TV 2 Play

Tag Archives: vm2018

Davids lillebror mot Goliat

- av Mina Finstad

Det er noe romantisk med en ekte fotballunderdog. De som slår alle odds, og viser at i de 90 minuttene en kamp pågår, betyr stjernestatus nada. Og det finnes knapt en større underdog enn Island i VM.

Island har snaut 340 000 innbyggere. Da de kvalifiserte seg til VM, ble de den soleklart minste nasjonen som noen gang har deltatt. Andreplassen på lista er Trinidad og Tobago, som med sine 1,3 millioner innbyggere er en stormakt i sammenligning. Sammen med Panama er de VM-debutanter, men å være David mot Goliat skremmer ikke Island.

Vi fikk for alvor se hva som bor i det islandske landslaget da de debuterte i EM 2016. Det var få som ga Island store sjanser til å ta seg ut av ei gruppe bestående av Portugal, Østerrike og Ungarn. Men med én seier og to uavgjort var Island klare for åttedelsfinale mot England. Det er ikke uten grunn Island har blitt kjent som “giant killers”. På tross av at England tok ledelsen allerede etter fire minutter, ga Island aldri opp. De kjempa seg tilbake, og da dommeren blåste av, var sjokket et faktum. Lille Island hadde slått ut England. Selv om det ble bråstopp mot Frankrike i kvartfinalen, reiste Island hjem med hodet heva. De prøvde på noe de umulig kunne greie, og dermed hadde mange fått seg nye helter.

Island feirer seieren mot England i EM. Klarer de å ta noen nye skalper i VM? (Foto: Scanpix)

Siden EM har Lars Lägerback bytta ut Strákarnir Okkar med Norge i rødt, hvitt og blått. Tannlege og assistenttrener Heimir Hallgrímsson har tatt over roret, og leda laget til nye høyder. Da gruppene for VM-kvalifiseringa var klare, så det nok en gang ut som Island hadde en tøff oppgave foran seg. Island skulle ut i ilden mot land som Kroatia, Tyrkia og Ukraina. Da Island kom seg til play-off før VM i Brasil, var det nettopp Kroatia som sto på den andre banehalvdelen. I 2013 var det kroatene som trakk det lengste strået, men i oktober 2017 fikk Island sin hevn. Da Island slo Kosovo 2-0 i den siste kampen, var det klart. Island var gruppevinnere og skulle rett til VM, Kroatia måtte ut i play-off.


Se alt om Island i episode 5 av Veien til VM på TV 2 Sumo

På bana ledes laget av Aron Gunnarsson (Cardiff). Gunnarsson fikk kapteinsbindet allerede som 23-åring, og er selvskreven i troppen, selv om han nettopp har operert ankelen. Det samme gjelder lagets store stjerne Gylfi Sigurðsson. 28-åringen ble Islands dyreste spiller da han gikk til Everton i sommer, men har vært ute med skade siden mars. Dødballfoten til Gylfi Sigurðsson kan bli avgjørende hvis Island skal ha håp om å komme videre fra en i utgangspunktet tøff gruppe. Selv om sesongen i Everton ikke har vært like god som de siste sesongene i Swansea, er det all grunn til å tro at 28-åringen vil vise seg fra sin aller beste side når hjemlandet endelig skal spille VM. I Burnley har Jóhann Berg Guðmundsson vært fast inventar i et lag som har overgått alle forventninger i år. Med sine åtte målgivende pasninger var Guðmundsson sesongens soleklare assistkonge i Burnley. I den avgjørende kampen mot Kosovo var det nettopp Sigurðsson og Guðmundsson som scora målene som sendte Island til VM.

For de som er glad i norsk fotball, blir det kanskje både litt rart og veldig fint å se Island i VM. En drøy tredjedel av Hallgrímssons tropp har spilt for norske lag.

Både Sverrir Ingi Ingason (Rostov), Jón Daði Böðvarsson (Reading) og Birkir Bjarnason (Aston Villa) har spilt i Viking, mens Hólmar Örn Eyjólfsson (Levski Sofia) tilbrakte tre år i Rosenborg. På høyrebacken finner vi Birkir Már Sævarsson (Valur), som spilte nesten 200 kamper i Branndrakta. Björn Bergmann Sigurðarson (Rostov) var innom både Lillestrøm og Molde, mens keeper Hannes Þór Halldórsson (Randers) fikk prøve seg i Sandnes Ulf og Bodø/Glimt. Samúel Kári Friðjónsson har vært i Vålerenga siden sommeren 2016, og har blant anna gjort seg bemerka ved eksepsjonelt lange innkast.

Fra Viking til VM – Her er Birkir Bjarnason mot Kroatia i kvaliken. (Foto: Scanpix)

En av de unge lovende spillerne i den islandske troppen er PSVs Albert Guðmundsson. Den 20 år gamle vingen har i år fått et par sjanser på A-laget til PSV, og har også fått prøve seg i et par treningskamper for landslaget. Unge Albert kommer fra en ekte fotballfamilie. Både faren, mora, bestefaren og oldefaren har spilt på det islandske landslaget. Pappa Guðmundur er nå kanskje mest kjent som “den gale islandske tv-kommentatoren”, men var innom landslaget på 90-tallet. Bestefar Ingi Björn er en av tidenes mestscorende spillere i den islandske ligaen. Oldefar var Islands første fotballproff, og var innom både Arsenal, AC Milan og Nice før han gikk over til politikken og ble finansminister. Da Albert Guðmundsson scora mot Indonesia i januar, ble han fjerde generasjon fra familien som scorer for det islandske landslaget.

I gruppe D skal Island opp mot Argentina, Nigeria og sine gamle venner fra Kroatia. De åpner mot Argentina, og mange ville kanskje sett på det som en ulempe å møte noen av verdens beste spillere i den første kampen. Men ikke Island. Midtbanespiller Ólafur Skúlason ga tydelig uttrykk for den islandske mentaliteten da gruppene var klare:

“Jeg så at avisene i andre land skrev om hvor uheldige vi er som har fått en sånn gruppe. Men dette er akkurat det vi ønsker oss. Vi vil ha disse storkampene. Vi vil spille mot Argentina. For et fantastisk lag å spille mot i Islands aller første VM-kamp!”

Vil du ha mer VM-stoff? Les gårsdagens tekst om Saudi-Arabia.

Gulfens grønne falker

- av Mina Finstad

Etter 12 år ute av det gode selskap er Saudi-Arabia tilbake i VM. Siden de kvalifiserte seg  har de sparka to trenere, sendt ni spillere til Spania og henta inn Juan Antonio Pizzi som ny landslagstrener. 14. juni får de æren av å sparke i gang VM 2018 mot de russiske vertene.

I januar i år annonserte plutselig flere spanske klubber at de hadde signert saudiarabiske spillere på lån. Det skapte ikke så rent lite forvirring, før det kom fram at det saudiarabiske fotballforbundet hadde inngått en avtale med La Liga. Avtalen innebar at Saudi-Arabia skulle finansiere låneoppholdene, i håp om å få mer erfarne spillere i retur. Om prosjektet lykkes på sikt gjenstår å se, men foreløpig har det blitt lite spilletid for gjengen i Spania.

Fahad Al-Muwallad er en av spillerne som ble sendt til Spania, og endte opp i Levante. Det var Al-Muwallad som sendte Saudi-Arabia til VM, da han smalt ballen opp i nettaket i den avgjørende kampen mot Japan. Men selv om Al-Muwallad er regna som et av Saudi-Arabias virkelig store talenter, har den 23 år gamle vingen bare fått to korte innhopp i La Liga. Salem Al-Dawsari (Villarreal) kom inn som innbytter i sesongavslutninga mot Real Madrid, men har ellers ikke spilt siden han ankom Spania. I Leganés har Yahya Al-Shehri, en av nøkkelspillerne på landslaget, ikke fått spille ett eneste minutt siden overgangen i januar. Det er grunn til å spørre seg om utlån med minimal spilletid har vært den beste oppladninga til VM.

Se alt om Saudi-Arabia i episode 5 av Veien til VM på TV 2 Sumo

Saudi-Arabia har kun vunnet to VM-kamper, og begge seirene kom i VM-debuten i 1994. Om de skal rette på denne dystre statistikken, må de håpe at Mohammad Al-Sahlawi er i form. Den 31 år gamle spissen ble Saudi-Arabias toppscorer på veien til Russland med 16 mål, og har nå 28 mål på 38 landskamper. Det er verdt å merke seg at fem av målene kom da Saudi-Arabia slo Øst-Timor hele 10-0.  Etter at VM-billetten var sikra, har Al-Sahlawi gått målløs av bana i alle fem landskampene han har spilt. 

