Pro-Touren skulle bli syklingens svar på fotballens Mesterliga.

Prestisjeprosjektet ble satt i live gjennom initiativ fra det internasjonale sykkel forbundet (UCI) i 2004.

Ideen var at 20 lag skulle få lisens til å delta i en toppserie som bestod av et utvalg store en-dags og etapperitt.

I alle profflag og store sykkelritt bredte det seg panikk. Frykten var at de ikke skulle få plass i det gode selskap som Pro-Touren representerte.

Jeg husker selv hvor nervøse ledelsen i Credit Agricole var i 2003, da Pro-Touren ble bestemt å skulle rulles i gang året etter.

Om laget fikk status som Pro-Tour lag ble bestemt av om de klarte å kvalifisere seg blant de 20 beste lagene på UCI sin tidligere team-ranking.

Credit Agricole lå den gang helt på grensen til å klare å kvalifisere seg gjennom rankingpoeng. Men lagets fordel var at det hadde en sterk sponsor i bakhånd som stilte seg positiv til å punge ut de nærmere ti millionene euro som krevdes for å oppgradere til et Pro-Tour lag.

Overgangen fra å være et «tradisjonelt» proff lag til å få status som Pro-tour lag var betydelig. Fordi stadig flere sykkelritt fikk kjempet seg til Pro-Tour status, betydde dette at alle de 20 Pro-tour lagene måtte få flere ryttere, og en betydelig økning av antall personer i støtte apparatet.

Slik Pro-tourprogrammet ble lagt opp, kolliderte flere Pro-tour ritt med hverandre i tillegg til viktige tradisjonsrike ritt som de ulike lagene også hadde invitasjon til.

Det betydde at de ulike pro-tour lagene kunne ha opptil tre ulike lag i forskjellige deler av verden samtidig. Fra 2003- til 2004-sesongen ble det derfor signert nye ryttere så blekket sprutet i de ulike pro-tour lagene. Profesjonell sykkelsport vokste som aldri før!

Det eksisterte en generell godvilje i pro-tourlagene og i rittene som hadde pro-tour status til revolusjonen som var satt i gang.

Ved at lagene fikk pro-tourlisens hadde de også et mer forutsigbart program å forholde seg til. Bort med den avgjørende smiskingen av rittarrangørene for å få innbydelse til deres ritt… Før pro-touren måtte et lag bli likt av de ulike ritt arrangørene for å få innbydelse. Nå var det UCI som bestemte hvem som skulle få kjøre hvilke ritt, avhengig av om de hadde status som pro-tour lag eller ikke.

Som et lite håp for lagene uten pro-tourstatus ble det åpnet for at noen få lag kunne få «wild card» invitasjon av arrangørene til å delta i det gode selskap.

De lag som fikk wild-card fra arrangørene var som oftest lag fra hjemlandet hvor rittet ble arrangert. Det gav et lite håp til lag som for eksempel Agritubel, om at de allikevel kunne få sjansen til å delta i Tour de France.

For sponsorene av pro-tour lag og ritt, representerte pro-touren en garanti om at de ville få eksponering i alle de store rittene som ble arrangert og vist på tv. En viktig faktor for en sponsor som ønsker mest mulig eksponering i media. Før pro-touren kunne ingen manager av sykkel lag garantere en plass i viktige sykkelritt som Tour de France, Giro d`Italia, Spania rundt, Paris-Roubaix og alle andre sykkelklassikerne med betydelig medieinteresse.

Gjennom pro-touren var det ikke bare ambisjoner og muligheter om deltagelsen som kunne friste en sponsor til å åpne lommeboken. Nå kunne lagene friste med en garanti.

Sykkelsporten fremstod som bedre organisert og mer profesjonell enn på lenge.

