Englands vei til kvartfinalen ble langt mer dramatisk en de hadde håpa på. Men kanskje var dette det beste som kunne skje for Gareth Southgates gutter.
Det var en kamp der England så ut til å ha alt under kontroll. Colombia ble stadig mer frustrerte, og brukte mer tid på å kjefte på dommeren enn på å spille fotball. Med James Rodríguez på tribuna, slet de med å finne rytmen i det offensive spillet. Men hvem trenger offensive stjerner når man har en midtstopper med nese for mål?
“Se opp for Yerry Mina!” annonserte kommentator Øyvind Alsaker da Colombia fikk corner på overtid. Og den unge Barcelona-spilleren steg nok en gang til vers. For selv om han er oppkalt etter tegneseriemusa Jerry, er han en bauta av en mann. Han har vist tidligere at han kan være et enormt effektiv våpen på dødball, og har nå tre mål på tre kamper i VM.
Etter 90 minutter var England på vei til en kontrollert seier i åttedelsfinalen. 3 minutter på overtid rakna det. 1-1 og ekstraomganger.
Selvfølgelig går de to lagene inn i ekstraomgangene med to helt forskjellige mentale utgangspunkt. England har kasta bort seieren. Colombia har fått en livbøye helt på tampen. De har fått en ny sjanse, etter at alt håp var i ferd med å renne ut. Det har vært mye fokus på at England har et ungt lag, med få mesterskap bak seg. Colombia spilte med kniven mot strupen i den siste kampen i gruppespillet. England spilte uten press om å vinne mot Belgia. Colombia veit at de kan når de virkelig må. Dette unge engelske laget har ikke kjent på den følelsen enda i VM. Før nå.
Tidligere i VM har mange påpekt at Englands unge lag har spilt uten frykt. I den første ekstraomgangen tok frykten dem. Redselen for å tape er ofte et av de viktigste hindrene for å vinne. Colombia derimot, klarte endelig å spille fotball. Det så ut som de hadde fått en kollektiv vitamininnsprøyting.
1-1 etter ekstraomganger. Straffekonk. Englands akilleshæl. Det engelske supportere har mareritt om hvert mesterskap.
Englands straffekompleks er fascinerende. Det er en selvforsterkende profetti. En del av fotballnasjonens kollektive historie. Straffer er et psykisk spill, og selvfølgelig har du et handicap når har vokst opp med at det er et fakta at England taper på straffer. Gareth Southgate veit hvordan det er. England har hatt straffetreninger og psykologhjelp for å forberede seg til utslagsrundene.
Og dette ble kvelden da England begravde straffespøkelset. Englands ungdom klarte å legge fra seg den evige fortellingen om at de skal tape på straffekonk. Harry Kane sto fram igjen. 20 år gamle Marcus Rashford har aldri før tatt en straffe på seniornivå, men han gjorde jobben. Og selv når Jordan Henderson, en av troppens mest erfarne spillere bomma, slo de tilbake. Til slutt var det Eric Dier som skulle avgjøre det hele. Han bar hele Englands håp og frykt på sine skuldre. Og gutten som vokste opp i Portugal, langt unna straffespøkelset, holdt hodet kaldt.
Kanskje var dette den perfekte kampen for Englands del. De har spilt med kniven på strupen. De har vist at de kan holde hodet kaldt. De har vist at de leverer også når presset er størst. De har vist at de kan vinne, selv på straffer. Kanskje er dette starten på noe virkelig stort.