Munnbindet rundt det smale anisktet til sikkerhetsvakten på Hotel Blossom Hibya klarer ikke å skjule det store smilet. Den sikkert 70 år gamle mannen bukker dypt.

– Thank you. Arrigato, sier han ærbødig.

Og bukker igjen.

Jeg bukker tilbake og sier på norsk.

– Takk skal du ha, mister. Takk for gjestfriheten.

Han bukker igjen. Og igjen. Og igjen.

Før han takker enda en gang. Som seg hør og bør etter japansk skikk.

Jeg har akkurat overrakt han to t-skjorter med TV 2-logo som en slags takk for gjestfriheten han har vært en av tusenvis av representanter for den drøye uka jeg har vært i OL-bobla. Den kortvokste mannen kommer riktig nok til å svømme i en europeisk størrelse Medium. Men jeg håper han har en sønn, eller et barnebarn som t-skjortene kan passe til.

Ved avreise føler jeg nemlig en underlig sterk takknemlighet til det japanske folk. Taxisjåføren som kjører meg til flyplassen overøser jeg med en uhørt stor tips. Så stor at han blir flau, men til slutt utløser samme takknemlige takkerunde som hos sikkerhetsvakten på hotellet.

Før avreise fryktet jeg det verste. Jeg leste artikler om den store OL-motstanden hos vertskapet. Flere av de vi møtte underveis fortalte om fortvilte Covid 19-pasienter som ble avvist på overfylte sykehus, samtidig som helsearbeidere ble avgitt for å passe på de tusenvis av OL-gjestene.

Dessuten:

Vi har bli overlesset med smittesporingsapper, spyttprøver i hytt og gevær, registrering av ditt og datt, karantene på hotellrommet, og munnbind døgnet rundt. Det har vært så mange ting som potensielt kunne ødelagt gleden over å besøke Japan at jeg kunne skrevet sidevis om det.

Men smilet til Mister Hochimoto på hotellet, og alle de tusen frivillige jeg har møtt på reisen, har gjort OL 2021 til en sann fryd å være til stede på.

Samtidig synes jeg synd på japanerne. Utenfor det olympiske museet traff jeg en rekke mennesker på våre daglige liverapporter. De fortalte at selv om motstanden mot mesterskapet har vært stor, så er det mange som er triste for at de ikke kunne ta del i det.

Og motstanden mot OL bunner i det samme som har vært frykten i Norge.

Importsmitte.

Usikkerhet skaper frykt. Og frykt skaper motstand.

Men selv gjennom frykten har japanerne greid å få oss som har besøkt landet til å føle oss svært velkommen. Det er ingen selvfølge.

Så når Japan sitter igjen med ei kjemperegning for et OL som strengt tatt kanskje burde vært avlyst, så skylder vi de som ikke fikk ta del i festen en stor takk. Inni OL-bobla har ting fungert smertefritt. Og japanerne har sørget for at verden har fått servert idrett på et nivå man knapt har sett maken til før.

At man har trosset pandemien og fått dette til tror jeg det er mange mennesker rundt om i verden som er svært glade for.

På vei hjem til Norge ligger det tunge regntunge skyer over den japanske hovedstaden. Regnet spruter mot det lille flyvinduet der jeg prøver å få et siste glimt av Tokyo.

Og da slår det meg. All verdens skyer til tross.

At det ikke er på grunn av været Japan blir kalt for solens rike.

OL i Tokyo nærmar seg slutten og ein kan oppsummere og sjå tilbake. Eg vil nytte anledninga til å tenke litt på dei det ikkje gjekk så godt for. I eit OL er det alltid færre som vinn enn som tapar, men nokon tapar litt meir spektakulært enn andre. Det er også synlig frå tribuneplass.

For dei norske handballjentene blei det oppreisning i bronsefinalen etter at tårene flomma påfølgande semifinale-tapet mot utøverane som representerer Russlands olympiske komité. Men også den kvelden var det ei jente som grein meir.

Ho feltene tårene først fordi ho var lei seg og seinare kanskje fordi ho var litt redd. Ho grein fordi ho trudde ho hadde øydelagd for laget. Seinare grein ho av glede og av lettelse. Ho var kledd i dei russiske fargane og heiter Anna Sen.

