Category Archives: sykkel

Mens vi venter på Lance og Oprah

Natt til fredag kommer intervjuet mange venter på.

Millioner av tilskuere ser frem til det over to timer lange intervjuet mellom talkshowdronningen Oprah Winfrey og den fallerte idrettsstjernen Lance Armstrong. Er mange spekulasjoner om hva som blir sagt, og hvorfor Armstrong velger å gå ut akkurat nå. Selv vet jeg lite annet enn hva som er kommet frem gjennom media. Men vi vet temmelig sikkert at Armstrong innrømmer doping og at han under intervjuet beklaget misbruket. I tillegg var han nylig på besøk i lokalene til Livestrong. Beklagelsen han kom med der bekrefter at han er i ferd med å innrømme bruk av ulovelige preparater for å lykkes som Tour de France-vinner.

1286

Hvorfor velger Armstrong å snakke nå? Igjen, de færreste vet hvorfor. Er det en beslutning tatt etter nøyaktige overveielser – og del av en strategi – eller er det fordi han tynges av skyldfølelse og anger?

Jeg velger å tro på det første, og at svært mye står på spill. Hva som kommer frem hos Oprah er sannsynligvis veloverveide ord som skal bidra til å bygge ny troverdighet, uten signaler som øker motivasjonen og selvsikkerheten fra partene som vurderer søksmål. Vi vet at Armstrong balanserer på en hårfin balanse og at det spekuleres i om mulige søksmål med summer opp i 100 millioner dollar.

Selv om Oprah sier hun har gjennomført betydelige forberedelser, og utsetter Armstrong for et kritisk intervju, tror jeg seansen inneholder lange tillits- og sympativekkende monologer fra Armstrong. Som jeg har sagt, selv Armstrongs verste kritikere kan bli lurt av hans enestående taleevner. Om han igjen fanger publikum hos Oprah, er han i så fall i gang med å redde stumpene av sitt tidligere suverene merkenavn, som gjorde han til en av sportshistoriens aller største og mest populære personligheter.

Om et vellykket intervju hos Oprah er nok til å unngå at han blir saksøkt for millioner av dollar, og i verste fall havner i fengsel, er derimot ikke sannsynlig. Men også statlige institusjoner påvirkes av stemninger i media og følelser blant folket. En følelsesladet og gripende tv – sending kan derfor bli særdeles viktig for fremtiden til Armstrong.

Hva med sykkelsporten? Ja, den lider under påkjenningen av Armstrong- saken. Mange mener at sykkelsporten kan takke texaneren for hans rolle som sykkelrytter. Ja, på kort sikt brakte han sykkelsporten opp på et nytt nivå hva gjelder internasjonal oppmerksomhet. Pengene flommet inn gjennom sykkelsalg, økte sponsor- og TV-rettigheter. Men i dag betaler dagens utøvere prisen ved at sportens omdømme er på et bunnivå. Selv rene utøvere må finne seg i å bli mistenkeliggjort kun fordi de sykler.
Var alt dopingmisbruket og metodene bak de syv Tour de France-seierne verdt det?

Svaret er nei. Metodene undergravde idrettens verdier, ærlige utøvere ble frastjålet sine muligheter og sporten har fått et betydelig omdømme problem som særlig rammer dagens utøvere. For Armstrong har all suksessen endt i en skikkelig bakrus som må oppleves som det rene mareritt for den vanlige mannen i gata.
I fremtiden kan Armstrong saken føyes inn blant de mange dårlige eksempler om hva som skjer når grådigheten tar overhånd. Armstrong er heldigvis ikke alene i dette tvilsomme selskapet.

Samtidig, det kan komme noe positiv ut av skandalen og alle de triste historiene som ligger bak fallet fra tronen? Helt riktig blir Armstrong betegnet som et monster muliggjort av et råttent system. Med et slikt perspektiv bør han tilgis og hans historie bidra til bygging av en ny idrettsstruktur. Kanskje sykkelsporten trengte sjokket for å gjennomføre hestekuren nødvendig for å rydde opp slik at vi får fortgang i kampen mot dopingondet?  Jeg tror vi kan lære mye av skandalen og jeg velger å tro at et slikt trist kapittel måtte komme før det kan bli bedre. Det er lov å håpe, og for oss som tror på idrettens verdier er det verdt å kjempe for.

Mads!

Dårlig lederskap ødelegger sykkelsporten

Etter det amerikanske antidopingbyråets knusende rapport over Lance Armstrong og personene rundt han, virker sporten å ha nådd et bunnivå hva gjelder troverdighet. Den negative omtalen gjør at publikum og støttespillere snur sporten ryggen. Nylig trakk storsponsoren Rabobank seg og skaper usikkerhet og belastninger for de som har laget som arbeidsgiver, inkludert Lars Petter Nordhaug. Trist og på mange måter urettferdig for de som aldri har vært involvert i doping, men også forstålig da en sponsor ikke ønsker å assosieres med negative overskrifter.
I løpet av den neste uken får vi sannsynligvis vite mer om nok en dopingskandale under opprulling i Italia. En sak som inkluderer et sammensurium av ulovelig virksomhet som skattekriminalitet, falske arbeidskontrakter og doping tilrettelagt av advokater, bankdirektører og den italienske kjeltringen og legen Michele Ferrari. Det er god grunn til å frykte at flere arbeidsplasser i sykkelsporten går tapt som konsekvens.

