Flomlysene er slått av for denne gang. Dommerne har tatt sine siste avgjørelser. Jürgen Klopp og Pep Guardiola har brølt sine siste instrukser fra sidelinja. Virgil van Dijk har vunnet sin siste hodeduell for sesongen, og Bernardo Silva har gitt oss sin siste silkemyke dragning. Premier League 2018/2019 er historie, og nå er det tid for å lene seg tilbake og prøve å fordøye det vi har vært vitne til.

Før sesongen var de fleste av oss enige om at Liverpool var Manchester Citys største utfordrer. I fjor vant City ligaen med 19 poeng, i år ville det bli jevnere. Likevel kunne de færreste av oss se for oss at det skulle bli SÅ jevnt. Liverpool endte tross alt 25 poeng bak seriemesterne i fjor. En brasiliansk superkeeper og en midtstopper i verdensklasse skulle vise seg å være nok til å tette gapet.

I 38 runder har Manchester City og Liverpool gitt oss utallige storslåtte prestasjoner. De har spilt fletta av både dumpekandidater og andre topplag, for å så slite seg til marginale seire mot lagene midt på tabellen. De har gitt oss nervepirrende spenning helt til siste kamp. Vi har fått være med på et tittelrace der hver eneste kamp har føltes som en cupfinale. Vi har sett to trenere som har vært i en 38-runders straffekonkurranse. Før sesongens siste kampdag hadde førsteplassen skiftet eier 32 ganger. Runde etter runde har de to trenerne satt press på hverandre. Runde etter runde har de visst at motstanderen vil være klar til å gripe sjansen om det skulle komme et eneste lite feilskjær.

Vi har fått oppleve et Liverpool-lag som har vært så godt som umulig å slå. De har bare tapt én eneste seriekamp. Vi har fått se et Manchester City-lag som har scora 95 mål, til tross for at en av deres aller beste spillere har vært ute med skade mesteparten av sesongen. Vi har fått lov til å følge to lag som har gitt oss glitrende prestasjoner på løpende bånd, for å så gå på tryne på spektakulært vis når vi minst har venta det.

Det vi kommer til å huske best etter sesongen er først og fremst denne søndagen i mai. Dagen da alt skulle avgjøres. Den nervøse spenningen før kampstart. Vi kommer til å huske at Glenn Murray sendte Brighton i ledelsen, men at Agüero slo tilbake umiddelbart. Manés to scoringer, som til slutt var forgjeves. Supportere som febrilsk sjekka mobilene sine for å finne ut hvordan det gikk i den andre kampen. Pep Guardiolas euforiske feiring da Riyad Mahrez scora Citys tredje mål. Du kunne formelig se hvordan 20 tonn stein falt av skuldrene til den erfarne katalaneren. Fortvilelsen blant publikum på Anfield. Det er disse bildene som kommer til å oppsummere Premier League 2018/19.

Samtidig vet vi jo at den dramatikken vi har fått oppleve i dag, skyldes en hel rekke avgjørende øyeblikk gjennom en lang og intens sesong. I kveld vil jeg gjerne trekke fram noen av de øyeblikkene som har vært med på å holde liv i tittelkampen helt til siste slutt. Dette er en takk til alle de som har bidratt til å holde oss på pinebenken helt til runde 38.

Takk Willy Boly for din personlige tolkning av “guds hånd”. Takket være den scoringa stjal Wolverhampton med seg ett poeng og påførte de regjerende mestrene poengtap allerede i runde tre.

Takk Riyad Mahrez, for at du valgte å gi blaffen i din egen elendige straffestatistikk da dere fikk straffe fem minutter før slutt i runde 8. Det at du blåste straffen himmelhøyt over målet på Anfield var helt avgjørende for poengdeling mellom de to tittelkandidatene.

Takk Jordan Pickford for at du feilberegna fullstendig etter å ha holdt nullen i 95 minutter i Merseyside-derbyet. Alt lå an til poengtap for Liverpool, helt Virgil van Dijk leverte rundens mest sleivete volley, som du på mirakuløst vis klarte å slå opp i lufta, ned i tverrliggeren og ut til en ventende Divock Origi.

Takk Maurizio Sarri for at du sørga for poengtap for begge tittelkandidatene da de kom på besøk til Stamford Bridge. La gå at ditt Chelsea tapte 8-0 totalt på de to bortekampene. Hjemme i London satte du en effektiv stopper for de fremadstormende superlagene fra Manchester og Liverpool.

Takk Crystal Palace for at dere alltid bidrar når det skal stikkes kjepper i hjulene for lag som jager seriegull. Med Andros “kruttstøvel” Townsend i spissen påførte dere Manchester City sesongens andre tap. Sammen med Leicester var dere med på å tippe tittelkampen i Liverpools favør midt i den hektiske julestria. Og dere gjorde det med stil, da Townsend smalt til med et langskudd som er en av de sterkeste kandidatene til sesongens mål.

Takk til dere som oppfant mållinjeteknologi. Hva hadde vel denne sesongen vært uten bildene som viste hvor nære Liverpool var å ta ledelsen på Etihad? Eller hvor nære Matt Lowton var å hindre Agüeros avslutning i å gå over streken? 12 millimeter på Etihad. 29 millimeter på Turf Moor. Marginer som kan være umulig å se for en måldommer, men som likevel ble helt avgjørende for tittelkampen.

Takk Harry Maguire og Michail Antonio for utligningene deres i runde 24 og runde 25. En våken Leicester-midtstopper som snek seg forbi alt og alle på overtid i første omgang. Et genialt frisparktrekk fra West Ham som satte hele Liverpool ut av spill. Uten de to scoringene kunne Liverpool ha seilt ifra i toppen. To strake uavgjortkamper gjorde at Manchester City fortsatt holdt følge, til tross for tapet mot Newcastle i runde 24.

Takk Toby Alderweireld for at du fomla ballen i eget mål i det 89. minutt da du besøkte Anfield.  Uten det målet kunne Liverpool ha vært hekta av allerede i runde 32.

Takk Matt Ritchie, for at du var akkurat nok på hugget til at Fabinho kunne gå i bakken og få frispark. Et frispark som ikke skulle vært gitt, men som endte opp med å sikre Liverpool tre helt avgjørende poeng i sesongens nest siste kamp.

Takk Vincent Kompany, for at du ikke gidder å høre på de unge jyplingene. Hele Manchester City ropte at du ikke skulle skyte, men det ga du blaffen i. Selv om du ikke hadde scora på et langskudd siden 2007, visste du at dette var dagen. Og du blåste ballen i krysset med den største selvfølgelighet.

Takk Jurgen Klopp og Pep Guardiola for at dere har regissert en fantastisk serieinnspurt. Den fotballen dere har servert oss denne sesongen har holdt et skyhøyt nivå. Jeg har fulgt laguttakene og kampplanene deres med stor interesse hele sesongen. Det har vært et privilegium å få være vitne til en kamp mellom to av fotballens beste hoder.