I forsvarsrekka må landslagskaptein Osama Hawsawi (Al-Hilal) bruke alt han har av  rutine om han skal kunne holde orden på spillere som Salah og Suarez i gruppespillet. Sammen med midtbanespiller Taisir Al-Jassim er Hawsawi lagets mest erfarne spiller, og til sammen har de to spilt drøyt 250 landskamper for Saudi-Arabia.

En annen viktig brikke blir Nawaf Al-Abed (Al-Hilal). Playmakeren har slitt med skade siden kvalifiseringa, og ble i januar sendt til Frankrike for å opereres. Al-Abed er så viktig for landslaget at myndighetene i Saudi-Arabia betalte for både operasjonen og oppholdet, og det kom som en stor lettelse da Al-Abed varsla at han er skadefri og klar for VM.

Al-Sahlawi i aksjon mot Japan. (Foto: Scanpix)

Det er få nordmenn som har noe særlig forhold til saudiarabisk fotball. Men det finnes noen, og en av dem er Charlotte Lysa. Charlotte tar en doktorgrad på Universitetet i Oslo, der hun blant annet forsker på fotball i midtøsten. Jeg har bedt henne om hjelp til å forstå fotballens status i Saudi-Arabia, og derfor går vi nå over til intervju i bloggform:

Hvordan ble du interessert i saudiarabisk fotball?

«Det begynte da jeg tok Midtøstenstudier og skrev masteroppgave om VM i Qatar. Så dro jeg på hospitantopphold ved den norske ambassaden i Saudi-Arabia i 2014, hvor jeg blant annet skrev om saudiarabiske kvinners undergrunnsfotball. Nå jobber jeg med en doktorgrad der jeg bruker fotball som case for å diskutere samfunnsutviklinga i gulfstatene. Fotballen speiler på mange måter samfunnet, og er en unik kraft.»

Hva er det viktigste vi bør vite om fotball i Saudi-Arabia?

«Det viktigste er å forstå hvor vanvittig stort fotball er. Det er utrolig populært. Når det er fotballkamper er det helt stille i gatene, men enorme folkemengder utenfor stadion. Folk har et utrolig sterkt forhold til de lokale klubbene, i større grad enn her i Norge.

Saudi-Arabia og andre gulfstater har vært gjennom en rask utvikling med modernisering av hele samfunnet. Man har fått veldig globale storbyer, og det påvirker også supporterne. Man har nå en situasjon der supporterne på den ene siden har en veldig sterk tilknytning til sin lokale klubb, samtidig som man har en enorm interesse for internasjonal fotball, spesielt La Liga og Premier League. Jeg var på kamp i Doha da saudiarabiske Al-Ahli møtte Barcelona til en oppsvisningskamp i 2016. Mange saudiarabiske supportere hadde reist over for å se kampen, og de jubla like høyt for begge lag. Denne kombinasjonen av det globale og det lokale speiler på mange måter samfunnet.»

Du er en av få kvinner som har vært på fotballkamp i Saudi-Arabia. Hvordan var det?

«Det var veldig spesielt. Jeg hadde vært i Saudi-Arabia i seks måneder, og hadde hele tiden prøvd å komme meg på kamp gjennom diverse kontakter. På den tiden var det ikke lov for kvinner å være på stadion, men jeg visste at det var enkelte kvinner som hadde sluppet inn. Da Al-Hilal møtte Western Sydney Wanderers i finalen i Asia Champions League fikk jeg sjansen. Via kontakter på den australske ambassaden fikk jeg tak i billett.

Vi var 10-15 damer på stadion, og vi var plassert på VIP-tribuna fordi vi fikk beskjed om at stadion ikke hadde fasiliteter til å ta i mot kvinnelige supportere andre steder. Hele resten av stadion var fylt opp av unge saudiarabiske menn. Kampen skapte vanvittig entusiasme. En rik forretningsmann hadde kjøpt opp alle billettene og delte dem ut gratis. Det ble helt kaos. Under hele kampen så vi folk komme klatrende over stadionveggene, og det var enormt mye lyd. Det var sanger, trommer og store tifoer. Stemninga var helt vanvittig, selv om australierne til slutt vant trofeet.

Nå er lovverket endra. I høst ble det annonsert at kvinner skulle få lov til å gå på kamp, og mange stadioner har allerede tilrettelagt egne kvinneseksjoner.»

Charlotte Lysa i Saudi-Arabias hovedstad Riyadh. (Foto: Privat)

Hvordan var stemninga da Saudi-Arabia kvalifiserte seg til VM?

«Jeg kom til Saudi-Arabia kort tid etter at de kvalifiserte seg, og det er klart det var utrolig stort. De har ikke vært med i VM siden 2006, og mange av mine kontakter var helt klare for å reise til Russland. Men supporterne har en realistisk tilnærming til sommerens turnering. De er vel inneforstått med at Saudi-Arabia ikke akkurat er uslåelige, så de har også ganske nøkterne forventninger til laget.»

De aller fleste på landslaget spiller i den saudiske ligaen, og få saudiarabiske spillere drar til utlandet. Har du noen tanker om hvorfor?

«Det er vanskelig å si, men det det kan være flere grunner. Når du har den vanvittige supporterkulturen i Saudi-Arabia er det jo gøy å spille der. Oppslutninga rundt de fire store klubbene er enorm, og den saudiske ligaen har høy status blant supporterne. Dermed har du kanskje færre intensiver til å dra ut, så lenge man ikke har muligheten til å dra til en storklubb. Man vil kanskje heller være helt i den saudiske ligaen enn å spille for et middelmådig europeisk lag.»

Hvordan lader Saudi-Arabia opp til VM?

«Akkurat nå er det to store nyheter som preger saudiarabisk fotball. Den ene kom søndag kveld. Det har lenge vært en diskusjon om finansieringa av saudi-arabiske klubber og statlig innblanding. Flere klubber har slitt økonomisk. Søndag kom nyheten om at kronprinsen i Saudi-Arabia har donert 340 millioner dollar til klubbene slik at de kan kjøpe seg fri fra gjelda de har. Det var nesten litt komisk, for plutselig la samtlige klubber ut twittermeldinger med takkebilder av kronprinsen.

Den andre store saken er hvordan man skal vise VM. I juni i fjor valgte Saudi-Arabia og flere andre land i regionen å bryte alle bånd til Qatar. De innførte blant annet økonomisk blokade. Problemet er at Qatar eier beIn Sports, og det er beIn Sports som har så godt som alle fotballrettighetene i gulfstatene, inkludert rettighetene til VM. Og så lenge Saudi-Arabia har en blokade mot Qatar, vil de heller ikke vise beIn Sports. Nå som Saudi-Arabia skal spille VM, er det jo selvsagt et folkekrav at man skal få se mesterskapet. Så det Saudi-Arabia har gjort er å lansere et piratnettverk som heter Be Out Q, der de skal vise VM. Så sånn det ligger an nå, kommer hele VM til å vises på en ulovlig piratkanal.»

Avslutningsvis må jeg jo spørre deg om undergrunnsorganiseringa du har skrevet mye om. Hvordan gikk damene fram for å få på plass egne lag?

«I starten var det utrolig vanskelig å organisere disse lagene. Det var trøbbel med finansering, få tilgjengelige baner og umulig å få tak i ting som fotballsko til de kvinnelige spillerne. De fleste skolene i Saudi-Arabia hadde ikke gymundervisning for kvinner, og det var ingen lovlige treningssentre. Man prøvde å løse det ved å ha skjulte treningssentre. For eksempel kunne man bruke en frisørsalong som skalkeskjul. Man hadde en liten salong foran, og så treningssenter på bakrommet. Men det er jo ikke akkurat optimale forhold.

Det aller største problemet var faktisk å tilegne seg kompetanse. Man måtte lære seg helt grunnleggende ting som hvordan man trener et lag. Løsninga ble å sitte timesvis på YouTube og se filmer for å lære hvordan man trener, taktikk osv. Folk som reiste utenlands fikk med seg bøker og treningsmanualer hjem.»

Er det noe du vil legge til, sånn på tampen?

