Runde 3: Blodrød lørdag, fartsdumper og europeisk hangover

28 mål, fire røde kort og en hellig inngripen som ga oss en aldri så liten bombe. Nydelige mål, sårt tiltrengte poeng og rykter om krangling internt. Runde tre er enda ikke over, men helga har gitt oss mer enn nok dramatikk. Mandag kveld rettes blikket mot Old Trafford der Mourinho skal vise at han fortsatt er The Special One, men før det kan vi koste på oss en liten oppsummering av de andre kampene.

Her er mine sju punkter fra den deilige fotballhelga vi har lagt bak oss:

1. Sarriball med fartsdumper og Benitez leker stolleken

Newcastle sto med ett poeng etter de to første kampene, suspensjoner og skader i backrekka og en evig konflikt med eieren. Jeg forventa at Benitez skulle ta grep etter kampen i Cardiff, men var likevel ikke forberedt på de massive endringene som skulle komme. Da lagoppstillinga kom, var det tydelig at Benitez hadde lekt stolleken. Seks spillere var skifta ut siden sist, og backfireren var bytta ut med en trebackslinje. Både Jonjo Shelvy og Jamaal Lascelles var henvist til tribuna, og dermed stilte Newcastle uten sine to fremste ledere på bana. Benitez sa det handla om skader, men ryktene svirra om at Lascelles var utelatt på grunn av interne uenigheter. Det ble sagt at Lascelles hadde vært misfornøyd med hvor han skulle spille i trebackslinja, og at Benitez svarte med å sette ham ut av troppen. Ikke akkurat en optimal oppladning til kampen.

Likevel slet Chelsea med å få Sarriballen til å flyte. Newcastle var ekstremt vanskelig å bryte ned, og Chelsea klarte ikke å slå hull i den stripete muren. Jorginho dirigerte laget som om han var en klubbveteran, men klarte likevel ikke å få tannhjulene til å gå som planlagt. Kanté prøver fortsatt å finne seg sjæl i en ny og uvant rolle, og Alonso ble nok en gang den store helten da han dro i land tre poeng via DeAndre Yedlin. Sarri og co står med full pott etter tre kamper, og det er denne typen slitekamper de er helt nødt til å vinne. Men Sarri har fortsatt en jobb å gjøre før det virkelig går på skinner. Mot et disiplinert og kompakt Newcastle ble det Sarriball med solide fartsdumper.

2. Mitrogol

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er svak for visse typer spillere. En av dem er den hardtarbeidende, selvoppofrende slitespissen som møter hver duell og hvert innlegg med dødsforakt. Spisser som Aleksandar Mitrovic. Det virker som det var kjærlighet ved første blikk da serberen kom på lån i vinter. I sommer ville han fryktelig gjerne få fortsette i Fulham, og det ser ut som om han koser seg noe voldsomt i den hvite trøya. Med tre mål på tre kamper fortsetter kjærligheten å blomstre på Craven Cottage.

Med tanke på fjorårets sesong, er det mildt sagt rart å se Burnley involvert i en kamp der det scores fem mål før pause. Men uten Nick Pope og med en real europeisk hangover var det ikke lenger den bunnsolide forsvarsmuren vi så i aksjon. Fulham grep sjansen med begge hendene, og resultatet ble en ekte målfest. Kampen bød på klassescoringer i begge ender. Jean Michäel Seri slo til med et enormt drømmetreff, og Tom Cairney leverte en assist like følsom som Aune Sand. Da er det lett å elske fotball!

3. Watford dundrer videre

Nå er det virkelig god stemning i Watford. 9 poeng av 9 mulige! (Foto: Scanpix)

Jeg var en av dem som tippa Watford i nedrykksstriden. Så langt har Gracias gutter pekt nese til meg og mange andre forståsegpåere. Med ni poeng på tre kamper har de fått en drømmestart på sesongen, og de har slått Crystal Palace for første gang på fem kamper. På søndag serverte de i tillegg scoringer fra øverste hylle. Roberto Pereyra viste hvorfor han tidligere har fått være med på å vinne seriegull, cupgull og spille Champions League-finale med Juventus, mens Holebas slo et innlegg som var så presist at det gikk rett i mål. Da hjalp det lite for Palace at Zaha fortsetter å score. Hodgsons menn ser generelt solide ut, men denne helga ble mangelen på en effektiv spiss skjebnesvanger. Benteke ser fortsatt ut som danskene som har brukt klister når de burde smurt med Blå Swix, og det lugger noe voldsomt for den tidligere storscoreren. Hodgson sa før kamp at Benteke trengte selvtillit, men da var denne kampen så feil medisin man kan få. Det ser ut som det bare er et spørsmål om tid før Roy gjør endringer på topp. Nå er det opp til Alexander Sørloth å bevise at det er han som fortjener sjansen fra start neste runde.