Noe av det som gjør fotballen så vanvittig fascinerende er at hver eneste scoring er så enormt viktig. Kamper som ender 5-0 er unntakene, de aller fleste fotballkamper avgjøres av én eller to scoringer. I en sport med så få mål, blir marginene desto viktigere. De ørsmå centimetrene eller sekundene som avgjør om en ball går i nettet eller ikke er så ekstremt betydningsfulle. Når ligaens to beste lag er så jevngode som i år, blir det summen av disse øyeblikkene som avgjør tittelkampen.

Denne runden kom det avgjørende øyeblikket på Turf Moor. Det er ingen enkel oppgave å reise til Turf Moor når Burnley er i form. Etter at Liverpool hadde knust Huddersfield på fredagen, visste Pep Guardiolas gutter at de var helt avhengig av tre poeng. City-spillerne så ut til å være preget av stundens alvor, og de første 45 minuttene var de knapt til å kjenne igjen. Den sprudlende overlegenheten var blåst vekk. Pasningene satt ikke og flyten vår borte.

For Manchester City er premisset krystallklart: Vinn de resterende kampene, så kan dere løfte trofeet i mai. Liverpool er avhengig av hjelp, Manchester City har full kontroll over sin egen skjebne. I går var det til slutt Bernardo Silva og Sergio Agüero som tok ansvar.

Et lite øyeblikk så det ut som om Burnley skulle slippe med skrekken. Matt Lowton så ut til å ha redda på strek, men var noen nanosekunder for seint ute. Dommeren kikka på klokka si, ga beskjed om at ballen hadde vært inne. De lyseblå kunne slippe jubelen løs, vel vitende om at de akkurat denne gangen hadde hatt de ørsmå marginene på sin side.

Dette målet hadde aldri blitt godkjent uten mållinjeteknologi. Når vi ser situasjonen live, er det umulig å se om hele ballen er inne. Heldigvis har vi teknologi som gir oss fasiten. Stillbildene viser at det er en ørliten glippe mellom mållinja og ballen. 29,51 millimeter, for å være eksakt. Er det disse 29 millimeterne som skal gi City ligagullet? Var dette øyeblikket som avgjorde tittelkampen?

Nei, det er ikke det. Det er aldri ett enkelt øyeblikk som avgjør hvem som vinner en serie med 38 runder. Det er en rekke små og store øyeblikk, en hel haug av hendelser der marginene har gått riktig vei. 29 millimeter er ikke mye, men det er mer enn dobbelt så mye som den famøse Mané-avslutninga på Etihad. På stillinga 0-0 mellom tittelrivalene var Liverpool 12 millimeter unna å ta ledelsen, etter en avslutning som først gikk i stolpen.

En fotballsesong er historien om utallige slike øyeblikk. En back slår et innlegg inn i boksen, og spissen er millimetre unna å få pirket ballen i mål. Et skudd i stolpen. En midtstopper eller keeper som feilberegner ballbanen ørlitegrann. En ving som starter løpet sitt et nanosekund for tidlig, og avblåses for offside. I mange slike situasjoner har marginene som avgjør om det blir scoring vært langt mindre enn 29 millimeter. Likevel får de ikke den samme oppmerksomheten.

Det som gjør marginene så tydelige i tilfeller som Agueros scoring, er teknologien og bildene vi har tilgjengelig. Når ser ballen og mållinja ovenfra, blir marginene så synlige. Vi får vite akkurat hvor mange millimetre det er snakk om. I tillegg er det stort sett sånn at denne typen marginer får større og større betydning for oss jo senere i sesongen de kommer. Fotball er ferskvare, og helgas dramatikk lever mye sterkere i vår kollektive hukommelse enn like dramatiske situasjoner fra oktober.

Hvis Manchester City nå blir seriemestere, har selvfølgelig Agüeros scoring mot Burnley vært viktig. Men den er ikke viktigere enn Phil Fodens mål mot Tottenham, Riyad Mahrez’ scoring mot Bournemouth eller straffen de fikk mot West Ham. Hvis Liverpool ikke tar gull, handler ikke det bare om Citys seier mot Burnley. Det handler også om de misbrukte sjansene mot Manchester United, Everton, West Ham og Leicester.

Sannsynligvis husker vi den siste marginen bedre enn den minste marginen. Hvem vet hva vi har i vente i de resterende kampene denne sesongen. Når Manchester City møter Leicester kan det være Jamie Vardy, James Maddison og og Youri Tielemans som har millimetrene og sekundene på sin side. Liverpool kan få et nytt øyeblikk som Origis vanvittige overtidsscoring mot Everton. Manchester City er så nære seriegullet at de kan kjenne lukten. Likevel vet både de og Liverpool hvor lite som skal til. Ett eneste feilskjær kan koste uendelig dyrt. Ett øyeblikk der konsentrasjonen glipper kan være nok.

Denne helga ble et bevis på at vi ikke trenger mange kamper for å få en dramatisk og innholdsrik runde i Premier League. Richarlison og Gylfi Sigurdsson skapte problemer for Sarri, mens Joshua King ble både helt og skurk mot Newcastle. Kaptein Morgan var tilbake i god gammeldags stil, mens West Ham og Huddersfield bød på rundens store målfest. I tillegg ble dette runden der vi fikk beviset på at Virgil van Dijk er et helt vanlig menneske som faktisk kan gjøre feil.

Chelsea hadde en gyllen mulighet til å kapre terreng i kampen om topp fire mens rivalene var opptatt med å spille cupkamper. Den muligheten lot de skli mellom fingrene, og i stedet ble det Everton som kunne juble etter kampen på Goodison Park. Chelsea fikk svi for manglende effektivitet i de periodene de dominerte stort, mens Richarlison scora sitt første mål mot et av storlagene. Gylfi Sigurdsson viste igjen at han er en ustø straffeskytter, men det var ikke noe problem så lenge han kunne spasere returen i mål.

Joshua King var i ferd med å bli kampens store spilleren i Bournemouth, etter at han hadde snudd 0-1 til 2-1. Med to scoringer mot Newcastle er han nå den nordmannen som har scora nest flest mål i Premier League, kun slått av Ole Gunnar Solskjær. Likevel kom den bragden med en solid dose bismak. På overtid utlikna Matt Ritchie for Newcastle, med Joshua King som nærmeste mann og passiv tilskuer.

Burnley fikk besøk av Leicester, og Brendan Rodgers fikk en blytung start på kampen da Harry Maguire ble utvist allerede etter fire minutter. Det så ut til at kampen skulle ebbe ut i 1-1, men så henta Wes Morgan fram noe av det som gjorde at Leicester ble seriemestere mot alle odds for tre år siden. Kaptein Morgan begynner å dra på åra og har fått lite spilletid i det siste, men kom inn da Maguire ble utvist. Og selvfølgelig var han som i det 89. minutt stanga inn tre poeng til Leicester.

