Fem tapere. Fem minner jeg bærer med meg videre.

Åttedelsfinalene er over, og 16 lag har blitt redusert til 8. Prosessen har vært tårevåt, intens og dramatisk. Før vi gyver løs på kvartfinalene, er det på sin plass med en liten hyllest til spillere og lag vi har sagt farvel til den siste uka. For selv om det er seierherrene som skriver historien, er VM ingenting uten taperne. Og selv om lagene og spillerne er ute av VM, har de gitt meg øyeblikk jeg kommer til å huske lenge.

Her er de fem tapende åttedelsfinalistene som har gjort størst inntrykk på meg:

James Rodríguez som supporter på sidelinja

Han skulle være Colombias talisman. Med nummer 10 på ryggen, akkurat som barndomshelten Valderrama. I forrige VM ble han den store helten, men i år har skader hindra ham i å skinne for Colombia. Han fikk bare én full kamp i årets VM. I åttedelsfinalen måtte han se kampen fra sidelinja. Hver gang kameraene zooma inn på superstjerna kunne du se hvordan han levde med lagkameratene gjennom hele kampen. Fortvilelse, frustrasjon, glede. James Rodríguez som maner lagkameratene til innsats. Og så, den bunnløse skuffelsen. Selv om England vant fortjent, er det umulig å ikke sitte igjen med et lite “tenk om…”.

James Rodríguez feirer Colombias overtidsmål. (Foto: Scanpix)

Mexicos deilige seilas

Det vil seg bare ikke for El Tri. Etter de fantastiske seirene mot Tyskland og Sør-Korea lå alt til rette for at Mexico skulle vinne gruppe F. Men som vi alle veit står det skrevet i stjernene at Mexico ryker ut i åttedelsfinalen i VM. Så de ble høvla over av Sverige, og måtte møte Brasil i stedet for Sveits. Det kunne selvfølgelig ikke gå denne gangen heller. For sjuende VM på rad røk Mexico ut i åttedelsfinalen. Men for en fotball de har gitt oss! Kampen mot Tyskland kommer for meg til å stå igjen som en av VMs beste prestasjoner. Mot Brasil gikk de også ut i hundre fra kampstart. Jeg har kost meg enormt mye med å se spillere som Carlos Vela, Hirving Lozano, Guillermo Ochoa og Héctor Herrera i aksjon. For å sitere gode gamle Henrik Ibsen: “Kan hende jeg seiler min skute på grunn; men så er det dog deilig å fare!”. Dét har sett ut til å være Mexicos motto gjennom VM, og det har vært en fantastisk deilig seilas å få være med på.

Layún trøster lagkamerat Lozano. (Foto: Scanpix)

Japans ferd fra himmelen til helvette

Det var umulig å ikke synes synd på Japan. Først scorer de to helt fantastiske mål på fire elleville minutter. Både spillere og supportere er i ekstase. De leder 2-0 mot Belgia, og har en fot i kvartfinalen. De kjemper og løper alt de orker. Men med tjue minutter igjen av kampen, slår Belgia tilbake med to kjappe scoringer. På overtid er Keisuke Honda i ferd med å sende Japan videre med en suser av et frispark. I stedet blir det corner. Og kanskje kunne alt sett helt annerledes ut om Japan hadde valgt å drøye tid og sikre ekstraomganger i stedet for å gå for seier. Men corneren slås rett i armene til Thibaut Courtois, og Belgia setter i gang en mønsterkontring. Fire minutter på overtid setter Chadli ballen i mål. Japan er ute. Men spillere som Shinji Kagawa og Takashi Inui viste oss hva Japan har å by på. De er kjappe, tekniske, kreative og disiplinerte. Selv om de røk i åttedelsfinalen, har de spilt og rydda seg inn i mange fotballhjerter.

I fotballen er veien fra eufori til fortvilelse kort. (Foto: Scanpix)

Far og sønn Schmeichel

I forkant av VM snakka man mye om hvordan Christian Eriksen var Danmarks soleklart viktigste spiller. Men den som virkelig har steget fram i mesterskapet er Kasper Schmeichel. Det kan ikke bare være lett å følge i Peter Schmeichels fotspor. Å alltid skulle leve opp til det pappa presterte både i Premier League og på landslaget. Men Kasper har vist at han er mer enn klar for den oppgaven. Han har hatt et fantastisk VM. Han har holdt Danmark inne i kamper og vært helt sentral i at de nådde åttedelsfinale. Også i åttedelsfinalen holdt han Danmark inne i kampen helt til siste slutt. I det 116. minutt redda han straffe fra Luka Modric. I straffekonken redda han to straffer. Og selv om det ikke var nok, ble han fullt fortjent kåra til Man of the Match. Pappa Schmeichel har all grunn til å være stolt.  Bildene av hvordan han feirer sønnens prestasjoner er prenta inn på netthinna mi. Han var selve reinkarnasjonen av alle ivrige fotballforeldre i hele verden, så stolt at han holdt på å sprekke.

Peter har all grunn til å være stolt av sønnen sin. (Foto: Scanpix)

Iniestas svanesang

Det er ingen hemmelighet at Spania har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Jeg tilbragte mye av barndommen i Spania, og det har blitt som et hjemland nummer to for meg. Det er heller ingen hemmelighet at Andrés Iniesta er en av mine absolutte favorittspillere. Han er en av de jeg har sett mest opp til, en av de jeg alltid har gleda meg til å se spille. Spektakulær, elegant og fotballklok. En av dem som har gjort ting på bana jeg knapt trodde var mulig. Dette var hans siste sjanse. Helten fra VM i 2010, mannen som skjøt Spania til deres eneste VM-trofé. Jeg kommer aldri til å glemme ansiktet til Iniesta rett før Spanias avgjørende straffe. Med ryggen til, som om han vet at det snart er over. At han har spilt sin siste kamp i den spanske landslagsdrakta. At han vet at dette er øyeblikket som avslutter en æra.

En æra er over. (Foto: Scanpix)

På fredag er det klart for kvartfinaler. Nye helter og syndebukker skal kåres. Nye øybelikk skal inn i VM-historien. Mens vi venter på kvartfinalene, skal jeg bruke tida på å nyte minnene om spillerne og lagene som er ute av VM, men som så til de grader har bidratt til å gjøre VM 2018 til den deilige galskapen det er.