Munnbindet rundt det smale anisktet til sikkerhetsvakten på Hotel Blossom Hibya klarer ikke å skjule det store smilet. Den sikkert 70 år gamle mannen bukker dypt.
– Thank you. Arrigato, sier han ærbødig.
Og bukker igjen.
Jeg bukker tilbake og sier på norsk.
– Takk skal du ha, mister. Takk for gjestfriheten.
Han bukker igjen. Og igjen. Og igjen.
Før han takker enda en gang. Som seg hør og bør etter japansk skikk.
Jeg har akkurat overrakt han to t-skjorter med TV 2-logo som en slags takk for gjestfriheten han har vært en av tusenvis av representanter for den drøye uka jeg har vært i OL-bobla. Den kortvokste mannen kommer riktig nok til å svømme i en europeisk størrelse Medium. Men jeg håper han har en sønn, eller et barnebarn som t-skjortene kan passe til.
Ved avreise føler jeg nemlig en underlig sterk takknemlighet til det japanske folk. Taxisjåføren som kjører meg til flyplassen overøser jeg med en uhørt stor tips. Så stor at han blir flau, men til slutt utløser samme takknemlige takkerunde som hos sikkerhetsvakten på hotellet.
Før avreise fryktet jeg det verste. Jeg leste artikler om den store OL-motstanden hos vertskapet. Flere av de vi møtte underveis fortalte om fortvilte Covid 19-pasienter som ble avvist på overfylte sykehus, samtidig som helsearbeidere ble avgitt for å passe på de tusenvis av OL-gjestene.
Dessuten:
Vi har bli overlesset med smittesporingsapper, spyttprøver i hytt og gevær, registrering av ditt og datt, karantene på hotellrommet, og munnbind døgnet rundt. Det har vært så mange ting som potensielt kunne ødelagt gleden over å besøke Japan at jeg kunne skrevet sidevis om det.
Men smilet til Mister Hochimoto på hotellet, og alle de tusen frivillige jeg har møtt på reisen, har gjort OL 2021 til en sann fryd å være til stede på.
Samtidig synes jeg synd på japanerne. Utenfor det olympiske museet traff jeg en rekke mennesker på våre daglige liverapporter. De fortalte at selv om motstanden mot mesterskapet har vært stor, så er det mange som er triste for at de ikke kunne ta del i det.
Og motstanden mot OL bunner i det samme som har vært frykten i Norge.
Importsmitte.
Usikkerhet skaper frykt. Og frykt skaper motstand.
Men selv gjennom frykten har japanerne greid å få oss som har besøkt landet til å føle oss svært velkommen. Det er ingen selvfølge.
Så når Japan sitter igjen med ei kjemperegning for et OL som strengt tatt kanskje burde vært avlyst, så skylder vi de som ikke fikk ta del i festen en stor takk. Inni OL-bobla har ting fungert smertefritt. Og japanerne har sørget for at verden har fått servert idrett på et nivå man knapt har sett maken til før.
At man har trosset pandemien og fått dette til tror jeg det er mange mennesker rundt om i verden som er svært glade for.
På vei hjem til Norge ligger det tunge regntunge skyer over den japanske hovedstaden. Regnet spruter mot det lille flyvinduet der jeg prøver å få et siste glimt av Tokyo.
Og da slår det meg. All verdens skyer til tross.
At det ikke er på grunn av været Japan blir kalt for solens rike.