Kunsten å bygge lag

Jürgen Klopp har gjort det. Bygget et lag til å bli det beste – ikke bare i Premier League, men i verden.

Det tok rundt fire år, og veien er ikke bare brolagt med glitrende troféer selv om det kan virke slik i dag. Det har vært skuffelser, nederlag og tilbakeslag i rikt monn på ferden mot toppen. I en tid der langsiktighet nærmest er blitt et fremmedord, og dopamin-hungrige twitter-troll roper på konsekvenser og trenerhoder ukentlig, kan det være en nyttig øvelse å trimme hukommelsen.

LANGT IFRA ROSENRØD VEI: Jürgen Klopp ser skuffet ut på sidelinjen i 2-3-tapet mot Swansea på Anfield i 2017. Foto: Anthony Devlin/AFP

I januar 2017 – 15 måneder inn i det som vil bli husket med kjærlighet som Klopp-æraen, vant Liverpool én kamp; mot Plymouth i FA-cupen. Det var til alt overmål en omkamp etter 0-0 i det første møtet. Laget spilte 2-2 mot fortapte Sunderland, tapte hjemme for Swansea, røyk ut i ligacupens semifinale mot Southampton, og led samme skjebne i FA-cupens 4. runde mot Wolverhampton.

Februar var heller ikke spesielt vellykket, med tap for både Hull og Leicester.

En engasjert Klopp på sidelinja ble omtalt som klovn. Men den som ler sist, ler som kjent best, og tre år senere er det ingen som betviler tyskerens kolossale kompetanse. Laget han leder har vunnet 20 av sine første 21 kamper i ligaen – det har aldri skjedd før i engelsk fotball. Skjemaene som nå hentes fram er Wengers ”Invincibles” fra 2003/04, og Mourinhos første Chelsea-lag som gikk henholdsvis 49 og 40 kamper uten å tape – Liverpool har i øyeblikket 38. De 18 siste hjemmekampene er vunnet, de røde jakter sin egen rekord fra 1972 på 21 strake hjemmeseire. Klopps lag har også muligheten til å smadre Citys fenomenale 100 poengs sesong, og kan vinne PL tidligere enn noe annet lag i historien.

Ole Gunnar Solskjær har sagt at han skal gjøre det. Bygge det beste laget i England, basert på prinsippene som har gitt Manchester United uovertruffen suksess i en mannsalder. Han virker å ha en klar visjon om hvordan dette skal gjøres, og han virker å stå ganske rolig i den, selv om det stormer på alle kanter når motgangen melder seg.

På mange måter minner Solskjærs situasjon om den som møtte Klopp da han gikk inn dørene på Melwood høsten 2015. En klubb med stolte tradisjoner, rik på troféer, men uten gode nok spillere til å bringe fordums storhet tilbake til supporterne. Klopp og the Kop har vist seg å være en perfekt match. Kan Solskjær og Stretford End bli det samme ?

Med fasit i hånd er det interessant å studere hvordan en manager bygger en slik seiersmaskin. Jeg har på ingen måte glemt Antonio Conte eller Pep Guardiola  som vant ligaen i sin første og andre sesong med ny klubb. Men i Chelsea og City var forutsetningene bedre og spillerstallene mye sterkere. Derfor er den mest interessante parallellen til dagens United, Liverpool anno 2015.

Det første som slår meg ved Klopps suksessformel er evnen til å identifisere hvilke spillere som skal inn og hvem som skal ut. Ser vi på en tilnærmet ideell start-ellever pr dags dato, kom tre av spillerne inn den første sommeren; Mané, Matip og Wijnaldum. Ett år senere var Robertson og Salah på plass. Klopp ville gjerne supplert med van Dijk den sommeren, men måtte vente til januar 2018. Utsettelsen utløste ingen panikk-kjøp – seks måneder er ikke all verden når en bygger et lag over tid, og van Dijk har vist seg vel verdt ventetiden. Sommeren etter ankom de siste brikkene; keeper Alisson og midtbaneanker Fabinho.

