TV 2 Play
Min konto

Klemmeregler, trekantdrama og isolasjon – slik klarte OLs kjærestepar seg i Kina

Kjærlighet på sosiale medier 

OL har vært en følelsesmessig berg- og dalbane for alpinsportens superpar, Aleksander Aamodt Kilde og Mikaela Shiffrin. Kilde var den store favoritten før OL-utforen, men konkurransen ble en skuffelse, og nordmannen endte utenfor pallen, på en 5. plass. 29-åringen fikk derimot sin revansj i super-g dagen etter, der han kjørte inn til OL-bronse. Sin første mesterskapsmedalje noen sinne. Deretter avsluttet Kilde lekene i Beijing med en overraskende sølvmedalje på kombinasjonen, hvor han egentlig ikke hadde tenkt til å delta. 

For kjæresten, den amerikanske alpinstjernen Shiffrin, ble lekene i Beijing en enorm skuffelse. Storfavoritten kjørte ut i både storslalåmen, slalåmrennet og kombinasjonen. Shiffrin har fått mye hets i sosiale medier for å ikke prestere når det gjelder som mest. I ettertid har Aamodt Kilde gått ut på Instagram og forsvart kjæresten sin

TUNGT MESTERSKAP: Lite har gått veien for Mikaela Shiffrin. Foto: AP.

Fra kollaps til stavbrekk 

Frida Karlsson gikk inn i OL som Therese Johaugs kanskje aller største utfordrer i langrennssporet, men den svenske 22-åringen har sett ut som en skygge av seg selv. Karlsson ble nummer fem på åpningsdistansen 15 kilometer skibytte, deretter skuffet hun voldsomt med en 12. plass på 10 kilometer klassisk, som vanligvis er et av hennes sterkeste kort. Også på sin stafettetappe for Sverige tapte hun voldsomt. Alle gangene har Karlsson kollapset i målområdet og vært helt utkjørt. Til slutt måtte 22-åringen bryte OL og reise hjem før tremila av helsemessige årsaker, for å komme seg igjen etter den heftige påkjenningen.

Karlssons kjæreste, William Poromaa har hatt en langt mer positiv opplevelse i Beijing. 21-åringen imponerte med en sterk 6. plass på Skiathlon, men fikk deretter 15 kilometeren ødelagt av en brekt stav, etter et uhell med Esteve Altimiras fra Andorra.

– Jeg er så lei av han. Jeg vil ikke ha noe med han å gjøre. Det er et veldig vanskelig menneske. Det er ikke første gangen han ødelegger for noen, sånn har det vært i verdenscupen også, sa en forbannet Poromaa til Aftonbladet etter 10. plassen.

Svensken fikk en liten revansje på stafetten. Der gikk han en fantometappe, et par sekunder raskere enn Alexandr Bolsjunov på andreetappen. Poromaa endte på niendeplass på den forkortede femmila. 

SUPERPAR: William Poromaa og Frida Karlsson er Sveriges nye langrennshåp – og favorittkjærestepar. Bilde: Instagram.

Pikant trekantdrama raserte landslaget

I den svenske skiskytterleiren har det oppstått et ganske spesielt kjærlighetsdrama. Da Hanna Öberg vant OL-gull på normaldistansen i Pyeongchang i 2018, ble hun gratulert av sin daværende kjæreste Jesper Nelin med puss og kram. For halvannet år siden gikk paret fra hverandre, men nå har eldstesøster Öberg funnet seg en annen på det svenske landslaget, nemlig Martin Ponsiluoma. Og som om ikke det var nok, så har Nelin blitt sammen med Ponsiluomas ekskjæreste. De skal ha funnet sammen i sorgen over at Öberg og Ponsilouma ble sammen. Dette har skapt splittelser innad i den svenske skiskytterleiren.

– Vi var et sammensveiset landslag før, men det er ikke tilfellet lengre. Jeg vet ikke om vi kommer til å bli venner igjen, sa Nelin til svenske Aftonbladet i høst. 

Under lekene i Kina har Hanna Öberg havnet i skyggen av lillesøster Elvira, men søstrene reiser hjem med et OL-gull fra stafetten. Ponsilouma overrasket stort på fellesstarten og tok et imponerende OL-sølv bak Johannes Thingnes Bø.  

KJÆRESTER: Martin Ponsilouma og Hanna Öberg. Foto: Bildbyrån/Jon Olav Nesvold.