«Frem til i fjor hadde man i praksis ingen andre underholdningstilbud. Man hadde ikke kino, konserter, teater, ingenting. Så fotballkamper har egentlig vært den eneste underholdningsarenaen i Saudi-Arabia. Det har vært det eneste stedet man får utløp for den energien, når man samles og synger, jubler og fortviler sammen. Det er ingen andre steder enn på fotballstadion du ser så mange folk samla.»

Vil du lese mer VM-stoff? Les gårsdagens tekst om Serbia.

Kampen om Serbias gylne generasjon

- av Mina Finstad

De fleste trenere som leder et landslag til sitt første mesterskap på åtte år får bare ros og heder. Men av og til er det ikke nok å levere resultatene man trenger. Av og til krever nasjonen mer. Og hvis du overser supporternes unge favoritter, kan ikke engang VM redde deg. 

9. oktober 2017 ble en merkedag for Aleksandar Prijović. Serbia spilte den siste og avgjørende kampen i kvalifiseringa til VM. Etter å ha tapt mot Østerrike tre dager tidligere, måtte Serbia ta tre poeng for å holde Irland bak seg og vinne gruppa. Den tidligere Tromsø-spissen gjorde seg klar til å komme inn i som innbytter, i sin femte landskamp. Et kvarter senere brøt jubelen løs. Navnebror Aleksandar Mitrović kom stormende inn i sekstenmeteren og slo en perfekt pasning mot Prijović, og med sitt aller første landslagsmål sendte Prijović Serbia til VM.

Serbia har deltatt i ni VM som en del av Jugoslavia, og i 2006 som Serbia og Montenegro. I 2010 deltok de for første gang som Serbia, og nå er de klare for sitt andre mesterskap som selvstendig nasjon. Med tanke på at landslagstrener Slavoljub Muslin tok over et lag som ikke hadde klart å kvalifisere seg til EM 2016, skulle man tro at VM-billett gjorde ham til folkehelt. Men slik gikk det ikke. Bare tre uker etter at han hadde leda Serbia til VM, fikk Muslin sparken som landslagstrener. Noe av grunnen er Serbias gylne generasjon.

Sommeren 2015 deltok Serbia i U20-VM i New Zealand, og kom hele veien til finalen. Der møtte de Brasil, og etter 90 minutter sto det 1-1. To minutter før slutt i andre ekstraomgang satte Nemanja Maksimović inn 2-1, og Serbia ble verdensmestere.

Serbias unggutter imponerte stort gjennom turneringa. Predrag Rajković ble kåra til mesterskapets beste keeper, Sergej Milinković-Savić kom på tredjeplass i kåringa av turneringas beste spiller og  Andrija Živković’ frispark mot Mexico ble valgt ut som VMs beste scoring. Nesten 30 år etter at Jugoslavia vant ungdoms-VM i Chile, kom tittelen tilbake til Balkan. I Serbia begynte man å snakke om en ny gyllen generasjon.

Det serbiske U20-landslaget sommeren 2015. (Foto: Scanpix)

Slavoljub Muslin har fått kritikk for å ikke gi mesterne fra 2015 en sjanse på seniorlandslaget. Dette gjelder spesielt Milinković-Savić. Etter seieren i New Zealand skrev han under for italienske Lazio, og tre år senere har han etablert seg som en av de beste midtbanespillerne i Serie A. Kombinasjonen av rå fysikk og glitrende teknikk har gjort at blant andre Manchester United visstnok ligger langflate etter den unge serberen. Men på tross av at han storspilte for Lazio, fikk han aldri sjansen på landslaget. Det samme gjaldt flere andre fra Serbias gylne generasjon. Muslin fikk også kritikk for å spille for kjedelig og defensivt. Det hjalp ikke at han leverte resultater, Serbia ville se sine unge stjerner briljere.

30. oktober sa Serbia takk og farvel til Slavoljub Muslin, og assistenttrener Mladen Krstajić tok over som interimtrener. Den tidligere landslagsspilleren har erfaring fra VM som spiller, men har ingen tidligere erfaring som hovedtrener. Man skulle tro at Serbia ikke ville ta sjansen på en så fersk trener rett før et mesterskap. Men etter to kamper som midlertidig trener fikk Krstajić jobben på permanent basis.

Se alt om Serbia i episode 4 av Veien til fotball-VM 2018 på TV 2 Sumo.

I motsetning til sin forgjenger, har han gitt U20-vinnerne sjansen. Etter at han tok over har Milinković-Savić endelig fått sin landslagsdebut. Det samme gjelder Werder Bremens Miloš Veljković. Marko Grujić (Cardiff, på lån fra Liverpool) har fått spille igjen etter å ha vært ute av laget siden 2016, og Andrija Živković (Benfica) er også tilbake i varmen.

I tillegg til å introdusere flere unge spillere, har Krstajić lagt om spillestilen og bytta kaptein. Branislav Ivanović har hatt kapteinsbindet helt siden 2012. I mars annonserte Krstajic at Kolarov var lagets nye kaptein, og at Nemanja Matić var visekaptein. Treneren var samtidig opptatt av å understreke at Ivanović fortsatt er en del av landslaget, og Ivanović har starta tre av fire kamper siden Krstajić tok over.

Ivanovic slik vi er vant til å se ham for Serbia. Nå er han ferdig som kaptein. (Foto: Scanpix)

Uansett hvem av dem som er kaptein, bringer Kolarov og Ivanović viktig erfaring inn i den serbiske backrekka. Begge har lang erfaring fra toppklubber, og begge var med da Serbia deltok i VM for åtte år siden. Førstekeeperen gjennom kvalifiseringa har vært 34 år gamle Vladimir Stojković. Han var med som andrekeeper for Serbia og Montenegro allerede i 2006, og er nå på vei mot sitt tredje VM. På midtbana er Nemanja Matić tryggheten selv, etter nok en god sesong i Premier League.

Mladen Krstajić må krysse fingra for at kombinasjonen av ungt talent og erfarne sluggere er nøkkelen til suksess. Serbia er i gruppe E, sammen med Brasil, Costa Rica og Sveits. Serbia er det lavest rangerte laget i gruppa, men treneren påpeker at de slo oddsene allerede da de kvalifiserte seg til VM:

“Før kvalifiseringa begynte var Østerrike favoritter i gruppa vår, sammen med Irland og Wales. Vi var der som det fjerde laget de andre ikke brydde seg så mye om, men med god stemning og vennskapet vi hadde med oss gjennom kvalifiseringa tok vi førsteplassen og kvalifiserte oss til VM.”

Serbia åpner VM mot Costa Rica, for de skal bryne seg på Sveits. Men hvis alt til slutt avhenger av den siste kampen mot Brasil, finnes det fortsatt håp. Serbia har tross alt en gyllen generasjon som vet hvordan man slår Brasil i VM.

Gira på mer VM-stoff? Sjekk ut gårsdagens blogg om Nigeria.

De unge løvene som ble «Super Eagles»

- av Mina Finstad

Til daglig spiller de for bitre rivaler. Den ene er nevøen til en landslagslegende, den andre kom til London som foreldreløs flyktning. Begge kunne ha spilt for England. Nå reiser de sammen til Russland for å gjøre Nigeria stolte.

I 2013 vant «Super Eagles» Afrikamesterskapet for første gang siden 1994. Året etter kom de til åttedelsfinal i VM, der de ble slått ut av Frankrike. Så kom nedturen. Kvalifiseringa til Afrikamesterskapet 2015 fikk en tung start, og etter de tre første kampene sto Nigeria med to tap og én uavgjort. I den siste avgjørende kvalifiseringskampen måtte Nigeria slå Sør-Afrika. Kampen endte 2-2, og de regjerende mesterne fikk dermed ikke reise til Ekvatorial-Guinea for å forsvare tittelen. Historien gjentok seg to år senere, da Nigeria heller ikke klarte å kvalifisere seg til Afrikamesterskapet 2017.

Selv om det er bittert å måtte stå på sidelinja i to Afrikamesterskap på rad, har Nigeria fått et solid plaster på såret. I kvalifiseringa til VM var de suverene, og var det første afrikanske laget som kvalifiserte seg . I den nest siste kampen møtte de Zambia, og med seier var plassen i Russland booka. I det 73. minutt fikk hele Nigeria kollektivt deja vu. Snaut 25 år tidligere var Jay Jay Okocha med på å sende Nigeria til sitt første VM. I oktober 2017 scora nevøen Alex Iwobi målet som sikra Nigeria sitt sjette VM.