Sen fekk direkte raudt kort då ho sette strake armar i ansiktet på Nora Mørk. Ho visste umiddelbart kva ho hadde gjort. Forsvarskjempen gikk rett ut mot benken, som for å vise at ho var ein angrande syndar. Ho visste kva som var i gjerde og håpa at å innrømme skuld skulle gi straffereduksjon. At ein tominutter skulle halde.

Dei skarpt kritiserte dommersøstrene Bonaventura viste imidlertid ingen nåde.

Dette skjedde i det 14. speleminutt. Derfrå og ut grein, hulka eller deppa Anna Sen samanhengande til kampen var slutt. I ein drøy time inkludert pausen. Og det som gjorde det verre var at ho ikkje fekk gå i garderoben, men måtte sitte på ein pinnestol bak det russiske målet heile tida. Åleine.

Russerane sin nummer åtte satt med hovudet nedgrave i sin eigen genser og orka knapt sjå på kampen. Då ho såg opp kunne ein sjå tårene trillene. Undervegs var det ikkje ein einaste jubel, ein knytta neve eller eit lite smil. Mens lagvenninnene herja med norske stjerner sat ho der i bunnlaus fortvilelse.

Det var russisk tortur i 60 minutter med vekta av heile den russiske bjørnen på skuldrene.

Først då sigeren var sikra kunne Sen sleppe jubelen laus og våge seg ut på bana igjen. Der falt ho ned på kne, mens tårene trilla. No var det bitre bytta ut med søte. Lagvenninner kunne gi ho ein klem og då ho vandra forbi pressen var det med eit stort smil, tårevåte kinn og lette steg.

No var det i staden den russisk bjørnen som bar ho. Ikkje alle kan reddast av lagkameratane.

Det blir nokre gåsehudaugneblink i løpet av eit OL. I disse leikane har eg vore ein av dei få privilegerte som har fått sett noko av det største med eigne auge. Andre har eg kun fått med meg via skjerm.

Jakob Ingebrigtsen, Kristian Blummenfelt, Karsten Warholm, Eivind Henriksen og sandvolleybutta har gjeve meg frysningar med norske undertonar. Sydney McLaughlin, Ariarne Titmus, Tom Daley og Sifan Hassan blant dei internasjonale prestasjonane som har fått håra til å reise seg.

Men det blir også nokre augneblink som får det til å gå kaldt nedover ryggen på ein. Stunder då nokre av verdas beste idrettsutøvarar får spolert sine sjansar av tabber som ein ikkje kan forklare. Tusenvis av treningstimar blir spylt ned i eit høgteknologisk Tokyo-klosett på grunn av ein liten feil eller noko utanfor utøvarens kontroll.

Her er seks tilfeller av Tokyo-olympiske flauser.

Det er nesten som ein ikkje trur det ein ser når det amerikanske stafettlaget på 4×100 meter tabbar seg ut i vekslinga. Igjen. Fred Kerley skulle gi stafettpinnen bokstavelig talt vidare til Ronnie Baker då dei kølar det til. Det er opprørsstemning i USA etter nok en fiasko for amerikanske sprintarar og gamle legender er ikkje nådig. Carl Lewis seier det amerikanske laget «gjorde alt feil», mens Michael Johnson kallar det elendig og flaut. Han har eit råd: Stafettvekslingar må trenast på. Ein skulle tru at det var unødig å sei til desse topputøvarane.

Også i ein anna amerikansk stafett, i ein anna sport der USA tradisjonelt dominerer, blei det gjort ei generaltabbe. Lydia Jacoby, som smått sensasjonelt blei olympisk mester på 100 meter bryst, fikk trøbbel med brillene sine på si etappe på 4×100 meter medley for blanda lag. Det ser komisk ut, og er virkelig amatørenes aften, når du svømmer med brillene i munnen. Det skal rett og slett ikkje skje, aller minst i ein OL-finale. Så veit alle som har svømt at det skjer også dei som ikkje er den beste. *host* NM 2009 *host*. Jacoby svømte saktare på laget enn ho gjorde individuelt, nærast uhørt med flygande start.. Laget endte på femteplass, langt bak medaljekravet som stillast til einkvar svømmestafett i USA.

Eg skreiv om Ingebrigtsen-rival Marcin Lewandowski som var smart då han tok seg til semifinale på 1500-meteren etter å ha falt. Lewandowski blei bedømt til ikkje å ha skuld i fallet sjølv, og når han då jogga i mål fekk han ein ny sjanse trass i at han var over minuttet bak i mål. Abdirahman Saeed Hassan fra Qatar blei regelrett spent krok på i same heat, men var ikkje like snartenkt. Han braut løpet og gjekk dermed glipp av sjansen til å springe i semifinalen. Det høyrer med til historia at Lewandowski pådro seg ei skade i semifinalen og fekk ein anna karriereslutt enn han hadde sett for seg.