Huddersfield var i fyr og flamme i London, og leda hele 3-1 mot et tafatt West Ham-lag. Man vet aldri helt hva man kan forvente seg av West Ham, og det gjaldt til gangs i denne kampen. På tampen våkna the Hammers endelig fra vinterdvalen, og smalt inn tre scoringer i løpet av det siste kvarteret. West Ham vant 4-3, og Huddersfield blir værende på 20. plass med 14 poeng.

Rundens øyeblikk

Hvis du spør folk hva som er den viktigste grunnen til at Liverpool har gått fra å være et morsomt, offensivt lag til en reell tittelkandidat, vil de fleste svare Virgil van Dijk. Noen vil kanskje svare Alisson. De to har blitt selve symbolet på et mer solid Liverpool, et Liverpool som kan utfordre Manchester City. Virgil van Dijk har vært en åpenbaring siden han kom fra Southampton til Liverpool. Han har utviklet seg til en av de aller beste midtstopperne i verden, og den soleklare forsvarssjefen i laget. I en sesong der Klopp har måttet håndtere flere skader i forsvarsrekka, har jeg hele tiden tenkt at det kommer til å gå greit så lenge van Dijk spiller.

Noe av det som skiller de gode midtstopperne fra de aller beste, er evnen til å også gjøre de rundt seg bedre. De beste stopperne binder laget sammen, og utstråler en trygghet som gjør at resten av laget klarer å senke skuldrene. Virgil van Dijk har disse egenskapene. Han går alltid foran som et godt eksempel, er knallhard i enhver duell og styrer spillet med autoritet og kløkt. Han er så godt som umulig å drible seg forbi, og vinner alt i lufta. Han har vært en av ligaens aller beste spillere denne sesongen, og er mye av grunnen til at Liverpool kjemper om seriegull. 

Alisson har også vært en enorm suksess. Det er lett å glemme at han kun hadde én sesong som førstekeeper i Roma før han kom til Anfield. Han er en såkalt moderne keeper, en som både har vanvittige reflekser og en strøken pasningsfot. Han spiller tidvis litt risikabelt, men har likevel vært en gigantisk forsterkning for Liverpool. Sammen har de to bygd Premier Leagues tetteste forsvar. Ingen lag har sluppet inn færre mål så langt denne sesongen enn Liverpool. Likevel var det disse to som holdt på å ødelegge Liverpools titteldrømmer på søndag. Uavgjort mot Fulham er enkelt og greit ikke godt nok for et lag som kniver helt i toppen.

Det hele startet med en håpløs ball fra innbytter James Milner, men det burde likevel ha vært en enkel ryddejobb for nederlenderen. Som så mange ganger før, var han på plass for å rette opp lagkameraters feil. Men der han så langt i sesongen har gjort det meste riktig, endte han denne gangen opp med en giganttabbe av de sjeldne. En dårlig heading tilbake til Alisson ble snappa opp av Ryan Babel, og plutselig sto det 1-1 på Craven Cottage. Med et kvarter igjen av kampen, hadde Liverpool plutselig fryktelig dårlig tid.

Alisson og van Dijk må dele skylda for at Jürgen Klopp hadde hjertet i halsen i drøye fem minutter. Alisson ble for passiv, mens van Dijk bomma både på vurdering av situasjonen og selve utførelsen. Sju minutter senere sikra James Milner seieren fra straffemerket, og Liverpool fikk med seg de tre poengene alle tok for gitt. Likevel blir van Dijks heading stående igjen som rundens øyeblikk. Det er en påminnelse om at selv de aller beste kan feile. Virgil van Dijk er et menneske av kjøtt og blod han også, selv om det denne sesongen har sett ut som han egentlig er en robot designa utelukkende for å hindre baklengsmål.

Forsvarsbautaen fra Nederland kommer til å riste dette av seg. Han er allerede klar for nye utfordringer. Den kommende uka skal han lede Nederland tilbake til mesterskap, sammen med Ryan Babel.

Både Manchester City og Liverpool vinner, Arsenal vinner terreng i kampen om Champions League neste sesong og Fulham synker enda dypere ned i gjørma. Southampton har en hemmelig joker på tribuna, mens Burnley varter opp med latin-amerikanske takter på Anfield. Runde 30 er historie, men for noen fantastiske øyeblikk vi fikk gjennom helga!

Arsenal satte en kontant stopper for Solskjærs triumfmarsj i Premier League, og ble helgas store vinner i kampen om topp fire. Lukaku brant noen helt eventyrlige sjanser, og David de Gea ble rundlurt av Granit Xhaka. Dermed gjenerobret Arsenal fjerdeplassen, etter at både Tottenham og Chelsea hadde avgitt poeng. Chelsea så lenge ut til å tape kampen mot Wolverhampton, men Eden Hazard sørga for at de i det minste fikk med seg ett poeng mot ulvene.

Tottenham hadde endelig Dele Alli tilbake fra start, og tok oppskriftsmessig ledelsen mot Southampton etter en snau halvtime. De visste dog ikke at Southampton hadde et hemmelig ess i ermet. På tribuna satt nemlig bestemora til Oriol Romeu, og spanjolen kunne etter kamp avsløre at Southampton enda ikke har tapt med bestemor på plass på St. Mary’s. Yan Valery scora i sin andre kamp på rad, mens James Ward-Prowse leverte mål i sin tredje strake kamp. Det betyr at Southampton klatrer opp på 16. Plass, mens Tottenham nå bare er ett poeng foran erkerivalene Arsenal.

Raheem Sterling ble den store helten på Etihad, og scora alle tre målene mot Watford. Javi Garcia hadde i praksis gitt opp kampen allerede før start, og sparte mange av de viktigste spillerne sine til helgas cupkamp mot Crystal Palace. Troy Deeney og Gerard Deulofeu ble bytta inn etter en drøy time, og brukte ikke et minutt en gang på å skape spenning i kampen. Likevel dro City til slutt i land en komfortabel 3-1-seier.

I nedrykksstriden er Huddersfield nå definitivt fortapt, etter å ha tapt mot et revitalisert Bournemouth. Med Callum Wilson tilbake fra skade gikk det som det måtte gå. Det ser heller ikke ut til å være noen vei tilbake for Fulham, som røyk på sitt sjette strake tap. Cardiff i tillegg tok en livsviktig seier mot West Ham, er bare to poeng unna trygg grunn. Dermed er to av tre nedrykkslag så godt som klare, mens kampen om å unngå 18. plassen fortsatt er vidåpen.

Rundens øyeblikk

Fotballens hellige gral kan være så mangt. De øyeblikkene der en spiller gjør noe så utrolig at du blir sittende igjen og måpe. For noen er det et perfekt brassespark, for andre er det et ekte hattrick, en ellevill feberredning eller et strøkent dribleraid som etterlater seg en sti av forvirrede og utspilte forsvarsspillere. For meg er det én ting som henger høyere enn alt annet. Fotballens hellige gral for meg er et ekte gol olímpico.