Men først den vanvittige saken rundt Lance Armstrong. Tidligere var han helten som kom tilbake og vant Tour de France etter alvorlig kreftdiagnose. Med alle avsløringene blir han i dag beskrevet som et monster.
Spørsmålet mange stiller er hvordan organisert doping i en slik skala er mulig å gjennomføre uten å bli avslørt? Når jeg tenker tilbake i tid, på all informasjonen som fløyt i miljøet er det en skam at dopingspøkelset har fått herje over et slikt tidsrom. Noen sentrale personer må ha vist mer enn hva de gav uttrykk for.
I 1996, dro jeg på treningssamling med Bjørgvin Sykkelklubb. Det var mitt første år i seniorklassen og Bjørgvin var landets beste amatørlag, med blant andre de tidligere proffryttere Bo Andre Namtvedt, Bjørn Stenersen og Lars Kristian Johnsen. Alle topptrente utøvere som returnerte fra profflivet med knuste drømmer. Selv var jeg ung og naiv. Jeg var overbevist om at de beste sykkelstjernene jeg leste om i diverse sykkelblader var resultater av hardt og ærlig arbeid.
På treningssamling med Bjørgvin hørte jeg historiene som gav mitt første møte med tvilen.
Særlig var vitneskildringene fra Namtvedt sterke. På tross av faren for å ødelegge visjonene til en ung utøver som meg, la Namtvedt lite imellom når han beskrev sitt syn og erfaringer. Namtvedt var åpenbart skuffet og visste han kunne oppnådd mer på sykkelsete. Sykkelsamlingen med Bjørgvin ble dermed mitt første møte med de mange beretningene om doping jeg hørte i løpet av sykkelkarrieren. Fra den dag var jeg mer skeptisk når jeg så suverene prestasjoner blant mine gamle helter. Spørsmålet om doping hang over de store stjernene. Jeg hørte stadig flere historier om dopingmisbruk blant mine sykkelkollegaer, men var aldri vitne til noe annet enn hva som ble fortalt i miljøet. Historiene gikk som ild i tørt gress, og det eksisterte en betydelig mistanke på tvers av ulike lag og miljøer. Men historier og sladder er vanskelig å forholde seg til. Jeg hadde ofte lyst til å snakke med pressen om det jeg hadde hørt, men det fremstår som lite troverdig å siteres på historier som kan avfeies som rykter. Det viktige er uansett ikke hva jeg som enkeltperson hørte og sa videre. Problemet er at de på toppen – ledelsen i det internasjonale sykkelforbundet, som helt sikkert hørte de samme historiene – ikke sjekket om det var hold i de mange dopingryktene.

Juks i sykkelsport og idrett generelt har dessverre alltid eksistert. Personlig mener jeg at kampen mot doping, både hva gjelder holdninger og ikke minst utviklingen av testmetoder og strategi enda er på et tidlig stadium.  På nittitallet skapte EPO et monster i sykkelsporten. Monsteret var feltet med stadig flere brukere av bloddopingmiddelet. Et felt beskrevet som en bilkø med stadig økende snittfart. Avstaden økte mellom de ærlige og de som brukte kunstig stimuli. Godt hjulet av kyniske ledere, støtteapparat, advokater, bankforbindelser og leger ble det utviklet en infrastruktur som sørget for at noen utøvere alltid presterte på topp gjennom høye blodverdier og ekstra muskelkraft. Allerede i ung alder hørte jeg historier om utbredelsen av EPO, veksthormoner, steroider, insulin, og amfetamin. Allikevel fortsatte jeg å tro at det var mulig å lykkes uten, og jeg var skråsikker på at antidopingarbeidet i det miste reduserte bruken.
Med Festina skandalen i 1998 trodde jeg på en kulturendring. Da Lance Armstrong vant i 99, var jeg overbevist om at han var et produkt av en ny generasjon. Armstrong var en fantastisk inspirasjonskilde som gav tro på hardt arbeid og rå mental innstilling. I stede viser det seg at amerikaneren kom tilbake fra kreften uten skrupler, og at doping var en viktig del av planen.
Da noen lag og ledere- særlig i Frankrike- endret syn på juks og forstod behovet for endring etter skandalen i 98, brukte de uærlige miljøene anledningen til å øke avstanden til de rene ytterligere. I spissen for svindelen var Armstrong og hans sportsdirektør Johan Bruyneel. Armstrong gav sykkelsporten en stjerne uten sidestykke i historien. Interessen for sporten økte og pengene rullet inn via sponsorer og arrangementer. På tross av stygge rykter og diverse hendelser som burde vært fulgt opp av sykkelmyndighetene, fortsatte ukulturen grunnet det internasjonale sykkelforbundets grådighet og evne til å stikke hodet i sanden. De første tegnene til at Armstrong jukset meldte seg allerede i 99. I dag betaler sporten en dyr pris for mangel på handlekraft og evne til å kjempe for idrettens grunnleggende verdier.
Men oppi alt det tragiske skjedde det også noe positivt. Festina – skandalen førte til en lovendring i Frankrike, som blant annet kriminaliserte doping og tvang frem en kursendring i fransk sykkelsport og idrett generelt. Italia kom etter og politietterforskning der er i ferd med å slå hull på en betydelig verkebyll infisert av doping og mafiametoder. Tester mot EPO ble utviklet og gjorde bruken risikabel for brukerne. Blodpasset ble igangsatt i fra 2008 som et pionerprosjekt i kampen mot doping. Alt har bidratt til å bremse misbruket, gjøre det vanskeligere å jukse, og dermed hjulpet de rene utøverne. Allikevel fortsatte de skrupuløse kynikerne svindelen ved å heve seg over regler og idrettens beste. Samtidig med fremskritt i kampen mot doping, har den unnvikende holdning til å rydde opp blant idrettsledere forsvart juksemakerne med en egen stayerevne for søken etter uærlige metoder. Dermed utviklet sykkelsporten en elite av hellige kuer, hevet over regler og som representerte en tikkende bombe.
Snøballen begynte for alvor å rulle da Floyd Landis fortalte sin historie. I dag sitter vi med en 1000 sider lang rapport som forteller om et vannvittig system bygd på grådighet og svindel. De fleste aktive eller tidligere aktive proffrytterne har hørt mange av rapportens ulike vitneskildringer for lenge siden. Nå vet vi at ryktene vi hørte, ikke er overdreven fantasi.

I kjølevannet av skandalene rundt Armstrong er det naturlig at mange snur sporten ryggen. Mange generaliserer på bakgrunn av skandalene og straffer dermed rene utøvere og positive tiltak. Innledningsvis påstod jeg at kampen mot doping enda er i et begynnerstadium. I et historisk perspektiv er omfattende antidopingtiltak ganske nytt. For meg er Festina- skandalen en milepæl i kampen mot doping. Alt som skjedde før den tid er useriøst sammenlignet med i dag. Endring av lovverk, hardere konsekvenser og mer intelligente testmetoder vil på sikt bidra til en renere idrett. Sykkel er ikke alene om å ha et problem, men sykkel har vært hardt belastet og tar i dag konsekvensene både på godt og ondt. Det vonde er at sykkelsporten er blitt et symbol på doping, det positive er tiltakene som tvinges frem i kjølevannet av alle skandalene.
Jeg tror sykkelsporten er renere nå enn hva den var før EPO middelets tragiske inntog på 90- tallet. De mest ekstreme prestasjonene opp fjellene i Tour de France har uteblitt de siste par årene. Statistikk på tall over kraften som produseres opp de bratte fjellene er nedadgående, og rytterne ser mer slitne ut. Norge er plutselig en av de dominerende nasjonene på medaljestatistikken i VM. Tilfeldig? Jeg har tillit til de norske utøvere og tror det snarer er et positiv tegn på at sporten er renere. Noen mener sykkelsporten er blitt kjedligere. Slike påstander provoserer meg, jeg ser i stede tegn til en sport i positiv endring. I kjølevannet av nok en stor skandale har sporten sjanse til å ta et oppgjør med fortiden. Den ansvarlige ledelsen må gå foran og vise vei. Det er ikke lenger rom for unnvikende lederskap.

