Mange fotballigaer er satt på vent på grunn av koronaviruset. En av dem er den aller første sesongen i Women’s Football League i Saudi-Arabia. I mars skulle Saudi-Arabias kvinnelige fotballspillere for aller første gang spille i en offisiell nasjonal liga. Kvinner i Saudi-Arabia har allerede spilt fotball i årevis, men denne våren skulle det for første gang skje i regi av myndighetene. Veien dit har vært lang og hard.
Det skrives mye om Saudi-Arabia og fotball, men uansett hvor mye man misliker at Saudi-Arabia og andre gulfstater bruker fotballen som politisk verktøy er det en ting som er viktig å forstå: Fotball er enormt populært blant Saudi-Arabias innbyggere, og kjærligheten til fotball er ikke begrenset til den mannlige delen av befolkningen. Noen har kanskje fått med seg saudiske kvinners kamp for å få lov til å komme inn på stadion for å se fotball. Da bør det ikke komme som noen overraskelse at det finnes kvinner som ikke har villet nøye seg med å se fotball. De har vært fast bestemt på å spille fotball selv, koste hva det koste ville.
Lenge var saudiske kvinners mulighet til å drive med fysisk aktivitet så godt som ikke-eksisterende. I offentlige skoler hadde jenter ingen form for gymundervisning, og det var ikke mulig å få lisens til å drive treningssentre for kvinner. Som følge av Saudi-Arabias strenge kjønnssegregering var det selvsagt utenkelig at kvinner skulle kunne bruke samme treningssentre som menn. De få treningssentrene som fantes for kvinner var ofte maskert som spa eller frisør, med treningslokaler på bakrommet. Men selv om forholdene på ingen måte lå til rette for organisert fotball, var det enkelte damer som ikke lot seg stoppe.
I 2008 ble det startet opp en uoffisiell liga der åtte kvinnelag deltok. Lagene måtte holde en lav profil siden de på den tiden ikke hadde lov til å spille fotball. Utfordringene var mange, både når det gjaldt selve kampene og treningene. Få lag var villige til å låne ut banene sine til kvinnelige lag, så det å finne fotballbaner de kunne spille på var tidvis nesten umulig. Sammen med finansiering var tilgang til baner den aller største utfordringen for Saudi-Arabias fotballpionerer. De slet også med å skaffe seg utstyr. Bare det å få tak i fotballsko var enormt vanskelig i en tid der netthandel ikke var et alternativ på samme måte som i dag.
Et annet problem var tilgang på fotballfaglig kompetanse. Naturlig nok fantes det ingen kvinnelige trenere, og de lagene som skaffet seg mannlige trenere måtte selvsagt holde det hemmelig. Mange av kvinnene startet helt på bar bakke, uten å engang ha den treningskompetansen vi i Norge tilegner oss gjennom gymtimene på skolen. Selv om utgangspunktet var ekstremt krevende var de fast bestemte på å få tak i den kunnskapen de trengte for å lykkes. En av løsningene ble å bruke Youtube til å lære seg hvordan man skal trene. I timesvis satt de og så treningsvideoer på nett for å forstå hvordan en fotballtrening burde organiseres og gjennomføres. Kvinnelige fotballspillere som reiste utenlands fikk i oppgave å ta med relevante bøker og treningsmanualer hjem. Alt som hadde med fotball å gjøre måtte imidlertid skjules godt på flyplassen for å unngå problemer.
Rekruttering var en utfordring fordi man måtte holde en såpass lav profil. Noen av spillerne måtte skjule for familien at de spilte fotball. Mange av lagene måtte gi opp på veien, og kun to av lagene som var med på den aller første sesongen i undergrunnsligaen eksisterte ti år senere. I dag er situasjonen en helt annen. Et av lagene som har vært med lenge er Al-Yamamah. De driver i dag et eget akademi som tilbyr fotballtreninger for jenter i alle aldre og gutter frem til de er tolv år gamle. Fordi alle trenerne er kvinner kan ikke guttene være med etter at de har fylt tolv år, men Al-Yamamah mener det er viktig å ha dem med for å normalisere tanken på at jenter spiller fotball. Håpet er at det skal bli enklere for neste generasjons jenter å spille fotball med familiens velsignelse. Snaut ti år etter den aller første sesongen i kvinnenes undergrunnsliga måtte de si nei til foreldre som ønsket å melde på barna sine fordi akademiet var fullt.
Det er ikke lenge siden kvinner ikke engang hadde lov til å være til stede på et fotballstadion. De fikk ikke lov til å delta i nasjonale turneringer eller ligaer, og Saudi-Arabia var blant de aller siste nasjonene som kun sendte menn til OL. Enkelte religiøse ledere gikk hardt ut mot å åpne opp idretten for kvinner og kalte det djevelens verk. Da forretningsmannen Prins Alwaleed bin Talal i 2009 sponset Jeddah Kings, et av Saudi-Arabias aller første fotballag for kvinner, vakte det sterke reaksjoner. Han endte opp med å trekke seg ut etter kort tid. Mye har skjedd det siste tiåret.
Da Saudi-Arabia annonserte den nye ligaen for kvinner, ble det ikke bare møtt med applaus og jubel. Amnesty var raskt ute med å påpeke at Saudi-Arabia den siste tiden iherdig har brukt såkalt “sportswashing” til å prøve å forbedre sitt frynsete rykte. Fremdeles diskrimineres kvinner på utallige måter i Saudi-Arabia. Kvinneaktivister sitter fengslet og kvinner har blant annet fremdeles ikke lov til å gifte seg uten tillatelse fra en verge. De positive endringene som kommer kjennetegnes gjerne av at kvinnene som har kjempet dem frem usynliggjøres eller fremdeles sitter i fengsel. Da regimet annonserte den nye ligaen, ble ikke pionerene som har gått foran i kampen for å få spille fotball nevnt med et ord. De har ofret absolutt alt for å få lov til å spille fotball, men når deres lange kamp krones med seier, er det andre som skal sole seg i glansen. Selv om de fleste er enige om at det er et viktig skritt fremover at kvinner nå kan spille fotball med regimets velsignelse, kommer seieren med en bismak.
Hva som skjer når fotballen etter hvert kan settes i gang igjen er uklart. En ting er imidlertid sikkert. Saudi-Arabias kvinnelige fotballspillere har klart seg gjennom langt større utfordringer. Uansett hvor lenge koronaviruset stopper fotballen kommer de til å være der så fort verden åpnes for idrett igjen. Årevis med kamp mot et av verdens mest konservative regimer har ikke klart å hindre dem. I år etter år har de vist et mot og en standhaftighet som få kan matche.
Mye av innholdet i denne bloggen bygger på forskningen til Charlotte Lysa (@charlottelysa). Hun har nylig fullført doktorgraden “Yallā Banāt! Women, Football and Social Change in Saudi Arabia and Qatar”, og har blant annet drevet feltarbeid blant kvinnelige fotballspillere i Saudi-Arabia. For meg har Charlotte lenge vært en uvurderlig kilde til kunnskap om fotball i gulfstatene.