Gjennom sine reformer fremstod UCI som en sterkere og mektigere organisasjon enn noen gang. Det var de som styrte sykkelsporten nå. Gjennom pro-touren var sporten blitt mer attraktiv for tv-kanaler over hele verden. UCI ønsket videre en globalisering av sykkelsporten gjennom å legge pro-tour ritt til stadig nye deler av verden. Tour Down Under i Australia ble det første pro-tourrittet utenfor Europa, til betydelig økt interesse og inntekter for arrangementet. Neste år var det i tillegg planlagt å legge pro-touren til Russland og Kina.

Men i dag ble det brått stopp på de opprinnelige planene til UCI…!

Pro-touren ble på starten av årets sesong «alvorlig syk» og i ferd med smuldre bort. Problemene som startet med at de store rittarrangørene av Tour de France, Giro d`Italia og Spania Rundt trakk seg ut av pro-touren fortsatte med at det franske Cofidis-laget, ble første lag som takket nei til videre pro-tour satsning.

I dag toppet det seg da 16 nye lag også takket nei til pro-touren. Kun et lag gjenstår, nemmelig Astana.

Astana har tviholdt på sitt eneste håp om å få delta i Tour de France gjennom sin status som pro-tourlag. De har hele veien hatt UCI sin støtte og ubetydelige garanti.

Allikevel forventes det at også dette laget, enten de vil eller ikke, også sier nei til videre pro-tour status.

Hva skjer så videre?

Det synes som om det gjenstår et vakuum i profesjonell sykkelsport etter sammenbruddet. UCI virker i tillegg maktesløse trass i stadige trusler om å straffe alle lag og ritt som går imot det internasjonale kontrollorganet. Konflikten beviser dessverre at UCI er sjanseløse i konflikt mot ASO (arrangørene av Tour de France) og de andre store rittarrangørene.

Det er ASO som sitter med den reelle makten i internasjonal proffsykling.

Går lagene imot ASO risikerer de å ikke få innbydelse til verdens viktigste sykkelritt. Ingen lag ønsker å sparke vekk sitt eget grunnlag for eksistens ved å gå i konflikt med ASO. Proffsykling er Tour de France, og derfor er det i dag bekreftet at det er de som har overtaket.

Hvordan ASO videre vil bruke sin makt må vi enda vente å se. Spørsmålet alle stiller seg er om det er en ny liga med et eget tilhørende forbund under opprulling?

Er det negativt eller positivt?

ASO er et privat selskap som ønsker å skape verdier til sine eiere. De skal selge sykkelsporten til flest mulig. Det betyr at de må fortsette arbeidet med en troverdig og dopingfri idrett. De vet at flere avsløringer vil ødelegge for videre ekspensjon av sporten og Tour de France.

Derfor har de siste årene vist en enda større vilje i kampen mot doping enn UCI. Rasmussen-saken i fjor er et eksempel på at UCI ikke tok nok ansvar i forhold til å unngå en skandale midt under selveste Tour de France. Avsløringen av Rasmussen kunne ha kommet i forkant av Touren da UCI satt på informasjon om at Rasmussen hadde brutt dopingreglementet for Tour de France startet.

Allikevel har UCI et lovende og troverdig dopingprogram under utvikling gjennom det nye systemet med biologiske pass. Dette arbeidet vil sannsynligvis videreføres med eller uten UCI, om finansieringen går i orden. Passet over rytternes blodverdier representerer en fremtidig brikke i kampen mot doping.

Hva rytternes rettigheter mot kommersielle interesser angår, må rytterne og lagene organisere seg på samme måte som de har gjort til nå. Trenger de da et UCI?

Hva er vel uansett et Tour de France uten sykkelryttere… Det er rytterne og arrangørene som sitter med all fremtidig makt.

UCI har dessverre ikke klart å fremstå som et mektig tilrettelegger. De har prøvd å vokse i en turbulent tid, men har i stedet smuldret bort på veien gjennom uttalige konflikter.

Pro-touren, UCI sitt prestisjeprosjekt, ble mer enn hva UCI klarte å takle….

Mads!