Amalie Iuel fekk heile stadion til å bryte ut i fortvilelse då ho tjuvstarta i semifinalen på 400 meter hekk. Det er utrulig at så få menneske på eit stadion som kan romme 68.000 kan sukke så høgt. Ho var sjølv ærlig på at slike ting skal rett og slett ikkje skje, og at det er utrulig lite å tjene på tjuvstart på en 400 meter hekk. Leif Olav Alnes meinte det var ein stor prestasjon at eleven klarte å snakke seg til å springe under protest, men med hovudet ein anna plass blei det eit fiaskoløp for Iuel. Forståelig at ho syns det er bittert.

Enkelte tabber er nesten så du ikkje trur det er mulig når du høyrer det. Ukrainske Sergej Kulisj låg på tredjeplass i heilmatch-finalen då han trekte av og traff… konkurrenten si skive. Kulisj fekk sjølvsagt null og rauk frå bronse- til sisteplass i finalen der Jon Hermann Hegg tok den tredje norske fjerdeplassen i skyting i leikane. Kven skyt på nokon andre si skive, spurte mannen ranka som nummer to i verden retorisk etterpå? Hans svar: «Berre folk som meg».

Apropos null poeng: Stuparen Pamela Ware frå Canada satsa stort, men bomma på avsatsen og havna i vatnet med beina først. Ikkje heilt heldig i ein olympisk stupekonkurranse der Ware ikkje mangla ambisjonar. Med bronsemedalje i VM på tremeteren frå tidlegare, skulle 27-åringen prøve på OL-finalens vanskelegaste stup då det gjekk gale. Kommentatoren på den internasjonale feeden gjekk fort frå: «Dette kan bli spektakulært!» til «Det er eit totalt mislykka stup». Vanskelig å vere ueinig.

Det er heldigvis mykje kraft i enorme nedturar.

Pamela Ware varsler allereie at dette ikkje skal knekke ho. Amalie Iuel satsar også mot OL i Paris. For Lydia Jacoby var det eit mindre tilbakeslag i eit elles strålande OL og for amerikansk herresprint var det berre eit nytt hakk i ei allereie sur plate.

Jeg kikker ned på klokka. Den er to på halv ti om kvelden, fjerde august 2021.

Og jeg tenker med meg selv at dette er et klokkeslett og en dato jeg må notere ned.

Jeg sitter på tribunen på olympiastadion der Karsten Warholm for halvannet døgn siden har tatt et forventet gull – og samtidig bekreftet det jeg alltid har tenkt.

At idrett er Ikke rettferdig.
For at Rai Benjamin ikke tok det gullet på 400 hekk må være det tyngste sportslige slaget for en utøver noen gang i OL-historien.

For idrett handler ikke bare om talent. Du kan være verdens mest talentfulle, og likevel ende opp med å få en karriere der man aldri blir noe annet enn en som bringer hjem hederlige syvendeplasser. Eller taper gullet for en som tilfeldigvis bare er en halv prosent bedre enn deg akkurat den ene dagen det gjelder som mest.

Rettferdighet er ikke et parameter som eksisterer i toppidretten.

For det er tross alt de idrettsfolkene det finnes flest av – de heltene det aldri blir sunget for.

Og det er nettopp det Eivind Henriksen ser ut som bare noen sekunder før jeg kikker på klokka.

Henriksen har i sitt tredje kast satt en sensasjonell norsk rekord på 80.19 meter. Han ligger an til bronse, men så kommer polakken Pawel Fajdek. Den kvadruple verdensmesteren får opp 81 meter. Henriksen er ute av pallen igjen. Og jeg forbereder meg på å rapportere hjem om en ny nedtur, medaljen som glipper, bitterheten, og alt som hører med en fjerdeplass i OL.

Så er det Henriksen sin tur. Jeg har sett Oslo-gutten kaste slegge i mange mesterskap. Han har ikke vært i nærheten av åtti meter i noen av dem. Og selv om jeg alltid er optimist, så er det ikke et eneste fiber i kroppen som har tro på at dette kan gå bra. Han kan jo ikke sette enda en rekord. Det er ikke sånn idretten er.

Idretten er ikke rettferdig.