– Hvorfor er du så på tuppa? 

Norges mixed curling-par Kristin Skaslien og Magnus Nedregotten ble for alvor kjent under OL i Pyeongchang, både for å krangle høylytt ute på isen, men også for å ha fått tilkjent bronsemedaljen etter at det russiske laget ble diskvalifisert for doping. Under årets leker slet ekteparet voldsomt i innledningen, og også da ble det praktisert tøff kjærlighet utpå isen. 

– Hvorfor er du så på tuppa?, sa Nedregotten til ektefellen under en kamp i gruppespillet, og den ampre stemningen var til å ta og føle på.

Men ekteparet spilte seg opp utover i mesterskapet og tok seg på imponerende vis helt til finalen. Der ble det tap for Italia, men Skaslien og Nedregotten tar med seg et sterkt OL-sølv hjem fra Beijing. 

OPP OG NEDTURER: Curling-ekteparet Kristin Skaslien og Magnus Nedregotten reiste hjem fra lekene med et OL-sølv i bagasjen. Foto: AP.

Brøt koronareglene

Sveriges store sprintdronning denne sesongen, Maja Dahlqvist, måtte se seg slått i OL-sprintfinalen av lagvenninne Jonna Sundling. Dahlqvist virket likevel å være strålende fornøyd med OL-sølv, og da hun kom i mål kastet hun seg i armene på sin amerikanske kjæreste Kevin Bolger. Det er imidlertid imot koronareglene i OL. Her skal utøverne i utgangspunktet holde to meters avstand til alle andre enn sine egne lagkamerater, som de må holde en meter avstand til.

– Jeg driter i boblereglene akkurat nå, sa Bolger til Dagbladet etter sprinten. 

Amerikaneren er også sprinter, men lyktes ikke like godt som sin svenske kjæreste under OL-sprinten, der det ble takk og farvel allerede i kvartfinalen. Bolger gikk også ankeretappen til USA på stafetten, som endte på niendeplass. Mens Dahlqvist og Sverige tok bronse på damestafetten og sølv på lagsprinten.

REGLER FÅR VÆRE REGLER: Maja Dahlqvist klarte ikke holde fingrene fra fatet etter sitt OL-sølv. Foto: Bildbyrån/Joel Marklund.

Slapp ut av isolasjon etter tårevåt video

Skeleton-paret Kim Meylemans og Nicole Silveira konkurrerte faktisk mot hverandre under årets leker i Beijing. Belgiske Meylemans hadde en svært kronglete oppladning til konkurransen. Hun testet nemlig positivt for Covid-19 ved ankomst Kina og ble tvunget i isolasjon. Men etter tre dagers isolasjon og flere negative tester, trodde 25-åringen at hun skulle få slippe ut og flytte inn i utøverlandsbyen. I stedet ble hun flyttet til et nytt isolasjonshotell. Meylemans gikk gråtende ut på Instagram og ba desperat om hjelp, og kun timer senere tok den internasjonale olympiske komité (IOC) grep og fikk henne ut og inn i utøverlandsbyen likevel. 

Det er mulig dette ble en litt for stor energilekkasje for belgieren, for verken hun eller kjæresten fikk det til å stemme i Kina. Meylemans kjørte inn til en skuffende 18. plass, mens brasilianske Silveira ble nummer 13. 

Fra norsk partner til japansk ekteskap

Kunstløp-duoen Misato Komatsubara og Tim Koleto er et par både på og utenfor isen, men det ble til på en ganske oppsiktsvekkende måte. De begynte å konkurrere sammen i 2016 og giftet seg allerede året etter. Koleto er opprinnelig amerikansk, mens Komatsubara er fra Japan, men i 2020 fikk amerikanske Koleto japansk statsborgerskap, blant annet for å kunne konkurrere sammen med sin kjære for samme nasjon. Han endret derfor offisielt navn til Takeru Komatsubara. 

Før han konkurrerte med Komatsubara var Koleto et isdans-par med norske Thea Rabe. De to var Norges første isdans-par og kvalifiserte seg blant annet til kunstløp-EM i isdans. Men kun uker før mesterskapet skilte paret plutselig lag. Et par måneder senere parret han opp med Komatsubara og resten er historie. I Beijing bidro ekteparet til at Japan vant OL-bronse i lagkonkurransen i isdans. 

KUNSTLØP-PARET: Misato Komatsubara og Tim Koleto. Foto: Reuters.