Begrepet “gol olímpico” kommer fra Latin-Amerika og beskriver det å score direkte på corner, uten at ballen er borti noen andre spillere. Uttrykket er snart 100 år gammelt, og oppsto på 20-tallet. I oktober 1924 spilte Argentina mot Uruguay, som samme sommer hadde tatt OL-gull i Paris. I det 15. minutt fikk Argentina corner. Cesáreo Onzari sendte corneren rett i mål, med så mye skru at keeperen ble rundlurt. Den argentinske pressen kalte scoringa “gol olímpico”, i og med at motstanderne var olympiske mestere.

Noe av det som gjør et gol olímpico så spesielt for meg og mange andre, er at de er så vanvittig sjeldne. Dette er mål man husker, noe ekstraordinært og helt spesielt. Det tar deg alltid på senga, det er noe man aldri forventer at skal skje i en kamp. Før kampen går i gang, kan du alltids se for deg at en spiller scorer hattrick, har et nydelig dribleraid eller scorer på et akrobatisk brassespark. Men et gol olímpico? Glem det! Derfor er det ingen tvil om hva som var rundens øyeblikk for meg. Jeg kunne aldri i min villeste fantasi ha sett for meg at Burnley og Ashley Westwood skulle varte opp med et slikt type mål.

La gå at det skulle vært frispark til Alisson. Han blir definitivt holdt nede og hindra. Likevel, at Burnley skulle ta ledelsen på Anfield allerede etter seks minutter er i seg selv oppsiktsvekkende. Når det skjer på denne måten, blir det et øyeblikk som brenner seg inn i hukommelsen. En corner slått med akkurat nok skru og dupp til å kunne snike seg inn i lengste hjørne. Westwood får kanskje hjelp av vinden, og han får definitivt hjelp av lagkameratene som resolutt hindrer Alisson og holder van Dijk unna. Likevel er det en fantastisk slått dødball. Og noe av det som kjennetegner et gol olímpico er at absolutt alt må klaffe for å få det til. Du må rett og slett ha litt flaks, i tillegg til en god fot.

Ashley Westwoods magiske mål hjalp til slutt lite. Liverpool vant 4-2, og Burnley måtte reise hjem med null poeng. Likevel kommer scoringen til å bli stående igjen som et av de mest spektakulære øyeblikkene i årets sesong. I en liga der vi hele tiden sier at alt kan skje, var dette målet beviset på at også det utenkelige kan skje. Jeg skulle likt å vite hva som var oddsen på at Westwood skulle score direkte fra corner. Om noen faktisk har klart å sette penger på det, tipper jeg de nå har råd til å kjøpe seg en helt egen tropeøy, og kalle den “Westwood Island”.

Det var en helg prega av derbyer, og Arsenal-Tottenham ble en skikkelig triller. Aaron Ramsey viste at hodet og hjertet fortsatt er trygt plassert i den røde delen av London, selv om han allerede er klar for Juventus og pastaball til sommeren. Harry Kane fikk en straffe som gjorde hele twitter om til et seminar for tolking av dommeravgjørelser. Kane brydde seg lite om hva reglene sier eller ikke sier, og scora sitt niende mål mot Arsenal. Aubameyang fikk sjansen til å sikre seieren fra straffemerket helt på tampen, men var ikke like kald.

På Old Trafford var det dagen for kanontreff og drømmescoringer. Yan Valery starta ballet med en enorm suser i de 25. minutt. Andreas Pereira ville ikke være dårligere, og utliknet med et skudd så vakkert, kraftfullt og godt plassert at stakkars Angus Gunn var sjanseløs. Ward-Prowse hadde tydeligvis sett “Bend it like Beckham” før kamp, og sendte avgårde en frisparkperle rett i krysset. Dessverre for Southampton deles det ikke ut stilpoeng i fotball. Romelu Lukaku avgjorde kampen med to lekre scoringer, og er virkelig i ferd med å finne tilbake til sitt gamle jeg. 

I Wolverhampton fortsetter radarparet Jota og Jiménez å storspille, og avgjorde kampen mot Cardiff allerede i de første 20 minuttene. Watford kniver med Wolves om å være “best of the rest”, og reiste seg etter stortapet mot Liverpool forrige runde. Det hjalp lite for Leicester at Jamie Vardy som vanlig scora når han har en ny manager på benken. Troy Deeney og Andre Gray har ikke vært mors beste barn i ungdommen, men sammen sikret de seier mot Leicester. Brighton trakk Huddersfield kontant ned på jorda igjen etter seieren i midtuka, og Crystal Palace tok med seg alle tre poengene hjem fra Burnley. På London Stadium var det supporternes yndlinger som sørget for tre poeng, med scoring fra den lokale helten Declan Rice og Mark Mr West Ham Noble.

Everton er sannsynligvis fortsatt bitre over det forsmedelige tapet på overtid i forrige derby mot Liverpool. På søndag kan de ha ødelagt rivalenes jakt på seriegull. Klopps gutter klarte aldri å bryte ned Everton-muren, og en intens kamp endte til slutt 0-0. To poeng tapt kan bli to for mye når Manchester City for andre kamp på rad klarte å rive til seg en ettmålsseier. Joshua King havna i krangel med Kyle Walker, og måtte holdes tilbake av Pep Guardiola. Bournemouth bør likevel være stolte av det de viste på Etihad, selv om det ikke holdt til poeng. Manchester City tok et viktig steg nærmere Premier League-trofeet, men seieren kom ikke uten offer. Kevin De Bruyne måtte av med skade, og Pep må belage seg på å klare seg uten ham en stund framover.

Rundens øyeblikk:

På Craven Cottage ble det de utskjeltes aften for Chelsea. Higuaín scora sitt første mål siden kampen mot Huddersfield, og Chelseas første seriemål på bortebane siden nyttår. Livet i England har ikke bare vært lek og moro for argentineren, men på søndag kom endelig den etterlengtede scoringen. Snaut ti minutter senere fikk Calum Chambers stå mutters alene og dunke ballen i mål etter en corner, og ga et hardtarbeidende Fulham håp om at de kanskje kunne kjempe seg til alle tre poengene.

Fulhams håp fikk imidlertid bare leve i et par små minutter, før det var duket for Jorginho. Italieneren har fått mye kritikk den siste tiden, og mange supportere har slitt med å se hva nøkkelspilleren egentlig tilfører laget. Da han først kom til Chelsea imponerte han stort, men i takt med Chelseas dalende form ble mange pekefingre retta mot Sarris gullgutt fra tiden i Napoli. Før kampen mot Fulham hadde han ikke levert målpoeng siden serieåpningen mot Huddersfield. Da Chelsea slo Malmö 3-0, ble Jorginho belønna med buing fra sine egne supportere. Da han ble konfrontert med buinga, var Jorginho sikker på at han skulle klare å overbevise de misfornøyde supporterne. Han skulle fortsette å jobbe hardt, og vise hva han er god for. Det gjorde han til gangs mot Fulham. Da Eden Hazard skar seg gjennom Fulham-forsvaret, var det Jorginho som sto klar til å fullføre jobben. Rolig og kontrollert satte han bredsiden til, som om krysset bare var en lagkamerat han skulle slå en pasning til.

