål, men dersom Salah holder dampen oppe kan han nærme seg 20.

Påstand 2

Man må ha ballen mest

De siste ni årene har ingen av mesterlagene hatt ligaens høyeste gjennomsnittlige ballinnehav. I årene 2008-2014 lå vinnerne på mellom 56,5 og 60% possession, men siden har tingene forandret seg en del. Leicester (42,9%) er selvsagt et enormt avvik, da de hadde ballen tredje minst, men både Mourinho og Contes Chelsea lå litt nedover på ballinnehavlista. Fellestrekk for disse lagene var at de i lange perioder i sine kamper hadde null problem med å holde tett bakover til tross for at motstanderne angrep.

Svar: IKKE NØDVENDIGVIS

Godt nytt for: De to topp 6-lagene som slår færrest pasninger; Manchester United og Chelsea.

Dårlig nytt for: Ingen.

 

Påstand 3

Man trenger sjefer sentralt på midten.

Posisjonen i sentrum av alt er naturligvis viktig. I England behøves og verdsettes sentrale midtbanespillere som både kan styre spillet offensivt, samt være løpssterke og taktisk gode nok til å gjøre sitt forsvar så lite eksponert som mulig. Michael Carrick var både strateg og beskytter i United-lagene som vant, selv om det tok sin tid for han fikk sin fortjente unisone hyllest. Yaya Touré har kunnet bekle alle sentrale roller i uansett hvilket system. Viktige skikkelser de siste tre årene har vært Nemanja Matic, som spiller på de samme strengene og med den samme kvaliteten som en prime time Michael Carrick. Og selvsagt maskinen N’Golo Kanté. Mange, meg selv inkludert, var usikker på hvordan Kanté skulle takle den mer ballbesittende fotballen i Chelsea. Det har han klart utmerket, og sånn sett har han personifisert behovet for en sentral midtbanespiller som bidrar offensivt for sitt lag og ødelegger for motstanderne. Hver gang siden 2011/12-sesongen har minst én av de sentrale midtbanespillerne hos det serievinnende laget havnet på PFA Team Of The Year (kåres av spillerne selv.)

Svar: JA

Godt nytt for: Manchester United (Matic), Manchester City (Fernandinho) og Chelsea (Kanté). For Tottenham er det selvsagt problematisk at deres bestemann på midten,  Dembélé, for ofte er ute med skade.

Dårlig nytt for: Liverpool og Arsenal. Meget betrodde Henderson og Xhaka har tilgode å vise at de holder høy nok kvalitet.

Påstand 4

Man må bruke mest penger sommeren før.

Med unntak av Leicester har de mest pengesterke og kjøpevillige klubbene dominert Premier League siden 2007. Men ingenting tyder på at størst pengebruk betyr pokal i mai. Fire lag, deriblant Sunderland hadde høyere netto utlegg på spillerkjøp enn Manchester United i 2007/08 – året etter brukte Aston Villa mer enn Ferguson & co. Chelsea gikk faktisk i pluss da Mourinho kom inn sommeren 2014, mens Manchester City i sesongen før var det eneste av de serievinnende lagene de siste ti sesongene som også hadde brukt mest penger.

Det som derimot viser seg er at man bør ha friskt blod i laget. Siden 2011 har alle mesterlagene hatt nøkkelspillere i laget som er hentet sommeren i forveien, ved flere tilfeller både tre og fire mann.

Svar: NEI

Godt nytt for: Tottenham.

Dårlig nytt for: Manchester-lagene.

 

Påstand 5

Man trenger det beste forsvaret.

”Angrep vinner kamper, forsvar vinner titler”, har Sir Alex Ferguson sagt. Han var selv mannen bak fire av de siste ti mesterlagene. Legger vi til at fire av de resterende seks er italienere og én heter José Mourinho (Pellegrini er den siste) er det ikke overraskende at dette har vært godt organiserte fotballag. Hvert år har vinnerlaget vært blant de tre som slipper inn færrest mål. Med duoen Rio Ferdinand og Nemanja Vidic på sitt beste var Manchester United nede i 0,6 baklengs per kamp da de vant i 07/08. Da Vincent Kompany i 11/12 var på beina en hel sesong slapp til og med Manchester City inn godt under ett mål i snitt per kamp. På nevnte PFA Team Of The Year finnes så å si bestandig én eller to midtstoppere (men sjelden en keeper) fra laget som vinner ligaen.