Kapteinsrollen til det norske herrelaget på sykkel i London

Det norske laget til de olympiske leker i London er tatt ut. På papiret har vi et spennende og solid lag. Selve uttaket er uten overraskelser, og alle fire har personlige resultater som forsvarer en billett.
I etterkant av uttaket ble det i tillegg gjort klart at veteranen i laget, Thor Hushovd, blir kapteinen som skal styre sine yngre og mindre erfarne landsmenn igjennom det åpne og tøffe landeveisrittet. Hushovd er et naturlig valg, ikke bare i lys av hans erfaring, men også fordi han er den mest meritterte på det norske laget. Oksen fra Grimstad har riktignok hatt en svak sesong og sliter per dags dato med formen. På samme tid i fjor hadde han nettopp brutt California rundt og mange var bekymret. Men Hushovd kom tilbake og fikk fin første etterlengtede seier i VM trøya under Sveits rundt.  Håpet er tilsvarende utvikling før Tour de France starten i Liege 30.juni.

Landslagsledelsen presiseres at kapteinsbindet gis videre til Hushovd fra Kurt Asle Arvesen. I dag er Arvesen pensjonert idrettsmann og opptatt som en del av det imponerende støtteapparatet i Team Sky. I tiden som aktiv var Arvesen en samlende lederskikkelse både på klubb- og landslagsnivå. Under fjorårets VM i Danmark hadde hans rolle i det norske laget potensialet til å bli viktigere enn noen gang. Med Edvald Boasson Hagen og Thor Hushovd på startstreken hadde Norge plutselig to omtalte vinnerkandidater. Landslagssjefen Steffen Kjæregård hadde en vanskelig oppgave med å bestemme hvem som skulle prioriteres om begge satt med i finalen. Den midlertidige løsningen, som gav publikum og utøvere få svar, var at rytterne skulle løse den siste taktiske vurderingen seg i mellom i kampens hete mot oppløpet (kontrasten fra det britiske landslagets samlede innsats for Mark Cavendish var slående). Beslutningen om hvem skulle hjelpe hvem var altså opp til rytterne å bestemme. De fleste – sannsynligvis rytterne inkludert – stilte spørsmål ved den praktiske gjennomføringen av en slik taktikk. Om en potensiell ekstrem – men allikevel realistisk situasjon – med både Boasson Hagen og Hushovd i vinnerposisjon, kunne Arvesen blitt garantien for samarbeid og et best mulig kollektivt resultat. Som kaptein ville det blitt eresfjordingens rolle å ta beslutninger for lagets lagets beste på tross av enkeltutøveres personlige ambisjoner.

I så fall en svært viktige taktisk beslutning i hans siste ritt i landslagstrøye.
Dessverre fikk vi aldri gleden av å oppleve en slik situasjon. Hushovd havnet i et velt og ble frakjørt. Det ubehagelige spørsmålet og ansvaret uteble, og Boasson Hagen kjempet seg inn til en godkjent syvende plass. Ungguttens beste plassering i mesterskap som profesjonell.
Kapteinene Arvesen var nød- løsning for en landslagsledelse med beslutningsvegring. Uten Arvesen mister vi det som så ut som en nøytral kaptein mellom to vinnerskaller uenige om hvem som er best. Hushovd er fremdeles en naturlig kaptein, som styrer laget underveis. Men den viktigste avgjørelsen, hvem som er best på oppløpet i kampen om det edle metallet, må tas av landslagsledelsen før start.

Vi gleder oss til London!
Mads!

Vekthysteriet i sykkelsporten

Ble litt overrasket da jeg leste om Vegard Stake Laengens uttalelser om vekthysteriet som preger støtteapparatet i Sanofi- Team Type 1.

Grunnen til overraskelsen er at jeg trodde denne typen negativt vektfokus var et ferdig kapittel i moderne sykkelsport. Åpenheten til førsteårs proffen fra Asker viser at det fremdeles er mye uvitenhet og vrangforestillinger rundt hva som skal til for å prestere, og skape sportslig utvikling i en av verdens mest ekstreme utholdenhetsidretter.

Jeg husker godt vekthysteriet som preget miljøet da jeg var aktiv. Fra jeg var ca 22 år handlet mye av sykkelhverdagen om inntak av mat, eller rettere sagt om ikke å spise for mye. Mat ble mye diskutert blant rytterne, og teoriene var mange. Idealet var en skrapet kropp, fri for fett. Det ble plukket opp noen råd her og noen tips der. Alt mer eller mindre faglig begrunnet (de verste rådene kom som regel fra Italia og Frankrike). I perioder ble vi unødig slitne fordi vi ikke fikk i oss den nødvendige næringen. Særlig hviledagene var tøffe, fordi vi hadde en skummel formening om at vi ikke burde spise på dager med lite trening. Støtteapparatet hjemme i Norge var opptatt av at vi skulle spise mye, mens støtteapparatet i ulike utenlandske amatørlag, og senere profesjonelle lag (for min del Credit Agricole) syntes vi spiste for mye. I det utenlandske støtteapparatet, særlig fra de tradisjonelle Sør Europeiske landene, var det en fanatisk tro på at tynne kropper var veien til topp resultater. Om resultatene uteble var det fordi vi var for feite. Når vi lyktes mente de samme personene fremgangen skyltes vektreduksjon og lav fettprosent. På veien har mange talenter mistet gnisten og hengt sykkelen på hylla. Tanken på vektreduksjon tar for mye fokus i hverdagen, spiser opp energien og gleden til å drive idrett.