En annen spiller som har fått mye kritikk i det siste, er selvfølgelig Kepa Arrizabalaga. Rett etter straffekonken mot Chelsea, vrimlet det av folk i sosiale medier som mente at den unge spanjolen var ferdig i klubben. Sarri nøyde seg med å dømme Kepa til én kamps ubetinget benking. Han holdt på å kløne det skikkelig til tidlig i kampen, men tok seg sammen og leverte en klassisk matchvinner-redning mot Mitrovic rett før slutt.

Fire minutter på overtid trodde Ryan Sessegnon et lite øyeblikk at han hadde skaffet Fulham et sårt tiltrengt poeng. Sammen med publikumsfavoritt Tom Cairney var han tilbake i godt gammelt slag på søndag. Begge to var helt sentrale brikker i opprykkssesongen til Fulham, men har hatt langt vanskeligere kår i Premier League. Sessegnon er bare 18 år gammel, og har fortsatt potensiale til å bli en stjerne. Mot Chelsea var han en hårfin offside unna å snyte Chelsea for seieren på Craven Cottage. I stedet blir Fulham stående med 17 poeng, 10 poeng unna trygg plass. Det hjelper lite at Fulham imponerte med innsatsvilje og tæl mot Chelsea. Det synes ikke når poengene skal telles opp i mai.

 

Livet er herlig for oss som elsker fotball! Ikke bare fikk vi servert prima fotball midt i uka, vi fikk også en serierunde med “HVA I ALL VERDEN”-øyeblikk på løpende bånd. Mål i bøtter og spann, hasardiøse selvmål, Puskás-kandidater og et nedrykksdømt lag som endelig fikk smake seier igjen.

Newcastle satte en effektiv stopper for Burnleys triumfrekke, og tok sin fjerde strake hjemmeseier. Almirón fortsatte å begeistre sine nye supportere. Fabian Schär leverte sitt bidrag til årets Puskás-pris, mens den lokale unggutten Sean Longstaff fikk sin første scoring på A-laget. I Leicester var Brendan Rodgers på plass for å se sin nye klubb i aksjon. Rodgers-effekten lot ikke vente på seg, og Youri Tielemans fikk sin første målgivende pasning i Leicester-drakta.

Både Liverpool og Arsenal hadde tatt med seg kuleramme til kamp, og sørga for at både Bournemouth og Watford kommer til å plages med mareritt i ukesvis framover. Mesut Özil og Mkhitaryan hadde tatt på seg danseskoene på Emirates, mens Sadio Mané så ut som han irriterende ungen som er milevis bedre enn alle andre på løkka da han hælflikk-chippa inn Liverpools andre scoring. Forsvarsrekka prøvde så godt de kunne å fylle tomrommet etter Firmino, og det klarte de til gangs. Trent Alexander-Arnold fikk med seg et assist-hattrick, Robertson sto for de to andre assistene og Virgil van Dijk ble tomålsscorer. Manchester City på sin side trengte straffe for å overliste Fabianski, men med tre poeng i boks følger de fortsatt hakk i hæl bak Liverpool.

Manchester United er fortsatt ubeseira i ligaen etter at Solskjær tok over. Romelu Lukaku hadde rollen som supervikar, og fikk meg til å mimre tilbake til glansdagene i Everton. Paul Pogba serverte Ashley Young, og står nå med elleville 14 målpoeng på 11 seriekamper siden Mourinho forsvant. I London satte Chelsea en effektiv stopper for Tottenhams drøm om å bli seriemester. Pedro spilte en helt enorm kamp, og ble kampavgjørende i begge ender av banen. Men det som kommer til å bli stående igjen som selve symbolet på denne kampen og Tottenhams kollaps er stakkars Kieran Trippier. Det var total kommunikasjonssvikt mellom landslagsbacken og Hugo Lloris, og det som skulle bli et enkelt tilbakespill endte opp med et selvmål av den aller pinligste sorten. 

Rundens øyeblikk

Tre måneder tok det. Før tirsdagens kamp sto stakkars Huddersfield med to seire, fem uavgjort og tjue tap. På de 14 siste kampene hadde de én uavgjort og 13 tap. Det hører med til historien at Huddersfields forrige seier kom mot nettopp Wolverhampton, men de færreste ville gjetta på at the Terriers skulle klare å stagge et Wolverhampton som var ubeseira på de siste fem kampene. Steve Mounié hadde misbrukt flere sjanser tidligere i kampen, og det så ut til at Huddersfield skulle være fornøyde med å i det minste få med seg ett poeng fra oppgjøret.

Så kom øyeblikket de trofaste Huddersfield-supporterne har lengtet etter. The Terriers hadde klart å spille seg til flere gode muligheter, men slet med presisjonen i de avgjørende øyeblikkene. På overtid fikk Huddersfield en siste sjanse. Aaron Mooy avanserte ned langs høyre flanke, og fikk slått ballen inn i boksen. Ballen havna hos Karlan Ahearne-Grant, og Patricio ble tvunget til å gi retur. En liggende Steve Mounié var raskest til å reagere, og plutselig lå ballen i nettet.

Et lite sekund sto tida stille på John Smith’s Stadium. Publikum kunne knapt tro sine egne øyne. Så eksploderte det. Spillere, trenerapparatet og supportere kasta seg i armene på hverandre i et euforisk kaos. Mounié rakk knapt å feire før han lå nederst i en ekstatisk haug av Huddersfield-spillere. Jan Siewert så ut som han akkurat hadde vunnet VM, og klemte alt og alle han kom over på sidelinja. Han visste at han var sekunder unna å kunne innkassere sin første seier som Huddersfield-trener.

Det er lenge siden vi konkluderte med at Huddersfield må belage seg på en tur ned til Championship. I skrivende stund er det fortsatt 13 poeng opp til trygg grunn, men tirsdagens seier kan bety enormt mye for moralen i en spillergruppe som har gått på nederlag etter nederlag de siste månedene. Lettelsen og gleden kan gi ny energi til en gjeng som har måttet tåle en rekke ydmykelser denne sesongen. Til helga reiser de til Brighton med fornyet selvtillit og samhold. Brighton er selv inne i en tøff periode, og seieren på tirsdag gjør at det fortsatt finnes et mikroskopisk, ørlite håp i hengende snøre for Huddersfield. 

Det hagler mål i Leicester og Cardiff. Arsenal er tilbake på fjerdeplass, mens Huddersfield synker stadig dypere ned i nedrykksgjørma. Burnley var en solid festbrems i Harry Kanes comeback, og West Ham ødela det som kunne blitt Ryan Babels store dag. Rundens gigantoppgjør ble ødelagt av et mannefall uten like på Old Trafford.

Watford lagde hakkemat av Cardiff, og Gerard Deulofeu viste at han er ustoppelig når han først har dagen. Hattrick og assist gjør spanjolen til rundens store spiller, og Watford sniker seg opp på sjuende plass. Fulham fortsetter å tape til tross for at de tar ledelsen, og ikke en gang sveisen til Ryan Babel klarer å løfte stemninga i Fulham-leiren. 

