Under VM i Firenze i slutten av september ble Brian Cookson valgt som ny president for det internasjonale sykkelforbundet (UCI).
Som president for det britiske sykkelforbundet siden 1997 bidro Cookson til at Storbritannia i dag er en av verdens ledende sykkelnasjoner. Storbritannia kan se tilbake på 19 gullmedaljer i de olympiske leker, 28 gull i de Paraolympiske leker, to seire sammenlagt i Frankrike rundt og et stort antall VM titler i landeveissykling, BMX og på bane.
For innsatsen for britisk sykkelsport er Cookson hedret med adelstittelen OBE.
Valget av Cookson skaper entusiasme og optimisme i sykkelsporten. Håpet er at den nye presidenten tar et oppgjør med en organisasjon mistenkt og anklaget for korrupsjon- og unnvikende adferd i kampen mot doping.
Den nye presidenten sier han ønsker en gransking av påstandene om korrupsjon i UCI, og det er grunn til å tro at han mener alvor. Noe av det første han gjorde da han tok over presidentskapet var å sikre datamaskiner fra å bli smuglet ut fra UCI sitt hovedkvarter i Aigle i Sveits.
Cookson vant presidentvalget over den sittende presidenten Pat McQuaid. Iren som styrte fra 2006 har fått skylden for det meste av jukset og bedrageriet som har kommet frem de siste årene. McQuaid er utskjelt blant journalister, idrettsledere – og publikum, og ansvarliggjort for mange av de verste dopingavsløringene i sykkelsporten. Dessverre for McQuaid er mye av kritikken lite nyansert hva angår tidsperioden den tidligere proffsykkellisten må svare for, og antidopingtiltakene som er satt i system etter at han kom til makten.
Ulykken for McQuaid var at han aldri kom seg helt ut av skyggen til sin forgjenger Hein Verbruggen. Nederlenderen som ble visepresident under McQuaid i 2006 hadde betydelig makt også etter at han tok et steg ned i sykkelsportens øverste styringsorgan.
Under Verbruggens tid som president (1992-2006) vokste sykkelsporten globalt og pengene rullet inn, godt hjulpet av blant andre Lance Armstrong. Den tidligere lederen var en meget dyktig forretningsmann, som startet sin karriere som salgsmanager hos sjokoladeprodusenten Mars i 1970. For bedre tilgang til det belgiske sjokolademarkedet fikk han Mars til å sponse et belgisk sykkellag.
I 1975 ble han valgt inn i det nederlandske sykkelforbundets komité for profesjonell sykkelsport, og hadde ulike roller i det nederlandske sykkelforbundet til han ble sykkelpresident i 1992. Presidentperioden varte til 2005, en periode hvor dopingmisbruket akselererte med nye og mer sofistikerte dopingmetoder som EPO. Som alle andre aktive aktører i sporten må Verbruggen ha visst om det økende dopingproblemet. Lite ble gjort, og kritiske spørsmål ble avfeid som overdramatisering.
For Verbruggen var det viktigere å verne om sportens voksende popularitet og markedsverdi. Negative nyheter knyttet til doping ble en trussel mot produktet til den dyktige forretningsmannen.
I dag vet vi at han var bidragsyter til at Lance Armstrong slapp unna en positiv dopingtest under Tour de France i 1999, og mistenkelige dopingprøver fra Sveits rundt i 2001. Nå er Verbruggen æresmedlem i IOC, og skal visstnok lede en komité som jobber mot kampfiksing i regi av den internasjonale olympiske komité.
I McQuaids presidentperiode fra 2006 og til nå har sporten hatt 462 positive dopingprøver. Statistikken er trist og vitner om en betydelig ukultur. Men hva sier alle de positive prøvene om kampen mot doping? Jo, at den i høy grad er – og har vært – til stede i sykkelsporten under den siste sykkelpresidenten.
Kampen mot doping i idretten har mange svakheter, blant annet at uavhengigheten varierer. Det er nok av historier fra idretten om hvordan dopingkampen bevisst har vært tonet ned og positive prøver vært dekket over. Hvert enkelt sær- forbund har betydelig kontroll over sitt foretrukne testregime, og ikke alle er sitt arbeid bevisst for å beskytte de rene utøverne og idrettes idealer.
For eksempel er det indikasjoner på at flere idretter er innvollvert i Operacion Puerto. Allikevel er UCI det eneste forbundet som har etterforsket og straffet utøvere knyttet til den spanske dopingskandalen. Sykkelrytterne som ble etterforsket og utestengt er ikke hvem som helst.
De var- og er – blant sportens største stjerner inkludert Alejandro Valverde, Ivan Basso og Jan Ullrich med flere. Det svir for et forbund å utstenge sine største og mest populære utøvere, men sykkel tok ansvar og krevde svar som kunne bidra til å straffe de involverte.
UCI var det første forbundet til å introdusere det biologiske passet i 2008. Blodpasset har sine svakheter, men er brukt til å avsløre blodmanipulasjon som ulike typer EPO og blodoverføringer. Sykkelsporten har flere eksempler på at profilerte utøvere er utestengt på bakgrunn av den nye metoden, en metode som i disse dager vurderes av blant annet FIFA.
Alberto Contador, en av sportens store stjerner, testet positivt på clenbuterol i 2009.
Ikke overraskende ble den populære sykkelrytteren frifunnet av det spanske sykkelforbundet, men han ble allikevel straffet fordi UCI med Pat McQuaid i spissen anket saken til CAS. Mange utøvere innen ulike idretter er frikjent etter en positiv test med samme stoff. UCI kunne gjort det samme og vist til lignende praksis i de mange sakene knyttet til clenbuterol, men tok i stede ansvar og viste alvor i kampen mot doping.
Avsløringene rundt Lance Armstrong og Operacion Puerto kom under McQuaids periode som president. Iren stod skolerett og ble ansvarliggjort for mye som gikk galt i perioden før han tok over lederrollen i internasjonal sykkelsport. I bakgrunnen lusket Hein Verbruggen, mannen som burde ha vært til stede og svart på de ubehagelige spørsmålene.
De fleste er glade for at McQuaid er avsatt som sykkelpresident og mistet sin tittel i IOC. Mistilliten hang over den kampglade tidligere proffsykkellisten.
Få snakker om forgjengeren Hein Verbruggen. Som president stakk han hodet dypt i sanden da EPO misbruket bredte seg i sykkelsporten, allikevel forblir han av de store gutta i internasjonal idrett og i IOC.
Er det rettferdig, og hva sier det egentlig om IOC? Kjenner ikke Heiberg og resten av gutta i IOC historien til Verbruggen? Dessverre etterlates et inntrykk av at det etiske kastes på skraphaugen når IOC velger sine medlemmer.
Mads