Se alt om Nigeria i episode 4 av Veien til fotball-VM 2018 på TV 2 Sumo

Iwobi har bodd i England siden han var fire år, og har vokst opp i Arsenals akademi. I de to siste sesongene har Wenger gitt 22-åringern stadig mer spilletid. Om Wenger hadde fått det som han ville, hadde Iwobi representert England, ikke Nigeria i VM. Iwobi har spilt for England U16, U17 og U18, men fikk aldri sjansen på U19- eller U21-landslaget. Wenger har flere ganger gitt uttrykk for at England burde ha gitt Iwobi flere sjanser. Nigeria var derimot ivrige etter å sikre seg Okochas nevø, og i 2015 fikk Iwobi sin debut for hjemlandet.

Iwobi er ikke den eneste i den nigerianske i troppen som også har spilt i den engelske landslagsdrakta. 10. August 2010 møtte Englands U21-lag Usbekistan i en treningskamp. I startoppstillinga finner vi spillere som Chris Smalling, Kyle Walker, Phil Jones, Jordan Henderson og Danny Rose. Og Victor Moses.

For åtte år siden spilte Victor Moses for England. Nå er han Nigerias største stjerne. (Foto: Scanpix) 

I 2002 kom 11 år gamle Victor Moses alene til England. Foreldrene hadde nettopp blitt drept i religiøse opptøyer, og Moses ble sendt ut av landet. Den unge gutten havna i en fosterfamilie i London. Moses hadde vært en ivrig fotballspiller hjemme i Nigeria, og fortsatte å spille i det nye hjemlandet. En dag han spilte fotball i en lokal park fanga han oppmerksomheten til speidere fra Crystal Palace, og fikk sjansen i ungdomsakademiet deres. Moses fortsatte å utvikle seg som spiller, og fikk etter hvert sjansen på Englands aldersbestemte landslag. Han spilte både U17 EM og U17 VM i den engelske landslagsdrakta, men kampen mot Usbekistan ble Moses’ første og siste kamp for det engelske U21-landslaget. I 2012 debuterte han for A-landslaget til Nigeria. 

2012 var også året Moses ble solgt fra Wigan til Chelsea. Etter flere sesonger på utlån, etablerte Moses seg i startelleveren etter at Conte begynte å bruke ham som vingback. På landslaget spiller Moses fortsatt ving, og med sine tre scoringer ble han Nigerias toppscorer i kvaliken.

For oss nordmenn er det flere gamle kjente i Nigerias bruttotropp. Midtstopper William Troost-Ekong spiller nå i tyrkiske Buraspor, men tilbrakte halvannen sesong på lån i Haugesund. I 2015/16-sesongen ble Troost-Ekong utnevnt til kaptein for vestlandsklubben, og ble Tippeligaens yngste kaptein. Odin Ighalo kom til Lyn som 18-åring, og ble en stor profil i Tippeligaen selv om han bare spilte 23 kamper for Oslo-klubben. Etter at han dro fra Lyn til Udinese har Ighalo vært innom både La Liga og Premier League, før han endte opp i kinesiske Changchun Yatai.

Troost-Ekong i løpdsduell mot Tommy Høiland. Til sommeren skal han holde orden på Luka Modric og Lionel Messi. (Foto: Scanpix)

Selv om både Troost-Ekong og Ighalo ble store profiler i Eliteserien, er det en annen nigerianer som har satt enda dypere sport i norsk fotball. På tross av at han bare spilte seks kamper i Eliteserien, er det få fotballinteresserte nordmenn som har glemt John Obi Mikel. Dessverre huskes han for alt annet enn fotballferdighetene. John Obi Mikel var i sentrum av en av de mest omtalte overgangssagaene i norsk fotballhistorie. Manchester United og Chelsea ville begge signere supertalentet, og begge hevda at de hadde en avtale med enten spiller eller klubb. Etter hvert som saken eskalerte kom det påstander om både ulovlige kontrakter, kidnapping, dokumentforfalskning og voldstrusler mot Mikels familie. John Obi Mikel endte til slutt i Chelsea, og tilbrakte drøyt 10 år i Chelsea før han i fjor dro videre til Kina.

Den unge tenåringen som ble en del av storklubbenes drakamp har blitt voksen. Til sommeren reiser Mikel til Russland som landslagskaptein. «Super Eagles» er i gruppe D, og møter Kroatia, Island og Argentina. Å spille VM-kamp mot Argentina har blitt en vane for Nigeria. I fire av de fem tidligere mesterskapene Nigeria har deltatt i, har de havna i gruppe med Argentina. Alle fire gangene har Argentina vunnet med ett mål. Nigeria må håpe at alle gode ting er fem, og at de endelig kan slå tilbake.

Vil du lese mer om VM? Sjekk ut gårsdagens tekst om Danmark.

Danmarks nye juvel

- av Mina Finstad

I desember 2014 fikk Danmark en ny statsborger. Etter halvannet år med venting fikk 19 år gamle Pione Sisto endelig dansk pass. Fire år senere har han 12 landslagskamper og er en av de fremadstormende unge spillerne i Åge Hareides VM-tropp.

Pione Sisto har bodd i Danmark siden han var to måneder gammel, men ble født i Uganda og hadde derfor ikke dansk statsborgerskap. Sisto har alltid hatt et sterkt ønske om å spille for den danske landslaget, men for å kunne bli landslagsspiller måtte han først bli dansk statsborger.

Ifølge den danske grunnloven må tildeling av statsborgerskap vedtas ved lov i Folketinget. De løser dette ved å kjøre store oppsamlingsheat i parlamentet, der de lister opp en lang rekke med innbyggere som får tildelt statsborgerskap. 18. desember 2014 var nummer 462 på lista «Pione Sisto Ifolo Emirmija, født 1995 i Uganda. Ansøgeren er statsborger i Sudan». Unggutten fikk endelig sitt danske pass, og våren 2015 ga FIFA grønt lys for at han kunne spille for Danmark.


Se alt om Danmark i episode 3 av Veien til fotball-VM 2018 på TV 2 Sumo

Sistos foreldre kommer fra Sør-Sudan, et land som lenge har vært herja av borgerkrig. Som så mange andre sør-sudanere måtte familien flykte, og fra Uganda gikk veien videre til Danmark og Midtjylland. Familien fant seg fort til rette i det nye landet. Lille Pione ble tidlig interessert i å spille fotball, og storebror Angelo brukte utallige timer på å trene sammen med ham. Som sjuåring troppa Pione opp hos Tjørring IF og spurte om han kunne være med å spille fotball. Det fikk han selvfølgelig, og Tjørring-trener Kent Kalhøj sier at han tidlig skjønte han hadde fått et megatalent i fanget:

“Da han kom til klubben som syvåring var han allerede vanvittig. Man trodde det var løgn at en syvåring kunne drible en voksen mann. Ham dér skal vi passe på. Det er en gullklump, tenkte vi.”

Knallhard trening kombinert med lekre driblinger og ekstrem fart gjorde at Sisto ble henta til FC Midtjyllands ungdomsakademi da han var 15. Allerede to år senere debuterte han på Midtjyllands A-lag, og i en alder av 19 ble han kåra til årets spiller i den danske ligaen. Det ble stadig tydeligere at Sisto var i ferd med å vokse fra Midtjylland og Superligaen. Pione Sisto har siden han var liten drømt om å spille for Barcelona. Dermed er det kanskje ikke så rart at han valgte å dra til La Liga-klubben Celta Vigo sommeren 2016.

Som barn drømte Pione Sisto om å spille for Barcelona. Her feirer han scoring mot katalanerne i La Liga. (Foto: Scanpix)

Sisto har fortsatt å utvikle seg i Celta Vigo, og har hatt en imponerende sesong. Sammen med landsmannen Daniel Wass troner han øverst på assistlista til Celta Vigo, begge med ni målgivende pasninger. Før de siste kampene sparkes i gang i La Liga 2017/18, er det bare Messi, Pablo Fornals, Suarez og Benzema som har levert flere assist enn den danske duoen. Sisto har vært fast inventar i Hareides lag i kvalifiseringa til VM, og fikk endelig sitt første landslagsmål da Danmark møtte Panama til treningskamp i mars. Daniel Wass har fått lite spilletid på landslaget under Hareide, men er tatt ut i bruttotroppen til VM. I bruttotroppen finner vi også Michael Krohn-Dehli (Deportivo La Coruña), Riza Durmisi (Real Betis) og landslagskaptein Simon Kjær (Sevilla).  