Personlig syntes jeg det er utrolig at ledere- og støtteapparat, med lang fartstid i sykkelsporten, ikke forstår og kjenner fysiologiske sammenhenger bedre. Det er forbausende at det blant dominerende lederne i sykkelsporten i 2012, fremdeles finnes mosegrodde og fossile holdninger som har gått helt ut på dato. Personer med lang nok fartstid i sporten til å sitte igjen med tilstrekkelig erfaringer til å vite hvilke suksessfaktorer som gjelder for å lykkes på sikt. Blant annet er det opplagt at unge ryttere (som for eksempel Stake Laengen) bør ha fokus på å bygge opp en solid kjørestyrke og gjennomføre ritt, fremfor å kjempe om grammene på badevekten. En ung rytter i sitt første år som profesjonell er uansett i stadig utvikling og trenger år før kroppen er ferdig utviklet til å yte maksimalt. Årevis med ritt og trening, kombinert med fornuftig og riktig kosthold, gjør at rytterne gradvis og naturlig blir tynnere. Et godt eksempel på en slik utvikling er Thor Hushovd. Sammenligning av bilder fra de første årene i Credit Agricole og i dag viser hva hundretusenvis med kilometer og over tusen konkurranser gjør med fysikken(en flåsete sammenligning er å bruke sammenligningen ”fra smørbukk til Terminator”). Det tar år for kroppen å utvikle seg mot sitt maksimale potensial. På veien blir de med tålmodighet stadig mer utholdene og sterkere. Hushovd har gradvis utviklet kapasiteten i årene som profesjonell uten å bli utbrent. Slik utvikling krever tålmodighet. Uten tålmodighet frister snarveiene. Sykkelsporten har nok av triste eksempler på ryttere som tyr til ulovelige kjemiske midler, godt hjulet av overivrige leger og støtteapparat uten riktig kunnskap og holdninger på jakt etter kortsiktig suksess. Andre utøvere har blitt utbrent og gitt seg grunnet et usundt fokus på kosthold og treningsmengder. 

De beste utøverne er seriøse og opptatt av faktorer som skaper fremgang. Men ekstremt fokus på vektreduksjon kan føre utøverne inn på spor det er vanskelig å komme ut av, og som preger hverdagen til de grader at det ødelegger gleden ved å drive idrett. Det er nok av eksempler, derfor er det godt å se at en ung rytter som Vegard Stake Laengen er åpen om holdningene, og forstår at de representerer et potensielt feilspor på veien mot sportslig utvikling.

Mads!

Hushovd, Giro, Tour, London og fødsel. Klarer han alt på en gang?

Med nyheten om Thor Hushovd planlagte deltagelse i årets Italia rundt har det meldt seg mange spekulasjoner og spørsmål. Samtidig kom nyheten om at han skal bli far for andre gang. Først og fremst en stor og gledelig nyhet, men flere lurer på om fødselen vil påvirke deltagelsen i Tour de France. Graviditeten har gått fra å være en nyhet mest myntet på sladrepressen, til å bli aktuell også for de som ser mulige konsekvenser for det sportslige.

Når Norges sykkelkonge åpner sesongen i søndagens Tour of Qatar, er det startskuddet på en svært hektisk periode. Første store målsetning er Paris- Roubaix.

1286

For Hushovd er den knallharde klassikeren en besettelse, slik det er for alle som har vært så nære, men som enda ikke har hatt æren av å klatre helt til topps. Regn med at Hushovd er i toppform når han tråkker i vei over brosteinen mot velodromen i Roubaix. Sammen med sin personlige trener Atle Kvålsvoll, er han blitt svært treffsikker på formspissing til riktig tid.

Paris- Roubaix fungerer som en utladning uansett utfall. Tradisjonelt venter en liten periode med avkobling før opptreningen til Tour de France, som normalt har vært neste målsetning etter de brutale brosteinsklassikerne. En av Hushovds store styrker er at han er meget flink til å koble av når det er nødvendig. Det er lite sannsynlig at han velger bort en slik sjanse til å lade batteriene. Pausen er nødvendig mentalt, men også fysiologisk.

Italia rundt starter 5. mai i Danmark. Under en måned etter Paris- Roubaix.  Nordmenn vil valfarte til nabolandet for å overvære begivenheten. Det blir kjempestemning! Tenk om den norske sykkelkongen Thor Hushovd vinner en av åpningsetappene og bærer sin første rosa trøye i karrieren? I så fall blir det godt å være norsk i Danmark. Det er ikke usannsynlig at Hushovd tenker samme scenario. Som en sann mester jakter han stadig nye trofeer. Selvfølgelig frister det med suksess i det gjeve etapperittet. Riktignok har han en etappeseier i Italia rundt i 2007, men den kom som et resultat av at den egentlige vinneren, Allessandro Petacchi, senere ble utestengt for brudd på dopingreglene. Fra før har han ti individuelle etappetriumfer i Frankrike- og tre i Spania rundt. For komplett samling mangler han å vinne i det italienske storrittet.

Men er det realistisk at han er i form til å kjempe om seire fra første dag når det rosa rittet ruller i gang i Danmark? Normalt bruker Hushovd de første rittene etter en konkurransepause som trening. Han er svært disiplinert til gradvis oppbygging og fokus på de viktigste oppgavene.

Om han satser på heder og ære allerede fra de innledende etappene av Italia rundt må det endres på den tradisjonelle oppbyggingen etter vårklassikerne. Den nødvendige formen til å kjempe om seiere i et selskap som Italia rundt krever betydelig oppladning.

For å være i toppslag blir det nødvendig å justere på den tradisjonelle hvileperioden etter Paris- Roubaix. Følgene kan bli mindre hvile og hardere trening i perioden mellom siste klassiker og starten av Italia rundt. I tillegg er det relevant om han fullfører helt inn til Milano. Tidligere har flere ryttere stått av etter en viss mengde juling og toppresultater, for å spare krefter til nye målsetninger, blant annet Mark Cavendish.

Et alternativt scenario er at Hushovd gjennomfører hvileperioden som vanlig og bruker de første etappene av Italia rundt som oppvarming uten sportslige ambisjoner. I så fall kan Giroen fungere som god oppbygging til senere mål. På veien kan han få med seg en etappeseier, slik han har brukt Spania rundt etter å ha samlet krefter etter Touren, på veien mot ny toppform i VM. Bradley Wiggins brukte Giroen slik i 2009, da han overrasket alle med fjerde plass sammenlagt i Touren. Forutsetningen er å gå inn i Giroen i middels form uten store ambisjoner utover enkelt etapper.

Frykten er at ledelsen i BMC ønsker Hushovd i toppform i Italia rundt, og setter høye forventninger til sportslig suksess fra start til mål. Som en av feltets mest populære personligheter er Hushovd en naturlig frontfigur med betydelig markedsføringsverdi. I mangel på andre BMC stjerner som satser på den italienske runden, er Hushovds deltagelse meget gode nyheter for Giro arrangøren.

