Det mest sensasjonelle på årets Deadline Day var ikke en av de mange overgangene. Den største sensasjonen var overgangen som aldri skjedde. For første gang siden overgangsvinduet ble innført, har en klubb i Premier League ikke signert en eneste spiller. Tottenham har satsa skyhøyt på at troppen de allerede har er god nok. Sparer Spurs seg til fant, eller kan de starte en ny trend?

Da jeg var yngre var “Alle de andre får lov!” et hyppig brukt argument i heimen. Men uansett hvor iherdig jeg påpekte denne urettferdigheten, insisterte muttern på at det at alle andre gjør det ikke nødvendigvis betyr at det er riktig. Etter overgangsvinduet i sommer, minner Tottenham-ledelsen meg om muttern. Det er ikke noe poeng å kjøpe spillere bare for å kjøpe, har vært Pochettinos mantra etter at det ble klart at Tottenham-supporterne må bli igjen hjemme mens alle andre får dra på fest. 

Vi er mange som er lei pengegaloppen i fotballen. Inflasjonen i prisene på fotballspillere minner om mellomkrigstida da man måtte ha en trillebår med penger for å få kjøpt seg et brød. Da PSG betalte utkjøpsklausulen til Neymar frykta jeg at det markerte en ny æra i fotballen. Prisen for verdens dyreste spiller mer enn dobla seg, og lønningene skyter stadig i været. Det siste året har rekorden for dyreste forsvarsspiller røket, og i sommer har først Alisson og så Kepa blitt verdens dyreste keepere.

Men selv om vi har fått noen monsteroverganger, kan prisøkningene også få konsekvenser som peker i en annen retning. Samboeren min er samfunnsøkonom og fotballidiot, så overgangsmarked og fotballøkonomi er ofte tema rundt middagsbordet. Han har to interessante poeng når det gjelder dynamikken i markedet.

Da PSG sprengte banken for Neymar, frykta jeg at fotballøkonomien var i ferd med å spinne helt ut av kontroll. (Foto: Scanpix)

For det første: Klubbenes verdsettelse av spillere bør ikke ha endra seg så vanvittig mye post Neymar. Sportslig gir spillerne samme gevinst, inntektene og budsjettrammene i klubbene er stort sett de samme. Men både selgende og kjøpende klubb har fått økte forventninger til hva en spiller skal koste. Selgende klubb vil ikke selge under forventa pris, og da blir det ofte ikke verdt det for kjøpende klubb. Det er ikke rom i budsjettet, man kan ikke ta en så stor sjanse.

For det andre: Det enorme prishoppet skaper usikkerhet om hva som er riktig prisnivå. Det er vanskelig å vite om man gjør et røverkjøp eller blir flådd, et godt salg eller en kjempetabbe. Da er det lett å forholde seg rolig, og vanskelig å få til en handel. Det kan være gode argumenter for å sitte stille i båten for å se hvor prisnivået stabiliserer seg. Kanskje er det dette som er utslagsgivende for shoppestoppen i Tottenham. I et usikkert marked har Tottenham nå satsa alt på at Pochettino kan fortsette å utvikle de spillerne han allerede har.

Etter at Pochettino kom til Tottenham i 2014, har han imponert voldsomt. I knallhard konkurranse med klubber som har langt mer å rutte med, har Pochettino klart å bygge et lag som har etablert seg i topp fire i England. Og de vinner mens de spiller fantastisk fotball. De underholder supporterne, og har fått fram spillere som hylles av en hel verden. Pochettino har klart å beholde de viktigste stjernene sine på tross av at de kunne gått til andre klubber og både tjent mer og hatt større sjanse for å vinne trofeer. Argentineren har med flid og møye bygd et lag som både kan begeistre og konkurrere med de aller beste. Kontinuitet og utvikling har vært slagordet. Når vi ser på dagens Tottenham-lag, er det slående hvor mange av dem som har vært i klubben i minimum tre år. Av spillere som har kommet inn etter 2015 er det få som har klart å etablere seg i førsteelleveren.

