Livet som fotballsupporter handler om fellesskap, følelser og knallhard rivalisering. Følelsen av at det er “oss mot dem” er noe av det som binder supportere sammen og skaper bånd på tvers av generasjoner, klasse, religion og sosial bakgrunn. Det er noe av dette som gjør at vi elsker derbyer, hatoppgjør og kamper mellom bitre rivaler.
De fleste derbyer har en helt logisk forklaring. Lag fra samme by eller samme område blir naturlige konkurrenter. Kampen om å være det beste laget i byen er enormt viktig både for spillerne og supporterne. Forrige helg hadde vi flere eksempler på slike derbyer, som Everton mot Liverpool og Tottenham mot Arsenal. Da Liverpool dro til Old Trafford for to uker siden, var det helt andre mekanismer som slo inn. To klubber som i årevis har knivet i toppen av engelsk fotball. De har sloss om de samme trofeene i kampen om å være kongene av engelsk fotball, og det har gjort supporterne til “fiender”. I Spania ligger både intenst sportslig konkurranse og historiske konflikter mellom hovedstaden og Catalonia som et bakteppe når Real Madrid og Barcelona møtes til El Clásico.
Så har vi derbyer som virker totalt ulogiske. Det har alltid fascinert meg hvordan enkelthendelser kan prege forholdet mellom lag og supportere årevis. I dag spilles et slikt derby. Når Brighton reiser til London for å spille mot Crystal Palace er det langt mer enn en kamp mellom to lag på nedre halvdel av tabellen. Supporterne er bitre rivaler, og denne kampen vekker sterke følelser. Da de to lagene møttes i desember kokte det over for enkelte, og seks personer ble arrestert.
Florin Andone feirer scoring mot Crystal Palace sammen med supporterne, desember 2018. (Foto: Scanpix)
For å finne grunnen til denne intense rivaliseringa må vi tilbake til 70-tallet. Klubbene hadde allerede møttes en rekke ganger tidligere, og selv om klubbene ligger langt unna hverandre geografisk, var Crystal Palace den profesjonelle fotballklubben som lå nærmest for Brighton. I 1976 ble temperaturen mellom de to lagene skrudd betraktelig opp. I 76/77-sesongen spilte begge klubbene i Third Division, og de endte opp med å møte hverandre hele fem ganger i løpet av sesongen. Sommeren 1976 hadde begge lagene fått nye trenere, og disse to mennene har mye av æren eller skylden for at supporterne fortsatt har et horn i siden til hverandre. Alan Mullery hadde nettopp tatt over i Brighton, og Terry Venables hadde ansvaret for Crystal Palace. Mullery og Venables kjente hverandre godt etter å ha vært lagkamerater i Tottenham.
I utgangspunktet burde man tro at to tidligere lagkamerater var gode venner og vel forlikt, spesielt med tanke på at Mullery var kaptein og Venables var visekaptein. Den gang ei. De to lagkameratene ble etter hvert rivaler i garderoben, og ifølge Mullery handla dette om Venables egentlig ønska å være kaptein. Begge endte opp med å lede lagene sine til opprykk, men det er først og fremst oppgjørene i cupen som la grunnlaget for et av Englands mest fascinerende derbyer.
I 1966 var Alan Mullery og Terry Venables lagkamerater i Tottenham. Mullery nummer to fra venstre, bakerste rad. Venables nummer to fra høyre, fremste rad. (Foto: Scanpix)
De to lagene møtte hverandre i første runde i FA-cupen, og de to første oppgjørene endte uavgjort. Kampen måtte spilles en tredje gang for å avgjøre hvem som skulle gå videre. Oppgjøret gikk på Stamford Bridge, og fordi den hadde blitt utsatt to ganger hadde supporterne hatt mer enn nok tid til å fyre seg opp. Brighton hadde allerede fått et mål annullert da dommeren ga Brighton straffe. Crystal Palace leda 1-0, og Brian Horton trodde han hadde utlikna fra straffemerket. Protestene hagla da dommeren insisterte på at straffen måtte tas på nytt – og Paul Hammond redda. Crystal Palace vant kampen 1-0, og Mullery var voldsomt provosert over dommerens avgjørelse. Palace-supporterne var ikke nådige, og harselerte med den illsinte Brighton-treneren. Det hele toppet seg ifølge Mullery da en supporter helte varm kaffe på ham. Mullery svarte med å kaste en håndfull mynter på bakken mens han ropte “dette er alt dere er verdt, Crystal Palace!”.
Dette ble noe overraskende starten på et ekte hatoppgjør. Brighton endra kallenavn fra “Dolphins” til “Seagulls” som et direkte svar på Palace-kallenavnet “Eagles”, og i de kommende sesongene var oppgjørene mellom de to lagene intense. Et av de mest dramatiske oppgjørene kom i FA cupen i 1989. I løpet av 27 hektiske minutter dømte dommeren intet mindre enn fem straffespark, fire av dem til Crystal Palace. Utrolig nok endte kampen 2-1 til Crystal Palace.
Mellom 1990 og 2010 var lagene sjeldent i samme divisjon. Da lagene møttes høsten 2002 var det den første tellende kampen mellom de to rivalene siden 1991. Crystal Palace knuste Brighton, og vant hele 5-0. Palace-supporterne brukte selvfølgelig anledningen til å gni tapet inn så godt de kunne. Til melodien av slageren “Go West” stemte de i med “Five nil and you can’t go home!” i og med at bortesupporterne ville bli holdt tilbake på stadion for å unngå bråk etter kampen.
Glenn Murray har spilt i begge klubbene, og vet veldig godt hva denne kampen betyr. (Foto: Scanpix)
Det har vært en rekke spektakulære oppgjør mellom de to klubbene, som da de møttes i september 2011 i Brightons opprykkssesong til Championship. Brightons nye stadion hadde blitt ferdig den sommeren, og selvfølgelig ble Crystal Palace det første laget som slo dem på Amex. Brighton hadde tatt ledelsen allerede etter sju minutter, men Wilfried Zaha og innbytter Darren Ambrose sørga for at det sto 2-1 til Crystal Palace i det 89. Minutt. Så strødde Glenn Murray salt i såret. Han hadde gikk fra Brighton til Crystal Palace sommeren 2011, og la på til 3-1 på overtid. Kanskje var dette grunnen til at noen smurte avføring i bortegarderoben da Crystal Palace kom på besøk våren 2013, i det som ble døpt “poogate”.
Da de to lagene møttes i desember, vant Brighton 3-1. I kveld kan de for første gang siden 1983/84-sesongen slå Crystal Palace i begge ligaoppgjørene. Wilfried Zaha på sin side bør være ekstremt motivert for å hindre dem den gleden. For et par år siden ble han spurt hvor mye han hater Brighton på en skala fra 1 til 10, og svarte 11. Selv om dette oppgjøret kanskje får mindre oppmerksomhet i media enn de mer tradisjonelle derbyene, er det et av de derbyene som fascinerer meg mest. Basert på tidligere oppgjør er det bare å spenne seg fast og gjøre seg klar for en intens kamp der absolutt alt kan skje.