Makter han i så fall å være i form i Touren, og ha krefter til å kjempe om gull i London? Oppi det hele vet BMC ledelsen at det er en familieforøkelse på gang. Ledelsen i de store lagene fremstår som mer menneskelige enn tidligere tider da rytterne ble sett på som forbruksvare. Ikke unaturlig om lagledelsen tenker at Hushovd har godt av en roligere periode nærme familien, som i tillegg kan være positivt for maksimal ytelse under landeveisrittet i OL. Om tanken ikke allerede er tenkt, er det ikke ulogisk oppi den ekstraordinære situasjonen som hører med en barnefødsel. I den sterke BMC stallen finnes uansett kandidater som kan bidra til lagets viktigste målsetning, hjelpe Cadel Evans inn til sin andre triumf sammenlagt.
Samtidig vet BMC hva de har i Hushovd. Laget kan se frem til solid støtte om en formsterk Hushovd entrer Tour de France 30. juni. Sammen med Phillippe Gilbert kan han ta vekk noe av presset fra Cadel Evans, og føre laget inn i den kjente flytsonen fra start. Som en av feltets mest respekterte veteraner, som takler alle forhold og typer terreng, kan Hushovd bli en viktig bidragsyter for den australske fjorårsvinneren. Avhengig av ambisjonene i Italia rundt er et slikt drømmeutfall realistisk, og jeg tviler på at Hushovd tenker alternativer til Tour de France deltagelse.
Touren blir igjen viktig fordi det er verdens mest kjente sykkelritt, hvor han kan nok en gang kan oppnå personlig suksess og i tillegg hjelpe til på et potensielt vinnerlag. Sammenlagt suksess med Evans kan gi ny erfaring og bidra til nok et element i en komplett sykkelkarriere.

Hushovd er ekstremt godt trent og har enorm evne til å takle tøffe belastninger. Denne evnen kan han bruke til å oppnå en superkompensasjon (kroppen fylles med energi etter en ekstrem kraftanstrengelse) etter siste etappen av Frankrike rundt. Om han gjør alt riktig de siste dagene frem mot OL fellesstarten kan han være i sin livs form. Hvis han ikke deltar i Frankrike rundt, må han uansett kjøre et stramt treningsregime og alternativt rittprogram for den rette matchingen til OL. Et slikt alternativ kan også kollidere med fødselen til hans andre barn. Dessuten, Susanne Hushovd har meget god kjennskap til hva det innebærer å være profesjonell sykkelrytter på høyeste nivå. Hun er den rette til å forstå den ekstreme situasjonen, og at det kan kompenseres når landeveisrittet i London er endelig gjennomført.

Det er naturlig med spekulasjoner fordi Tour de France uten Hushovd er å betegne som en nedtur med norske øyne. Sannsynligvis trenger vi ikke frykte et slikt kjedlig utfall. Med de rette ambisjonene til Italia rundt (som jeg beskrev over) kan det fungerer som god oppladning til Touren og London.
Derfor fortsetter jeg å glede meg til å se samspillet i BMC, den evige utviklingen til Hushovd, og hans nye rolle som bidragsyter til sammenlagtseier!

Vive le Tour!

Mads

En ny sesong uten Highroad

Sykkelsesongen 2012 nærmer seg. De mest ivrige, for det meste australiere, er i gang med Jayco Bay Cycling Classic som oppvarming. Dette er en serie gateritt som gir en liten indikasjon på hvem som kan regnes med i det australske mesterskapet som starter 5. januar. Høydepunktet er landeveisrittet for damer den 7. januar og herrenes 165 kilometer lange landeveisritt dagen etter. Deretter braker det løs med årets første World Tour-ritt, Santos Tour Down Under, fra 17- 22. januar. Tiden går fort, pausen etter en lang og hard sesong er kort.
På tross av at sykkelsesongen er vannvittig lang (fra januar til november) er det gøy når ny sesong nærmer seg. Det er morsomt å se nye drakter, ryttere på nye lag og hvordan de vil fungere i nye konstellasjoner, hvem som blir årets gjennombrudd osv. Før årets sesong har nye lag kommet til, mens andre dessverre er tvunget til å legge ned.

Jeg vil savne HTC- Highroad. Manager i laget, Bob Stapleton, ledet laget inn i en ny tid og skapte et suksessrikt sykkellag bygd på nye verdier og arbeidsmetoder. Da han i fjor kjempet for lagets eksistens, satte han en deadline til rett etter Frankrike rundt for en samarbeidspartner å komme på banen. Det skjedde ikke, og for ihuga sykkelfans er det fremdeles et sjokk at laget er lagt ned. Vinnerlaget satte dype spor gjennom kontinuerlig sportslig suksess og nytenkning. Det var noe friskt og moderne over det amerikanske laget, som jeg tror har vært retningsgivende og inspirerende for flere lag og utøvere over hele verden. Laget ble tvunget til nytenkning da den tyske storsponsoren T- Mobile fikk kalde føtter grunnet skandalene som fulgte Jan Ullrich og resten av det gamle superlaget i etterkant av den spanske Puerto- dopingskandalen. Den amerikanske forretningsmannen Bob Stapleton tok over og satte i gang en kulturendring. Som aktør innenfor telekommunikasjon hadde Stapleton gjort forretninger med T- Mobile, solgt seg ut, blitt rik, og funnet en ny mening med livet. Blant annet var han engasjert i driften av et suksessrikt amerikansk sykkellag for kvinner sponset av nettopp T- Mobile.
Han registrerte det tyske herrelaget i USA og siden vant de mer enn 250 ritt. Blant seirene finnes blant annet verdensmesterskap, klassikere og 51 seiere på etapper i de tre største etapperittene. Laget ble et spennende internasjonalt og suksessrikt lag med ryttere fra 23 ulike nasjoner.
Mange ønsket å sykle i det attraktive sykkellaget siden omorganiseringen. I miljøet ryktes det at laget hadde store økonomiske midler, noe som i ettertid viste å være en overdrivelse. Blant annet måtte flere av rytterne gå med på lønnsreduksjon da T- Mobile trakk seg som sponsor.
I 2006 møttes Alejandro Valverde og Stapleton for å diskutere en overgang. Det ble med praten, noe Stapleton kan være glad for. I etterkant ble Valverde utestengt for innblanding i Puerto- saken og vender først tilbake til konkurranse under kommende Santos Tour Down Under. I stede for å takke ja til de mange henvendelsene fra rutinerte og etablerte stjerneryttere på jakt etter store lønningsposer, satset Highroad på unge sultne talenter med sunne verdier. Eksemplene er mange, blant annet vår egen Edvald Boasson Hagen. I tillegg kan vi nevne både unge og eldre ryttere som Andre Greipel, Tony Martin, Peter og Martin Velits, Bernt Grabsch, Bradley Wiggins, Linus Gerdemann, Gerard Ciolek, Matt Goss, Marcus Burghardt og Thomas Løfkvist med flere. Den mest kjente er allikevel Mark Cavendish, som sammen med Tony Martin ga laget seier på både tempo- og landeveisrittet i fjorårets sykkel VM. Den eldre veteranen George Hincapie ble brakt etter å ha ytret ønske om et nytt miljø og være en del av et rent lag. Hincapie ble en viktig brikke i å guide de unge læreguttene til suksess.