Det er ikke bare i Spania danskene gjør seg bemerka. I England har Christian Eriksen etablert seg som en av Tottenhams mest sentrale spillere. I fjor ble han kåra til årets spiller av supporterne, og etter nok en fantastisk sesong fikk han plass på årets lag i Premier League 2017/18. Også i kvalifiseringa til VM har Christian Eriksen vært helt avgjørende. Han var Danmarks toppscorer i kvalifiseringa med 11 mål, der tre av dem kom i den avgjørende play-off-kampen mot Irland.

Christian Eriksen feirer et av de tre målene sine mot Irland. (Foto: Scanpix)

I Chelsea har midtstopper Andreas Christensen fått sitt store gjennombrudd denne sesongen. 22-åringen har fått tillit fra start i 23 seriekamper, og ble foretrukket foran Gary Cahill i begge kampene da Chelsea møtte Barcelona i åttedelsfinalen i Champions League. Kasper Schmeichel har fullført sin sjuende sesong i Leicester, mens keeperkollega Jonas Lössl har spilt sin første sesong i Premier League for nyopprykkede Huddersfield. Sammen med landsmannen Zanka Jørgensen kunne han tidlig i mai feire at Huddersfield, mot alle odds, hadde unngått nedrykk.

I tillegg til spillere fra Serie A, Ligue 1, Bundesliga og Eredivisie er til og med den norske Eliteserien representert i Hareides bruttotropp. Mike Jensen og Nicklas Bendtner er med, men det gjenstår å se om de får bli med på flyet til Russland. Hareide har en solid spillergruppe å velge fra, og har god dekning på de fleste plassene.

Danmark har deltatt i fire VM, og det var kun i Sør-Afrika for åtte år siden de ikke har klart å gå videre fra gruppespillet.  I Russland skal Danmark møte Frankrike, Peru og Australia. Frankrike vil selvsagt være favoritter til å gå videre, men Hareides menn bør ha mulighet til matche Australia og Peru. Ifølge Hareide er noe av sjarmen med VM at man møter lag man sjeldent spiller mot i andre sammenhenger. 

Danmarks beste resultat i VM kom i 1998, da de røk ut i kvartfinalen mot Brasil. Den gangen var det Peter Schmeichel, brødrene Laudrup og Thomas Helveg som var de store heltene. I sommer er det Kasper Schmeichel, Christian Eriksen, Simon Kjær og Pione Sisto sin tur.

Vil du lese mer om VM? Her er gårsdagens tekst om Sør-Korea.

Kaptein Ki og arven fra 2002

- av Mina Finstad

Livet som fotballspiller er ofte en berg-og-dal-bane. I mai måtte Ki Sung-Yueng innse at han og Swansea kom til å rykke ned fra Premier League. I juni reiser han til VM som landslagskaptein. Der skal han forvalte arven fra VM-heltene i 2002 på vegne av nye generasjoner sør-koreanske spillere.

Sør-Korea har deltatt i hvert eneste VM siden 1986, og ingen asiatiske lag har prestert bedre enn dem i VM. Som vertsnasjon i 2002 ble Sør-Korea mesterskapets store sensasjon. Få trodde på forhånd at de skulle kunne måle seg med de aller beste, men Sør-Korea slo ut både Italia og Spania og tok seg helt til semifinalen. Begge kampene var prega av kontroversielle dommeravgjørelser, men det satte ikke en demper på stemninga blant hjemmefansen. Landslagstrener Guus Hiddink ble den nye folkehelten, og spillere som Hong Myung-bo, Yoo Sang-Chul og Ji-Sung Park inspirerte en hel generasjon vordende fotballspillere.

Se alt om Sør-Korea i episode 3 av Veien til fotball-VM 2018 på TV 2 Sumo.

Selv om Sør-Korea ikke har vært i nærheten av å gjenta suksessen fra 2002 i de senere mesterskapene, tok mange det som en selvfølge at de skulle kvalifisere seg til VM i Russland. Men kvalifiseringen gikk ikke etter planen, og i juni 2017 fikk Uli Stielike sparken som landslagstrener. Sør-Korea hadde da tapt tre av sine fem siste kvalifiseringskamper, og lå bare ett skarve poeng over Usbekistan på tredjeplass. Shin Tae-Yong kom inn som ny trener, og med uavgjort mot både Iran og Usbekistan i de to siste kampene sikra han Sør-Korea andreplassen i gruppa og dermed landets tiende VM.

Etter VM 2002 prøvde flere av de sør-koreanske spillerne lykken i Europa. Tidligere hadde de aller fleste landslagsspillerne holdt til i den koreanske eller japanske ligaen, men da spillere som Ji-Sung Park gjorde stor suksess i Premier League åpna det seg nye muligheter for talentene som kom etter dem. Ki er en av dem som dro utenlands i ung alder.

Allerede tidlig i tenåra ble Ki sendt til Australia for å lære seg engelsk og utvikle seg som fotballspiller i John Paul Colleges sportsakademi. I Australia fulgte han landsmennenes VM-triumf på TV, og lot seg spesielt begeistre av forbildet Hong Myeng-bo og triumfen mot Italia. Kapteinen mener selv at årene i Australia er en av grunnene til at han senere valgte britisk fotball, og da han var 20 år forlot han FC Seoul til fordel for Celtic. Der tiltrakk han seg etter hvert mye oppmerksomhet, men valget falt til slutt på Michal Laudrups Swansea. Sommeren 2012 satte Ki kursen for Wales og Premier League.

Ki ble superstjerne i hjemlandet da han dro til Celtic. Her feirer han scoring mot Udinese i Europa League. (Foto: Scanpix)

Kis suksess i Celtic gjorde ham voldsomt populær i hjemlandet. Som 21-åring var han en del av laget som kom til åttedelsfinale i VM 2010, leda av kaptein Ji-Sung Park. Ki beskriver Park som et eksempel til etterfølgelse for alle i laget, og “the perfect guy”. Nå er det Kis tur til å lede Sør-Koreas neste generasjon stjerner.

Den største stjerna av dem alle har hatt en god oppladning til sitt andre VM. For der Kis sesong har vært prega av to langvarige skader og nedrykk, har Heung-Min Son fortsatt å blomstre i Tottenham. I England har Son blitt kjent både for utrettelige innsats, vakre scoringer og ligaens bredeste smil. I likhet med Ki dro Son ut i ung alder for å nå sitt fulle potensiale som fotballspiller. Allerede da han var 16 år reiste Son til Hamburger SV, og etter flere gode sesonger med HSV og Bayer Leverkusen ble han den dyreste asiatiske spilleren noensinne da Spurs bladde opp 30 millioner euro i 2015.  

For andre sesong på rad har Son scora et tosifra antall mål i Premier League, og han har nå 30 mål og 13 assist totalt i Premier League. Dermed har han gått forbi barndomshelten Ji-Sung Park, og er nå den mestscorende asiatiske spilleren i Premier Leagues historie. Ki stoler på at Son kan ta med seg scoringsformen til Russland:

“He’s scored a lot of goals for Spurs and has shown his quality that he can play striker, winger or as a No10. He’s got great ability and hopefully he can score some goals for us. I think opponents will be afraid of him. His quality is dangerous. Whenever he gets a chance, there’s always the possibility of scoring goals.”

Heung-Min Son feirer scoring mot Colombia, november 2017. (Foto: Scanpix)

Et av de siste sør-koreanske stjerneskuddet i Europa er 22 år gamle Hee Chang Hwang. Han er lagkamerat med Fredrik Gulbrandsen og Valon Berisha i Red Bull Salzburg, og har allerede vunnet tre seriemesterskap og to cupgull i Østerrike. Da Hwang signerte for Salzburg lanserte klubben ham som et av Sør-Koreas største talenter. Nå er han klar for VM, og det ryktes at både Tottenham, Liverpool og flere andre klubber følger den unge spissen tett.

Mens Ki og Son har vært med i VM før og vet hva de går til, er Hwang førstereisgutt. Alle tre vil være ute etter å rette opp inntrykket etter et fryktelig svakt VM i Brasil. Selv om semifinalen i 2002 er et kjært minne for dagens landslagsspillere, er det ikke bare enkelt å skulle leve opp til de gamle heltene. I 2014 endte Sør-Korea helt sist i sin gruppe etter å ha tapt for Belgia og Algerie og spilt uavgjort mot Russland. Fansen var ikke nådige, og spillerne ble møtt med skjellsord og supportere som kasta godteri på dem da de kom hjem fra Brasil.