Harry Kane var tilbake fra start for Tottenham, og så ut til å fortsette der han slapp. Men hva hjelper vel det når Ashley Barnes er i sitt livs form? 29-åringen scora i sin fjerde kamp på rad, og sørget for at alle tre poengene ble igjen på Turf Moor. Tottenhams tittelsjanser fikk et alvorlig skudd for baugen, og Pochettino var mildt sagt ikke blid etter kamp. Arsenal tok tilbake fjerdeplassen etter at de slo Southampton 2-0, og Lacazette fikk lov til å utfolde seg fritt etter å ha måttet stå over Europa League-seieren mot BATE.

Huddersfield tapte sin femte kamp på rad, og er så godt som klare for Championship allerede. Leicester gikk på en stygg smell hjemme mot Crystal Palace, og tremålstapet var dråpen som fikk begeret til å renne over. Klubben sa takk og farvel til Claude Puel, og må ut på managerjakt igjen. Ryktene sier at de vil prøve å hente Brendan Rodgers tilbake til England, og det kan bli fryktelig spennende. 

Rundens øyeblikk

Oppgjørene mellom Manchester United og Liverpool er alltid intense. Denne helga føltes det likevel som vi skulle få en helt spesiell kamp. Manchester United har kjempet seg tilbake etter en grusom start på sesongen, og Liverpool kan endelig få sitt etterlengtede seriegull. Og det ble en helt spesiell kamp, men av grunner de færreste kunne sett for seg på forhånd. Jeg kan ikke huske sist jeg så fire bytter i første omgang. Kjempene falt som fluer på Old Trafford, og det påvirket selvsagt kampen.

Rundens øyeblikk for meg ble da Jesse Lingard lå og vred seg på gresset, snaut tjue minutter etter at han hadde blitt byttet inn for en skada Juan Mata. Da hadde allerede Ander Herrera kasta inn håndkle, og Marcus Rashford gikk småhaltende rundt på banen. Rashford måtte bite i seg smerten, og Solskjær så ekstremt frustrert ut på sidelinja. Det er alltid tøft å møte Liverpool, men når du tvinges til å bruke alle byttene før det har gått 45 minutter virker oppgaven nærmest umulig. Men gjestene hadde mistet Roberto Firmino etter en halvtime, og Daniel Sturridge var aldri i nærheten av å kunne fylle fotballskoene til brasilianeren.

Alt i alt ble det en rar fotballkamp, preget av manglende presisjon og kreativitet. Mohamed Salah var en skygge av seg selv, og Marcus Rashford var synlig prega etter smellen han fikk. Managerduellen mellom Ole Gunnar Solskjær og Jürgen Klopp endte uavgjort i protokollen. Likevel må jeg si at jeg er skuffa over at Klopps Liverpool ikke klarer å skape mer mot et skadeskutt Manchester United. Firmino er enormt viktig for den offensive flyten i Liverpool, men om du skal vinne ligaen må du klare å gripe de mulighetene du får med de spillerne du har tilgjengelig. 

Solskjær på sin side får mye kritikk for å ha byttet inn Lingard, men det er lett å være etterpåklok. Det er ikke Solskjær som har det medisinske ansvaret i Manchester United. Han må stole på spilleren og det medisinske apparatet. Før kamp sa han at Lingard satt på benken fordi han ikke var klar for 90 minutter, men han var tydeligvis meldt klar til å kunne delta som innbytter. Og byttet kunne fort ha blitt hyllet som en genistrek, om det ikke hadde vært for Alissons heroiske inngrepen da Lingard var alene gjennom. Gitt kampbildet, ga det mening å sette inn Lingard fremfor Alexis Sánchez. Kanskje var det for risikabelt å bruke Lingard så kort tid etter skaden mot PSG, men det store spørsmålet er hva Lingard og det medisinske apparatet har sagt til Solskjær. Hvis Solskjær har overprøvd deres anbefalinger, er det utilgivelig. Hvis Lingard i utgangspunktet var meldt klar, var dette maksimal uflaks. Jeg kan ikke se for meg at Solskjær er så uforsiktig at han gambler med Lingard hvis han har fått beskjed om at det var en betydelig risiko å bruke ham.

Uansett er den ubehagelige sannheten for Solskjær at han nå mangler flere av de nøkkelspillerne han har satsa på etter at han kom inn. Vi vet foreløpig ikke hva som er status på Marcus Rashford, men i verste fall må Manchester United klare seg uten både Martial, Rashford og Lingard i neste runde. Da må Solskjær få Alexis Sánchez til å fungere igjen, og det er ingen enkel oppgave når chileneren stort sett er i like god form som russen på 18. mai.

Søndag ettermiddag satt jeg klar i sofaen, opprømt og spent som en liten unge på julaften. Toppkampene i Premier League har en helt egen aura, og du vet aldri hvilke spektakulære prestasjoner du får være vitne til. Etter tjue minutter var det lite som minte om en toppkamp. Manchester City leverte som vanlig fotball i aller ypperste klasse, for all del. Men Chelsea framsto mer som hodeløse kyllinger enn et lag som skal kjempe i toppen av Premier League. Hårreisende individuelle feil hadde allerede gjort jobben så godt som umulig for gjestene fra London. Marcos Alonso som var så opptatt av å fortelle andre hvordan de skulle forsvare på defensiv dødball at han etterlot seg en åttefelts motorvei av rom for Bernardo Silva. Ross Barkley som heada ballen inn rett foran eget mål, til en alltid ventende Agüero. Resultatet ble Chelseas verste tap siden jeg gikk i barnehagen.

Det ulmer i Chelsea. Laget som spilte gnistrende fotball i høst, ser nå ut som de knapt har møtt hverandre før. I går satt jeg igjen med følelsen av å ha sett elleve individuelle fotballspillere, men bare i korte perioder et faktisk lag. Det snakkes om at Sarri bør få sparken, og at Sarriball aldri vil fungere i England. Italieneren er i ferd med å bli offer for fotballens gullfiskhukommelse og totalt manglende tålmodighet.

Det burde ikke komme som noen overraskelse at overgangen fra Antonio Conte til Maurizio Sarri kom til å bli krevende. Mye av grunnen til at Sarri i det hele tatt ble henta til Chelsea var fordi han er en helt annen type trener, som spiller en helt annen type fotball. Vi snakker om to spillestiler som krever helt ulike type spillere. Sarri har arva en spillergruppe som ikke er tilpasset måten han vil spille fotball på. Det burde både Sarri og Chelsea være ekstremt klar over.