Hvordan kan et vinnerlag som HTC- Highroad stå uten sponsor? Et internasjonalt lag med suksess er jo nettopp oppskriften på et yndet sponsorobjekt. Ved siden av markedsføringseffekten er overføringsverdiene til næringslivet er mange. På tross av et godt rykte og sunne verdier ble dopingproblematikken et problem. I et intervju med det britiske sykkelbladet CycleSport sier Stapleton at doping var tema i absolutt alle møter hos potensielle storsponsorer.
Stapleton peker også på konkurrentenes manglende respekt for det internasjonale sykkelforbundets overgangsregler. Selv mener han mange av de viktigste overgangsavtalene gjøres allerede før Tour de France. Lenge før august, da reglene gir utøverne tiltang til beiling fra potensielle arbeidsgivere.
Et sykkellags viktigste utstillingsvindu er nettopp Tour de France. Når de beste rytterne, fristet av store pengesummer, allerede er på vei ut, skaper det store problemer for lag på sponsorjakt. Sponsorer ønsker forutsigbarhet og garantier for investeringen. Det er vanskelig å selge en sponsorpakke uten garanti for gjennom hvilke personligheter og arrangement sponsoren kan eksponeres. I samme intervju hevder Stapleton de største lagene ikke drives av forretningsmessige motiver, men av privatinvestorers behov for personlige prestisje. Bak storlag som Omega Pharma- Quickstep, GreenEdge, Radioshack- Leopard og ikke minst BMC står rike onkler som garanterer for drift og solide lønninger til de store stjernene. I lag som Katusha og Astana står mektige personer med betydelig politisk makt og nettverk som garanterer for at statlige olje- og gass selskaper pumper hundrevis av millioner inn i sykkellagene. Stapleton vet at et lag la mer enn seks millioner euro på bordet til fem av hans ryttere før fjorårets Frankrike rundt. Mest sannsynlig BMC, med den private investoren Andy Rihs bak. En mann uten arvinger, hvis private innskudd i sykkellaget sannsynligvis overstiger den årlige omsetningen til den lille sykkelprodusenten BMC, hovedsponsoren for det nye superlaget til Thor Hushovd.
De beste rytterne forsvinner fort om det fristes med store pengesummer. Tilbake stod HTC- Highroad tømt for etablerte stjerner med viktige rankingpoeng som skal garantere plass i WorldTouren.

Startet Spapleton jakten på ny sponsor for sent og undervurderte han tilbudene fra andre lag? Ville Stapleton vært bedre enn konkurrentene og forholdt seg til forhandlingsreglene, om han hadde hatt pengene på plass? Jeg skal ikke spekulere på disse spørsmålene. Men noe har gått galt på veien, og jeg er sikker på at Stapleton vet hva som burde vært gjort annerledes. Kanskje kommer han sterkere tilbake og bidrar til nye reformer?
Uansett, det er tankevekkende at det mestvinnende sykkellaget de siste årene, som i tillegg var en vesentlig bidragsyter til en nødvendig kulturendring forlater sykkelsirkuset. Sykkelsporten bør takke Highroad og Stapleton for nytenkningen som fremdeles bidrar i prosessen med å skape et renere, mer moderne og troverdig sykkelfelt.

Mads!

Gi oss en tydelig kaptein!

I sykkelsammenheng er Norge en lilleputtnasjon. Allikevel er vi har vi et lag med favorittstempel i landeveis-VM. Blant de fire rytterne til start blir halve laget regnet som forhåndsfavoritter. Edvald Boasson Hagen og Thor Hushovd er på alle sykkelinteressertes lepper når det snakkes om vinnerkandidater til årets siste store sykkelhøydepunkt. Situasjonen omtales som et luksusproblem, men skaper mange spørsmål og frykt for intern stridighet blant publikum. Både Boasson Hagen og Hushovd uttaler seg offensivt i media om egne ambisjoner. Hushovd sier i et intervju med NRK at laget består av to vinnerskaller, og etterlater dermed en viss spenning til lagets samarbeidsvilje. Løsningen på floken er at de skal kommunisere underveis, og være ærlige på hvem som er best når oppløpet nærmer seg.

Spørsmålet er hvor ærlige to adrenalinfylte, seiershungrige vinnertyper er på slutten i ett av årets hardeste og viktigste sykkelritt? Hvordan skal de vurdere hverandres følelse om begge, uansett hvor ærlige og slitne de er, sier de er har gode bein og føler seg bra? Skal de i så fall bli enige om å kjøre hver sin sjanse, eller gjøre det eneste riktige som er å hjelpe hverandre. Hvem skal i så fall ta beslutningen om hvem som skal ofres når målstreken nærmer seg etter nesten 270 km? Beslutningsprosessen vil for de fleste utarte seg som tvilsom.

Løsningen er Steffen Kjærgaard, som har det formelle ansvaret for de taktiske disposisjonene underveis. Gjennom lederrollen i Norges Cykleforbund må Kjærgaard markere seg som beslutningstakeren, og på forhånd gjøre det klart hva som forventes av lojalitet til laget og avgjørelser underveis. At bestemmelser utelukkende skal overlates til de to sykkelstjernene, midt i kampens hete hvor de opplever utmattelse og stress, virker ikke som en logisk løsning.
Rytterne må i forkant tas med i planleggingsprosessen, og sammen med Kjærgaard bidra til å legge taktikken. Ulike scenarioer må gjennomgås, strategier for tenkte situasjoner legges, og roller fordeles. Slik blir det lettere å ta beslutninger underveis, og gjennomgå hva som gikk bra og mindre bra i en etterfølgende og nødvendig evaluering. Øverst i beslutningskjeden står sportslig leder, nemlig Steffen Kjærgaard.

Årets VM er viktig med tanke på lagbyggingen for fremtiden. Vi kan se frem til mange betydningsfulle mesterskap, blant annet neste års olympiske leker i London.

Sykkel er en lagsport, kjent for tydelig rollefordeling, hvor den sportslige lederen utnevner kapteinen. I årets VM er det naturlige valget Thor Hushovd. Norgeshistoriens desidert mest meritterte sykkelrytter er regjerende verdensmester, har vist god form i oppkjøringen og som med sikkerhet takler lange og harde sykkelritt. På tross av at Boasson Hagen er et fantastisk talent med en flott sesong bak seg, er erfaringen det som skiller de to.

Med en klar rollefordeling slipper de to vinnerskallene å sykle med uvissheten om hvem de skal jobbe for om begge havner i vinnerposisjon. Tydelig taktikk skaper åpenbare arbeidsoppgaver og styrker selvtilliten til laget som helhet. Så får det være opp til den utnevnte kapteinen å si fra seg rollen om presset på skuldrene blir for tungt og følelsen på sykkelen dårlig.

