Søndag ettermiddag satt jeg klar i sofaen, opprømt og spent som en liten unge på julaften. Toppkampene i Premier League har en helt egen aura, og du vet aldri hvilke spektakulære prestasjoner du får være vitne til. Etter tjue minutter var det lite som minte om en toppkamp. Manchester City leverte som vanlig fotball i aller ypperste klasse, for all del. Men Chelsea framsto mer som hodeløse kyllinger enn et lag som skal kjempe i toppen av Premier League. Hårreisende individuelle feil hadde allerede gjort jobben så godt som umulig for gjestene fra London. Marcos Alonso som var så opptatt av å fortelle andre hvordan de skulle forsvare på defensiv dødball at han etterlot seg en åttefelts motorvei av rom for Bernardo Silva. Ross Barkley som heada ballen inn rett foran eget mål, til en alltid ventende Agüero. Resultatet ble Chelseas verste tap siden jeg gikk i barnehagen.
Det ulmer i Chelsea. Laget som spilte gnistrende fotball i høst, ser nå ut som de knapt har møtt hverandre før. I går satt jeg igjen med følelsen av å ha sett elleve individuelle fotballspillere, men bare i korte perioder et faktisk lag. Det snakkes om at Sarri bør få sparken, og at Sarriball aldri vil fungere i England. Italieneren er i ferd med å bli offer for fotballens gullfiskhukommelse og totalt manglende tålmodighet.
Det burde ikke komme som noen overraskelse at overgangen fra Antonio Conte til Maurizio Sarri kom til å bli krevende. Mye av grunnen til at Sarri i det hele tatt ble henta til Chelsea var fordi han er en helt annen type trener, som spiller en helt annen type fotball. Vi snakker om to spillestiler som krever helt ulike type spillere. Sarri har arva en spillergruppe som ikke er tilpasset måten han vil spille fotball på. Det burde både Sarri og Chelsea være ekstremt klar over.
Marcos Alonso har tidligere briljert som vingback. Defensivt blir han avkledd gang etter gang. (foto: Scanpix)
Ta en spiller som Marcos Alonso. Han spilte veldig bra som vingback med en trebackslinje, der han fikk brukt de offensive egenskapene sine. Overgangen til å spille i en firebackslinje er stor. Det stilles langt større krav til ham defensivt, og de kravene har han på ingen måte innfridd i det siste. Så har vi N’Golo Kanté, en av verdens aller aller beste midtbanespillere. Han har vært Chelseas sikkerhetsnett og største trygghet. Han kan ikke gi den samme tryggheten i sin nye rolle, og det påvirker selvsagt lagkameratene. Mange har ropt høyt og taktfast at Kanté må flyttes tilbake i sin gamle posisjon. Så enkelt er det ikke.
Noe av nøkkelen i Sarris system, noe av det som gjorde Napoli så enormt effektive og inspirerende, var den dyptliggende ballfordeleren sentralt på midten. Jorginho. Det var en grunn til at Sarri tok ham med seg over fra Italia. Jorginho kan aldri erstatte den jobben Kanté har gjort tidligere, men Kanté kan heller ikke erstatte Jorginho. De er to helt ulike spillere med totalt ulike egenskaper. Kanté kan ikke bare få tilbake sin gamle rolle uten videre, fordi den rollen ikke finnes i det systemet Sarri ønsker å bruke. Sarris dilemma da, er om han skal ofre systemet for å få det beste ut av Kanté, eller om han skal ofre Kanté for systemet.
Problemet akkurat nå er at han og Chelsea også har en alvorlig systemfeil. Det er syntax error over hele linja. Laget er satt opp for å spille “Sarriball”, men gjør det ikke. Pasningene går ikke fort nok. Spillerne bruker for mange berøringer, noe som gjør at flyten stopper opp. De riktige bevegelsene kommer ikke, og hele dynamikken forsvinner. Kombinert med at presset ikke er intenst nok og at de offensive spillerne ikke gjør den defensive jobben spillestilen krever, sitter vi igjen med et lag som blir stillestående offensivt og enormt sårbare defensivt.
Kepa og David Luiz fortviler etter nok et baklengsmål. (Foto: Scanpix)
Det var en gamble å ansette Sarri. Han har ikke prøvd seg utenfor Italia før, og er en karakter som kan bli for mye av det gode for mange. Chelsea ansatte ikke bare en trener, de kjøpte en totalpakke. De henta en spillestil, en bestemt type fotball. Når du gjør det, må du ha tålmodighet og is i magen. Du må tåle motgang og at ting tar tid. Se på Jürgen Klopp i Liverpool. Det har tatt tid å skape et lag som kan spille slik Klopp vil. Det er først i år de for alvor er tittelkandidater. Sarri fikk ikke en gang en full sesongoppkjøring med nøkkelspillerne sine, da bør det ikke være noe sjokk at det fortsatt er en del is i rubben. Liverpool har gitt Klopp den tida han har trengt. De har vært tålmodige, og nå høster de fruktene. Vil Chelsea klare det samme?
Så må det sies at Sarri også må ta grep selv. Han klager på at spillerne er vanskelige å motivere, men det er også en del av hans jobb. I Napoli fikk han mye kritikk for at han roterte altfor lite. Hvis de spillerne du bruker uke etter uke ikke responderer på de instruksene du gir dem, må du kanskje gi andre sjansen. Du kan ikke prøve det samme gang etter gang og forvente revolusjonerende endringer. Sarri er ikke den første treneren som sliter med garderoben i Chelsea. Men det bør han også ha vært forberedt på. Alt annet er fryktelig naivt. Noe av Sarris styrke tidligere har vært evnen til å jobbe med det spillermaterialet han har blitt tildelt. Det må han kunne få til i Chelsea også. De beste trenerne er de som ikke bare har en klar fotballfilosofi, men også evner å utvikle og justere systemet sitt underveis.
Jeg tror fortsatt at Sarri kan få Chelsea til å spille fantastisk fotball. Vi så det tidligere i høst. Da så vi glimt av hva “Sarriball” kan bli i Chelsea. Høyt tempo, kjappe bevegelser og festfotball foran mål. Men det kommer til å ta tid. For at det skal fungere, må Sarri få bygge sitt eget lag. Jeg tviler på at Chelsea har den tålmodigheten som trengs.