Dorothea. Du har heilt rett

Dei siste dagane har vi brukt litt av våre nøye tilmålte intervjutid på arenaane til å spørre dei norske langrennsløparane om kva dei syns om OL i Beijing, og korleis det skal bli å kome heim.

Det har stort sett gitt ganske like svar:

Det skal bli enormt godt å kome heim, men det har vore mykje bra med dette OL, egentlig. Det trur eg er fordi forventningsbuen var spent veldig lavt og at ein var førebudd på ein gjennomregulert og maskin-messig kvardag.

Johannes Høsflot Klæbo gler seg til en digg dag heime før han skal ut til nye renn i verdenscupen og seier:

«Eg har stort sett vore på rommet eller i matsalen. Eg syns det har vore greit. Eg har fått gå konkurransar, som har vore fine og rettferdige.»

MATEN: Det skal godt gjerast å finne hår i suppa her. Foto: Sander Smørdal.

Han legger til at noko juleferie i Zhangjiakou, det blir det ikkje. Trippel gullmedaljør Therese Johaug er kort og godt imponert.

«Det har jo vore eit spesielt OL, men eg syns på ein måte det har vore heilt fantastisk. Arrangøren og all organisering har vore heilt rått. Alle har stått på pinne til ei kvar tid».

Men også ho gler seg til å kome heim til Nils Jakob og co.

Ragnhild Haga seier det er den mest ekstreme bobla ho har opplevd, mens Sjur Røthe meiner det er ekstremt bra arrangert med tanke på smitte.

Begge deler er det lett å vere einig i. Om ein kun isolert sett ser på smittefare, så kan det nok vanskeleg gjerast bedre. Det vil nesten være umulig å bli sjuk i det heile her, trass 20 minusgrader og kraftig vind. Bakterier og virus har ekstremt dårlige levevilkår på alle flater som vaskast, klorast og desinfiserast konstant av dei etterkvart så omtalte månemenn.

Sjølv om somme av desse har vist seg som svært trivelige folk, er deira nærver også blant det som har vore med på å gjere det smått utrivelig.

Den italienske skiskytterstjerna Dorothea Wierer uttalte etter den avsluttande skiskytingstafetten at det ikkje har vore den beste staden å ha OL, og at ho ikkje kjem til å savne det.

Ho har sjølvsagt heilt rett.

For verken Kina generelt, eller Beijing og Zhangjiakou spesielt, er den ideelle staden for å ha olympiske leikar. Ikkje i utgangspunktet og spesielt ikkje under ein pandemi der landet er blant dei strengaste, mens resten av verdens slepper opp.

For sjølv om eg syns det sportslige og arbeidet i seg sjølv har vore interessant, somme av konkurransane til og med enormt spennande og dramatiske, har den olympiske opplevelsen på alle andre måtar vore iskald. Både fysisk og mentalt.

KALDT: Det har til tider vore ein kald fornøyelse å følgje utøverane.

For det første skal dei beste vere på start og ha like konkurransevilkår.

For det andre skal ikkje OL i mitt hovud vere sterilt, totalregulert og utan kjensler utanfor arenaen. Det skal ikkje vere «Du kan ta denne, og kun denne, bussen til arenaen. Når øvelsen er over må du ta denne, og kun denne, bussen tilbake til hotellet.»

For det tredje: Sjølv om leikane uansett arrangørnasjon alltid er som ein Instagram-feed der ein kun viser fram glansbildene, er det påfallande når alt av det «fine» er kunstig og tilgjort. Som flekkar av kunstsnø i fjellsidene og millionvis av nyplanta trær som må holdast oppe av rekkverk. Sjølv stadionlyden på langrennsarenaen var fake.

Så no når eg har fått beviset på den siste negative testen, PCR-test nummer 20 på 20 dagar, trekker eg eit lettelsens sukk.

GOD MORGEN: Desse to har møtt meg kvar morgon. Foto: Sander Smørdal.

Overraskinga som ikkje burde overraske

«Kor er alle helter hen, stå opp igjen, kombinertgutta kom tilbake.»

Det skreiv eg i eit Instagram-innlegg første arbeidsdag etter OL i Sotsji i 2014.

Biletet viste veggen med TV-skjermar i TV 2s gamle lokaler på Nøstet i Bergen. Der det i 16 dagar hadde rulla og gått med levande idrettsbilder, var det no enten svarte skjermar eller prøvebilder med «colorbar».

