Fiasko. Det er den tabloide oppsummeringa av 2018/19-sesongen for Barcelona og Ernesto Valverde. De har allerede vunnet La Liga og er klare for cupfinale i Copa Del Rey, men likevel. Fiasko. Selv om det er en bragd å dominere i hjemlig liga og cup, var det én ting som var viktigere enn alt annet denne sesongen. Lionel Messi har vært krystallklar, det var Champions League som virkelig betydde noe i år. Det var det trofeet de skulle gjøre alt for å hente hjem til Catalonia.
Med 3-0 på Camp Nou hadde de sikra seg et strålende utgangspunkt. Så kom nyheten om at verken Firmino eller Salah kom til å bli klare til kampen. Et Liverpool-lag som måtte score tre mål uten å slippe inn for å i det hele tatt kunne ta seg til ekstraomganger, uten to av sine aller beste spillere. Uten to av de beste offensive spillerne i hele Premier League. Liverpool hadde en tøff bortekamp mot Newcastle i helga, mens Barcelona kunne spare spillere fordi ligagullet allerede var i boks. Alt lå til rette for at katalanerne skulle ta seg til sin første Champions League-finale siden mai 2015.
I fjor ble drømmen knust i returoppgjøret i Roma. Et Barcelona-lag som tilsynelatende hadde kontroll på avansementet rota det til på bortebane. Man skulle tro at de hadde lært av de feilene de gjorde da. At de ville være bedre forberedt, og at de ikke ville la seg stresse. Men da det gjaldt som mest, gjentok historien seg. Erfarne nøkkelspillere gjorde juniorfeil. Jordi Alba, som har vært så solid for Barcelona i kamp etter kamp, spilte en av de svakeste kampene jeg har sett av ham som Barcelona-spiller. Forsvarsrekka ble tvunget ut av komfortsonen gang etter gang. Savnet etter Dembélé ble stadig tydeligere offensivt, og verken Coutinho eller Luis Suárez klarte å levere på sin gamle hjemmebane.
Barcelonas Champions League-spøkelse ble på mange måter billedliggjort av Liverpools fjerde scoring. Hele Barcelona står og sover, og ingen får med seg at Trent Alexander-Arnold tar corneren lynkjapt. Vi ser et lag som ikke har den nødvendige konsentrasjonen i de avgjørende øyeblikkene.
Selv om Valverde kan ende opp med to ligagull og to cupgull på sine to første sesonger i Barcelona, kan gårsdagens hjelpeløse forestilling bety kroken på døra. Det siste tiåret har katalanerne dominert i La Liga, men har måttet se Real Madrid befeste sin stilling som kongene ute i Europa. I år hadde de endelig sjansen til å overgå sine argeste rivaler, etter at Real Madrid røk ut mot Ajax på spektakulært vis. I stedet får vi en finale uten spansk deltakelse for første gang på seks år.
Ernesto Valverde var omdiskutert allerede før gårsdagens kamp. Siden han kom inn dørene har han skapt et mer solid, men mindre ekstravagant Barcelona-lag. Han er langt mer pragmatisk enn flere av sine forgjengere, men hva skal fotballsupportere med pragmatikk når det ikke gir resultater? Selv om Valverde har levert sterke resultater hjemme i Spania, bryter kampen i Roma og kampen på Anfield ned alt det han har bygd opp. Det er disse kampene folk husker best, og som former manges oppfatning av Valverde som trener.
Kravene er umenneskelig høye når du trener en av verdens største fotballklubber. Man kan kanskje si at Barcelona-supporterne har blitt bortskjemt med suksess, når seriegull og cupfinale ikke er nok. Spør hvilken som helst Liverpool-supporter hva et seriegull ville betydd for dem, og de får nærmest tårer i øynene av tanken. For Barcelona-supporterne er det annerledes. Forventningene er så høye, at det nesten er umulig å ikke skuffe.
Det som nok er tyngst å svelge for mange, er at man kun har seg selv å takke. Liverpool spiller to meget gode kamper mot Barcelona, men i går kveld var Barcelona også en skygge av seg selv. Spesielt i andre omgang var det noe tafatt og ubesluttsomt over laget. Der Liverpool-spillerne kasta seg inn i hver eneste duell med dødsforakt, ble Barcelona-spillerne for veike og slurvete. De kan heller ikke si at de ikke var advart. Selv om Barcelona vant hjemmekampen 3-0, var oppgjøret på Camp Nou et kraftig skremmeskudd fra Klopps gutter. Den kampen burde ha fortalt Barcelona at kvelden på Anfield kom til å kreve enormt mye av dem. At det ikke ville være rom for feil.
Én ting er sikkert: På tross av at han kan ta både seriegull og cupgull i to strake sesonger, vil mange nå insistere på at Valverde må gå. Det er lett å glemme at trenden med å ryke ut av Champions League på grunn av dårlige bortekamper starta før Valverde. Siden Barcelona vant Champions League i 2014/2015-sesongen har de røket ut i tre kvartfinaler og én semifinale. Alle fire gangene med forsmedelige bortetap. Valverde må selvsagt ta sin del av skylda for tapene i Roma og på Anfield. Men å tro at en ny trener på magisk vis bare kan spasere inn og hente Champions League-trofeet er i beste fall naivt.
For mange vil dette likevel være spikeren i Valverde-kista. Det murres allerede om at Barcelona trenger en ny trener, og en av kandidatene som nevnes er i aksjon i kveld. Det er ikke bare Frenkie de Jong som ser ut som om han kan skli rett inn på Camp Nou med den største selvfølgelighet. Erik ten Hag har vært Pep Guardiolas læregutt i Bayern Munchen og spiller en type fotball hele Barcelona lengter etter på kvelder som i går.
I dagene framover kommer alle Valverdes avgjørelser til å kritiseres og gjennomgås med lupe. Var det riktig å la Coutinho starte? Kunne ikke Arthur gitt mer ro med ballen hvis han hadde starta på midtbanen? Burde man hatt med farta til Semedo allerede fra kampstart? Hvorfor i all verden spilte Dembélé mot Celta Vigo? Man veit jo hvor skadeplaga han er, burde han ikke bare vært pakka inn i bomull og bobleplast helt fram til kampstart på Anfield? Spørsmålene kommer til å hagle, og i hovedstaden sitter mange og gnir seg i hendene. Skadefryden sitter løst i begge leire når en av de spanske gigantene driter seg ut. I Madrid-baserte MARCA er dommen på dagens forside knallhard: