Øyeblikkene som gjorde øynene blanke

Et smittevernregime uten like. Ingen publikummere. Til og med ekte snø har det vært lite av under vinter-OL 2022 i Beijing.

Først i morgentimene på dag tolv våknet vi overrasket over snøflakene utenfor vinduet. Det hjelper, det skal det sies, at det lå et lite lag med snø på asfalten da jeg trasket opp til skiskytterarenaen denne dagen.

Noe av det første de norske utøverne fikk spørsmål om da de ankom Beijing var om de hadde OL-følelsen. Om de kunne føle den på kroppen. Da spørsmålet ble stilt til Johannes Høsflot Klæbo, tenkte jeg litt ekstra over spørsmålet selv.

For det er et veldig spesielt OL vi er med på. Spenningen rundt det sportslige havner i skyggen av korona og den usikkerheten det bringer med seg. Kanskje kunne noen småbrisne publikummere med malte flagg i ansiktet fått fokuset litt over på det vi faktisk er her for. Men de er ikke her.

Ja, det henger plakater med OL-sirkler overalt. Ja, «Beijing 2022» pryder hver eneste buss og taxi. Men i flere dager kjente jeg at jeg ikke var i nærheten av å føle på det som mamma har fortalt fra da hun jobbet under OL på Lillehammer i 1994.

Helt til lørdag 5. februar.

I bitende kulde gikk Johannes Thingnes Bø ut 9,1 sekunder bak Frankrike og Russland i mixedstafetten. Jeg rakk ikke å rope «heia, Johannes» før han hadde tatt dem igjen. For hvert stavtak han tok ble jeg mer og mer sikker på seier. Og mens Thingnes Bø viste en form selv det minst sportsinteresserte mennesket kunne romantisert, dunket musikken i høyttalerne på skiskytterstadion.

Thingnes Bø gikk først over målstreken. Men det var først da jeg så han løfte armene i været og stramme til knyttnevene at frysningene kom. Helt fra tærne og opp til hodet. Dette var første gang jeg ble blank i øynene under OL 2022.

Det norske stafettlaget feirer etter blandet stafett. Marte Olsbu Røiseland, Tiril Eckhoff, Tarjei Bø og Johannes Thingnes Bø Foto: Heiko Junge / NTB


Det neste øyeblikket kom i Yanqing. Tre timers reisetid for å vitne herrenes Super-G. Aleksander Aamodt Kilde hadde kjørt inn til ledelse. Adrian Smiseth Sejersted var neste mann ut – og kjørte inn til nest beste tid, kun slått av sin lagkamerat og venn Kilde.

Sejersted jublet i et par sekunder, før han snudde seg rundt. «Aleks, Aleks!», ropte han. Det tok ikke lang tid før øynene deres traff hverandre. De jubelscenene som fulgte mellom dem vippet meg av pinnen igjen.

Ennå hadde jeg ikke vært på en medaljeseremoni. Men hvor spesielt ville det være, tenkte jeg. Nesten ingen som er tilstede for å juble når utøverne går opp på pallen. Vel, der tok jeg feil. Å se Johannes Høsflot Klæbo stå øverst på pallen med gullmedalje rundt halsen på en scene som faktisk er ganske storslagen, det tror jeg aldri man kan bli lei.

Smilet, det gode, stolte smilet etter at den norske nasjonalsangen hadde spredd seg over Zhangjiakou, ja, der kom de blanke øynene for tredje gang. For en liten stund glemte jeg hva jeg faktisk er her for og lot meg selv rive med av øyeblikket. Det store øyeblikket som gjør deg så stolt av å være norsk. Stolt på Klæbo sine vegne.

Johannes Høsflot Klæbo med gullmedaljen på medaljeseremonien etter sprinten. Foto: Heiko Junge / NTB



Mestringsfølelsen, ikke fordi jeg har gått en eneste meter i løypene selv, men mestringsfølelsen Klæbo måtte føle på etter nederlaget på skitahlonen. Det å slå tilbake. Å vise verden at man kan reise seg.

Og når vi snakker om mestringsfølelse; endelig fikk Tarjei Bø sin første individuelle olympiske medalje. Dobbel jubel for Norge med lillebror Johannes på toppen av pallen. De trengte egentlig ikke si noe, for klemmen de to ga hverandre da Tarjei sin bronsemedalje var et faktum sa mer enn tusen ord.

Når man får være vitne til noe sånt får bitende minusgrader være minusgrader, smittevern være smittevern og årets OL være OL.

«Du ble rørt, du», sa en av de andre norske journalistene i pressesonen til meg lørdag kveld.

Det hadde han helt rett i. For selv om du vil det eller ei, har idretten en evne til å snike seg under huden på deg. Selv i et annerledes OL som dette i Beijing 2022.