Fotballspillere har alltid vært forbilder. De har hengt som plakater på utallige barnerom, tilbes som konger og hylles opp i skyene av trofaste fans. Barn over hele verden har gått med navnet deres på ryggen, og “vært” dem på løkka. Men de aller største og viktigste forbildene akkurat nå er ikke bare forbilder på grunn av det de presterer ute på gressmatta. De er forbilder fordi de tar et ærlig, knallhardt og høyst nødvendig oppgjør med holdninger som verken hører hjemme på en fotballstadion eller ute i samfunnet.
2019 har blitt året der vi igjen må diskutere rasisme i fotballen. Man skulle tro det ikke var nødvendig, men gjentatte hendelser i flere europeiske ligaer beviser at rasismen fortsatt forpester idretten vi elsker. Senest på onsdag ble semifinalen i den italienske cupen ødelagt av taktfast rasistisk hets fra tribunen. På sosiale medier får fotballspillere slengt ting etter seg som er så drøye at man får vondt langt inn i sjela av å lese det.
For oss som ikke føler rasismen på kroppen, kan det være enkelt å avfeie apelyder og rasistisk hets som grums fra utdaterte huleboere. Det er lett å si at de som sprer rasistisk hets er i mindretall. Men det er ingen unnskyldning at de er i mindretall. Så lenge de finnes, er de vårt felles problem. Rasistisk hets mot fotballspillere angår oss alle, enten det kommer fra tribunene eller i sosiale medier. Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.
Nå ser vi at mange fotballspillere er dritt lei. De gidder ikke glatte over eller unnskylde. De snakker åpent og ærlig om den rasismen de blir utsatt for, og hvordan det påvirker dem. Jeg har enorm respekt for spillere som Raheem Sterling, som har klart å tvinge fram en helt nødvendig debatt om rasisme i fotballen. Flere og flere spillere gir klar beskjed om at FIFA, forbundene og klubbene ikke har lykkes i å få bukt med rasismen i fotballen. De krever strengere straffer, med god grunn.
Sistemann i rekka av spillere som tar kampen mot rasisme er vår egen Joshua King. Bournemouth-spissen er en av Norges aller største fotballstjerner, og et forbilde for mange unge håpefulle fotballspillere her hjemme. Når Eddie Howe eller Lars Lagerbäck skal velge ut sine elleve til kamp, er King blant de første navnene på blokka. Han har jobba målretta og disiplinert for å nå målene sine, og er en idrettsutøver Norge bør være stolt av.
Denne uka har han fortalt om hvordan han har blitt utsatt for rasisme i sosiale medier. Etter landskampen mot Bulgaria hagla det med rasistiske kommentarer, og King forteller om hvordan han har måttet gå inn og slette kommentarer på grunn av rasisme. Til slutt rant begeret over, og han har stengt kommentarfeltet slik at kun de han selv følger kan legge inn kommentarer:
Joshua King har lenge vært et forbilde for mange, og han tar åpenbart det ansvaret på alvor. Når han stenger kommentarfeltene sine er det ikke bare fordi det er ubehagelig å motta rasistiske kommentarer. Det er også fordi han ikke vil at unge folk som følger ham skal tro at det er greit. Han vil ikke være med på å normalisere rasistisk hets i sosiale medier. Når han får spørsmål om hva slags kommentarer det var, vil han ikke en gang gjenta hva som har blitt skrevet:
Når Joshua King går ut med full støtte til Raheem Sterling, er det mer enn bare en hyggelig gest til en kollega og konkurrent. Når Joshua King, Raheem Sterling, Kalidou Koulibaly, Moise Kean, Danny Rose og mange flere gir klar beskjed om at de har fått nok, snakker de på vegne av langt flere enn bare seg selv. De tar denne kampen på vegne av vanvittige mange folk som ikke har tilgang til de samme mikrofonene. De står også opp for alle dem som ikke har millioner av følgere i sosiale medier, men som har følt den samme rasismen på kroppen.
Akkurat nå er spillere som Joshua King og Raheem Sterling fotballens viktigste forbilder. I en verden der sosiale medier er en stadig mer integrert del av barn og unges hverdag, har det vært mye gnål om fotballspillere som bruker mer tid på instagram enn på treningsfeltet. Det er ikke bare hva som skjer ute på banen som avgjør hvordan vi oppfatter fotballspillere og hvem som blir barnas største helter. Imaget spillerne bygger opp gjennom blant annet sosiale medier har blitt en viktig del av pakka. Vi kan like det eller ikke, men det er realiteten.
I kampen mot fotballrasisme har nettopp sosiale medier blitt et av spillernes viktigste våpen. Her snakker de rett til sine egne fans, og når ut til millioner av mennesker. Rasistisk hets på fotballtribuner og i sosiale medier rammer ikke bare de spillerne hetsen rettes mot. Den rammer potensielt alle med samme hudfarge.
Når barn og unge ser at spillere som ser ut som dem selv utsettes for rasisme, kan det sette dype spor. Som Joshua King så klokt påpeker, kan det føre til at folk tror denne typen hets er greit. At det ikke er så farlig. At ord ikke betyr noe. For barn som selv har blitt utsatt for rasisme, kan det bety enormt mye at en fotballspiller de ser opp til og identifiserer seg med sier klart og tydelig i fra. Jeg har selv vært på landskamp og overhørt unge gutter fra Groruddalen snakke om at Joshua King er “deres mann” på landslaget: “Han er fra Romsås vettu, Groruddalen represent”.
Joshua King og Raheem Sterling er ikke bare forbilder på grunn av det de presterer ute på banen. De er forbilder fordi de nekter å la rasisme stå uimotsagt. De står opp for andre som utsettes for samme type hets, og de tvinger oss til å ta problemet på alvor. De tvinger oss til å innse at dagens straffer og sanksjoner ikke har klart å få bukt med rasisme på tribunene. Vi kan ikke lenger lukke øynene og late som ingenting. Vi kan ikke feie det bort med at dette kun er et mindretall, og ikke representativt for fotballsupportere flest. Den tida er forbi, takket være en ny generasjon fotballstjerner med kraft og mot til å bruke stjernestatusen sin til å gjøre verden litt bedre.