Den gongen hadde eg jobba på desken under leikane og fulgt det heile på ein heilt anna måte enn eg gjer denne gongen.

Likevel er kjensla forsvinnande lik. Beijing-OL 2022 er blitt eit stort olympisk déjà vu.

Jørgen Graabak har vunne gull både indviduelt og i lagkonkurransen og kombinert er OLs største gledelige overrasking. I alle fall av det eg har jobba med her nede.

SOTSJI: Jørgen Graabak kunne glise for gull i 2014 også. Foto: NTB.

Eg veit at kombinert ikkje er verdas største idrett. Sjølv utøvarane flirer litt når den frittalande sjefen Ivar Stuan lanserer Jørgen Graabak som årets mannlege idrettsutøvar på Idrettsgallaen, trass i at nominasjonen vel er bankers som tidenes mestvinnande kombinertutøvar i eit OL.

Og eg er den første til å innrømme at kombinert ikkje er det eg følger tettast til daglig. Og det er vel sjeldan det er slikt eit «sirkus», for å låne Ivar Stuan sitt ord, utanom når det er OL. For enkelte idrettar er OL alfa og omega. Kombinert er ein av dei, sjølv om nevnte Stuan meinte etter løpet at no måtte TV 2 kome seg på meir verdenscup også.

Idrett handlar om underholdning. Då er det få som har levert bedre enn kombinertrenna her i Zhangjiakou. Frå Jørgen Graabaks utrulige sisterundar, via Jarl Magnus Riibers ufrivillige ekstrarunde, til lagkonkurransen Norge vant suverent etter covid-ramma Eric Frenzels kollaps på sin skrekkrunde.

GULLGUTTER: Espen Bjørnstad, Espen Andersen, Jens Lurås Oftebro og Jørgen Graabak. Foto: NTB.

Idrett handlar om historier. Då er det få som har levert bedre, eller var det verre, enn det norske kombinertlandslaget her i Zhangjiakou.

Det har vore mykje bråk i langrennsleiren, men er det eit landslag som virkelig har fått prøvd seg i forkant og underveis i OL, så er det kombinert. Nærkontakter, positive testar, isolasjon og fleire nærkontakter.

Jarl Magnus Riiber kunne fort ha blitt ei mirakelhistorie, men blei i stedet ei tragisk fortelling om den beste, men mest uheldige. Han som satt på flyet heim då lagkompisane gjekk inn til gull. Når ein såg kor Frenzels kollaps, forteller det kor klok verdseinarens avgjerd om å reise heim faktisk var.

Reserven Espen Bjørnstad, som mista plassen på laget då Riiber blei klarert til storbakken, fekk tidlig beskjed av Riiber sjølv om at han skulle gå lagkonkurransen. Der leverte 28-åringen kanskje over evne og grein sine modige tårer for eit uventa gull.

Jørgen Graabak er OL-kongen no, men fekk før løpa meir spørsmål, også av underteikna, om Riiber og kaoset der, enn om sine eigne sjansar. Han har svart på dei med like stoisk ro som han handterte sisteetappen i lagkonkurransen, og heldigvis ikkje med samme intensitet som på sisterundane i dei individuelle konkurransene.

Det gjorde noko med meg, då eg tidlig i leikane snakka med ein 21 år gamal OL-debutant som sukka at han «trudde OL skulle vere kjekt». For det trudde eg og. Jens Lurås Oftebro var den einaste som ikkje var i isolasjon eller karantene og blei på den måten sjølv isolert frå sine lagkameratar – som den einaste som trente i den verkelege OL-løypa.

Han fortalte åpent om at det var ensomt og vanskelig i OL-byen, og at han støtta frå trenarane var uvurderlig.

Det gjer også noko med ein når den same 21-åringen ei drøy veke seinare står med eit olympisk sølv og eit olympisk gull. Ikkje rart smilet går rundt for mannen som i praksis avgjorde kombinertstafetten med ei fantastisk 3. etappe.

«Joda, nå er OL gøy!»

NO ER DET GØY: OL i Beijing tok seg verkeleg opp etter kvart skal ein tru Jens Lurås Oftebro. Foto: NTB.

Øyeblikkene som gjorde øynene blanke

Et smittevernregime uten like. Ingen publikummere. Til og med ekte snø har det vært lite av under vinter-OL 2022 i Beijing.

