Med hjertet i mikrofonen

“Vi er Manchester United”. Fire ord som i utgangspunktet kan virke selvsagte og trivielle, men som under Ole Gunnar Solskjær har blitt et mantra. Gang etter gang har han gjentatt de samme ordene, på pressekonferanse etter pressekonferanse. Uansett om han får spørsmål om hvorvidt de kan slå PSG på bortebane, om unge spillere kommer til å få sjansen eller om hvorfor lutrygga stjernespillere plutselig har funnet formen igjen, er essensen i svaret det samme: Vi er Manchester United. Med et lurt lite smil messer han fram de magiske ordene, som om de skulle være en hemmelig trylleformel. Han snakker med hjertet i mikrofonen, og bruker språket til sin fordel i en av fotballens største og mest krevende jobber.

Hvis vi spoler tilbake til desember, var Manchester United en klubb med helt åpenbare problemer, ikke bare sportslig. Mourinhos lederstil og retorikk hadde brakt spillerne og klubben inn i en negativ spiral. Supporterne var desillusjonerte, og lei av en trener som brukte mye tid på å snakke ned spillerne han hadde til rådighet og klubbens sjanser både i ligaen og i Champions League. Mange følte at Manchester United under Mourinho hadde mista mye av klubbens sjel og identitet. Sjel og identitet er abstrakte begreper med temmelig uklart innhold. Det er ofte vanskelig å sette ord på hva en klubbs sjel eller identitet egentlig består av, likevel vil mange ha en sterk følelse av hva det innebærer. De kjenner det igjen når de ser det, føler det, er en del av det. Ord og retorikk som vekker bestemte følelser, assosiasjoner og minner kan være nok. Og på akkurat dette feltet fikk Manchester United et enormt løft da Ole Gunnar Solskjær kom inn.

I retorikken snakker man gjerne om etos. Etos handler om hvordan troverdigheten til den som snakker påvirker hvor overbevisende budskapet er. Spesifikke egenskaper og erfaringer man legger vekt på kan gjøre at de som hører på får mer tillit til den som snakker og dermed tror mer på det de sier. Hvis vi ser på hvordan Mourinho og Solskjær bygde sitt etos som managere i Manchester United, er det én viktig forskjell.

Mourinho var flink til å understreke hvor mange trofeer han hadde vunnet tidligere, men det hjalp lite i Manchester United. (Foto: Scanpix)

Mourinho bygde ofte etos ved å peke på meritter han hadde oppnådd med andre klubber før han kom til Manchester. På mange måter er det naturlig, siden han har vunnet viktige trofeer og hatt stor suksess før han kom til de røde djevlene. Likevel ble det mindre overbevisende etter hvert som resultatene uteble og stemningen ble stadig dårligere rundt klubben. Solskjær på sin side, kan ikke måle seg med Mourinho når det kommer til internasjonal trenererfaring og trofeer. Det han derimot har, er en helt annen tilknytning til klubben. Solskjær har fra sin aller første pressekonferanse i Manchester United bygd et helt tydelig etos rundt sin tid som spiller i klubben. Hans etos er at han kjenner klubben, kulturen og identiteten. Han vet hva kampene betyr, hva klubben står for og har vært med på noen av klubbens stolteste triumfer. Han ER Manchester United, han er en av deres egne. Og språkbruken hans er med på å understreke det.

Når man ser Solskjærs aller første pressekonferansen i Manchester United, legger man merke til at han fra første stund jobber med å etablere sitt etos. Allerede i sitt første svar henviser han til da han signerte for Manchester United som spiller. Videre får han spørsmål om hva som er hans førsteinntrykk av spillerne, og han påpeker selvfølgelig at han allerede kjenner noen av dem fra tida som trener for reservelaget, og at han så andre “grow up” da han selv var spiller i klubben. Han får tidlig etablert at han fortsatt har sterke bånd til klubben, og har hatt det hele veien. Han er ekstremt opptatt av å omtale klubben som “home”, og at det er her han hører hjemme.

“Home” er et ord som er sterkt lada, og som vekker helt spesifikke følelser og assosiasjoner. Fotball handler om fellesskap, og opprinnelig handler dette fellesskapet om tilhørighet til et bestemt sted – en by, et tettsted, en bydel. Solskjær er hjemme i Manchester United, og han vil vise at han er en del av dette fellesskapet. Her får han også hjelp av dialekta han snakker. Han tilbragte årevis i Manchester, noe som også har satt sine tydelige spor i den engelske uttalelsen hans. Han har mange av de trekkene som er typiske for Manchester-dialekta, som for eksempel uttalen av vokaler i ord som “cup” og “must”. Det virker kanskje trivielt og selvsagt, men det at han snakker “Manc” er viktig for hvordan han oppfattes. Språk og identitet henger tett sammen. Dialekter og sosiolekter er med på å bygge identitet og fellesskap mellom mennesker som kommer fra samme sted eller har samme bakgrunn. Dialekta gir Solskjær en fordel i jobben fordi den skaper et fellesskap med folk fra Manchester, og styrker bildet av at han er en av deres egne. Han føles som en naturlig del av klubben. Han kommer ikke utenfra, han er en del av familien.