Jeg tenker på alle de gangene jeg har møtt, eller sett den blide sleggebamsen på toppidrettssenteret. De siste 12-13 årene har han vært en fast del av inventaret oppe på Sognsvann. Han er en av sliterne i norsk idrett. Han har kjempet seg tilbake fra en komplisert kneskade. Slitt med å trene så hardt han ønsker. Men han har aldri gitt opp.

Vi har snakket sammen om drømmen hans. Jeg har intervjuet han mange ganger om at han er sikker på at han en dag skal ta medalje i VM eller OL. Det er den drømmen som har fått han opp av senga hver bidige dag for å gjøre treningsjobben. Lidenskapen for idretten han driver ligger tjukt utenpå ham. Kjærligheten til kastingen det samme.

Han er ikke den som snakker høyest, men når han snakker så lytter man.

Men idretten er jo ikke rettferdig.

Så kikker jeg bort på kastringen. Henriksen står klar. Det er nå eller aldri. Han starter rotasjonen. Slipper slegga. Først ser det ikke så bra ut, men så begynner den å fly. Håpet stiger, og slegga lander.

Plutselig kjenner jeg hårene reiser seg på nakken. 81.58 meter. Andreplass. Er det sant? Har jeg virkelig sett Eivind Henriksen knuse persen han hadde før Tokyo med over tre meter?

Omtrent i det øyeblikket er det jeg kikker på klokka, og tenker at jeg må notere dato og klokkeslett.

For jeg har tatt feil. Idretten er ikke alltid urettferdig.

Noen ganger er den vakker. Noen ganger er det sånn at selv de snilleste i klassen oppnår drømmen sin. Noen ganger får helten det aldri har blitt sunget for oppleve lyden av jubel og allsang. Og noen ganger lykkes faktisk de man unner det aller mest.

Ute på den mektige stadion ser jeg Eivind Henriksen gråte. Han gråter for Einar Brynemo, mannen som lærte han alt om sleggekast. Og han gråter for en drøm som har blitt virkelighet.

Jeg tar fram mobiltelefonen og noterer. 4.august 2021, klokken 20.28 lokal japansk tid. Med store bokstaver.

IDRETT BLIR IKKE VAKRERE ENN DETTE

I ein olympisk svømmearena er folk jamnt over høgare enn elles, men i Tokyo Aquatics Centre ruvar ein mann over all andre – trass i at hans 193 centimeter er det minst ekstraordinære med ham.

Han er mannen alle snur seg etter. Sjølv garva pressefolk reiser seg andektig når han går forbi. Både frivillige, utøvarar og trenarar peikar og kviskrar når dei ser han.

Det er ikkje Caeleb Dressel vi snakkar om, trass i at 24-åringen blei disse leikanes svømmekonge med fem gull, tre av dei individuelle – inkludert den mest prestisjetunge av alle øvingar: 100 meter fri.

Dressel er berre 191 centimeter høg, men det er ikkje derfor mannen med ein verdensrekord og to olympiske rekordar havnar i skuggen i mesterskapet som blei avslutta søndag.

Det er heller ikkje fordi, som det kanskje burde være, at australske Emma McKeon tok fleire medaljer: Totalt sju i talet. Flest av alle – og tangering av historias største medaljefangst av ei kvinne i eit OL uansett grein.

For heller ikkje ho når opp mot det spøkelset som framleis flyt i olympiske basseng – om ikkje fysisk, så i anden. Det er første OL utan han sidan 90-talet, men det er definitivt ikkje utan han.

Michael Phelps.

I dette OL var han der som ekspertkommentator for amerikanske NBC. Det er vanskelig å tenke seg ein ekspert med større pondus før eit einaste ord er ytra.  Med 24 gullmedaljer er det ingen foran, ingen ved sidan i klorvatn. Det er det ingen som stiller spørsmål ved.

Ettermælet er ubestridt, men det har og skapt eit folketroll med to hovud.

Phelps’ dominans har forringa verdien til enkeltmedaljar i svømming. Eg har til og med høyrd dei som motseier hans plass blant dei største olympiarane fordi «det er så lett å vinne medaljar i svømming».

Dei om det, men det er heva over einkvar tvil at skal du, utover svømmemenigheita, bli regna som ein av dei største, så må du ha evnen til å svømme fleire distansar, ulike stilartar og helst vere ein del av eit stafettlag som kan hanke inn nokre gull også.