Mark Cavendish er 23-åringen som har tatt sykkel verdenen med storm.

Med sine to etappeseirer i årets Tour de France blir han omtalt som verdens raskeste sprinter.

Han er flere ganger verdensmester på bane og har blant annet etappeseirer i årets Italia rundt med mer.

Som ungdom vant han alt han deltok i, enten det var på BMX-sykkel, terrengsykkel eller på landeveien. Talentet fra den britiske øya Isle of Man trodde derfor allerede i tidlig alder at han kunne tjene penger på hobbyen sin.

Han ble aldri presset av ambisiøse foreldre. Men de satte pris på at han var aktiv i sin ungdom og oppfordret han til å drive med sport. Ingen dum oppfordring med tanke på at det er som barn at vi legger grunnlaget for motorikken vi tar med oss opp i voksen alder.

At han hadde et unikt talent for sykkel var det ingen tvil om når han vant alt han deltok i.

Men overgangen fra barnestjerne til junior representerer testen som skal bekrefte et barnetalentet. Gjennom sykling på juniorlandslag og internasjonale juniormesterskap er det i juniorklassen at sykkelmiljøer rundt i verden virkelig tør å stemple en barnestjerne som et virkelig talent.

Men unge Cavendish derimot, gikk sine egne veier fordi han trengte ikke en slik bekreftelsen. Han var allerede overbevist om at han kunne nå langt og bli profesjonell. Derfor gikk han mot strømmen og lagde sin egen strategi da han nådde juniorklassen.

I stede for å satse sykkel da han ble junior (17 og 18 år) så trappet han ned, deltok kun i lokale ritt- som han selvfølgelig vant- og fikk seg en jobb i den lokale Barcley-banken.

Målet hans var å spare penger de to årene han var junior så han kunne reise over til det europeiske kontinentet og vinne sykkel ritt som senior. Gjennom seire som amatør blir man som kjent proff. Proff som junior kunne han allikevel ikke bli…

Cavendish var tydelig en reflektert og målbevist ung mann.

Når alle andre barnestjerner virkelig begynner å spesialisere seg som juniorer så valgte altså stortalentet å tenke langsiktig.

Normalt er det få ungdomstalenter som ikke satser videre når de går opp i junior klassen.

De som ikke velger å satse videre er fordi de har mistet motivasjonen og ikke ønsker å gå videre. Mange satser i stede på utdannelse eller de gir seg fordi de ikke orker prioriteringene som en hard utholdenhetsidrett medfører. Noen satser for hardt som juniorer og er utbrent når de går opp i senior. Mens noen få holder opp i amatør klassen og signerer proff kontrakter.

Mark Canvendish hadde laget sin egen plan mot en karriere som bane- og landeveissykkellist allerede før han nådde junior alderen. Mens hans jevngamle konkurrenter og sykkelkamerater forlot skolen som 16-åringer for å trene og konkurrere på høyt nivå som juniorer, så trappet altså det største talentet av de alle ned og holdt seg til sin egen karriereplan.

Da han skulle starte opp igjen som første år-senior måtte hans personlige trener Rod Ellingworth, som fremdeles er hans trener, overtale det britiske sykkelforbundet til å ta unggutten med på U23-landslaget. Grunnen var at han ikke hadde satset som junior og det britiske forbundet hadde derfor ikke lengre så stor tro på han. Om han den gang representerte noe unikt og utradisjonelt så har han bevist noe som ledelsen i det britiske forbundet sannsynligvis aldri vil glemme…

Typisk er det at denne utradisjonelle fremgangsmåten som Cavendish her representerte kommer fra en ung rytter som ikke tilhører de mer etablerte sykkelnasjonene. Etter hvert som sykkelsporten får fotfeste og blir populær i stadig flere land, tror jeg vi vil se flere slike eksempler som går utover den vanlige holdningen vi finner i sentraleuropeiske sykkelland. Der hvor veien til proff går fra juniorsykling, via U23-klassen.

