Jeg kikker ned på klokka. Den er to på halv ti om kvelden, fjerde august 2021.
Og jeg tenker med meg selv at dette er et klokkeslett og en dato jeg må notere ned.
Jeg sitter på tribunen på olympiastadion der Karsten Warholm for halvannet døgn siden har tatt et forventet gull – og samtidig bekreftet det jeg alltid har tenkt.
At idrett er Ikke rettferdig.
For at Rai Benjamin ikke tok det gullet på 400 hekk må være det tyngste sportslige slaget for en utøver noen gang i OL-historien.
For idrett handler ikke bare om talent. Du kan være verdens mest talentfulle, og likevel ende opp med å få en karriere der man aldri blir noe annet enn en som bringer hjem hederlige syvendeplasser. Eller taper gullet for en som tilfeldigvis bare er en halv prosent bedre enn deg akkurat den ene dagen det gjelder som mest.
Rettferdighet er ikke et parameter som eksisterer i toppidretten.
For det er tross alt de idrettsfolkene det finnes flest av – de heltene det aldri blir sunget for.
Og det er nettopp det Eivind Henriksen ser ut som bare noen sekunder før jeg kikker på klokka.
Henriksen har i sitt tredje kast satt en sensasjonell norsk rekord på 80.19 meter. Han ligger an til bronse, men så kommer polakken Pawel Fajdek. Den kvadruple verdensmesteren får opp 81 meter. Henriksen er ute av pallen igjen. Og jeg forbereder meg på å rapportere hjem om en ny nedtur, medaljen som glipper, bitterheten, og alt som hører med en fjerdeplass i OL.
Så er det Henriksen sin tur. Jeg har sett Oslo-gutten kaste slegge i mange mesterskap. Han har ikke vært i nærheten av åtti meter i noen av dem. Og selv om jeg alltid er optimist, så er det ikke et eneste fiber i kroppen som har tro på at dette kan gå bra. Han kan jo ikke sette enda en rekord. Det er ikke sånn idretten er.
Idretten er ikke rettferdig.
Jeg tenker på alle de gangene jeg har møtt, eller sett den blide sleggebamsen på toppidrettssenteret. De siste 12-13 årene har han vært en fast del av inventaret oppe på Sognsvann. Han er en av sliterne i norsk idrett. Han har kjempet seg tilbake fra en komplisert kneskade. Slitt med å trene så hardt han ønsker. Men han har aldri gitt opp.
Vi har snakket sammen om drømmen hans. Jeg har intervjuet han mange ganger om at han er sikker på at han en dag skal ta medalje i VM eller OL. Det er den drømmen som har fått han opp av senga hver bidige dag for å gjøre treningsjobben. Lidenskapen for idretten han driver ligger tjukt utenpå ham. Kjærligheten til kastingen det samme.
Han er ikke den som snakker høyest, men når han snakker så lytter man.
Men idretten er jo ikke rettferdig.
Så kikker jeg bort på kastringen. Henriksen står klar. Det er nå eller aldri. Han starter rotasjonen. Slipper slegga. Først ser det ikke så bra ut, men så begynner den å fly. Håpet stiger, og slegga lander.
Plutselig kjenner jeg hårene reiser seg på nakken. 81.58 meter. Andreplass. Er det sant? Har jeg virkelig sett Eivind Henriksen knuse persen han hadde før Tokyo med over tre meter?
Omtrent i det øyeblikket er det jeg kikker på klokka, og tenker at jeg må notere dato og klokkeslett.
For jeg har tatt feil. Idretten er ikke alltid urettferdig.
Noen ganger er den vakker. Noen ganger er det sånn at selv de snilleste i klassen oppnår drømmen sin. Noen ganger får helten det aldri har blitt sunget for oppleve lyden av jubel og allsang. Og noen ganger lykkes faktisk de man unner det aller mest.
Ute på den mektige stadion ser jeg Eivind Henriksen gråte. Han gråter for Einar Brynemo, mannen som lærte han alt om sleggekast. Og han gråter for en drøm som har blitt virkelighet.
Jeg tar fram mobiltelefonen og noterer. 4.august 2021, klokken 20.28 lokal japansk tid. Med store bokstaver.
IDRETT BLIR IKKE VAKRERE ENN DETTE