I natt tok Olaf Tufte sine siste åretak i OL. Og med det forsvinner en vegg i norsk toppidrett.
Hortenmannen har fra milleniumstarten vært et symbol på den seriøse delen av treningskulturen i norsk sommeridrett. Han har flyttet grenser, både for seg selv, sine kolleger på rolandslaget, og utøvere i andre idrettsgrener.
Tufte fortjener all den hederen han kan få, selv om slutten på karrieren ble en ørliten sportslig nedtur. Men det er allerede glemt.
For her er det faktisk på sin plass å sette ting litt i perspektiv.
For de fleste menn på 45 år ville det vært en seier i seg selv bare å delta i OL – spesielt i en så krevende fysisk øvelse som roing. Så derfor gir det et slags håp for oss langt dårligere trente menn som befinner oss midt i livet, at det fortsatt faktisk finnes et håp om et fysisk toppnivå.
Så lenge man gidder å gjøre jobben. Og der er Tufte et forbilde for langt flere enn de som driver med toppidrett.
Medaljene er én ting. Tufte har tatt mange av dem. Han har vært på toppen av verden.
Men for de som kjenner rokjempen så vet de at han også er opptatt av å inspirere andre. Og at verdien av dette kanskje er vel så stor.
Når store idrettutøvere legger opp sies og skrives det mye fint. Men for meg personlig er det én spesiell historie som har brent seg fast med Olaf Tufte.
Det var under OL i Sydney i 2000. Jeg var på mitt første OL som sportsjournalist – den gangen som Dagbladets utsendte.
I likhet med Tufte var jeg vel i all beskjedenhet sett på som ung og lovende på den tiden. Så jeg følte jeg fikk god kjemi med Tufte. Den gangen rodde han dobbeltsculler sammen med dramenseren Fredrik Bekken. Og gutta gjorde et fabelaktig mesterskap, der de knep sølvmedaljen etter en rå innsats i finalen.
Tufte var selvsagt langt mer urutinert på den tida, og preget av nervøsitet på en helt annen måte. Han fortalte meg at han hadde vært så nervøs før hver konkurranse at han ble liggende og prate med sin daværende kjæreste på telefonen om natta før konkurransene.
Dette var lenge før nettbaserte telefonløsninger fantes, så det betydde nådeløse priser per minutt han var på tråden hjem.
Da finalen var over hadde Tufte ringt for nesten 30 000 kroner – noe som var relativt heftig for en fattig roer uten sponsorintekter.
– Hvor har du abbonnementet ditt? spurte jeg Tufte.
– Telenor, svarte han.
Da intervjuet var over bestemte jeg meg for å ringe sponsorsjefen i Telenor hjemme i Norge. Jeg forklarte han hva Tufte hadde sagt, og jeg lurte på om det kunne være aktuelt for Telenor å sponse den nybakte søvvinneren med noen tusenlapper for å redusere regningen. Sponsorsjefen Petter Svendsen tente på alle plugger, og sa at så lenge Dagbladet skrev om saken, så skulle han ta hele regningen til Tufte.
– Og det inkluderer seierssamtalen med kjæresten i kveld, lo Svendsen.
Jeg fikk for sikkerhets skyld sponsorsjefen til å sende meg en mail der han bekreftet dette skriftlig, så dro jeg for å møte Tufte og rogjengen som hadde dratt på byen for å feire medaljene.
Jeg sendte melding til Tufte, som ba meg om å møte dem ved restauranten der de satt. Da vi kom fram var det tydelig at de hadde tatt seg en halv øl til maten. For stemningen var god.
Meget god.
Og den ble ikke dårligere da jeg viste han mailen fra sjefen i Telenor. Tufte begynte først å gråte. Så tok han tak i meg. Løftet meg opp som en filledukke over hodet, før han slapp meg ned og ga meg tidenes bamseklem.
– Du aner ikke hva dette betyr for meg, nærmest ropte han.
Jeg husker ikke hvor lenge bamseklemmen varte, men det føltes som en liten evighet. Og det var først da jeg skjønte hvilket fysisk unikum Tufte var.
For makan til kraftklem har jeg verken opplevd før eller siden. Ispedd den solid dose empati, ble det en opplevelse som virkelig har satt seg i minnet.
I neste OL fikk Tufte sitt første gull. Denne gangen alene i båten. Og han kopierte det samme i Beijing i 2008. Da jeg så tårene på seierspallen i Kina gikk tankene mine tilbake til den kvelden i Australia.
For å ha fått en bamseklem av en småfull OL-legende hører til sjeldenhetene i en sportsreporters hverdag.