Cavendish gir allikevel det britiske U23-programmet mye av æren for at han nådde målet sitt. Samtidig avfeier han sitt åpenbare naturlige talent. Når han blir spurt om han har et unikt talent svarer han tvert imot nei! Han mener at han ikke ser på seg selv som særlig talentfull.

Forklaringen han gir på sin egen suksess er hans kjærlighet til sykkelsporten fra han var liten, i tillegg til fokuset på trening og hardt arbeid.

Med en slik holdning til sitt eget talent viser Cavendish at han har beina godt plantet på bakken. Selv om Cavendish har tatt sykkelsporten med et brak så er hans suksess et resultat av langsiktige drømmer i kombinasjon med hardt arbeid.

Hemmeligheten som ligger bak de fleste med suksess…

Mads:)

Årets Norgesmesterskap i landeveissykling for herrer ble -bokstavelig talt- et ritt for menn….

Uten en eneste flate hvor rytterne kunne gjemme seg på hjul i en løype som sugde krefter, førte løypa til historiens mannefall i norsk mesterskapssammenheng.

I en runde som var ca ni km lang og som ble kjørt 21 ganger holdt kun åtte mann unna uten å bli tatt igjen med en runde!

Derfor var det ingen tilfeldighet at vinneren av årets norske mesterskap i landevei heter Kurt Asle Arvesen.

Det er heller ingen tilfeldighet av de neste ni plassene bakover tilhører ryttere som sykler for lag som bruker mesteparten av sin sesong i utlandet i søken etter prestisjefulle resultater og riktig matching.

Ser vi bort i fra Arvesen og Boasson Hagen (første og fjerde plass i årets NM) som representerer hver sitt pro-tour lag, så kom ryttere fra pro-continental lag som perler på en snor bak på de neste plassene.

Roy Hegreberg sykler for det danske pro-continental laget GLS. Resten av plassene ble fordelt mellom Team Sparebanken Vest og Joker-Bianchi. To hardt satsende og lovende norske pro-continental lag, som kan være springbrett for unge norske sykkel talenter til store internasjonale profflag.

Boasson Hagen tilhørte frem til årets sesong Joker-Bianchi-laget og fikk gjennom denne satsningen nok internasjonal matching til å sikre seg proffkontrakt med Team High Road/Colombia.

Arvesen var som amatør en del av Bjørgvin Sykkelklubb, et av flaggskipene i norsk sykkelsport på nittitallet. Nå er satsingen i Bjørgvin representert gjennom pro-continental laget Sparebanken Vest. På andreplass i årets NM finner vi Sparebanken Vest-rytteren Stian Remme.

Remme imponerte sitt hjemlige NM-publikum og konkurrenter med gjennomføringen av årets knallharde Norgesmesterskap.

Med Joker-Bianchis Lars Petter Nordhaug på tredjeplass, beviste årets resultatliste at det var en hard løype. Nordhaug er en kjøresterk og godt trent rytter som viser sitt potensial best i harde løyper.

Endelig kom det en NM løype hvor det virkelig skilte og som ikke overlot noe til tilfeldighetene.

Det er gøy med overraskelser og ryttere som av taktiske tilfeldigheter får sine gjennombrudd i et så viktig ritt som NM. Slik er sykkel og en av grunnene til at sporten er så fascinerende. Flere norske ryttere har fått sitt gjennombrudd i NM fordi sykkel er en sport hvor det taktiske kan føre til overraskelser.

Under årets NM ble det ingen overraskelser eller gjennombrudd. Vi fikk endelig et nasjonalt mesterskap hvor de sterkeste var best.

Løypa hadde internasjonal mesterskapsstandard og derfor heter vinneren Kurt Asle Arvesen!

Vi kan dermed glede oss over at vi får se den norske mesterskapstrøya tilbake i Tour de France.

En fortjent seier til Arvesen og vi gleder oss til å se ham skinne på de franske landeveiene i norske farger!

Mads