Først i morgentimene på dag tolv våknet vi overrasket over snøflakene utenfor vinduet. Det hjelper, det skal det sies, at det lå et lite lag med snø på asfalten da jeg trasket opp til skiskytterarenaen denne dagen.

Noe av det første de norske utøverne fikk spørsmål om da de ankom Beijing var om de hadde OL-følelsen. Om de kunne føle den på kroppen. Da spørsmålet ble stilt til Johannes Høsflot Klæbo, tenkte jeg litt ekstra over spørsmålet selv.

For det er et veldig spesielt OL vi er med på. Spenningen rundt det sportslige havner i skyggen av korona og den usikkerheten det bringer med seg. Kanskje kunne noen småbrisne publikummere med malte flagg i ansiktet fått fokuset litt over på det vi faktisk er her for. Men de er ikke her.

Ja, det henger plakater med OL-sirkler overalt. Ja, «Beijing 2022» pryder hver eneste buss og taxi. Men i flere dager kjente jeg at jeg ikke var i nærheten av å føle på det som mamma har fortalt fra da hun jobbet under OL på Lillehammer i 1994.

Helt til lørdag 5. februar.

I bitende kulde gikk Johannes Thingnes Bø ut 9,1 sekunder bak Frankrike og Russland i mixedstafetten. Jeg rakk ikke å rope «heia, Johannes» før han hadde tatt dem igjen. For hvert stavtak han tok ble jeg mer og mer sikker på seier. Og mens Thingnes Bø viste en form selv det minst sportsinteresserte mennesket kunne romantisert, dunket musikken i høyttalerne på skiskytterstadion.

Thingnes Bø gikk først over målstreken. Men det var først da jeg så han løfte armene i været og stramme til knyttnevene at frysningene kom. Helt fra tærne og opp til hodet. Dette var første gang jeg ble blank i øynene under OL 2022.

Det norske stafettlaget feirer etter blandet stafett. Marte Olsbu Røiseland, Tiril Eckhoff, Tarjei Bø og Johannes Thingnes Bø Foto: Heiko Junge / NTB


Det neste øyeblikket kom i Yanqing. Tre timers reisetid for å vitne herrenes Super-G. Aleksander Aamodt Kilde hadde kjørt inn til ledelse. Adrian Smiseth Sejersted var neste mann ut – og kjørte inn til nest beste tid, kun slått av sin lagkamerat og venn Kilde.

Sejersted jublet i et par sekunder, før han snudde seg rundt. «Aleks, Aleks!», ropte han. Det tok ikke lang tid før øynene deres traff hverandre. De jubelscenene som fulgte mellom dem vippet meg av pinnen igjen.

Ennå hadde jeg ikke vært på en medaljeseremoni. Men hvor spesielt ville det være, tenkte jeg. Nesten ingen som er tilstede for å juble når utøverne går opp på pallen. Vel, der tok jeg feil. Å se Johannes Høsflot Klæbo stå øverst på pallen med gullmedalje rundt halsen på en scene som faktisk er ganske storslagen, det tror jeg aldri man kan bli lei.

Smilet, det gode, stolte smilet etter at den norske nasjonalsangen hadde spredd seg over Zhangjiakou, ja, der kom de blanke øynene for tredje gang. For en liten stund glemte jeg hva jeg faktisk er her for og lot meg selv rive med av øyeblikket. Det store øyeblikket som gjør deg så stolt av å være norsk. Stolt på Klæbo sine vegne.

Johannes Høsflot Klæbo med gullmedaljen på medaljeseremonien etter sprinten. Foto: Heiko Junge / NTB



Mestringsfølelsen, ikke fordi jeg har gått en eneste meter i løypene selv, men mestringsfølelsen Klæbo måtte føle på etter nederlaget på skitahlonen. Det å slå tilbake. Å vise verden at man kan reise seg.

Og når vi snakker om mestringsfølelse; endelig fikk Tarjei Bø sin første individuelle olympiske medalje. Dobbel jubel for Norge med lillebror Johannes på toppen av pallen. De trengte egentlig ikke si noe, for klemmen de to ga hverandre da Tarjei sin bronsemedalje var et faktum sa mer enn tusen ord.

Når man får være vitne til noe sånt får bitende minusgrader være minusgrader, smittevern være smittevern og årets OL være OL.

«Du ble rørt, du», sa en av de andre norske journalistene i pressesonen til meg lørdag kveld.