Min oppfordring til Kjærgaard: Marker deg som sjef ved å gi tydelige roller. Slik legges et godt grunnlag for å bygge et lag for søndag og fremtiden.

Heia Norge!

Store ting på gang i norsk sykkelsport

Det var spennende å følge historiens første Glava Tour of Norway. De fem etappene kunne tilby actionpreget sykling og et glimt av potensielle fremtidsstjerner. Arrangørene la etappene til sentrumsnære områder som sikret entusiasme og publikumsoppslutning.

Tour of Norway har potensialet til å bli en institusjon for norsk sykkelsport om sykkelforbundet, media, lokale og nasjonale myndigheter følger opp med bidragene som kreves av et sykkelritt med topp internasjonal standard. Om rittet forankres som en betydelig årlig sportsbegivenhet, og opparbeider status som sikrer deltagelse fra den øverste sykkeldivisjonen, kan det skapes positive ringvirkninger for norsk sykkelsport og lokalt næringsliv.

Norsk herresykling er i endring siden jeg var amatør i Ringerike sykkelklubb på begynnelsen av 2000-tallet. Da var interessen for sporten minimal sammenlignet med hva den er i dag. For dem med ambisjoner om proffkontrakt bestod “sykkelutdannelsen” i å gå fra norsk amatørsykling til amatørtilværelse i Mellom- Europa, eventuelt via det norske landslaget. Lange utenlandsopphold eller kvalifisering til landslaget var eneste garanti for deltagelse i betydelige sykkelritt.

Med fire norske continentallag, (Sparebanken Vest- Ridley, Joker- Merida, Plussbank – Cervelo og Team Ringerikskraft) er forholdene for norske rytterne endret. Nå går veien i stedet via amatørsykling i det voksende norske amatørsykkelmiljøet til de hjemmelige continentallagene, for så – forhåpentligvis – en kontrakt med et større utenlandsk lag.
Til nå har kun Joker- Merida lykkes med verving av ryttere til utenlandske profflag, men med dagens rivende utvikling hva angår sykkellag og ritt, øker mulighetene for rekruttering fra flere klubber.

Ritt som Glava Tour of Norway, Rogaland GP, Ringerike GP og andre voksende arrangement kan styrke bredden i norsk herresykling og øke oppmerksomheten på norske ryttere.
Om vi i tillegg får en endret overgangsordning etter modell fra fotball, kan internasjonal proffsykling skape inntekter til norske og internasjonale amatørklubber som skaper rekruttering til øverste divisjon. Penger som kan sprøytes tilbake til grasrota og satsing på nye talenter. Det siste punktet er riktignok mer en drøm enn planlagt tiltak per i dag.
Resultatene fra Tour of Norway viser at vi trenger større sykkelritt i Norge. Bortsett fra continentallagene, med Joker-Merida, Sparebanken Vest-Ridley og Plussbank-Cervelo i spissen, ble de norske rytterne satt godt på plass av de utenlandske gjestene. Joker-Merida reddet æren til Norge da Christer Raker vant siste etappe til Lillestrøm. Uten Rake ville etappestatistikken fra Tour of Norway sett stusselig ut med norske øyne.

Med Vegard Robinson Bugge på tredjeplass (Bugge sikret den nest beste etappeplasseringen med tredje plass på første etappe), Fredrik Wilmann på femte og Rake på syvende i sammendraget ble det et vellykket Tour of Norway for Norges beste sykkellag.
Sparebanken- Vest- Ridley satte farge på rittet, og et godt eksempel for norske ryttere gjennom offensiv sykling på alle fem etapper. Vestlandslaget hadde fortjent bedre uttelling på resultatene.

Bak continentallagene savner jeg mer initiativ og resultater. Jeg hadde håpet å se flere representanter fra amatørlagene bruke muligheten til å markere seg i brudd og vise seg for de etablerte continentallagene, arrangører, presse og publikum. Se på de store sykkelklassikerne, hvordan de minste lagene bruker muligheten fra en wildcard-invitasjon til å markere seg gjennom offensiv sykling. Små lag inviteres fordi de representerer en garanti for at rittet krydres med mer eller mindre vellykkede tv-brudd, og forsøk på heder og ære fra ukjente ryttere. Smålagenes kamp mot overmakten skaper entusiasme blant publikum, eksponering av sponsorer og nye sykkelstjerner.
Til norske amatørlag som får sjansen i det gode selskap har jeg følgende oppfordring til neste års Tour of Norway. Grip sjansen, en slik mulighet kommer kanskje ikke igjen? Det er bedre å prøve men bli slått, enn ikke å ha prøvd og allikevel bli slått.
Vi ser frem til offensiv sykling i norgesmesterskapet i slutten av juni.

Oppreisningen

Etter et skuffende Flandern rundt viste Garmin-Cervelo hva som bor i det amerikanske sykkellaget. Fra å være mannskapet hvis resultater ikke stod i stil til potensialet, var de laget hvis talent slo ut i full blomst. Skuffelsen er plutselig glemt og storlaget går ut av brosteinsrittene som et vinnerlag.

Garmin-Cervelo hadde kontroll, viste kollektiv styrke og leverte en mesterlig taktisk oppvisning på det humpete underlaget mot Roubaix.

Om Nick Nuyens var en overraskelse i forrige helgs Flandern rundt, er det færre som trodde på den fantastiske hjelperytteren Johan Vansummeren i dronningklassikeren Paris- Roubaix. Vansummeren er en sliter vi mest forbinder med hjelperytterrollen, en rolle svært få gjør bedre. Vansummeren gikk ikke i brudd for for egne resultater. Han tok rollen som vaktbikkja som kunne hjelpe Hushovd i rittets sluttfase. Slik gikk det ikke. Vansummeren var for sterk og gjorde offerrollen om til sin livs største seier.

Thor Hushovd virket bunnsolid som kaptein, klistret på hjulet til superfavoritten Fabian Cancellara. Med belgiske Vansummeren og norske Gabriel Rasch i brudd, og den andre belgiske lagkameraten Sep Vanmarcke ved sin side, hadde Hushovd et solid utgangspunkt. Med flere sterke kort kunne Garmin-Cervelo være offensive og angripe. De svarte på tiltale og ingen kan lenger beskylde det sterke mannskapet for passivitet.

Taktikken til vinnerlaget var kanskje vanskelig å forstå for noen? Da finalen nærmet seg angrep Vansummeren, samtidig som Rasch slapp seg ned til sin venn Thor Hushovd. Hvilken herlig innsats av holegutten Rasch, som ofret seg totalt for lagets taktikk i det som kan ha vært hans største dag som sykkelrytter. Mens Rasch arbeidet hardt for å øke farten i favorittfeltet, dro Vansummeren til fra tetgruppa på fire ryttere. At Vansummeren havnet i et solobrudd virket å være et improvisert drømmescenario snarere enn nøye planlagt taktikk.