Dialekta gir Solskjær et forsprang i kampen om å vinne supporternes tillit. Det viktigste er likevel det han faktisk sier. Hvis man sammenligner Solskjærs første pressekonferanse i Cardiff med de pressekonferansene han har holdt det siste halvåret, kan vi se enkelte påfallende endringer i Solskjærs retorikk. Allerede i Cardiff var Solskjær opptatt av å spille offensiv fotball og at spillerne skulle få “express their talent”. Allerede i Cardiff sa han at han likte å jobbe med unge spillere som ønska å forbedre seg, og han var flink til å snakke opp spillernes egenskaper, energi og attitude. Forskjellen er hvordan han snakker om sin egen tid i Premier League.

I klippet under fra tida i Cardiff får han spørsmål om sine egne erfaringer som spiller, og da spesielt fra St. James’ Park (ca 14:15). Reporterne oppfordrer ham nærmest til å mimre tilbake til sine egne prestasjoner, og nevner spesifikt en kamp der Solskjær var med på å vinne 6-2. Likevel velger Solskjær å snakke minst mulig om det. Han nøyer seg med å si at han har opplevd både “ups and downs”, og har både gode og dårlige minner fra St. James’ Park. Tida som Manchester United-spiller er ikke en del av hans etos i Cardiff, og derfor er det heller ikke viktig å snakke om. Han kan gjerne snakke om at erfaringene som spiller hjelper ham generelt, men det er ikke noe han har behov for å utbrodere voldsomt. Hadde han fått de samme spørsmålene nå, ville han garantert svart helt annerledes:

Noe av det mest påfallende hvis man ser alle Solskjærs intervjuer og pressekonferanser etter hverandre, er hvordan han bruker “Man United” som et adjektiv, en egenskap og et symbol. Når man er i Manchester United vet man at det stilles visse krav. Spillerne hans holder selvsagt høy kvalitet, hvis ikke ville de ikke vært Manchester United-spillere. Man skal spille på Man United-måten, en kontring er klassisk Man United og spillerne vet hvor viktig en kamp er fordi de tross alt er i Manchester United. Han snakker om hvordan han selv ble “oppdratt” i klubbens måte å spille på og gjøre ting på, og han uttrykker seg på en måte som lar alle tilhørerne forstå at alt ved Manchester United er helt unikt. Klubben opphøyes til noe nesten religiøst, med Sir Alex Ferguson som åndelig leder.

Solskjærs retorikk og språkbruk har vært enormt effektiv. Han har brukt språket til å vinne supporternes hjerter og tillit. Han har kjøpt seg tid, fordi han hele tiden har visst at den grå hverdagen ville komme. Dagene der det er stang ut, kampplanen ikke fungerer eller spillerne underpresterer. Allerede før kampen mot Bournemouth leverte han noe som kan tolkes som en slags forsvarstale. Ni minutter og femten sekunder ut i dette klippet får han spørsmål om hva han har tenkt tidligere når han har sett laget utenfra, og så at stjernespillere ikke presterte:

“I cannot tell you. I’ve just been looking at the team thinking there’s so many good players and when you get these confident looking forward to games I think we have a quality squad. ‘Cause I also said “we” back then. ‘Cause it is “we”. This is… it’s a part of me. But it is a different thing, you know, when you’re a fan on the outside. ‘Cause it’s very easy to say he should’ve been playing, he should’ve been playing, he should’ve been playing, he should, and suddenly you end up with six forwards, six centre-backs or three centre-backs…”

Her gjør Solskjær to interessante ting. Først etablerer han nok en gang at han alltid har vært en del av det store “vi-et” som samler alle som har en tilhørighet til Manchester United. Han beskriver seg selv som en fan, en supporter som følger klubben. Så begynner forsvarstalen. Han beskriver en typisk supporter som sitter og klager på laguttaket, med seg selv i rollen som den kravstore supporteren som plutselig ender opp med et åpenbart ubalansert laguttak. Han er en av dem, han har som dem sittet og ment mye om laget. Han vet hvordan det er. Samtidig minner ham dem på at en manager må ta langt flere hensyn, det er annerledes nå som han ikke bare er supporter. Han forbereder seg på framtidig kritikk, ved å etablere en felles forståelse med supporterne om de ulike rollene de har. Solskjær har et helt annet ansvar nå, men vil alltid være en av dem.

Så langt har Solskjær brukt språket og retorikken til sin fordel. Det han sier har stort sett blitt møtt med gjenkjennende nikk eller nostalgiske smil fra supporterne. De stoler på ham, og han vekker minner om de gamle glansdagene. Det har vært effektivt. Nå må han passe seg så han ikke blir en parodi på seg selv. Ordene han har brukt så langt vil etter hvert miste sin effekt. Når minnene om Mourinhos gretne intervjuer etter hvert viskes ut, vil ikke følelsesladete ord og evig terping om Manchester Uniteds tradisjoner og identitet være like overbevisende lenger. Han kommer til å tvinges over i det mer konkrete, med hardere fokus på resultater og taktiske vurderinger. Foreløpig har Solskjær kunnet snakke med hjertet i mikrofonen. Snart må logikken og det fotballfaglige ta over.