OPTIMAL LAGBYGGING: Denne elleveren startet Champions League-finalen for Klopps Liverpool i fjor. Foto: Paul Ellis/AFP

Klopp brukte altså tre sommervinduer på å hente åtte av spillerne i en ellever som denne sesongen går fra seier til seier. De tre plassene som gjenstår er besatt av en lokal unggutt, Trent Alexander-Arnold, kapteinen Jordan Henderson, som ikke mange levnet noen muligheter til å styre et Liverpool som skulle bli best, og uunnværlige Roberto Firmino, som ved et lykketreff allerede var Liverpool-spiller før Klopp kom. Det slående med eksempelet over er det faktum at ingen av disse spillerne ble hentet til Anfield som verdensstjerner. Robertson fra Hull, Wijnaldum fra Newcastle, Mané og van Dijk fra Southampton, Salah og Alisson fra Roma osv. Statusen har de oppnådd under Klopps ledelse, og det sier egentlig alt om Liverpools profesjonelle rekrutteringsapparat og managerens evner som lagbygger og coach.

Stallen er i tillegg styrket med folk som Oxlade-Chamberlain (2017), Keita (2018) og Shaqiri (2018). Store summer er lagt ut på Alisson, van Dijk og Fabinho, men effekten disse har hatt på laget er overveldede, og netto utlegg er på beskjedne 69,54 millioner pund – i grell kontrast til Manchester Uniteds 428 millioner i samme periode (The Times). Bomkjøpene har vært få, og Liverpool-stallen har i dag en estimert verdi som er 500 prosent høyere enn da Klopp tok over som manager (Forbes).

Solskjær viste noe av det samme fokuset i sitt første sommervindu. Et vaklevorent forsvar måtte tettes, og store penger ble lagt på bordet for Maguire og Wan-Bissaka. At Maguire kostet mer enn van Dijk, har fått mange til å trekke på smilebåndet, men alle som så Phil Jones i aksjon mot City innser at Solskjær har hentet en klassestopper og oppgradert forsvaret til ett av de beste i PL. Unge Daniel James fra Swansea har fart og stamina som få andre, og kan se tilbake på et ganske vellykket halvår på Old Trafford.

VIKTIG BRIKKE: Manchester Uniteds nye kaptein Harry Maguire. Foto: Jon Super/Reuters

Gode kjøp som utløser et tankeeksperiment; hva om Solskjær får to somre til på seg og henter 7-8 spillere etter eget ønske?

Både Liverpool og Manchester United ser verdien av å løfte fram unge og gjerne egenproduserte spillere. Klopp så potensialet i Trent Alexander-Arnold og Joe Gomez som begge har tatt enorme steg de siste sesongene. Jordon Ibe, derimot, ble solgt til Bournemouth. Det gjelder å satse på de riktige ungdommene. Solskjær spilte sammen med Class of -92, og har fra dag én framholdt at lokale talenter skal få sjansen. Mason Greenwood og Brandon Williams er to tenåringer som neppe ville fått utvikle seg i laget med en annen manager. Tahith Chong, Angel Gomes og ikke fullt så unge Andreas Pereira er spillere jeg ikke tror har en umiddelbar framtid i United.

En tredje faktor i lagbyggingen er å identifisere spillere som ikke skal være med på ferden, enten fordi de ikke er gode nok, ikke passer inn i systemet eller ikke har de rette holdningene. Benteke, Balotelli, Sakho og Can er eksempler fra Klopps tid i Liverpool. Lukaku, Sanchez, Smalling og Fellaini er spillere Solskjær mener han klarer seg uten. I iveren etter å sette sitt stempel på laget, var nordmannen kanskje for lite langsiktig i tankegangen sist sommer og gikk til sesongstart med en for tynn stall. Det har kostet dyrt etter hvert som skadene har revet i stykker plantegningen.

Paul Pogba-problemet burde nok også vært løst – franskmannen bidrar kun til å skape uro og kanskje vil det vise seg å være en fatal bom å satse på en tilsynelatende umotivert verdensstjerne i forsøket på å skape et nytt storlag. Slik situasjonen er nå, er United så godt som nødt til å forsterke laget allerede i januar om topp fire skal være realistisk. Det handler om å kjøpe seg tid til å sette sammen det ideelle mannskapet, og den eneste valutaen som gjelder er resultater.

Med Ashley Young på vei til Italia, er seks spillere solgt fra United siden Solskjær kom inn. Det luftes på Old Trafford, og det er på høy tid. Timingen på kaptein Youngs exit er ikke ideell – det tynnes i en allerede for liten stall, og med veteranen forsvinner erfaring og (ifølge rapportene) en positiv innflytelse i spillergruppa. Phil Jones, Nemanja Matic  og Juan Mata synger trolig på siste verset. De tre neste signeringene til Solskjær bør inneholde en 10´er (Bruno Fernandes?), en sentral midtbanespiller og en spiss/kant.  At Erling Braut Haaland valgte bort United, var et hardt slag. Anthony Martial mangler stabilitet og Jesse Lingard virker å være en tapt sak.