VM 2014 var det første mesterskapet etter at superstjerna Ji-Sung Park hadde lagt opp. Den gamle Manchester United-spilleren mener selv at det ikke lenger er realistisk å tro på en ny semifinale. Hovedmålet i år bør være å gå videre fra gruppespillet, men det er heller ingen lett oppgave. I gruppe F skal Sør-Korea opp mot de regjerende mesterne Tyskland, sluttspillspesialisten Mexico, og våre svenske naboer. Heung-Min Son innrømmer at de er har havna i en tøff gruppe, og at de tre andre lagene i utgangspunktet er bedre. Men kanskje er det akkurat da du trenger en kaptein som nettopp har vært gjennom en knalltøff nedrykksstrid og har spilt for overlevelse store deler av sesongen.

Ki Sung-Yueng annonserte tidligere denne uka at han er ferdig i Swansea. Kontrakta hans går ut til sommeren, og den stødige midtbanespilleren sier han er klar for nye utfordringer. Sommerens store utfordring blir å bære kapteinsbindet i et VM for første gang. Dagens juniorspillere er for unge til å ha opplevd den gylne generasjonen i 2002. Men kanskje kan kaptein Ki skape nye VM-minner og helter i Sør-Korea.

Vil du ha mer VM-stoff? Les gårsdagens innlegg om Iran. 

Når fotball blir politikk

- av Mina Finstad

Mange mener man ikke bør blande politikk og fotball. I Iran er det så godt som umulig. Helt siden den iranske revolusjonen i 1979 har fotballen vært en politisk arena, både for supportere, spillere og det iranske regimet.  

På 70-tallet var det ikke uvanlig å se kvinnelige supportere på tribunene i Teheran og andre iranske byer. Så kom den iranske revolusjonen i 1979, og det ble forbudt for kvinner å se fotball. Dette ble ikke godt mottatt, og på slutten av 80-tallet ble forbudet litt mindre strengt. Kvinner skulle få lov til å se fotball på TV, men måtte fremdeles holde seg unna stadion. På tross av at kvinnene selv ønska å være til stede på stadion for å se fotball, måtte de beskyttes fra den uverdige atmosfæren på tribunene.

Iranske supportere med tydelig budskap da Iran spilte kamp i Stockholm i 2015. (Foto: Scanpix)

Høsten 1997 kom et viktig vendepunkt i Irans fotballhistorie. 29. november klarte Iran å hente opp 0-2 til 2-2 i en playoff-kamp mot Australia, og kvalifiserte seg dermed til VM for første gang siden 1978. For mange iranere har 29. november blitt en slags nasjonaldag, og kampen har blitt sendt på TV utallige ganger. 90-tallet var på mange måter en ny vår for iransk fotball. Etter at krigen mot Irak hadde satt en stopper for den nasjonale ligaen i mange år, var klubbfotballen tilbake for alvor, og spillere som Ali Daei brakte tusenvis av supportere til stadionene. Fotballtribunene var også et av stedene unge iranere kunne få utløp for all frustrasjonen de bar på etter årevis med krig og økonomiske problemer i et strengt religiøst regime. Fotball var en av de få delene av iranernes liv de religiøse myndighetene ikke kunne kontrollere.

Alt dette kuliminerte den novemberkvelden Iran kvalifiserte seg til VM i Frankrike. Folk strømmet ut i gatene for å feire, og tok regimet på senga. I seiersrusen ble ayatollaens strenge regler glemt eller ignorert, og euforiske iranere ga seg hen til både dansing, alkohol og forbudt musikk. Også kvinner deltok i feiringa, noe som egentlig var helt uhørt. I et desperat forsøk på å få kontroll over folkefesten fikk landslaget ordre om å vente med å komme tilbake til Teheran. Det ble sendt ut klar beskjed til folket om at man måtte holde seg unna sekulære feiringer, og kvinner fikk beskjed om å holde seg hjemme under velkomstmarkeringene som skulle hylle landslaget da de kom tilbake. Men denne gangen hadde Irans kvinnelige fotballidioter fått nok. De ville være med å feire. På tross av streng kulde og tydelig påbud om å holde seg unna, samla tusenvis av kvinner seg utenfor Azadi stadium. For å unngå bråk lot politiet 3000 av dem slippe inn på en egen del av tribuna. Men det var ikke nok. Resten av damene brøt seg gjennom politisperrene og tok seg inn på stadion. I etterkant er dette kjent som fotballrevolusjonen.

Dette ble ikke siste gang iranere har brukt fotballkamper for å gjøre oppgjør. For mange iranere representerer fotballen frihet og en kobling til resten av verden. Kvinner har fortsatt ikke lov til å gå på fotballkamp i Iran, men FIFA lover at en endring er på vei. Flere av Irans fotballspillere har også tatt til orde for at kvinnelige supportere skal få slippe inn på stadion. Blant dem er landslagskaptein Masoud Shojaei.  

Masoud Shojaei i aksjon mot Argentina under VM 2014. (Foto: Scanpix)

Masoud Shojaei er kanskje det tydeligste beviset på at fotball og politikk fortsatt er sammenvevd i Iran. Han har gjentatte ganger fått problemer for holdninger og handlinger som bryter med det iranske regimets ønsker. I 2009 var han blant spillerne som spilte med grønne armbånd i en kvalifiseringskamp mot Sør-Korea for å markere støtte til “den grønne revolusjonen” i Iran. Shojaei har også flere ganger sagt at kvinner bør få være til stede på fotballkamper, og har blant annet uttalt at han skulle ønske mora, kona og søstera kunne få se ham spille hjemme i Iran. For regimet toppa det seg da Shojaei og spilte mot Maccabi Tel Aviv i en kvalifiseringskamp til Europa League i fjor. Shojaei ble utestengt fra landslaget for å ha brutt regimets regler om å ikke konkurrere mot israelske idrettsutøvere. Han ble tatt inn i varmen igjen i mars, og er med i den foreløpige troppen til VM. Dermed kan han bli den første som spiller i tre VM for Iran.

Iran går inn i VM med en kruttsterk kvalifisering i sekken. De var det første asiatiske laget som kvalifiserte seg til VM, etter å ha gått ubeseira gjennom kvalifiseringa. På veien til VM satte de også ny rekord ved å gå 12 kamper uten å slippe inn mål. Trener Carlos Quieroz har tidvis vært kontroversiell i Iran, men han har mer enn nok erfaring. Han har tidligere vært både assistenttrener under Sir Alex Ferguson og hovedtrener i Real Madrid. Portugiseren tok over Iran i 2011, og er blant annet kjent for å ha en klar policy på å inkludere eksil-iranere på landslaget. En av dem er svenske Saman Ghoddos, en av de sentrale spillerne i Östersunds eventyrlige sesong i Europa League. 


Se alt om Iran i episode 2 av Veien til Russland på TV 2 Sumo

Iran har aldri før tatt seg videre fra gruppespill i VM, og har havna i en tøff gruppe med Spania, Portugal og Marokko. Selv om Iran er den klare underdogen i gruppa, setter det iranske folket sin lit til at 23 år gamle Sardar Azmoun kan holde håpet om VM-suksess levende. Den unge spissen scora hele 11 mål for Iran i kvalifiseringa, og blir av mange sett på som Ali Daeis arvtaker. På tross av hans unge alder er det bare fire spillere som har scora flere mål enn ham for det iranske landslaget. Azmoun spiller til daglig i russiske Rubin Kazan, og har kanskje en liten hjemmebanefordel i mesterskapet. Når Iran og Spania møtes i gruppespillet skjer det nemlig på Kazan Arena, Rubin Kazans hjemmebane. «Den iranske Messi» har allerede blitt kobla til flere storklubber, og er en av dem som kan få sitt store gjennombrudd denne sommeren.

Vil du lese mer om VM? Sjekk ut gårsdagens innlegg om Polen.

RL9. Veien til berømmelse

- av Mina Finstad

Etter to mesterskap på sidelinja er Polen tilbake i VM. De går inn i mesterskapet som et av de best rangerte lagene, og med sitt beste EM noensinne i bagasjen. Nå setter en hel nasjon sin lit til at Robert Lewandowski kan gi Polen ny VM-suksess.

OL i München sommeren 1972 var startskuddet for Polens storhetstid som fotballnasjon. Anført av Kazimierz Deyna, Grzegorz Lato og Robert Gadocha tok Polen seg hele veien til topps og slo Ungarn i finalen. De nybakte olympiske mesterne fortsatte å imponere, og var i 1974 klare for sitt første VM siden 1938. Også denne gangen gikk turen til Vest-Tyskland, og Polen viste at OL-gullet ikke bare var et blaff.