Svar: JA

Godt nytt for: Manchester United.

Dårlig nytt for: Liverpool og Arsenal.

Påstand 6

Det holder ikke å spille uavgjort – man må VINNE bortekamper mot de andre topplagene. 

Denne påstanden var jeg ekstra nysgjerrig på ettersom Mourinho fikk kritikk for å «spille for ett poeng» på Anfield. Det ble pekt på at han ikke har vunnet en bortekamp mot topp 6-lagene siden januar 2016, og at dette må forbedres dersom Manchester United skal kunne vinne ligaen. Men siden høsten 2007 har det ikke vært en sammenheng mellom borteseire mot topp 4 («nye» topp 6 siden 2016/17) og seriemesterskap. Faktisk har halvparten av vinnerne, som Chelsea forrige sesong og Mourinhos Chelsea i 2014/15, ett eller færre poeng i snitt borte mot rivalene i toppen. Det betyr vel at United-manageren går for sin varemerke-kampplan denne helgen ..? (forts. under neste og siste påstand)

Svar: NEI

Godt nytt for: Manchester United.

Dårlig nytt for: –

 

Påstand 7

Man kan vinne ligaen selv om man ligger syv poeng bak etter elleve serierunder. 

… Han bør i hvert fall se an hvordan det går mellom Manchester City og Arsenal. Hvis City vinner må United gjøre det samme for ikke å havne syv eller ni poeng etter naboene. Det er en alvorlig luke. Høsten 2013 lå City seks poeng bak etter elleve runder, men vant til slutt. I 2002 kom Manchester United voldsomt tilbake og vant etter å ha ligget åtte poeng bak serieleder Liverpool før runde tolv.

Men det var altså ikke mot Guardiolas Manchester City, laget mange med god grunn gir sjanse til å gå ubeseiret gjennom sesongen. Ved full klaff resultatmessig tar de lyseblå et stort steg i retning ligamesterskap allerede søndag kveld.

Svar: IKKE DE 15 SISTE ÅRENE

Godt nytt for: Manchester City.

Dårlig nytt for: Liverpool, Arsenal, Chelsea og Tottenham.

 

 

Med de siste ti vinnerne som utgangspunkt viser det seg at man for å løfte pokalen i mai behøver:

• En målmaskin.
• Ett av ligaens tre tetteste forsvar med minst én knallgod midtstopper.
• Sentral(e) midtbanespiller(e), som gjerne er gode med og uten ball.
• Et par nyinnkjøpte nøkkelspillere.
• Å unngå en luke på mer enn seks poeng etter 11 serierunder.

 

Mind the gap og god helg.

 

Arsène Wenger er en av fotballens hedersmenn. Han har forandret engelsk fotball til det bedre, underholdt oss i åresvis og stått steilt i heftige stormer. På grunn av tidligere suksess har forventningene vært enorme, men de siste 13 årene har Arsenal feilet i forsøkene på å vinne Premier League.

Denne sesongen er Wenger i en veldig vanskelig situasjon. Mesut Özil og Alexis Sánchez, prestisjesigneringene som ble gjort for bygge et nytt Arsenal av gammelt merke, er på utgående kontrakter. Innen ett år er sjansen stor for at begge borte, og ingen står klare til å overta etter dem. 

Etter tapet for Watford ble Arsenal nok en gang beskyldt for å være en gjeng sveklinger som ikke står i mot når kampene blir fysiske bataljer. Ingenting er nytt når det gjelder romantikeren Wengers valg av spillere ut i fra ballkontroll snarere enn muskler. Det nye er at Arsenals spillere ikke er gode nok til å uke inn og uke ut spille lag av banen, noe som har vært spesielt tydelig i høstens bortekamper. Per Mertesackers cornermål er Arsenals eneste på fremmed gress i ligaen denne høsten.