Det hadde han helt rett i. For selv om du vil det eller ei, har idretten en evne til å snike seg under huden på deg. Selv i et annerledes OL som dette i Beijing 2022.

Desse to gjer at eg brekker meg kvar morgon

Det er så vidt ein kan skimte eit smil. Bak munnbind, visir og heildekkande drakter helsar dei oss god morgon kvar dag.

Norske utøvarar har døypt dei «minions», «astronauter» og «månemenn», og når ein først landa i Beijing er det ikkje fritt for at det var smått skremmande. På flyplassen aula det av desse kvitkledde som det går 13 av på dusinet. Dei er umulige å skilje, men har alle ei eller anna oppgåve. Hadde det skjedd i februar 2020, hadde ein neppe skjønt nokonting.

OMRINGA: Jarl Magnus Riiber fekk et tøft møte med dei kvitkledde i Beijing. Foto: Sander Smørdal.

Det fins ikkje noko ondsinna med dei. I alle fall ikkje på overflata, eller blant dei eg har møtte. Nokre helsar «Ni Hao», andre prøvar seg på engelske fraser. Likevel gjer nokre av desse at eg brekker meg kvar OL-morgon.

OL i Beijing, som i realiteten er OL i Beijing, Zhangjiakou og Yanqing, er ei veke gamal.

Som vanlig under store operasjonar som dette er det fleire ting å frustrere seg over. Som eit treigt transportsystem, utan alle dei nødvendige stoppa. Som at tilgangen til intervjusonen i starten var sterkt avgrensa, og det blei ein kamp for å i det heile tatt få tilgang til å gjere jobben sin som journalist.

Meir enn noko anna er det imidlertid koronaleikane og -alvoret som pregar dagane. I enda større grad enn sommer-OL i Tokyo, sjølv om det der også var sine utfordringar.

Den største covid-frykten har heldigvis gitt seg. No er det vanskelig å sjå for seg at ein skal risikere å bli smitta og havne i isolasjon, som det norske gullhåpet Jarl Magnus Riiber, andre utenlandske utøvarar og journalistar med fleire har gjort. Det var noko i alle fall eg var genuint bekymra for før avreise, meir enn sjukdomen i seg sjølv.

MÅNEMENN: «Magnificent desolation» var Buzz Aldrins første skildring av månen sommeren 1969. Truleg hadde han brukt andre ord viss han hadde landa i Beijing vinteren 2022.

Er ein første inne i denne bobla kjennes det trygt, om enn med eit uvant levesett. Risikoen for å bli smitta kjendes større i dagane og vekene før avreise og eventuelt på flyet, der ein satt like tett på andre som under ei normal flygning – eller under den fire timar lange busstransporten frå flyplassen til hotellet i dårlig ventilerte bussar.

Det stinkar klor i alle rom og gangar på hotellet. Alle overflater sprayast av desse kvitkledde med eit stoff som i alle fall luktar klor. Munnbind er påkrevd overalt, med unntak av ditt eige rom og akkurat når du eter. Inne som ute. Alle bord har skiller med pleksiglas og ein blir minna på å halde avstand i så stor grad som mulig.

Likevel. Kvar einaste morgon må vi gå innom dei to månemenna i resepsjonen. Dei scannar akkrediteringa og qr-koden på eit reagensrør og ber meg gape. Deretter kjem pinnen langt ned i halsen. Meir enn ein gong har eg trudd at frokosten eller gårsdagens middag skulle kome opp. Det har gått bra, men ubehagelig er det.

EINMANNSORKESTER: Det er mykje å tenke på for en einsam journalist i pressesona.

Resultata får vi ikkje, men dersom det er positivt utfall, med negativt fortegn, ville vi fått vite det fort.

Denne testen må alle som er inne i OL-bobla ta. Kvar dag. Når det i tillegg er det ikkje lov å reise ut av OL-bobla og for eksempel ta seg ein gåtur – ikkje i nokon av dei tre OL-byane – betyr det at risikoen for å møte nokon som ikkje er i dette testregimet er tilnærma null. Og når ein no går inn i dag tolv på kinesisk jord er inkubasjonstida for smitte over for langt dei fleste. Då kan skuldrene senke seg, for no føles det som om det skal gå bra. Bank i det klorinerte og desinfiserte bordet.

Men ein pinne ned i halsen blir eg nok aldri komfortabel med.

KELNER: Det skal godt gjerast å finne hår i suppa her. Foto: Sander Smørdal.