I åpningskampen slo de selveste Argentina, og i bronsefinalen møtte Polen de regjerende verdensmesterne Brasil. Grzegorz Lato var på farten igjen, og i det 76. minutt satte Lato inn sitt sjuende mål for turneringa. Målet gjorde Lato til VMs toppscorer, og Polen kunne feire VM-returen med bronse. Polen gjentok bragden i VM i Spania 1982, da de slo Frankrike i bronsefinalen. Polen avslutta 80-tallet med åttedelsfinale i Mexico-VM 1986, men klarte gjennom 90- og 2000-tallet aldri å gjenskape den tidligere VM-suksessen.

Grzegorz Lato scorer målet som sikrer Polen bronse i VM 1974. Er Polen på vei inn i en ny storthetstid? (Foto: Scanpix)

I 1988 får Krzysztof og Iwona en sønn. Krzysztof er judomester og fotballspiller, mens kona Iwona er volleyballspiller. Sønnen får navnet Robert. Pappa Krzysztof er nemlig sikker på at han skal oppdra en idrettsstjerne, og vil gi ham et navn som er enkelt å uttale også ute i Europa. Unge Robert begynner å spille fotball, og blir etter hvert toppscorer både i tredje og andre divisjon i Polen før han plukkes opp av Lech Poznan. Men pappa Krzysztof får aldri se sønnen slå gjennom som fotballspiller. Han dør av slag når Robert er 16 år, lenge før sønnen begynner å herje i Bundesliga og Champions League. Han rekker aldri å se at han fikk rett, og at folk i hele verden lærer seg navnet Robert Lewandowski.

Den hengslete gutten fra Warszawa utvikler seg til en glitrende spiss, og målene renner inn. 22. September 2015 skyter han seg inn i Guinness rekordbok når han bruker under 10 minutter på å sette fire verdensrekorder. Han kommer inn som innbytter mot Wolfsburg og scorer fem mål i løpet av åtte minutter og 59 sekunder. På én enkelt kamp setter han ny rekord for antall mål scora av en innbytter i Bundesliga, raskeste hattrick i Bundesliga, raskeste fire mål og raskeste fem mål. Men det er ikke bare i Tyskland Polens målkonge setter rekorder. Med sine 16 scoringer i kvalifiseringa til VM 2018 har han nå rekorden for flest scoringer i en europeisk VM-kvalifisering. 

Se alt om Polen i episode 2 av Veien til Russland på TV 2 Sumo

VM 2018 blir Lewandowskis første sjanse i fotballens gjeveste turnering. Han reiser til Russland som kaptein, og vet veldig godt at det er han det polske folket setter sin lit til. Landslagstrener Adam Nawalka sier tydelig hvor viktig kapteinen er for laget:

«He’s the best striker in the world. Robert is developing all the time, he makes progress continuously and I don’t think there’s anyone that could stop him. He’s incredibly important for us – he’s like the steam-powered locomotive of the team.” 

Adam Nawalka vet hva han snakker om og hva laget hans går til. Den polske landslagstreneren var selv med da Polen dro til VM i 1978. På tross av at han bare var 19 år spilte han fem av Polens seks kamper i mesterskapet, og som landslagstrener har han allerede bidratt til å løfte det polske landslaget. Etter at han tok over høsten 2013 har pilene pekt oppover, og EM 2016 var kanskje et skremmeskudd som varsler at Polen er tilbake. Før EM i Frankrike var gruppespill Polens beste resultat i EM. Nawalka tok Polen til kvartfinale i Frankrike, der de røk ut på straffekonk mot Portugal.

Landslagstrener Adam Nawalka får mye av æren for Polens fremgang på fotballbana. (Foto: Scanpix)

Polen er plassert i gruppe H, en av de mest åpne gruppene i årets mesterskap. Nawalkas mannskap skal bryne seg på Colombia, Senegal og Japan, og bør ha alle muligheter til å gå videre. Polen har to solide sisteskanser i Swanseas Łukasz Fabiański og Juventus’ Wojciech Szczęsny. I backrekka bidrar Kamil Glik (Monaco) og Łukasz Piszczek (Borussia Dortmund) med verdifull erfaring og rutine. I angrepet er det ikke bare superspiss Lewandowski motstanderne skal få slite med. Arek Milik fikk mye oppmerksomhet under EM i Frankrike, og ble henta til Napoli etter mesterskapet. Spissen har hatt to lange skadeavbrekk etter at han kom til Italia, men er nå skadefri . I Napoli deler Milik garderobe med landsmannen Piotr Zielinski. 23-åringen har storspilt på Napolis midtbane i år, og med seks målgivende på de seks siste kvalifiseringskampene til Polen tyder mye på at Zielinski kan gi Lewandowski en sjanse på toppscorertittelen.

Rett etter at Polen sikra seg VM-billett ved å slå Montenegro 4-2, markerte Lewandowski en annen milepæl i karrieren. Etter årevis med studier ved siden av fotballen forsvarte han sin bacheloroppgave “RL9. Veien til berømmelse”. Oppgaven tar for seg hvordan Lewandowski har blitt den stjernespissen han er, og er ifølge professor Marek Rybiński et veikart for alle idrettsutøvere. Kanskje har arbeidet med denne oppgava gitt Lewandowski det perfekte grunnlaget for å lykkes også i VM. Kanskje kan Lewandowski om noen år følge opp med masteroppgava “RL9. Veien til VM-suksess”.

Vil du lese mer om VM? Sjekk gjerne ut gårsdagens innlegg om Panama.

Panamas revansje

- av Mina Finstad

Panama er ett av to lag som debuterer i årets VM. Veien til VM har vært lang og kronglete, men nå er de klare for å vise at de hører hjemme blant de aller beste.

10. Oktober 2017 kommer Panamas president med en viktig kunngjøring på Twitter: “Folkets stemme har blitt hørt: vi skal feire denne historiske dagen. I morgen er det nasjonal festdag”. Han følger opp med å skrive at alle arbeidere i både privat og offentlig sektor får fridag, og at det samme gjelder alle elever i både offentlige og private skoler. “Feir med familiene deres” er den avsluttende beskjeden fra presidenten. Hva hadde skjedd? Panama hadde kvalifisert seg til sitt aller første VM.

Panamas supportere feirer at de er klare for VM. (Foto: Scanpix)

På tross av å ha deltatt i en rekke ungdoms-VM, har Panamas seniorlag aldri før klart å ta steget helt til topps. Da plassene til VM i Brasil skulle deles ut ble håpet knust helt på tampen av kvalifiseringa. 

Før de siste kampene i kvalifiseringa til VM 2014 ble blåst i gang lå Panama tre poeng bak Mexico og muligheten for play-off mot New Zealand. Panama var avhengige av å slå USA samtidig som Costa Rica måtte slå Mexico for at drømmen om VM skulle leve videre. Da klokka nærma seg full tid så alt ut til å gå Panamas vei. Mexico lå under 1-2, og Panama gikk opp til 2-1 i det 83. minutt. Dermed var Panama a poeng med Mexico, men ville gå videre på grunn av flere skåra mål. Så rakna alt på overtid. USA scora to mål på to minutter, og dermed var Panama ubønnhørlig ute av VM-dansen nok en gang.

Høsten 2017 får Panama endelig sin revansje. Også denne gangen skal alt avgjøres på siste kampdag. I nest siste kamp hadde Panama nok en gang blitt slått av USA, denne gangen hele 4-0. Dermed ligger USA to poeng foran Panama og Honduras, og er i førersetet i kampen om den siste direkteplassen til VM. Panama får besøk av Costa Rica, og kun seier er godt nok. Etter 37 minutter går Costa Rica opp i ledelsen, og det ser ut som Panama som vanlig må bli igjen hjemme og se VM på TV.

Costa Rica feirer, mens Panama fortviler. ( Foto: Scanpix)

Men denne gangen er det meningen at Panama skal til VM. Det blir klabb og babb inne i feltet foran Costa Ricas keeper, og Panamas 36 år gamle veteranspiss Blas Pérez rives over ende mens han prøver å krangle ballen over linja. Dommeren dømmer mål til Panama. Et mål som aldri hadde vært godkjent med mållinjeteknologi. Ut i fra reprisene ser det tydelig ut som det skulle vært straffe, men man ser også at ballen aldri krysser mållinja. Men scoringa står, og det er 1-1.