4. Blodrød lørdag

Det var virkelig de røde kortenes lørdag. Av de fire kampene som sparka i gang klokka fire, var det kun Arsenal – West Ham som endte med 22 mann på bana. Det er i seg selv oppsiktsvekkende at man får utvisninger på én dag. Det er enda mer oppsiktsvekkende at tre av dem var direkte røde kort. Richarlison starta ballet med en “nedskalling” Marco Materazzi og Zinedine Zidane ville avvist med et hånlig flir. Everton slapp dog å spille lenge med én mann mindre. Adam Smith prøvde å stoppe Theo Walcott i fullt firsprang, og som lønn for strevet fikk også han gå tidlig i dusjen. I oppgjøret mellom Huddersfield og Cardiff havna Jonathan Hogg i klammeri med Harry Arter, og ble tredjemann med direkte rødt denne runden. Kampen endte forøvrig 0-0, noe jeg vil påstå var helgas desidert minst  overraskende resultat. Southamptons Pierre-Emile Højbjerg runda det hele av med å filme seg til sitt andre gule kort. For å sette lørdagen i perspektiv gir jeg ordet til vår kommentator Peder Mørtvedt:

5. Norske briller: Kongen av Romsås

Dette ble også helga da Joshua King åpna målkontoen for sesongen. King får mye tillit i Bournemouth, og etter at spisskollega Callum Wilson brant straffe i åpningskampen mot Cardiff var King tilbake som straffeskytter. Han gjorde ingen feil, og satte ballen kontant bak Englands landslagskeeper. Romsås store sønn fortsetter å være en sentral spiller for The Cherries, og med norske briller passer det perfekt om han kan ta med seg den selvtilliten inn i landslagspausa. I Southampton fikk Moi sin første kamp fra start etter å ha stått over forrige kamp med skade. Han spilte 80 minutter og får nok en gang skryt av Mark Hughes:

“For meg som manager for denne gruppa ble jeg oppmuntra over hva vi produserte og det viser potensialet i spillergruppa. Vi gjorde et par endringer og fikk inn spillere for å bygge forståelse. Spillere som Moi Elyounoussi, som jeg syntes var fantastisk (…)”

6. Lettelsens sukk på Emirates

Emery fikk endelig sin etterlengtede seier. Det tar tid å bygge et nytt prosjekt i en klubb som har hatt en kontinuitet på trenersiden som er svært sjelden i den moderne fotballen. Å tape mot Manchester City og borte mot Chelsea kan unnskyldes. Et tap hjemme mot West Ham ville vært katastrofe. Og for Emery starta kampen på verst tenkelig måte. Før halvtimen var spilt sendte Marko Arnautovic gjestene i ledelsen, og du kunne formelig høre Arsenal Fan TV kvesse klørne. Men den gang ei. For selv om Arsenal fortsatt ser sløve ut defensivt, begynner det virkelig å svinge foran mål. Pellegrini har enda ikke fått skikk på laget sitt, og West Ham klarte kun å holde på ledelsen i fem minutter. I andre omgang var Issa Diops marerittdebut et faktum da han satte ballen i eget mål. På tampen utnytta Bellerin og Welbeck et passivt West Ham-forsvar som etterlot seg enorme rom, og fastsatte resultatet til 3-1. 

Mange bet seg merke i at Mesut Özil ikke var en del av Arsenal-troppen på lørdag. Ryktene begynte å gå om en krangel med Emery fordi tyskeren hadde fått beskjed om at han måtte jobbe hardere. Emery avviser hardnakket ryktene, og sier at han ikke spilte fordi han var sjuk. Likevel fortsetter det å svirre rykter om at Özil ikke er garantert en plass i startelleveren framover. 

Emery har tatt kontrollen på Emirates. (Foto: Scanpix)

7. Den hellige ånds hånd

Mange av oss hadde voldsomme forventninger til Wolverhampton før sesongen. I de to første kampene ble det mye stang ut for ulvene, men i helga hadde de for en gangs skyld marginene på sin side. Og når man har en trener som heter Nuno Espírito Santo er det bare naturlig at du får litt hjelp av guds hånd når de regjerende mesterne kommer på besøk. Målet til Boly skulle selvsagt aldri vært godkjent. Men når verken dommere eller motspillere får med seg at det er hånda, ikke hodet, som sender ballen i mål, kunne Wolverhampton endelig slippe jubelen løs. De har tatt sin første skalp i Premier League, og det vil gi en enorm boost etter en sesongåpning der de nok har følt seg litt snytt.

Resultatet er også godt nytt for de som frykta at Manchester City skulle fjerne all spenning også i år. Nå er det de som jager. Liverpool og Chelsea har fått et ørlite forsprang, og på mandag kan Tottenham også gripe muligheten. José Mourinho på sin side øyner sjansen for å knappe inn på erkerivalen Pep, og det bør kunne gi mer enn nok motivasjon til å slå knallhardt tilbake.

I kveld får vi svaret på om Mourinho feier alle kritikerne til side, eller om Pochettinos mannskap gjør krisa i Manchester enda større. Tottenham har vunnet én av de siste fem kampene de har spilt på Old Trafford, og Manchester United har kun tapt to av de siste 37 hjemmekampene de har spilt i Premier League. Men Harry Kane har allerede vist at han kan bryte gamle trender denne høsten. Klokka 21.00 braker det løs. Jeg gleder meg som en liten unge!