 

For å vinne på Wengers ballbesittende måte kreves nemlig ekstraordinære ferdigheter. Se bare på Manchester City. De har som regel råd til å slippe til noen sjanser og slippe inn et mål eller to fordi det er åpenbart at de kommer til å skape haugevis av muligheter selv. I tillegg gjør Citys totale dominans med ballen at motstanderne blir løpende mye imellom og går tomme for krefter mot slutten av kampene.

Spillere som (langtidsskadde) Cazorla, Özil og Sánchez har formatet til å spille både pent og bra. Det stinker ikke akkurat suksess av Mohamed Elneny, Granit Xhaka, Aaron Ramsey, Francis Coquelin, Theo Walcott og Danny Welbeck. Det er bortimot umulig å se for seg disse som bærebjelker i et lag som vinner ligaen. 

Mot Watford ble ikke Arsenal kjempet i senk. De ga bort ballen og dermed også initiativet.

Europa League har vært arena for et slags oppsamlingsheat av juniorer og spillere utenfor Wengers langtidsplaner. Torsdag kveld sto Jack Wilshere og Olivier Giroud bak et mål som fikk oss til å tenke på Arsenal slik vi husker dem på sitt aller vakreste.

Wilshere har ikke startet en ligakamp for Arsenal på over et år. Er det han som sitter med nøkkelen for å gjøre Arsenal til et seiersmaskineri igjen? Det som er sikkert er at han både har strålende ferdigheter og klubbens DNA i seg.

Foran kampen mot Everton har Wenger noen tøffe valg å ta rundt hvilke spillere han skal satse på. For selv om vi enda ikke er i november er toget med Premier League-pokalen i ferd med å forlate perrongen Arsenal akkurat nå står på.

September er historie og det betyr nytt drømmelag for sesongen 17/18. Jeg merker at det er mye vanskeligere å sette opp 11 mann denne gangen. Med flere kamper å vurdere etter blir det lagt litt mindre vekt på et absolutt toppnivå og mer på kontinuitet.

Kroneksempelet på dette er Sadio Mané. Han var Premier Leagues beste spiller i august og førstemann jeg satt opp på mitt lag, men etter karantene og en dårlig kamp mot Newcastle er han ute nå.

Noen valg har vært vanskelige, andre enkle. Her er mitt sesongens lag, i 3-5-2-formasjon:

EDERSON (MANCHESTER CITY)

Som på Premier League-tabellen er det foreløpig en ren Manchester-duell mellom stengene, men her ligger City ørlite grann foran. Guardiola bommet med Claudio Bravo, men ser endelig ut til å ha truffet med Ederson. De første gangene jeg så brasilianeren ble jeg litt skeptisk, mest på grunn av kroppsspråket hans. Han beveger seg ikke som en typisk idrettsmann eller som en typisk keeper. Siden har han gjort skepsisen min til skamme med sitt store register av kvaliteter. Han stopper baller (redningsprosent på 85 – Bravo hadde 55), han er offensiv og våken for å ”sweepe” opp baller bak et fortsatt noe skjelvent City-forsvar og han har stort sett presise og gode igangsettinger.

CESAR AZPILICUETA (CHELSEA)

En av mine favoritter i Premier League, og mannen jeg håper så fort som mulig blir Chelsea-kaptein. Baskeren er gjennomtrent, gjennomproff, anvendelig, taktisk dyktig og bra med ballen. De syv millionene pund Chelsea ga for ham i 2012 må være blant klubbens best anvendte gjennom alle tider. Azpilicueta har (selvsagt) spilt samtlige minutter i ligaen og er forsvarsspilleren med flest assist, fire, alle til Álvaro Morata.

 

PHIL JONES (MANCHESTER UNITED)

Fortsetter å bevise at det fortsatt er behov for noe annet enn elegante midtstoppere i de store klubbene. Jeg er sikker på at dette er ett av de første navnene Mourinho setter opp på i sin startellever. Manchester United har vært i ledelsen i alle sine kamper hittil, og på grunn av en type som Jones har det stort sett vært ganske ufarlig å la motstanderne ha ballen, spesielt hvis de har blitt ledet utover og slått innlegg på innlegg.