NEVNT SOM POTENSIELL ERSTATTER: Mauricio Pochettinos navn har figurert i ryktene rundt Manchester United i en årrekke allerede. Nå er han klubbløs. Foto: Ian Kington/AFP

Solskjær mangler merittene til trenere som Klopp, Guardiola, Emery, van Gaal, Mourinho og mange andre store navn. Derfor møtes hans kandidatur med en helt annen skepsis enn de overnevnte. Blant journalistene som dekker fotball i England, er det mange værhaner og personer med egne idéer om hvem som er dyktig og hvem som ikke er det. Alt som skrives kan tolkes inn i en agenda, og det siste eksempelet finner vi i Independent, der Miguel Delaney tar til orde for å skifte ut Solskjær med Pochettino nå, mens argentineren er ledig. Et drøyt år etter at Solskjær slettet den ene rekorden etter den andre, og bare ti måneder etter at denne resultatrekken overbeviste Ed Woodward om at Solskjær fortjente jobben på permanent basis, mener Delaney (og flere med ham) at den samme Woodward skal kaste ut sin fjerde manager på sju år.

Ikke fordi resultatene er horrible – United er nummer fem med heng på Champions League-plass, videre i Europaligaen og, enn så lenge, de to hjemlige cupene  – men rett og slett fordi Pochettino er ledig på markedet. Storyen skrives typisk nok etter det ydmykende hjemmetapet for City i ligacupens semifinale. Her legges det ingen vekt på at United manglet Maguire, Pogba, McTominay og Martial. Glemt er også Solskjærs taktiske triumf på Etihad i ligaen like før jul – samme uke som den norske treneren også satte Mourinho på plass. Blant en del fans finner vi den samme logikken – etter et tap mobiliserer #OLEOUT kampanjen på sosiale medier. Det er verdt å merke seg at da det så som mørkest ut i høst, svarte 87 prosent av de spurte i en undersøkelse gjort av United We Stand, at de hadde tillit til Solskjær. Det er godt mulig at Pochettino til Old Trafford nå vil være et scoop for Manchester United, men det er ikke sikkert. Ingen manager på kloden kan trylle denne United-utgaven om til Englands beste lag, så uansett hvilken side man står på, vil det ta tid å gjenreise klubben. Infrastrukturen, eller mangelen på infrastruktur, er et svakt punkt som må utbedres om Solskjær, eller en annen, skal lykkes.

Etter nøyaktig 13 måneder i sjefsstolen er dette de kalde fakta rundt Solskjærs forsøk på å bygge et nytt storlag :

  • Han står fast på erklæringen om at laget skal bygges fra grunnen av, med ungdom og energi som nøkkelegenskaper.
  • Han har truffet godt med de tre spillerne han har signert.
  • Han har vist seg taktisk dyktig nok til å hamle opp med de store managerne.
  • Laget har god struktur og forsvarer seg godt, så lenge de beste er med.
  • Den offensive samhandlingen når United skal styre kampene er for dårlig.
  • Spillerstallen er for tynn og usikkerheten rundt Pogba et uromoment.

Solskjær er fremdeles den eneste som har tatt poeng fra Jürgen Klopps Liverpool denne sesongen. Han var også den siste som stoppet ligalederen i vår (0-0), så det er all grunn til å tro at Klopp bruker mye energi på å finne en måte å beseire nordmannen på før møtet på Anfield. Det blir 204. gang de to største i engelsk fotball møtes, og påfallende ofte har ett av lagene dominert engelsk fotball, mens det andre har ligget nede.

I 2020 er det Liverpool som jakter tittel og rekorder, mens United jakter på en lysere framtid. Den inneholder garantert Marcus Rashford, men det er ikke sikkert han er i stand til å hjelpe Solskjær i akkurat denne kampen. Det vil svekke Uniteds muligheter til å bli første bortelag som vinner en ligakamp på Anfield siden april 2017. Skulle det ende med storseier til hjemmelaget, vil angrepene mot Solskjær tilta i styrke, slik er dynamikken når en umerittert manager leder en storklubb som United.

Gjenoppbygging er en smertefull prosess – det har Jürgen Klopp fått erfare.

Manageren alle lo av da han samlet laget foran the Kop og feiret et 2-2-resultat hjemme mot lille West Bromwich for fire år siden.