Kommende sesong blir det store comeback-året i internasjonal sykkelsport. Det mest omtalte blir utvilsomt det til selveste Lance Armstrong. Det er mange meninger rundt hans tilbakekomst. Noen er negative, mens et flertall synes det er spennende. Kritikerne mener han vil skade seg selv og sykkelsporten ved at det vil nøre opp under allerede eksisterende spekulasjoner rundt påstått doping. Armstrongs fordel er at det kun handler om spekulasjoner som han til det utrettelige fortsetter å tilbakevise.
På plassen bak Armstrong kommer returen til italieneren Ivan Basso. Basso har signert for det Italienske pro tour-laget Liquigas, og er sammen med Armstrong en av favorittene til neste års Italia rundt. Han kommer tilbake fra en dopingdom på to år i forbindelse med Puerto-affæren i Spania.
Videre på listen over ryttere som får en ny sjanse etter dopingdom er amerikaneren Floyd Landis og tyskeren Patric Sinkewitz. Begge brakte stor skade på sporten etter å ha testet positivt på testosteron. Aleksandr Vinokourov ryktes også å planlegge et comeback. Fordi han annonserte at han ville legge opp da han avla positiv dopingprøve, slo det internasjonale sykkelforbundet seg til ro med den korte straffen på ett år som han fikk fra det Kashakstanske sykkelforbundet. Det kan vise seg å ha vært en tabbe dersom Vinokourov igjen gjør krav på ny lisens. Forhåpentligvis setter det internasjonale sykkelforbundet en stopper for ham.
To andre ryttere med dopingdommer bak seg gjør comeback i samme lag.
Belgiske Frank Vandenbroucke er en av de. Han har byttet lag uavbrutt siden han ble proff i 1993. Hver gang er det samarbeidsproblemer eller dopinganklager som har ført til avskjedigelse. Senest i mai i år måtte han forlate det belgiske kontinentallaget Jartazi-Mitsubitshi. Denne gangen ble han sparket for anklager om doping og narkotikasalg. Vandenbroucke er så kontroversiell at Jartazi-laget ble truet med utestegning fra flere store sykkelritt dersom han var en del av stallen.
Allikevel er det fremdeles sykkellag som ønsker utfordringen, og som tar han imot med åpne armer. Denne gangen det italienske kontinental laget Cinelli-OPD.
De har i tillegg signert tyskeren Jörg Jaksche. Han er mindre kontroversiell og dramatisk enn sin belgiske lagkamerat, men også han er en tidligere dopingsynder.
Jaksche har sonet sin dom og innrømmet skyld. Han var en gang en meget lovende rytter med sterke resultater. Så ble også han avslørt under Operation Puerto i 2006. Han har unnskyldt sine dopingsynder ved spille rollen som offer og hevde at han kun var en brikke i et stort spill. En grunn som på ingen måte gjør han noe mindre skyldig.
Jaksche skal ha sagt seg villig til å sykle for en årslønn på én euro. Det betyr allikevel ikke at han er gratis for laget. Utstyr, reiser og andre utgifter kommer i tillegg. Det er dyrt å drive et sykkellag, og det er derfor synd at ressursene skal brukes på ryttere uten fremtid som i tillegg bringer mørke skygger over sporten.
Det er en menneskelig styrke å vise tilgivelse. Cinelli laget gir to mennesker en ny sjanse. Men hvor går grensen for hva som, i beste fall, kan kalles naivitet? Frank Vandebroucke er ikke ung, han har tydelige problemer i privatlivet, og vil rett og slett ikke klare å sykle fort. Han representerer på ingen måte noe positivt som en sponsor ønsker å assosieres med. Gode grunner til ikke å signere en utøver spør du meg. Kanskje er det bedre for urokråka og prøve en annen vei i livet? Sykkelsporten er åpenbart for krevende for Vandenbroucke. Han er et eksempel på en som ikke takler verken press eller suksess.
Et bedre alternativ ville være i å signere gode representanter for sporten med sunne verdier. Det finnes nok talentfulle ryttere uten kontrakt som drømmer om en sjanse. Mange av de mest talentfulle er gode representanter for sporten og kan være bidragsytere til å øke troverdigheten til en skandalepreget idrett.
Noen av dem finner vi i Norge. Aleksander Kristoff, Lars Petter Nordhaug, Stian Remme og Fredrik Willmann er lovende kandidater til internasjonale profflag. De har gode resultater, og er sunne representanter for sporten. Men de er ikke kontroversielle og vil dermed føre til mindre oppstyr og oppmerksomhet ved en overgang til et annet lag.
Heldigvis er det slik at de fleste lag søker ryttere som sykler fort og som er gode representanter for sporten.
Men det er synd noen ledere i sykkelsporten fremdeles tenker kortsiktig reklame på bekostning av sportens omdømme. Gjør heller plass til noen av de mange talentene med sunne verdier. Det er de sporten trenger.