Mange mener man ikke bør blande politikk og fotball. I Iran er det så godt som umulig. Helt siden den iranske revolusjonen i 1979 har fotballen vært en politisk arena, både for supportere, spillere og det iranske regimet.
På 70-tallet var det ikke uvanlig å se kvinnelige supportere på tribunene i Teheran og andre iranske byer. Så kom den iranske revolusjonen i 1979, og det ble forbudt for kvinner å se fotball. Dette ble ikke godt mottatt, og på slutten av 80-tallet ble forbudet litt mindre strengt. Kvinner skulle få lov til å se fotball på TV, men måtte fremdeles holde seg unna stadion. På tross av at kvinnene selv ønska å være til stede på stadion for å se fotball, måtte de beskyttes fra den uverdige atmosfæren på tribunene.
Iranske supportere med tydelig budskap da Iran spilte kamp i Stockholm i 2015. (Foto: Scanpix)
Høsten 1997 kom et viktig vendepunkt i Irans fotballhistorie. 29. november klarte Iran å hente opp 0-2 til 2-2 i en playoff-kamp mot Australia, og kvalifiserte seg dermed til VM for første gang siden 1978. For mange iranere har 29. november blitt en slags nasjonaldag, og kampen har blitt sendt på TV utallige ganger. 90-tallet var på mange måter en ny vår for iransk fotball. Etter at krigen mot Irak hadde satt en stopper for den nasjonale ligaen i mange år, var klubbfotballen tilbake for alvor, og spillere som Ali Daei brakte tusenvis av supportere til stadionene. Fotballtribunene var også et av stedene unge iranere kunne få utløp for all frustrasjonen de bar på etter årevis med krig og økonomiske problemer i et strengt religiøst regime. Fotball var en av de få delene av iranernes liv de religiøse myndighetene ikke kunne kontrollere.
Alt dette kuliminerte den novemberkvelden Iran kvalifiserte seg til VM i Frankrike. Folk strømmet ut i gatene for å feire, og tok regimet på senga. I seiersrusen ble ayatollaens strenge regler glemt eller ignorert, og euforiske iranere ga seg hen til både dansing, alkohol og forbudt musikk. Også kvinner deltok i feiringa, noe som egentlig var helt uhørt. I et desperat forsøk på å få kontroll over folkefesten fikk landslaget ordre om å vente med å komme tilbake til Teheran. Det ble sendt ut klar beskjed til folket om at man måtte holde seg unna sekulære feiringer, og kvinner fikk beskjed om å holde seg hjemme under velkomstmarkeringene som skulle hylle landslaget da de kom tilbake. Men denne gangen hadde Irans kvinnelige fotballidioter fått nok. De ville være med å feire. På tross av streng kulde og tydelig påbud om å holde seg unna, samla tusenvis av kvinner seg utenfor Azadi stadium. For å unngå bråk lot politiet 3000 av dem slippe inn på en egen del av tribuna. Men det var ikke nok. Resten av damene brøt seg gjennom politisperrene og tok seg inn på stadion. I etterkant er dette kjent som fotballrevolusjonen.
Dette ble ikke siste gang iranere har brukt fotballkamper for å gjøre oppgjør. For mange iranere representerer fotballen frihet og en kobling til resten av verden. Kvinner har fortsatt ikke lov til å gå på fotballkamp i Iran, men FIFA lover at en endring er på vei. Flere av Irans fotballspillere har også tatt til orde for at kvinnelige supportere skal få slippe inn på stadion. Blant dem er landslagskaptein Masoud Shojaei.
Masoud Shojaei i aksjon mot Argentina under VM 2014. (Foto: Scanpix)
Masoud Shojaei er kanskje det tydeligste beviset på at fotball og politikk fortsatt er sammenvevd i Iran. Han har gjentatte ganger fått problemer for holdninger og handlinger som bryter med det iranske regimets ønsker. I 2009 var han blant spillerne som spilte med grønne armbånd i en kvalifiseringskamp mot Sør-Korea for å markere støtte til “den grønne revolusjonen” i Iran. Shojaei har også flere ganger sagt at kvinner bør få være til stede på fotballkamper, og har blant annet uttalt at han skulle ønske mora, kona og søstera kunne få se ham spille hjemme i Iran. For regimet toppa det seg da Shojaei og spilte mot Maccabi Tel Aviv i en kvalifiseringskamp til Europa League i fjor. Shojaei ble utestengt fra landslaget for å ha brutt regimets regler om å ikke konkurrere mot israelske idrettsutøvere. Han ble tatt inn i varmen igjen i mars, og er med i den foreløpige troppen til VM. Dermed kan han bli den første som spiller i tre VM for Iran.
Iran går inn i VM med en kruttsterk kvalifisering i sekken. De var det første asiatiske laget som kvalifiserte seg til VM, etter å ha gått ubeseira gjennom kvalifiseringa. På veien til VM satte de også ny rekord ved å gå 12 kamper uten å slippe inn mål. Trener Carlos Quieroz har tidvis vært kontroversiell i Iran, men han har mer enn nok erfaring. Han har tidligere vært både assistenttrener under Sir Alex Ferguson og hovedtrener i Real Madrid. Portugiseren tok over Iran i 2011, og er blant annet kjent for å ha en klar policy på å inkludere eksil-iranere på landslaget. En av dem er svenske Saman Ghoddos, en av de sentrale spillerne i Östersunds eventyrlige sesong i Europa League.
Se alt om Iran i episode 2 av Veien til Russland på TV 2 Sumo
Iran har aldri før tatt seg videre fra gruppespill i VM, og har havna i en tøff gruppe med Spania, Portugal og Marokko. Selv om Iran er den klare underdogen i gruppa, setter det iranske folket sin lit til at 23 år gamle Sardar Azmoun kan holde håpet om VM-suksess levende. Den unge spissen scora hele 11 mål for Iran i kvalifiseringa, og blir av mange sett på som Ali Daeis arvtaker. På tross av hans unge alder er det bare fire spillere som har scora flere mål enn ham for det iranske landslaget. Azmoun spiller til daglig i russiske Rubin Kazan, og har kanskje en liten hjemmebanefordel i mesterskapet. Når Iran og Spania møtes i gruppespillet skjer det nemlig på Kazan Arena, Rubin Kazans hjemmebane. «Den iranske Messi» har allerede blitt kobla til flere storklubber, og er en av dem som kan få sitt store gjennombrudd denne sommeren.
Vil du lese mer om VM? Sjekk ut gårsdagens innlegg om Polen.