Problemet er at selv om tabelljumbo Trinidad Tobago leder over USA, holder ikke ett poeng. Honduras har snudd 1-2 til 3-2 mot Mexico, og dermed er det plutselig Honduras som har direkteplassen til VM med 13 poeng, USA ligger på play-off med 12 og Panama er helt ute av dansen med 11. Tida er i ferd med å løpe fra Panama. Det er bare et par skarve minutter igjen av ordinær tid. Så smeller det. Kaptein og midtstopper Román Torres har enda ikke gitt opp, og har lagt seg helt på topp for å jakte scoring. På nettsidene til MLS står det at Seattle Sounders’ panamanske stopperkjempe er bygd som et godstog, og nå bruker han alt han har av kraft for å krige seg til en avslutning.

Den går i mål, og denne gangen trengs ingen mållinjeteknologi. I det 87. minutt sender han publikum til himmels, og USA ut av VM. Panama har fått sin revansje. De skal for aller første gang til VM. Román Torres vil huske øyeblikket for alltid, og har tatovert logoen for VM 2018 på hele den ene leggen.


Se alt om Panama i episode 1 av Veien til Russland på TV2 Sumo.

Med en snittalder på 29,4 er Panama det eldste laget som har kvalifisert seg til årets VM. Midtbanespiller Gabriel Gómez og andrekeeper José Calderón spilte sammen allerede i 2003, da de spilte U20 VM for Panama. Førstekeeper Jaime Penedo beskriver det slik: “Vi er som en familie. Vi er et lag som har kjent hverandre veldig lenge. Jeg har vært sammen med noen av spillerne i dette laget i 12 år. Jeg tror at det er noe av det som har hjulpet oss hit.” 

Panama trenes av Hernán Darío Gómez, som tok over laget i 2014. Dette blir hans tredje VM som landslagstrener, etter at han tidligere har kvalifisert seg med Colombia og Ecuador. Han beskriver Panama som et veldig organisert og taktisk lag. Mens andre VM-nasjoner kan skilte med store internasjonale stjerner kjent fra Champions League, er Panamas spillere mindre kjent for oss i Europa. Men hjemme i Panama er de helter. Det er kollektivet som er viktigst, ikke enkeltspillere. I Russland har de fått en tøff gruppe, og møter England, Belgia og Tunisia. På tross av tøff motstand reiser ikke Panama til VM for å være dørmatte, de er innstilt på å kjempe med alt de har. De er ute etter å bevise at de har fortjent VM-billetten.

6. juni kommer Panamas fotballhelter hit til Norge. Den siste treningskampen deres før VM spilles på Ullevaal Stadion. Hvis Panamas sagnomsuste supportere også tar turen, vil det bli en helt unik opplevelse. Panama er kanskje ingen kjent fotballnasjon. Men de har potensiale til å bli et ekte kult-lag i årets VM.

Gira på mer VM-stoff? Les gårsdagens innlegg om vertsnasjonen Russland.

En sjanse til å gjenreise den nasjonale idrettsstoltheten

- av Mina Finstad

EM i Frankrike for to år siden var en katastrofe for Russland, både på bana og på tribunene. Kan russerne slå tilbake på hjemmebane?

Da Russland søkte om å få arrangere VM 2018, hadde landslaget nettopp kommet seg hele veien til semifinale i EM. Fire russiske spillere var valgt ut i 23-mannstroppen til turneringens lag, og optimismen på vegne av russisk fotball var stor. 10 år senere er bildet et helt annet. I teaterbransjen sies det ofte at en dårlig generalprøve betyr en bra premiere. Hvis EM 2016 var Russlands generalprøve, bør det i så fall bety et glitrende VM.

Russlands innsats under EM i Frankrike vil ikke bli husket med stolthet, verken når det gjelder spillerne eller supporterne. Da England og Russland møttes til kamp i gruppespillet i Frankrike, var det ikke selve kampen som kom i fokus i etterkant. Bildene som gikk verden rundt var ikke av lekre finter og susende taklinger. I stedet var det russiske hooligans på tokt i Marseille som stjal overskriftene. Det gikk så langt at UEFA trua med sterke sanksjoner og potensiell utestenging fra resten av mesterskapet hvis volden fortsatte.

Politiet bruker tåregass i Marseille for å få bukt med bråket som oppsto etter kampen mellom England og Russland (Foto: Scanpix)

Men det var ikke bare i Marseilles gater den russiske fotballen fikk et dårlig rykte. Russland røk ut av gruppespillet med to tap og én uavgjort, og havna dermed helt sist i sin gruppe. Dommen fra egne supportere var knallhard, og kritikken hagla. En supporter gikk så langt at han starta en egen underskriftskampanje for å få landslaget i sin daværende form oppløst. Tittelen på underskriftskampanjen lyder: “Oppløs det russiske landslaget: vi vil være stolte, ikke skamme oss”.

I stedet for å satse videre på gjengen som ikke leverte i Frankrike, ville supporterne at det skulle satses på yngre spillere. De krevde endringer i den russiske klubbfotballen som skulle gi spillerne mer konkurranse om spilletiden og mer motivasjon for utvikling. I tillegg krevde supporterne at det skulle brukes langt mer ressurser på barnefotballen. Kampanjen ligger fortsatt ute på nett, og har i skrivende stund drøyt 950 000 underskrifter.

Både russisk fotball og russisk idrett generelt trenger desperat en opptur etter dårlige mesterskap og utenomsportslige skandaler. Hele den russiske idretten har vært gjennom en ekstremt turbulent periode, som kulminerte i utestengelse fra årets vinter-OL. For å sikre seg mot nye dopingskandaler, la det russiske fotballforbundet ut nyttige tips og retningslinjer til russiske spillere for å unngå at noen uvitende skulle få i seg forbudte stoffer. Spillere advares blant anna mot å røyke vannpipe, drikke eksotisk te og å spise kjøtt fra Sør-Amerika og Kina.

På mange måter handler dette mesterskapet om en sjanse til å gjenreise den nasjonale idrettsstoltheten, på hjemmebane. Det er ingen liten oppgave. Selv om drøyt 60 % av vertsnasjonene for VM har kommet til semifinale, er det lite som tyder på at Russland skal havne blant disse. Vertsnasjonen går inn i VM som det nest laveste rangerte laget av samtlige nasjoner som deltar. Om de skal ha mulighet til å gå videre fra gruppespillet, blir åpningskampen mot Saudi-Arabia helt avgjørende. Uruguay er favoritter til å gå videre fra gruppe A, og Egypt har med seg en av sesongens aller beste fotballspillere til Russland.


Se alt om Russland i episode 1 av veien til Russland på TV2 Sumo.

Som vanlig er Russland blant lagene med flest hjemlige spillere. Da Russland møtte Brasil til treningskamp i mars, var Roman Neustädter (Fenerbache) og Denis Cheryshev (Villarreal) de eneste spillerne i troppen som ikke spiller i den russiske ligaen. Få russiske spillere prøver lykken utenlands, og mange peker på dette som en viktig grunn til Russlands skuffende resultater i de siste mesterskapene. Det sies at spillerne mangler erfaring med å spille internasjonale kamper under mye press, og at de ikke må kjempe like hardt for spilletiden når de holder seg i den russiske ligaen.

Det har lenge vært et sterkt ønske om at de russiske klubbene skal utvikle unge russiske talenter framfor å satse på utenlandske spillere. Den russiske ligaen har langt færre utenlandske spillere enn de fleste europeiske ligaene, og Putin er blant dem som har støtta strenge regler for antallet utenlandske spillere klubber skal ha lov til å bruke. VM i sommer blir en viktig test for å se om denne strategien har lykkes.

Aleksandr Golovin er ett av Russlands unge talenter i årets VM. Her scorer han for CSKA Moskva på Emirates (Foto: Scanpix)

Flere unge spillere kan få sin VM-debut i sommer. Som vertsnasjon har Russland ikke deltatt i kvalifiseringen til VM, og har i stedet forberedt seg ved å spille vennskapskamper. På midtbanen har Aleksandr Golovin (21) og Roman Zobnin (24) fått prøve seg, mens 22 år gamle Aleksei Miranchu har blitt brukt som spiss. Alle tre er ansett som store talenter, og har erfaring fra Champions League og Europa League.  Landslagstrener Stanislav Cherchesov har rykte på seg for å gi unge spillere sjansen. Nå peker han på de unge spilleren som en av de viktigste endringene han og teamet hans har gjort. Så gjenstår det å se om den nye generasjonen russiske spillere kan vekke supporternes stolthet på hjemmebane.

 

Antall visninger