 

JAN VERTONGHEN (TOTTENHAM)

Nok en ny mann i laget. En spiller som har tatt et par gode steg under Pocchettino. Før var det umulig å være helt trygg på han hverken med eller uten ball. Nå er han ryddig og god i det oppbyggende spillet, kan være med langt fram i banen (som før det andre målet mot West Ham), men viktigst av alt posisjoneringssterk og generelt god defensivt. I tillegg er det deilig å se en forsvarsspiller som ikke nøler med å sklitakle.

 

ANTONIO VALENCIA (MANCHESTER UNITED)

Fornyet tillit for den alltid pålitelige United-kapteinen, nå litt lenger fram i banen enn forrige gang. Jeg har lett og lett og lett og kun funnet én småstygg posisjoneringsglipp av Valencia i løpet av de første syv kampene. Siden sist har han også hatt den nydelige scoringen mot Everton. Hittil selvskreven på laget.

 

KEVIN DE BRUYNE (MANCHESTER CITY)

Etter å ha vært overraskende lite toneangivende de første par ukene har De Bruyne for alvor kommet i gang og vist at han er blant Premier Leagues fem beste spillere. Det som imponerer meg mest med De Bruyne er at han ALDRI lar seg stresse og omtrent uavhengig av tempo i kamper og vanskelighetsgrad av situasjoner tar kloke avgjørelser. Tilslaget med begge bein er upåklagelig, og når han prøver seg fra distanse blir det ofte farlig. Forrige sesong bommet han på åpen kasse fra tre meter mot Chelsea, nå feide han ballen inn fra godt og vel 20 mot et godt bevoktet mål.

 

NEMANJA MATIC (MAN UNITED) 

Mourinhos viktige signering fortsetter å levere varene i hver kamp. Ja, han får det beste ut av de som spiller foran ham, men jeg synes at han selv spiller bedre med ballen enn i store deler av forrige sesong. Taktisk disiplinert som få og flink til å distribuere i angrep.

 

DAVID SILVA (MAN CITY)

Bildene viser at Silva er så god som han alltid har vært – statistikkene sier at han har vært enda bedre. Han har høyere treffprosent på pasningene enn tidligere i karrieren, men de går på ingen måte bare på tvers, noe seks målgivende pasninger er et bevis på. Fortsetter han og Citys frittflytende angrep i liknende tempo knuser Silva den 15 år gamle assistrekorden (20) til Thierry Henry.

 

MARCOS ALONSO (CHELSEA)

Ikke mye nytt å melde om Alonso, men jeg gir han plassen som venstre vingback på grunn av spill på et høyt nivå sesongen igjennom. Har ikke scoret mål den siste måneden, men har bidratt godt til at Chelsea posisjonerer seg høyt på tabellen.

  

ROMELU LUKAKU (MANCHESTER UNITED) 

En uforbeholden suksess hittil. Alle visste at han kom til å score mål, men det skal helst klaffe med en gang for å unngå press og mas. Lukaku har sklidd inn i Manchester United som et såpestykke. De nye medspillerne virker å forstå bevegelsene og styrkene hans, og har matet han med stikkpasninger og innlegg. Sett til antall sjanser burde han egentlig hatt enda et par mål. Kampprogrammet i starten har vært takknemlig, men i måneden som kommer vil oppgjørene mot Liverpool, Tottenham og Chelsea avgjøre om vi kan sette to tykke streker under Lukakus navn.

 

HARRY KANE (TOTTENHAM) 

Denne utvelgelsen er naturligvis kun på grunnlag av prestasjoner i ligaen, men selvfølgelig skal Europas formspiss nummer én uansett med. Han burde vært oppe på tosifret antall mål allerede. Når han har scoret sine seks mål har det handlet om dyktighet, mens han har hatt uflaks ved mange av bommene. Av de seks spillerne med fem mål eller mer er det ingen som har hatt stolpe-/tverrliggerskudd – Kane har fem! Han presterer jevnt og godt uansett motstander. Dersom han finner godfølelsen på Wembley blir det garantert over 30 ligamål denne sesongen.

 

UT: Lössl, Maguire, Mané, Mkhitaryan, Pogba, Firmino  

INN: Ederson, Azpilicueta, Vertonghen, De Bruyne, Lukaku, Kane