Det sies at det aller viktigste i sommer var å beholde de beste spillerne, som Harry Kane og Christian Eriksen. Og selvsagt er det enormt viktig for Tottenham at de blir i klubben. Men hvor lenge blir de? Hvor lenge er de fornøyd med å spille artig fotball sammen med lagkamerater de kjenner godt? Når vil Pochettino måtte innse at “hit, men ikke lenger”? For supportere som ikke har opplevd å vinne et trofé siden ligacupen i 07/08-sesongen holder det ikke å “bare” sikre topp fire. Forventningene er høyere, samtidig som konkurransen blir tøffere. Lagene rundt ruster opp, mens Pochettino skal prøve å skvise enda mer ut av det laget han allerede har.

Gjengen holder fortsatt sammen. Men hvor lenge vil det vare? (Foto: Scanpix)

Selv sier Pochettino at klubben har tatt en modig avgjørelse. De har valgt å beholde de beste spillerne og beholde troppen. Han understreker at de bygger både treningsanlegg og ny stadion. En stadion som selvfølgelig er en enorm investering som binder opp mye av budsjettet. Og igjen er vi tilbake til det faktum at Tottenham ikke har de samme økonomiske musklene som de andre storklubbene i England. I vår sa Pochettino at han allerede hadde sett seg ut spillere som kunne komme inn og styrke laget. Samtidig påpekte han at markedet gjør det vanskelig for en klubb som ikke har den samme pengesekken som konkurrentene. 

Argentineren har tidligere snakka åpent om problemene man kan få hvis man kjøper spillere man ikke trenger. Ifølge argentineren er det bedre å ha en spiller fra akademiet på benken enn å ha en nysignering som benkesliter. Derfor vil han heller gi ungdommen sjansen enn å kjøpe spillere som ikke direkte kan tilføre laget noe. Han har også forklart at jo mer definert spillestilen din er, jo vanskeligere er det å hente spillere. Du trenger spillere som kan gi deg akkurat det du mangler for den stilen du vil bruke, og da blir du med en gang mindre fleksibel på overgangsmarkedet. Om du ikke får tak i en spiller med akkurat de egenskapene du trenger, er det like greit å legge igjen mastercardet hjemme.

Selv om man er enig i dette, og aksepterer at stadionbygging og et usikkert marked gjør at Tottenham ikke har økonomi til å gjøre bomkjøp, er det likevel to ting som er vanskelig å begripe. Det ene er at Tottenham ikke har klart å selge spillere som åpenbart ikke har en framtid i klubben. Vincent Janssen er fortsatt Tottenham-spiller, selv om han er milevis unna å ha en plass i Pochettinos lag. Når du allerede har en full tropp, er det vanskeligere å hente nye spillere. Problemet er at Tottenham ikke klarer å kvitte seg med spillere de ikke trenger. Det er aldri et sunnhetstegn å bli sittende igjen med spillere som ikke har noen framtid i klubben. Spillere kan fortsatt forsvinne ut av England, men det er for seint å investere de inntektene i nye spillere. 

Det som også er vanskelig å forstå, er at Tottenham ikke gjorde EN ENESTE signering. Jeg kan forstå at de ikke fant eller hadde råd til spillere som kunne gå rett inn i førstelaget og heve det. At prisene i overgangsmarkedet akkurat nå er så oppblåst at man kan ende opp med å betale altfor mye. At Tottenham ikke kan risikere dyre bomkjøp på samme måte som enkelte andre klubber kan. Men om Tottenham skal fortsette å menge seg med de store gutta, må de signere smartere enn dem. De kan ikke matche Manchester City økonomisk. De kan ikke tilby de samme lønningene. Men de kan hente spillere for framtida. Om de ikke fant spillere som kan styrke laget allerede nå, kunne de funnet spillere som kan være en del av Tottenhams framtid. Spillere som kunne overtatt plassen til Vincent Janssen og co i troppen, og som Pochettino kunne forme til en plass i laget på sikt. Talent på aller øverste hylle er dyrt. Men talent i mindre kjente klubber og mindre kjente ligaer kan man få til en overkommelig pris.

Tottenham har mye å bevise denne sesongen. Det er mulig at Pochettino har rett når han sier de har vært modige. Det overrasker meg ikke om han egentlig er fly forbanna, men må gjøre gode miner til slett spill foran kameraene. Hvis de ikke lykkes i år, risikerer de å miste både sine beste spillere og supporternes tålmodighet. Hvis de lykkes, kan de bli trendsettere. I et marked der prisene er spinnville, trenger vi kanskje noen som sier at nok er nok. Spørsmålet er hva Tottenham ender opp med å betale for å være kjerringa mot strømmen.