Ta en spiller som Marcos Alonso. Han spilte veldig bra som vingback med en trebackslinje, der han fikk brukt de offensive egenskapene sine. Overgangen til å spille i en firebackslinje er stor. Det stilles langt større krav til ham defensivt, og de kravene har han på ingen måte innfridd i det siste. Så har vi N’Golo Kanté, en av verdens aller aller beste midtbanespillere. Han har vært Chelseas sikkerhetsnett og største trygghet. Han kan ikke gi den samme tryggheten i sin nye rolle, og det påvirker selvsagt lagkameratene. Mange har ropt høyt og taktfast at Kanté må flyttes tilbake i sin gamle posisjon. Så enkelt er det ikke.

Noe av nøkkelen i Sarris system, noe av det som gjorde Napoli så enormt effektive og inspirerende, var den dyptliggende ballfordeleren sentralt på midten. Jorginho. Det var en grunn til at Sarri tok ham med seg over fra Italia. Jorginho kan aldri erstatte den jobben Kanté har gjort tidligere, men Kanté kan heller ikke erstatte Jorginho. De er to helt ulike spillere med totalt ulike egenskaper. Kanté kan ikke bare få tilbake sin gamle rolle uten videre, fordi den rollen ikke finnes i det systemet Sarri ønsker å bruke. Sarris dilemma da, er om han skal ofre systemet for å få det beste ut av Kanté, eller om han skal ofre Kanté for systemet.

Problemet akkurat nå er at han og Chelsea også har en alvorlig systemfeil. Det er syntax error over hele linja. Laget er satt opp for å spille “Sarriball”, men gjør det ikke. Pasningene går ikke fort nok. Spillerne bruker for mange berøringer, noe som gjør at flyten stopper opp. De riktige bevegelsene kommer ikke, og hele dynamikken forsvinner. Kombinert med at presset ikke er intenst nok og at de offensive spillerne ikke gjør den defensive jobben spillestilen krever, sitter vi igjen med et lag som blir stillestående offensivt og enormt sårbare defensivt.

Det var en gamble å ansette Sarri. Han har ikke prøvd seg utenfor Italia før, og er en karakter som kan bli for mye av det gode for mange. Chelsea ansatte ikke bare en trener, de kjøpte en totalpakke. De henta en spillestil, en bestemt type fotball. Når du gjør det, må du ha tålmodighet og is i magen. Du må tåle motgang og at ting tar tid. Se på Jürgen Klopp i Liverpool. Det har tatt tid å skape et lag som kan spille slik Klopp vil. Det er først i år de for alvor er tittelkandidater. Sarri fikk ikke en gang en full sesongoppkjøring med nøkkelspillerne sine, da bør det ikke være noe sjokk at det fortsatt er en del is i rubben. Liverpool har gitt Klopp den tida han har trengt. De har vært tålmodige, og nå høster de fruktene. Vil Chelsea klare det samme?

Så må det sies at Sarri også må ta grep selv. Han klager på at spillerne er vanskelige å motivere, men det er også en del av hans jobb. I Napoli fikk han mye kritikk for at han roterte altfor lite. Hvis de spillerne du bruker uke etter uke ikke responderer på de instruksene du gir dem, må du kanskje gi andre sjansen. Du kan ikke prøve det samme gang etter gang og forvente revolusjonerende endringer. Sarri er ikke den første treneren som sliter med garderoben i Chelsea. Men det bør han også ha vært forberedt på. Alt annet er fryktelig naivt. Noe av Sarris styrke tidligere har vært evnen til å jobbe med det spillermaterialet han har blitt tildelt. Det må han kunne få til i Chelsea også. De beste trenerne er de som ikke bare har en klar fotballfilosofi, men også evner å utvikle og justere systemet sitt underveis.

Jeg tror fortsatt at Sarri kan få Chelsea til å spille fantastisk fotball. Vi så det tidligere i høst. Da så vi glimt av hva “Sarriball” kan bli i Chelsea. Høyt tempo, kjappe bevegelser og festfotball foran mål. Men det kommer til å ta tid. For at det skal fungere, må Sarri få bygge sitt eget lag. Jeg tviler på at Chelsea har den tålmodigheten som trengs.

Gonzalo Higuaín er i gang i Chelsea, Peter Crouch har debutert for Burnley og Tottenham er fortsatt ikke i stand til å spille uavgjort. Marcus Rashford fortsetter å score, etter en klassisk Pogba-spesial™. Manchester City og Agüero viser at de mener alvor, mens Liverpool avga poeng i sin andre kamp på rad. Likevel kom det viktigste, vakreste og sterkeste øyeblikket på Cardiff City Stadium.

Jeg var spent på hvordan Chelsea skulle reagere etter ydmykelsen mot Bournemouth og ny runde med Sarri-kjeft. Heldigvis for alle som har et hjerte som banker for Chelsea, stiller Huddersfield stort sett opp når noen trenger å få styrka selvtilliten. Gonzalo Higuaín fikk endelig sine første scoringer i Premier League, og viste at han fortsatt har solide doser krutt i støvlene. Det mest imponerende fra kampen er likevel at vår alles favoritt midtbaneterrier N’Golo Kanté fikk med seg to målgivende pasninger. Er Kanté til Higuaín den nye måloppskriften for Sarri?

Universet har tydeligvis blitt enige om at Tottenham ikke skal spille uavgjort denne sesongen, koste hva det koste vil. Mot Newcastle fikk de god hjelp av en fomlete Dubravka, men tre poeng er tre poeng. Marcus Rashford og Paul Pogba er den nye superduoen i Manchester, og Paul Pogba leverte en assist tatt rett ut av tida i Juventus. Lekent, elegant og med perfekt presisjon, slik han gjorde på jevnlig basis i Italia. Wolverhampton fortsetter å score mål i bøtter og spann, og har scora 10 mål på de siste tre kampene. Da hjalp det lite for Everton at André Gomes scora et mål som var like sylskarpt som sveisen hans.

Redmond sendte Southampton i ledelsen med en skikkelig perle, men Burnley hadde et nytt ess i ermet etter Deadline Day. 17 år etter at han debuterte i Premier League, var Peter Crouch klar til innsats igjen. På overtid fikk Jack Stephens oppleve det så mange andre har måttet innse før ham: Det er vanskelig å håndtere metervis med Crouch inne i sekstenmeteren. Dermed sikret Ashley Barnes poengdeling fra straffemerket.

Manchester City gir ikke Liverpool pusterom, og feide Arsenal av banen. Sergio Aguero scora alle målene for de lyseblå, og leverte sitt tiende hattrick i Premier League. Som en ubevisst hyllest til sin tidligere svigerfar Maradona, kom mål nummer tre med god hjelp av hånda. Liverpool klarte ikke å svare mot West Ham, og dermed er forspranget nede i tre poeng. Manchester City kan ta over tabelltoppen allerede på onsdag.

Rundens øyeblikk

Det sterkeste øyeblikket denne runden kom i Cardiff. Waliserne skulle spille sin første hjemmekamp siden Emiliano Sala forsvant på flyturen over fra Frankrike. Han var dypt elsket i Nantes, og skulle nå lyse opp Cardiff City Stadium. En ung mann med håp og drømmer. Et liv som på ingen måte var ferdig levd, som plutselig tok slutt på grunn av en tragisk ulykke ingen kunne sett for seg. Vi visste at denne kampen kom til å bli spesiell. Når unge mennesker dør brått, er sorgen ofte vanskelig å håndtere. Den kan påvirke selv de som ikke kjente den avdøde personlig. Det virker så meningsløst.