Spesialistar kan aldri nå opp. Fordi Phelps.

Dei som først er så allsidige og gode slepp heller ikkje unna samanlikningane. «Den nye Phelps», «den kvinnelige Phelps». Ikkje berre er det i Dressel og McKeons feil direkte misvisande med tanke på distanserepertoar – det er også tilnærma umogleg å leve opp til.

Dressel møtar spørsmåla med eit skuldertrekk og taklar det heilt sikkert fint. Men han er så god og spesiell at han i eigen rett kunne vore eit eige fenomen blant folk flest.

Det er han ikkje. Fordi Phelps.

I natt tok Olaf Tufte sine siste åretak i OL. Og med det forsvinner en vegg i norsk toppidrett.

Hortenmannen har fra milleniumstarten vært et symbol på den seriøse delen av treningskulturen i norsk sommeridrett. Han har flyttet grenser, både for seg selv, sine kolleger på rolandslaget, og utøvere i andre idrettsgrener.

Tufte fortjener all den hederen han kan få, selv om slutten på karrieren ble en ørliten sportslig nedtur. Men det er allerede glemt.

For her er det faktisk på sin plass å sette ting litt i perspektiv.

For de fleste menn på 45 år ville det vært en seier i seg selv bare å delta i OL – spesielt i en så krevende fysisk øvelse som roing. Så derfor gir det et slags håp for oss langt dårligere trente menn som befinner oss midt i livet, at det fortsatt faktisk finnes et håp om et fysisk toppnivå.

Så lenge man gidder å gjøre jobben. Og der er Tufte et forbilde for langt flere enn de som driver med toppidrett.

Medaljene er én ting. Tufte har tatt mange av dem. Han har vært på toppen av verden.

Men for de som kjenner rokjempen så vet de at han også er opptatt av å inspirere andre. Og at verdien av dette kanskje er vel så stor.

Når store idrettutøvere legger opp sies og skrives det mye fint. Men for meg personlig er det én spesiell historie som har brent seg fast med Olaf Tufte.

Det var under OL i Sydney i 2000. Jeg var på mitt første OL som sportsjournalist – den gangen som Dagbladets utsendte.

I likhet med Tufte var jeg vel i all beskjedenhet sett på som ung og lovende på den tiden. Så jeg følte jeg fikk god kjemi med Tufte. Den gangen rodde han dobbeltsculler sammen med dramenseren Fredrik Bekken. Og gutta gjorde et fabelaktig mesterskap, der de knep sølvmedaljen etter en rå innsats i finalen.

Tufte var selvsagt langt mer urutinert på den tida, og preget av nervøsitet på en helt annen måte. Han fortalte meg at han hadde vært så nervøs før hver konkurranse at han ble liggende og prate med sin daværende kjæreste på telefonen om natta før konkurransene.

Dette var lenge før nettbaserte telefonløsninger fantes, så det betydde nådeløse priser per minutt han var på tråden hjem.

Da finalen var over hadde Tufte ringt for nesten 30 000 kroner – noe som var relativt heftig for en fattig roer uten sponsorintekter.

– Hvor har du abbonnementet ditt? spurte jeg Tufte.

– Telenor, svarte han.

Da intervjuet var over bestemte jeg meg for å ringe sponsorsjefen i Telenor hjemme i Norge. Jeg forklarte han hva Tufte hadde sagt, og jeg lurte på om det kunne være aktuelt for Telenor å sponse den nybakte søvvinneren med noen tusenlapper for å redusere regningen. Sponsorsjefen Petter Svendsen tente på alle plugger, og sa at så lenge Dagbladet skrev om saken, så skulle han ta hele regningen til Tufte.

– Og det inkluderer seierssamtalen med kjæresten i kveld, lo Svendsen.

Jeg fikk for sikkerhets skyld sponsorsjefen til å sende meg en mail der han bekreftet dette skriftlig, så dro jeg for å møte Tufte og rogjengen som hadde dratt på byen for å feire medaljene.

Jeg sendte melding til Tufte, som ba meg om å møte dem ved restauranten der de satt. Da vi kom fram var det tydelig at de hadde tatt seg en halv øl til maten. For stemningen var god.

Meget god.

Og den ble ikke dårligere da jeg viste han mailen fra sjefen i Telenor. Tufte begynte først å gråte. Så tok han tak i meg. Løftet meg opp som en filledukke over hodet, før han slapp meg ned og ga meg tidenes bamseklem.