Vansummeren kan ha hatt sin livs form, og muligens bedt om tillit og lov til å utføre vinnerstuntet. Om angrepet var et resultat av improvisasjon og taktisk føling styrker det inntrykket av seieren som en smart og kollektiv triumf for Garmin-Cervelo.

På motsatt side finner vi det nye superlaget Leopard- Trek.

En sterkt presset Cancellara var isolert uten støtte fra verken lagkamerater eller samarbeidsvillige konkurrenter. Leopard-Trek har ikke imponert som lag og mangler bredden som fantes i CSC og Saxo-Bank. Sveitseren burde være betenkt over innsatsen til lagkameratene i det nye laget fra Luxembourg. Selve hovedpersonen er riktignok imponerende, og fortjener trøsten fra tredjeplassen i Flandern og andreplassen på velodromen i Roubaix. Cancellara befester status som verdens beste klassikerrytter.

Det ble nok en fantastisk sykkelhelg for oss TV- seere! Årets klassikere har vært mer åpne og inneholdt overraskelsesmomenter jeg har savnet i tidligere versjoner. Og hvem sa at rittradioer skaper kjedlige sykkelritt? Den gode underholdningen i årets tre første klassikere latterliggjør argumentene mot rittradio.

Jeg gleder meg allerede til neste helgs Amstel Gold Race!

Mads!

Et herlig Flandern rundt!

For et Flandern rundt! Hvilken sitrende spenning til siste slutt! Mens tidligere versjoner har punktert og vært låst lenge før mål, var årets versjon en åpen kamp til siste slutt.

Da alle trodde Cancellara skulle triumfere inn til nok en suveren soloseier, gikk storfavoritten overraskende tom for krefter og ga etter for et jaktende, men slitent hovedfelt. At vi unngikk en ny overlegen maktdemonstrasjon ble en lettelse for et sykkelpublikum som fryktet at deres favoritter igjen skulle ydmykes av den råsterke sveitseren. Cancellara viste at han bare er et menneske. Han kjempet modig og viste sin utrolige klasse underveis, men for en gangs skyld holdt ikke kreftene helt til mål. Den sveitsiske tempomaskinen hadde et ekstremt press på seg, og var den eneste hvor alt annet enn seier ble regnet som et tap.

Den ene stjernen etter den andre ga alt i et forsøk på å få en tilstrekkelig luke, deriblant den heroiske belgieren Phillipe Gilbert. Stakkars Gilbert, alltid ærlige og hederlige i sine forsøk, men dessverre holdt det ikke denne gangen heller.

Et synlig utmattet felt var overraskende samlet da oppløpet nærmet seg. Det ble mann mot mann, og lett å se hvilken kraftanstrengelse rytterne var blitt utsatt for i løpet av den lange og tunge dagen på sykkelen. Cancellara prøvde igjen og holdt på å lykkes få kilometer før mål. I stede ble det et nervepirrende taktisk spill mellom han, Nuyens og Chavanel. Hjelperytteren i belgiske Quick Step, franske Sylvain Chavanel, havnet i et ekstremt dilemma hvor valget ble å satse på egen sjanse eller ofre seg for en desperat jaktende Tom Boonen. Hjemmeyndlingen “Tornado Tom” startet opphentingen for sent og klarte akkurat ikke å tette luken før spurten i tettrioen startet. Quick Step måtte ta til takke med en skuffende andreplass. Ja, så brutalt er det. Sylvain Chavanel gjorde en fantastisk innsats, klarte karrierebeste i en stor klassiker, men er medlem i et slagent mannskap hvor kun seier var godt nok. Skuffelsen i ansiktet til Chavanel etter mål er en god illustrasjon på forskjellen mellom å vinne og bli nummer to i sykkelsporten.

Hvilken herlige revansje det ble for Bjarne Riis og Saxo Bank! Den danske manageren kunne knapt drømt om en bedre gave enn å slå utbryterne i Leopard- Trek i selveste Flandern rundt. Belgiske Nick Nuyens er ingen hvem som helst, og ble hentet til av Riis nettopp for å vinne akkurat dette rittet. Allikevel var det få eksperter som trakk han frem blant de fremste forhåndsfavorittene. 23. mars vant Nuyens den viktige semiklassikeren og oppkjøringsrittet Dwars door Flanderen, et mini-Flandern rundt. Det er derfor ingen overraskelse at den sterke en – dagsrytteren stod øverst på pallen i målbyen Ninove. For Saxo Bank er sesongen reddet. Contador har i tillegg vunnet omtrent alt han har deltatt i, og om spanjolen frifinnes av CAS kan han herje fritt under Tour de France. Saxo Bank kan ende opp som årets vinnerlag. Hevnen fra Bjarne Riis kan blir svært søt.

Solid gjennomføring av Edvald Boasson Hagen! Det beste vi har sett av det norske talentet i storrittet til nå. Han var offensiv, gjorde en flott laginnsats for Team Sky, og viste seg ypperlig frem underveis. Vi fikk bekreftelsen på at unggutten har potensialet til å vinne rittet i fremtiden. I Paris-Roubaix neste uke kan Boasson Hagen få nyttig og nødvendig erfaring i et annet ritt han bør sette på listen over fremtidsmål.

Det ble en ny skuffende dag for Garmin-Cervélo. Det er et trist skue å se et favorittlag tydelig på etterskudd og uten kontroll. Hushovd kjempet så godt han kunne, men det holdt ikke denne gangen heller. Hellet er ikke med Grimstad-mannen i hans forsøk på å vinne i Flandern, og nedturene viser hvor tøft det er å lykkes i De Ronde. Du må være en spesiell type rytter, gjøre alt riktig underveis og ha en god dag. Lagkamerat i Garmin-Cervélo, Andres Klier, sier at kun de med helt spesielle egenskaper vinner rittet. Du kan bli nummer to og tre, men det er stor forskjell fra å vinne. Klier har selv en andreplass fra 2005, men tilbakeviser at et slikt toppresultat automatisk gjør deg til en vinnerfavoritt.

Det er allikevel ingen grunn til å avskrive verken Garmin-Cervélo eller Thor Hushovd før neste helgs dronningklassiker Paris-Roubaix. Med to pallplasser fra 2009 og 2010, og med verdensmestertrøye over skuldrene, er “Oksen fra Grimstad” fremdeles en av favorittene til å vinne brosteinsrittet.

Mads!

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.