Ett minutts stillhet, blomster og vakre hyllester kan aldri bringe de man har mistet tilbake. Men det slik vi hedrer og minnes de som går bort. Både klubben og spillerne gjorde alt de kunne for å vise Sala sin respekt og kjærlighet. En mann de aldri fikk gleden av å spille på lag med, men som likevel alltid vil være en del av klubbens familie og historie.

Cardiff spilte med påskeliljer og Salas navn på draktene. De to kapteinene la ned blomster før kamp, og supporterne hyllet Sala med en tifo med navnet hans og det argentinske flagget. En tydelig emosjonell og preget Neil Warnock vandret gjennom spillertunellen.

Allerede etter fire minutter fikk Cardiff straffe. Bobby Reid satte den sikkert, og løp bort til benken for å hente ei blå trøye med bildet av Sala. For meg finnes det ikke tvil. Dette var rundens øyeblikk. Vakkert, vemodig og trist. En verdig hyllest av en mann som aldri fikk lov til å score foran jublende supportere i Cardiff. Neil Warnock måtte blunke vekk tårene. Han hadde fått god kontakt med argentineren, og har vært åpen om hvor tungt dette har vært for ham. Så tungt at han vurderte å gi seg som trener. Nå er flyet funnet, og siste rest av håp har ubønnhørlig rent ut.

Etter hvert vil hverdagen komme tilbake til Cardiff. Den må jo det. Men kampen på lørdag vil bli stående igjen som så mye mer enn en fotballkamp. Kampen var en hyllest til et menneske de færreste på stadion kjente, men som de likevel har sørget over i fellesskap. Emiliano Sala var til stede på lørdag. Gjennom supportere, spillere og trenere som alle gjorde sitt ytterste for å hedre den mannen han var og det livet han levde.  

Klopp sa før runden at han forventa at Manchester City kom til å vinne alle sine resterende kamper. Han bør nok ikke prøve seg som spåmann med det første. Rafa Benítez ga sin gamle klubb en hjelpende hånd i tittelkampen, og Matt Ritchie fikk æren av å sikre seieren fra straffemerket. Alt lå til rette for at Liverpool skulle ta skikkelig grep om tabelltoppen og øke forspranget til sju poeng. Men den gang ei. Leicester ble for tøffe. Forspranget økte likevel med ett poeng, i det som kommer til å bli en fantastisk spennende sluttspurt i kampen om ligagullet. Også kampen om fjerdeplassen ser ut til å bli beinhard.

Mens tittelkandidatene skuffa, leverte Skandinavia til gangs. Vi kjenner alle til begrepet “Fergie time” fra tida da Sir Alex var fast inventar i Manchester. Solskjær snakker mye om alt han har lært av sin gamle sjef, og kanskje har også egenskapen til å få med seg resultater på overtid gått i arv. Det så lenge ut til at Burnley skulle bli det første laget som slo Manchester United siden Solskjær tok over. Med tomålsledelse og kun minutter igjen på klokka bør jo jobben være gjort, selv på Old Trafford. Så fikk Manchester United straffe, og Paul Pogba trippet den i mål. På overtid ble Victor Lindelöf den store helten da han kriga inn 2-2. Likevel kan verken Solskjær eller Lindelöf måle seg med Joshua King denne runden. Vi har alltid visst at King har selvtilliten på plass, og onsdag kveld senket han Chelsea mer eller mindre på egenhånd. Med to fantastisk lekre scoringer og én assist var det ingen tvil om hvem som var kampens store spiller.

Det var mer enn nok hurramegrundt i de andre kampene også. Fulham klarte endelig å vinne igjen, og snudde 0-2 til 4-2 på Craven Cottage. Arnautovic var tilbake fra start for West Ham, uten at det hjalp nevneverdig. Wolverhampton lekte seg til seier og har servert oss sju mål på sine to siste seriekamper. Everton slo Huddersfield 1-0, men Lucas Digne får terningkast null for sin innsats. Han starta kampen på benken og ble  bytta inn i det 55. minutt. Drøyt ti minutter senere ble han utvist. Zaha led samme skjebne, og må i grunn takke seg selv. Klaps mot motspiller kombinert med ironisk applaus mot dommer resulterte i to gule kort og tidlig dusj for Crystal Palaces største stjerne.

Rundens øyeblikk

Det må bli Fernando Llorente. En spiller som har levert solid i Spania, Italia og Wales, men som aldri har fått det helt til i London. Utskjelt og avskilta gjentatte ganger i sosiale medier. Det er ingen takknemlig oppgave å være plan B når plan A heter Harry Kane. Forrige runde ble det en mørk kamp for Llorentes del, med selvmål mot Fulham. Mange spisser er enormt avhengige av flyt og selvtillit. Du kan se det på kroppspråket deres om de tror at de har dagen eller ikke. Llorente har nesten sett redd ut til tider. Livredd for å gjøre feil.

Mot Watford lykkes han endelig. Endelig fikk han sesongens første seriemål. I det 87. minutt var han på plass inne i feltet. Danny Rose slo innlegget, og denne gangen var Llorente klar. Det var som om noen skrudde tida tilbake. Plutselig var han den Llorente vi så hamre inn mål i Athletic Bilbao, Juventus og Swansea. Ruvende i lufta, og med en panne som lukter mål hver gang ballen blir slått inn i boksen. Det må ha vært så vanvittig deilig for 33-åringen. Å igjen få kjenne på følelsen av å ha scoret målet som sannsynligvis vinner kampen.

Han ble til slutt matchvinner. Tottenham tok tre enormt viktige poeng, i en kamp der de lå under til pause. Heung-Min Son og smilet hans var tilbake fra Asia, og satte inn Tottenhams redusering. Men det er garantert Llorente som sov best i natt. Klemmene han fikk fra Pochettino og lagkameratene sa alt. De vet hvor tøft det har vært for ham å ikke prestere når laget virkelig trenger ham. De vet hvor viktig den scoringa var. Med alle skadene Tottenham sliter med, trengte de definitivt et lyspunkt. Nå har de fått en solid luke ned til Arsenal på fjerdeplass, og ligger bare to poeng bak Manchester City.

Tottenham signerte ingen nye spillere i sommer, men kan hende kommer det inn en forsterkning i løpet av dagen. Det er Deadline Day, og lagene har en siste sjanse til å få inn spillere som kanskje kan øke sjansen for en plass i Champions League eller et hopp opp fra nedrykksstriden. I natt renner tida ut. Følg med på TV 2 Sport 2 eller TV 2 Sport Premium fra kl 19.00. Hvem vet, kanskje er spilleren som kan avgjøre sesongen akkurat nå på vei til en eller annen flyplass?