– Du aner ikke hva dette betyr for meg, nærmest ropte han.

Jeg husker ikke hvor lenge bamseklemmen varte, men det føltes som en liten evighet. Og det var først da jeg skjønte hvilket fysisk unikum Tufte var.

For makan til kraftklem har jeg verken opplevd før eller siden. Ispedd den solid dose empati, ble det en opplevelse som virkelig har satt seg i minnet.

I neste OL fikk Tufte sitt første gull. Denne gangen alene i båten. Og han kopierte det samme i Beijing i 2008. Da jeg så tårene på seierspallen i Kina gikk tankene mine tilbake til den kvelden i Australia.

For å ha fått en bamseklem av en småfull OL-legende hører til sjeldenhetene i en sportsreporters hverdag.

Søndag formiddag, Sea Forest Waterway:
Fire store, sterke menn tar seg gjennom pressesonen. Dei gir kvarandre små, diskré, men oppmuntrande berøringar på rygg og skuldre mens dei andre snakkar. Stille meldingar som seier: «Vi er her for deg». Dei som ikkje har på seg solbrillene har rødsprengde auge. Etterkvart som spørsmåla kjem klarar dei ikkje halde tilbake: Setningar kvelast, før tårene byrjar å trille nedover kinna.

Måndag formiddag, Odaiba Marine Park:
Ein litt lavare, men like sterk mann kjem springande inn på eit blått teppe på Odaiba Beach. I gjennomsiktig, gjennomvåt drakt ser han seg tilbake, tar seg til hovudet, smiler. 100 meter lenger framme når han målbandet og løftar det over hovudet, før han knekker saman. Utmatta kastar han opp berre nokre meter over målstreken, før han trillast vekk i rullestol. Spyet tørkast opp, men smilet går ikkje å vaske vekk.

Dette er ikkje olympiske leikar. Dette er olympisk alvor.

Mens favoritten Kristian Blummenfelt vedgjekk at det var ein lettelse å ta gull, la ikkje dobbeltfiraren i roing skjul på at det var botnlaus skuffelse. Den umiddelbare sorga verka faktisk større enn den umiddelbare gleden, men det forteller også noko om alvoret.

Sjølv om Olaf Tufte er på ein heilt anna plass i karriera enn dei 20 år yngre makkerane Erik Solbakken, Martin Helseth og Oscar Helvig såg det like vondt ut for dei alle. Mens det for serievinnaren Tufte var det siste prosjektet som mislukkast, var det for dei tre andre ein første smak på kva desse leikane er: Ingen leik.

«Eg har prøvd så godt eg kan å førebu dei. OL er ikkje verdenscup. Det er noko heilt anna», sa Tufte etterpå.

Alt som har betydd noko for desse fire har vore å prestere i dette OL. Kvar for seg antageleg nesten heile livet, saman dei siste tre åra. Kjensla av å svikte lagkameratar, støtteapparat og ikkje minst seg sjølv, kan slå sjølv dei sterkaste i bakken. Blant roarane følte alle det var dei som hadde skulda, ikkje lagkameratane.

Uansett nivå: Det gjer vondt å innsjå at det du har brukt all tid og energi på ikkje lukkast.

Eg har følt på noko av det same. Min olympiske svømmedraum tok óg slutt i Tokyo, men på eit heilt anna vis. Det var på eit mislukka verdscupstemne her at eg mista trua på at eg skulle ha det i meg å kvalifisere meg til «leikane» i London i 2012.

Lista flyttast heile tida for dei som blir våre beste menn og kvinner. For kvar gong ein når eit nytt nivå, så vil ein til det neste. Eg gjekk som andre gradene frå lokale til regionale, nasjonale og etter kvart internasjonale konkurransar. For meg var målet på tidspunktet berre å NÅ OL. Eg var aldri spesielt nær. For dei som har nådd mykje lenger enn eg gjorde, og faktisk kome dit, er målet å prestere. Å sette rekordar, å ta seg vidare, kome til finale, ta medalje, ta gull. Alt anna er nedtur, sjølv for dei som prøvar å hevde det ikkje er det.

Det kviler ei forbanning over disse utøverne. Ingenting er godt nok.  

For sjølv om Kristian Blummenfelt så klart er glad over gullet, ser han allereie vidare. Mot IronMan, rekordar og nye medaljar. OL-gullet vil være eit kjært minne, men om han ein gong mislukkast kan det være han som står igjen med tårevåte auge.